Vis kilden til HR-1969-147 - Rt-1969-1129

{{Høyesterett
|Instans=
Høyesterett - Dom
|Dato=
1969-11-01
|Publisert=
HR-1969-00147 - Rt-1969-1129
|Stikkord=
(Norsk Kjemisk-dommen), Sivilprosess, Fagforeningsrett, Eksklusjon, Direkteanke
|Sammendrag=
Saken gjaldt krav om opphevelse av et fagforbunds beslutning om eksklusjon.
|Saksgang=
Oslo byrett 02.11.1968 - Høyesterett HR-1969-147, L.nr. 147/1969
|Parter=
1. Th. Hanisch, 2. Finn Finne, 3. Willy Helgesen (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (høyesterettsadvokat Olaf Sunde)
|Forfatter=
Mellbye, Anker, Bendiksby, Stabel, Ryssdal
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§100 Grunnloven (1814) §100]
}}
Dommer <strong>Mellbye</strong>: Denne sak gjelder krav fra de ankende parter om å få opphevet en beslutning truffet 18. september 1968 på Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbunds landsmøte om å ekskludere dem som medlemmer av forbundet. 

Stevning i saken ble tatt ut 29. februar 1968 med slik påstand: «Beslutninger fattet av NKIF's Landsstyre den 13.7.66, 12.1.68 og 24.1.68 om suspensjon av saksøkerne oppheves.» Etter at Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbunds landsmøte hadde besluttet eksklusjon, ble påstanden under hovedforhandlingen i byretten endret til at eksklusjonsvedtaket skulle oppheves. Dette har deretter vært sakens gjenstand. 

Oslo byrett avsa 2. november 1968 dom med denne domsslutning: 

<span id="rp-innrykk">«Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund frifinnes.</span>

Side:1130 

<span id="rp-innrykk">Saksomkostninger tilkjennes ikke.»</span>

De tre saksøkeres anke over byrettens dom er av Høyesteretts kjæremålsutvalg tillatt innbrakt direkte for Høyesterett. 

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak, hvor de tre ankende parter og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbunds formann har avgitt partsforklaringer. Det er avhørt 12 vitner hvorav 11 er nye for Høyesterett. Det er foretatt dokumentasjon som for byretten og fremlagt en rekke nye dokumenter, vesentlig til belysning av visse forhold i verkstedklubben på Kristiansands Mek. Verksted A/S, som er omtalt i en av Th. Hanisch's avisartikler. 

Om saksforholdet viser jeg til byrettens utførlige domsgrunner. 

<strong>De ankende parter</strong> har anført at eksklusjonen ikke er besluttet av de rette organer innenfor organisasjonen, og at saksbehandlingen lider av slike mangler at eksklusjonsvedtaket ikke er gyldig. De anfører videre at den reelle begrunnelse for ekslusjonen er at de hadde reist søksmål mot forbundet angående medlemmenes obligatoriske deltagelse i forbundets kollektive hjemforsikringsordning med Forsikringsselskapet Samvirke, Skade. Med en slik begrunnelse er eksklusjonen etter deres oppfatning ikke lovlig. Dernest anfører de at forbundets vedtekter ikke gir hjemmel for eksklusjon på det grunnlag forbundet har anført. Endelig mener de at den kritikk og de beskyldninger de har fremført i sine avisartikler er saklig velbegrunnet og faktisk riktige, men i alle fall er eksklusjonen etter deres syn en urimelig hård reaksjon. Jeg viser for så vidt angår detaljene til byrettens gjengivelse av de ankende parters anførsler, som i det vesentlige har vært de samme i byretten og i Høyesterett. 

De ankende parter, som har hatt bevilling til fri sakførsel både i byrett og i Høyesterett, har nedlagt slik påstand: 

<span id="rp-innrykk">«Vedtak i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbunds landsmøte den 18.9.1968, hvorved de ankende parter ble ekskludert som medlemmer av forbundet, kjennes ugyldig.</span>

<span id="rp-innrykk">Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund tilpliktes å erstatte statskassen saksomkostninger i byretten og i Høyesterett.»</span>

<strong>Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund</strong> har i det vesentlige støttet seg til de samme anførsler som for byretten. Etter forbundets oppfatning har byretten tatt feil når den er kommet til at de tre ekskluderte ikke har handlet i strid med forbundsvedtektenes §30. For øvrig har forbundet henholdt seg til byrettens dom og den begrunnelse som der er gitt. Forbundet har nedlagt denne påstand: 

<span id="rp-innrykk">«1. Byrettens dom stadfestes.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Th. Hanisch, Finn Finne og Willy Helgesen dømmes til å erstatte Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund sakens omkostninger for byretten og Høyesterett.»</span>


<span id="premiss"><strong>Jeg er kommet til</strong> samme resultat som byretten og kan med et par reservasjoner i det vesentlig tiltre byrettens begrunnelse. Jeg skal imidlertid få knytte enkelte ytterligere bemerkninger til</span>

Side:1131 

de ankende parters anførsler, idet jeg gjennomgår dem i den rekkefølge jeg har referert dem foran. For ordens skyld vil jeg først ha nevnt at landsstyrets fullmaktsvedtak er fattet 13. juni 1966, ikke 13. juli 1966 som nevnt i stevningen, og at den artikkel som spesielt er nevnt i eksklusjonsvedtaket er av 9. januar 1968. 

De ankende parter har for det første anført at hvis forbundets organer skal beslutte eksklusjon, forutsetter det at foreningen som første instans har besluttet en slik forføyning etter foreningsvedtektenes §7. Forbundsstyret, landsstyret og landsmøtet kan bare som ankeinstans treffe avgjørelser i slike spørsmål. Den spesielle hjemmel for suspensjon som forbundsvedtektenes §3 gir forbundsstyret, gjelder bare for visse brudd på medlemsforpliktelsene, og får etter de ankende parters syn dessuten ikke anvendelse i nærværende sak fordi landsstyret hadde overlatt saken til foreningen til ordinær behandling som førsteinstans. Foreningens medlemsmøte avgjorde etter denne oppfatning spørsmålet med endelig virkning i og med at foreningen forkastet forslaget om at det skulle iverksettes disiplinærforføyninger. Jeg er ikke enig i disse anførsler. Det enkelte medlem er medlem ikke bare av foreningen, men etter foreningsvedtektenes §2 punkt 1 og punkt 4 også direkte av forbundet. Hjemmel for eksklusjon har landsstyret i forbundsvedtektenes §8 punkt 4 og landsmøtet i forbundsvedtenes §6 punkt 9. Disse bestemmelser forutsetter ingen forutgående avgjørelse av andre instanser. Det følger videre blant annet av forbundets ansvar for medlemmene i tariffspørsmål at forbundet nødvendigvis må ha en selvstendig kompetanse i disiplinærspørsmål. Forbundspraksis er da også for lengst etablert i overensstemmelse med dette. 

Om saksbehandlingen i landsmøtet har de ankende parter anført at det var feil av betydning for resultatet at de ikke fikk overvære høyesterettsadvokat Sundes redegjørelse for hjemforsikringssaken dagen før de selv fikk møte, og videre at forbundets formann og varaformann var inhabile til å delta i landsmøtets eksklusjonsbeslutning på grunn av sitt initiativ tidligere i saken og sin deltagelse på foreningsmøtet i Kristiansand 19. januar 1968. Heller ikke disse innsigelser kan føre frem. Høyesterettsadvokat Sundes redegjørelse er fremlagt for Høyesterett. Den angikk ikke eksklusjonsspørsmålet. Med hensyn til inhabilitetsinnsigelsen følger det av landsmøtets sammensetning at de valgte tillitsmenn i forbundets administrasjon meget ofte må få med landsmøtets saker å gjøre på forhånd, før de som landsmøtedeltagere er med på den endelige avgjørelse. Deres pliktmessige arbeid med å forberede slike saker kan da ikke gjøre dem inhabile ved den endelige avgjørelse med mindre ganske spesielle omstendigheter foreligger. Jeg kan ikke se at det er tilfellet her. 

Når det gjelder de ankende parters anførsel om grunnlaget for eksklusjonen, nevner jeg først at landsmøtets eksklusjonsvedtak er begrunnet slik: 

<span id="rp-innrykk">«Landsmøtet konstaterer at Theodor Hanisch, Finn Finne og Willy Helgesen har deltatt og opptrådt på møter som er holdt</span>

Side:1132 

<span id="rp-innrykk">utenfor deres egen fagforening, avd. 40, som et organisert aksjonsutvalg. Videre har de gjentagne ganger i avisartikler skrevet nedsettende om, og mistenkeliggjort fagorganisasjonen og dens tillitsmenn.</span>

<span id="rp-innrykk">I den anledning vises spesielt til artikkelen i «Fædrelandsvennen» den 10. januar 1968. Her motarbeides forbundsstyrets vedtak om gjennomføringen av den reservasjonsordningen som forbundet pliktet å gi sine medlemmer angående den kollektive hjemforsikring.</span>

<span id="rp-innrykk">Ovennevnte handlinger er i strid med forbundets vedtekter §30 og foreningens vedtekter §2 medlemsskap, og de 3 medlemmer - - - ekskluderes som medlemmer av forbundet.»</span>

Jeg finner det godtgjort at det som her er kommet til uttrykk, også er den virkelige begrunnelse for eksklusjonen. De ankende parter har særlig støttet sin motsatte oppfatning på at forbundsstyret så tidlig som 13. juni 1966 fikk en eksklusjonsfullmakt fra landsstyret til bruk når den da innledede sak om hjemforsikringen var avsluttet. På det tidspunkt forelå det etter de ankende parters oppfatning ikke noe annet mulig eksklusjonsgrunnlag enn søksmålet. De har videre vist til at da spørsmålet om disiplinærforføyninger ble tatt opp igjen på landsstyremøtet 12. januar 1968 skjedde det under henvisning til dette tidligere fullmaktsvedtak. Jeg kan ikke dele dette syn. I juni 1966 forelå det tre lange avisartikler fra Hanisch's side med alle de trekk som også preget hans senere skribentvirksomhet. Den møtevirksomhet som landsmøtevedtaket henviser til, hadde også funnet sted i sin helhet, med all den publisitet den trakk etter seg. Fullmaktsvedtaket av 13. juni 1966 er dessuten gitt uten premisser og er aldri blitt brukt. Det kan da ikke sluttes noe om landsstyrets begrunnelse for dette vedtak og i alle fall ikke noe av betydning for det landsmøtevedtak av 18. september 1968 som Høyesterett skal ta standpunkt til. 

Avgjørende for min vurdering av det spørsmål de ankende parter her har reist, er sakens forløp i 1968. Som det er gjort rede for i byrettsdommen, foreslo forbundets administrasjon at landsstyret i møtet 12. januar 1968 skulle gi forbundsstyret fullmakt til å behandle eksklusjonssaken i samråd med Landsorganisasjonen. Dette forslag fikk imidlertid ikke tilstrekkelig støtte. Landsstyret uttalte at de tre medlemmer drev «undergravingsarbeid mot sitt eget forbund», og at «de sjikanerer fagbevegelsen og motarbeider de gjeldende organisasjonsmessige vedtak i skrift og taler». På dette grunnlag vedtok landsstyret å suspendere de tre «inntil førstkommende landsmøte som tar endelig vedtak i saken», og påla forbundsstyret «å sørge for at de nødvendige møter blir avholdt, slik at suspensjonen kan tre i kraft før det har gått 14 dager». Da saken 15. januar 1968 ble sendt de ankende parters forening, Falconbridge Nikkelverks Arbeiderforening, til uttalelse, ble landsstyrets aksjonsgrunnlag utformet helt konkret, med nøyaktige angivelser av de påklagede avisartikler og sitater av de toneangivende uttrykk. På dette grunnlag ble saken behandlet i foreningen 19. januar, i forbundsstyret på ny 22. januar og endelig 

Side:1133 

i ekstraordinært landsstyremøte 24. januar 1968, hvor de tre var til stede og fikk uttale seg. Da saken ble fremmet på landsmøtet 18. september 1968, forelå det en flertallsinnstilling og en mindretallsinnstilling fra landsstyret på henholdsvis eksklusjon og suspensjon. Felles for begge innstillinger var den begrunnelse som inngikk i landsmøtevedtaket, og som jeg har referert innledningsvis. Under sakens behandling i landsmøtet ble det fra forbundsadministrasjonens side gjort klart hva grunnlaget for innstillingen var, og presisert at det ikke var tale om å reagere overfor disse medlemmer på grunn av at de hadde reist sak om hjemforsikringen. De dokumenter landsmøtet hadde til disposisjon for denne avgjørelse tok også klart sikte på en vurdering av grunnlaget for innstillingene, og jeg er ikke enig med byretten i at dette materiale var ensidig. Derimot mener jeg at det hadde vært mest korrekt om den utdelte trykte redegjørelse for saksforløpet ikke bare hadde gjengitt løsrevet de uttrykk fra Hanisch's artikler som det var reagert sterkest mot, men hadde gjengitt artiklene i sin helhet eller iallfall i utdrag. Etter mitt syn er det imidlertid ikke grunn til å tvile på at de valgte landsmøtedeltagere har vært orientert i hvert fall om det vesentlige innhold i artiklene. Og etter artiklenes innhold og form er det ingen grunn til å anta at resultatet på landsmøtet ville blitt gunstigere for de ankende parter om artiklene var blitt fremlagt for landsmøtet i sin helhet eller i fyldigere utdrag enn tilfellet var. Jeg peker i denne forbindelse på at de ankende parter selv ikke har påberopt det nevnte forhold som en mangel, verken for byretten eller i ankeerklæringen, men først på et sent stadium under ankeforhandlingen i Høyesterett. Det viser at de selv ikke har tillagt forholdet noen særlig betydning. Det må derfor legges til grunn for Høyesteretts avgjørelse at eksklusjonsvedtaket er bygget på det grunnlag det selv angir. 

De ankende parter har så i tilknytning til dette grunnlag anført at disiplinære forføyninger alene kan foretas med uttrykkelig hjemmel i vedtektene. De ankende parter hevder at forbundsvedtektenes §30 og foreningsvedtektenes §2 som eksklusjonsvedtaket viser til, ikke omfatter de handlinger de ankende parter er bebreidet, og at eksklusjonen derfor må oppheves som uhjemlet. Heller ikke dette syn kan jeg slutte meg til. Vedtektene for forbundet har overhodet ikke spesifisert de handlinger som kan begrunne eksklusjon, til tross for at landsstyret og landsmøtet som før nevnt har en eksklusjonsrett også som første instans. I praksis er eksklusjon foretatt for handlinger som er ulovlige uten å være i strid med forbundsvedtektene, f. eks. oppfordring til ulovlig streik eller underslag av organisasjonsmidler, uten at forbundets adgang til dette har vært bestridt. Tvert imot er det åpenbart at forbundet må ha denne myndighet om det skal kunne fylle sin oppgave i konfliktssituasjoner. Det avgjørende er etter mitt syn at medlemsskap i en organisasjon er basert på at medlemmene gjennom sin tilslutning til organisasjonen vil samvirke til å fremme dennes lovlig vedtatte formål. Hvis et medlem gjennom sine handlinger motvirker dette, f.eks. ved å opptre illojalt i forhold 

Side:1134 

til organisasjonen eller på en måte som skader den, må organisasjonen kunne ta medlemsskapet opp til vurdering og eventuelt bringe det til opphør hvis forutsetningene for det er falt bort, og dette må gjelde selv om det ikke uttrykkelig er bestemt i vedtektene. 

Spørsmålet blir da om de handlinger som landsmøtet har bebreidet de ankende parter begrunner en eksklusjon. Det er tre forhold som er anført som grunnlag: for det første at de som et organisert aksjonsutvalg har deltatt i og opptrådt på møter som er holdt utenfor deres egen fagforening, avdeling 40; dernest at de gjentagne ganger i avisartikler har skrevet nedsettende om og mistenkeliggjort fagorganisasjonen og dens tillitsmenn; endelig at de gjennom artikkelen i Fædrelandsvennen den 9. januar 1968 har motarbeidet forbundets vedtak om gjennomføringen av reservasjonsordningen. 

Før jeg går inn på vurderingen av disse forhold, vil jeg nevne at de tre ankende parter har noe forskjellig andel i det som er skjedd. Spesielt gjelder dette avisartiklene. De har imidlertid overfor landsstyret 24. januar 1968 og overfor landsmøtet 18. september 1968 erklært at de anser seg å ha det samme ansvar for det som er anført mot dem, og dette er deres standpunkt også for byrett og Høyesterett. 

Jeg skal så knytte noen bemerkninger til hvert av de tre nevnte forhold. 

De ankende parter har - hva de også selv erkjenner - opptrådt som en gruppe. Det er også på det rene at de sammen har deltatt i og opptrådt på møter, både i og utenfor forbundets avdelinger utenom sin egen forening, og der gått inn for sitt syn på hjemforsikringssaken. Jeg kan imidlertid ikke finne at dette forhold rammes av forbundsvedtektenes §30. De ankende parter har ikke hatt til hensikt å sette noe organisasjonsorgan ut av funksjon. Jeg kan heller ikke finne at de ved sin virksomhet har hatt til hensikt å «fremme formål som ligger ved siden av fagorganisasjonens». Det de tok sikte på, var å oppnå en bestemt løsning av et spørsmål som organisasjonens organer selv hadde reist. Det syn de forfektet, var basert på en bestemt rettsoppfatning av organisasjonens myndighet overfor medlemmene og av en bestemt oppfatning av hvorledes denne sak hensiktsmessig burde behandles. For disse oppfatninger mener jeg at de måtte ha anledning til å gi uttrykk både i og utenfor sitt forbunds forsamlinger. Noe annet er at valget av forum kan medføre varierende krav til den form og uttrykksmåte de kan bruke noe jeg kommer tilbake til men virksomheten i og for seg kan ikke begrunne eksklusjon av dem. 

De mange avisartikler og referatene fra de ankende parters møtedeltagelse er det gjort rede for i byrettens premisser ved en rekke sitater. Utenom det som er sitert der finnes det i artiklene flere andre uttrykk som også er av betydning, men jeg finner det lite opplysende å supplere sitatrekken. Det er artiklene og referatene i sin helhet som må vurderes, og de er da også alle dokumentert i Høyesterett. Ser man dette materiale i sammenheng, kan 

Side:1135 

jeg ikke se annet enn at det bilde av Landsorganisasjonen og forbundets befatning med hjemforsikringssaken som søkes gitt, er preget av at vesentlige motiver for å fremme saken er fortiet for medlemmene, at iallfall enkelte forbund ble søkt presset inn i ordningen idet det ble brukt midler som var udemokratiske, nærmest diktatoriske, at forbundets økonomiske engasjement i ordningen var mer omfattende enn det ble gjort klart for medlemmene, og at man bevisst satte seg ut over gjeldende rett for å få ordningen gjennomført. Dette bilde er kommet frem i varierende uttrykk, og bæres oppe av en gjennomgående, ringeaktende tone og holdning i de mange artikler med artikkelen 9. januar 1968 som klimaks. 

Jeg kan ikke se at det er godtgjort noe grunnlag for dette bilde. De mål som hjemforsikringssaken tok sikte på, har vært tilkjennegitt fra saken bie reist, og andre mål er ikke godtgjort. Forbundets standpunkt i denne sak ble tatt i 1965 av landsmøtet, forbundets øverste organ. Selv om det selvsagt kan være meningsforskjell om hvilken behandlingsmåte som var den organisasjonsmessig mest naturlige, er det intet grunnlag for å hevde at landsmøtets beslutning ikke ble fattet etter en fri vurdering, både med hensyn til valg av behandlingsmåte og angående realiteten. De økonomiske konsekvenser for forbundet og medlemmene er lagt klart frem. Og hva angår det rettslige syn på organisasjonens kompetanse. skal jeg alene bemerke at uenigheten her knyttet seg til vanskelige prinsipielle spørsmål. Det er i og for seg ikke klanderverdig at man i en slik sak vurderer feil. Det finnes ikke grunnlag for en kritikk med det ordvalg som er brukt i artiklene. 

På bakgrunn av det omfang hvori det er skrevet i avisene og den tilsiktede oppmerksomhet de ankende parters virksomhet vakte, kan jeg ikke finne det tvilsomt at avisartiklene var i høy grad egnet til å skade Landsorganisasjonens og forbundets omdømme. For vurderingen av om dette er eksklusjonsgrunnlag må også organisasjonenes forhold til de tre trekkes inn. De ankende parter har i den forbindelse anført at det gjør seg gjeldende så sterke unnskyldende momenter at det alt i alt ikke foreligger eksklusjonsgrunnlag. De peker på at de er provosert til sin virksomhet, dels ved den omtale de selv var blitt til del av organisasjonene, særlig i forbundets medlemsblad «Fabrikkarbeideren» dels ved den kritikk Landsorganisasjonen rettet mot dem i sitt sirkulære av desember 1967 om gjennomføringen av hjemforsikringen etter Høyesteretts dom av 24. november 1967. 

Til det første argument er å bemerke at Hanisch valgte sitt opplegg og anslo sin tone før de tre ankende parter overhodet ble angrepet fra den annen side. Det annet argument har særlig relasjon til artikkelen i Fædrelandsvennen 9. januar 1968. Jeg må da først si noen ord om denne artikkel. 

Den er gjengitt i byrettens dom for så vidt angår artikkelens siste del. Også i den første del gir Hanisch i til dels skarpe ordelag uttrykk for en del av sine spesielle synspunkter. For så vidt hører artikkelen med som et vesentlig ledd i avisartikkelrekken som jeg 

Side:1136 

alt har omtalt. Dernest inneholdt artikkelen som byrettens dom viser en oppfordring til å gå frem på en annen måte enn forbundet hadde anvist når det gjaldt bruken av reservasjonsadgangen. Det er denne del av artikkelen som har gitt det tredje eksklusjonsgrunnlag i landsmøtevedtaket. Den oppfordring eller rettere appell som der ble fremmet, må ses i lys av at det var et meget betydelig antall av forbundets medlemmer som ønsket å være med på hjemforsikringen. Alle medlemmer, også de som ikke ønsket å delta, måtte ha en foreningsmessig plikt til ikke å vanskeliggjøre det administrative opplegg forbundet her skulle bistå med, og som var nødvendig for at ordningen ble billig for deltagerne. Den oppfordring som ble fremmet i avisartikkelen, ville om den ble fulgt vanskeliggjøre administrasjonen av den masseforsikring det her dreiet seg om. Jeg kan ikke vurdere forslaget som annet enn en ganske alvorlig mangel på lojalitet fra de ankende parters side overfor en betydelig del av medlemsstokken i forbundet. 

Både med hensyn til angrepene på organisasjonene og overfor kritikken mot forslaget om egen reservasjonserklæring har de ankende parter forsvart seg med at de i LO's sirkulære av desember 1967 var blitt alvorlig kritisert for mangel på lojalitet ved at de var gått til søksmål mot forbundet, og at LO's gjennomføring av reservasjonsretten var lite lojal overfor premissene i Høyesteretts dom. I forbindelse hermed har de spesielt pekt på at det for gamle medlemmer var satt en preklusiv frist for å reservere seg, og at nye medlemmer ikke fikk reservasjonsrett overhodet. 

Jeg er enig i at Landsorganisasjonen ikke burde ha kritisert de ankende parter for manglende lojalitet ved at de gikk til sak mot forbundet. Enhver må ha adgang til å få prøvet for retten en alvorlig begrunnet rettslig oppfatning, også om motparten er den organisasjon man selv er medlem av. Illojalitet kan det først bli tale om hvis det anvendes andre midler enn søksmål for å søke en slik uenighet løst. 

Jeg kan også godt forstå at de ankende parter reagerte mot den måte reservasjonsretten ble gjennomført på. Uten at jeg vil ha sagt noe om hvor langt de rettslige krav for så vidt går, et spørsmål som ikke foreligger til avgjørelse i denne sak, vil jeg bemerke at det ville ha vært grunn til å vise større rommelighet både overfor gamle og nye medlemmer med hensyn til reservasjonsadgangen. 

Men selv med disse innrømmelser til de ankende parters reaksjon på LO's og forbundets gjennomføring av reservasjonsretten, kan jeg ikke finne at artikkelen av 9. januar 1968 dermed er rettferdiggjort. Den inneholdt verken et forsvar mot den kritikk som var rettet mot dem eller en saklig påvisning av hva Høyesteretts dom etter deres oppfatning innebar av konsekvenser, men et temmelige ubehersket, uholdbart angrep på helt andre punkter og en oppfordring som ville skape unødige vanskeligheter for forbundets arbeid for de medlemmer som ønsket å være med på forsikringen frivillig. Selv om det kunne være delte meninger om 

Side:1137 

gjennomføringen av reservasjonsordningen, var det intet grunnlag for å anføre «at Landsorganisasjonen i Norge er gått til åpen kamp mot vårt rettssamfunns støttepillarer og den personlige frihet». 

Ved avgjørelsen av hva som er tilstrekkelig eksklusjonsgrunn må det når det gjelder et medlem i en fagorganisasjon has som bakgrunn for vurderingen at tilslutning til fagorganisasjonen i våre dager er en velferdssak for en arbeidstaker. Men selv med dette utgangspunkt kan jeg etter dette ikke finne det tvilsomt at de handlinger jeg har vurdert er tilstrekkelig eksklusjonsgrunn. 

Jeg kan heller ikke gi de ankende parter medhold for så vidt de som en subsidiær anførsel har gjort gjeldende at eksklusjonen - selv om det er rettslig grunnlag for den - må underkjennes fordi den fremtrer som en uforholdsmessig og urimelig hård reaksjon. På dette punkt har byretten vurdert de tre noe forskjellig, og for Høyesterett er det også kommet frem opplysninger som kunne tilsi en nyansert bedømmelse. De tre parter har imidlertid gjennom sin prosessfullmektig gjort det klart at de ønsker å bli behandlet likt. Dernest vil jeg rent generelt bemerke at det skal meget til før domstolene skal gripe inn i en organisasjons avgjørelse av om den bør bruke en foreliggende eksklusjonsadgang. Inngrep kan antagelig bare komme på tale hvor det er et åpenbart misforhold til stede mellom forseelse og reaksjon. I nærværende sak foreligger ikke en slik situasjon. 

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Selv om de ankende parter må være hovedansvarlige for de forhold som saken har dreiet seg om, kan forbundet ikke fri seg for et visst medansvar for at motsetningsforholdet er blitt så tilspisset. Ut fra denne vurdering antar jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes. 

Jeg stemmer for denne


<span id="slutning"><center><strong>D O M :</strong></center></span>


Byrettens dom stadfestes. 

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. 


Dommer <strong>Anker</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. 

Dommerne <strong>Bendiksby</strong>, <strong>Stabel</strong> og justitiarius <strong>Ryssdal</strong>: Likeså. 


<strong>Av byrettens dom (byrettsdommer Jacob Wulfsberg):</strong>

I. 

Landsmøtet i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund - «forbundet» - traff 21.9.1965 vedtak om den kollektive hjemforsikring. 

Falconbridge Nikkelverks Arbeiderforening - «foreningen» - som er tilsluttet forbundet, vedtok i ekstraordinært medlemsmøte 6.10.1965 en resolusjon med protest mot landsmøtets vedtak. 

Forbundet uttalte 30.10.1965 sin forferdelse over den formulering som resolusjonen hadde fått, og håpet at saken kom opp til ny behandling i foreningen. 

Foreningen fastholdt sin protest. 

Etter at saken 28.3.1966 var behandlet i forliksrådet tok de tre 

Side:1138 

saksøkere 6.5.1966 ut stevning til byretten for å få landsmøtets vedtak kjent ugyldig. 

Saken endte med Høyesteretts dom 24.11.1967, inntatt i [[Rt-1967-1373]]: 

«Vedtak av 21. september 1965 i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbunds landsmøte kjennes ugyldig i forhold til Theodor Hanisch, Finn Finne og Willy Helgesen i den utstrekning vedtaket medfører at deres medlemsskap i fagorganisasjonen gjøres avhengig av at de deltar i den kollektive hjemforsikring forbundet har tegnet i forsikringsselskapet Samvirke, og betaler et tillegg til sin kontingent til foreningen, svarende til deres andel i premien for forsikringen. 

Saksomkostninger tilkjennes ikke.» 

II. 

Th. Hanisch skrev en rekke avisartikler om spørsmålet, særlig i Fædrelandsvennen. 

I avisen 18.1.1966 har han et «Åpent brev til landsorganisasjonens formann P. Mentsen», som begynner: 

»Foranledningen til mitt brev til deg (det skrives forresten også på vegne av de mange hundre meningsfeller jeg har i denne sak i Falconbridge Arbeiderforening) er et klipp fra «Typografiske meddelelser» som synes å gå rundgang i landets Ap-aviser. 

Disse «meddelelser» er nemlig så tydelig inspirert av din brosjyre fra januar ifjor og fra «Samvirkes» hverveskrift, delvis avskrift bare, at du synes å være den naturlige rette adresse.» 

Det følger så en lengre redegjørelse og artikkelen slutter: 

«Demokratiet er slutt ved porten til fabrikken» sies det agitasjonsbetont. Det gjelder det såkalte «industrielle Demokrati». Men hva med vår rett til å ta stilling til Tvangsforsikring i «Samvirke», til å ta stilling til den ved en uravstemning innenfor porten i en spisepause. Se det utlegger våre forbund som «fraksjonsdannelse» under henvining til vedtektenes disiplinære paragraf. Så meget demokrati eller folkestyre er vi levnet. Men siden vårt forbund har satt seg utenfor de vedtekter vi blant andre har satt dets tillitsmenn til å vokte, kan ingen straffebestemmelser ha gyldighet. Utover hva foran er nevnt har vi også nødvergerett. 

Det er således høyeste grad «demokrati på arbeidsplassen» å foreta en uravstemning i tvangsforsikringssaken.» 

I et nytt innlegg 10.2.1966 om «Tvangsforsikring av de fagorganiserte. Uravstemning på Falconbridge» sier Hanisch bl.a.: 

«La meg også slå fast at jeg ikke har tatt til orde bare som enkeltperson men etter oppfordring av svært så mange av de ansatte på Falconbridge. Det er således fellesmeningen for de langt, langt fleste på arbeidsplassen jeg har gitt uttrykk for.» 

Det fortsetter med artikler, bl.a.: 

24.2.1966 «LO-tvangsforsikringen. Fortielser, halvsannheter og verre ting. 

Tar diktaturet overfor den menige fagforeningsmann form nå.» 

20.8.1966 «Tvangsforsikringssaken - LO-Samvirke-Rettssaken.» 

29.8.1966 «Tvangsforsikringssaken inn i avgjørende fase.» 

14.9.1966 «Tvangsforsikring - et fagorganisasjonsovergrep.» 

Høsten 1966 «Falconbridge-opposisjonen redegjør for sitt syn. Inngrepet i våre hjems anliggender en prøvesak som vil åpne veien for mer og 

Side:1139 

mer umyndiggjørelse av medlemmene» - i Sørlandske Tidende, undertegnet «På vegne av Falconbridgeopposisjonen - Finne, Hanisch, Helgesen.» 

5.4.1967 «Tvangsforsikringssaken. Opplysninger og refleksjoner etter dommen i Oslo byrett. Fra Falconbridge-saken ved Th. Hanisch.» 

III. 

Landsorganisasjonen i Norge - «LO» - sendte i desember 1967 til medlemmene av de forbund som har sluttet seg til den kollektive hjemforsikringen, et sirkulære om «Høyesteretts dom av 24. november 1967 vedrørende den kollektive hjemforsikringen». 

I innledningen sies det bl.a.: 

«Selv om dommen er strengt avgrenset til bare å gjelde disse tre, vil man måtte ta konsekvensen av dommen også for andre medlemmer som måtte dele det syn som disse tre har gjort seg til talsmenn for og som krever reservasjon. 

Dette er et spørsmål som hvert enkelt medlem selv må ta standpunkt til. 

Ved denne standpunkttaken vil vi be hver enkelt ta i betraktning og overveie følgende forhold»: 

Deretter følger avsnitt om 

I. Hvilke fordeler innebærer en sådan kollektiv hjemforsikring for de fagorganiserte. 

II. Hvorfor vi må stå solidarisk i denne saken med underavsnitt om 

Hvorfor brøt så disse tre Hanisch, Finne og Helgesen med denne solidariteten. 

Og til slutt: 

III. Hvorledes stillingen er nå for den kollektive hjemforsikringen og det enkelte medlem. 

Det er besluttet at den kollektive hjemforsikringen skal gå sin gang, men vi må bøye oss for Høyesteretts dom, hva enten vi liker den eller ikke, og innføre reservasjonsrett for de medlemmer som ønsker å reservere seg. I praksis må dette gjennomføres etter følgende retningslinjer: 

1. De medlemmer som ønsker å reservere seg må enkeltvis melde skriftlig fra om dette til sitt forbund innen en nærmere fastsatt tidsfrist. Meldingen må være egenhendig undertegnet av det enkelte medlem. 

2. Sammen med den skriftlige meldingen om at vedkommende ønsker å reservere seg må vedkommendes medlemsbok leveres inn til påtegning om at vedkommende har reservert seg. Dette er viktig og uomgjengelig nødvendig da det er fagforeningsboken som skal erstatte forsikringspolisen for de som er med i ordningen. 

3. Medlemmer som allerede har betalt den kontingentandel som er utliknet til den kollektive hjemforsikringen og som krever reservasjon, må i skriftlig melding om dette opplyse om de krever denne tilbakebetalt. 

En slik tilbakebetaling vil medføre ekstra arbeid og fordyre forbundets administrasjon. Samlet betyr dette et så uforholdsmessig stort arbeid og utgifter for forbundet i forhold til størrelsen av de beløp som det gjelder for den enkelte at vi håper at de som reserverer seg avstår fra å kreve slik tilbakebetaling. 

Dette gjelder bare for tiden forut for den skriftlige reservering. 

Side:1140 

Ingen vil få tilbakebetalt mer enn den kontingentandel som er utliknet og innbetalt av vedkommende til ordningen. 

4. Reservasjonsadgangen vil i praksis skape slike administrative og tekniske vanskeligheter for forbundene og deres avdelinger at det av denne grunn også for framtiden blir nødvendig å opp kreve uavkortet kontingent av de som reserverer seg. Kontingentandelen til den kollektive hjemforsikring vil bli tilbakebetalt disse når året er omme på grunnlag av innbetalte kontingentmerker. 

Hvert enkelt forbund vil som permanent ordning søke å finne fram til de enklest mulige system, som samtidig kan tilgodese interessene til de som reserverer seg og de fagorganisertes interesse i at administrasjonen ikke unødig kompliseres og fordyres. 

5. Hvert enkelt forbund vil i eget rundskriv sende ut nærmere retningslinjer til sine medlemmer i h.t. foranstående, herunder innen hvilken frist de som ønsker å reservere seg må ha meldt fra om dette, hva meldingen skal inneholde og til hvem meldingen og medlemsboken skal leveres. 

Før slikt rundskriv fra det enkelte forbund foreligger skal det ikke avgis noen erklæring om reservasjon, da det er av største betydning for kontrollen at slike erklæringer blir avgitt på den måte og i de former som det enkelte forbund, av hensyn til sin administrasjon, bestemmer. 

Vi appellerer til de fagorganiserte om å stå solidarisk i denne saken. 

Bare på den måten kan vi gi dette anslaget mot fagbevegelsen det svar det fortjener. Bare på denne måten kan du for din egen del trygge resultatene av ditt arbeid og din sparing på en fullverdig måte.» 

IV. 

Med utgangspunkt i dette sirkulære hadde Hanisch i Fædrelandsvennen 9.1.1968 en artikkel: «LO respekterer ikke Høyesterett. Tvangsforsikringen gjennomføres.» 

Artikkelen slutter: 

«Kommentar! 

Der vil bli anledning til å komme tilbake med en nærmere analyse av de vanskeligheter organisasjonen lager overfor sine medlemmer. Den frie vilje og råderett som forutsettes av Høyesterett i dommen blir krenket på det groveste. 

Den skisserte måte å reservere seg på er intet annet enn et pressmiddel og kan brukes endog til hjernevask, som vi allerede har sett eksempler på. 

Organisasjonen unnskylder seg ved å si: «Noen annen løsning vil sprenge forbundets rutine og opplegg når det gjelder rapportvirksomhet, kartotek, hullkortopplegg og samtidig frembringe meget store problemer i praksis og økonomiske uttellinger». Det er mulig det! Men er det ikke rimelig at de dumheter forbundet og LO har begått skal koste litt for dem selv og ikke lesses over på sakesløse medlemmer. 

Hvem har sagt at f.eks. en forbundsledelse skal stivne i rutinen. Deres små grå celler skal bare ha litt ekstra «trim», hvilket ansees nyttig og en løsning, som er tjenlig for medlemmene, er lett å finne. 

Hvis ikke forbundets folk kan eller vil, er det nok av unge som kan avansert kontororganisasjon både med kartotek, hullkort og annen databehandling. Disse tar sikkert gjerne over der de rutinebundne forsaker. Lønninger og ekstra fortjenestemuligheter er jo meget store. 

Side:1141 

Nei! Sannheten er nok den at det er ond vilje og en dårlig mentalitet overfor tapet, det er det organisasjonsledelsen viser. Orwell har i sine bøker: «Kamerat Napoleon» og særlig i «1984» tegnet noen typer, særlig da «Big Brother» og noen begreper, nemlig «double-speak» og «doublethink». Vi har dem allerede her i 1968 i vårt land, nærmere bestemt i LO og forbundene. 

Og la meg også minne om ord fra Youngstorvet i en mer revolusjonær fortid: «Vi skal omgå lovene eller gå tvers igjennom dem». Det er det som Mentsen og Sunde varsler nå. 

For! - vel er ikke en høyesterettsdom akkurat en lov, men den har lovs virkning når den påberopes i våre rettssaler. 

Hva nå? 

Når organisasjonsledelsen fortolker en høyesterettsdom ut i absurditeten, vil vi holde oss helt og fullt til dommen. Det vår motpart henviser til av vedtekter osv. blir smått i forhold til kraften i landets lov og dom. 

Vi farer ikke vill om vi setter saken på spissen og som en begynnelse ber vi alle våre meningsfeller om å reservere seg mot tvangstrekket på et eget skjema, som hitsettes her (Klipp ut). 

RESERVASJONS-ERKLÆRING 

Medl. nr: ........... 

Navn: ............. 

Forbund: ................ 

Klubb, forening: ................ 

Jeg reserverer meg mot deltagelse i Samvirkeforsikringen. 

Jeg ønsker tvangstrekket stoppet straks. 

Jeg ønsker tilbakebetaling av tvangstrekket gjennom foreningen. 

Disse krav stiller jeg i henhold til Høyesteretts dom som har erklært organisasjonens beslutning om tvungen deltagelse i en kollektiv hjemforsikring ugyldig. 

Jeg ønsker ikke å sende min medlemsbok inn for påtegning, men lar gjerne merketallet kontrollere av min forening, men uten påstempling. 

Sted: ........... 

Navn: ............ 

Det advares mot at noen tilbakeholder eller ødelegger denne min erklæring. 

Det kunne være meget mer å berøre i denne sak, men foreløpig er det klokt å avvente den utvikling og den debatt som er under veis. 

Men la det nå være klart at Landsorganisasjonen i Norge er gått til åpen kamp mot vårt rettssamfunns støttepillarer og den personlige frihet. 

Det gjelder ikke lenger en intern fagforeningssak, men berører hele folket og dets fremtid. Utkrystallisert i ordene: «Skal en domsavgjørelse av landets høyeste rett respekteres eller skal den ikke». 

Måtte LO som står bak det hele ta fornuften fangen før det er for sent og ubotelig skade gjort!» 

Hanish fikk etter bestilling 1.000 særtrykk av artikkelen. 

V. 

13.6.1966 holdt forbundets landsstyre møte. Fra protokollen gjengis: 

«Formannen, Anker Nordtvedt ba landsstyret om å gi forbundsstyre fullmakt til å kunne ekskludere de 3 medlemmer av avd. 40 - Theodor 

Side:1142 

Hanisch - Finn Finne og Willy Helgesen. Dette etter at retsavgjørelsen har funnet sted. 

Votering: Fullmakten ble gitt enstemmig.» 

Saksøkerne ble ikke gjort kjent med dette. 

12.1.1968 ble det holdt ekstraordinært landsstyremøte i forbundet. Fra protokollen gjengis: 

«Dagsordens punkt 2 - Kollektiv hjemforsikring. 

Lederen av Landsorganisasjonens juridiske kontor høyesterettsadvokat Sunde redegjorde for behandlingsmåten av den kollektive hjemforsikringen etter høyesterettsdommen den 24. november 1967. 

Etter Sunde's redegjørelse fulgte en debatt hvor flertallet av landsstyrets medlemmer var engasjert. Høyesterettsadvokat Sunde summerte tilslutt de spørsmål som var stilt og besvarte disse. 

Leif Andresen refererte forbundsstyrets forslag til vedtak: 

Sak 66 Kollektiv hjemforsikring. 

I samråd med Landsorganisasjonens Sekretariat og de øvrige forbund som har tiltrådt den kollektive hjemforsikring, har forbundet sendt ut en del materiell med reservasjonsbetingelser. 

Forbundsstyret foreslår for landsstyret at disse rundskriv godkjennes. 

Sakens dokumenter følger denne protokoll som bilag. 

Vedtak: Forbundsstyrets forslag ble enstemmig godkjent.» 

Deretter opptok Leif Andresen forbundsstyrets forslag til uttalelse om «Høyesterettsdommen vedrørende den kollektive hjemforsikringen». Det heter der bl.a.: 

«Det har i alle tider vært utenkelig at et slikt mindretall som ikke på demokratisk måte har vunnet flertallet for sitt syn, skulle gå til instanser utenfor fagbevegelsen for på den måte å sette sitt syn igjennom imot flertallet og imot vedtektsmessig fattede vedtak. Noe slikt ville ha blitt ansett for uforenlig med de demokratiske prinsipper som norsk fagbevegelse er bygget opp på og som et brudd på den solidaritet som man alltid har krevd og praktisert i norsk fagbevegelse.» 

Uttalelsen ble enstemmig godkjent. 

Protokollen fortsetter: 

«Spørsmålet om å ta opp landsstyrets tidligere vedtak vedrørende eksklusjon av de tre medlemmer av avd. 40 - Falconbridge Nikkelverks Arbeiderforening har påny vært drøftet i forbundsstyret den 11. januar 1968, som besluttet å forelegge den for landsstyret i møte 12. januar 1968, uten innstilling. 

Leif Andresen opptok forbundets administrasjons innstilling i denne sak, og er den som følger: 

Innstilling: 

«Landsstyret konstaterer at det foreligger grunnlag for eksklusjon av medlem 

nr. 40/585 - Th. Hanisch, 

nr. 40/1812 - Finn Finne og 

nr. 40/809 - Willy Helgesen. 

Spørsmålet om eksklusjon/suspensjon av disse tre medlemmer drøftes med Landsorganisasjonens administrasjon. 

Forbundsstyret får fullmakt til å foreta de nødvendige forføyninger i denne sak i samsvar med Landsorganisasjonen. 

Side:1143 

Forbundsstyret anmodes om å gjennomføre forføyningene snarest mulig.» 

Tormod Tveitdal fremmet følgende forslag: 

«Landsstyret i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund samlet til ekstraordinært møte, fredag den 12. januar 1968, har blant annet drøftet den kollektive hjemforsikring og medlemmene i landsstyret er forferdet over de midler og den måten som de tre i Falconbridge Nikkelverks Arbeiderforening driver i sitt undergravningsarbeid mot sitt eget forbund. 

De sjikanerer fagbevegelsen og motarbeider de gjeldende organisasjonsmessige vedtak i skrift og taler. 

Landsstyret er av den oppfatning og mener Th. Hanisch, F. Finne og W. Helgesen ikke lenger er verdige til fortsatt medlemskap i vårt forbund. 

De tre suspenderes inntil førstkommende landsmøte som tar endelig vedtak i saken. 

Forbundsstyret pålegges å sørge for at de nødvendige møter blir avholdt, slik at suspensjonen kan tre i kraft før det har gått 14 dager.» 

Etter en lengere debatt ble forslagene opptatt til votering. 

En prøvevotering ga som resultat at Tveitdals forslag fikk 15 stemmer og administrasjonens forslag 12 stemmer. 

Ved den endelige votering ble Tormod Tveitdals forslag enstemmig vedtatt.» 

Forbundet underrettet foreningen om vedtaket. 

Foreningen behandlet saken på ekstraordinært medlemsmøte 19.1. 1968, der 257 stemte mot suspensjon, 86 for. 

Forbundsstyret behandlet saken 22.1.1968 og innkalte landsstyret til ekstraordinært møte 24.1.1968. 

Fra protokollen for dette møte gjengis: 

«Dagsorden punkt 2 - Kollektiv hjemforsikring, herunder Landsstyrets forslag av 12. januar 1968, vedrørende suspensjon. 

Formannen Leif Andresen orienterte om utviklingen i denne sak siden Landsstyret sist var samlet den 12. januar. Han henviste i den forbindelse til forbundsstyreprotokoll av 22. januar 1968, hvor alle nødvendige dokumenter var bilagt. I tillegg til dette fikk Landsstyret utlevert «Utdrag fra norsk presse vedrørende Hanisch, Finne og Helgesens vedtektsstridige virksomhet i 1966» (Følger denne protokoll som bilag.) 

Etter supplerende orienteringer fra P. Mentsen og O. Sunde utspant seg en saklig debatt hvor samtlige landsstyremedlemmer deltok. 

Mentsen og Sunde besvarte de spørsmål som var stillet dem, hvoretter de fratrådte møtet. 

Finne, Hanisch og Helgesen tok deretter plass i møtesalen. Det samme gjorde Ralph W. Persen, formannen i avdeling 40 - Falconbridge, som møtte som observatør. 

Leif Andresen innledet i saken og forela Finne, Hanisch og Helgesen de organisasjons- og vedtektsstridige handlinger som de hadde foretatt seg siden landsmøtet i 1965 vedtok å innføre kollektiv hjemforsikring for forbundets medlemmer. 

Håkon A. Ødegaard refererte utdrag fra norsk presse i 1966, som klart viste at Finne, Hanisch og Helgesen hadde forbrudt seg mot forbundets vedtekter §30 ved å opprette aksjonsutvalg. 

Side:1144 

Hanisch hadde først ordet for å fremholde sitt syn. Han uttalte først at han ikke hadde noen innvendinger mot det refererte «presseutdrag». Han viet deretter Høyesteretts avgjørelse i den kollektive hjemforsikringssaken stor oppmerksomhet, hvoretter han fremla sin fortolkning av dommens virkninger for organisasjonen. Han uttalte til slutt at om de tre ble suspendert av forbundet, så ville de øyeblikkelig innsende forliksklage for å prøve dens holdbarbet ad rettslig vei. 

Willy Helgesen og Finn Finne redegjorde deretter for sitt syn, som i det vesentlige falt sammen med det Hanisch hadde fremholdt. Finne uttalte tilslutt at alt det Hanisch hadde skrevet i avisene i denne sak, var blitt forelagt og godkjent av ham og Helgesen før det var sendt til avisene. Personlig hadde han (Finne) ikke vært enig med de sterkeste uttrykkene Hanisch hadde benyttet, men han hadde latt det passere. 

Leif Andresen forespurte deretter Helgesen om han godkjente Finne's erklæring om at han (Finne) og Helgesen hadde blitt forelagt Hanisch's artikler før de ble tilsendt pressen. 

Helgesen bekreftet dette. 

Hanisch, Helgesen og Finne takket deretter for seg, hvoretter de forlot møtet. 

Landsstyret fortsatte sine forhandlinger og P. Mentsen og O. Sunde inntok igjen sine plasser i møtet. 

B. Lausund pekte på at det i realiteten forelå to saker. Den ene var hvordan man skulle forholde seg vedrørende gjennomføringen av den kollektive hjemforsikringen under hensyntagen til Høyesteretts kjennelse. 

Den annen side av saken var hvilke organisasjonsmessige forføyninger forbundet måtte ta når det gjelder disse tre. 

Det ble enstemmig vedtatt å behandle den organisasjonsmessige siden av saken først. 

Leif Andresen tok opp Forbundsstyrets innstilling, sålydende: 

«Landsstyret konstaterer at det etter forbundets og foreningenes vedtekter foreligger grunnlag for organisasjonsmessige forføyninger mot 

medl. nr. 40/585 - Th. Hanisch 

medl. nr. 40/1812 - Finn Finne og 

medl. nr. 40/809 - Willy Helgesen. 

Forannevnte medlemmer suspenderes med øyeblikkelig virkning frem til forbundets 13. ordinære landsmøte, september 1968, som tar den endelige avgjørelse i denne sak.» 

Vedtak: Innstillingen ble ENSTEMMIG GODKJENT.» 

Landsstyret behandlet på ny saken 13. og 14.9.1968. Det delte seg i et flertall på 22 for eksklusjon, et mindretall på 5 for at de tre suspenderes for kommende landsmøteperiode. 

På landsmøtet 17.9.1968 orienterte høyesterettsadvokat Sunde om rettssakene i hjemforsikringen. De tre var ikke til stede. 

Til landsmøtet 18.9 var de tre innkalt og møtte. Forbundsformannen Andresen redegjorde for hendelsesforløpet i saken, og Hanisch, Helgesen og Finne redegjorde deretter hver for sitt syn. 

Senere hadde en rekke representanter ordet. 

Landsstyrets flertallsinnstilling ble vedtatt mot 24 stemmer. 21 av disse stemte for forbundsstyrets mindretallsinnstilling. 3 avholdt seg fra å stemme. 

Side:1145 

Flertallsinnstillingen lød: 

«Landsmøtet godkjenner landsstyrets vedtak fra møte 24. januar 1968, som var følgende: 

(Gjengitt ovenfor.) 

«Landsmøtet konstaterer at Theodor Hanisch, Finn Finne og Willy Helgesen har deltatt og opptrådt på møter som er holdt utenfor deres egen fagforening, avd. 40, som et organisert aksjonsutvalg. Videre har de gjentagne ganger i avisartikler skrevet nedsettende om, og mistenkeliggjort, fagorganisasjonen og dens tillitsmenn. 

I den anledning vises spesielt til artikkelen i «Fædrelandsvennen» den 10. januar 1968. Her motarbeides forbundsstyrets vedtak om gjennomføringen av den reservasjonsordingen som forbundet pliktet å gi sine medlemmer angående den kollektive hjemforsikring. 

Ovennevnte handlinger er i strid med forbundtes vedtekter §30 og foreningenes vedtekter §2 medlemskap, og de 3 medlemmer 

medl. nr. 40/585 - Teodor Hanisch 

medl. nr. 40/1812 - Finn Finne og 

medl. nr. 40/809 - Willy Helgesen 

ekskluderes som medlemmer av forbundet.» 

Styret i foreningen uttalte deretter: 

«Styret i Falconbridge Nikkelverks Arbeiderforeningen har behandlet Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbunds landsmøtevedtak om ekskludering av våre medlemmer Finn Finne, Willy Helgesen og Theodor Hanisch. 

På landsmøtet ble det fastslått at de tre ekskluderte gjentatte ganger har mistenkeliggjort fagorganisasjonen og skrevet nedsettende om den, og dens tillitsmenn. 

Styret i Falconbridge Nikkelverk Arbeiderforening har besluttet enstemmig å gi følgende uttalelse til pressen: Det finnes ikke bevis for at Finn Finne og Willy Helgesen har skrevet nedsettende om, eller mistenkliggjort fagorganisasjonen. 

Styret i Falconbridge Nikkelverk Arbeiderforening vedgår at Theodor Hanisch har skrevet avisinnlegg som nok kan virke krenkende. (Pondius Mentsen). Videre betraktes Hanisch' innlegg i Fædreiandsvennen den 10. januar 1968 som en mulig tilspisset handling. 

Imidlertid fikk Th. Hanisch i sin favør en Høyesterettsdom som ble omgått på en lite aktverdig måte fra Forbundets side. Dessuten setter en stor del av Norsk presse samt Forbundsbladet i gang en landsomfattende sjikane og mistenkliggjørelse av Hanisch' «person». Dette tatt i betraktning finner styret i Falconbridge Nikkelverk Arbeiderforening det helt uhørt at Hanisch i et rettssamfunn skal bli nektet mot-agitasjon av Landsstyret. 

Med hensyn til Landsmøtets påstand om at de tre ekskluderte har deltatt på møte utenfor sin avdeling, har styret i Falconbridge Nikkelverk Arbeiderforening følgende å bemerke. 

Fagforeninger over hele landet har på sine medlemsmøter, hvor de fremmøtte teller fra 2 til 10 % av medlemstallet, vedtatt resolusjoner mot, og fordømmelse av de tre ekskluderte fordi disse gikk til rettssak for å prøve lovligheten av Samvirkeforsikringen. 

I et rettssamfunn må det være tillatt for Finne, Helgesen og Hanisch å legge fram sitt syn i disse foreninger. Styret i Falconbridge Nikkelverk 

Side:1146 

Arbeiderforening finner ikke at de har forsøkt å sette lovlig valgte organer ut av funksjon, og heller ikke at de har overtrådt vedtekter. 

Styret i Falconbridge Nikkelverk Arbeiderforening henviser til Forbundets formålsparagraf, om å arbeide for frihet og rettssikkerhet. 

Vi ser det slik at den hatske sjikane mot de tre i presse og Forbundsblad har påvirket Landsmøterepresentantene som så ikke har opptrådt selvstendig og saklig. 

Følgen derav er at Landsmøtet ikke har vært i stand til å gi Finne, Helgesen og Hanisch beskyttelse mot mistenkliggjørelse og falske antydninger. 

Videre er det å beklage at representantene på Landsmøte uttrykker sin forbauselse over hvordan de tre ekskluderte har maktet det økonomiske løft, som det er å føre en rettssak. 

Skal en da ut fra slike uttalelser trekke den nedslående konklusjon at en vanlig lønnsmottaker p.g.a. dårlig økonomi er avskåret fra å føre en rettssak i vårt ellers så velordnede samfunn.» 

VI. 

- - - 

Saksøkerne hevder at der foreligger slike feil ved forbundets behandling at eksklusjonene alt av den grunn er ugyldige, og videre at saksøkernes opptreden ikke er av en slik karakter at den gir grunnlag for eksklusjon etter vedtektene. 

Saksøkerne mener at det er medlemskapet i foreningen som er det prinsipale, og at spørsmålet om utelukking i første omgang må behandles av foreningen, jfr. foreningsvedtektenes §2 nr. 1 og §7. 

Den som er utelukket, kan klage til forbundsstyret, jfr. foreningsvedtektenes §7 nr. 5-6 og forbundsvedtektenes §3. 

Fra forbundsstyret kan der ankes videre til landsstyret, jfr. forbundsvedtektenes §8 nr. 8, og derfra til landsmøtet som treffer endelig avgjerd i saker om utelukking av medlemmer, jfr. forbundsvedtektenes §6 nr. 9. 

Kun på denne måte får man sikkerhet for en betryggende behandling, og det er naturlig at man starter med saken i den lokale forening der medlemmene har best kjennskap til forholdene. 

Retten skal prøve om den faktiske fremstilling av de tre's opptreden som er gitt i landsmøtets vedtak er korrekt, og om dette faktum rammes av de bestemmelser som vedtaket viser til. 

Ifølge foreningsvedtektenes §2 nr. 2 er vilkåra for medlemsskap at medlemmet «godtar foreningens, forbundets og Landsorganisasjonens vedtekter og vedtak i samsvar med disse». Det siktes naturligvis til lovlige vedtak, og de tre har ikke satt seg opp mot noe slikt. Det var det ulovlige vedtak om tvangsforsikring som de ikke godtok. 

Forbundsvedtektenes §30 lyder: 

«Særorganisasjoner. 

Det må ikke dannes særorganisasjoner, celler, grupper eller aksjonsutvalg osv. som har til hensikt å sette ut av funksjon de regulært opprettede og valgte instanser innen fagorganisasjonen, eller fremme formål som ligger ved siden av fagorganisasjonens.» 

De tre har ikke hatt noen slik hensikt. De har ikke hatt imot den kollektive forsikringsform, men det er tvangen som de har reagert på. 

Side:1147 

De mente at nettopp tvang skadet fagbevegelsen og førte til unødige utmeldelser. 

§6 i vedtektene for faggrupper omtaler bare plikt til «å opptre kameratslig på arbeidsplassen», og rammer ikke mulig illojalitet mot forbundet. Se også annet ledd i paragrafen om at ukameratslig opptreden meldes til gruppestyret som legger saken frem for gruppemøte, og dette videre for fagforeningen. Det viser klart at man her hele tiden beveger seg på det lokale plan. 

Avisartiklene inneholder kun frimodige ytringer som er tillatt for enhver etter Grunnlovens §100. De må leses i sin sammenheng uten at man henger seg opp i løsrevne sitater. Innen fagbevegelsen har man ikke vært så altfor nøye med ordbruken, og artiklene må leses på bakgrunn av det miljø og den tid som de er brukt i. Også i den alminnelige ordbruk er det blitt inflasjon, slik at man ikke legger så megen vekt på ord som f.eks. lurendreieri og hjernevask. 

Artiklene er bare svar på tiltale. Etter at forbundet høsten 1965 hadde avvist foreningens protest og det var klart at foreningen ikke ble hørt på organisasjonsmessig vei, var det naturlig å gå til pressen med saken. 

LO's sirkulære i desember 1967 ga Høyesteretts dom en meningsløs snever ramme, og det var bare rimelig at Hanisch som hadde vært med på å kjempe saken frem til seier, ga uttrykk for sitt syn i Fædrelandsvennen 9. 1.1968. 

Saksøkerne oppfatter eksklusjonen som en hevnakt for at forbundet tapte rettssaken. 

Eksklusjon har vidtgående følger for dem det rammer, og det må derfor vises stor forsiktighet i bruken av denne straff. Som nevnt av førstvoterende i Høyesterett, [[Rt-1967-1373]] på side 1377, er det en velferdssak å kunne være tilsluttet sin fagforening. Foruten det stempel som eksklusjonen setter på de tre, mister de også sine opparbeidede rettigheter i stønadskassen, jfr. vedtekter for fagorganisasjonens stønadskasse §7A. 

Særlig tung vil en eksklusjon bli hvis det blir innført organisasjonsplikt slik som sterke krefter i LO ønsker. 

Det er Hanisch som har skrevet artiklene og gitt dem den form som er naturlig for ham. Forbundet har uten videre sidestillet de tre og brukt en kollektiv straff. 

Sant demokrati er ikke et ensidig flertallsvelde, men et styre der det også tas hensyn til mindretallets rett. - - - 

Forbundet hevder at det har behandlet saken i samsvar med vedtektene, og at det er hjemmel for eksklusjonen i vedtektene og alminnelige rettsgrunnsetninger. 

Ved innmelding blir man medlem av forbundet, jfr foreningsvedtektenes §2 nr. 1, annet ledd. Foreningen står for den lokale del av organisasjonsapparatet. 

I følge forbundsvedtektenes §8 nr. 4 har landsstyret «å ta avgjerd i saker om utelukking av medlemmer». Dette er en avgjørelse som landsstyret treffer som første instans, mens §8 nr. 8 omhandler vedtak som landsstyret treffer som ankeinstans. 

De tre har fått full anledning til å uttale seg under sakens behandling i fagorganisasjonen, og fikk på landsmøtet 18.9.1968 den taletid som de ønsket. 

Side:1148 

Avisartiklene inneholder en rekke uttrykk som er injurierende, utilbørlige og egnet til å skape uvilje mot forbundet og fagbevegelsen. Høyesterettsadvokat Sunde har pekt på i alt 27 steder i de fremlagte artikler. Forbundet er ikke imot kritikk eller imot at medlemmene skriver i pressen, men her er det gjort i et omfang og i en form som var helt unødvendig og bare kunne skade fagbevegelsen. Saksøkerne hadde ikke behov for å fortsette sin pressekampanje etter at de våren 1966 brakte saken inn for domstolene. 

Hvis de tre hadde innstillet kampanjen etter at Høyesteretts dom Var falt, kunne forbundet latt spørsmålet om organisasjonsmessige forføyninger hvile, men artikkelen 9.1.1968 ble dråpen som fikk begeret til å flyte over. 

Hanisch ga ikke bare uttrykk for sin egen oppfatning av dommen, men kom med nye beskyldninger og utformet sin egen reservasjonserklæring som truet med å velte LO's opplegg for gjennomføring av forsikringsordningen. 

Han opptrådte nå klart i strid med foreningsvedtektenes §2 nr. 2. 

De tre var et aksjonsutvalg som stred mot vedtektenes §30. De organiserte møter og drev åpen fraksjonsvirksomhet, jfr. bl.a. de møter som de deltok i våren 1966 i Porsgrunnsdistriktet, og at de selv betegnet seg som aksjonskomite eller Falconbridgeopposisjonen. §30 rammer også det tilfelle at de tre ga direktiver som gikk på tvers av forbundsledelsens. 

Faggruppevedtektenes §6 rammer ukollegial opptreden så vel på arbeidsplassen som mot forbundets tillitsmenn og sentrale instanser. 

Det følger forøvrig av alminnelige rettsgrunnsetninger at et foreningsmedlem ikke kan komme med slike utilbørlige uttalelser som denne sak gjelder, og retten må ha full anledning til å bruke disse grunnsetninger ved siden av vedtektene. 

Artiklene går langt ut over det som er tillatt etter Grunnlovens §100. De er ikke innlegg i en løpene debatt og de tre har ikke brukt uttrykkene som svar på tiltale. 

De tre har krav på beskyttelse mot overgrep og vilkårlighet, men noe slikt foreligger ikke her. Forbundet på sin side trenger beskyttelse mot at et lite mindretall griper forstyrrende inn i det som flertallet ønsker og som er vedtatt av forbundets lovlige organer. Flere av talerne på landsmøtet fremholdt at eksklusjonene ikke er noen hevn, men et vern for fagbevegelsen mot usømmelige angrep. 

Bortsett fra at de tre mister sine rettigheter i stønadskassen vil selve eksklusjonen ikke bety noe særlig for dem. Hvis de møter noen vanskeligheter, skyldes disse den illojalitet som de har vist og den motvilje som de øvrige medlemmer derfor har fått mot dem. De organiserte vil se ned på de tre uansett utfallet av denne rettssak. 

Rettspraksis om eksklusjoner i Danmark gir liten veiledning her fordi man der har organisasjonsplikt, mens vi har organisasjonsfrihet, jfr. hovedavtalens §1. 

- - - 

IX. 

Fra forklaringene gjengis: 

Hanisch: Vi fikk vite om den tvungne forsikring da våre landsmøtedeltakere kom tilbake i 1965. Det oppsto en spontan forbitrelse. Jeg var 

Side:1149 

ikke initiativtaker, men ble bedt om å være med på et protestmøte og skrive en resolusjon. Vi var ikke imot den kollektive forsikring, men mot tvangen. 

Vi tre er blitt eksponenter for kampen fra Falconbridge. 

Ved lesning av artiklene må man ta hensyn til forholdene på den tid som de ble skrevet. I dag ville jeg kanskje på enkelte punkter ha formulert meg annerledes. 

Jeg har til enhver tid søkt å bruke de passende ord med de ulver som er ute, må man tute - men ikke villet være uhøflig. 

Vi har ikke villet fagbevegelsen til livs og har aldri krevet noen mann vekk, bare kritisert. 

Jeg mener jeg hadde dekning for fortielser og halvsannheter i artiklen 24.2.1966, da det først var i 1965 at det gikk opp for medlemmene i Norsk Kjemisk hva tvangsforsikringen innebar. 

Vi følte LO's sirkulære om Høyesterettsdommen som en fornærmelse det var meningsløst at den tapende part skulle fortelle hvordan dommen var å forstå. Det var derfor jeg skrev artikkelen i Fædrelandsvennen 9.1.1968. 

Når jeg der skrev om pressmiddel og hjernevask, skyldtes det at jeg hadde hørt at formannen for Jern og Metall ved Kristiansands mekaniske verksted hadde Innkalt hvert medlem og prøvd å overtale de enkelte til Ikke å reserverer seg. 

De trofaste LO-folkene kan gjøre det uutholdelig for en «reservist». 

En «reservist» fra Falconbridge som begynnte ved Kristiansand Jernstøperi, holdt ikke ut der og måtte gå tilbake til Falconbridge. 

Ved valg av aviser som artiklene ble sendt til, mente vi at vi trengte et uhildet presseforum. Fædrelandsvennen var den avis som nådde de fleste i vårt distrikt. Arbeiderparti-pressen tok standpunkt for LO med en gang. 

Jeg skrev i alt ca. 70 artikler og det gir ikke noe fullstendig bilde å trekke ut løsrevne sitater fra 10 artikler. 

Finne: Vi reagerte mot tvangen, men hadde aldri til hensikt å sette ut av spillet LO's lovlige organer, eller fremme formål ved siden av fagorganisasjonen. Etter at vi var suspendert i januar i år, ble vi valgt som tillitsmenn i foreningen, men ba oss fritatt for ikke å sprenge den. 

Innholdet og intensjonene i avisartiklene er alle tre's, men vi utøver ikke noen sensur innbyrdes om utformingen. Noen ord ville jeg ha moderert, andre ville jeg kanskje ha forsterket. 

Hjemme hos meg er vi tre som er fagorganisert, og som alle måtte betale premie til Samvirke hvis der ikke ble adgang til å reservere seg. 

Helgesen: Hanisch forela meg avisartiklene, men min reservasjon er ikke helt korrekt gjengitt i referatet fra landstyremøtet 24.1.1968. Jeg ville dels brukt svakere uttrykk, dels sterkere der det var behov for det. 

Vi ble anmodet om å komme til Porsgrunn. Da vi første gang var der, hadde de ikke fått Mentsens «Mot nye djerve mål». Det var Th. Skonnord og Edgar Larsen som sto bak aksjonen der. 

På retur østfra var vi en gang kort innom Eydehamn. Vi hadde hørt at det var motstand mot tvangsforsikringen der. I Eydehamn arbeiderforening hadde stemmetallet vært 67 mot og 1 for tvangsforsikringen. 

Side:1150 

Sørlandet-Tidend hadde 25.5.1966 en misvisende artikkel om vårt besøk, og 1.6.1966 imøtegikk jeg den. 

Jeg satt i styret for Falconbridge-foreningen, og det var trist å se at medlemmer med opp til 40 års medlemsskap meldte seg ut av foreningen. Jeg skrev 23.12.1967 til formannen i foreningen om det. 

Kjellemo: Vi er enstemmig i styret mot eksklusjon av de tre, og i alt er vi ved Falconbridge godt og vel 600 som er enige med dem. 

Mellom 40 og 45 har meldt seg ut på grunn av den kollektive hjemforsikring. Det er vanskelig å få nye arbeidere organisert. 

I april 1966 var det 1040 arbeidere ved Falconbridge, derav 907 organiserte. Nå er det 1041, derav 770 organisert. 

Jeg kan ikke uttale meg om hvilke følger det vil få for de tre på Falconbridge hvis eksklusjonen blir opprettholdt, men en som er ekskludert vil være merket for livet og få vanskeligheter med å skaffe seg arbeid annet sted. For foreningen vil det bli store vanskeligheter med mange utmeldinger og splittelse. 

I en erklæring av 14.5.1968 sier Kjellemo, Berg og Tveit: 

«Vi viser til den rettssak som er innledet vedrørende suspensjonen av 3 av vår forenings medlemmer. En av disse, Willy Helgesen, var medlem av styret til han ble suspendert. 

Som Willy Helgesens styrekolleger fra den tid, ønsker vi å gi uttrykk for vårt syn på hans arbeide den tid han var med. 

Vi ønsker å gi full anerkjennelse for det arbeide han utførte i Styret og foreningen den tid han var med. 

Han har hele tiden i styret og foreningen arbeidet for at vår forening ikke måtte splittes. 

Gang efter gang har han hevdet at styret og foreningen må treffe tiltak for å hindre at medlemmer melder seg ut. 

Dette gjaldt også medlemmer som gikk ut da Kollektivhjemforsikring ble innført. 

Hele tiden mens han satt i styret har Willy Helgesen lojalt arbeidet til beste for medlemmene og vår forening.» 

Andresen: Vårt medlemstall øket i 1. kvartal 1968 med ca. 1000. Nedgang enkelte steder kan skyldes omlegging og rasjonalisering. 

Medlemstallet ved Falconbridge har utviklet seg slik: 

31.12.1965 - 911 

31.12.1967 - 764 

Nå - 757. 

Det er ikke noe mindreverdighetsstempel å ha reservasjonsstempel i medlemsboken. Medlemsbøkene må til enhver tid vise hvilke rettigheter som de enkelte medlemmer har. 

Forbundet vil straks gripe inn overfor trakasserier mot «reservister», men først må det da i følge hovedavtalen foreligge en protokoll fra arbeidsplassen. 

Jeg kjenner ikke til at forbundet tidligere har ekskludert enkelte medlemmer. I 1930 måtte vi ekskludere en hel avdeling, og i 1948 ble samtlige ved Herøya utelukket. Det var i forbindelse med arbeidskonflikter. 

De tre vil etter eksklusjon kunne søke medlemskap på ny, men vil da måtte erklære avbikt og lojalitet for fremtiden. Jeg vil i tilfelle gå 

Side:1151 

inn for at de beholder de samme rettigheter som før eksklusjonen, også adgangen til å reservere seg i hjemforsikringen og retten i stønadkassen. Hanisch har opparbeidet rett i stønadskassen etter 710 merker (tilsvarende 1400 kroner), Finn 1529 merker (2500 kroner) og Helgesen 676 merker (1300 kroner). 

Hjemforsikringen i Norsk Kjemisk ble gjennomført fra 1.1.1967. Til nå har 8 forbund i LO med ca. 218.000 medlemmer truffet forpliktende vedtak om hjemforsikring, mens 17 forbund med ca. 215.000 medlemmer har truffet prinsipielle vedtak om tilslutning. Vedtakene er i alle tilfelle truffet av landsmøtene uten at spørsmålet har vært ute til uravstemning blant medlemmene. Norsk Sjømannsforbund og Norsk Tjenestemannsforbund har ikke ønsket å slutte seg til. 

Retten bemerker: 

Saksbehandlingen. Vedtektene for faggrupper, foreninger og forbund har hver bestemmelser om forhold som kan føre til utelukking, og om behandlingen av slike saker. 

Her gjaldt det angrep på den sentrale ledelse og retten finner at landsstyret hadde adgang til å behandle saken i henhold til forbundsvedtektenes §8 nr. 4, jfr. hva saksøkte har anført om dette. 

Heller ikke for øvrig foreligger det noen feil av betydning ved sakens behandling selv om der kan være enkelte ting å sette fingeren på. Landsstyrets vedtak 13.6.1966 virker forhastet, skriftet om «Kollektiv hjemforsikring» var meget ensidig, og det hadde vært naturlig å la de tre være til stede ved høyesterettsadvokat Sundes utredning på landsmøtet 17.9.1968. 

De tre har hatt adgang til å uttale seg og saken er endelig avgjort i landsmøtet i samsvar med forbundsvedtektenes §6 nr. 9. Retten finner ikke at landsmøtets behandling har vært i strid med de rettssikkerhetskrav. som det er rimelig å stille. 

Realiteten. De tre har vært - og er - gode kamerater på sin arbeidsplass, hvor de har det store flertall bak seg. De har vært fagorganiserte i mange år og hatt tillitsverv i foreningen. 

De tok på seg den byrde å føre fram en viktig prinsippsak som de vant. 

Spørsmålet er om de i stridens hete har gått for langt. 

Det følger av seg selv at medlemmene i en organisasjon må vise en ganske stor grad av lojalitet. Ellers blir det intet samhold som gir styrke og hele grunnlaget for organisasjonen svikter. Medlemmene må være lojale mot de vedtak som flertallet treffer når sakene er behandlet i samsvar med vedtektene og ligger innenfor organisasjonens formål, og de må heller ikke på annen måte opptre slik at de svekker organisasjonen. Ved kritikk som medlemmene reiser utenfor sin organisasjon må de være mer varsom med sine uttrykk enn innenfor organisasjonen. 

Hvor et medlem vesentlig krenker de plikter som han har etter hevdvunnen oppfatning må organisasjonen kunne ekskludere ham selv om vedtektene ikke har uttrykkelig bestemmelse om det. 

§2 nr. 2 i foreningsvedtektene og §30 i forbundsvedtektene er for så vidt bare spesielle utslag av en slik alminnelig lojalitetsplikt. 

Hvor langt denne plikt til enhver tid går, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. 

Side:1152 

Retten legger til grunn at de tre har utgjort en gruppe, jfr. bl.a. at de opptrådte sammen på møtene i Porsgrunn, og at de sammen skrev under artikkelen høsten 1966 i Sørlandske Tidende. Når Hanisch forela sine artikler for de andre to, var vel også det motivert med at de sto sammen. 

Derimot anser retten det ikke på det rene at de dannet gruppen med den hensikt som er nevnt i forbundsvedtektenes §30. 

I følge avisutklippene Var de tre i Porsgrunnsdistriktet 4 ganger våren 1966, nemlig 14. februar. 6. og 31. mars samt 6. mai. Retten bygger på at de tre reiste dit etter å ha fått henvendelse fra fagorganiserte som ønsket å bli orientert om den oppfatning som arbeiderne ved Falconbridge hadde av hjemforsikringen. 

I og med at de tre fikk medhold i Høyesterett var det etter rettens oppfatning ikke fraksjonsvirksomhet i strid med §30 å delta i møtene i Porsgrunn. Men de tre tilspisset situasjonen unødig ved å delta i så mange møter som ble holdt utenom foreningene i et annet distrikt. 

Retten legger liten vekt på møtet i Eydehamn der arbeidernes syn for øvrig i atskillig utstrekning synes å ha falt sammen med den rådende oppfatning ved Falconbridge. 

Alt fra starten av var avisartiklene temmelig krasse med sterke utfall mot formannen i LO, Parelius Mentsen, og formannen i Norsk Kjemisk, Anker Nordtvedt (død 8.9.1967). 

Se f.eks. Fædrelandsvennen 18.1.1966: 

«Vi vet fra før at Jernbaneforbundet skal ikke være med. Funksjonærer, arbeidsledere, assuranseinspektører lensmenn - sikkert også andre har fritt valg. Hvorfor? Er det forskjell på folk? Fortell oss om du tror, kamerat Mentsen, at du kan befale over noen og bare anbefale ovenfor andre. Sies det noensteds i vedtektene noe som hjemler forskjellsbehandling? Nei!» 

Fædrelandsvennen 10.2.1966: 

«Det er nok å minne om Norsk Kjemisks formann, Anker Nordtvedts innlegg på forbundets landsmøte: 

«Kommer saken ut til foreningene, blir den forkludret. Da kan vi like godt droppe hele saken». Hvorfor. Hvorledes? 

Nordtvedt skylder sine medlemmer en forklaring! 

De opplysninger som siden er fremskaffet om «Samvirke» skadeforsikring, om Mentsens beveggrunner, om hans fortielser - forteller grunnen til frykten for å høre de menige medlemmers mening. Nå slår tvangen, fremgangsmåten og fortielsene tilbake. «De fortiende sannheter blir giftige, sier Nietsche.» 

Fædrelandsvennen 29.8.1966: 

«Hvor trist er det ikke at LO og bl.a. «Norsk Kjemisk», vårt forbund har så liten lytterevne, kompensert av maktbrynde, prestisje og overdimensjonering av egne evner. Så lenge de holdt seg til organisasjonsformålene, lønns- og tvistespørsmålene i arbeidslivet, var de gode nok. Det kunne de, for det hadde de lært alle sammen fra de som yngstesekretær fikk foten på avansementsstigen og vandret ubesværet oppover.» 

Heller ikke i Fædrelandsvennen 5.4.1967 etter byrettsdommen er Hanisch nådig mot Mentsen og Nordtvedt. 

Selv med den bakgrunn de hadde går artiklene i Fædrelandsvennen 

Side:1153 

før Høyesteretts dom lenger enn det som kan anses tilbørlig innen organisasjonslivet, og den harselerende tone var egnet til å stille fagbevegelsens fremste tillitsmenn og dermed også fagbevegelsen i et uheldig lys. 

LO's sirkulære i desember 1967 hadde en slik form og innhold at det var naturlig for de tre å ta til motmæle. Retten viser særlig til avsnittet om hvorfor de tre brøt med solidariteten. De tre hadde fått medhold i Høyesterett og det er da vanskelig å forstå LO's beskyldning om solidaritetsbrudd eller som det heter til slutt i sirkulæret «dette anslaget mot fagbevegelsen». Sirkulæret var mer rettet mot selve aksjonen ved å angripe et flertallsvedtak enn mot den form som angrepet fikk gjennom avisartiklene. 

Men selv om sirkulæret nærmest provoserte til motinnlegg, går artiklen ut over det som er tilbørlig. 

Retten viser bl.a. til disse avsnitt: 

«Det ser ut til å bli en ny rettssak, og jeg vil bare antyde her, hvilken forskrekkelse det vil bli i rettsstaten og alle kompetente instanser, når det står klart hvilke lurendreierier Mentsen &amp; Co. er ute med for å omgå Høyesteretts dom.» 

«Men la det nå være klart at Landsorganisasjonen i Norge er gått til åpen kamp mot vårt rettssamfunns støttepillarer og den personlige frihet.» 

Denne artikkel strider også direkte mot foreningsvedtektenes §2 nr. 2. Det kunne riktignok være delte oppfatninger av hvilken virkning Høyesteretts dom skulle gis, men den reservasjonserklæring som LO hadde utarbeidet var så fyldestgjørende at det på det punkt ikke var grunnlag for å komme med en «mot-erklæring». 

Retten finner at landsmøtets eksklusjonsvedtak gir uttrykk for en forsvarlig vurdering for så vidt gjelder de avisartikler som retten har vist til ovenfor. 

De var utilbørlige og ga tilstrekkelig materiale for eksklusjon av Hanisch. 

Bortsett fra nevnte artikkel i Sørlandske Tidende - som for øvrig var moderat - var det Hanisch som skrev artiklene. Han forela dem for Finne og Helgesen, jfr. om deres syn referatet fra landsstyremøtet 24.1. 1968 og forklaringene for retten som er gjengitt ovenfor. 

Ordinært vil man ikke uten videre kunne gjøre den som på forhånd sier seg enig i en artikkel, som en annen har skrevet, ansvarlig for alt som står i den. Mange vil bare legge vekt på hovedinnholdet eller konklusjonen, mens formen spiller mindre rolle for dem. 

Etter rettens oppfatning var imidlertid situasjonen i dette tilfelle noe spesiell. 

De tre dannet en gruppe. Gruppen hadde en mann som skrev og forela artiklene for de andre to. 

Slik som forholdet var burde de to på et tidlig tidspunkt ha opponert overfor Hanisch mot artiklene hvis de som medlemmer av gruppen ikke ønsket å dele ansvaret med ham. Artiklene hadde ikke bare en uheldig form, men inneholdt direkte tendensiøse angrep. De som ble skrevet mens rettssaken verserte, tjente ikke noe nødvendig formål. 

Til slutt kom så artikkelen 9.1.1968 med «mot erklæringen». De to godkjente den og må dele ansvaret for den. 

I følge det trykte referat fra landsmøtet tok Finne eller Helgesen der 

Side:1154 

ikke opp spørsmålet om artiklenes innhold og form. For landsmøtets representanter må det ha fortonet seg slik at de to stillet seg på linje med Hanisch. 

Selv om Finne og Helgesen er langt mindre å klandre enn Hanisch finner ikke retten at de to's forhold var så lite kritikkverdig at det er grunnlag for å sette til side landsmøtets vurdering om at en reaksjon var på sin plass. 

Etter rettens skjønn hadde meget talt for å bruke en mildere reaksjon enn eksklusjon overfor de to, f.eks. suspensjon for en kortere tid. Retten anser imidlertid ikke eksklusjon så unødig hardt og vilkårlig at vedtaket av den grunn bør settes til side. 

Etter dette blir saksøktes påstand å ta til følge, idet heller ikke de øvrige innsigelser fra saksøkerne kan føre frem. 

Som det fremgår har retten gått ut fra at den i ganske vid utstrekning har adgang til å prøve en organisasjons selvdømme, uten at retten har funnet det nødvendig å drøfte det i detalj for hver enkelt post. 

Særlig spørsmålet om ansvaret for Finne og Helgesen har stillet seg meget tvilsomt. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke. 

[[Kategori:Høyesterett]]