Vis kilden til LA-1992-722



{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
1993-06-25
|Publisert=
LA-1992-00722
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Skien og Porsgrunn namsrett Nr.: 92-00389 - Agder lagmannsrett LA-1992-00722 A. Rettskraftig.
|Parter=
Ankende part: A. (Prosessfullmektig: Advokat Christian Fr. Wyller). Ankemotpart: Fokus Bank AS (Prosessfullmektig: Advokat Jon Evert Christensen).
|Forfatter=
1. Førstelagmann Arne Christiansen, formann. 2. Lagdommer Gunnar Hanssen. 3. Lagdommer Tore-Jarl Christensen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§33  Avtaleloven (1918) §33], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36 §36]
}}
       
Mandag 21. juni 1993 ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 2, Gjerpensgt. 16, Skien. 

År 1993 den 22. juni fortsatte forhandlingene. 

År 1993 den 25. juni ble rett satt påny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med de samme dommere som tidligere. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom: 

Saken gjelder gyldigheten av pantsettelse til sikkerhet for fremmed gjeld. 

A undertegnet 26. mai 1986 en pantobligasjon på 250.000 kroner utstedt til Telemarksbanken - nå Fokus Bank - med sikkerhet i hytteeiendommen gnr. - - bnr. - - i X. A sitter i uskiftet bo etter sin ektefelle B, som døde i 1974. Hytteiendommen tilhører uskifteboet. Hun undertegnet videre en pantsettelseserklæring der obligasjonen ble stilt som sikkerhet for forpliktelser som firmaet P har eller måtte få til Telemarksbanken. Pantsettelsen tjente som garanti for en kassakredittkonto som P var blitt innvilget i banken. Deltagere i firmaet var As sønn, C og F. Kassakredittkontoen lød på "O v/F". Firmaet skulle drive med rensing og vedlikehold av ventilasjonsanlegg. C hadde tidligere drevet slik virksomhet gjennom firmaet O, som gikk konkurs eller måtte innstille på grunn av økonomiske problemer. 

Den 9. juni 1986 sendte C og F hver for seg brev til banken om at kassakredittkontoen skulle stanses og pantobligasjonen fra A slettes. Bakgrunnen for dette var at As to andre barn, D og E, hadde tatt affære, bl.a. fordi moren, etter deres oppfatning, var blitt presset eller truet av C til å undertegne pantobligasjonen og pantsettelseserklæringen og dessuten tidligere hadde hjulpet Torgeir med store pengebeløp etter trusler og press. Gjennom advokat Ivar Danielsen gjorde de ved brev 11. juni 1986 banken oppmerksom på at A hadde undertegnet under sterkt press, og ba om at banken i samråd med innehaverne av P forsøkte å ordne med annen sikkerhet. Banken svarte i brev 16. juni 1986 at den ville komme tilbake til spørsmålet om slettelse av obligasjonen fra A når banken hadde sluttført sine drøftelser med firmaets innehavere. I brev 22. august s.å. opplyste banken at den fortsatt avventet et utspill fra firmaets innehavere. 

Pr. 30. mai 1986 var det trukket 98.725,92 kroner på kassakredittkontoen. Det er senere ikke skjedd bevegelse på kontoen, bortsett fra at det er påløpt provisjon og renter. Etter det opplyste ble den virksomhet som var drevet av P overtatt av et aksjeselskap med samme navn og med andre deltagere. I brev til P v/F datert 16. november 1990 sa banken opp kassakredittkontoen under henvisning til opplysninger om at firmaets virksomhet var opphørt. Saldo på kontoen var da 202.390,31 kroner. Banken fikk ingen reaksjon på dette brev, og det ble fremmet begjæring til Skien og Porsgrunn namsrett om tvangsauksjon over den pantsatte eiendom. For namsretten oppsto det tvist om gyldigheten av panteretten, og tvisten ble overført til søksmåls former. Namsretten avsa dom i saken den 11. mai 1992 med slik slutning: 

"1. Pantobligasjon av 26. mai 1986 fra A til daværende Telemarksbanken, avd. av Bøndernes bank, står ved lag. 

2. Saksomkostninger ilegges ikke." 

Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for namsretten og namsrettens begrunnelse fremgår av dommen. 

Namsrettens dom er av A påanket til Agder lagmannsrett. Anken gjelder såvel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt i Skien 21. og 22. juni 1993. A var representert ved sin datter E. Kontorsjef Bjarne Dahl møtte på vegne av Fokus Bank. Begge ga forklaring. Det ble i tillegg avhørt fem vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt dokumentasjon av skriftlige bevis, som vil bli nevnt i den utstrekning det er av betydning for avgjørelsen. I det vesentlige står saken i samme stilling som for namsretten. 

As anførsler kan sammenfattes slik: 

Det fastholdes prinsipalt at pantsettelsen ikke er gyldig stiftet. Som hjemmel for denne anførsel påberopes avtaleloven §33 og den ulovfestede lojalitetsplikt i avtaleforhold. I tillegg kan avtaleloven §36, som gir anledning til å legge vekt også på etterfølgende forhold, komme til anvendelse. Praksis ved domstolene og Bankklagenemda viser at det påhviler banken en relativt streng opplysnings- og undersøkelsesplikt overfor ikke-profesjonelle garantister som stiller garanti uten å motta vederlag for dette. 

E hadde 12. mars 1986 en telefonsamtale med daværende soussjef G i banken. Bakgrunnen for samtalen var at A hadde opptatt et lån på 20.000 kroner i banken og at lånet 6. mars 1986 var blitt utbetalt til C. E gjorde G oppmerksom på at C utnyttet moren økonomisk, og G lovet at dette ikke skulle gjenta seg. Til tross for dette medvirket G til at A to måneder senere stilte sikkerhet for en kassakreditt som C er ansvarlig for som deltager i P. Det er ikke tilstrekkelig at G hadde en kort telefonsamtale med A på forhånd. A, som da var 74 år, hadde ingen forretningsinnsikt og ikke andre inntekter enn sin pensjon. Hun skjønte neppe hva hun underskrev på. Banken burde ha forsikret seg om at hun var klar over hva hun innlot seg på og hvilke konsekvenser det ville ha for henne om kausjonen ble aktuell. I denne forbindelse er det av betydning at sikkerhetsstillelse for kassakreditt innebærer en særlig risiko ettersom låneopptaket ikke gir seg uttrykk i tilførsel av verdier på debitors hånd på samme måte som for regulære lån. Det er videre grunn til å tro at de ansvarlige i banken fra annet hold var kjent med Cs lettsindige omgang med penger og med hans alkoholproblemer. Fokus Bank burde videre ha sjekket bakgrunnen for den foranstående pantobligasjon på 210.000 kroner til Den norske Bank, som gjelder et lån opptatt av A for å dekke en sikkerhet som var stillet for Cs gjeld som innehaver av O. Banken har heller ikke foretatt noen nærmere undersøkelser og vurderinger av den forretningsmessige holdbarhet av det opplegg som C og F presenterte. 

Subsidiært gjøres gjeldende at As garantistillelse er bortfalt på grunn av etterfølgende forhold. Banken har latt kassakredittkontoen bli stående uten andre bevegelser enn renter og provisjon i 4 1/2 år. Dette er i strid med god bankskikk. I realiteten var kredittforholdet gått over til et regulært lån. Banken var oppmerksom på at virksomheten på Fs og Cs hånd var opphørt. Banken skulle ha gått til oppsigelse av kontoen på et langt tidligere tidspunkt og kunne da ha søkt dekning hos F, som tidligere var søkegod. Det foreligger her en slik endring i låneforholdets karakter og risiko at garantisten ikke lenger kan være bundet. Ihvertfall må et eventuelt ansvar begrenses til kontoens saldo på den tid banken burde ha sagt opp denne. 

A har nedlagt slik påstand: 

"1. Pantobligasjon - stor kr 250.000 - i gnr. - -, bnr. - - i X, fra A til Fokus Bank datert 26. mai 1986, er ugyldig. 

2. A tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett." 

Fokus Bank A/S har i det vesentlige anført følgende: 

Den ankende part må ha bevisbyrden for at det foreligger forhold som gjør garantistillelsen ugyldig. Denne bevisbyrde er ikke oppfylt. Det kan således ikke legges til grunn at banken skjønte eller burde ha skjønt at A ikke forsto hva hun innlot seg på, og at hun var utilbørlig presset eller truet til å undertegne pantobligasjonen og pantsettelseserklæringen. G kan ikke huske å ha hatt noen slik telefonsamtale med E som hun opplyser om, og i tilfelle ville han ikke ha kunnet gi noe bindende tilsagn på bankens vegne om ikke å godta garanti fra A for Cs engasjementer. Den angivelige telefonsamtale ble forøvrig først påberopt overfor banken etter at det var tatt ut tvangsauksjonsbegjæring mot A. G ringte til A før hun underskrev pantobligasjonen og pantsettelseserklæringen, og hun ga da uttrykk for at hun ønsket å hjelpe Torgeir. Den undersøkelse banken på denne måten foretok må være tilstrekkelig. Den praksis det vises til fra den ankende parts side er uten relevans for det foreliggende tilfelle. De påberopte avgjørelser gjelder for en stor del kredittgiverens opplysningsplikt overfor garantisten, og dette er ingen aktuell problemstilling i saken; A visste mer om Cs forhold enn banken. A hadde tidligere garantert for C og måtte være klar over hva dette innebar. Det anføres også at banken ikke var kjent med Cs økonomiske og andre forhold. 

Banken bestrider at den ankende parts subsidiære grunnlag kan føre frem. Banken bebreides for at den ikke har sørget for å bringe kassekredittkontoen til opphør på et tidligere tidspunkt. Den ankende part var imidlertid ut fra sine interesser nærmere til å sørge for å ta affære. Ved bankens brev 16. juni og 22. august 1986 ble det opplyst at banken var avhengig av ny sikkerhet for å slette pantobligasjonen fra A, og hun kunne ikke uten videre slå seg til ro med at saken var i orden når hun ikke hørte mer. Bankens interesser var tilstrekkelig ivaretatt så lenge saldo på kontoen ikke oversteg garantibeløpet. 

Banken har nedlagt slik påstand: 

"1. Fokus Bank AS, Skien, frifinnes. 

2. Fokus Bank AS, Skien, tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett." 

Lagmannsretten er kommet til at anken må gis medhold på grunnlag av det subsidiære grunnlag som er gjort gjeldende fra As side, anførselen om at låneforholdet har endret karakter på en måte som medfører at garantisten ikke lenger er bundet og at banken burde ha sagt opp kassakredittkontoen på et langt tidligere tidspunkt. 

Kassakreditten ble bevilget i slutten av mai 1986 og allerede ved brev 9. juni 1986 fra innehaverne av debitorfirmaet ble det gitt beskjed om at kontoen skulle stoppes øyeblikkelig og pantobligasjonen slettes. Det har senere ikke skjedd bevegelser på kontoen utenom belastning av renter og provisjon. I et notat datert 28. april 1986 meddelte F at C nå drev virksomheten i P sammen med andre og at F ikke lenger hadde noe med C å gjøre. Også på annen måte fikk banken opplyst fra F om at det opprinnelige firma ikke lenger var i virksomhet. Banken måtte i samsvar med de betingelser som gjaldt for kassakreditten, relativt raskt ha kunnet sagt opp kontoen, og det må anses å være i strid med god bankpraksis at dette ikke ble gjort før etter 4 1/2 år. Banken har gjort gjeldende at dens interesser var tilstrekkelig ivaretatt så lenge saldo på kontoen ikke oversteg garantibeløpet. Slik forholdene var i den foreliggende sak hadde banken imidlertid en forpliktelse ut fra det lojalitetsprinsipp som gjelder i kontraktsforhold som det foreliggende, til også å ta hensyn til garantistens interesser. Ved vurderingen av denne forpliktelse legger lagmannsretten vekt på at garantisten i dette tilfelle var en ikke-profesjonell kontraktspart på 74 år og uten andre inntekter enn sin pensjon. Det tas videre hensyn til at kassekreditten ble stanset straks etter at den var opprettet, og at banken i hvert fall da ble kjent med forholdene omkring garantistillelsen. Om den sistnevnte omstendighet skal lagmannsretten bemerke: 

Banken måtte straks etter åpningen av kassakredittkontoen være oppmerksom på at garantien var kommet til på en irregulær måte og at både A og debitorene ønsket disposisjonen omgjort. Som foran nevnt sendte begge deltagerne i P brev datert 9. juni 1986 til banken om at kontoen skulle stoppes øyeblikkelig og pantobligasjonen slettes. To dager senere skrev advokat Danielsen til banken og meddelte at obligasjonen var undertegnet av A etter sterkt press fra C og at hun angret sterkt på disposisjonen og ønsket å tilbakekalle denne. Lagmannsretten viser også til at banken allerede før kassakredittkontoen var opprettet ble kjent med at A ved tidligere anledninger hadde vært utsatt for utilbørlig pågang fra sønnen. Lagmannsretten legger i denne forbindelse til grunn Es forklaring om at hun 12. mars 1986 ringte G i Fokus Bank om dette tema i forbindelse med at moren hadde opptatt et lån i Fokus Bank på 20.000 kroner, som ble utbetalt til C. Banken hadde på bakgrunn av sitt kjennskap til de irregulære omstendigheter ved garantistillelsen en særlig foranledning til å bringe kassekredittforholdet til opphør så snart som mulig. For banken burde det fremstå som relativt klart at A etter som tiden gikk ville slå seg til ro med at forholdet var ute av verden så lenge hun ikke hørte noe fra banken, og at hun etter så lang tid som 4 1/2 år ikke regnet med at det ville være aktuelt med et ansvar. 

Bankens passivitet har medført at kredittforholdet og risikoen for tap utviklet seg på en annen måte enn det som var forutsatt. Det ble ikke trukket noe beløp på kontoen, og kredittforholdet gled over til en slags form for fast lån. Den virksomhet som skulle sørge for nedbetaling av kreditten ble overtatt av andre. Fra G er det under hovedforhandlingen forklart at kassakreditten ble bevilget i tillit til Fs kredittverdighet, og lagmannsretten må legge til grunn at han på den tid var søkegod. Hans økonomiske situasjon har forverret seg slik at han ikke var i stand til å betale da han høsten 1990 ble krevet for det skyldige beløp, som da utgjorde 202.390,31 kroner. Lagmannsretten må gå ut fra at han hadde kunnet betale hvis han var blitt krevet tidligere og da for et langt lavere beløp. 

Sammenfatningsvis ser lagmannsretten saken slik at banken har forsømt en forpliktelse overfor A til å sørge for å bringe kassakredittforholdet til opphør på et tidligere tidspunkt. Skulle A dekke det skyldige beløp, innebærer dette at hun blir påført et tap som banken er nærmest til å bære. 

Den ankende parts påstand går ut på at pantobligasjonen er ugyldig. Lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på at forpliktelsen er bortfalt på grunn av etterfølgende forhold. Domsslutningen er derfor formulert dithen at A er ubundet av obligasjonen. 

Anken har ført frem, og banken bør erstatte As omkostninger for både namsretten og lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd. Erstatningen for namsretten settes til 24.800 kroner i samsvar med fremlagt omkostningsoppgave. Av beløpet utgjør 20.000 kroner salær til prosessfullmektig. For omkostningene ved lagmannsretten er fremlagt en oppgave på 78.900 kroner. I beløpet inngår 58000 kroner i salær til prosessfullmektigen. Dette beløpet overstiger det som anses som nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledds 1. punktum. Denne del av omkostningene finnes passende å kunne settes til 40.000 kroner. I oppgaven for lagmannsretten er videre oppført 12.500 kroner i rettsgebyr. Det riktige tall er 11.250 kroner. Omkostningsbeløpet for lagmannsretten settes etter dette til 59.250 kroner. 

Dommen er enstemmig. 

Slutning: 

A er ubundet av pantobligasjon til Fokus Bank A/S datert 26. mai 1986. 

Fokus Bank A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til A 84.050 - åttifiretusenogfemti - kroner som erstatning for saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]