Vis kilden til LB-1999-2153



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2000-05-29
|Publisert=
LB-1999-02153
|Sammendrag=

|Stikkord=
Strafferett
|Saksgang=
Borgarting lagmannsrett LB-1999-02153 K/02. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-00823.
|Parter=
Begjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Aasmund O. Sandland). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Ole Christian Borge).
|Forfatter=
Lagdommer Dag Stousland, formann. Ekstraord. lagdommer Gunnar Vefling. Herredsrettsdommer Arne Vesterås
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§444  Straffeprosessloven (1981) §444], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§446 §446], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§233  Straffeloven (1902) §233], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§39 §39], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§148  Tvistemålsloven (1915) §148], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§162 §162], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/  EMK (1999)], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/  EMK (1999)], [https://lovdata.no/lov/1958-12-12-7/§12  Fengselsloven (1958) §12], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§447 §447]
}}
            
A, f. *.*. 1973, ble ved (daværende) Eidsivating lagmannsretts dom av 16. januar 1992 dømt for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd til fengsel i åtte år og sikring i inntil fem år etter straffeloven §39 nr. 1 a-f. 

Påtalemyndighetens anke ble forkastet av Høyesterett ved kjennelse av 11. juni 1992. As motanke over sikringsbemyndigelsen ble nektet fremmet av kjæremålsutvalget. 

Ved utløpet av 2/3 straffetid den 3. juli 1996 ble A løslatt på prøve og undergitt sikring i frihet med pålegg om opphold på en behandlingsinstitusjon for rusmisbrukere, der også den første delen av fengselsstraffen var sonet etter fengselloven §12. Grunnet vilkårsbrudd (narkotikamisbruk) ble sikringsmidlene ombyttet til lukket sikring på Ila landsfengsel og sikringsanstalt med virkning fra 18. juli 1996. 

A søkte 23. mars 1997 om innstilling av sikringsmidlene. Søknaden ble avslått av Justisdepartementet 21. juli 1997. Ved stevning til Oslo byrett av 11. november 1997 anla A v/advokat Ann Turid Bugge sak mot staten v/Justisdepartementet, med påstand om dom for at vilkårene for sikring ikke lenger var tilstede. Oslo byrett avsa 13. oktober 1998 dom med slik domsslutning:  

1. Vilkårene for å anvende sikringstiltak overfor A, født *.*. 1973, er ikke lenger tilstede. 

2. Staten v/Justisdepartementet erstatter det offentlige saksomkostninger med kr 62.180 - sekstitousenethundreogåtte -. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager. 

Byretten fant det «hevet over tvil at A fremdeles har et betydelig rusproblem», men tok ikke standpunkt til om det forelå mangelfullt utviklede sjelsevner, ider retten mente at det ikke var «sannsynlighetsovervekt for at A vil begå tilsvarende eller grov voldskriminalitet selv om han etter løslatelse skulle falle tilbake til et betydelig rusmisbruk». 

Ved faxbrev til Regjeringsadvokaten av 14. oktober 1997 ba advokat Bugge om at klienten omgående ble løslatt. I svar fra Regjeringsadvokaten av 16. oktober 1997 ble det gjort gjeldende at sikringen sto ved lag inntil det forelå en rettskraftig avgjørelse. 

Den 22. oktober 1997 ble dommen anket til Borgarting lagmannsrett av staten med frifinnelsespåstand. I anketilsvaret ble det nedlagt påstand om løslatelse. 

Advokat Bugge innga deretter på vegne av A begjæring til lagmannsretten om foregrepet tvangskraft, jf. tvistemålsloven §162 tredje ledd. Ved lagmannsrettens kjennelse av 20. november 1998 ble begjæringen ikke tatt til følge. 

I ankesaken avsa lagmannsretten 25. januar 1999 dom med slik domsslutning: 

1. Byrettens dom stadfestes. 

2. I medhold av tvistemålsloven §148 gis dommen foregrepet tvangskraft og A løslates. 

3. Staten v/Justisdepartementet erstatter det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten med 34.560 - trettifiretusenfemhundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 

Lagmannsrettens begrunnelse var i hovedsak som byrettens, jf. ovenfor. Som det fremgår av punkt 2 i domsslutningen ble også begjæringen om foregrepet tvangskraft nå tatt til følge. 

Den 21. april 1999 fremsatte Bugge på vegne av A en begjæring til lagmannsretten om erstatning og oppreisning for uberettiget frihetsberøvelse ved sikring i lukket anstalt i tidsrommet 13. oktober 1998 - 26. januar 1999. Lagmannsretten besluttet 27. april 1999 at et slikt krav «måtte reises som sivilt søksmål på grunnlag av de vanlige reglene herom.» Beslutningen ble påkjært og opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, som i sin kjennelse av 28. juni 1999 bemerket at: 

[Byretten avsa i] den foreliggende sak...- i samsvar med As påstand - dom for at vilkårene for sikringstiltak ikke lenger var til stede. Lagmannsretten stadfestet 25. januar 1999 byrettens dom. Det kan synes naturlig å oppfatte lagmannsrettens dom slik at lagmannsretten bygget på at vilkårene for sikring ikke var til stede etter byrettens dom. I så fall mener utvalget at A i forhold til vilkåret innledningsvis i straffeprosessloven §444 må anses som «frifunnet» ved byrettens dom. En slik anvendelse av bestemmelsen i et tilfelle som det foreliggende underbygges av den siterte avgjørelsen fra [Rt 1998 1354] og de hensyn som ligger bak straffeprosessloven §444. Anbringelse i sikringsanstalt er en frihetsberøvende rettsfølge i forhold til §444 første ledd 2. punktum. 

At lagmannsrettens avgjørelse om vilkårene for sikring er truffet i sivil sak og ikke i straffesak, kan etter utvalgets syn ikke være avgjørende. Kravet er satt frem for den rett som senest har foretatt prøving av sikringsvilkårene, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd 1. punktum. Bestemmelsens 3. punktum antas å måtte få analogisk anvendelse. 

Utvalget nevner også at selv om det kan reises sivil sak mot staten grunnet på alminnelige erstatningsregler, er dette ikke til hinder for at erstatningskrav fremsettes etter straffeprosessloven kapittel 31. Om forholdet mellom erstatningskrav etter straffeprosessloven kapittel 31 og sivile søksmål viser utvalget til avgjørelser i [[Rt-1998-35]] og [[Rt-1998-40]]. 

Staten v/Justisdepartementet begjærte gjenopptagelse av kjæremålsutvalgets kjennelse, idet staten ikke var blitt behandlet som part og det kontradiktoriske prinsippet derfor ikke var etterlevet. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 25. august 1999 ble begjæringen avvist, under henvisning til at straffeprosessloven ikke hjemler gjenopptagelse av en opphevelseskjennelse som dette. 

Til kravet om erstatning og oppreisning har A i det vesentlige anført: 

Det forhold at A ikke ble løslatt etter byrettens dom er en krenkelse av EMK art. 5 nr. 4, jf. Menneskerettighetsdomstolens dom av 29. august 1990 i den såkalte «Arne-saken» (EMD-REF00000219). Riktignok ble det under behandlingen i byretten ikke fremsatt begjæring om foregrepet tvangskraft etter tvistemålsloven §148, men dette skjedde for lagmannsretten, som burde ha tatt begjæringen til følge etter §162 tredje ledd. Under enhver omstendighet har det skjedd en fullbyrdelse som i ettertid har vist seg å være uriktig, og det følger også av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28. juni 1999 at bestemmelsene i straffeprosessloven kap. 31 får anvendelse i denne saken. 

A har dermed krav på erstatning for økonomisk tap etter §444 første ledd, 2. punktum. Han er kommet i inntektsgivende arbeid etter løslatelsen, og han ville ha kommet i slikt arbeid tidligere om han var blitt løslatt etter byrettens dom. Ved erstatningsberegningen må det kunne legges til grunn at han ville ha oppebåret en normal industriarbeiderlønn i disse ca tre månedene. Beløpet som kreves, kr 56.000 (jf. under C i dok. 93, med henvisning også til NOU 1996:18 side 38) utgjør ca 25% av et slikt årslønnsnivå. Det vises også til Borgarting lagmannsretts kjennelse av 13. februar 1998 ( LB-1997-03116) og til et obiter i Ølberg-saken, [[Rt-1993-1524]] (1530). 

I tillegg har A krav på oppreisning etter straffeprosessloven §446. Uansett rettskraftspørsmålet skulle A ha vært løslatt umiddelbart etter byrettens dom, og at dette ikke skjedde var en ekstra påkjenning for ham. Det må legges vekt på at han istedet ble værende på lukket avdeling, at han fikk avslag på samtlige permisjonssøknader, og at besøk av hans nærmeste familie måtte skje gjennom glassvegg. Han har også utviklet søvnproblemer og sluttet på skolen på grunn av konsentrasjonssvikt, jf. advokat Bugges brev til fengselsstyret av 23. januar 1999 (bilag 2 til dok. 93). 

A har nedlagt slik påstand: 

1. A tilkjennes erstatning for økonomisk tap med kr 56.000,-, eventuelt fastsatt etter rettens skjønn. 

2. A tilkjennes oppreisning for ikke økonomisk skade med kr 150.000,-, eventuelt fastsatt etter rettens skjønn. 

3. A tilkjennes saksomkostninger. 

Staten v/ Justisdepartementet anfører i det vesentlige: 

Etter statens syn skal krav som fremsatt av A avgjøres etter de sivilrettslige regler om erstatning for ugyldige forvaltningsvedtak, jf. argumentasjonen til fordel for dette synet i gjenopptagelsesbegjæringen, dok 104. Imidlertid legger staten til grunn at lagmannsretten vil anse seg bundet av det synet på rettsanvendelsen som er kommet til uttrykk i kjennelsen av 28. juni 1999 og anvende straffeprosessloven kap. 31. 

A har dermed krav på erstatning for lidt økonomisk tap i perioden fra avsigelsen av byrettens dom og til løslatelsen, dvs. fra 13. oktober 1998 til 26. januar 1999. Staten har anmodet om en tapsdokumentasjon, men noen slik er ikke fremlagt. Det er heller ikke grunnlag for en antagelse om at A ville ha hatt inntekt i perioden mellom byrettens og lagmannsrettens dom, eller at han ville ha kommet i inntektsgivende arbeid tidligere om han var blitt løslatt allerede etter byrettens dom. De synspunkter som kommer til uttrykk i NOU 1988:18 er forøvrig ikke uttrykk for gjeldende rett. 

Hvorvidt det skal tilkjennes oppreisning etter straffeprosessloven §446 er avhengig av en helhetsvurdering, jf. også [[Rt-1998-1345]]. Det ble ikke begjært foregrepet tvangskraft i byretten etter tvistemålsloven §148, og A hadde ikke krav på en umiddelbar løslatelse. Grunnlaget for sikringen var at A var kjent skyldig i forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter, og det var grunn til å frykte for at en løslatelse kunne få alvorlige følger overfor tilfeldige tredjepersoner. Det var således også gode grunner til å holde A tilbake inntil lagmannsretten hadde tatt standpunkt til sikringsvilkårene, jf. også lagmannsrettens bemerkninger i kjennelsen av 13. november 1998. 

I dommen i [[Rt-1998-1345]] ble det tilkjent kr 50.000 for uhjemlet frihetsberøvelse på nærmere et halvt år, der det ikke forelå noe grunnlag for sikring overhodet. I As tilfelle ga dommen fra 1992 sikringshjemmel frem til 3. juli 2001, idet det imidlertid, ved lagmannsrettens dom av 25. januar 1999, ble fastslått at et grunnvilkår for sikring ikke lenger forelå. Hvis retten kommer til at det er grunnlag for oppreisning, kan beløpet etter statens syn passende settes til kr 30.000. 

Staten v/Justisdepartementet har ikke nedlagt noen formell påstand. 

Lagmannsretten bemerker: 

A anla sivilt søksmål etter at hans søknad om innstilling av sikringsmidlene var avslått av Justisdepartementet. Etter lagmannsrettens oppfatning skulle det således foretas en ordinær prøving av et forvaltningsvedtak hvor domstolen har full prøvelsesrett. Denne oppfatning er kommet til uttrykk i lagmannsrettens dom ved at det ved vurderingen av om vilkårene for anvendelse av sikringsmidlene fortsatt foreligger, er sett hen til forholdene på domstidspunktet, jf dommen side 11. 

I sin opphevelseskjennelse, hvor Staten ikke ble behandlet som part, har Høyesteretts kjæremålsutvalg lagt til grunn at erstatningskravet skal behandles etter straffeprosesslovens regler i kap. 31. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på hvor langt kjæremålsutvalgets kjennelse rekker når forholdene er som nevnt, idet A uansett bare har krav på erstatning for lidt tap, noe lagmannsretten under enhver omstendighet ikke finner å foreligge. Det er anført at han etter lagmannsrettens dom er kommet i inntektsgivende arbeid og at han ville ha kommet i slikt arbeid tidligere om han hadde vært løslatt etter byrettens dom. Det er imidlertid ikke sannsynliggjort eller forsøkt å sannsynliggjøre noe inntektstap. 

Videre er det krevet oppreisning med hjemmel i straffeprosessloven §446. Dersom særlige grunner foreligger og vilkårene i §444 ellers foreligger, dog ikke kravet om økonomisk tap, kan oppreisning tilkjennes etter denne bestemmelse. Det er på det rene at vilkårene etter §444 første ledd 2. punktum foreligger. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det også særlige grunner i dette tilfellet. Dette vilkår er i rettspraksis ikke tolket særlig strengt, det vises til [[Rt-1989-894]], NOU 1996:18 side 39 og Bjerke/Keiserud II 2. utgave side 1050. For byretten ble det ikke krevet foregrepet tvangskraft, hvilket må være forklaringen på at spørsmålet ikke ble vurdert av byretten. I den såkalte «Arne-saken» (EMD-REF00000219) synes imidlertid Menneskerettighetsdomstolen i dom av 29. august 1990 å forutsette at retten er forpliktet til å bruke sin hjemmel i tvistemålsloven §148 til å løslate uten å vente på at dommen skal bli rettskraftig, jf. Lov og Rett 1991 side 70. I brev til Regjeringsadvokaten av 14. oktober 1998 ba advokat Bugge om at A måtte løslates uten eksplisitt å henvise til nevnte forutsetning. Det er i og for seg forståelig at Justisdepartementet valgte å følge prosessreglene, men etter lagmannsrettens vurdering burde departementet, slik denne saken lå an, fulgt Menneskerettighetsdomstolens forutsetning og besluttet løslatelse før rettskraftig avgjørelse forelå. 

Oppreisningsbeløpet fastsettes skjønnsmessig til 25.000 kroner. De forhold som anføres for oppreisning er ikke særskilte for tiden mellom byrettens og lagmannsrettens dom, jf. lagmannsrettens dom side 10. Den sakkyndige betegner ham som trett, sliten og resignert på bakgrunn av bl.a uvissheten om det videre sikringsopplegg, utdraget side 155. 

Saken er behandlet av de samme dommere som avsa lagmannsrettens dom av 25. januar 1999, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd, 3. punktum, som får tilsvarende anvendelse, jf. bemerkningene om dette i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 28. juni 1999. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

Staten v/Justisdepartementet betaler oppreisning til A med 25.000 - tjuefemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]