Vis kilden til LB-2001-157



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=
2002-04-25
|Publisert=
LB-2001-00157
|Sammendrag=

|Stikkord=
Ærekrenkelser, Presseoppslag
|Saksgang=
Ytre Follo herredsrett Nr 99-00594 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00157 M/02.
|Parter=
Ankende parter: 1. Akershus Amtstidende AS 2. Line Kaspersen 3. Terje Lundefaret (Prosessfullmektig: Advokat Trond Hatland). Motpart: C (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen).
|Forfatter=
Lagdommer Jørgen Brunsvig, formann. Lagdommer Eystein F. Husebye. Tilkalt dommer, sorenskriver Stein Husby. 4 meddommere
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§247  Straffeloven (1902) §247], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§253 §253], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§390 §390], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-6  Skadeserstatningsloven (1969) §3-6], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§100  Grunnloven (1814) §100], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§246 §246], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§431 §431], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1981-03-13-6/§78  Forurensningsloven (1981) §78], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§440  Straffeprosessloven (1981) §440], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/  EMK (1999)], [https://lovdata.no/lov/1999-05-21-30/  EMK (1999)]
}}
               
Saken er en privat straffesak med krav om mortifikasjon og om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6. 

Akershus Amtstidende er en lokalavis for kommunene Frogn, Nesodden og Ås. Avisen har ca 8.700 abonnenter, hvorav ca 3.650 på Nesodden, herunder ca 40 i området ved Spro. Samlet antall lesere er ca 21.000. Den 28. juni 1999 hadde avisen et oppslag om en familie på Nesodden som hadde forurenset brønnvann. Saken var hovedoppslag på forsiden med overskriften: «Tarmbakterier florerer i drikkevann». På forsiden sto videre blant annet følgende utsagn i ingressen: 

Trolig stammer forurensningen fra øvre naboeiendom, en fritidsbolig som kommunen nylig endret til helårsbolig, hevder A. 

Oppslaget fortsatte over ytterligere to sider inne i avisen. Ingressen på side 6 lød: 

A og B fra Spro på Nesodden og deres fire små barn blir syke av brønnvannet, og mener bestemt at forurensningen må komme fra øvre naboeiendom - ei hytte som kommunen nylig ga status som helårsbolig. 

Begge disse utsagnene var skrevet med uthevet skrift og noe forstørret skrifttype. 

C eier eiendommen som forurensningen ble hevdet å komme fra. Hun var intervjuet i en artikkel på motstående side. A ble ikke navngitt i oppslaget. 

Overskriften til denne artikkelen var: «- Ren trakassering». Ingressen lød: 

Forurensningen kan like gjerne komme fra A/Bs egen eiendom, mener naboen deres. Hun ser saken som ren personforfølgelse og trakassering. 

I denne artikkelen het det videre blant annet: 

Helt siden hun kjøpte eiendommen for et år siden, har hun hatt A og B på nakken, påstår naboen. Nå er hun grundig lei hele saken. 

- Jeg har gjort forbedringer på avløpssiden og har planer om å gjøre mer. Blant annet har jeg vært i kontakt med Norges Landbrukshøgskole (NLH) for å få høre mer om naturbaserte avløpsløsninger. At forurensningen av naboens drikkevann er min skyld, er for drøyt å påstå. Å lete etter årsaken til forurensningen vil være det samme som å lete etter nåla i høystakken, mener naboen. 

Avisen hadde videre på samme side (side 7) intervju med en ingeniør i kommunen under tittelen: «Må ta litt ansvar selv». Innledningsvis i denne artikkelen het det blant annet: 

- Inntil videre anbefaler vi familien å montere renseanlegg, sier Odd-Arne Voldstad i bygnings- og reguleringsavdelingen. Han understreker at det ikke er påvist at forurensningskilden er A/Bs øvre naboeiendom, men at beboeren her har sagt seg villig til å utbedre gråvannsutslippet. 

C mente at utsagnene gjengitt med uthevet skrift ovenfor var ærekrenkende. Ved stevning 2. september 1999 reiste hun sak mot Akershus Amtstidende AS, journalist Line Kaspersen som hadde skrevet oppslaget, ansvarlig redaktør Terje Lundefaret samt A. 

I saksforberedende rettsmøte 18. november 1999 ble det inngått rettsforlik mellom C og A. Til grunn for forliket lå følgende erklæring fra A: 

Undertegnede beklager mine uttalelser som ble referert i Akershus Amtstidende den 28. juni 1999 vedrørende forurensning av mitt drikkevann. 

Jeg trekker tilbake beskyldningen om at C er forurensningskilden. Det er ikke klarlagt hvor forurensningen stammer fra. Det er ikke sannsynliggjort at forurensningen stammer fra Cs eiendom. 

Saken mot A ble hevet ved kjennelse samme dag. 

Ytre Follo herredsrett avsa 10. november 2000 dom med slik domsslutning: 

1. Akershus Amtstidende AS, Line Kaspersen og Terje Lundefaret dømmes i medhold av straffeloven §253 til å tåle følgende beskyldninger offentliggjort i «Akershus Amtstidende» den 28.06.1999 erklært for døde og maktesløse (mortifisert) i forhold til C: 

1.1 «Trolig stammer forurensningen fra øvre naboeiendom, en fritidsbolig som kommunen nylig endret til helårsbolig, hevder A ». 

1.2 «A og B fra Spro på Nesodden og deres fire små barm blir syke av brønnvannet, og mener bestemt at forurensningen må komme fra øvre naboeiendom - ei hytte som kommunen nylig ga status som helårtsbolig.» 

2. Akershus Amtstidende AS dømmes til å betale oppreisning til C med kr 50.000,- -femtitusen -. 

3. Line Kaspersen dømmes til å betale oppreisning til C med kr 15.000,- femtentusen. 

4. Terje Lundefaret dømmes til å betale oppreisning til C med kr 15.000,- femtentusen -. 

5. Akershus Amtstidende AS hefter solidarisk for de oppreisningsbeløp Line Kaspersen og Terje Lundefaret dømmes til å betale. 

6. Akershus Amtstidende AS, Line Kaspersen og Terje Lundefaret dømmes in solidum til å betale C sakens omkostninger med kr 91.910,- nittientusennihundreogti-. 

7. Oppfyllesesfristen for denne dom er 2 - to - uker fra forkynnelsen. 

Herredsretten var delt i et flertall og et mindretall. Herredsretten kom samlet til at de to utsagnene må tolkes som beskyldninger om klanderverdige forhold når artikkelen ses i sammenheng, og at det ikke var ført sannhetsbevis. Herredsrettens flertall, de to meddommerne, konkluderte med at utsagnene var i strid med straffeloven §247, og at vilkårene for mortifikasjon og for å tilkjenne oppreisning forelå. Mindretallet, fagdommeren, kom derimot til at de aktuelle utsagnene ikke var rettsstridige, og at de saksøkte derfor skulle frifinnes. 

Akershus Amtstidende AS, Line Kaspersen og Terje Lundefaret har i rett tid påanket herredsrettens dom. Anken gjelder bevisvurderingen og lovanvendelsen. Anken ble henvist til ankeforhandling ved Borgarting lagmannsretts beslutning 10. januar 2001. 

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 19. - 21. mars 2002. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 8 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. 

Saken er noe nærmere opplyst for lagmannsretten enn for herredsretten når det gjelder mulige årsaker til forurensningen av brønnen og praksis i Nesodden kommune når det gjelder akseptert bruk av eiendommer som er registrert som fritidsboliger. For øvrig står saken i all hovedsak i samme stilling som for herredsretten. Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. 

De ankende parter, Akershus Amtstidende AS, Line Kaspersen og Terje Lundefaret, har i det vesentlige anført: 

Utsagnene må tolkes på grunnlag av oppslaget i sin helhet. Man må være forsiktig med å innfortolke annet i utsagnene enn det som er skrevet. Tolkningen skal skje med grunnlag i hvordan utsagnene vil bli oppfattet av den alminnelige avisleser. 

Oppslaget omhandler forurensningsproblemer og behovet for rent vann. Av ingressen på s. 1 og på s. 6 fremgår at barna i familien følte seg syke, og at bekken var forurenset. Dette er faktiske opplysninger. Deretter fremgår at A bestemt mener at forurensningene stammer fra øvre naboeiendom. 

Utsagnene inneholder ikke konkrete, konstaterende beskyldninger. Vurderingen av mulig årsak til forurensningen er ikke fremstilt som noen sannhet. Det fremgår at dette er legmannsuttalelser fremsatt med forbehold. Oppslaget avrundes også med et klart forbehold om at kommunen ikke har kunnet fastslå årsaksforholdene. Helhetsinntrykket av utsagnet fremstår derfor ikke som belastende. Utsagnene gjelder eiendommen og ikke Cs person. Oppslaget setter i første rekke søkelyset på kommunen, og ikke C. Det er ikke antydet at det foreligger straffbare forhold eller lignende. 

Utsagnene må vurderes på bakgrunn av de opplysninger som forelå på publiseringstidspunktet. Foreliggende målinger viste at bakterieinnholdet i bekken økte sterkt på strekningen over Cs eiendom. På denne bakgrunn, og som følge av topografi og geologi på stedet, fremsto Cs eiendom som den sannsynlige forurensningskilde. Også kommunen hadde fokus på Cs eiendom i sin saksbehandling når det gjelder avklaring av kilden til forurensningen av brønnvannet. 

Det er en glideskala mellom på den ene side siden faktapåstander, og på den annen side meningsytringer, jf RG-1999-79 (Borgarting), og praksis ved den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD), herunder dom av 12. juli 2001 i saken Feldek mot Slovakia (EMD=REF00002664) punkt 86 og av 25. november 1999 i saken Nilsen og Johnsen mot Norge (Bratholmdommen) punkt 50. Det vises videre til Kyrre Eggens artikkel i Kritisk Juss for 2000 på s. 255. Utsagnene har karakter av karakteristikker basert på et gitt faktum, d.v.s. en form for meningsytringer. 

C tok umiddelbart eiendommen i bruk som helårsbolig mens den fortsatt var ansett som fritidsbolig i henhold til kommunens vedtak fra 1983. Det er ført sannhetsbevis for uttalelsene om Cs bruk av eiendommen som helårsbolig. 

Det bestrides derimot ikke at det som følge av nye opplysninger ikke kan anses å være ført sannhetsbevis for at Cs eiendom er kilden til forurensningen. 

Selv om utsagnene tolkes som beskyldninger, er vilkårene etter straffeloven §247 uansett ikke oppfylt. Formidlingen av utsagnene var ikke rettstridig. Rammene for ytringsfriheten fremgår av EMK artikkel 10. Artikkel 6 og 8 har ingen sentral stilling ved disse vurderingene. 

Oppslaget var en formidling av As utsagn. Det var naturlig for henne å ytre seg, herunder om årsaksbildet slik hun oppfattet saken. A hadde behov for å ta opp saken da forurensningsproblemene vedvarte og Nesodden kommune unnlot å følge opp saken på en egnet måte. A gikk ikke for langt i sin uttalelse. Hun hadde aktverdig grunn. Formålet var å oppnå rent vann. Nesodden kommune hadde tidligere tatt initiativ i saken overfor C, og hun hadde også selv gått ut og vist til behovet for tiltak på eiendommen sin. Saken hadde dertil allmenn interesse. Ytringsfriheten er vid når det gjelder meningsytringer. 

Under enhver omstendighet må det legges avgjørende vekt på mediers rett til å formidle andres utsagn uten å komme i ansvar. Media må kunne dekke saker av slik offentlig interesse selv om saken også har en side mot private. Avisen fremsatte ingen beskyldninger mot C i oppslaget. Ansvarsfriheten ved formidling av andres utsagn illustreres av EMDs avgjørelse av 23. september 1994 (EMD=REF00000476) i saken Jersild mot Danmark, som endog gjaldt formidling av rasistiske ytringer. Det vises videre til Kyrre Eggen i NOU 1999:27 s. 310 og EMDs dom av 2. mai 2000 (EMD=REF00001764) i saken Bergens Tidende mot Norge. 

Ved vurderingen må det legges vekt på at oppslaget gjaldt spørsmål av betydelig allmenn interesse. Politiske ytringer kommer ikke i noen særstilling i forhold til andre ytringer av offentlig interesse, jf Kyrre Eggen i Kritisk Juss 2000 s. 240. 

Nyhetsformidling krever at ytringer raskt kan bringes videre gjennom media. Akershus Amtstidende formidlet ytringene i god tro, basert på det som fremsto som korrekt informasjon på publiseringstidspunktet. Nyhetsformidlingen skjedde i overensstemmelse med de etiske prinsipper som gjelder for journalistikk. Gjennom praksis ved EMD er sannhetskravet sterkt modifisert ved formidling av ytringer. 

Avgjørende er at ytringen at ytringen er formidlet på en forsvarlig måte, ikke om den i ettertid viser seg å være sann, jf EMDs avgjørelse av 20 mai 1999 i saken Bladet Tromsø og Stensaas mot Norge (EMD=REF00001216) punkt 65. Det fremgår klart at utsagnene er As synspunkter. Oppslaget er videre basert på foreliggende kommunale saksdokumenter. 

Selv om ikke alle ytringer er gitt sitat-form, er det åpenbart at avisen ikke selv fremsatte noen form for beskyldninger. Det foreligger ikke noen plikt for pressen til uttrykkelig å ta avstand fra andres ytringer i nyhetsformidlingen, jf. EMDs avgjørelse av 29. mars 2001 i saken Thoma mot Luxembourg (EMD= REF00002417). 

Oppslaget var i form av intervju. As utsagn fremsto som legmannsvurderinger av årsakene til forurensingen. A tok forbehold om årsaksforholdene i de utsagn som kreves mortifisert. Det må legges vekt på at avisen presiserte hvem opplysningene kommer fra og at oppslaget samlet sett ga et balansert bilde. Det vises særlig til intervjuet med representanten for den lokale forurensningsmyndigheten. Det er ikke avgjørende om oppslaget inneholder enkelte faktiske feil, jf. [[Rt-2000-279]]. 

Selv om prinsippene for journalistisk formidling skulle bli ansett overtrådt, er dette eventuelt gjort i så beskjeden grad at formidlingen ikke kan anses utilbørlig. 

Ved avveiningen må det videre legges vekt på at skadeevnen under enhver omstendighet er liten ved de aktuelle utsagn, jf. EMDs avgjørelse i Bladet Tromsø-saken punkt 67 (EMD=REF00001216). 

Dersom et oppslag har faktisk korrekt base, er det ikke av betydning om ytringen fremstår som noe overdrevet, jf. bl.a. Borgarting lagmannsretts dom av 18. desember 2000. Terskelen for ærekrenkende beskyldninger er på denne bakgrunn ikke overtrådt. 

Under enhver omstendighet kan verken journalist, redaktør eller avis anses for å ha opptrådt uaktsomt. Ethvert kritikkverdig forhold innebærer ikke ansvarsbetingende uaktsomhet. Det foreligger på denne bakgrunn ikke rettsstridige beskyldninger. Vilkårene for mortifikasjon er dermed ikke oppfylt. 

Vilkårene etter straffeloven §390 er ikke oppfylt. Utsagnene gjelder verken personlige eller huslige forhold i bestemmelsens forstand. Bestemmelsen verner bare den enkeltes intimsfære, opplysninger om personlige relasjoner m.v., jf Ole Tokvam: Personvern og straffeansvar - Straffeloven §390 i CompLex 4/95 s. 57, Bratholm/Matningsdal: Straffeloven tredje del s. 220 og [[Rt-1960-187]]. C behandlet for øvrig ikke saken som om den var av privat karakter. Hun engasjerte informasjonsrådgiver med oppdrag blant annet å bidra til strategisk informasjon om saken. 

Under enhver omstendighet foreligger det ikke grunnlag for å tilkjenne C oppreisning. Skadeserstatningsloven §3-6 er en fakultativ regel. Ikke enhver ærekrenkelse eller lignende gir krav på slik kompensasjon for ikke-økonomisk skade. I denne forbindelse må det blant annet legges vekt på at saksforholdet var allment kjent i det miljøet hvor hun kunne bli identifisert gjennom artikkelen. C er en ressurssterk person som hadde vært bistått av så vel advokat som informasjonsrådgiver i sin håndtering av saken før oppslaget ble publisert. 

De ankende parter har nedlagt slik påstand: 

De ankende parter frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for Ytre Follo herredsrett og Borgarting lagmannsrett. 

Ankemotparten, C, har i det vesenlige anført: 

Utsagnene må tolkes på grunnlag av oppslaget sett under ett. Avgjørende er hvilket inntrykk utsagnene gir hos den alminnelige avisleser, jf [[Rt-1990-1250]] og [[Rt-1987-1058]]. 

De aktuelle utsagn fremstår som en klar anklage rettet mot en identifiserbar person. Anklagene gjelder Cs integritet og moral. Miljøovertredelser blir ansett som alvorlige. Utsagnene innebærer en beskyldning om ulovlige og straffbare forhold. Dette blir ytterligere forsterket ved bruk av ord som «skyld» og «mistanke». 

Utsagnene representerer objektivt sett en overtredelse av straffeloven §246 og §247 første alternativ. Det er videre ikke ført sannhetsbevis. I mars 1999 fastslo kommunen at Cs eiendom på Spro var å anse som helårsbolig. Etter oppslaget i Akershus Amtstidende er det konstatert at Cs utedo er et formuldingsanlegg med en fullstendig tett tank. Det foreligger ikke mulighet for at dette anlegget kan ha forårsaket forurensning på naboeiendommen. I rettsforliket høsten 1999 trakk for øvrig A tilbake beskyldningene som var gjengitt i avisen. 

Beskyldningene som kreves mortifisert er rettsstridige. Forholdet mellom hensynet til ytringsfriheten og på den annen side hensynet til personvernet fastlegges ved en interesseavveining. Begrensningene i ytringsfriheten av hensyn til personvernet fremgår ikke alene av EMK artikkel 10 nr. 2, men også artikkel 8 og artikkel 6. Artikkel 6 får betydning når beskyldningen som her gjelder en straffbar handling. Tilsvarende begrensninger følger av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 19 nr. 3 bokstav A, som suppleres av artikkel 17 nr. 2. Ytringsfriheten og personvernet er rettskildemessig likeverdige menneskerettigheter. 

Avgjørelser av EMD tilsier ikke at vernet av ytringsfriheten er sterkere etter EMK enn etter tradisjonell norsk rett. Tilnærmingsmåtene er noe ulike, men resultatet blir det samme, jf. bl.a. Andenæs i Høstmælingen (red.): Gjennomføring av internasjonale menneskerettigheter i norsk rett s. 81. 

Selv om utsagnene skulle bli ansett å ha karakter av mer vage meningsytringer eller karakteristikker, oppstiller praksis etter EMK for slike tilfelle en nødvendighetsstandard, som fører til tilsvarende resultater som rettsstridsvurderingen, jf. f.eks. EMDs avgjørelse av 6. februar 2001 i saken Tammer - Estland punkt 67 (EMD=REF00002243) 

Ved den konkrete interesseavveiningen må det tas utgangspunkt i at det gjelder grove beskyldninger. Utsagnene innebærer beskyldninger om overtredelse av forurensninhgsloven §78, d.v.s. straffbare forhold. Når pressen fremsetter beskyldninger angående noens hederlighet eller moral, inntrer lett ansvar, jf [[Rt-1996-731]] og [[Rt-1994-50]]. Utsagnene er beskyldninger om faktiske forhold og ikke upresise meningsytringer. 

Ved interesseanvveiningen har det videre betydning at beskyldningene er knyttet opp mot Cs privatliv og hennes hjem. Personvernhensyn gjør seg i særlig sterk grad gjeldende for slike personlige forhold. Dertil kommer at avisen har gjort seg skyldig i en helt unødvendig identifikasjon av C. 

Når det gjelder medieomtale, er det i praksis ved EMD oppstilt særlige krav om at utsagnene er fremsatt i god tro, på et nøyaktig faktisk grunnlag basert på pålitelig og presis informasjon og i overensstemmelse med etiske prinsipper for journalister, jf. EMDs avgjørelse av 21. januar 1999 i sak Fressoz og Roire (EMD=REF00001923) - Frankrike punkt 54 m.v. Utsagnene angående C bygger ikke på korrekt faktum. Utsagnene bygger heller ikke på presis og pålitelig informasjon. Journalisten og avisen utviste ikke tilstrekkelig aktsomhet. Spørsmålet om forurensningen av brønnen skyldtes forhold på A/Bs egen eiendom ble reist av C, men ikke fulgt opp av avisen. Den betydelige belastningen som C er påført, ville ha vært unngått dersom dette spørsmål var blitt undersøkt på en aktsom måte. 

Pressens særlige referatrett gjelder ikke slike utsagn fra en privatperson. Referatretten gjelder siktelser, rettsforhandlinger, forvaltningsvedtak e.l. I nærværende sak er det spørsmål om beskyldninger fremsatt av en privatperson. Saken skiller seg følgelig fra f.eks. [[Rt-1990-636]] og [[Rt-2000-279]]. 

Under enhver omstendighet stilles det strenge krav til at det fremgår at utsagnene er referat, jf. EMDs dom av 29. august 1997 i sak Worm - Østerrike punkt 55 (EMD= REF00000683). Slik artikkelen er utformet, fremgår det ikke at utsagnene er sitater. Dette gjelder blant annet utsagnene om at forurensningene hadde forårsaket sykdom hos barna i nabofamilien. Beskyldningene er heller ikke fremsatt i tilknytning til en opphetet debatt e.l. 

Det må videre legges vekt på formen utsagnene fremkom i. Beskyldningene ble slått stort opp. Saken dekket tilnærmet hele forsiden samt ytterligere to sider inne i avisen. Dertil kommer at C ikke er noen offentlig person. Alminnelige mennesker har et særskilt krav på beskyttelse mot slik negativ mediaomtale. 

Det var unødvendig å peke på C. Hun er heller ikke å bebreide. Hun har ikke forårsaket forurensningen. C opptrådte heller ikke i strid med de regler som gjaldt for bruken av boligen. Den var ved en feil registrert som fritidsbolig. Hennes bruk var dertil uansett innenfor rammen av det som var tillatt for fritidsboliger i Nesodden kommune. Konklusjonen er derfor at utsagnene åpenbart er rettsstridige etter straffeloven §247. 

Da det foreligger en rettsstridig beskyldning, er vilkårene for mortifikasjon oppfylt, jf straffeloven §253. 

Vilkårene for redaktøransvar er oppfylt. Ansvarlig redaktør Terje Lundefaret var kjent med artikkelen i forkant. Under enhver omstendighet er vilkårene etter straffeloven §431 oppfylt. 

Utsagnene innebærer under enhver omstendighet en krenkelse av privatlivets fred etter straffeloven §390. Privatlivets fred er beskyttet uavhengig av om utsagnene måtte være sanne. Straffeloven §390 gir blant annet vern mot offentlige opplysninger om «huslige forhold». Vernet gjelder informasjon om bosted, hjemforhold, beskrivelser av forholdene i hjemmet m.v., jf blant annet Tokvam: Personvern og straffansvar - straffeloven §390 i CompLex nr 4/95 s. 53 flg. Oppslaget må anses rettsstridig da det går for langt i å identifisere C og i å fremsette anklager mot henne i en konflikt som i utgangspunktet er mellom en privatperson og myndighetene. 

Vilkårene for oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 foreligger. Det er rimelig at C tilkjennes oppreisning på bakgrunn av de belastninger hun er påført gjennom oppslaget. Beløpene hun ble tilkjent av herredsretten er relativt beskjedne og fremstår uansett som rimelige. 

Ankemotparten har nedlagt slik påstand: 

1. Anken forkastes. 

2. De ankende parter tilpliktes in solidum å betale ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. 

Lagmannsretten bemerker: 

Utsagnene som kreves mortifisert gjelder etter ordlyden utelukkende oppfatninger om kilden til forurensningen av brønnvannet til familien A/B, d.v.s. hvor tarmbakteriene kom fra. Isolert sett inneholder utsagnene etter lagmannsrettens oppfatning ikke beskyldninger om Cs opptreden eller lignende. De kan isolert sett ikke tolkes som beskyldninger om klanderverdige forhold. 

Utsagnene må imidlertid tolkes ut fra sammenhengen de fremstår i. Avgjørende blir om utsagnene på bakgrunn av en samlet vurdering er egnet til å vekke ærekrenkende forestillinger hos den vanlige avisleser, jf. [[Rt-1987-1058]] og [[Rt-1990-1250]]. 

Formuleringene om at vannforurensningen rammer familien A/B i Vangkleiva på Spro på Nesodden, og at forurensningen stammer fra «øvre naboeiendom, en fritidsbolig som kommunen nylig endret til helårsbolig», innebar at avislesere i nærmiljøet, eller som ellers kjente til naboforholdene på Spro, forsto at Cs eiendom ble utpekt som sannsynlig kilde for forurensningen. 

Hovedoppslaget på s. 1 og s. 6 fremstår i all hovedsak som et intervju med A. Det fremgår at A mener at vannkvaliteten ble dårligere i de perioder hytta på naboeiendommen ble benyttet. I denne forbindelse viste hun til at gråvannsutslippet fra hytta på naboeiendommen går rett i bekken, og at bekken påvirker vannkvaliteten i brønnen. Målinger av bakterieinnholdet i bekkevannet foretatt av Næringsmiddeltilsynet er videre referert. Oppslaget inneholder også et sitat der A gir uttrykk for at tidligere eier bare brukte huset som fritidsbolig noen få uker i året, men at at den nye hytteeieren flyttet inn på helårsbasis umiddelbart, og at problemene med vannkvaliteten da ble vesentlig forverret. Dette fremstår etter lagmannsrettens syn også som premisser for As oppfatning av årsaksforholdet. 

I nedre del av midtspalten på s. 6 heter det videre blant annet: 

Naboen vår hadde lukket tank for toalett, påsto hun, og benektet hadde hun kunne ha skylda for forurensningen. Utpå høsten ble nye vannprøver tatt i brønnen, nå var det ytterligere forurenset, anfører A. 

Advokaten deres korresponderte tett med kommunen, som lovte å ordne opp i problemet. 

Under overskriften: «Helomvending fra kommunen» heter det deretter videre: 

Kopier av brev A/B har tatt vare på i en samleperm, viser at bygnings- og reguleringsavdelingen gang på gang har bedt hyttenaboen utbedre utslippene. Da kommunen fikk bekreftet at vedkommende bodde fast i fritidsboligen, ba de henne flytte. I slutten av januar varslet kommunen om tvangsmulkt dersom det ulovlige boforholdet ikke opphørte. Hun fikk 14 dager på å flytte ut, før dagbøtene ville bli iverksatt. 

- Men etter at naboen vår engasjerte advokat, snudde Nesodden kommune tvert i saken, forteller A. 

- En snau måned senere endret kommunen fritidsboligens status til helårsbolig ! ...... 

Nederst i siste spalte på s. 6 fremgår at kommunen rådet A/B til å installere renseanlegg for å fjerne bakteriene, men at A mente at familien ikke burde belastes en slik kostnad. Hovedoppslaget avsluttes med følgende sitat av A: 

Men kommunen har gitt opp å finne forurensningskilden som ødelegger drikkevannet vårt, så hva skjer nå ? 

Lagmannsrettens flertall - alle utenom lagdommer Brunsvig - er under tvil etter en samlet vurdering av oppslaget kommet til at de to aktuelle utsagnene må tolkes som beskyldninger rettet mot Beit C. Selv om oppslaget dels er rettet mot Nesodden kommune, er det fokusert negativt mot C. 

Sett i sammenheng fremstår det som om den vedvarende forurensningen av brønnvannet med tarmbakterier har sammenheng med at C unnlot å etterkomme pålegg om utbedring av utslippene. Hun bebreides dermed for klanderverdige forhold, som har påført nabofamilien belastninger og ubehag. Inntrykket av klanderverdige forhold forsterkes ved at hun hevdes å ha flyttet til eiendommen på helårsbasis selv om den på det aktuelle tidspunkt var registrert som fritidsbolig. Det skapes dermed samlet sett inntrykk av at forurensningen har vedvart som følge av at hun har unnlatt å følge regler og påbud gitt av kommunen. Mindretallet - lagdommer Brunsvig - viser til sine bemerkninger nedenfor. 

Den samlede rett viser til at det ikke er ført sannhetsbevis. Etter bevisførsel for lagmannsretten fremstår det som ikke sannsynlig at bakteriene i brønnvannet har sammenheng med innretningen av toalettet eller gråvannsutslipp fra Cs eiendom. Andre årsaker er mer sannsynlige. 

Spørsmålet blir etter dette om utsagnene objektivt sett strider mot straffeloven §247. I dette tilfellet blir spørsmålet om de uriktige påstandene er egnet til å svekke Cs gode navn og rykte. Det følger av rettspraksis at det må innfortolkes en rettsstridsreservasjon i straffeloven §247, jf blant annet [[Rt-1994-506]] og [[Rt-2000-279]]. En vesentlig side ved denne rettsstridvurderingen er i lovforarbeider og rettspraksis ofte formulert som et spørsmål om utsagnene under de konkrete forhold etter den alminnelige oppfatning i samfunnet er utilbørlige. Forholdet kan være kritikkverdig uten at det anses utilbørlig, jf. Andenæs og Bratholm: Spesiell strafferett (1996) s. 178-179. 

Ved rettsstridsvurderingen må det tas utgangspunkt i ytringsfriheten, og de begrensninger om gjelder for denne, jf. Grunnloven §100, EMK artikkel 10 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 17. EMK artikkel 10 (2) tillater innskrenkninger i ytringsfriheten blant annet for å verne andres omdømme. Det må på denne bakgrunn foretas en interesseavveining. Andre bestemmelser i disse konvensjonene har etter lagmannsrettens oppfatning liten betydning for den aktuelle rettsstridsvurderingen. 

Utsagnene som kreves mortifisert er formulert som familien A/Bs oppfatning av årsaksforholdet. De mener «bestemt» at forurensningen må komme fra «øvre naboeiendom». Mortifikasjon er ikke avskåret selv om avisen bare har referert beskyldninger fremsatt av andre, jf Andenæs og Bratholm: s. 165-167 og [[Rt-2000-279]]. Pressens særlige referatrett som er utviklet gjennom rettspraksis, omfatter ikke gjengivelse av utsagn fra privatpersoner. 

Lagmannsretten tar ved interesseavveiningen utgangspunkt i at oppslaget gjaldt temaer av klar allmenn interesse i avisens nedslagsfelt. Forurensning av lokale drikkevannkilder er opplyst å ha vært et problem flere steder i Nesodden-området. Bruk av nåværende eller tidligere fritidsboliger på helårsbasis var også et stridstema. Follo- kommunenes håndtering av slike saker var også tidligere blitt kritisert, blant annet gjennom oppslag i Akershus Amtstidende. Situasjonen som familien A/B ga uttrykk for å oppleve, fremsto som egnet til å illustrere problemene. 

Lagmannsretten viser på den annen side til at Cs eiendom bare var i søkelyset som mulig forurensningskilde i forhold til brønnen på en enkelt naboeiendom. Det var følgelig ikke spørsmål om omtale av kilde til forurensninger av større omfang. 

Ved avveiningen må det videre legges vekt på at C er en privatperson som ikke hadde søkt offentlighetens søkelys. Hun ga før publiseringen overfor avisen uttrykk for at hun mislikte presseomtale av saken. Det er klart ubehagelig offentlig å bli knyttet opp mot årsaken til at naboens brønn blir forurenset av tarmbakterier. 

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder den nærmere avveiningen ved rettsstridsvurderingen. Flertallet - alle utenom lagdommer Brunsvig - er på bakgrunn av ovennevnte kommet til at formidlingen av de to utsagnene må anses rettsttridig. Flertallet legger særlig vekt på at beskyldningene mot C fremstår som belastende. Saken ble dertil slått svært stort opp. Bekyldningene er innntatt med forstørret skrifttype og uthevet skrift i ingressen; dels som del av hovedoppslaget på forsiden av avisen. C ble riktignok gitt anledning til en kommentar til de opplysningene avisen hadde mottatt av naboen, men dette kan, etter flertallets oppfatning, ikke medføre at gjengivelsen av naboens opplysninger kan gjengis ukritisk, som her. 

Flertallet legger videre vekt på at omtalen av C bare var ment som illustrasjon på et generelt problem. Saksbehandlingen i Nesodden kommune burde ha vært fokusert fremfor forholdene på Cs eiendom. 

Kilden for hovedartikkelen var en nabo. I slike tilfelle er det risiko for at det kan være nabotvist eller andre skjulte motiver for å kontakte pressen. Dette tilsier særlig varsomhet ved oppslag basert på omtale av en nabo. Etter flertallets oppfatning burde oppslaget dertil ha vært utformet slik at det ikke var så lett å identifisere hvilken eiendom som ble hevdet å være kilden til forurensningen. Navnet på veien hvor A/B bodde burde ha vært utelatt. Flertallet finner det sannsynlig at skadevirkningen ved oppslaget for C dermed ble unødig forsterket. 

Flertallet finner etter dette ikke grunn til å ta stilling til om forholdet også rammes av straffeloven §390. 

På bakgrunn av det resultat som flertallet er kommet til, blir de to utsagnene å mortifisere, jf. straffeloven §253 nr. 1. 

Flertallet er videre kommet til at C bør tilkjennes oppreisning på bakgrunn av de belastninger hun ble påført ved formidlingen av utsagnene, utformingen av oppslaget m.v. Slikt krav kan rettes også mot Akershus Amtstidende AS, jf skadeserstatningsloven §3-6 annet ledd. Redaktør Lundefaret hadde ikke gjennomlest den endelige utformingen av oppslaget før det ble publisert. Flertallet finner imidlertid at hans opptreden rammes av straffeloven §431. Han var kjent med saken, journalistens vinkling av oppslaget m.v. Vilkårene for oppreisning er dermed oppfylt også i forhold til Lundefaret. Oppreisning med de beløpene som er fastsatt av herredsretten finnes rimelig, jf skadeserstatningsloven §3-6. Herredsrettens bemerkninger angående dette spørsmål er dekkende også for lagmannsrettens syn. 

Anken blir etter dette å forkaste, idet flertallet også er enig med herredsrettens avgjørelse av spørsmålet om sakomkostninger. 

Saksomkostningsspørsmålet avgjøres i private straffesaker etter reglene i tvistemålsloven, jf. straffeprosessloven §440. Anken har ikke ført frem. Flertallet finner på denne bakgrunn at C bør tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Danielsen har krevet dekket saksomkostninger med kr 134.780, hvorav kr 125.212 er salær. Salærkravet inkluderer merverdiavgift med kr 14.862. Dertil kommer utlegg til trykking av juridisk utdrag med kr 9.568, hvorav kr 1.852 utgjør merverdiavgift. Advokat Danielsen har deretter utvidet omkostningskravet med kr 500 i forbindelse med krav fra den private sakkyndige, ingeniør/pensjonist Sverre Halvorsen. Flertallet har intet å bemerke til omkostningskravets størrelse, og det tas til følge. Sverre Halvorsen har senere direkte overfor lagmannsretten fremsatt omkostningskrav på kr 8.865 for sitt fremmøte i retten. Vitnegodtgjørelsen for reiseutgifter m.v. settes skjønnsmessig til kr 500 da dette finnes rimelig, jf lov om vitnegodtgjørelse §5. 

Mindretallet - lagdommer Jørgen Brunsvig - finner ikke grunn til å ta stilling til om de to utsagnene som kreves mortifisert, kan anses som beskyldninger i straffeloven §247s forstand da gjengivelsen av dem etter mindretallets oppfatning uansett ikke kan anses rettsstridig. 

De to utsagnene som kreves mortifisert er isolert sett verdinøytrale vurderinger angående sannsynlig årsak til forurensningen. Dersom det overhodet er grunnlag for å tolke de aktuelle utsagnene som beskyldninger i forhold til C, er det eventuelt spørsmål om beskyldninger av lite krenkende karakter. 

As utsagn om pålegg fra kommunen knyttet til utslippene fra Cs eiendom og om Hjortens angivelige bruk av boligen som helårsbolig, er ikke krevet mortifisert. Disse utsagnene fremgår langt ut i oppslaget. Selv når disse utsagnene ses i sammenheng med ingressene, er det ikke grunnlag for å tolke dette som beskyldninger om straffbare forhold. Det er ikke fremsatt beskyldninger om brudd på handleplikt etter forurensningsloven eller lignende. Mindretallet legger mindre vekt på utsagnene angående omfanget av Cs bruk av eiendommen. Av begge utsagnene som kreves mortifisert fremgår at kommunen hadde endret eiendommen status til helårsbolig. 

Også andre utsagn i hovedoppslaget har betydning ved avveiningen. Premissene for As oppfatning av årsaksforholdet er i stor utstrekning referert i oppslaget. Leserne kan dermed selv i noen grad vurdere usikkerheten ved hennes konklusjon. As konklusjon er for øvrig heller ikke forbeholdsløs. 

Ikke minst når utsagnene ligger i grenselandet for overhodet å kunne tolkes som beskyldninger som kan være ærekrenkende, finner mindretallet grunn til å foreta en noe bredere interesseavvining ved rettsstridsvurderingen. 

Kravet om mortifikasjon og oppreisning gjelder videreformidling av i all hovedsak et intervju med en privatperson i en sak av allmenn interesse. Avisen foretok en grundig kontroll av As oppfatning av årsaksforholdet før utsagnene ble publisert. Foreliggende opplysninger ble gjennomgått, herunder analyser av bakterieinnholdet i henholdsvis bekken og brønnen, korrespondanse mellom kommunen og partene og deres advokater m.v. Utsagnene fra A ble dertil balansert blant annet gjennom intervjuet med ingeniør Arne Voldstad på side 7. Han understreker her «at det ikke er påvist at forurensningskilden er A/Bs øvre naboeiendom, men at beboeren her har sagt seg villig til å utbedre gråvannsutslippet». Usikkerheten angående årsaksforholdene kommer dermed klart frem. Oppslaget fremstår etter mindretallets oppfatning i all hovedsak som dekkende i forhold til tilgjengelig informasjon på publiseringstidspunktet. 

Det er videre inntatt et intervju med C, hvor hun ble gitt anledning til å kommentere problemstillingene. Hennes karakteristikk av A/Bs handlemåte er meget krass. 

Bakgrunnen for artikkelen var å rette søkelyset mot kommunens håndtering av slike saker. Etter mindretallets oppfatning kunne det med fordel ha vært fokusert klarere på As ønske om ytterligere tiltak fra kommunen, herunder for å avdekke kilden til forurensningen, samt kommunens generelle behandling av slike saker. Innholdet av brev fra kommunen til C kunne videre ha vært gjengitt mer presist. I saker om gjengivelse av offentlige vedtak m.v. skal det etter praksis vises en viss varsomhet når det gjelder å overprøve den journalistisk metode og selve utformingen av oppslaget, jf. blant annet [[Rt-2000-279]] med videre henvisninger. Etter mindretallets oppfatning må dette hensyn i noen utstrekning også kunne gjøres gjeldende ved vurderingen av utsagn fra en privatperson i en sak av allmenn interesse. 

Selv om det tillegges mindre betydning ved avveiningen, vil mindretallet peke på at C er noe å bebreide når det gjelder sin håndtering av saken i forhold til kommunen i startfasen. Kommunen måtte purre for å få tilstrekkelig og presis informasjon om utslippsforholdene fra hennes eiendom. 

C hadde selv i forkant av oppslaget bidratt til å gjøre saken kjent i nærmiljøet m.v. Før omtalen i Akerhus Amtstidende tok hun opp saken på sin arbeidsplass. Informasjonsrådgiveren som hun engasjerte allerede høsten 1998, hadde kontakt med velforeningen. Det er etter mindretallets oppfatning ikke sannsynlig at avisoppslaget medførte at spørsmålet om forurensning fra Cs eiendom ble kjent i noen klart større personkrets. 

Mindretallet finner videre at oppslaget ikke kan anses som meddelelse om «personlige eller huslige forhold», som rammes av straffeloven §390. saksforholdet faller klart utenfor eksempler på overtredelser som er nevnt i Tokvam: Personvern og straffansvar s. 56 flg. og Bratholm og Matningsdal: Straffeloven med kommentarer, tredje del s. 220 flg. 

Etter mindretallets oppfatning er det etter dette verken grunnlag for mortifikasjon eller oppreisning. 

Etter det resultat mindretallet er kommet frem til bør de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for begge instanser, jf straffeprosessloven §440, jf tvistemålsloven §180, jf §172 første ledd, idet unntaksbestemmelsene ikke anses anvendelige. 

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor. 

Domsslutning: 

1. Ankene forkastes. 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Akershus Amtstidende AS, Line Kaspersen og Terje Lundefaret en for alle og alle for en kr 135.780 - etthundreogtrettifemtusensjuhundreogåtti - til C. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]