Vis kilden til LB-2001-1673



{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=
2002-03-21
|Publisert=
LB-2001-01673
|Sammendrag=

|Stikkord=
Trygderett
|Saksgang=
Trygderetten - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01673 A/02.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Karoline Henriksen). Motpart: Staten v/Rikstrygdeverket (Prosessfullmektig: Advokat Anne Margrethe Lund).
|Forfatter=
Lagmann Anne Lise Rønneberg, formann. Lagdommer Ellen Mo. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Gunni Fiane
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1997-02-28-19/§12-6  Folketrygdloven (1997) §12-6], [https://lovdata.no/lov/1997-02-28-19/§12-7 §12-7], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176  Tvistemålsloven (1915) §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§386 §386], [https://lovdata.no/lov/1966-12-16-9/§21  Trygderettsloven (1966) §21], [https://lovdata.no/lov/1966-12-16-9/§23 §23], [https://lovdata.no/lov/1982-12-17-86/§10  Rettsgebyrloven (1982) §10], [https://lovdata.no/lov/1997-02-28-19/§12-5 §12-5]
}}
          
Saken gjelder gyldigheten av Trygderettens kjennelse vedrørende avslag på krav om uførepensjon, jf. folketrygdloven §12-6 og §12-7. 

A er født *.*. 1951 i Marokko, og kom til Norge i 1972 I tillegg til norsk artium har han også utdannelse fra lærerhøgskole i Norge. Han er gift og har 4 barn. I Norge har A hatt en rekke ulike arbeidsforhold. Han har bl.a arbeidet på konditori, i restaurantbransjen, som renholder, som jernstøper og i Oslo sporveier. Fra 1980 var han ansatt ved Skolesjefens kontor i Oslo, og arbeidet som morsmålslærer i marokkansk og arabisk ved ulike skoler og institusjoner. I denne perioden hadde han også flere tillitsverv, bl.a som generalsekretær i Fremmedarbeiderforeningen, kasserer i Marokkansk arbeidsforening og nestleder i Morsmålsforeningen. Han har også vært leder for Islamsk råd, og har vært vararepresentant til bystyret i Oslo. 

Mot slutten av 1980-tallet fikk A etter hvert økende sykefravær særlig pga allergiproblemer, men også pga ryggsmerter. Han ble langvarig sykmeldt høsten 1990, og gikk høsten 1991 over på attføring/rehabilitering frem til juni 1994. Allerede i 1991 ble han innvilget 100 % uførepensjon fra Statens pensjonskasse. Han mottar fortsatt slik pensjon, som er jevnlig gjenstand for revisjon. Søknad om uførepensjon fra folketrygden ble første gang fremsatt i 1994 og avslått samme år. Avslaget ble stadfestet ved Trygderettens kjennelse 25. september 1997. 

Det er på det rene at A har flere lidelser, og at hans sykdomsbilde kan karakteriseres som «sammensatt». De ulike leger og spesialister som har undersøkt ham er til dels uenige om de enkelte lidelsers omfang og karakter. De viktigste «komponenter» i sykdomsbildet, slik det påberopes av A, er allergi, rygglidelser, kjemisk hypersensitivet og matintoleranse. 

Lege Roald Strand, allmennlege, har vært As behandlende lege fra høsten 1990 og frem til i dag. Når det gjelder pasientens allergiske plager, uttaler dr. Strand i erklæring 4. desember 1990 at A «har en kronisk allergisk tilstand med hyperreaktive slimhinner som ikke responderer tilfredsstillende på behandling. Han er nøye utredet også hos spesialist.» Spesiallist i allergologi, dr. Arve Bryhni Frostad, undersøkte ham i februar 1991 og uttalte i erklæring 6. februar 1991 bl.a at A siden 1979 hadde hatt «uttalt rhinoconjunctivitt», dvs betennelse i øye/nese-slimhinnen. Etter å ha pekt på at luftforurensning «(synes å) spille en vesentlig rolle for hans plager», vises til testresultater særlig på bjerkepollen, at det «foreligger en uspesifikk hyperreaktivitet» og til slutt at «den type hyperreaktivitet han har vil vel heller kunne forverre seg». A oppsøkte dr. Frostad med visse mellomrom frem til februar 1996. I en erklæring av 13. mars 1996, inneholdende pasientens journal fra november 1992, fremgår det at dr. Frostad i september 1993 fremholdt at reaksjonsmønsteret «spesielt med bronchial hyperreaktivitet har forverret seg betraktelig etter den unormalt kraftige pollensesongen våren 1993.» I august 1994 konstaterer dr. Frostad at A har konsultert andre leger (dr. Ljøgodt, jf. nedenfor) for matintoleranse, og at han er henvist til «strengt dietisk kosthold». Videre uttaler dr. Frostad at «Han reagerer i dårlig luft i bykjernen, parfyme, røyk. Han går regelmessig til kontroll hos Dr. Ljøgodt og Dr. Strand. Pas. har ikke vært i arbeid siden 1990, da han ikke klarer å jobbe i forurenset miljø». 

I april 1994 ble A henvist til dr. Anne Kathrine Ljøgodt ved Balder-klinikken i Oslo. Det fremgår av hennes erklæring av 24. april, etter første undersøkelse, at han selv har beskrevet sin tilstand slik: 

«Ovennevnte har i mange år vært plaget med allergi, tretthet, muskelsmerter, irritabel tarm, astma, hodepine, konsentrasjonsvansker, humørsvingninger, irritabilitet. Etter måltid føler han seg ofte unormalt trett, får hjertebank, hodepine og konsentrasjonsvansker, samt diare og magesmerter. Ved eksposisjon for forurenset luft og andre kjemiske dufter reagerer han med hodepine, tretthet og generell sykdomsfølelse.» 

Dr. Ljøgodt utredet A med henblikk på matallergi/matintoleranse ved å foreta «intradermale hudtester og diett». Det fremgår av hennes erklæring av han har «positive hudreaksjoner» på en rekke vanlige matvarer, herunder kornprodukter og melk. Han ble satt på en streng diett, men det fremgår av erklæringen at han ikke var blitt særlig bedre. Dr. Ljøgodt konkluderer med at «Hans symptomer kan godt forklares utfra kjemisk sensitivitet og matallergi/intoleranse/tarmdysbiose.» Hun anbefalte ham å søke uføretrygd. I uttalelse til trygdekontoret i august 1994, konkluderer samme lege med følgende: 

«Pas. vurderes som 100 % arbeidsufør. Hans fordøyelsesplager har bedret seg på diett, selv om han fortsatt må bruke tagamet daglig. Hans irritabilitet og angst henger trolig sammen med hans kjemiske sensitivitet. Det er både hans reduserte almentilstand og nedsatte toleranse for små psykiske stressfaktorer som er årsak til arbeidsuførheten. Tilstanden har vart i flere år, og det ventes derfor ikke noen markant bedring på kort sikt. Videre behandlingsopplegg består i unngåelser av allergener og kjemisk forurensning/dufter i den grad det er mulig, sammen med ernæringsterapi. Pas. burde nok helst ha flyttet ut av byen.» 

Partene synes enige om at A lider av det dr. Ljøgodt beskriver som matintoleranse. Det er imidlertid sterk uenighet om dette problemets omfang og eventuelle bedringsmuligheter. Og mens A fremhever den anførte kjemiske sensitiviteten som en viktig og alvorlig del av sykdomsbildet, har staten ikke akseptert dette som noen diagnostisert sykdom, og heller ikke som noen varig sykdomstilstand. 

Dr. Thorbjørn Haugen, som undersøkte A i september 1995, har diagnostisert hans lidelser som «Allergisk rhinoconj./ Astma?». For øvrig konkluderte han i erklæring 19. september s.å. med at det ikke var «holdepunkter for at hans rhinoconj. og/eller (evt.) astma har vesentlig innvirkning på arbeidsevnen». Det ble videre uttalt at man burde vurdere henvisning til psykiater. 

I forbindelse med allergiplagene var A til utredning ved Bogstadveien Øre Nese Hals fra juli 1998 til april 2000. Det ble foretatt en allergiutredning som bekreftet allergi overfor bjørk, og i den forbindelse uttalt at det i slike situasjoner ofte foreligger «kryssreaksjon» med diverse rå frukt og grønnsaker. I legens avsluttende vurdering erklæres at han synes «velkontrollert» på anbefalt medikamentering. 

Dr. Strand henviste A til Ullevål sykehus, nevrologisk avdeling, for nærmere utredning av ryggplager første gang i mai 1992. I erklæring 20. mai 1992 uttalte dr. Hjerkinn at ryggsmertene hovedsakelig syntes å ha «et funksjonelt preg». Den 24. februar 2000 uttalte dr. Amundsen, samme sted, at «lumbal CT...viste en lett bukende 4. og 5. skive, uten tegn til kompresjon av duralsekk eller røtter.», og at han oppfattet tilstanden som «en kronisk lumbalgi/ischialgi på bakgrunn av sannsynlig skiveskade med insuffisiensproblematikk». 

A var til utredning for ryggplagene i 1993 og 1996 ved Volvat medisinske senter. Den 16. april 1996 uttalte dr. Amthor følgende: 

«Pas. har en kronisk lumbo ischialgi. Han er hovedsakelig plaget av lumbale smerter og mindre av de utstrålende smerter til undereks. Smertene virker muskulært betinget med betydelig funksjonelle tilleggsmomenter. Videre har pas. en rekke andre besvær som gastrointestinale og allergiplager. Han har nå vært ute av arbeide i flere år, og pas. selv anfører ryggplagene som hovedårsak til dette. Fra nev. side blir man stående med kun subjektive symptomer uten objektiviserbare nevr. utfall, og nokså beskjedne rtg. funn. Ryggplagene alene skulle vel neppe tilsi at pas. er helt arbeidsufør.» 

Som nevnt foran, har dr. Roald Strand vært A faste, behandlende lege siden 1990. I forbindelse med søknad om attføring i januar 1993 erklærte dr. Strand at A muligens på sikt ville kunne gjenoppta sitt tidligere arbeid, men at «dette er en sak sammensatt av flere medisinske problemer». Han fant det på det daværende tidspunkt vanskelig å si noe om eventuelle utsikter til bedring av ervervsevnen. Da det i februar 1994 ble fremsatt nytt krav om attføring, erklærte dr. Strand at «Det er neppe tvil om hans arbeidsevne er nedsatt, trolig 100 % varig, dog er det mulig at allergi/utbedring/behandling kan hjelpe noe.» 

Da dr. Strand avga legeerklæring i mai 1994 i anledning As søknad om uførepensjon, uttalte han følgende: 

«Han har slik jeg ser det en nedsatt, 100 % nedsatt arbeidsevne. Jeg har kjent ham i 6 år og sett ham ca 1-2 x pr mnd. Han har pga summen av alle helseproblemene ikke noe overskudd til å yte noe ekstra. Han sliter med hverdagen og har ikke noen reell restarbeidsevne. Han har mer enn nok med å klare hverdagen. Bruker mye tid/energi på å holde seg unna ting han ikke tåler. Han kan ikke klare noen jobb, kan ikke omgås andre mennesker, tåler dårlig eksos, tobakk, parfyme, etterbarb.vann etc. Han får vesentlig ubehag, og mister etter hvert overskudd og energi. Ingen reell restarbeidsevne pr. i dag. Uførepensjon 100 % anbefales av undertegnet + Dr. Ljøgodt..» 

Etter at A på nytt søkte uførepensjon i 1999, avga dr. Strand en erklæring til trygden den 26. januar 2000. Han avsluttet med følgende: 

«A fremstår i dag som en betydelig svekket mann når man sammenligner ham med for 10 år siden. 

....... 

Som hans lege gjennom de siste 10 år kan jeg bekrefte at det under fasaden finnes en mann med omfattende helseplager og sykdom, og at disse er i et omfang som helt klart hindrer ham i å kunne utføre noe arbeid. 

Han er 100 % arbeidsufør til et hvert yrke. En kan ikke på noen måte anta at yrkesrettet attføring vil kunne endre på dette. Behandling vil ikke kunnen endre på hans nedsatte ervervsevne. Tilstanden må ses på som varig.» 

Folketrygdens rådgivende leger avga uttalelser i forbindelse med begge søknader om uførepensjon. I forbindelse med siste søknad, avga rådgivende lege, dr. Hans Jadcb Lerkerød uttalelse første gang den 13. oktober 1999. Han ga da uttrykk for tvil, og anbefalte nærmere utredninger av rygg- og allergiplager. Han reiste også spørsmål om henvisning til psykiater, idet han antydet muligheten for en manisk-depressiv lidelse. Etter at A var undersøkt av psykiater, fant dr. Lerkerød den 2. februar 2002 at det ikke var tilkommet nye medisinske opplysninger som tilsa at A kunne anses varig minst 50 % ervervsufør i det vanlige arbeidsliv. 

Etter at A flyttet fra Røa til Bjørndalen, var han til jevnlige undersøkelser ved Bjørndalen legekontor. Av journalen derfra, fremgår det at han har vært behandlet for de samme plager som nevnt foran. I mars 1999 ble han henvist til psykolog pga depresjon. Denne henvisningen ble imidlertid ikke fulgt opp. 

Det er for øvrig på det rene at A aldri har gjennomført yrkesrettet attføring. Han hadde kontakt med Arbeidsrådgivningskontoret i Oslo høsten 1991 og i januar 1992. På dette tidspunktet følte han seg ikke bra nok til å gjennomføre noen omskolering. Etter dette har spørsmålet ikke vært tatt opp. 

As søknad om uførepensjon ble på nytt avslått av trygdemyndighetene ved fylkestrygdekontorets vedtak av 4. april 2000. I sin begrunnelse uttalte fylkestrygdekontoret følgende: 

«Fylkestrygdekontoret finner det godtgjort at medlemmet har en viss nedsatt funksjonsevne på grunn av sin sykdom. Vi finner det imidlertid ikke godtgjort at han kan sies å ha en sykdom som fører til en varig funksjonsnedsesttelse av en slik grad at inntektsevnen må anses som varig nedsatt med minst halvparten, jf. §12-6, 12-7.» 

A innga anke til Trygderetten. I sitt saksfremlegg for Trygderetten, uttalte fylkestrygdekontoret bl.a følgende: 

«Fylkestrygdekontoret finner det ikke sannsynliggjort at den ankende parts inntektsevne er varig nedsatt med minst halvparten med varig sykdom, skade eller lyte som hovedårsak. Vi finner det ikke sannsynliggjort at den ankende parts medisinske situasjon er særlig endret i forhold til det tidspunkt det forrige vedtak ble fattet. Vi kan heller ikke se at det skulle være indikasjon for ytterligere utredning. 

Vi vil bemerke at et viktig argument hos prosessfullmektigen er å trekke i tvil kvalifikasjonene til spesialister som tidligere har uttalt seg i saken. Vi kan ikke se at det skulle være grunnlag for dette.» 

Trygderetten stadfestet den 27. oktober 2000 fylkestrygdekontorets vedtak. I likhet med forrige gang Trygderetten hadde As søknad til behandling, ble grunngiving av kjennelsen unnlatt i medhold av trygderettsloven §21 tredje ledd, idet retten enstemmig fant det klart at anken ikke kunne føre frem «og avgjørelsen ikke antas å få betydning utenfor den foreliggende sak». 

Ved stevning av 15. mai 2002 anla A søksmål for Borgarting lagmannsrett med påstand om endring av Trygderettens vedtak. Under hovedforhandlingen har han nedlagt slik påstand: 

1. Trygderettens kjennelse av 27.10.00 oppheves og saken hjemvises til ny behandling. 

2. Staten v/Rikstrygdeverket betaler sakens omkostninger. 

Staten v/Rikstrygdeverket har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand: 

Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer. 

Under saksforberedelsen for lagmannsretten har staten innhentet og fremlagt uttalelse av 21. juni 2001 fra overlege Morten Carlmeyer, Rikstrygdeverket. A har fremlagt nye legeerklæringer vedrørende allergi og ryggplager av februar 2002. 

Hovedforhandling ble holdt i Oslo tinghus 3. og 4. mars 2002. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, herunder overlege Morten Calmeyer som møtte som sakkyndig vitne for staten. 

A har i hovedsak anført følgende: 

Trygderettens kjennelse bygger på uriktig bevisvurdering og må oppheves. Subsidiært anføres at den lider av saksbehandlingsfeil som har hatt betydning for resultatet, slik at opphevelse også må skje på dette grunnlag. 

Vilkårene for rett til uførepensjon etter folketrygdloven §12-6 og §12-7 er oppfylt. A lider av varig sykdom som har nedsatt inntektsevnen med minst 50 %. Det er ikke noe krav om at nedsettelsen skal være livsvarig, det vises til at trygdemyndighetene i forhold til varighetskriteriet opererer med en minimumsperiode på ca 7 år. 

A har vært syk siden ca 1991, og plagene er senere forverret. Varighetskriteriet må derfor anses oppfylt. Det dreier seg om en i utgangspunktet ressurssterk, aktiv mann, som har gjort en stor innsats så vel i arbeidslivet som i andre sammenhenger. Han hadde få sykmeldinger før 1990, og inntektene var relativt gode. Da han ble sykmeldt for lengre tid høsten 1990, var dette ingen selvvalgt situasjon, det var medisinske årsaker - først og fremst allergien - som var årsak til dette. 

Både når det gjelder allergi og ryggplager har legene gjort objektive funn som bekrefter plagene. Det dreier seg om en helårs pollenallergi, og når det gjelder ryggen har gjentatte CT, røntgen og MR-undersøkelser bekreftet sykdomstilstanden. Senest den 15. oktober 2001 ble det foretatt undersøkelse av lumbalcolumna, som viser at tilstanden hans ikke bare bekreftes, men også er forverret. 

Hva angår de øvrige plagene, kjemisk hypersensivitet, matintoleranse og psykiske problemer, er dette forhold som vanskelig lar seg dokumentere. Her må man legge As subjektive opplevelse til grunn. Men hans lidelser bekreftes ikke bare av behandlende lege, men også av dr. Ljøgodt som gjennom hudtester og provokasjonsforsøk har påvist så vel kjemisk sensivitet som matintoleranse. Dr. Ljøgodt tok i sin tid forgjeves kontakt med Ullevål med anmodning om nærmere utredning, noe man der ikke hadde kapasitet til innen overskuelig fremtid. 

I den utstrekning A har psykiske lidelser, er det vanskelig å godtgjøre disse gjennom objektive funn. 

Når det gjelder sykdommens omfang, må lidelsene ikke bare vurderes hver for seg, men også samlet. Hva angår legenes vurderinger, er det på det rene at trygdekontoret innvilget attføring allerede i 1990, da plagene nødvendiggjorde dette. Da han fikk rehabiliteringspenger, mottok han 100 % stønad, basert på opplysninger fra behandlende lege. På dette tidspunkt aksepterte trygdekontoret dennes vurderinger uten å sette spørsmålstegn ved dem. Det var først og fremst rådgivende lege, dr. Haug, som ved sine nedvurderende uttalelser om Balderklinikken, forårsaket stopp i rehabiliteringspengene. Dersom trygdekontoret mente at A ikke lenger var fullt ervervsufør, burde de ha informert og veiledet ham på en helt annen måte enn det som ble gjort. 

Ved vurderingen av sykdommens omfang er det ikke bare objektive funn som inngår i vurderingsgrunnlaget. Tidsperspektivet og søkerens alder må også tillegges betydning. As alder, utlandske opprinnelse og betydelige sykehistorie, medfører at det i dag er lite sannsynlig at det finnes noen reell mulighet for omskolering eller gjeninntreden i arbeidslivet. 

Hva angår lidelsenes funksjonelle betydning, må man velge om man vil tro på A eller ikke. Hans behandlende lege gjennom mange år har foretatt en vurdering som fullt ut bekrefter As lidelser. Når trygdens rådgivende leger velger å se bort fra behandlende leges vurderinger, er det fare for at de i for stor grad har vært påvirket av sin ubegrunnede mistillit til Balderklinikken og leger med tilknytning til denne. Ingen av disse har hatt direkte kontakt med A, de uttaler seg på grunnlag av dokumenter alene. Verken Carlmeyer eller Lerkerød har noen klinisk erfaring fra de siste årene. Det er trygdens system å arbeide på denne måten, men dermed er det ikke sagt at det er et system som fungerer tilfredsstillende. For øvrig fremgår det at da dr. Amundsen ved Ullevål sykehus undersøkte A, ba A selv om å bli vurdert med tanke på kirurgi. Det er ikke noe som tyder på at Amundsen betvilte As egne opplysninger, og ikke noe sted gir Amundsen uttrykk for at det ikke er samsvar mellom funn og symptomer. 

Det er en saksbehandlingsfeil når Trygderetten avsier sin kjennelse og avslår søknaden på det grunnlag at plagene ikke er tilstrekkelig utredet eller behandlet. Det blir et spørsmål om hvor grensen går mellom behandlende leges ansvar kontra trygdens informasjons- og veiledningsplikt. Dr. Strand har foretatt alle de henvisninger han har ansett nødvendige. Trygdemyndighetene burde, når de ikke var tilfreds med andre legers vurderinger, henvist A til spesialist, f.eks gastroenterolog. A er uforskyldt blitt kasteball mellom to systemer og har havnet midt i mellom. Trygdemyndighetene har ført A inn i en psykososial situasjon, og må slik saken utviklet seg, ta ansvaret for dette. Han er falt ut av arbeidslivet og er etter den lange tid som er gått ikke i stand til å gå tilbake i arbeid i dag. 

Staten v/Rikstrygdeverket har i hovedsak anført følgende: 

Trygderettens bevisvurdering er korrekt. Saken var tilstrekkelig opplyst, og det foreligger ingen saksbehandlingsfeil som kan medføre ugyldighet. 

Staten bestrider ikke at A har mange lidelser. Men disse tilfredsstiller ikke vilkårene for uførepensjon, verken isolert eller vurdert under ett. For noen av de påberopte lidelsene er det over hodet ikke godtgjort at de kan anses som varig sykdom, jf. lovens sykdomsbegrep slik det er formulert i folketrygdloven §12-6 annet ledd. For andre er det ikke godtgjort noen varig reduksjon av ervervsevnen med mer enn halvparten. Av forannevnte bestemmelse fremgår det for øvrig klart at sosiale og/eller økonomiske problemer ikke kvalifiserer for uførepensjon. Ikke i noe tilfelle har trygdens leger latt seg influere av enkelte legers mulig negative holdninger til Balderklinikken. Overlegene Carlmeyer og Lerkerød har for sin del utelukkende vurdert de medisinske funnene, slik de fremkommer i saksdokumentene. 

Det aksepteres at As allergi og hans ryggproblemer i form av skiveprolaps representerer en varig sykdomstilstand. Når det gjelder den kjemiske sensiviteten, aksepteres videre at de beskrevne symptomer som hodepine m.v.må anses som sykdom. Men årsakene til disse plagene er på ingen måte tilstrekkelig utredet, og man kan ikke se bort fra at en grundig utredning kunne gitt adekvat behandling som iallfall ville dempet symptomene. Det er ikke godtgjort at A lider av varige psykiske lidelser, her foreligger ikke en gang noen diagnose. Han valgte selv å ikke følge opp henvisningen til psykolog. Det bestrides ikke at A er plaget av matvareintoleranse, selv om diagnosen - som også er svært uvanlig - ikke er vitenskapelig basert. 

Men selv om noen av hans lidelser må anses som varige, følger det av folketrygdloven §12-7 at inntektsevnen må være varig nedsatt med minst 50 %. Det er ikke godtgjort at så er tilfelle her, heller ikke når lidelsene vurdere samlet. 

Allergien har liten betydning for inntektsevnen. Han er ikke arbeidsufør i større utstrekning enn at han fortrinnsvis må unngå arbeid i forurenset miljø. Han har fått adekvat behandling og fungerer med de medikamenter han har fått. Rygglidelsene er også basert på objektive funn. Men den beskrevne skiveprolaps nedsetter ikke ervervsevnen i særlig grad. A har fått adekvate råd fra undersøkende leger om å holde seg i form, anvende korsett m.v. som viser at det er mulig å fungere i hverdagen og arbeidslivet. 

Hva angår matintoleransen må det antas at det er et klart behandlingspotensiale til stede. Under ingen omstendighet har denne lidelsen, som nok innebærer en reduksjon i livskvaliteten, noen særlig betydning for inntektsevnen. Den påståtte kjemiske sensiviteten må vurderes på samme måte. 

Selv når lidelsene vurderes samlet, kan det ikke anses godtgjort at inntektsevnen er redusert med minst 50 %. Allergien kan medføre sykmelding i de mest plagsomme pollenperiodene, likeledes kan man ikke se bort fra at rygglidelsen i noen grad kan medføre et begrenset sykefravær. Imidlertid var det bl.a rådgivende lege Lerkerøds oppfatning at disse lidelsene var så langt fra 50 % ervervsuførhet, at det ikke var grunn til ytterligere utredning. Dr.Ljøgodt, som så A siste gang i 1996, har gitt en svært mangelfull begrunnelse for hans påståtte uførhet. Dessuten synes hun primært å knytte vurderingen opp mot andre forhold enn de hun selv har behandlet. Dr. Strand bygger for mye på pasientens egne forklaringer. Han har verken systematisert lidelsene eller vurdert symptomene opp mot det som måtte være av objektive funn eller den grunnleggende medisinske lære. Han har helt unnlatt å foreta noen systematisk faglig vurdering eller evaluering, slik han som medisiner burde gjort. Men selv når man ser bort fra dette og konsentrerer seg om innholdet i Strands erklæringer, er det ingen ting som tilsier minst 50 % ervervsuførhet. 

Hva angår tidsmomentet, er det klart at A har vært lenge ute av arbeid, og at han i noen sammenhenger neppe har fått adekvat behandling. I forhold til spørsmålet om vilkårene for uførepensjon er til stede, er imidlertid dette helt irrelevant. Heller ikke kan det tillegges betydning at yrkesrettet attføring ikke er forsøkt. At trygden støttet ham frem til 1994, var naturlig i hans situasjon, og så lenge lidelsen ble ansett som tidsbegrenset. Ved å søke om en varig ytelse, må man akseptere at vurderingen blir strengere. 

Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse av Trygderettens kjennelse. Så lenge A ikke fyller kriteriene for uførepensjon, har eventuelle feil ingen betydning for resultatet. Under ingen omstendighet kan saken anses mangelfullt utredet. Det er eventuelt de medisinske spørsmål som mangler tilstrekkelig utredning, og dette faller utenfor trygdens ansvarsområde. For øvrig har Trygderettens medlemmer en særlig fagkyndighet i medisinske spørsmål som tilsier at man bør være varsom med å sette deres vurderinger til side. At Statens pensjonskasse har tilstått A uførepensjon, har ingen selvstendig betydning. Kriteriene er andre og mindre strenge. 

Lagmannsretten skal bemerke: 

Det følger av trygderettsloven §23 at domstolene kan prøve lovligheten av Trygderettens kjennelse. Det dreier seg i dette tilfellet om et helt ut lovbundet forvaltningsvedtak. Retten kan prøve rettsanvendelsen, herunder rettsanvendelsesskjønnet, det faktiske grunnlag for avgjørelsen og saksbehandlingen. Men domstolen kan bare kontrollere lovligheten. Dette innebærer at eventuell ugyldighet må føre til opphevelse, det er ikke adgang til å gi dom for realiteten, jfr [[Rt-2001-995]]. 

I nærværende sak må det ved prøvingen tas i betraktning at Trygderetten helt har unnlatt å grunngi kjennelsen. Dette har den full anledning til , jf. trygderettsloven §21 tredje ledd. Dermed blir fylkestrygdekontorets begrunnelse i sin saksfremstilling til Trygderetten et viktig premiss, når det som her fremgår at Trygderetten slutter seg til denne. Ettersom retten kan prøve alle sider ved vedtaket, jf. ovenfor, antas den manglende begrunnelsen ikke å representere noe rettslig problem. Det må imidlertid kunne reises spørsmål om manglende grunngiving i tvilstilfelle kan innebære at tvilen bør ramme staten, ikke trygdesøkeren. Iallfall må dette antas å være tilfelle dersom heller ikke fylkestrygdekontorets begrunnelse anses fullt ut fyldestgjørende. 

Det er et grunnleggende vilkår for rett til uførepensjon at «vedkommende har varig sykdom, skade eller lyte», jf. folketrygdloven §12-6 første ledd. Sykdomsbegrepet må være «vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis», jf. annet ledd, og det heter videre at «sosiale eller økonomiske problemer» ikke gir rett til uførepensjon. 

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at man har en varig sykdom, det kreves også at inntektsevnen er «varig nedsatt med minst halvparten», jf. §12-7 første ledd. Av bestemmelsens annet ledd følger at det skal foretas en sammenligning av den sykes inntektsmuligheter før og etter sykdommen. Det er inntektsmulighetene i «ethvert arbeid som vedkommende kan utføre» som skal vurderes, og det skal «legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid». Lagmannsretten forstår dette slik at når reduksjonen i inntektsevnen skal vurderes, må det foretas en helhetsvurdering som ikke bare består av medisinske, men også trygde- og arbeidsfaglige vurderinger. 

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A har vært sammenhengende syk siden 1990, og at lovens krav til «varig sykdom» er oppfylt, jf. §12-6 første ledd. Da han ble langvarig sykmeldt i 1990, var dette utelukkende av medisinske årsaker. Frem til dette tidspunktet hadde han vært i kontinuerlig arbeid som morsmålslærer, med diverse ekstrajobber verv ved siden av. 

De sykdommer A lider av i dag, er de samme som opprinnelig forårsaket sykefraværet i 1990 og fremover. Lagmannsretten legger videre til grunn at lidelsene er siden den gang blitt forsterket, og at det dessuten er konstatert andre og flere lidelser som ytterligere har forverret hans tilstand. 

As varige sykdom er summen av de lidelser han har i dag, noen diagnosterbare, andre ikke. Lagmannsretten finner det likevel godtgjort at sykdommen i det vesentlige - om ikke hver enkelt lidelse - bygger på et sykdomsbegrep som forutsatt i folketrygdloven §12-6 annet ledd, og at den er varig, jfr ovenfor. Det vises bl.a til redegjørelsen i det følgende. 

A måtte slutte i arbeidet som morsmålslærer fordi han pga allergi og astmastiske lidelser ikke tålte inneklimaet i Oslo-skolene, først og fremst i sentrum. I dag er situasjonen den at han over hodet ikke kan arbeide i byen. Han tåler ikke røyk eller eksos, og det representerer et stort problem for ham å benytte offentlige kommunikasjonsmidler. Han reagerer sterkt på parfyme og slike kjemiske stoffer for øvrig som man risikerer å få kontakt med i slike situasjoner. Lagmannsretten legger til grunn at selv om det ikke foreligger noen objektiv diagnose når det gjelder hans overfølsomhet for kjemiske stoffer, her omtalt som kjemisk hypersensivitet, har samtlige leger som har uttalt seg erklært at de ikke finner grunn til å betvile hans subjektive lidelser og symptomer. Det man strides om er hvorvidt lidelsene er av en slik styrke at de gjør ham helt eller delvis arbeidsufør. Det er for øvrig en viss uenighet om hvorvidt symptomer som hodepine, kvalme og annet ubehag er et resultat av kjemisk hypersensitivitet, eller skyldes andre årsaker. 

De mange fremlagte legeerklæringer og uttalelser medfører at lagmannsretten - i likhet med sakens medisinske vitner og sakkyndige - heller ikke betviler at A lider av matintoleranse, og at den strenge dietten han av leger er pålagt å følge, vesentlig nedsetter hans livskvalitet. Han tåler ikke vanlige fødemidler som f eks melk og kornprodukter, og visse typer kjøtt og andre matvarer gir også sterke utslag. Det er dr. Ljøgodt som har foreskrevet behandlingen for så vidt angår matintoleransen. Slik lagmannsretten har forstått det, har hun først søkt å eliminere de matvarer pasienten ikke tåler, for deretter å sette ham på en «rotasjonsdiett» hvor det viktigste momentet er at man ikke må innta de samme næringsmidler med mindre enn 4 dagers mellomrom. Begrunnelsen er at man på denne måten kan unngå at han utvikler intoleranse for flere matvarer. Etter det opplyste er en slik behandling og diett både komplisert og belastende for pasienten. I tillegg er den kostnadskrevende, noe som gjør det vanskelig for ubemidlede å følge den fullt ut. 

Dr. Ljøgodt har gitt retten en redegjørelse for sine studier i England og USA, hvor hun har spesialisert seg på «nutritional and environmental medicine». Denne utdannelsen danner ikke grunnlag for godkjent spesialiststatus i Norge, hvor kunnskap om disse temaer etter det opplyste er begrenset. Lagmannsretten har imidlertid ikke fått dokumentert noe som tilsier at A ikke har fått grundig og adekvat behandling hos henne. 

Hvor mye rygglidelsene betyr for sykdomstilstanden isolert sett, fremstår som noe uklart for lagmannsretten. Det er imidlertid dokumentert at han har skiveprolaps. Senest i oktober 2001 ble det foretatt en ny røntgenundersøkelse som ifølge dr. Strands forklaring under hovedforhandlingen bekrefter både lidelsen og at den er forverret i løpet av senere tid. Det sakkyndige vitnet for staten, overlege Carlmeyer, var mer forbeholden. Han ga uttrykk for at resultatet av undersøkelsen i seg selv ikke sier noe om smerter m.v., og at det påviste prolapset ikke er uvanlig for en mann i As alder. 

Det er lagmannsrettens inntrykk at det er allergien, den kjemiske hypersensiviteten og matintoleransen, som er de alvorligste lidelsene i det daglige. Det er ingen tvil om at de diagnoser som er satt av bl.a spesialist i allergologi dr. Frostad, for så vidt angår allergien, og den diagnostiserte rygglidelsen, tilfredsstiller lovens krav til «et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis», jf. §12-6 annet ledd første setning. «Kjemisk hypersensivitet» synes imidlertid å være et mer omstridt begrep uten basis i noen anerkjent diagnose. 

Lagmannsretten tillegger det stor betydning når dr. Strand, som har fulgt A gjennom mer enn 10 år, i sine legeerklæringer på et tidlig tidspunkt anslo ham som helt arbeidsufør. Senere har Strand fastholdt sine vurderinger, med tilslutning fra bl.a dr. Ljøgodt. Det har vært et nært forhold mellom lege og pasient i mange år, og lagmannsretten har ikke grunn til å tro at ikke dr. Strand har tilstrekkelig faglig grunnlag for sine uttalelser. 

Hvis det likevel skulle være slik at A ikke er tilstrekkelig eller godt nok utredet og/eller behandlet, er det lagmannsrettens syn at han som pasient over hodet ikke har hatt grunn til å forstå dette. Og hvis han har vært feilbehandlet for sin matintoleranse, slik det har vært antydet under forhandlingene, har dette iallfall ikke gjort ham friskere. Han har fulgt alle råd, med de såvel helsemessige, sosiale og ikke minst økonomiske belastninger det har ført med seg. Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at både de allergiske plagene og rygglidelsene er forverret. Enten han har en vitenskapelig basert og medisinsk anerkjent diagnose eller ikke, kan det heller ikke være tvil om at han reagerer så sterkt på opphold i forurenset miljø, at han ikke kan ta arbeid i byen, iallfall ikke i bykjernen. Dette må antas å være tilfelle enten han oppholder seg i Oslo eller en annen by hvor det forekommer trafikk, industri m.v. Lagmannsretten kan ikke helt se bort fra at årsaken til at «skolemedisinen» i denne saken tilsynelatende har lagt mindre vekt på både matintoleransen og den kjemiske hypersensiviteten, er at man etter det opplyste mangler gode, objektive tester som er anerkjent i det mer etablerte, medisinske miljøet i Norge. Dette er for så vidt forståelig og i tråd med lovens bokstav, jfr ordlyden i §12-6 annet ledd. På den annen side er det vanskelig å forstå at trygdens leger ikke er villige til å akseptere lidelsen, ettersom også disse i sine forklaringer for retten har uttalt at de ikke egentlig betviler As opplysninger om subjektive plager og symptomer. 

Det følger av foranstående at lagmannsretten, i tillegg til de fremlagte legeerklæringer fra bl.a.legene Frostad, Ljøgodt og Strand, også tillegger As egen forklaring adskillig vekt. Når retten gjør det, er det fordi det i denne saken fremstår som lite sannsynlig at A har noe ønske om å fremstille seg som sykere enn han faktisk er. For lagmannsretten har han fremstått som en kunnskapsrik og ressurssterk person, som kunne ha mye å tilføre både barn og voksne både i sitt arbeid som morsmålslærer og i andre sammenhenger, og som selv også har et sterkt ønske om nettopp dette. 

Den eneste henvisning A har unnlatt å følge opp, er en henvisning til psykolog. Men det er ikke lagmannsrettens inntrykk at A har noen psykisk eller psykiatrisk lidelse som krever behandling, og dette bør derfor ikke tillegges vekt i det totale sykdomsbildet. I likhet med mange i dagens samfunn, har han periodevis fått antidepressiva. Slik saken er opplyst for retten, tyder mye på at depresjonen ikke er årsak til hans lidelser, snarere omvendt. 

I dag er A 51 år gammel. Noen yrkesmessig attføring har aldri vært gjennomført, noe som i utgangspunktet skal være et vilkår for eventuell tilståelse av uførepensjon, jf. folketrygdloven §12-5. Enten det er A selv eller andre som kan eller bør bebreides dette, synes det åpenbart at spørsmålet i dag bare har teoretisk interesse. For en mann i hans alder med så vidt uttalte lidelser som det her er tale om, vil det bare være helt begrensede yrkesmuligheter, om noen i det hele tatt. Her må også tas i betraktning at han etter legenes vitneforklaringer må regne med som sikkert periodevise sykefravvær bl.a på grunn av allergien - som er karakterisert som en helårsallergi - og på grunn av ryggplagene. Det er ingen tvil om at dette i seg selv sterkt hemmer en person som i hans alder søker å komme tilbake til yrkeslivet. Og om han ville blitt bedre ved å flytte til en helt annen kant av landet, må det reises spørsmål om det er grunn til å anta at det vil være arbeid tilgjengelig for ham. Videre er det et sentralt spørsmål om det er naturlig og riktig å kreve dette for en mann i hans alder som dertil har ektefelle og barn med hele sitt nettverk i Osloområdet, noe som utvilsomt er særlig viktig for personer med en annen etnisk opprinnelse enn norsk. I hans alder og situasjon er det lite sannsynlig at han har større sjanse til å få arbeid om han flytter, jf. §12-7 annet ledd. Dette blir etter lagmannsrettens skjønn en del av de vurderinger som må foretas av mer arbeids- og trygdefaglig art, og som også har sin forankring i folketrygdloven §12-5 annet ledd. Dette er for øvrig en helt annen situasjon og vurdering enn den det vises til, når §12-6 uttaler at sosiale eller økonomiske problemer ikke gir rett til uførepensjon. 

Lagmannsretten er ikke i særlig tvil, når retten etter en samlet vurdering finner at As evne til å utføre inntektsgivende arbeid er varig nedsatt med minst halvparten, jf. folketrygdloven §12-7 første ledd. Det vises til summen av alle hans sykdomsbaserte lidelser, sett i sammenheng med den lange tid han har vært ute av arbeid, hans alder og begrensede yrkesmuligheter. Det hører ikke under rettens kompetanse å vurdere den eksakte grad av hans arbeidsuførhet, ut over det å fastslå at den er minst 50 %. Lagmannsretten vil ikke se bort fra at han har en viss restarbeidsevne, om enn mindre enn 50 %, og at han under nærmere gitte, spesielt tilrettelagte omstendigheter, vil kunne utnytte denne. Det vises bl.a til at han i 1998 fikk utgitt en bok, noe som vel bare var mulig fordi han kunne arbeide hjemme i mindre dårlige perioder. 

Etter dette finner lagmannsretten at lovens vilkår for uførepensjon er til stede, og at Trygderettens kjennelse må oppheves. 

Selv om det ikke er avgjørende for det resultatet lagmannsretten er kommet til, vil lagmannsretten ikke unnlate å bemerke at det i en viss grad også har komplisert rettens prøving når Trygderetten ikke grunngir sin kjennelse, og fylkestrygdekontoret i sitt saksfremlegg gir en så vidt begrenset begrunnelse, at det er tvil om alle relevante sider ved søknaden er fullt ut vurdert. Det retten særlig savner, er en vurdering av de til dels svært ulike holdningene til noen av de leger og spesialister A har oppsøkt i forbindelse med sine lidelser. Lagmannsretten vil særlig peke på følgende: 

Selv om staten har anført at trygdemyndighetenes standpunkt ikke har vært influert av den strid mellom «skolemedisin» og angivelig «alternativ medisin» som åpenbarte seg i forbindelse med ulike legers utredninger av A, er det lagmannsrettens oppfatning at trygdens medisinske rådgivere nok kan ha lagt noen premisser her som bevisst eller ubevisst kan ha influert på de senere vedtak og kjennelser. 

Av dr. Strand, ble A henvist til nærmere utredning hos dr. Ljøgodt ved Balder-klinikken i Oslo. Her arbeider utdannede leger, hvor flere har spesialisert seg i utlandet på lidelser som ikke er fullt ut anerkjente som medisinsk diagnostiserbare av kolleger her i Norge. I forbindelse med As første søknad om uførepensjon, omtalte imidlertid trygdens rådgivende lege, dr. Tore Haug, 15. juni 1994 bl.a. Balderklinikken som «paramedisin», og at man burde se bort fra at de legeerklæringer som forelå derfra. 

Det var umiddelbart etter dette at A fikk sitt første og endelige avslag vedrørende fortsatte attføringspenger. 

Den 13. september 1995 var A til undersøkelse hos dr. Thorbjørn Haugen, som omtalte Balderklinikken ble omtalt som «useriøs». Behandlingen ble karakterisert som «direkte belastende og skadelig» for pasienten, og han erklærte at den «sykdomsfikserer pasienten». 

Lagmannsretten har for sin del ikke grunnlag for å ta standpunkt til holdbarheten av foranstående. Men retten har merket seg at også legene som arbeider ved Balder-klinikken, er leger med medisinsk embetseksamen og hvis grunnutdanning og - kvalifikasjoner det ikke er grunnlag for å bestride. 

A har fra første stund gått til lege, og han har fulgt opp alle henvisninger han har fått til spesialister m.v. Den eneste henvisningen han ikke har fulgt, er henvisningen i senere år til psykolog, jf. ovenfor. Lagmannsretten har ikke mottatt dokumentasjon eller opplysninger som tyder på at A ikke burde oppsøkt Balderklinikken. Etter undersøkelser og utredninger har han fått bekreftet og behandlet sine lidelser, dels også basert på objektive funn. Dette viser at han faktisk er syk, og legene har uforbeholdent støttet hans søknad om uførepensjon. Dr. Ljøgodt har for øvrig forklart at hun i sin tid rettet en muntlig henvendelse til Ullevål sykehus med henblikk på en nærmere utredning av pasientens matallergi. Reaksjonen var så vidt negativ under henvisning til lang ventetid og manglende kapasitet, at hun ikke fant grunn til å følge opp med noen skriftlig søknad 

Lagmannsretten er generelt ikke i tvil om at gode grunner taler for at Trygderetten fra tid til annen bør benytte hjemmelen i trygderettsloven §21 tredje ledd. Imidlertid er det lagmannsrettens oppfatning at hjemmelen generelt sett bør brukes med en viss tilbakeholdenhet. Det synes tvilsomt om det var naturlig å bruke den i nærværende sak. 

Søksmålet har ført frem. Trygderettens kjennelse blir å oppheve, og saken hjemvises til ny behandling for Trygderetten, jf. tvistemålsloven §386 annet ledd i.f. 

Staten har tapt saken fullstendig. Det følger av tvistemålsloven §172 at staten da skal pålegges å erstatte saksøker hans omkostninger, idet lagmannsretten ikke kan se at det er grunnlag for å anvende noen av lovens unntaksbestemmelser. Saksøkers prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave med kr 86 264, og hvor kr 75 000 utgjør salær. Lagmannsretten finner å kunne legge oppgaven til grunn, jf. tvistemålsloven §176 første ledd. Saken er for øvrig gebyrfri, jf. rettsgebyrloven §10 nr. 9. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Trygderettens kjennelse av 27. oktober 2000 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling. 

2. Staten v/Rikstrygdeverket betaler saksomkostninger for lagmannsretten til A med 86.264 - åttisekstusentohundreogsekstifire - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]