Vis kilden til LF-2000-967



{{Lagmannsretter
|Instans=

Frostating lagmannsrett - Dom
|Dato=
2001-03-30
|Publisert=
LF-2000-00967
|Sammendrag=

|Stikkord=
Skatterett
|Saksgang=
Romsdal herredsrett nr. 99-00546 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-00967 A. Anket til Høyesterett, se HR-2001-00803.
|Parter=
Ankende part: Møre og Romsdal Energi AS, Molde (Prosessfullmektig: Thommesen Krefting Greve Lund AS Advokatfirma v/advokat Morten Fjermeros, Oslo). Motpart: Staten v/Finansdepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Amund Noss, Oslo).
|Forfatter=
Lagdommer Aage Rundberget, formann. Lagdommer Olaf Jakhelln. Lagdommer Hans Christian Hoff
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1996-06-28-41/ LOV-1996-06-28-41], [https://lovdata.no/lov/1911-08-18-8/§19A  Skatteloven (1911) §19A], [https://lovdata.no/lov/1911-08-18-8/§19A-4 §19A-4], [https://lovdata.no/lov/1911-08-18-8/§19A-2 §19A-2], [https://lovdata.no/lov/1911-08-18-8/§37 §37], [https://lovdata.no/lov/1911-08-18-8/§44 §44], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176  Tvistemålsloven (1915) §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1956-11-09-4/  Lov om skogsvirkeavgift (1956)], [https://lovdata.no/lov/1996-06-28-43/ LOV-1996-06-28-43]
}}
            
Saken gjelder spørsmålet om rett til fradrag for påløpt produksjonsavgift ved fastsettelse av grunnrenteinntekt for et vannkraftverk ved ligningen for 1997. 

Produksjonsavgift som delvis avløste den tidligere elektrisitetsavgiften, ble innført i 1993. Beregningsgrunnlaget for produksjonsavgiften var 1/15 av det enkelte kraftverks samlede produksjon regnet over en periode på 15 år. Beregningsperioden skulle avsluttes 2 år før selve betalingsåret. Produksjonsavgiften ble avviklet i forbindelse med omleggingen av vannkraftbeskatningen som ble vedtatt 28. juni 1996, jf skatteloven §19A. Ved lov om opphevelse av produksjonsavgift av samme dato ble det fastsatt at avgiften ikke skulle komme til fradrag i alminnelig inntekt inntektsåret 1997 . 

Begrunnelsen for å opprettholde produksjonsavgiften i 1997 var at det nye kraftskatte-regimet bygget på etterskuddsskatt. Uten videreføring av produksjonsavgiften i 1997 ville således kraftverkene betale verken produksjonsavgift eller særskatt dette året. 

Kraftbeskatningsreformen innførte grunnrenteskatt til staten, jf skatteloven §19A-4. Grunnrente blir definert som «den kapitalavkastningen utover avkastningen i andre næringer som oppstår fordi det er gitt tilgang på utbyggbare vassdrag« (NOU 1997:34 side 169). Grunnrenteinntekt, som grunnlag for grunnrenteskatten, fastsettes etter regler gitt i skatteloven §19A-4. 

Grunnrenteskatten trådte i kraft 1. januar 1997. Skattesatsen var i 1997 27%. 

Møre og Romsdal Energi AS, som andelseier i Driva Kraftverk, krevde produksjonsavgiften trukket fra ved fastsettelse av grunnrenteinntekten for 1997. Vedtak i Molde ligningsnemnd 1. desember 1998 om ikke å gi fradrag for produksjonsavgiften ble etter klage fastholdt av Molde overligningsnemnd den 23. mars 1999. 

Overligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter har i vedtak av 26. august 1999 vedrørende en annen skattyter inntatt samme standpunkt som Molde overligningsnemnd. 

Møre og Romsdal Energi AS stevnet den 21. september 1999 staten v/Møre og Romsdal fylkesskattekontor for Romsdal herredsrett med påstand om at Molde overligningsnemnds vedtak av 23. mars 1999 skulle oppheves og at produksjonsavgiften ved ny ligning skulle fradras i grunnlaget for grunnrenteskatten. Finansdepartementet overtok partsstillingen for herredsretten og påstod staten frifunnet. 

Romsdal herredsrett avsa 26. juni 2000 dom med slik domsslutning: 

«1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes. 

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.» 

Møre og Romsdal Energi AS har anket dommen til Frostating lagmannsrett og staten v/Finansdepartementet har tatt til motmæle. Ankeforhandling fant sted i Trondheim 5. mars 2001. I tillegg til prosessfullmektigene møtte rådgiver i Finansdepartementet Harald Johannesen. Det vises til rettsboken. 

Saken, som utelukkende gjelder lovtolkning, står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Partenes anførsler for lagmannsretten er i det vesentlige de samme som for herredsretten. Det vises til disse, jf herredsrettens dom side 2-7. Enkelte presiseringer av anførslene og innvendinger mot herredsrettens domspremisser blir kommentert under lagmannsrettens bemerkninger. 

Etter det opplyste er verserende ligningssaker om samme tema stilt i bero og påstevnede rettsaker stanset i påvente av endelig avgjørelse av herværende sak. Omtvistet grunnrenteskatt for samtlige berørte kraftverk antas å beløpe seg til nærmere 500 millioner kroner. Da produksjonsavgiften som nevnt er opphevet med virkning fra og med inntektsåret 1998, får avgjørelsen likevel ikke betydning for senere ligninger. 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke: 

Skatteloven §19A-4, om grunnrenteskatt til staten, har følgende bestemmelse om fradrag ved beregning av grunnrenteinntekten som grunnlag for grunnrenteskatten (§19A-4 nr 3): 

«I brutto salgsinntekter etter nr. 2 fradras følgende påløpte omkostninger som har sammenheng med produksjonen ved kraftverket: 

a) Driftsomkostninger som regulært følger av kraftproduksjonen, herunder arbeidslønn og andre personalomkostninger, omkostninger til vedlikehold, forsikring, administrasjon, erstatninger til grunneiere, pumping, tap ved realisasjon av driftsmidler som fradragsføres etter bestemmelsene i §44A-6 til §44A-8 og andre produksjonsomkostninger som er henførbare til verket. Det gis ikke fradrag for salgs-, overførings- eller finansomkostninger. Det gis likevel fradrag for omkostninger som påløper ved innmating av kraft til nettet. Omkostninger som etter sin art faller inn under 1. punktum og som er til nytte ved produksjonen i flere kraftverk som den skattepliktige driver, skal fordeles på en måte som er egnet til å gi samsvar mellom omkostningsandel og nytte for hvert verk. Tilsvarende fordeling skal foretas for omkostninger som er til nytte både for kraftproduksjon og annen virksomhet som den skattepliktige driver. 

b) Konsesjonsavgift samt eiendomsskatt for verket. 

c) Inntektsårets skattemessige avskrivninger av driftsmidler som er knyttet til kraftproduksjonen. 

I tillegg gis det fradrag for en friinntekt, tilsvarende gjennomsnittet av inntektsårets inn- og utgående skattemessige verdi av driftsmidler, herunder ervervet forretningsverdi og immaterielle rettigheter knyttet til kraftproduksjonen i verket, multiplisert med en normrente som departementet fastsetter i forskrift.» 

Slik grunnrenteinntekten etter §19A-4 beregnes, framstår grunnrenteskatten som en typisk nettoskatt. 

Produksjonsavgiften var en lovbestemt utgift/omkostning ved vannkraftproduksjonen på linje med konsesjonsavgift og eiendomsskatt, jf §19A-4 nr 3 b). Produksjonsavgiften var, til forskjell fra konsesjonsavgift og eiendomsskatt, ikke positivt nevnt som en fradragsberettiget utgift/omkostning ved fastsettelse av grunnrenteinntekten. 

Spørsmålet blir likevel om produksjonsavgiften var fradragsberettiget etter §19A-4 nr.3 a) som en driftsomkostning «som regulært følger av kraftproduksjonen» jf opplistingen i innledningen til §19A-4 nr 3 a, og som avslutter med «andre produksjonsomkostninger som er henførbare verket». 

Isolert sett, ut fra en naturlig språklig forståelse, antas produksjonsavgift, som en lovbestemt følge av kraftproduksjonen, å kunne henregnes som driftsomkostning. En slik forståelse kan synes å finne en viss støtte i skatteloven §44 første ledd a), som er den eldre, og generelle, bestemmelse om fradrag ved fastsettelse av nettoinntekt som grunnlag for alminnelig inntektsskatt. Driftsomkostninger er i nevnte bestemmelse avgrenset negativt/kasuistisk. Som lagmannsretten kommer tilbake til, er lovmetodikken i §19A-4 imidlertid noe forskjellig fra §44. 

Som anført av Møre og Romsdal Energi AS, finnes det eksempler på avgifter som synes å kunne likestilles med produksjonsavgift og som er fradragsberettiget som driftsutgift. Et slikt eksempel er skogavgift etter lov av 9. november 1956 nr 4. Denne avgiften er imidlertid, til forskjell fra produksjonsavgiften, en øremerket avgift. 

Ved verdsettelse av formuen etter skatteloven §37 omtales eksempelvis fradragsobjekter som nevnt i §19A-4 nr. 3 bokstav a og b (konsesjonsavgift og eiendomsskatt) som driftsutgifter. 

Uten særlige holdepunkter er det således neppe grunnlag for å begrense begrepet driftsomkostninger i §19A-4 nr. 3 a) til å gjelde innsatsfaktorene i kraftproduksjonen, slik Finansdepartementet har anført og som herredsretten har funnet holdepunkter for. 

Lagmannsretten mener derfor, også med henvisning til det særlige klarhetskravet i skattelovgivningen, at produksjonsavgiften ville kunne fradras i grunnrenteinntekten etter §19A-4 nr. 3 a) medmindre det gis klare holdepunkter for det motsatte. Slike klare holdepunkter finnes, jf nedenfor. 

§19A-4 nr. 3 b) bestemmer at konsesjonsavgift samt eiendomsskatt for verket kommer til fradrag ved fastsettelse av grunnrenteinntekten. Den tilsvarende bestemmelsen i skatteloven §44 er bokstav f, som bestemmer at skatter og avgifter, som påhviler faste eiendommer eller særskilte bedrifter eller erhverv, kan fradras inntekten. 

Møre og Romsdal Energi AS synes å mene at konsesjonsavgift og eiendomsskatt etter bokstav b) er en kvalifisert form for driftsomkostning og som av den grunn har fått egen omtale og bokstavbenevnelse i oppregningen av fradragsberettigede driftsomkostninger. Dette syn innebærer at konsesjonsavgift og eiendomsskatt ville ha vært fradragsberettiget etter nr. 3 a). Finansdepartementet ser konsesjonsavgift og eiendomsskatt etter nr. 3 b) som kvalitativt annerledes fradragsobjekter, sidestilt med driftsomkostninger etter nr. 3 a). Det har ifølge regjeringsadvokaten formodningen for seg, ut fra et lovgivningsteknisk effektivitetssynspunkt, at bokstav b) har selvstendig betydning ved siden av bokstav a). 

Skatteloven §19A-4 nr 3 b) konsumeres ikke av nr 3 a). 

Lagmannsretten er enig i dette. Selv om det er språklige og andre holdepunkter for at skatter og avgifter bør henregnes som driftsomkostninger er det lang tradisjon i skattelovgivningen for at skatter og avgifter nevnes særskilt i oppregningen av fradragsobjekter, jf skatteloven §44 første ledd bokstav f. Denne tradisjonen, forsåvidt gjelder fastsettelsen av alminnelig inntektsskatt etter §44, er et betydelig tolkningsmoment i forhold til §19A-4 nr 3). Dersom, i et tenkt tilfelle, skatteloven §44 første ledd bokstav f hadde blitt fjernet, ville det neppe uten særlige holdepunkter kunne kreves fradrag for skatter og avgifter med henvisning til §44 første ledd bokstav a. På samme måte ville det måtte forholdes dersom §19A-4 nr 3 b) ble fjernet. Konsesjonsavgift og eiendomsskatt ville da ikke uten særlige holdepunkter kunne fradras i grunnrenteinntekten som driftsomkostning eller produksjonsomkostning etter bokstav a). 

Som nevnt ovenfor er metodikken i §44 noe forskjellig fra §19A-4 nr 3. Fradragsberettiget etter §44 er «... alle utgifter som skjønnes å være pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse. Til avdrag kommer således: 

a. Driftsomkostninger, .... 

..................... 

f. Skatter og avgifter... 

............» 

Skatteloven §44 inneholder således en ikke-eksklusiv opplisting av fradragsposter ved fastsettelsen av alminnelig inntekt mens §19A-4 nr 3 framstår som en eksklusiv opplisting av fradragsobjekter ved fastsettelse av grunnrenteinntekten. Men i begge bestemmelsene må begrepet driftsomkostning tolkes og avgrenses mot andre fradragsobjekter. 

Herredsrettens forsiktige konklusjon på dette punkt er at «en vanskelig kan finne støtte i sktl §44 for fradragsrett for produksjonsavgift etter sktl §19A-4, pkt 3» (dommens side 10). 

Lagmannsretten vil for sin del, med henvisning til det foranstående, mene at den lange tradisjonen for å omtale skatter og avgifter særskilt som fradragspost, klart taler for at kun positivt omtalte skatter og avgifter kan trekkes fra. En slik oppfatning finner støtte i det generelle kravet til klarhet og forutberegnelighet på skatterettens område som er kommet til uttrykk blant annet i [[Rt-1990-1293]] (1297). 

I lov av 28. juni 1996 nr. 43 om opphevelse av produksjonsavgiftsloven ble det gitt følgende overgangsregel om produksjonsavgift på elektrisk kraft for inntektsåret 1997: 

«Produksjonsavgift på elektrisk kraft kan ved ligningen for inntektsåret 1997 ikke kreves som fradrag i alminnelig inntekt.» 

Om bakgrunnen for dette uttalte finanskomiteen (Innst.O.nr.62. (1995-96) side 83): 

«Dagens produksjonsavgift er fradragsberettiget i alminnelig inntekt. For å unngå at skattegrunnlaget i 1997 endres vesentlig som følge av at produksjonsavgiften fases ut og naturressursskatten innføres, mener flertallet at produksjonsavgiften ikke skal være fradragsberettiget i alminnelig inntekt i 1997. Med uendret sats for produksjonsavgiften vil imidlertid dette innebære en skatteskjerpelse for produsentene. Flertallet vil derfor be departementet i forslag til avgiftsvedtak for 1997 foreslå en lavere avgiftssats enn for 1996, slik at den reelle belastningen av produksjonsavgiften i 1997 ikke blir høyere enn i dag. 

Flertallet viser til at selskapene i 1997 også vil belastes skatt på grunnrente, og vil be departementet ta hensyn til dette ved fastsettelse av skattegrunnlaget for grunnrentesatsen.» 

I betraktning av at den samme komiteen i det såkalte 20-punktsforliket (Innst.O.nr.62 (1995-1996) side 16 hadde vedtatt innføring av grunnrenteskatten, synes det påfallende at spørsmålet om fradragsrett for produksjonsavgift i grunnrenteinntekten ikke ble nevnt i forbindelse med opphevelse av produksjonsavgiften. Denne unnlatelsen kan synes logisk dersom komiteen hadde den forståelse at det aldri hadde vært fradragsrett for produksjonsavgiften i grunnrenteinntekten. Dersom komiteen mente at fradragsrett, i motsetning til hva som ble bestemt for den alminnelige inntekt, skulle gjelde ved grunninntekten hadde det vært naturlig at dette ble positivt uttalt. Dette forhold taler etter lagmannsrettens oppfatning for at det ikke var meningen å gi fradrag for produksjonsavgift i grunnrenteinntekten for 1997. 

At finanskomiteen skulle ha unnlatt å gi positiv bestemmelse om fradrag for produksjonsavgift i grunnrenteinntekten fordi det dreide seg om en overgangsordning på ett år før produksjonsavgiften var helt ute av systemet er, av samme grunner som foran nevnt, lite sannsynlig. Selv kun for ett år er provenyet av grunnrenteskatten, som nevnt innledningsvis, ikke ubetydelig. 

Lagmannsretten finner etter dette at formuleringene i loven om opphevelse av produksjonsavgiften tyder på at finanskomiteen mente at produksjonsavgift ikke var fradragsberettiget i grunnrenteinntekten etter §19A-4 nr 3 og at det var nødvendig å gi en positiv bestemmelse når det gjaldt fradrag i alminnelig inntekt, jf sitatet foran fra komitéinnstillingen. 

Herredsretten har på side 11-12 kommentert lovforarbeidene, Ot.prp.nr.23 (1995-1996), og konkludert med at «proposisjonens bemerkninger vedrørende den her aktuelle problemstilling er uklare og til dels motstridende.« 

Møre og Romsdal Energi AS har likeledes, og i sterkere ordelag, påvist inkonsistenser i lovforarbeidene og anført at den aktuelle lovgivning kvalitativt står atskillig tilbake å ønske. 

Det gis utvilsomt i lovforarbeidene visse holdepunkter for en slik karakteristikk. Holder man seg imidlertid til forslagene til aktuelle lovbestemmelser, både dem som ble lagt bort under veis og dem som til slutt ble vedtatt, er det etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for særlig tolkningstvil. 

Den endelige utforming av bestemmelsen om grunnrenteskatt og fradragsreglene ved denne skatten må ses på bakgrunn av forslagene i Ot.prp.nr.23 (1995-1996) om vannkraftinntekt, forslaget til ny §19A-2. Paragrafen hadde følgende forslag til fradragsregler ved beregning av vannkraftinntekt: 

«a) Driftsomkostninger som regulært følger av kraftproduksjonen, herunder arbeidslønn... og andre produksjonsomkostninger som er henførbare til verket.... 

b) Konsesjonsavgift samt eiendomsskatt for verket. 

c) Inntektsårets skattemessige avskrivninger av driftsmidler og ervervet goodwill som er knyttet til kraftproduksjonen. 

d) Produksjonsavgift.» 

Proposisjonens forslag til ny §19A-4 om grunnrenteinntekt ved produksjon av vannkraft hadde følgende forslag til fradragsregel: 

«3. Brutto salgsinntekter fradras omkostninger som nevnt i §19A-2 nr 4 a-c. I tillegg gis det fradrag for ....» 

Den henvisningsteknikk som her er brukt, og som har lange røtter ikke bare innenfor skattelovgivningen, bærer riktignok med seg en viss risiko for såvel uteglemmelser som rene tekniske skrivefeil. At d) Produksjonsavgift skulle være falt ut i forslagets §19A-4 ved en forglemmelse eller teknisk skrivefeil finner lagmannsretten svært usannsynlig. De aktuelle bestemmelsene var utformet i en og samme proposisjon og hadde en klar kontekstuell sammenheng. Henvisningsteknikken er som nevnt vanlig og er forøvrig brukt i vesentlig mer komplekse sammenhenger enn den foreliggende. Ved lesing av forslagene til §19A-2 og §19A-4 levnes etter lagmannsrettens oppfatning ikke særlig tvil om at produksjonsavgift ikke var ment å skulle fradras i grunnrenteinntekten. De eksemplene på inkonsistens og uklarhet i premissene som herredsretten har påpekt i dommen side 11-12, gir ikke tilstrekkelige holdepunkter for en tolkning motsatt av det som følger direkte av lovforslagenes ordlyd. 

Proposisjonens forslag om vannkraftinntekt ble ved det såkalte 20-punktsforliket i Finanskomiteen (Innst.O.nr.62 (1995-1996) side 16) lagt bort og erstattet med naturressursskatt til kommuner og fylkeskommuner. I den forbindelse ble forslaget til ny §19A-4 om grunnrenteinntekt ved produksjon av vannkraft omdøpt til grunnrenteskatt til staten og fradragsbestemmelsen i §19A-4 nr 3 fikk sin nålydende form. 

I komitéinnstillingen ses ikke utelatelsen av produksjonsavgiften som fradragspost i grunnrenteinntekten eksplisitt omtalt. Det ses da bort fra det som er sagt vedrørende opphevelse og overgangsregel for produksjonsavgiften på side 83 i innstillingen, og som tidligere er omtalt. I 20-punktsforliket (Innst. side 16, punkt 19) heter det at «For øvrig legges forslagene i proposisjonen til grunn.» (Det siktes her til Ot.prp.nr.23 (1995-1996)). Av dette må det kunne utledes at fradragsreglene i §19A-4 nr 3, hvor produksjonsavgiften var utelatt, var resultat av lovgivers vilje slik det kom til uttrykk i Ot.prp.nr.23 (1995-1996) §19A-4 jf §19A-2 og ved den endelige vedtakelsen av §19A-4. 

Lagmannsretten finner forøvrig ikke i komitéinnstillingen sterke holdepunkter for noen annen tolkning enn den som følger direkte av lovteksten. Møre og Romsdal Energi AS har vist til de innledende bemerkningene på side 49 i innstillingen vedrørende grunnlaget for grunnrenteskatten hvor komiteen gjengir blant annet departementets omtale av fradragsobjektene ved fastsettelse av grunnrenteinntekten. Det heter således i innstillingen side 49 høyre spalte: 

«Departementet foreslår at faktiske driftskostnader i det enkelte verket tillates trukket fra i skattegrunnlaget etter samme metode som for vannkraftinntekten, jf. avsnitt 7.5.3 i proposisjonen ... Årsaken er først og fremst at departementet ser det som en fordel at de samme fradragene benyttes i de ulike skattegrunnlagene, slik at det heller ikke på dette punktet er behov for nye opplysninger i forhold til det som trengs for andre skatter....» 

Punkt 7.5.3 i proposisjonen drøfter nærmere innholdet av begrepet driftsutgifter. (Ot.prp.nr.23 (1995-1996) side 95-96). Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det i punkt 7.5.3 finnes sterke holdepunkter for at driftsutgifter her er ment å omfatte produksjonsavgift eller for at produksjonsavgiften skulle vært uteglemt ved finanskomiteens transformering av forslaget til grunnrenteinntekt. Tvert imot heter det (proposisjonen side 96 venstre spalte): 

«Departementet vil, i tråd med flertallet i Rødseth-utvalget, tilrå at eiendomsskatt og konsesjonsavgifter skal være fradragsberettiget ved beregning av vannkraftinntekten.... 

Det vises til utkast til skatteloven §19A-2 nr 4.» 

Begge parter har reist spørsmålet om provenyhensynet kan gi veiledning for det foreliggende tolkningsspørsmålet. For lovgiver har det utvilsomt vært et ønskemål å gjennomføre kraftskattereformen uten vesentlige forskyvninger i det totale skatteprovenyet. Dette kommer til uttrykk både i lovforarbeidene og i St.meld.nr.1 (1996-1997) Nasjonalbudsjettet 1997. Særlig var komiteen oppmerksom på dette i forbindelse med fjerningen av produksjonsavgiften, jf foranstående sitat fra Innst.O.nr.62 (1995-1996) vedrørende overgangsregel for produksjonsavgiften. 

Provenyberegningen er imidlertid vanskelig, og avhenger fullt ut av de forutsetninger som legges inn. På grunn av disse usikkerheter vil provenyhensynet ha liten tolkningsmessig verdi utover det som intensjonsmessig er kommet til uttrykk i proposisjonen. Lagmannsretten er derfor enig med herredsretten i at i den grad provenyhensynet kan være et tolkningsmoment er det som støtte for at produksjonsavgiften ikke skulle fradras i grunninntekten for 1997. Lagmannsretten trenger for sin avgjørelse ikke gå nærmere inn på dette. 

Partene har henvist til en del juridisk teori; dels kommentarer direkte til de aktuelle lovbestemmelser, dels knyttet til begrepsdannelsen omkring «driftsutgifter» og «driftsomkostninger». Lagmannsretten finner for sin del ikke i dette materialet holdepunkter for en annen konklusjon enn den som herredsretten har trukket. 

Energiforsyningens Fellesorganisasjon, EnFo, ga i februar 1996 uttalelse om Ot.prp.nr.23 (1995-1996). Av uttalelsen framgår det klart at EnFo oppfattet lovforslaget dithen at produksjonsavgiften ikke skulle trekkes fra i grunnrenteinntekten. 

Næringslivets Hovedorganisasjon ga i mai 1996 en uttalelse til Høyres stortingsgruppe om Ot.prp.nr.23 (1995-1996). Også i den uttalelsen framgår at man oppfattet lovforslaget på samme måten som EnFo; at produksjonsavgiften ikke skulle være fradragsberettiget ved grunnrenteskatten. 

Lagmannsretten er tilbøyelig til å vektlegge disse uttalelsene noe sterkere enn hva herredsretten har gjort, jf herredsrettens dom øverst side 14. 

Lagmannsretten har tidligere berørt klarhetskravet i skattelovgivningen, slik dette er kommet til uttrykk i flere høyesterettsdommer. Lagmannsretten er, som det framgår av drøftelsene foran, kommet til at den aktuelle lovtekst, også sett i sammenheng med forarbeidene, gir tilfredsstillende klarhet. Det er kun ved inngående studier av forarbeidene alene at mindre uklarheter lar seg påvise. 

Lagmannsretten er etter dette, under mindre tvil enn herredsretten, kommet til at produksjonsavgiften ikke skal fradras ved beregning av grunnrenteskatten for 1997. 

Herredsrettens dom blir således å stadfeste. 

Saksomkostninger. 

Anken har vært forgjeves og Møre og Romsdal Energi AS pålegges etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å betale Finansdepartementets saksomkostninger for lagmannsretten. Herredsrettens omkostningsavgjørelse endres ikke da saken var så tvilsom at Møre og Romsdal Energi AS hadde fyldestgjørende grunn til å få saken prøvet ved domstolene. 

Regjeringsadvokaten har framlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten på til sammen kr 45.103 hvorav kr 36.000 er salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn, jf tvistemålsloven §176 første ledd. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Herredsrettens dom stadfestes. 

2. Møre og Romsdal Energi AS betaler saksomkostninger til staten v/Finansdepartementet med 45.103 - førtifemtusenetthundreogtre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]