Vis kilden til LG-2001-2246



{{Lagmannsretter
|Instans=

Gulating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2001-12-17
|Publisert=
LG-2001-02246
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Nord- og Midhordland jordskifterett - Gulating lagmannsrett LG-2001-02246 /02. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2002-00243.
|Parter=
Kjærende part: Hugo Stellberg (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Bech-Sørensen, Bergen). Kjæremotpart: Gina Austrheim (Prosessfullmektig: Advokat Aksel Kayser, Bergen).
|Forfatter=
Lagdommer Erstad. Lagdommer Njøsen. Lagdommer K Frønsdal
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1979-12-21-77/§17  Jordskifteloven (1979) §17], [https://lovdata.no/lov/1979-12-21-77/§61 §61], [https://lovdata.no/lov/1979-12-21-77/§88 §88], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§175  Tvistemålsloven (1915) §175], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§33  Avtaleloven (1918) §33], [https://lovdata.no/lov/1918-05-31-4/§36 §36]
}}
         
Saken gjelder kjæremål over Nord- og Midhordland jordskifteretts kjennelse om å fremme begjæring om grensegangsforretning. 

Gina Austrheim fremsatte den 18.8.2001 begjæring til Nord- og Midhordland jordskifterett om grensegangsforretning etter jordskifteloven §88 mellom hennes eiendom gnr. 156 bnr. 39 og kjærende parts eiendom gnr. 156 bnr. 54, begge i Austrheim kommune. Etter å ha holdt saksforberedende møte og møte til realitetsbehandling av begjæringen, avsa jordskifteretten den 15.10.2001 orskurd med slik slutning: 

«1. Den kravde grensegangssaka vert å fremja. 

2. Hugo Stellberg betalar kr 29838,80 - tjuenitusenåttehunddreogtrettiåttekroner og åtti øre til Gina Austrheim innan - 14 - fjorten - dagar etter at orskurden er forkynt.» 

Orskurden er vedtatt forkynt av kjærende parts prosesssfullmektig den 18.10.2001. Ved skriv datert 13.11.2001 har Hugo Stellberg påkjært kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet anføres å rette seg mot jordskifterettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Deler av grensen mellom eiendommene er regulert gjennom avtale v 1.4.1993. Avtalen er inngått i forbindelse med jordskiftesak i 1993 mellom bnr. 39 og bnr. 174. Avtalen er ført i pennen av jordskiftedommeren, og grensepunktene er angitt med koordinatverdier. Avtalen er undertegnet av kjæremotparten for bnr. 39, samt eiere av bnr. 174 og daværende eier av bnr. 54. Avtalen innebar at bnr. 54 og bnr. 174 fikk felles grense mellom punkt 1 og punkt 2, henholdsvis F 1496 og F 1497, jf. målebrev. 

Kjæremotpartens prinsipale påstand for jordskifteretten innebærer at grensen mellom punkt 1 og 2 flyttes for bnr. 54, slik at bnr. 39 vil eie en «kile» mellom bnr. 54 og bnr. 174, jf. merking med rødt på vedlagte målebrevkart. Det juridiske grunnlaget for dette er at avtalen av 1.4.1993 er ugyldig etter avtalelovens regler. Kjæremotparten har anført at hun ikke hadde skrevet under på noen flytting av grense. Det er vist til avtaleloven §33 og §36 og til at hun følte seg lurt av avtalen, se forøvrig kjennelsens side 8 om partenes anførsler for jordskifteretten. Subsidiært har kjæremotparten anført at grensen skal trekkes på en måte som innebærer at det blir liggende en trekant i ingenmannsland mellom bnr. 174 og bnr. 39 jf. rød farge på målebrevkartet, dersom ikke samtidig punkt 1 flyttes til punkt i sjøen som ligger 10 meter fra koordinatfestet punktmerke F 1490. Denne påstanden innebærer derfor også at avtalen av 1.4.1993 må sees bort fra som ugyldig. 

Jordskifterettens kompetanse er etter lovens §88 begrenset til a «klarleggje, merkje av og beskrive eigedomsgrenser». Retten er ikke kompetent til å vurdere gyldigheten av en inngått avtale som nøyaktig og uomtvistelig klarlegger grensepunktene. Dette er et gyldighetsspørsmål som må avgjøres av de ordinære domstoler. Dersom avtalen da kjennes ugyldig, vil det være uklart hvor grensene går, noe som i så fall kan bringes inn for jordskifteretten. Det er vist til avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 7.5.1992 og Hålogaland lagmannsrett av 9.1.1992. Saksforholdet er parallelt med foreliggende sak. 

Jordskifteretten har tatt feil når den har lagt til grunn at tvisten for en stor del skyldes tolkning av avtalen og at den derfor må foreta slik tolkning. Det er ikke rom for tolkning av avtalen. Den angir med koordinatsystemets nøyaktighet hvor grensen går. En flytting av grensen i forhold til avtalen, vil innebære en underkjennelse av denne og kan bare besluttes dersom avtalen kjennes ugyldig, noe kjæremotparten selv gjør gjeldende. 

Det anmodes om muntlige forhandlinger. 

Det pekes særlig på at kjærende part flere ganger ba jordskifteretten om å ta stilling til spørsmålet om nekte av å fremme saken uten rettsmøte. Prinsipalt anføres at omkostningsavgjørelsen ved fremme av saken, bør utstå til hele grensegangskravet er avgjort. I motsatt fall vil kjærende part måtte bære deler av morpartens omkostninger selv om krav om flytting av grensen ikke skulle føre fram. Subsidiært anføres at omkostningene ved avvisning må begrenses til det som er medgått til behandling av spørsmålet om fremme av saken. 

Ved avvisning av saken må fulle saksomkostninger tilkjennes kjærende part slik at han ikke påføres økonomisk tap som følge av jordskifterettens valg av behandlingsmåte. 

Det legges ned slik påstand: 

«1. Jordskiftesak nr 13/2000-12.00 for Nord- og Midhordland jordskifterett avvises. 

2. Hugo Stellberg tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens renter for jordskifterett og lagmannsrett.» 

Gina Austrheim har gitt tilsvar til kjæremålet i skriv datert 21.11.2001. I tilsvaret anføres det at jordskifterettens kjennelse er korrekt. Det pekes på at Anne Karin Stellberg Sætre har godtatt kjennelsen. 

I tilsvaret er det redegjort nærmere for bakgrunnen for jordskiftesaken i 1993 og den omstridte avtale av 1.4.1993. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gjengi detaljene herfra. Det pekes på at jordskifterettens kompetanse følger av jordskifteloven §17. I medhold av denne bestemmelse kan jordskifteretten som ledd i grensegangssaken, avsi dom i tvisten om hvor grensen går. Den rettspraksis kjærende part påberoper, er ikke relevant for saken og forøvrig behandlet av jordskifteretten. Kjæremotparten har krevd at jordskifteretten skal tolke avtalen, ikke bare vurdere denne i forhold til ugyldighet. En riktig fortolkning må lede til at grensene ikke blir flyttet, at kjæremotparten ikke ved avtalen overdro ca 45 m2 grunneiendom til kjærende part. Det er forøvrig fremmet grensegangssak og nedlagt påstand om grenseforløp, prinsipalt og subsidiært. Det er ikke lagt ned påstand om at avtalen skal kjennes ugyldig. Saken er mao er grensegangssak etter jordskifteloven, ikke en ugyldighetssak. For å komme fram til rett grense, må jordskifteretten ha kompetanse til å si at avtalen ikke kan legges til grunn etter sin ordlyd, hvis jordskifteretten fortolker avtalen på en slik måte at den innebærer eiendomsoverdragelse fra bnr. 39 til bnr. 54, eventuelt grenseflytting mellom brukene. Det er derfor uriktig når det i kjæremålet anføres under pkt. 4.1. at en flytting av grensen forutsetter at avtalen kjennes ugyldig. Som anført, må jordskifteretten foreta en tolkning av avtalen. 

Muntlige forhandlinger er ikke nødvendig. Kjærende part burde vurdert betydningen av jordskifteloven §17. Det er ikke grunnlag for å frita kjærende part for omkostningsansvaret hverken for jordskifteretten eller for lagmannsretten. Det legges ned slik påstand: 

«1. Jordskifterettens kjennelse stadfestes, eventuelt kjæremålet forkastes. 

2. Hugo Stellberg betaler Gina Austrheims omkostninger i kjæremålssaken, pr i dag kr 1.240,-.» 

Lagmannsrettens syn på saken: 

Saken gjelder kjæremål over jordskifterettens orskurd (kjennelse) om å fremme begjæring om grensegangssak, jf. jordskifteloven §88, første punktum. Kjæremålsadgangen følger av jordskifteloven §61, tredje ledd pkt. a som også jordskifteretten har vist til. Avgjørelsen er gjenstand for kjæremål både når den fremmes og når den avviser begjæringen så lenge dette har sammenheng med «andre enn materielle grunnar», dvs. at avgjørelsen beror på formelle forhold. 

I foreliggende sak er kjærende parts avvisningspåstand knyttet til jordskifterettens saklige kompetanse. Det er vist til jordskiftel §88, første ledd og anført at jordskifteretten «ikke er kompetent til å vurdere gyldigheten av en inngått avtale som inneholder en nøyaktig og uomtvistelig klarlegging av grensen og grensepunktene.» Dette er anført å være et gyldighetsspørsmål som må avgjøres av de ordinære domstoler og at jordskifteretten først vil kunne tre i funksjon dersom det blir slått fast at avtalen er ugyldig. 

Lagmannsretten bemerker at det sentrale ved en grensegangssak er å få klarlagt hvor de eksisterende grensene går. Som ledd i dette, må jordskifteretten klarlegge rettsforholdene som vedrører grensene og dernest fastsette grensene fysisk i marken. Jordskifterettens kompetanse slik den fremgår av jordskiftel §88, må suppleres med lovens §17, jf. NOU 1976:50 og Ot.prp.nr.56 (1978-1979), side 58, jfr også Austenå mfl. Jordskifteloven, 2.utgave, side 316. Jordskifteretten er kompetent til å avgjøre ved dom, spørsmål som faller inn under §17, dersom avgjørelsen er nødvendig av hensyn til jordskiftet. Denne rettsoppfatning har også støtte i [[Rt-1959-1059]]. Dersom situasjonen på den annen side er slik at grensene er klare, kan det ikke kreves grensegangssak for å få avgjort et rent eiendomsrettsspørsmål. Det ledende kriterium må i så måte være om saken er en reell grensegangssak eller ikke, dvs. om det er et reelt behov for å få klarlagt en grense. Det vil i den forbindelse ikke være avgjørende om hovedproblemet i saken er eiendomsrettslige spørsmål. Dersom det er nødvendig av hensyn til jordskiftet, er jordskifterettens kompetanse i en grensegangsforretning sideordnet den kompetanse de ordinære domstoler har, jf. [[Rt-2000-1705]]. 

I foreliggende tilfelle oppfatter lagmannsretten faktum slik at det tvistes om et ca 40-50 m2 stort areal mellom bnr. 39 og bnr. 54. Det foreligger et målebrev datert 20.4.1993 over bnr. 54 og hvor grensen til bl.a bnr. 39 er fastlagt. I målebrevet er det omstridte areal henført under bnr. 54. Det er ubestridt at målebrevet bygger på en «semje» datert 1.4.1993 og som begge parter eller deres rettsforgjengere har akseptert. Dersom kartforretningen legges til grunn, er grenselinjen klar. 

Kjæremotparten har i denne situasjon begjært grensegangsforretning. I den forbindelse anføres det så at hun mener seg ubundet av nevnte «semje». Dels anføres det at «semjen» ikke kan tolkes etter sin ordlyd, dels hevdes det at den er ugyldig eller må revideres i samsvar med avtaleloven §33 og §36. I jordskifterettens referat av kjæremotpartens anførsler, heter det bl.a.: 

» Gina oppfatta ikkje at semja førte til at ho mista 40-50 m2 ved sjøen. Grensa for bnr. 174 omfatta ikkje F 1497 og 1490 i målebrevet. Dok. nr.3 synte kva kartforretninga skulle gå ut på, nemlig ei grensejustering mellom bnr. 53 og 54. Men under kartforretninga vart det i tillegg overført areal frå bnr. 39 til bnr. 54. Dok.nr.27 var ei kartskisse utarbeidd av Gina Austrheim og som synte kva som hadde skjedd.» 

Videre anførte kjæremotparten at skylddelingene fra 1939 måtte legges til grunn. Det heter videre at «Gina hadde oppfatta det som ei semje om tilhøve kring bnr. 174 og visste ikkje at bnr. 39 var omfatta av den. Ho hadde ikkje skrive under på noko flytting av grense. Avtalen måtte av den grunn vera ugyldig, jf. avtaleloven §33 og §36. Jordskifteretten måtte her tolka semja på rette måten.» 

I kjæremålet side 2 uttales det bl.a at «Det er fra denne side gjort gjeldende at avtale 01.04.93 ikke innebærer avståelse av grunneiendom eller grenseflytting til fordel for Hugo Stellberg og hans søster.» Det fremholdes på side 3-4 at «avtalen 01 04 93 ikke kan legges til grunn etter sin ordlyd, hvis jordskifteretten fortolker avtalen på en slik måte at den innebærer eiendomsoverdragelse fra bnr. 39 til bnr. 54, eventuelt grenseflytting mellom bnr. 39 og bnr. 54.» 

Etter lagmannsrettens oppfatning er det vanskelig å se kjæremotpartens pretensjoner som et krav om en reell grensegangsforretning. Slik lagmannsretten leser anførslene, er realiteten i kjæremotpartens krav at hun ikke krever fastlagt eksisterende grense, men at grensen skal flyttes tilbake til det som følger av skylddelingsforretningene av 1939. Hvorvidt man rubriserer dette som et spørsmål om tolkning av avtalen eller gyldighet, får mindre betydning. En slik sak er ikke en grensegangssak hvor jordskifteretten i medhold av lovens §17 kan fastsette hvor grensen går, men derimot en tvist med krav om flytting av grensen til et annet sted enn det som fremgår av målebrevet og som er i samsvar med avtalen slik den fremstår. Dette krav må i tilfelle fremmes for de ordinære domstoler. 

Lagmannsretten finner støtte for sitt syn i avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg datert 7.5.1992 jf. også lagmannsrettens avgjørelse i samme sak. Det er nok riktig som anført av jordskifteretten at jordskifteretten i mange tilfeller må tolke ulike dokumenter for å finne ut hvor en grense går. I foreliggende sak er det likevel ikke en pretensjon om dette som er fremsatt for jordskifteretten. Derimot er det krevet at den grense som fremgår av målebrevet ikke skal legges til grunn, dette fordi kjæremotparten mener hun ikke har inngått på den avtale som ligger til grunn for målebrevet. Dette er som nevnt ikke et spørsmål om hvor grensen går, men om kjæremotparten er bundet av «semjen» eller ikke, noe som hører under ordinært søksmål. Lagmannsretten bemerker at den ikke finner at saken naturlig kan sammenlignes med den sak som omhandles i [[Rt-2000-1703]] og hvor kjæremålsutvalget beskriver tvisten i det underliggende forhold som en tvist om «kjæremålsmotpartene er «eigar» i det området grensegangssaken gjelder». Grensegangssaken beskrives å gjelde spørsmålet om nærmere angitte rettigheter i en lagmannsretts dom skulle betraktes som eiendomsrett eller bruksrett, samtidig som grensene for disse skulle fastlegges. 

Kjæremålet har etter dette ført fram, og begjæringen om jordskifte blir å avvise. Det følger av tvistemålsloven §175 første ledd jf. §180 andre ledd at kjæremotparten må dekke kjærende parts utgifter ved kjæremålet. Lagmannsretten finner også at det samme bør skje for jordskifteretten idet lagmannsretten ikke for noen domstol finner grunn til å fravike hovedregelen. Advokat Bech-Sørensen har oppgitt omkostningene for lagmannsretten til kr 5.000,- pluss merverdiavgift, tilsammen kr 6.200,-. Beløpet finnes rimelig og nødvendig og godtas. For jordskifteretten er det krevet advokatsalær med tilsammen kr 41.800,- inklusive merverdiavgift for arbeide som er utført etter 1.7.2001. Motparten har uttalt seg om omkostningskravet i skriv av 8.10.2001 til jordskifteretten og anført at omkostningskravet er for høyt. Lagmannsretten finner at beløpet er noe høyt ut fra det arbeide saken burde foranledige. Kjærende part har utarbeidet et tilsvar og et kort prosesskriv til jordskifteretten og dertil forberedt seg til og møtt under muntlige forhandlinger. Sakens faktisk side er forholdsvis oversiktlig. Den rettslige side kan nok reise en del problemstillinger som volder noe arbeide, men samlet sett synes kr 38 000,- eksklusiv merverdiavgift å være for mye. Beløpet settes skjønnsmessig til kr 30.000,- inklusive merverdiavgift. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

1. Begjæringen om jordskifte avvises. 

2. I saksomkostninger for jordskifteretten betaler Gina Austrheim til Hugo Stellberg kr 30.000,- - kronertrettitusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen, med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall til betaling skjer. 

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gina Austrheim til Hugo Stellberg kr 6.200,- - kronersekstusentohundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen, med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarente fra forfall til betaling skjer. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]