Vis kilden til LH-1996-859



{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett - Dom
|Dato=
1997-09-22
|Publisert=
LH-1996-00859
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Hålogaland lagmannsrett LH-1996-00415 og LH-1996-00859 A.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Nils Edv. Stenersen). Ankemotpart: 1. Vesteraalens Avis v/ansvarlig redaktør, 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Rigmor Røger).
|Forfatter=
Lagdommer Brynjar Østgård, formann. Lagdommer Inger Lyng. Ekstraordinær lagdommer Halvdan Harkjerr
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§246  Straffeloven (1902) §246], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§247 §247], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§249 §249], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-6  Skadeserstatningsloven (1969) §3-6], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§135 §135], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§140 §140], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§390 §390], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§153  Tvistemålsloven (1915) §153], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§365 §365], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§2-1 §2-1], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§321  Straffeprosessloven (1981) §321], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§409 §409], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§435 §435]
}}
                  
Saken gjelder krav om erstatning som følge av ærekrenkelser og annen krenking av privatlivets fred. 

Torsdag 28. oktober 1993 trykket Vesteraalens Avis en helsides artikkel om en bygdestrid på X i Y. X er en liten jordbruksbygd. A er eier av hovedbruket på X, og derved en betydelig grunneier. De øvrige bruk og eiendommer på stedet er gjennom årene skilt ut fra hovedbruket. 

Det fremgår av avisartikkelen at en gruppe navngitte personer på X står frem og føler seg trakassert av A og hennes familie. De gir uttrykk for at A har en negativ holdning til gode tiltak i bygda, og at hun som en betydelig grunneier bruker sin posisjon til å legge hindringer i veien for de øvrige bygdefolks virksomhet. 

Under dette oppslaget er det tatt inn et intervju med A, hvor hun imøtegår påstandene og erklærer seg forfulgt av noen av naboene helt siden hun og familien kom til X i 1985. 

Foranledningen for avisens interesse for saken var at det tidligere i 1993 var kommet en rekke signaler til avisen i form av leserinnlegg om motsetningsforhold i bygda. Videre hadde det sommeren 1993 vært en åpen strid om bruken av en bygdevei som lå på As eiendom. 

A reiste 25. november 1993 v/advokat Nils Edvard Stenersen, Oslo privat straffesak ved Vesterålen herredsrett mot Vesteraalens Avis og journalist B, som hadde skrevet artikkelen. Det ble lagt ned påstand om mortifikasjon, straff og erstatning. Begge de saksøkte tok til motmæle v/advokat Rigmor Røger, - - -. 

A reiste inhabilitetsinnsigelse mot sorenskriver Svein Olav Albriktsen, og krevet at han vek sete i saken. Hålogaland lagmannsrett besluttet ved kjennelse 28. januar 1994 at sorenskriver Albriktsen ikke skulle vike sete. Kjennelsen ble påkjært, men kjæremålet ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. april 1994. 

Inhabilitetsinnsigelsen gjaldt også i sak som A hadde anlagt mot Idrettslaget Z i mai 1993, med påstand om erstatning for skade på hennes eiendom ved opparbeidelse av en lysløype. Videre krevet hun at idrettslaget skulle forbys å benytte lysløypen over hennes eiendom. Idrettslaget holder til og har sitt rekrutteringsgrunnlag på X og i områdene rundt. 

Vesterålen herredsrett - satt med dommerfullmektigen og 2 meddommere - avsa 5. januar 1996 dom med slik slutning: 

"1. Vesteraalens Avis v/ansvarlig redaktør C og journalist B, frifinnes. 

2. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger til de saksøkte med kr 90267 - kroner nittitusentohundreogsekstisyv -." 

A erklærte anke mot begge frifinnelsene. Hålogaland lagmannsrett besluttet 2. februar 1996 i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd 2. punktum, jfr. §409 at ankene nektes fremmet. Beslutningen ble påkjært av A, men ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 11. april 1996 ble kjæremålet forkastet. 

I mellomtiden hadde A erklært subsidiær anke over de borgerlige rettskrav, jfr. straffeprosessloven §435. Lagmannsretten fant at ankeerklæringen ikke tilfredstilte kravene i tvistemålsloven §365 første ledd nr 4, og ved kjennelse av 28. juni 1996 ble derfor anken avvist. A påkjærte kjennelsen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 26. september 1996 kjennelse om at ankesaken fremmes for lagmannsretten. 

Saken fortsatte deretter for lagmannsretten, og etter reglene i tvistemålsloven. Hovedforhandling ble avholdt 1. - 3. september 1997 på Sortland. Begge prosessfullmektiger møtte. Videre møtte A, redaktør C og journalist B. Alle gav forklaring. Det var påberopt 30 vitner, men under hovedforhandlingen ble de fleste frafalt. Den ankende part førte 5 vitner og ankemotpartene førte 3 vitner. Det ble ellers foretatt slik bevisførsel som rettsboken viser. 

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom. 

A har i det vesentlige gjort gjeldende: 

Avisartikkelen 28. oktober 1993 innebærer en ærekrenkelse og utløser erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven §3-6. Den frifinnende dommen i herredsretten har ingen rettskraft for behandlingen av de borgerlige rettskrav når disse behandles som egen sak etter tvistemålsloven regler. 

Det er flere enkeltstående utsagn i avisartikkelen som er ærekrenkende, og i tillegg rammes artikkelen i sin helhet. Den innebærer også en overtredelse av straffeloven §135 og §140. Dette får betydning for oppreisningskravet. 

Artikkelen føyer seg inn i en serie med skriverier om A i lokalpressen, og den forsterket og videreførte en konflikt som var i lokalsamfunnet før artikkelen kom på trykk. Artikkelen hadde imidlertid en slik forsterket effekt at den markerte et skille. Etter at artikkelen var trykket, fulgte årelange problemer for A i lokalsamfunnet. Naboene vendte henne ryggen og det var også vanskelig å få hjelp til forskjellig arbeid på gården. Videre var det vanskelig å få innleid arbeidskraft, ettersom disse ble trakassert av bygdas øvrige folk. Journalisten og avisens redaksjon forøvrig burde ha foretatt nøyere undersøkelser av striden på X før artikkelen ble trykket. Det er fremkommet direkte usannheter i artikkelen, og det er ikke tilstrekkelig at avisen nøyer seg med å referere bygdefolks uttalelser. Avisen har opptrådt uaktsomt. 

Dersom skadeserstatningsloven §3-6 ikke er anvendelig, vil ankemotpartene allikevel være ansvarlige etter den alminnelige ulovfestede skyldregel i erstatningsretten. 

A har både lidt et økonomisk tap og har krav på oppreisningserstatning for ikkeøkonomisk skade. Det økonomiske tapet består i at gårdsdriften har gått dårligere i tiden etter artikkelen. Når det gjelder oppreisningserstatningen har artikkelen gått hardt inn på A og hennes familie. Videre har hun i tiden etterpå hatt store vanskeligheter i lokalmiljøet, og det hele er blitt en årelang belastning for henne og familien. 

A har lagt ned slik påstand: 

"1. Vesteraalens Avis v/ansvarlig redaktør C og journalist B dømmes in solidum å betale A erstatning og oppreisning begrenset oppad til kr 500000. 

2. A tilkjennes saksomkostninger for begge retter." 

Vesteraalens Avis og B har i det vesentlige gjort gjeldende: 

Det er i herredsretten rettskraftig avgjort at avisartikkelen ikke innebærer noen overtredelse av straffeloven ærekrenkelsesregler. Skadeserstatningsloven §3-6 er derfor ikke anvendelig. Dessuten har avisen ikke utvist uaktsomhet, og ansvar kan derfor heller ikke bygge på den ulovfestede skylderegelen. 

Dersom §3-6 skulle få anvendelse, gjøres gjeldende at artikkelen ikke innebærer noen ærekrenkelse, og dessuten har avisen ikke opptrådt uaktsomt. 

Under enhver omstendighet har A verken påvist noe økonomisk tap eller den nødvendige erstatningsrettslige årsakssammenheng. Det var dype konflikter i bygda lenge før avisartikkelen ble trykket, og artikkelen har derfor ikke gjort noe fra eller til. Videre har flere andre aviser - ikke bare Vesteraalens Avis - skrevet om de stridigheter som har vært på X og de mange saker A har hatt gående i rettsapparatet. 

Vesteraalens Avis og B har lagt ned slik påstand: 

"1. Vesteraalens Avis v/ansvarlig redaktør C og journalist B frifinnes. 

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger." 

Lagmannsretten finner at Vesteraalens Avis og journalist B må bli å frifinne, og lagmannsretten bemerker: 

A har påberopt to alternative grunnlag for sitt erstatningskrav. Det ene er skadeserstatningsloven §3-6 og det andre er den alminnelige ulovfestede skyldregel. Lagmannsretten bemerker at oppreisningserstatning eller erstatning for annet ikkeøkonomisk tap ikke kan bygge på sistnevnte ansvarsgrunnlag. 

Lagmannsretten drøfter først skadeserstatningsloven §3-6. Et grunnleggende vilkår for ansvar etter denne bestemmelsen, er at den påstått ansvarlige må ha "krenket en annens ære eller privatlivets fred", jf §3-6 første ledd. Etter denne bestemmelsen vil journalist B bli ansvarlig. Etter bestemmelsens annet ledd vil avisen som utgiver bli ansvarlig. 

Skadeserstatningsloven §3-6 1. alternativ. 

Grunnvilkåret i §3-6 består av to alternativer. Det første alternativet er krenkelse av "en annens ære". Lagmannsretten drøfter først dette alternativet, som må forstås som en henvisning til de strafferettslige regler om ærekrenkelser. Dersom artikkelen ikke rammes av disse reglene, vil §3-6 ikke utløse ansvar etter 1. alternativ. 

Ankemotpartene har prinsipalt gjort gjeldende at spørsmålet om de strafferettslige regler om ærekrenkelser er overtrådt, er rettskraftig avgjort ved herredsrettens dom. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det er her tale om en straffedoms positive rettskraftvirkning ved en senere sivil sak. Hovedregelen er at en straffedom ikke er bindende i en senere sivil sak. Dersom den skal ha noen bindende kraft i så måte, må dette ha hjemmel i uttrykkelige spesialbestemmelser, jf Johs Andenæs, Norsk straffeprosess 1995 bind I side 398-399. 

Anken over de borgerlige rettskrav bygger i denne saken på straffeprosessloven §435, og skal da behandles etter tvistemålsloven regler. Dette må innebære at de borgerlige rettskrav behandles som i et vanlig sivilt søksmål, og lagmannsretten kan ikke se at det finnes noen hjemmel for å gi den frifinnende straffedom rettskraft for såvidt. Ankemotpartene har påberopt en dom i Gulating lagmannsrett av 17. juni 1994 som grunnlag for sitt syn på rettskraftsspørsmålet. Det heter i dommen at når det i en mortifikasjonssak er rettskraftig fastslått at et utsagn ikke er rettstridig, så er skadeserstatningsloven §3-6 utelukket som hjemmel for erstatning på grunnlag av de samme utsagn. Rettskraftsspørsmålet undergis imidlertid ingen egentlig drøftelse, og det gis ingen rettskildemessig begrunnelse for standpunktet. Videre har Høyesterett i dom inntatt i [[Rt-1996-864]] gitt erstatning for skade som følge av seksuelle overgrep, på tross av forutgående frifinnende dom i lagmannsretten. Ankesaken ble behandlet som sivil sak, jfr. straffeprosessloven §435. Høyesterett drøftet ikke engang spørsmålet om rettskraft, og må ha ansett det som avklart. Også reelle hensyn tilsier at en forutgående straffedom ikke bør ha rettskraft i en senere sivil sak, ettersom bevisreglene er strengere i straffesaker enn i sivile saker. 

Det synes etter dette klart at herredsrettens frifinnende dom i nærværende sak ikke har noen rettskraftsvirkning for lagmannsrettens behandling av erstatningsspørsmålet. Lagmannsretten må derved foreta en selvstendig prøvelse av de materielle vilkår i skadeserstatningsloven §3-6 første ledd, 1. alternativ. 

A har hevdet at det i avisartikkelen fremkommer flere enkeltstående utsagn som er ærekrenkende, og at artikkelen også som helhet fremstår som en samlet ærekrenkelse mot henne. 

Av de konkrete utsagn i artikkelen nevnes disse: 

1. "Folket her på X godtar ikke lenger stemplet som bråkmakere, som hele tiden ligger i krig med hverandre. En familie har i årevis trakassert oss og skapt ufred. Dette finner vi oss ikke i, og forlanger nå at kommunen gjør noe for å hjelpe oss. Kast familien ut av den kommunale lærerboligen, slik at vi får dem bort fra stedet." 

2. "En episode etter en begravelse forleden er den direkte årsaken til at en gruppe i bygda nå står frem offentlig med sitt krav til opprydding." 

3. "Gode tiltak saboteres, det er stadige provokasjoner og det lages bråk om det meste." 

4. "...A og samboeren hennes, som eier X hovedgård, .... ønsker seg tilbake til tidligere tider, men nå må de snart innse at væreierveldet er slutt for lenge siden." 

5. "Grunnen til at de to gjør alt for å ødelegge for oss andre er nok jordskiftesaken som skal opp til neste år. Da skal kravet om utskiftning av gnr. 1 opp i jordskifteretten." 

6. "Den eneste løsningen er at kommunen snarest sier opp leieforholdet i lærerboligen, hvor "motstanderne" bor. 

Da blir de nødt til å flytte fra X, og vi kan få være i fred." 

Artikkelen er todelt. Den første del av artikkelen fremstår som en redegjørelse for en del av bygdefolkets holdning til A og hennes familie. Her fremkommer de utsagn som er referert foran. Samtidig har A i en annen del av artikkelen fått anledning til å imøtegå de påstander og oppfatninger som er fremsatt foran i artikkelen. 

Lagmannsretten finner ikke grunn til å foreta noen særskilt fortolkning av de enkelte utsagn i lys av straffeloven §246 - §247. Det avgjørende for spørsmålet om artikkelen fremstår som en overtredelse av straffeloven ærekrenkelsesregler, blir etter lagmannsrettens oppfatning ikke om de enkelte utsagn isolert sett og i objektiv henseende rammes av straffeloven §246 og §247, men om avisens fremstilling av striden i bygda kan ansees som rettsstridig. Rettsstridsreservasjonen fremgår uttrykkelig av §246 og må etter sikker rett innfortolkes i §247. Videre fremgår den bl.a. av §249 nr. 3. Det er ved rettsstridsvurderingen ikke alltid avgjørende om et utsagn eller en beskyldning er sann eller ikke. Lagmannsretten finner det derfor ikke nødvendig å vurdere sannhetsgehalten i de av de refererte utsagn som egner seg for en slik prøvelse. 

Lagmannsretten finner at avisens artikkel, og med de utsagn den inneholder, ikke er rettsstridig. Spørsmålet om rettsstrid skal vurderes etter den samme norm når det gjelder erstatningsansvar som når det gjelder straffansvar, jfr. [[Rt-1979-1590]] og [[Rt-1994-174]]. 

Vesteraalens Avis er lokalavis for Y kommune, hvor det alt overveiende stoffet hentes fra og hvor de aller fleste leserne finnes. Det ansees som en oppgave for pressen å gi allmenheten et bilde av de større og mindre begivenheter som finner sted i samfunnet, og for Vesteraalens Avis det som rører seg i lokalmiljøet. Det hadde i 1993 kommet inn til avisen flere leserinnlegg og telefoniske henvendelser fra X. Det fremsto som klart at det forelå en strid innad i bygda, og at flere at bygdas folk reiste kritikk mot A. Våren 1993 brøt det ut en åpen strid i forbindelse med at idrettslaget "Z" skulle opparbeide en lenge planlagt lysløypetrasé, som gikk over As eiendom. Striden gjaldt idrettslagets avtalegrunnlag for opparbeidelsen. A reiste søksmål for å få stanset arbeidene da disse på det nærmeste var ferdige. Vesteraalens Avis hadde flere oppslag om dette våren 1993. Videre var det oppslag om samme sak 19. oktober 1993. Den 21. oktober 1993 var det et oppslag om en omfattende jordskiftesak på stedet. Denne saken gjaldt utmarken på As eiendom. 

Parallelt med disse to sakene utspant det seg en strid mellom A og Statens Vegvesen primo oktober 1993. A mente at Vegvesenet ikke hadde rett til å benytte en lokal bygdeveg til transport av masser i forbindelse med utbedring av riksvegen som gikk gjennom bygda. Hun sperret av bygdevegen, og det ble skarpe reaksjoner fra en del andre folk i bygda. Disse mente dels at A hadde tatt seg til rette på rettsstridig måte, og var dels harme over at Vegvesenets folk måtte føle seg uvelkomne i bygda når de kom for å utbedre riksvegen. Saken førte til avisoppslag og leserinnlegg. 

På denne bakgrunn fikk journalist B henvendelse fra et par bygdefolk med anmodning om at "bygdefolkets syn" nå måtte komme frem. Han avtalte å møte et utvalg av bygdas folk, og reiste inn til X ca 22. oktober 1993. Han hadde et to timer langt møte med de som senere ble presentert i artikkelen den 28. oktober 1993. Deretter - visstnok dagen etter - tok han telefonisk kontakt med A for å få hennes syn. Hun ble forelagt de synspunkter som var fremkommet om henne på møtet. Det er noe uklart om disse ble presentert for henne i detalj, men det finner lagmannsretten av mindre interesse. A gav først noen synspunkter til journalisten. Visstnok senere samme dag tok hun påny kontakt med ham og ville trekke tilbake det hun hadde sagt, samtidig som hun forlangte at det overhodet ikke ble trykket noen artikkel om saken, - heller ikke andre bygdefolks syn. Dette gikk B ikke med på, og det endte med at de ble enige om at også hennes uttalelser og imøtegåelser skulle være med i oppslaget. Etter en viss bearbeidelse i avisens redaksjon over noen dager, ble så artikkelen trykket den 28. oktober 1993. Søksmål ble som nevnt reist mot avisen og journalisten i november 1993. Både denne saken og de øvrige saker A da hadde gående førte til flere avisoppslag både i Vesteraalens Avis og i andre aviser i distriktet. Dette skyldtes dels sakenes materielle sider og dels flere prosessuelle forhold som vakte offentlighetens interesse. Rettsprosessene har vart inntil nå, og har jevnlig ført til avisoppslag såvel i 1995 som i 1996. 

Lagmannsretten finner at allerede i 1993 var det en uttalt og bitter strid på X. Den kom til uttrykk på slike måter at striden klart nok hadde offentlighetens interesse. Det var nærliggende for en lokalavis som Vesteraalens Avis å omtale saken. Dersom en slik omtale skulle gi det realistiske og dekkende preg som publikum kunne forvente, var ett aktuelt virkemiddel å la de to motstridende parter få komme til orde i en mer direkte form, hvor deres synspunkter et stykke på veg ble sitert. Dette må etter omstendighetene kunne aksepteres, selv om enkeltstående utsagn isolert og objektivt sett kunne rammes av straffeloven §246 - §247. 

Det må ansees at pressen har en legitim adgang til å gi informasjon om offentlige anliggender, så lenge pressen viser en tilbørlig aktsomhet og ikke går ut over det som er nødvendig for å fylle behovet for en dekkende informasjon for publikum. Dette følger både av rettsstridsreservasjonen i straffeloven §249 nr. 3 og av en ulovfestet og mer generell rettsstridsreservasjon som må stilles opp i slike saker, jfr. særlig Henry John Mæland, Ærekrenkelser side 357-358 og side 372-374 og 375 flg. Offentlighetens interesse av nyhetsformidling og annen informasjonstilgang må her ha en viss vekt. Den må veies opp mot den enkeltes behov for vern om sitt privatliv og sin selvfølelse. Lagmannsretten finner at avisen i denne saken har foretatt en tilstrekkelig forsvarlig avveining. Avisens misjon med oppslaget var dels å gi en dekning av bygdestriden og dels å la en engasjert gruppe bygdefolk få komme til orde. Dette gir imidlertid ikke grunnlag for å karakterisere avisens engasjement som usaklig og partisk. Det er heller ikke holdepunkter for en slik karakteristikk ut fra den øvrige dekning avisen har gitt, verken før eller etter oppslaget den 28. oktober 1993. Slik denne saken ligger an, må det aksepteres at avisen har gitt de forskjellige sider av bygdestriden den dekning de fortjener ut fra en journalistisk vurdering. 

Det får også betydning på hvilken måte de forskjellige syn i konflikten på X ble presentert. Selve artikkelen gir en rimelig balansert fremstilling, og det kan ikke sies at artikkelen er gitt en uforholdsmessig spiss form. Videre har det betydning at A ved sin opptreden både i og utenfor rettsapparatet allerede da hadde pådratt seg betydelig lokal oppmerksomhet, og den som slik har søkt offentlighetens lys, må tåle en noe mer nærgående omtale enn den som bevisst har unngått offentligheten. Dette synspunktet har kommet til uttrykk bl.a. i [[Rt-1994-174]]. Det kan mot dette hevdes at A ikke gjort annet enn å fremme sitt rett i og utenfor rettsapparatet. På den annen side har dette skjedd i slike saker og på en slik måte at det nødvendigvis har tiltrukket seg offentlighetens oppmerksomhet. 

Det taler også mot å karakterisere artikkelen som rettsstridig, at avisen i sin omtale av saken ikke står inne for noen av de karakteristikker og synspunkter som fremføres, men vinkler det hele som en presentasjon av bygdestriden sett gjennom de involvertes øyne. Det er i denne sammenheng et vesentlig moment at A er kommet til orde i artikkelen. I sin fremstilling til journalisten har hun selv beskyldt naboene for å ha forfulgt henne i årevis. Derved har også hun kommet til orde på en spissformulert måte og i samsvar med sin subjektive oppfatning, uavhengig av hva som rent faktisk måtte være korrekt. 

Hun har for øvrig også ellers selv - i likhet med sine sambygdinger - visst å bruke lokalavisen til å fremme sine synspunkter. Det vises her til at hun 3. desember 1992 fikk et oppslag i Vesteraalens Avis om kjøp av den kommunale lærerboligen hun og familien leiet. Foranledningen var en liten notis noen dager før, hvor to lokalpolitikere på en nøktern måte fremførte at de arbeidet for at A ikke skulle få kjøpe boligen, da de mente det ville innebære såvel et for billig salg og en forskjellsbehandling i forhold til andre lignende saker. Dette svarte A på i en større oppslag, hvor hun både "reagerer ... skarpt" og sier seg "skuffet og forbannet" over utspillet fra de to lokalpolitikerne. 

For en lokalavis vil det være en oppgave å fungere som talerør for distriktets befolkning. Skal dette fungere på en tilfredsstillende måte, bør det også være rom for at tilspissede utsagn og synspunkter kan referes uten at avisen pådrar seg ansvar. Samlet sett fremstår artikkelen som et rimelig balansert referat av de holdninger og oppfatninger som gjør seg gjeldende i en bitter strid i bygda, og lagmannsretten finner ikke å kunne karakterisere det som rettsstridig av avisen å trykke artikkelen av 28. oktober 1993. Forholdet rammes ikke av straffeloven ærekrenkelsesregler. Det ene alternative grunnvilkår for ansvar etter skadeserstatningsloven §3-6 første ledd, jfr. annet ledd er derfor ikke oppfylt. 

Skadeserstatningsloven §3-6 2. alternativ. 

A har også anført annet alternativ som grunnlag. Det heter her at ansvar kan pålegges den som har "krenket...privatlivets fred". A hevder at avisartikkelen representerer en overtredelse av straffeloven §135 og §140. Uttrykket "privatlivets fred" synes å innebære en henvisning til straffeloven §390 om den som gir offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold, jfr. Nils Nygaard i Karnovs kommentar til skadeserstatningsloven. Lagmannsretten kan ikke se at de opplysninger eller synspunkter som fremkommer i avisartikkelen omfatter forhold som kan karakteriseres som "personlige" eller "huslige". Derved er ansvar etter skadeserstatningsloven §3-6 2. alternativ ikke aktuelt. Uansett finner lagmannsretten det åpenbart at straffeloven §135 og §140 ikke er overtrådt. 

Den alminnelige ulovfestede skyldregel. 

Subsidiært har A påberopt den alminnelige ulovfestede skyldregel som grunnlag for ansvar. Lagmannsretten er enig i at ansvar etter omstendighetene kan bygges på dette grunnlag, selv om skadeserstatningsloven §3-6 ikke er anvendelig. I så fall gir det dog bare grunnlag for å kreve dekning for økonomisk tap, idet erstatning for ikkeøkonomisk tap krever særskilt hjemmel. 

Påberopelsen av den alminnelige skyldregel må forstås dithen, at for avisens vedkommende må ansvaret bygge på at journalistens, og eventuelt redaktørens, uaktsomhet medfører ansvar for avisen som arbeidsgiver, jfr. skadeserstatningsloven §2-1. Både for B s ansvar og avisens ansvar er det uansett et grunnvilkår at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet. 

Lagmannsretten anser på dette punkt at det er tilstrekkelig å vise til den drøftelse som er foretatt ovenfor i tilknytning til §3-6 1. alternativ. Drøftelsen viser at verken avisen eller B har opptrådt rettstridig, men derimot har oppfylt sin informasjonsplikt i henhold til sine funksjoner som lokalavis og som journalist i samme. De har i den sammenheng ikke forsømt seg overfor A, og ansvar på grunnlag av skyldregelen kan da ikke pålegges. 

Sammenfatning. 

Etter dette må både B og Vesteraalens Avis frifinnes for erstatningskravet. De har krevet saksomkostninger. Anken har vært forgjeves, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må A dømmes til å erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger for lagmannsretten. Det finnes ikke å være tilstede slike særlige omstendigheter at unntaksregelen får anvendelse. Advokat Røger har levert omkostningsoppgave på kr 92913, - hvorav kr 83.000 er salær. Resten er utgifter. Oppgaven er forelagt for advokat Stenersen, og det er ikke innkommet innsigelser fra ham. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn, jfr. tvistemålsloven §176. Det bemerkes at den også omfatter omkostninger i kjæremål for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jfr. dets kjennelse av 26. september 1996. 

Videre er det krevet saksomkostninger for herredsretten. Dette kan bare omfatte de omkostninger som er knyttet til behandlingen av erstatningskravet. Advokat Røger har angitt disse til 5% av omkostningene for herredsretten. Hennes omkostningsoppgave der var på kr 91483, - hvorav salær kr 85000. Andelen på 5% blir da stor kr 4574. Omkostninger for herredsretten tilkjennes under henvisning til tvistemålsloven §172 første ledd. Ved vurderingen legger lagmannsretten til grunn sitt materielle resultat, og finner ikke grunnlag for anvendelse av unntaksreglene i §172 annet ledd. Det eneste aktuelle unntak er §172 annet ledd 1. alternativ. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet at saken, verken nå eller for herredsretten, fremstilte seg som så tvilsom at A hadde grunn til å la den komme for retten. 

Dommen er enstemmig. Den er avsagt med kun rettens formann tilstede, idet retten enstemmig har besluttet at dom kan avsies slik, jfr. tvistemålsloven §153. 

Slutning: 

1. Vesteraalens Avis AS og B frifinnes. 

2. A dømmes til å betale til Vesteraalens Avis AS og B saksomkostninger for lagmannsretten med kr 92.913 - kronernittitotusennihundreogtretten - innen to uker fra dommen forkynnelse. 

3. A dømmes til å betale til Vesteraalens Avis AS og B saksomkostninger for herredsretten med kr 4.574 - kronerfiretusenfemhundreogsyttifire - innen to uker fra dommens forkynnelse. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]