Vis kilden til RG-1961-756



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett
|Dato=
1961-04-10
|Publisert=
RG-1961-756
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Dom 10. april 1961 i ankesak nr. 267/1960
|Parter=
Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat Harald Rømcke) mot rittmester A.B. Paulsens dødsbo (høyesterettsadvokat Alf Saxlund).
|Forfatter=
Lagmann Thor Breien, lagdommerne R. Dick Henriksen, Paul H. Vindhol
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1899-05-26-3/§16  Bygningsloven for Kristiania (1899) §16], [https://lovdata.no/lov/1899-05-26-3/§100 §100], [https://lovdata.no/lov/1899-05-26-3/§24 §24], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180  Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1924-02-22-2/§46  Bygningsloven (1924) §46], [https://lovdata.no/lov/1924-02-22-2/§47 §47], [https://lovdata.no/lov/1924-02-22-2/§48 §48], [https://lovdata.no/lov/1924-02-22-2/  Bygningsloven (1924)], [https://lovdata.no/lov/1935-06-07-2/§12  Tinglysingsloven (1935) §12]
}}
           
I 1923 eksproprierte A/S Akersbanene en del av eiendommen Granlien, g.nr. 144, b.nr. 12 i østre Aker, tilhørende rittmester A. B. Paulsen. Arealet ble anvendt, dels til anlegget av Østensjøbanen, dels til omlegning av Høyenhallveien og dels til lukning av Østensjøbekken. I årene 1924-1927 opparbeidet Aker kommune Høyenhallveien forbi den gjenværende del av g.nr. 144, b.nr. 12. 

I brev av 12. september 1946 fra den tekniske rådmann i Aker ble Paulsen underrettet om at det i anledning av veiopparbeidelsen var utlignet refusjon, som for hans eiendoms vedkommende utgjorde kr. 4 224,32. Videre het det i brevet: «Beløpet forfaller til betaling når det oppføres ny bebyggelse på eiendommen, eller det ved eldre bygning foretas reparasjon eller forandring som nevnt i vedtektenes (dvs. bygningsvedtektenes) §13. Refusjonsplikten er tinglyst som heftelse på Deres eiendom og kommunen har prioritert panterett i samme for nevnte beløp.» 

I brev av 21. august 1950 krevet Paulsen heftelsen avlyst, idet han hevdet at det ved ekspropriasjonen hadde vært en forutsetning at han ikke skulle ha noen utgift i forbindelse med Høyenhallveien og dens opparbeidelse. Videre påpekte han at kravet først var fremsatt 23 år etter ekspropriasjonen og anførte at det måtte være preskribert. Endelig nevnte han at de bygningsvedtekter som det var henvist til, først trådte i kraft den 1. januar 1929. 

Paulsen døde den 6. juni 1951, og eiendommen ble overtatt av hans arvinger (dødsbo). 

I 1955 ble det med sikte på anlegget av Lambertseterbanen og en derved nødvendiggjort ny omlegning av Høyenhallveien igjen avholdt ekspropriasjonsskjønn, denne gang etter begjæring av Oslo kommune. For g.nr. 144, b.nr. 12 omfattet ekspropriasjonen den del av eiendommen som lå inn til Høyenhallveien (av 1924- 1927) samt bebyggelsen, og den gjenværende del var - eller ble på dette tidspunkt - oppdelt i 2 tomter - b.nr. 1023 og b.nr. 1028 - beliggende på den annen side av Høyenhallveien etter den prosjekterte nye trasé. 

Side:757 

 

I erstatningsoppgjøret for den eksproprierte grunn med bebyggelse gjorde kommunen fradrag for det i 1946 utlignede refusjonskrav, hvilket Paulsens dødsbo anså uberettiget. Dødsboet anla derfor sak mot kommunen, og Oslo byrett avsa den 22. desember 1959 dom med slik domsslutning: 

«Oslo kommune dømmes til å betale saksøkeren, rittmester A. B. Paulsens dødsbo kr. 4 224,32 med 5 prosent rente årlig fra 14. februar 1956 til betaling skjer samt i saksomkostninger kr. 800. 

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av dommen.» 

Om saksforholdet og partenes anførsler henvises for øvrig til byrettens dom. 

Oslo kommune har i rett tid påanket dommen og gjør bl.a. gjeldende: 

Refusjonsutligning i anledning av foretatt gateopparbeidelse skjer etter de regler som gjelder på den tid arbeidet utføres, i dette tilfelle etter §16 i lov nr. 3 av 26. mai 1899 om bygningsvesenet i Kristiania, jfr. samme lovs §100 nr. 1, idet g.nr. 144, b.nr. 12 lå innenfor en avstand av 1,4 km, fra den gamle bygrense. Da bebyggelsen var oppført før Kristianialovens ikrafttreden, ville refusjonsplikten imidlertid først bli aktuell når det ble oppført ny bygning eller foretatt til- eller påbygninger. 

Det erkjennes etter dette at refusjonskravet ikke var forfalt, og allerede av denne grunn kunne det ikke være bortfalt ved passivitet eller foreldelse, jfr. for øvrig høyesterettsdom i [[Rt-1959-765]]. Tinglysingen er uten betydning, men det fremgår ellers av den nevnte høyesterettsdom at Akervedtektenes §16 pkt. 8 inneholdt bestemmelse om tinglysing, jfr. også Kristianialovens §24 nr. 2. 

Det kan ikke være tvilsomt at opparbeidelsen av Høyenhallveien i 1924-1927 medførte en verdiforøkelse for Paulsens gjenværende eiendom, en verdiforøkelse som oversteg den utlignede refusjon på kr. 32,76 pr. fasademeter. Man kan imidlertid ikke uten videre gå ut fra at refusjonskrav for gateopparbeidelse er begrenset til verdiøkningen. Bestemmelsen i bygningsloven (av 1924) §47, 2. punktum og plenumsdommen i [[Rt-1934-997]] flg. om forståelsen av §46, begrenser bare repartisjonskrav for grunnervervelse, mens refusjon av utgifter til gateopparbeidelse nærmest er å anse som skatt. 

Det må være på det rene at skjønnskommisjonen i 1935 takserte det eksproprierte areal slik det fortonet seg, altså bl.a. under hensyntagen til dets beliggenhet ved Høyenhallveien. 

Når byretten uttaler at eiendommen ikke var tilført noen verdiøkning før det i tilfelle var foretatt nybygning, beror dette på en misforståelse. Verdiøkningen forelå straks, og dette ville være kommet til uttrykk så vel ved eierens mulige utnyttelse av eiendommen som ved eventuelt salg. Det er jo gjerne salgsverdien som tydeligst avspeiler verdien og verdistigningen, - men på den annen side ville en kjøper ha måttet ta hensyn til den påhvilende refusjonsforpliktelse. 

Ved ekspropriasjon skal ekspropriatus (grunneieren) holdes 

Side:758 

skadesløs, men han skal heller ikke ha noen fordel utover dette, hvilket Paulsens dødsbo vil få dersom det får full erstatning uten fradrag for forpliktelsen. Det er ekspropriasjonsrettslige synspunkter som her må legges til grunn, og det er derfor uten betydning at refusjonskravet ikke var forfalt. Forholdet må for så vidt være det samme som ved enhver annen heftelse som måtte påhvile den eksproprierte eiendom. 

Kommuneadvokaten har nedlagt slik påstand: 

«Oslo kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Byretten og Lagmannsretten.» 

A. B. Paulsens dødsbo har tatt til gjenmæle, idet boet anser byrettens dom riktig. 

Atkomsten til g.nr. 144, b.nr. 12 var, anføres det, allerede før ekspropriasjonen i 1923 meget god, og noe behov for ny vei forelå ikke. Eiendommen ble da heller ikke tilført noen verdiøkning ved opparbeidelsen av Høyenhallveien, hvilket er en betingelse for refusjonsutligning, jfr. høyesterettsdom i [[Rt-1934-997]] flg. Det ble da også fra A/S Akersbanenes side uttalt at det ikke ville bli spørsmål om refusjonspålegg, og noen beskjed om utligning fikk Paulsen ikke før i 1946. 

Etter høyesterettsdom i [[Rt-1959-765]] flg. gjør dødsboet for lagmannsretten ikke gjeldende at refusjonskravet er falt bort ved passivitet eller foreldelse. De vanlige bevisbyrderegler må imidlertid gjelde, og når kommunen ventet til i 1946 med å fremsette sitt refusjonskrav, har den avskåret grunneieren enhver mulighet for å godtgjøre at eiendommen ikke ble tilført noen verdiøkning ved opparbeidelsen av Høyenhallveien og at refusjonskravet var frafalt. 

For øvrig bemerker dødsboet at da tinglysing av refusjonsutligningen fant sted i 1946, var det etter loven ikke adgang til dette, jfr. tinglysingslovens §12 sammenholdt med bygningslovens §48 slik denne bestemmelse lød før lovendringen av 28. februar 1947. Tidligere forelå bare en vedtektsbestemmelse (i Akervedtektene) om tinglysing, og dette var ikke tilstrekkelig. 

Det er ikke godtgjort, og kan ikke godtgjøres, at eiendommen ble tilført noen verdiøkning ved veiopparbeidelsen i 1924-1927, eller at skjønnskommisjonen regnet med dette under ekspropriasjonsskjønnet i 1955. Tvert imot tyder erstatningsutmålingen på det motsatte, når man ser på erstatningsbeløpene for hus og grunn. Slik eiendommen forelå med det åpenbart verdifulle våningshus, var det neppe heller grunn til å regne med at refusjonsplikten skulle bli aktuell. 

Det ble ikke gjort noe forsøk på å klarlegge de her nevnte forhold for skjønnskommisjonen, og det er intet som tyder på at de er tatt i betraktning. 

Det er for øvrig ikke riktig at refusjonskravet ved et eventuelt frivillig salg av eiendommen ville ha medført en reduksjon av salgssummen svarende til dets nominelle beløp. Man vet nemlig ikke hvorledes forholdene kunne ha utviklet seg og når forpliktelsen måtte være blitt aktuell. 

Side:759 

 

Det er overhodet intet grunnlag for å gjøre fradrag i erstatningsoppgjøret for refusjonskravet. Skulle det kunne gjøres, må de vanlige betingelser for motregning være til stede, men refusjonskravet var - om det eksisterte - betinget og uforfalt og kunne ikke anvendes til kompensasjon. Dette følger både av §16 i Kristianialoven av 1899 og av den tekniske rådmanns brev av 12. september 1946, som kommunen må være bundet av. Å avkorte beløpet i erstatningsoppgjøret er således i direkte strid med den heftelse kommunen selv har påheftet eiendommen. Heller ikke har refusjonskravet noen naturlig sammenheng med ekspropriasjonen i 1955, slik tilfellet er ved ekspropriasjon til gategrunn med samtidig repartisjon av utgiftene på grunneierne langs gaten. 

Refusjonskravet refererte seg i realiteten til det areal kommunen eksproprierte i 1955, ikke til de øvrige deler av eiendommen, altså b.nr.ne 1023 og 1028, hvilket for så vidt også er erkjent av kommunen. (B.nr.ne 1023 og 1028 er imidlertid pålagt refusjonsplikt for utgifter til den siste omlegning av Høyenhallveien.) Ved ekspropriasjonen overtok kommunen forpliktelsen etter sin egen betingede fordring, som derved bortfalt, idet den ikke lenger hadde noen interesse. Kommunen har ikke lidt noe tap ved dette, men er den selv av en annen oppfatning, måtte den i tilfelle ha anlagt et berikelsessøksmål. 

A. B. Paulsens dødsbo har ved sin prosessfullmektig nedlagt slik påstand: 

«Oslo byretts dom stadfestes og rittmester A. B. Paulsens dødsbo tilkjennes hos Oslo kommune saksomkostninger for lagmannsretten.» 

Under ankeforhandlingen er ikke avgitt parts- eller vitneforklaringer. Om dokumentasjonen henvises til rettsboken, og det skal bare nevnes at det som nye dokumenter er fremlagt et par karter og to brev fra skjønnskommisjonens formann. De nye dokumenter har ikke i faktisk henseende brakt saken i noen ny stilling. 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men med en noe annen begrunnelse. 

Det er, så vidt skjønnes, kommunens hovedargument at dersom det ved utbetaling av ekspropriasjonserstatningen ikke skulle gjøres fradrag for den refusjonsforpliktelse som påhvilte eiendommen, ville Paulsens dødsbo oppnå mer enn full erstatning, hvilket vil være i strid med gjeldende ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Og, hevdes det, det er ekspropriasjonsrettslige synspunkter som her må legges til grunn. 

Som det fremgår av førstvoterendes utredning i plenumsdommen i [[Rt-1952-566]] flg. - om det foreliggende spørsmål se side 573- har imidlertid de ekspropriasjonsrettslige synspunkter bare betinget anvendelse overfor bygningslovens refusjonssystem. Som anført av førstvoterende er det f. eks. bare i én henseende at verdiøkningen kommer i betraktning ved gjennomføringen av refusjonsreglene: refusjonsbeløpet skal ikke overstige 

Side:760 

verdiøkningen. Utover dette er refusjonsplikten, dens omfang, vilkårene for at den skal bli aktuell, og dens forfall bestemt ved lov eller vedtekt gitt i henhold til lov. Slik lagmannsretten ser saken, er det imidlertid unødvendig å komme nærmere inn på dette. Det skal bare tilføyes at det ikke, som fra kommunens side antydet, finnes å være noen forskjell på refusjonskravets karakter etter som det refererer seg til ervervelse av gategrunn eller til opparbeidelse av gate. Dette synes å følge allerede derav at det ikke i noe tilfelle er ervervelsen av gategrunn som medfører noen verdiøkning av de tilstøtende eiendommer, men anlegget eller opparbeidelsen av gaten, jfr. for øvrig Stang: Norsk Bygningsrett side 200. 

Ved opparbeidelsen av Høyenhallveien i 1924-1927 inntrådte etter §16 i Kristianialoven av 1899 refusjonsplikt for Paulsens eiendom g.nr. 144, b.nr. 12, en plikt som dog var betinget av senere nybygning eller til- eller påbygning på eldre bygning. Det er av Paulsens dødsbo hevdet at veianlegget ikke medførte noen verdiforøkelse av eiendommen og at refusjon ble frafalt, men lagmannsretten som bygger sin avgjørelse på et annet grunnlag, forutsetter i det etterfølgende at det betingede refusjonspålegg i og for seg var berettiget. 

Det er klart at den mulige verdiøkning i tiden inntil Paulsen mottok brevet av 12. september 1946 fra den tekniske rådmann i Aker når som helst kunne ha vært innkassert av ham ved salg av eiendommen, uten at noen av partene ville ha ofret refusjonsspørsmålet en tanke. Et slikt salg ville ikke ha gjort refusjonsplikten aktuell. Den nye eier ville bare - for så vidt kravet hadde rettsbeskyttet panterett i eiendommen - ha måttet respektere forpliktelsen. 

Imidlertid var situasjonen da ekspropriasjonsskjønnet ble holdt i 1955, uforandret, bortsett fra at Paulsens dødsbo på dette tidspunkt var klar over at kommunen påsto å ha et betinget refusjonskrav. 

Hvis man nå tenker seg at det hadde opptrådt en annen ekspropriant enn kommunen - i 1923 var det A/S Akersbanene, som for øvrig senere overdro det da eksproprierte areal til A/S Bærumsbanen - ville skjønnsretten nødvendigvis måtte ha taksert eiendommen - eller mer korrekt: fastsatt ekspropriasjonserstatningen - under hensyntagen til den påhvilende betingede refusjonsplikt og eventuelt - hvis eksproprianten skulle ha eiendommen uten heftelser av noen som helst art - fastsatt erstatning til kommunen for det betingede krav. Det kan innskytes at det selvsagt ikke uten videre ville være spørsmål om å redusere grunnerstatningen med et beløp som i kroner og øre svarte til det betingede refusjonskrav, altså kr. 4 224,32, eventuelt fastsette erstatningen til kommunen til samme beløp. Som allerede antydet er det nemlig høyst usikkert når forpliktelsen måtte bli aktuell og for den del ikke engang utvilsomt at den noen gang ville bli det. Illustrerende er det for så vidt at om spørsmålet skulle ha oppstått i 1923 eller etter veiopparbeidelsen i 1924-1927, så vet 

Side:761 

man i dag at det så sent som i 1955 ikke forelå noe som tydet på at forpliktelsen ville bli aktuell i nær fremtid. 

Det kan ikke innsees at forholdet blir et annet ved at det var kommunen - altså den eventuelt refusjonsberettigede - som opptrådte som ekspropriant i 1955. Forskjellen blir bare den at ved kommunens overtagelse av den beheftede eiendom ville det betingede refusjonskrav bortfalle ved konfusjon - det sees bort fra spørsmålet om det fortsatt kunne påhvile den gjenværende del av eiendommen, jfr. nedenfor, - og eiendommen måtte vurderes etter verdien i handel og vandel (under forutsetning av at denne var størst) med påhefte av den betingede refusjonsplikt. Dette måtte kommunen være den nærmeste til å gjøre klart under ekspropriasjonsskjønnet, og skjønnskommisjonen måtte i tilfelle avgi sitt skjønn under hensyntagen til det. Ble refusjonsplikten bestridt - hvilket Paulsen hadde gjort i sitt brev av 21. august 1950 - ville det naturlige ha vært å kreve alternativt skjønn. 

I det foreliggende tilfelle kan det ikke sees at spørsmålet har vært reist under skjønnet, bortsett fra at det av en protokolltilførsel i forbindelse med det etterfølgende refusjonsskjønn fremgår at man var klar over at det var tinglyst et refusjonskrav på kr. 4 224,32 og at Paulsens dødsbo bestred dette krav, jfr. nedenfor. Når det for så vidt må ha vært omtalt, synes det imidlertid å ha vært desto større grunn for kommunen til å påstå at det skulle tas i betraktning ved vurderingen. 

Det skal for øvrig straks tilføyes at det ikke er godtgjort at skjønnskommisjonen ikke har tatt refusjonskravet i betraktning når den har taksert grunnen til kr. 12 pr. m2 . Som allerede antydet er det bare i forbindelse med kommunens krav om refusjonsutligning av utgifter til veigrunn for den siste omlegning av Høyenhallveien at skjønnskommisjonen omtaler det gamle refusjonskrav, og det anføres bl.a.: «Grunneieren antas å ha den innsigelse han bygger på den tidligere refusjonsutligning i behold overfor kommunen ved erstatningsoppgjøret nå, eller vis à vis et eventuelt senere refusjonskrav fra kommunens side vedkommende utgifter til opparbeidelse av den nye Høyenhallvei». Protokollatet er i flere henseender uklart. Det er således uklart om det med grunneieren og erstatningsoppgjøret også siktes til Paulsens dødsbo og oppgjøret for det eksproprierte areal. (Refusjonen i forbindelse med den siste omlegning av Høyenhallveien er jo dette areal uvedkommende.) Også de gjenværende deler av eiendommen, altså b.nr.ne 1023 og 1028, skulle imidlertid ha en viss erstatning, nemlig skråningserstatning, og det var bare disse bruksnummer som ble pålagt refusjon i anledning av ervervelsen av veigrunn, og som det kunne bli tale om å pålegge ytterligere refusjonsplikt ved veiens opparbeidelse. Uklarheten aksentueres ytterligere ved at det fra kommunens side er anført at det etter beliggenheten av b.nr.ne 1023 og 1028 ikke var naturlig å belaste disse med det gamle refusjonskrav, og at dette i 1956 ble avlyst som heftelse på parsellene. Uansett hvem det siktes til med grunneieren, synes imidletid skjønnskommisjonens protokollat - når 

Side:762 

det gjelder de situasjoner for hvilke grunneieren reserveres en innsigelse om at det ikke eksisterer noen forpliktelse - å gi plass så vel for den forutsetning at refusjonskravet senere kan bli gjort gjeldende, som at det er tatt i betraktning ved erstatningsfastsettelsen. 

Som det vil fremgå av det foran anførte, tillå det etter lagmannsrettens mening skjønnskommisjonen å avgjøre hvilken vekt det skulle tillegges ved erstatningsfastsettelsen at eiendommen i tilfelle var beheftet med en betinget refusjonsforpliktelse som ville bortfalle ved konfusjon, og forpliktelsen kan ikke fortsatt bestå om skjønnskommisjonen ved vurderingen skulle ha unnlatt å ta hensyn til den og dette måtte ansees som en feil. I så fall måtte kommunen ha anvendt rettsmidler overfor skjønnet. 

For ordens skyld skal tilføyes at kommunen ikke har godtgjort at Paulsens dødsbo ved erstatningsfastsettelsen vil få en berikelse som det ikke er berettiget til, men dette spørsmål ligger formentlig utenfor nærværende sak. 

Etter det anførte vil byrettens dom bli å stadfeste, og kommunen må etter hovedregelen i tl. §180 første ledd erstatte Paulsens dødsbo saksomkostninger for lagmannsretten. Disse omkostninger settes til kr. 800. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

Byrettens dom stadfestes. 

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oslo kommune til A. B. Paulsens dødsbo 800 - åttehundre - kroner. 

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. 

Av byrettens dom (dommer Knut Glad): 

Høyenhallveien forbi g.nr. 144 b.nr. 12 ble opparbeidet av Aker kommune i 1924-27. 

Eieren av g.nr. 144 b.nr. 12 rittmester A. B. Paulsen fikk i 1946, i brev av 12. september, følgende meddelelse om utlignet refusjon for den nevnte veiopparbeidelse: 

«Refusjon for kommunens omlegning av Høyenhallveien mellom Østensjøveien og den gamle del av Høenhallveien. 

I anledning den opparbeidelse av Høyenhallveien som er foretatt av Aker kommune, er det med hjemmel i bygningsvedtektenes §16 utlignet refusjon på de eiendommer som støter til denne veistrekning. Refusjonen utgjør kr. 32,76 pr. fasademeter. Deres eiendom har en fasadelengde til omhandlede vei på 132 m. Refusjonsplikten for Deres vedkommende blir således kr. 4 224,32. Beløpet forfaller til betaling når det oppføres ny bebyggelse på eiendommen, eller det ved eldre bygning foretas reparasjon eller forandring som nevnt i vektektenes §13. 

Refusjonsplikten er tinglyst som heftelse på Deres eiendom og kommunen har prioritert panterett i samme for nevnte beløp.» 

Den 17. september 1946 ble tinglyst at det med hjemmel i Aker 

Side:763 

bygningsvedtekters §16, jfr. lov om bygningsvesenet av 22. februar 1924 §48 var utlignet på eiendommen refusjon med kr. 4 224,32. 

Rittmester Paulsen sendte 21. august 1950 dette brev til Aker kommune: 

«Ad g.nr. 144 - b.nr. 12, Høyenhallvn. 2, Ø. Aker. 

Jeg har i sin tid mottatt Deres skrivelse av 12. august 1946, hvilken jeg paa grunn av forskjellige forhold først kan besvare nu. 

Jeg skal oplyse, at i 1923 exproprierte A/S Akersbanene av denne eiendom et samlet areal, hvorav en del blev avsendt til østensjøbanens bygning og en del overdratt til Akers Kommune til Høyenhallveiens ombygning. Ved expropriasjon var forutsettingen for takster og den erstatning, som blev mig tilkjennt, at jeg ingen utgift skulde ha til Høyenhallveien eller dens oparbeidelse. 

Expropriasjonen blev holdt i 1923. Deres refusjonskrav kom først i 1946, altsaa 23 aar efter expropriasjonen. 

Bygningsvedtektene for Aker av 27. oktober 1928 gjelder først fra 1. januar 1929. 

For øvrigt er kravet preskribert. 

I henhold til foranstaaende fordrer jeg, at det tinglyste refusjonskrav paa kr. 4 224,32 paa nevnte eiendom avleses.» 

Brevet førte ikke til at kommunen foretok noen forandring med hensyn til refusjonen. 

I forbindelse med anlegg av Lambertseterbanen eksproprierte Oslo kommune praktisk talt hele den del av eiendommen som lå mot den gamle Høyenhallveien som ble opparbeidet i 1924-27. Det eksproprierte areal skulle brukes dels til banegrunn for Lambertseterbanen, dels til omlegning av Høyenhallveien, som da fikk ny trasé tvers over det gamle g.nr. 144 b.nr. 12. Oslo skjønnskommisjon avhjemlet den 18. august 1955 ekspropriasjons- og refusjonsskjønn. G.nr. 144 b.nr. 12 var da blitt delt opp i 3 matrikkelnumre, idet den del av eiendommen som ikke ble ekspropriert, var fraskilt som et g.nr. 144, b.nr. 1023 og et g.nr. 144 b.nr. 1028. På resten av g.nr. 144 b.nr. 12, dvs. på det eksproprierte areal lå eiendommens gamle bebyggelse, som også ble ekspropriert. 

Ved refusjonsskjønnet ble de to parseller (b.nr. 1023 og 1028) pålagt refusjon for utgifter til veigrunn vedrørende det nye veianlegg. 

Da kommunen i februar 1956 skulle gjøre opp med eieren av g.nr. 144 b.nr. 12, som da var rittmester A. B. Paulsens dødsbo, trakk den fra i oppgjøret det refusjonsbeløp på kr. 4 224,32, som var tinglyst som panteheftelse på eiendommen. Det ble forgjeves protestert mot dette, og sak deretter innbrakt for retten. - - - 

[[Kategori:Lagmannsretter]]