Vis kilden til RG-1965-162



{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett
|Dato=
1964-10-23
|Publisert=
RG-1965-162
|Sammendrag=

|Stikkord=
Arrest i fordring
|Saksgang=
Kjennelse 23. oktober 1964 i kjæremålssak nr. 21/1964 B
|Parter=
Dr. C. Otto & Comp. G.m.b. H. Bochum (overrettssakfører Kjell Nerva) mot Husø Verft & Mek. Verksted v/ innehaverne Sverre og Eivind Skudem (høyesterettsadvokat Ingolf Vislie).
|Forfatter=
Lagdommerne E. Wessel Holst, Carl Tank, Jorunn Skeie
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§245  Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §245], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§32  Tvistemålsloven (1915) §32], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§247 §247], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§248 §248], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§78 §78], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/  Tvangsfullbyrdelsesloven (1915)]
}}
        
Saken gjelder arrest i en fordring som et vesttysk entreprenørfirma Dr. C. Otto & Comp., Bochum, har på Norsk Koksverk A/S for en entreprise. Arresten er begjært av Husø Verft & Mek. Verksted, som har hatt en underentreprise for Otto, og som gjør gjeldende krav på tilsammen kr. 234 167,16. 

Det største krav er et erstatningskrav på kr. 156 100 for tap og merutgifter ved «vanskeliggjort og fordoblet røntgenarbeid» i forbindelse med to kuletanker for flytende ammoniakk som Husø har utført. Ansvar for Otto bygges på at tapet er forårsaket ved sterke variasjoner i spenningen for den strøm som ble nyttet ved røntgenkontrollen, og at det var et kontraktsvilkår at Norsk Koksverk vederlagsfritt skulle stille strøm til Husø's disposisjon, hvilket må bety strøm med vanlig spenning og ikke med slike store vekslinger som i dette tilfelle. Otto har ikke oppfylt sin plikt til gjennom Koksverket å stille kontraktmessig strøm til disposisjon, og har også i brev til Husø av 21. november 1963 meddelt at man har vendt seg til Koksverket og bedt mangelen avhjulpet, og dessuten stilt i utsikt at Otto, hvis firmaet blir belastet for merutgifter av Husø, vil føre ansvaret videre til Koksverket. 

De to nest største krav, kr. 48 346,16 og kr. 12 236,00, knytter seg til en såkalt «Synthesegerüst», en ca. 30 m høy bærende 

Side:163 

jernkonstruksjon for ammoniakksyntese m.v. som Husø har utført for Otto, etter særskilt kontrakt. Arbeidet krevet bl.a. statiske beregninger, og en betydelig del av dette måtte gjøres om igjen fordi Otto senere foretok vesentlige endringer i den ønskede konstruksjon. Husø hevder at Otto må være ansvarlig for merutgiftene, som er beregnet til kr. 12 236, og dessuten for den vektøkning av masser som endringene førte med seg, fra 78 tonn til ca. 98 tonn, hvilket etter de avtalte enhetspriser representerer kr. 48 346,16. 

Som arrestgrunn er påberopt, at det nå nærmer seg avvikling av kontraktsforholdet mellom partene og likeså mellom Otto og Koksverket. Hvis Husø ikke får arrest i Ottos krav på Koksverket, vil fullbyrdelse måtte foretas i utlandet. Otto har visstnok ingen andre aktiva i Norge. 

Rana namsrett - dommerfullmektigen - besluttet 31. juli 1964 arrest i nevnte fordring for kr. 238 996,16 - i samsvar med rekvirentens beregning. Arresten ble iverksatt av lensmannen 1. august s. å. Namsretten holdt 26. s. mnd. muntlig forhandling, hvorunder det krav arresten skal sikre er redusert med kr. 4829 som Otto har betalt. Det fremgår ikke når kjennelsen er avsagt, men den er 7. september 1994 forkynt for saksøktes prosessfullmektig og har denne slutning: 

«Den av Rana Namsrett den 31. juli 1964 besluttede arrest, iverksatt ved Rana Namsmanns forretning av 1. august 1964, hvorved Husø Verft & Mek. Verksted tillates å foreta arrest i den fordring Dr. C. Otto & Comp har på Norsk Koksverk A/S, opprettholdes for et beløp stort kr. 234 167,16 - kronertohundredefireogtredvetusenetthundreogsyvogseksti 16/100.» 

Angående saksforholdet vises for øvrig til namsrettens fremstilling i beslutningen og kjennelsen. 

Dr. C. Otto & Comp. G.m.b.H., Bochum, Vest-Tyskland, har ved sin prosessfullmektig i rett tid påkjært kjennelsen. Av kjæremålserklæringen, som er på 10 sider med en rekke bilag, finner man det tilstrekkelig å referere følgende: 

Alle de krav begjæringen gjelder, hithører fra kontraktsforhold. Kravene bestrides. I Husøs tilbud av 6. desember 1962 var anført som leveringsbetingelser: «M.V.L.s gewøhnliche Bedingungen», men i Otto's bestilling av 10. januar 1963 er uttrykkelig vist til firmaets omstående trykte betingelser, som skulle aksepteres på vedlagt skjema. Ifølge disse vilkår er Bochum betalingssted og verneting. Etter M.V.L.s (mekaniske verksteders landsforenings) alminnelige betingelser pkt. 67 skal tvister avgjøres ved voldgift etter norsk lov. 

Den kjærende part hevder at kravet ikke er gjort sannsynlig, og at parten ikke har vist noen særlig atferd som gir grunn til frykt for at kravet vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort. At oppfyllelse og eventuelt fullbyrdelse skjer i utlandet er i samsvar med kontrakten. Bochum er vedtatt verneting, og namsretten skulle derfor ha avvist arrestbegjæringen. Det bestrides at tvangslovens §248, annet ledd har anvendelse. 

Side:164 

 

Det hevdes at det er et vilkår etter tvangsloven at skyldneren «må ha vist en særlig adferd, dvs. en spesiell og noe uvanlig handlemåte som gir grunn til frykt for at kravet kan bli forspilt.» Det vises til Alten note 1 til tvangslovens §245, samt Skeie, sivilprosess (1940)111 side 392, avsnitt II pkt. 1. 

Når det gjelder verneting for saken viser den kjærende part til at motparten har utfylt nevnte skjema for aksept, og dermed bundet seg til den kjærende parts nevnte kontraktsvilkår om oppfyllelsessted og verneting. Dette gjelder for alle de kontrakter saken angår. Oppgjør har foregått på den måte, at regninger er sendt Otto gjennom firmaets anleggskontor på Mo, og etter anvisning av Otto har betaling skjedd gjennom tysk og norsk bank. Når Otto nekter å betale omtvistede krav, og Husø må reise sak og søke fullbyrdelse i Tyskland, er dette i samsvar med kontrakten, og arrest bør ikke anvendes i normale tvisteforhold. 

Den kjærende part har ytterligere presisert sin oppfatning i et prosesskrift av 16. oktober d. å. Lagmannsretten finner at det her gjengitte er tilstrekkelig for så vidt angår de forhold som etter rettens mening har betydning. 

Den kjærende part har nedlagt denne påstand: 

«Prinsipalt: 

Rana namsretts arrestbeslutning av 31. juli 1964, opprettholdt ved kjennelse av 26. august 1964, hvorved Husø verft & mek. verksted tillates å foreta arrest i dr. Otto & Comp.'s fordring på Norsk Koksverk A/S for et beløp på inntil kr. 234 167,16, oppheves. 

Subsidiært: 

1. Arresten gjøres betinget av at Husø verft & mek. verksted overfor dr. C. Otto & Comp. stiller en bankgarantert sikkerhet på mulig erstatningskrav på kr. 100 000, og innen en av retten satt kortere frist. 

2. Husø verft & mek. verksted må reise sak om kravet innen en av retten fastsatt kortere frist. 

I begge tilfeLle dømmes Husø Verft & Mek. Verksted til å betale Dr. Otto & Comp. tilstrekkelige saksomkostninger for Namsretten og for Kjæremålsretten.» 

Husø Verft & Mek. Verksted har tatt til gjenmæle ved sin prosessfullmektig og har nedlagt denne påstand: 

«1. Rana namsretts kjennelse av 26. august 1964 stadfestes. 

2. Husø Verft & Mek. Verksted tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.» 

Når det gjelder kravene viser Husø til tidligere anførsler. Subsidiært kreves arrest etter §248 annet ledd, og i den forbindelse anføres: 

«Etter kjæremålsmotpartens oppfatning hører saken hjemme for norsk rett. Spørsmålet om søksmålsverneting vil derfor bli prøvet ved norske domstoler i forbindelse med prøvelsen av sakens realitet. 

Etter den erfaring en hittil har hatt med Dr. Otto & Comp., er det grunn til å anta at saken vil bli søkt prøvet på alle punkter 

Side:165 

gjennom hele instansfølgen. Innen Husø da har fått rettskraftig dom, vil Dr. Otto's fordring på Koksverket etter all sannsynlighet forlengst være innfridd, dersom det ikke er gitt arrest. Dette vil innebære at Husø ikke lenger har noe å ta utlegg i her i landet. 

Det foreligger ingen konvensjon om fyllbyrdelse av norske dommer i Vest-Tyskland. Selv om Husø får medhold for norsk rett både m.h.t. søksmålsvernetinget og sakens realitet, kan man i så fall bli tvunget til å prosedere på ny i Vest-Tyskland, for å få tvangsgrunnlag der. Etter dette må man så få kravet eksekvert ved tyske namsmyndigheter. 

Dersom det ikke gis arrest, vil Husø bli tvunget til å prosedere gjennom alle instanser i to land, og vil i mellomtiden bære hele risikoen for Dr. Otto & Comp.'s solvens.» 

Når det gjelder bestemmelsen i §245 første ledd, siste alternativ, anføres: 

«Meningen med denne bestemmelse kan vanskelig være noe annet enn at risikoen for fullbyrdelse i utlandet i seg selv skal være tilstrekkelig til å tillate arrest i f.eks. fordring på norsk debitor. 

Den kjærende part hevder at Bochum i Vest-Tyskland er vedtatt som verneting. Såvidt jeg forstår, hevdes det at bestemmelsen i §245 om fullbyrdelse i utlandet er uanvendelig, dersom det er avtalt utenlandsk verneting. 

Påstanden om at Bochum er vedtatt som verneting, er i og for seg uriktig, noe jeg skal påvise i et senere avsnitt. 

Men selv om Bochum var avtalt som verneting, ville ikke det kunne gjøre §245 uanvendelig. Bestemmelsens ordlyd gir intet holdepunkt for å anta at den er uten anvendelse hvor utenlandsk verneting er avtalt. 

Jeg har inntrykk av at den kjærende part er kommet i skade for å blande sammen søksmålsverneting og arrestverneting. Arrestvernetinget er klart fastsatt i tvangsfullbyrdelseslovens §247 første ledd, som i dette tilfelle må sammenholdes med tvistemålslovens §32 annet ledd. Av disse bestemmelser følger at det under enhver omstendighet er hjemmel for å avholde arrest i en fordring med norsk debitor på det sted hvor debitor er bosatt. En slik arrest skaper ingen presidens m. h. t. søksmålsvernetinget. 

Jeg viser forøvrig til namsrettens kjennelse.» 

Kjæremotparten har videre bestridt at tysk verneting er vedtatt, og har begrunnet sin oppfatning slik: 

«Den maskinskrevne tekst i avtalen mellom Dr. Otto og Husø inneholder spesielle bestemmelser som delvis opphever, delvis står i strid med standardformularene. Det vises til kjæremålserklæringens bilag 2 a) side 2, hvor det heter: 

«Bestandteile des zwischen Ihnen und uns abgeschlossenen Vertrages sind: 

1) Inhalt dieser Bestellung. 

2) der Wortlaut des Vergabeprotokolls vom 8.1. 1963. 

Side:166 

 

3) Ihre Angebote vom 6.11. und 6.12. 1962. 

4) alle Norwegischen Montage- unde Baubestimmungen. 

5) alle einschlägigen Norwegischen Gesetzesbestimmungen.» 

Her er det altså i den spesielt avfattede, maskinskrevne avtaletekst uttrykkelig henvist til Husø's tilbud (som gjennom Mekaniske Verksteders Landsforenings Alminnelige leveringsbetingelser fastsatte norsk verneting) og til «Alle einschlägigen Norwegischen Gesetzesbestimmungen». I det sistnevnte inngår vernetingsbestemmelsen i tvistemålslovens §32. 

Det er et alminnelig fortolkningsprinsipp at de skrevne bestemmelser i en avtale går foran de trykte. Dette må særlig gjelde hvor de trykte bestemmelser har preg av standardformular. Jeg viser forsåvidt til Arnholm: «Alminnelig avtalerett» 133, 1. nye avsnitt. 

Man kan iallfall på bakgrunn av den spesielt avfattede maskinskrevne tekst vanskelig hevde at Husø har «vedtatt» noe tysk verneting. En vedtagelse av tysk verneting for leveranse fra et norsk mekanisk verksted til en norsk industribedrift i Norge er såvidt ekstraordinært at en krever klart og utvetydig grunnlag i avtalen. Og noen tosidig avtale foreligger på dette punkt ikke. Dr. Otto har stilt sine krav, men disse er fra Husø's side møtt med særbestemmelser og reservasjoner som viser at de tyske krav ikke er akseptert.» 

Motparten har formet denne konklusjon: 

«a) Hvis arrest avholdes, skaper dette ingen presidens for søksmålsverneting. Dette må prøves i særskilt, sivil sak. Men hvis Husø får medhold i at saken hører under norsk rett og får erstatning, har man ved arresten fått sikkerhet for kravet i Norge. 

b) Gis ikke arrest, vil man uansett norske domstolers oppfatning av søksmålsvernetinget og sakens realitet bli tvunget til å prosedere hele saken påny og til å gjennomføre eksekusjonen i Vest-Tyskland på et tidspunkt da Dr. Otto & Comp. kan være insolvent, under avvikling el. l.» 

Lagmannsretten skal bemerke: 

Namsretten anses kompetent etter tvangslovens §247. Den kjærende parts innsigelse mot dette fører ikke frem. En viser til Altens kommentar til tvangslovens §78 og tvistemålslovens §32. 

Husø har begjært arrest «prinsipalt med hjemmel i tvangsfullbyrdelseslovens §245 første ledd, subsidiært med hjemmel i samme lovs §248 annet ledd». Sistnevnte bestemmelse er subsidiær til påbudet i §248 første ledd om å gjøre kravet sannsynlig. Slik lagmannsretten ser på saken, blir det ikke nødvendig å drøfte om lovens forutsetninger er tilstede hva kravet angår. Dette utspringer såvidt sees av kontraktsforholdet. 

Med støtte i det som er dokumentert vedrørende kontraktsavslutningen hevder partene hver sin oppfatning m. h. t. verneting i tilfelle av tvist. 

Husø hevder med støtte i sitt tilbud av 6. desember 1962 at 

Side:167 

tvist skal avgjøres ved voldgift i Norge. I tilbudet står det: «Lieferungsbedingungen: M.V.L.s gewöhnliche Bedingungen.» 

Otto viser til akseptskrivet av 10. januar 1963, hvor det vises til omstående betingelser. Avskrift av disse er fremlagt for namsretten; og her heter det i punkt 8: 

«Erfüllungsort und Gerichtsstand: 

Als Erfüllungsort fur die Lieferung gilt die jeweils angegebene Verwendungstelle, fur Zahlungen stets Bochum. Gerichtsstand ist Bochum.» 

Lagmannsretten finner det nødvendig å ta prejudisielt standpunkt til vernetingsspørsmålet, og er kommet til at tysk verneting for søksmål som reiser seg av kontraktsforholdet må sies å være utvetydig betinget, og akseptert av Husø. Hadde Husø lagt en motsatt oppfatning i sin forannevnte knappe henvisning til «M.V.L.s gewöhnliche Bedingungen», måtte Husø ha sagt fra. Otto har etter lagmannsrettens mening presisert de omstående kontraktsvilkår så ettertrykkelig, at medkontrahenten hadde all oppfordring til å gjennomgå disse og i tilfelle si fra. 

Partene har gått inn på en rekke spørsmål angående verneting m.v. Det er reist spørsmål om arrestverneting, søksmålsverneting, oppfyllelsessted og tvangsfullbyrdelsessted. Lagmannsretten ser saken slik: 

Tvangslovens 245 første ledd nevner som arrestgrunn, at «skyldneres adferd gir grunn til å frykte for ...» og angir her følgende alternativer: enten frykt for at fullbyrdelsen ellers ville bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort, eller frykt for at den måtte foretas i utlandet. 

Hadde fare for at fullbyrdelse (ellers) må skje i utlandet vært ment som tilstrekkelig arrestgrunn, hadde dette alternativ formentlig vært formet slik: «eller når fullbyrdelsen ellers måtte foretas i utlandet». 

Når loven taler om at «skyldnerens adferd gir grunn til å frykte» for den situasjon som skal være arrestgrunn, kan den iallfall neppe ta sikte på en situasjon som ifølge kontraktsforholdet er normal og uttrykkelig avtalt eller forutsatt med hensyn til kontraktsforholdets avvikling. Lagmannsretten har funnet det godtgjort at Bochum er avtalt oppfyllelsessted og verneting i tilfelle av tvist. At Otto ikke godtar de fremsatte krav og fasthold er at tvist i tilfelle må reises ved det vedtatte forum, er da for så vidt i samsvar med avtalen og kan under disse omstendigheter ikke være tilstrekkelig arrestgrunn. 

Lagmannsretten finner støtte for sin oppfatning i det som er anført, særlig fra motivene, i [[Rt-1949-596]] flg. I nærværende tilfelle er det ikke skyldnerens atferd som gir grunn til å frykte forat fullbyrdelsen må foretas i utlandet, men partenes avtale som gjør dette til en nærliggende mulighet i og med at tysk verneting er vedtatt, og da med utelukkelse av andre verneting. Noen nødvendighet for tvangsfullbyrdelse i utlandet innebærer avtalen i seg selv ikke; det er like rimelig å anta at det tyske firma i tilfelle vil oppfylle en dom frivillig. Men hvis 

Side:168 

tvangsfullbyrdelse blir nødvendig, må dette sies å være en regulær avslutning på den avtalte fremgangsmåte i tvistetilfelle. Det er mulig at det samme kunne sies selvom norsk verneting (voldgift) hadde vært avtalt, men det finner man ikke grunn til å gå inn på. 

For lagmannsretten blir det avgjørende, at fullbyrdelse i utlandet må betegnes som en såvidt regulær følge av avtalen, at dette ikke innebærer noen slik «frykt»-situasjon som loven tar sikte på, og som må utledes av skyldnerens «atferd» - ikke av kantraktsforholdet. Jfr. også uttrykket «gir grunn til å frykte for». 

Lagmannsretten kan ikke finne støtte for Husøs standpunkt i den påberopte dom i [[Rt-1939-537]]. Dommen uttaler intet om lovligheten av vedkommende arrest, men fastslår at denne ikke kunne gi anledning til søksmål ved formuesverneting i strid med avtale om eksklusivt tysk verneting. 

Arresten blir etter dette opphevet. 

Etter resultatet finner man at den kjærende part bør tilkjennes saksomkostninger for begge retter. Beløpet settes til kr. 800. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning: 

Arresten oppheves. 

I saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler Husø Verft & Mek. Verksted kr. 800 - åtte hundre kroner - til Dr. C. Otto & Comp. G.m.b.H., Bochum, innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse. 

Av namsrettens kjennelse (dommerfullmektig Halvor Bache Halvorsen): 

- - - 

Etter forhandlingene finner retten fremdeles kravene og arrestgrunnen sannsynliggjort. Kravene ble etter opplysning fra saksøker redusert til kr. 234 167,16 da saksøkte har betalt kr. 4829. Saksøkte nedla påstand om at arresten skal oppheves og saken avvises fra Rana namsrett, idet saksøkte mener at partene har vedtatt at verneting for alle saker mellom partene i anledning de kontrakter de har inngått, skal være Bochum i Vest-Tyskland. Saksøker påstod arresten opprettholdt, idet det formuerettslige verneting etter tvistemålslovens §32 måtte komme til anvendelse. 

Retten bemerker: 

Det legges til grunn at arrestkravet som skriver seg fra flere forskjellige selvstendige kontrakter, kan behandles som ett krav, idet det ikke er opplyst at det er vedtatt særlige bestemmelser i noen av kontraktene som gjør det nødvendig selvstendig å vurdere denne kontrakten. 

Den første kontrakt mellom partene ble utferdiget 10. januar 1964. I kontrakten er det henvist til saksøkers tilbud av 6. november og 6. desember 1962. Likeledes er det henvist til forhandlingsprotokoll fra møte mellom saksøkte og disponent Skudem fra saksøkers firma. 

Side:169 

 

Begge de tilbud som det er henvist til er fremlagt og i begge er det henvist til Mekaniske Verksteders Leveringsbetingelse (MVL) og her er det inntatt bestemmelse om voldgift etter loven i leverandørens land dvs. norsk rett. 

Forhandlingsprotokollen fra 8. januar 1964 er ikke fremlagt. 

Imidlertid henviser forsiden den sluttede kontrakt til saksøktes innkjøpsbetingelser som er trykket på baksiden av kontraktsformularen. 

I disse betingelser er det sagt at saksøktes innkjøpsbetingelser skal gjelde for kontrakten og at leveringsbetingelser vedlagt av selgeren ikke har noen gyldighet. 

En av bestemmelsene sier «Verneting er Bochum». Om disse bestemmelser kan sies å være vedtatt av saksøkeren i helhet er uklart. Retten har, etter det som er opplyst under den muntlige forhandling, funnet at saksøktes innkjøpsbetingelser er fraveket i flere tilfelle, bl.a. ved endring av avtalene, uten at man derved kan si at MVL har blitt lagt til grunn. 

Retten finner ikke at saken er tilstrekkelig opplyst under den muntlige forhandling til at retten kan ta standpunkt til om det bindende er avtalt andre vernetingsregler enn de loven stiller opp. Dette må bli å avgjøre ved et eventuelt søksmål. 

Inntil så skjer finner retten at lovens vanlige vernetingsregler bør gjelde, og etter tvistemålslovens §32 har saken utvilsomt verneting i Rana. 

Arresten blir å opprettholde, dog bare for kr. 234 167,16, i henhold til opplysning fra saksøkeren om at dette er kravets størrelse. - - - 

[[Kategori:Lagmannsretter]]