Vis kilden til RG-1985-777



{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett
|Dato=
1985-02-08
|Publisert=
RG-1985-777
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Dom 8. februar 1985 i sak nr. 76/84
|Parter=
1. Ingeborg Haslauer, 2. Angelika Haslauer (advokat Christian B. Herlofsen v/advokat Hroar Kværner) mot Darre Berg (advokat Hans Olav Heli).
|Forfatter=
Lagmann Bjørn Skreiberg, lagdommerne H. Byrkjeland, Ketil Tveiten
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1979-05-18-18/§14  Foreldelsesloven (1979) §14], [https://lovdata.no/lov/1979-05-18-18/§23 §23], [https://lovdata.no/lov/1979-05-18-18/§9 §9], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-11/  Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172  Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§184 §184], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§185 §185], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§48 §48], [https://lovdata.no/lov/1926-02-20-2/§67  Motorvognloven (1926) §67], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-4  Skadeserstatningsloven (1969) §3-4], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-9 §3-9], [https://lovdata.no/lov/1979-05-18-18/§31 §31]
}}
               
Saken gjelder erstatningskrav for tap av forsørger ved trafikkulykke i Østerrike. 

Under ferietur i 1975 kolliderte Darre Bergs motorvogn JU 16860, med ham selv som fører, med en østerriksk motorsykkel på en landevei utenfor Salzburg. Føreren av motorsykkelen, Alfred Haslauer, omkom. Bilen var trafikkforsikret i Norges Brannkasse, og Berg hadde dessuten tegnet utvidet forsikring ved internasjonalt forsikringskort gjennom Trafikkforsikringsforeningen, som gjaldt besøk bl.a. i Østerrike. I kortets trykte tekst pkt. 1 er bestemt: «I hvert land som blir besøkt og hvor dette kort er gyldig, vil byrået i vedkommende land (se kortets bakside) overta et forsikringsselskaps ansvar med hensyn til bruken av motorvogn som er nevnt i dette forsikringskort, overensstemmende med de lover om obligatorisk forsikring som er gitt i landet.» 

Den forulykkedes etterlatte, hustruen Ingeborg Haslauer og de to mindreårige døtre Sabine og Angelika Haslauer - de sistnevnte med moren som verge - reiste erstatningssøksmål ved byretten i Salzburg mot Darre Berg og Forbundet for østerrikske forsikringsselskaper (Verband der Versicherungsübernehmungen Østerreichs). 

Ved dom avsagt av Salzburg byrett 10.7.1980 ble Darre Berg og forsikringsforbundet som samskyldnere dømt til å betale som engangsbeløp til Ingeborg Haslauer S (østerrikske schilling) 110 292,43 og til hver av døtrene Sabine og Angelika S 53 112,96 samt renter av beløpene fra 10.2.1977. Videre ble de saksøkte dømt til å betale løpende erstatningsterminer, som fra 1.1.1978 pr. mnd. utgjør for Ingeborg Haslauer S 4 889,72 og for hver av døtrene S 2 345,06. Plikten til å betale de løpende ytelser gjelder for Ingeborg Haslauer så lenge hun er enke, og for Sabine og Angelika inntil de er i stand til å underholde seg selv, men for alle er forpliktelsen begrenset til 2.5.2004. Det ble videre gitt fastsettelsesdom for de saksøktes solidariske erstatningsplikt. - Det er i domsslutningens litra i fastsatt at ansvaret for saksøkte nr. 2 - forsikringsforbundet - er begrenset i henhold til (den østerrikske) motorvognloven av 1967. - Den fullstendige domsslutning er inntatt i oversettelse i den nå påankede dom. 

Den østerrikske dom er rettskraftig. 

Norges Brannkasse betalte inntil august 1982 direkte til de etterlatte de forfalte forpliktelser etter dommen. De samlede utbetalinger hadde da nådd grensen for forsikringsforbundets ansvar i henhold til dommen, som etter det opplyste var S 1 000 000. 

Side:779 

Ingeborg Haslauer og Angelika Haslauer reiste ved stevning 16.2.1983 søksmål mot Darre Berg ved Strømmen herredsrett. Det ble fremsatt krav om at han med virkning fra 1.9.1982 dømmes til å betale Ingeborg Haslauer løpende månedlige beløp som angitt i den østerrikske dom, og med samme tidsbegrensning. For Angelika Haslauer kreves et engangsbeløp svarende til de fastsatte månedlige terminer for tiden fra 1.9.1982 til 1.9.1983, idet hun fra sistnevnte tidspunkt ville være selververvende. Den andre datteren, Sabine Haslauer, var allerede blitt selververvende og hadde intet ytterligere krav å fremsette i henhold til den østerrikske dom. 

Strømmen herredsrett avsa 19.10.1983 dom med denne domsslutning: 

«1. Darre Berg frifinnes. 

2. Hver av partene dekker sine omkostninger i anledning saken.» 

Det vises til herredsrettens domsgrunner. 

Ingeborg Haslauer og Angelika Haslauer har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsrett og nedlagt denne påstand: 

«1. Darre Berg dømmes til å betale til Ingeborg Haslauer månedlige beløp svarende til ATS 4 889,72 fra og med september 1982 og så lenge hun opprettholder sin enkestand, dog ikke lenger enn til den 2.5.2004, samt 12% rente ved forsinket betaling. 

2. Darre Berg dømmes til å betale Angelika Haslauer et beløp svarende til ATS 28 140,- med 12% rente fra den 1.9.1983 til betaling skjer. 

3. Darre Berg dømmes til å betale sakens omkostninger.» 

Darre Berg har tatt til motmæle og nedlagt denne påstand: 

«1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes. 

2. Darre Berg tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» 

De ankende parter har i det vesentlige anført: 

Spørsmålet om Darre Bergs erstatningsansvar må etter norsk internasjonal privatrett avgjøres etter østerriksk rett. Det er retten i det land hvor skaden inntrer som skal anvendes, jfr. Gaarder: Internasjonal privatrett 116 flg. Den østerrikske dom fastslår at Darre Berg er erstatningsansvarlig, og bygger for så vidt på den erkjennelse som forelå fra Darre Bergs østerrikske prosessfullmektig om at ansvarsgrunnlaget ikke ble bestridt. Denne erkjennelse, som må ha gjeldt skyldansvar, er Berg bundet av, jfr. tvml. §48, idet han selv ikke var til stede i retten og gjorde innsigelse. Erkjennelsen er under enhver omstendighet et viktig bevismoment. Bevismaterialet i saken, med politiforklaringer av vitner til ulykken, bekrefter også Bergs skyld. Han påanket da heller ikke den østerrikske dom. Også erstatningsutmålingen må skje etter østerriksk rett. De ankende parter henholder seg til bevisvurderingen i den østerrikske dom, som bygger på vitneprov og sakkyndige erklæringer, og hvor det ved tapsberegningen også er tatt hensyn til det de skadelidte allerede har mottatt i pensjon m.v. Det er en tillitvekkende dom, som bygger på en helhetsvurdering, og som kan legges til grunn ved norske domstolers behandling av saken. Det er ugjørlig nå så lenge etterpå å fremskaffe ytterligere bevismateriale, og det er heller ikke nødvendig. 

Side:780 

Spørsmålet om erstatningskravet er foreldet, må avgjøres etter østerriksk rett. Foreldelsesregler må anses som materiellrettslige regler, og ved lovvalget må foreldelsesspørsmålet følge hovedspørsmålet om selve erstatningskravet. Det er ingen grunn til at foreldelsesspørsmålet skal gis en særbehandling og vurderes etter norsk rett. Det er vist til Holmboe: Foreldelse av fordringer 205 note 5 og 211-212, til Gaarder 58-59 og til O. A. Burum: Lovkonflikter (1948) 165, VI og 166. - Også dersom lovvalget avgjøres etter Mignon-formelen, dvs. etter loven i det land som forholdet har nærmest tilknytning til, må resultatet bli at østerriksk rett får anvendelse. Det er vist til Gaarder 29-30, med de der nevnte høyesterettsdommer, Rt-1923-II 58 (Irma-Mignondommen), [[Rt-1931-1185]] (Thamsdommen), [[Rt-1937-888]] (Gullklausuldommen) og [[Rt-1957-246]] (Turbussdommen). - Forholdet i saken har nærmest tilknytning til Østerrike hvor skaden er inntrådt og hvor de skadelidte bor. Etter §1478 i den østerrikske lovbok er foreldelsesfristen for et krav etter dom 30 år, og kravet er således ikke foreldet. 

Subsidiært gjøres gjeldende at kravet ikke er foreldet selv om norsk foreldelseslov gis anvendelse. Søksmål ble riktignok ikke reist innen 1 år fra avsigelsen av den østerrikske dom (10.7.1980), slik det normalt kreves etter vår foreldelseslov §23 annet ledds annet punktum, for at foreldelse ikke skal inntre. Men Darre Berg har erkjent sin forpliktelse på en slik måte at foreldelsesfristen er avbrutt etter foreldelseslovens §14. Han erkjente sitt ansvar under rettssaken i Østerrike og anket ikke dommen der. De skadelidte saksøkte ikke Norges Brannkasse, men det østerrikske forsikringsforbund og Darre Berg. Når de har fått betaling fra Norges Brannkasse, har det vært naturlig for dem å anta at pengene kom fra Berg. De har ikke hatt oppfordring til å undersøke forholdet før betalingene stoppet høsten 1982. De tok da fristavbrytende skritt innen 1 år. Den norske foreldelsesfrist på 10 år er ikke oversittet. - Det vil være adgang til eventuelt å redusere Bergs ansvar etter regelen om ordre-public, men det østerrikske domsresultat er ikke slik at dette er nødvendig. Det er vist til Nygaard: Skade og ansvar 121 flg. med referat av norske erstatningsdommer; erstatningsnivået for tap av forsørger går opp til kr. 300 000-kr. 400 000. Erstatning i form av løpende terminer, som fastsatt i den østerrikske dom, er også hjemlet i vår rett, jfr. skadeserstatningslovens §3-9. En kapitaliseringsfaktor på 15, som brukt i nevnte dom, er høy, men bør legges til grunn. Den sakkyndige uttalelse om tapsberegningen, som ankemotparten viser til, ble ikke behandlet av den østerrikske domstol, og kan heller ikke få betydning i denne sak. 

De ankende parter viser til at Norge har inngått overenskomst med Østerrike om anerkjennelse av dommer fra det annet land. Østerrike har ratifisert avtalen, og Norge antas å ville ratifisere inneværende år. Hadde den østerrikske dom vært anerkjent i Norge, ville kravet ikke ha vært foreldet. Rimelighet tilsier at kravet ikke anses foreldet selv om dommen ikke er anerkjent. 

Ankemotparten har i det vesentlige anført: 

Om lovvalget er det i utgangspunktet enighet om at østerriksk rett skal anvendes i saken når det gjelder ansvarsgrunnlag og erstatningsutmåling. 

Side:781 

Men etter norsk internasjonal privatrett må et domsresultat vurderes etter den alminnelige rimelighetsstandard om ordre-public. Lovvalget vil da stille seg annerledes når det gjelder spørsmålet om et erstatningskrav er foreldet. Skyldneren har sterk tilknytning til Norge, hvor han er fast bosatt, og han har ingen tilknytning til Østerrike, hvor han på ulykkestiden bare var på en kort ferietur. Han har et sterkt krav på å få sin eventuelle forpliktelse vurdert etter norsk foreldelseslovgivning. Det er vist til 77-78 i Ot.prp. nr. 38 (1977-78) til lov om forelding av fordringer av 18.5.1979, hvor det fremgår at i innstillingen til loven ble det foreslått en ubetinget regel om at norsk lov skal anvendes dersom foreldelse ville vært inntrådt etter norsk lov, men ikke etter vedkommende fremmede lov. Justisdepartementet uttalte imidlertid (s. 78) at man ikke ville foreslå at spørsmålet blir lovregulert nå, og at det - som etter gjeldende lov - kunne overlates til rettspraksis. - Det foreligger imidlertid ingen dommer om forholdet. 

Foreldelsesregler er gitt ut fra hensynet til å beskytte skyldneren og for å frita domstolene for å behandle gamle krav. Det er unødvendig å ta stilling til om foreldelsesregler er prosess- eller materiellrettslige; det avgjørende er reglenes reelle innhold. Ifølge Holmboe 211 må disse hensyn tale for å anvende norsk foreldelseslov når dette vil medføre at fordringen er foreldet. De refererte uttalelser fra Burum, jfr. den ankende parts anførsel, gjelder dansk rett og er for øvrig ikke reservasjonsløse. - Konklusjonen må være at norsk internasjonal privatrett antas å ha en regel om at når en (norsk) skyldner i hele preskripsjonstiden har bodd i Norge, skal norsk foreldelsesrett gjelde. Skyldneren skal ikke kunne innhentes av en lang utenlandsk foreldelsesfrist. 

For så vidt norsk foreldelsesrett får anvendelse, reguleres forholdet ved den nye foreldelseslov av 18.5.1979. Etter §9 er foreldelsesfristen for erstatningskrav 3 år. 

Den østerrikske dom av 10.7.1980 er ikke anerkjent i Norge, og det er rettstilstanden nå som må legges til grunn. Foreldelseslovens §23 annet ledd pkt. 2 får anvendelse og innebærer at foreldelse inntrer 1 år etter avsigelsen av den østerrikske dom. Forliksklage ble først uttatt i 1982, etter 1-årsfristens utløp, og foreldelse er således inntrådt. 

Berg har ikke erkjent forpliktelsen til å betale erstatning, slik at foreldelsesfristen er avbrutt etter foreldelseslovens §14. Det må etter loven være tale om erkjennelse av en bestemt forpliktelse i kroner og øre, og det har Berg ikke gitt. Innrømmelsene som ble gjort av den østerrikske prosessfullmektig, er ikke å anse som bindende viljeserklæringer, jfr. tvml. §184 og §185, og de kan tilbakekalles. Innrømmelsene er ikke av betydning i denne sak. Norges Brannkasses utbetalinger innebærer ingen erkjennelse av betalingsplikt fra Bergs side. Brannkassen hadde en selvstendig betalingsforpliktelse i henhold til det internasjonale avtaleverket mellom forsikringsselskapene i de ulike land, og betalingene skjedde ikke på vegne av Berg. Dette er også i samsvar med vitneforklaringen for lagmannsretten fra direktøren i Fellesforsikringen. De skadelidtes subjektive oppfatning av hvor pengene kom fra, er uten betydning. Feilen ligger hos den østerrikske advokat som ikke har fulgt opp saken i tide. Berg kan ikke være ansvarlig i tilfelle av at 

Side:782 

Norges Brannkasse ikke skulle ha overholdt sin informasjonsplikt. - 1-årsfristen er ikke avbrutt, og kravet ble således foreldet ved fristens utløp. - Den østerrikske foreldelsesfrist på 30 år er en helt fremmed regel etter vår rett. 

Ankemotparten gjør subsidiært gjeldende at det ikke er påvist noe økonomisk tap ut over den erstatning de ankende parter har fått utbetalt av Norges Brannkasse - S 1 000 000, svarende til ca. kr. 400 000. En henvisning til tapsberegningen i den østerrikske dom er ikke noe bevis. De ankende parter er både for herredsrett og lagmannsrett blitt provosert til å fremlegge bevis for sine tap. Av inntektsoppgavene som nå er fremlagt for Ingeborg Haslauer, kan det ikke sluttes noe om inntektstapet ved forsørgerens død. - En sakkyndig uttalelse avgitt 3.6.1978 av en oppnevnt regnskapskyndig, dr. L. Wiedersmann, avviker fra den sakkyndige erklæring som Salzburg byrett bygget på når det gjaldt bedømmelsen av hvilken inntekt Alfred Haslauer ville ha hatt om han hadde levd. De etterlattes tap lar seg vanskelig fastslå. Det er således mangelfulle opplysninger om Ingeborg Haslauers yrkesaktivitet, som etter skadeserstatningslovens §3-4 er av betydning ved erstatningsfastsettelsen. Den utbetalte erstatning på kr. 400 000 ligger høyere enn nivået i Norge på denne tid for tap av forsørger. Det er for så vidt vist til dommer i [[Rt-1973-1334]] (kr. 60 000), 1974 1077 (kr. 40 000) og 1976 1302 (kr. 75 000). 

Det er ellers anført at en kapitaliseringsfaktor på 15 er for høy og ville blitt 11-12 etter norske regler. Terminutbetaling er ukjent i vår rettspraksis. 

Når det gjelder selve ansvarsgrunnlaget, må det bygges på at den forulykkede kjørte for fort, var alkoholpåvirket og etter det Berg kunne se, kjørte uten lys. Berg kjørte forsvarlig. Dette bør under enhver omstendighet lede til en ansvarsfordeling, og da kan i hvert fall tapet ikke bli over kr. 400 000. 

Berg vil ikke, om han idømmes erstatningsplikt, få dekning gjennom Norges Brannkasse, idet hans forsikring var begrenset til det Brannkassen har utbetalt til de skadelidte. Å pålegge ham erstatningsplikt ville virke urimelig, og måtte medføre at lovens alminnelige lempingsregel kom til anvendelse. 

Under ankeforhandlingen har de ankende parter vært representert ved sin prosessfullmektig, og ankemotparten har møtt med sin prosessfullmektig og gitt forklaring. Det er avhørt ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. 

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Også lagmannsretten finner at det fremsatte erstatningskrav er foreldet, men bygger på et annet foreldelsesgrunnlag enn herredsretten. 

Erstatningssaken er reist for norske domstoler av østerrikske statsborgere mot en norsk statsborger som hevdes å ha voldt dem skade mens han hadde midlertidig opphold i deres hjemland. Når det som her er spørsmål om lovvalg mellom norsk og utenlandsk rett, gjelder etter Høyesteretts praksis et alminnelig prinsipp om at forholdet fortrinnvis bør bedømmes etter loven i det land det har sin sterkeste tilknytning til eller nærmest hører hjemme, jfr. Holmboe 204-205 med henvisning til Rt-1923-II 58 flg., 1931 1185 flg. og 1937 888 flg. 

Side:783 

Det er ikke omtvistet at denne saken har sin sterkeste tilknytning til Østerrike når det gjelder selve erstatningskravet - både ansvarsspørsmålet og eventuell erstatningsutmåling - og at saken for så vidt måtte behandles etter østerriksk rett. Lagmannsretten er enig i dette. Berg har imidlertid anført at spørsmålet om erstatningskravet er foreldet, står i en annen stilling og må avgjøres etter norsk rett, mens de ankende parter mener østerriksk rett får anvendelse også m.h.t. foreldelse. 

Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at norsk foreldelsesrett må få anvendelse, og tiltrer i det vesentlige herredsrettens begrunnelse for dette i dommen 24 og 25. Det må i utgangspunktet legges til grunn at norsk internasjonal privatrett ikke er til hinder for at norske foreldelsesregler anvendes, selv om hovedkravet avgjøres etter fremmed rett, jfr. Holmboe 210 pkt. 3. Det vises også til Ot.prp. nr. 38 (1977-78) til foreldelsesloven av 31.5.1979 77 annen spalte, der det fremgår at det i innstillingen var foreslått en særskilt lovbestemmelse om foreldelse av krav fastsatt etter fremmed rett, dog uten at forslaget ble tatt opp i proposisjonen. Lagmannsretten antar at lovvalget m.h.t. foreldelsesrett må kunne vurderes for seg, idet spørsmålet om tilknytning kan stille seg annerledes for dette spørsmål enn for hovedkravet. - Det kan da ikke være påkrevd å ta stilling til hvorvidt foreldelsesregler er av materiellrettslig eller prosessrettslig art, og om den betydning et slikt skille måtte ha. Skyldnerens tilknytning til Norge må ha vekt, og likeledes hvordan de norske foreldelsesregler vil slå ut i forhold til de utenlandske, jfr. Holmboe 211-212. Berg har sin sterkeste tilknytning til Norge hvor han alltid har hatt sin faste bopel, og hvor han også har bodd siden skadetilfellet i 1975. Sterke hensyn taler for at han bør kunne innrette seg etter norske foreldelsesregler når det gjelder en forpliktelse han har pådratt seg under et kortvarig opphold i utlandet. Etter østerriksk rett er foreldelsesfristen 30 år for et krav som er fastslått ved dom, mens den norske frist etter foreldelseslovens §9 er 3 år fra den dag skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om skaden. (3-årsfristen gjaldt også etter den tidligere §28 i straffelovens ikrafttredelseslov.) Om østerriksk foreldelsesrett legges til grunn, ville et erstatningskrav mot Berg kunne inndrives gjennom en lang årrekke etter at foreldelse hadde inntrådt etter norske regler. Den nevnte lovbestemmelse i innstillingen til foreldelsesloven gikk nettopp ut på å fastslå foreldelse i slike tilfeller. Også Holmboe 211-212 må etter lagmannsrettens mening tas til støtte for dette syn. Lagmannsretten legger etter dette norsk foreldelsesrett til grunn. 

Etter dagjeldende §28 i straffelovens ikrafttredelseslov løp en 3-års foreldelsesfrist fra ulykkesdagen i juli 1975, da de skadelidte ble kjent med skaden og de ansvarlige. Denne frist antas imidlertid avbrutt ved søksmålet som ble reist for østerriksk domstol i 1977. Erstatningskravet var således ikke foreldet etter vår tidligere foreldelsesregel da foreldelsesloven av 18.5.1979 trådte i kraft 1.1.1980, jfr. lovens §31, og den nye lov får således anvendelse. Salzburg byretts dom av 10.7.1980 anerkjennes ikke i Norge etter rettstilstanden som er gjeldende ved lagmannsrettens behandling av saken. Dommen har imidlertid som 

Side:784 

virkning i henhold til foreldelseslovens §23 pkt. 2 annet punktum at det fra domstidspunktet løp en 1-års frist for å reise sak om forholdet i Norge. Denne frist er oversittet, idet forliksklage først ble uttatt i 1983. 

Det hevdes av de ankende parter at foreldelsesfristen er avbrutt etter foreldelseslovens §14 ved at Berg har erkjent sin forpliktelse. En erkjennelse som skal ha slik virkning, må være fremkommet under fristens forløp. Noen erkjennelse uttrykkelig eller i handling har Berg ikke gitt. Norges Brannkasses betaling av de løpende ytelser til de skadelidte er oppfyllelse av den forpliktelse det østerrikske forsikringsforbund er idømt, og innebærer ingen erkjennelse fra Bergs side. For dette spørsmål kan de skadelidtes subjektive oppfatning ikke være avgjørende. Noe annet forhold som kan ha bevirket avbrytelse av 1-årsfristen, er ikke opplyst, og foreldelse er således inntrådt. Det er da ikke grunn til å vurdere selve erstatningskravet som er fremsatt. 

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet også omkostningsavgjørelsen opprettholdes. 

Avgjørelsen har m.h.t. lovvalget budt på tvil også i lagmannsretten, og saksomkostninger finnes heller ikke å burde tilkjennes i ankeinstansen, jfr. unntaksregelen i tvml. §180 første ledd. 

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Herredsrettens dom stadfestes. 

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. 

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ole Edw. Hagen): 

De østerrikske statsborgerne Ingeborg Haslauer og Angelika Haslauer reiste ved stevning av 16.2.83 sak mot Darre Berg med påstand om erstatning for tap av forsørger. 

Det ble videre lagt ned påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. 

I sitt tilsvar av 1.3.83 har saksøkte benektet kravet og påstått seg frifunnet samt å få dekket sine omkostninger av saksøkeren. 

Etter forutgående skriftlig saksforberedelse ble hovedforhandling berammet og avholdt 5.10.83. Av rettsboken fremgår den dokumentasjon og øvrige bevisføring som ble ført. 

Saksforholdet er i korthet følgende: 

Den 13.7.75 var saksøkte som fører av norsk registrert motorvogn JU 16860 innblandet i et trafikkuhell på Halleiner Landesstrasse L 105 ved Puch i Østerrike. Under kryssing av motgående kjørebane kolliderte hans kjøretøy med to møtende motorsykler. Den ene av disse ble ført av Alfred Haslauer henholdsvis mann og far til saksøkerne, omkom som følge av ulykken. Den andre motorsyklisten, Edgar Schwaighofer, forøvrig en bekjent av den omkomne, ble alvorlig kvestet. Saksøktes motorvogn var på denne tiden forsikret i Norges Brannkasse under de dagjeldende forsikringsvilkår og det var videre fra saksøktes side før utrelse fra Norge ordnet med såkalt «grønt forsikringskort» for kjøring i utlandet. 

Avdøde Alfred Haslauer's hustru og to barn reiste som følge av ulykken en erstatningssak mot så vel saksøkte personlig som forsikringsselskapet Norges 

Side:785 

Brannkasse, i Østerrike representert gjennom Forbundet for forsikringsselskaper i Østerrike (Verband der Versicherungsunternehmungen Østerreichs). Tvist ble reist ved Salzburg byrett og saksøkte var såvel under den skriftlige saksforberedelse som under prosessen forøvrig representert av en østerriksk advokat som bl.a. i sitt tilsvar til Salzburg byrett den 30.9.77 anfører (jfr. bilag 1 til prosesskrift av 30.9.83 i oversettelse fra tysk): 

«Vi bestrider alt som er gjort gjeldende i stevningen, som uriktig og ikke i samsvar med kjensgjerningene, forsåvidt det ikke i det følgende er uttrykkelig innrømmet å være riktig, og nedlegger påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. 

Når det gjelder grunnlaget for saksøkernes krav, blir dette ikke bestridt. Det innrømmes således som riktig at saksøkte nr. 1 hefter overfor saksøkerne for eventuelle tap etter trafikkulykken den 13.7.75 på Halleiner Landesstrasse ved veikilometer 8,4. Når det gjelder saksøkte nr. 2 anføres imidlertid at hans ansvar ikke er begrenset til forsikringssummen. Ansvaret for saksøkte nr. 2 er begrenset gjennom bestemmelsene i motorvognlovens §67.» 

Saksøkte nr. 1 var i denne prosess Darre Berg personlig og saksøkte nr. 2 forsikringsselskapet. 

Den 10.7.80 ble det ved Salzburg byrett avsagt dom i erstatningssaken. Fra dommen hitsettes følgende (i oversettelse fra tysk): 

«Avsagt av Salzburg byrett, dommer: dr. Engelbert Bitschnau, i rettssaken mellom saksøkerne: 

1. Ingeborg Haslauer, funksjonær, 

2. den mindreårige Sabine Haslauer, skoleelev, 

3. den mindreårige Angelika Haslauer, skoleelev, alle bosatt i 5061 Glasenbach, Klostergasse, 5, representert ved dr. Reinhold Möbius jun., advokat i Salzburg, mot de saksøkte 

1. Darre Berg, sivilingeniør, Nittedal, Slattum, Li 1981, Norge, 

2. Forbundet for forsikringsselskaper i Østerrike (Verband der Versicherungsunternehmungen Østerreichs), Schwarzenbergplatz 7, 1030 Wien III, begge representert ved dr. Friedrich Harrer, advokat i Salzburg, angående betaling av S 236 046,85, månedlige renter på S 4 889,72, S 2 345,06 og S 2 345,06 samt fastsettelse, tvistegjenstandens verdi ialt S 610 921,09 samt tillegg. Thi kjennes for rett: 

De saksøkte tilpliktes som samskyldnere å betale: 

a) Til saksøker nr. 1.) S 110 292,43 med tillegg av 4% renter fra 10.2.1977. 

b) Til saksøker nr. 2.) S 53 112,96 med tillegg av 4% renter fra 10.2.1977. 

c) Til saksøker nr. 3.) S 53 112,96 med tillegg av 4% renter fra 10.2.1977. 

d) Til saksøker nr. 1.) en rente på S 4 798,86 pr. måned, fra 1.7. til 31.12.1977, og på S 4 889,72 fra 1.1.1978 og så lenge hun er enke, i høyden dog til 2.5.2004. 

e) Til saksøker nr. 2.) en rente på S 2 251,68 pr. måned, fra 1.7. til 31.12.1977, og på S 2 345,06 pr. måned, fra 1.1.1978 og til hun er i stand til å underholde seg selv, i høyden dog til 2.5.2004. 

f) Tilsaksøkernr. 3.)en rente på S 2 251,68 pr. måned, fra 1.7. til 31.12.1977, og på S 2 345,06 pr. måned fra 1.1.1978 og til hun er i stand til å underholde seg selv, i høyden dog til 2.5.2004, og da slik at beløpene under a) til c) og de beløp som er nevnt under d) til f) og som er forfalt til betaling innen dommen har fått rettskraft, betales innen 14 dager, og de beløp som er nevnt under d) og f) og som forfaller til betaling i fremtiden, forskuddsvis 

Side:786 

den 1. i hver måned. 

g) Det gis fastsettelsesdom for at de saksøkte som samskyldnere plikter å erstatte saksøkerne ethvert tap som følger av Alfred Haslauers dødsfall, i sin helhet, og å yde saksøkerne full dekning. 

h) De saksøkte tilpliktes videre som samskyldnere å erstatte saksøkerne ved deres prosessfullmektig saksomkostningene innen 14 dager, og disse fastsettes til S 110 742,33 (heri innbefattet kontantutlegg S 270,- og omsetningsavgift S 8 183,13). 

i) Ansvaret til saksøkte nr. 2.) er begrenset i henhold til motorvognloven av 1967.» 

Omfanget av erstatningsansvaret var imidlertid omstridt fra begge de saksøktes side. Erstatningsgrunnlaget var det ikke uenighet om. 

Avgjørelsen ble stående som rettskraftig. Norges Brannkasse foresto oppgjør av de krav som umiddelbart forfalt til betaling. De månedlige avdrag som anført i domsslutningens post d), e) og f) ble betalt fram til og med august 1982. Betalingene ble da stoppet idet utbetalingene var kommet opp i øsh 1 million, den daværende øvre begrensning for et forsikringsselskaps ansvar i sådanne tilfeller, og som forøvrig Salzburg byretts dom bygger på. 

Idet den østerrikske dom ikke inneholder sådanne begrensninger for saksøkte Darre Berg's personlige ansvar, ble det deretter reist krav direkte overfor ham. Kravet ble fremmet overfor ham i brev av 3.12.1982. Saksøkte har bestridt kravet og som følge derav ble saken den 2.2.1983 behandlet i Nittedal forliksråd uten at forlik kom i stand. 

Saksøkerne har opplyst at Angelika Haslauer fra og med september 1983 er selvforsørgende således at erstatningsplikten kun gjelder 12 månedlige beløp regnet fra og med september 1982. 

Saksøkerne har i det vesentligste anført: - - - 

Saksøkte har i det vesentligste anført: - - - 

Retten skal bemerke: 

Retten vil først behandle de spørsmål som reiser seg i forbindelse med foreldelse av et mulig erstatningsansvar, men vil før dette knytte enkelte bemerkninger til hvilken lov som skal danne bakgrunn for rettens avgjørelse ved den erstatninsrettslige vurdering. Retten er enig med partene i at det er østerriksk erstatningsrett som i hovedsak skal danne grunnlaget for denne retts avgjørelse i spørsmålet om vilkårene for erstatning er tilstede, og omfanget av erstatningsplikten. I utgangspunktet skal således den norske domstol anvende de samme rettsregler som danner grunnlaget for den dom som ble avsagt ved Salzburg byrett den 10.7.80. Det er ikke inngått noen avtale om gjensidig anerkjennelse av domstolsavgjørelser mellom Norge og Østerrike, således at sakens avgjørelse i Østerrike ikke gir tvangskraft for kravet i Norge. Det er fra saksøkernes prosessfullmektig opplyst at det arbeides med en avtale om gjensidig anerkjennelse av rettsavgjørelser, men retten finner ikke at dette forhold får betydning for nærværende sak. 

Det første spørsmål retten må ta stilling til er hvorvidt østerrikske eller norske foreldelsesregler skal komme til anvendelse. Etter østerriksk rett vil erstatningskravet på grunn av den der rettskraftige dom foreldes etter 30 år regnet fra domsavsigelse. Det vises i den forbindelse til foreldelseslovens innstilling side 9. Utgangspunktet ved anvendelsen av de norske foreldelsesregler vil være foreldelsesloven av 1979 (F), jfr. §31. Utgangspunktet for foreldelsen vil være denne lovs §9 idet fristen i samme lovs §23 første ledd er oversittet. 

Side:787 

Bestemmelsen i F §23 nr. 2 løser ikke lovvalgsspørsmålet idet bestemmelsen forutsetter at de norske foreldelsesreglene kommer til anvendelse. Imidlertid synes det å følge av bestemmelsen at det ikke er noe i norsk rett som er til hinder for at våre foreldelsesregler kommer til anvendelse, selv om hovedforholdet (i dette tilfellet erstatningsansvar og tap) er avgjort eller skal avgjøres etter utenlandske lovregler. Det vises i den forbindelse til Ot.prp. nr. 38 for 1977/78 side 77. 

Foreldelsesreglene adskiller seg videre fra de rent materielle regler idet det ikke i samme grad har direkte tilknytning til Østerrike (og østerriksk rett) som selve den erstatningsbetingede handling og det tap som er forårsaket. Foreldelsesreglene har forøvrig enkelte likhetstrekk med rent prosessuelle regler. Det skal i den forbindelse anføres at såvel engelsk som amerikansk rett anser foreldelsesreglene for å være prosessuelle og ikke materielle som hos oss. Ut ifra denne forskjell det er mellom de rent erstatningsrettslige regler og foreldelse, kan ikke retten se at det er noen prinsippielle betenkeligheter mot å anvende østerriksk rett forsåvidt gjelder hovedforholdet, og norsk rett forsåvidt gjelder foreldelse. 

Skyldneren (saksøkte) er i denne sak bosatt i Norge og er norsk statsborger. Saken synes derfor å ha en naturlig tilknytning og binding til Norge og til norsk rett. Betalingen vil finne sted herifra og tvangsfullbyrdelse vil eventuelt måtte skje gjennom de norske tvangsmyndigheter. Selv om kravet som sådant har oppstått i Østerrike og saksøkerne er bosatt der nede, finner retten at de prinsipper som kommer til uttrykk i Høyesteretts dom av Rt-1923-II 58 (Irma mignon-saken), jfr. forøvrig Holmboe's «Foreldelse av fordringer» side 204 flg., faller ut til fordel for anvendelse av norske foreldelsesregler. 

Reelle hensyn synes videre å støtte dette syn idet skyldneren er bosatt i Norge og i utstrakt grad vil innrette seg etter norske foreldelsesregler især i dette tilfellet hvor den østerrikske dom hverken rettskraftig avgjør saken i norsk sammenheng eller gir tvangskraft for oppfyllelse. Disse forhold synes videre å ha vært det avgjørende for det resultat som er anført i innstillingen til ny foreldelseslov av 1979 42. Forøvrig vises til Holmboe's «Foreldelse av fordringer» side 210 og 211, hvor konklusjonen er den samme. 

Dessuten synes her rimelighet å tale for at norske regler kommer til anvendelse. Den østerrikske dom foreldes først etter 30 år og anvendelse av østerrikske foreldelsesregler vil kunne medføre at det overfor saksøkte kunne reises krav om betaling og sak for norske domstoler helt inntil kravet etter østerriksk regelverk var foreldet. En sådan løsning vil etter rettens syn kunne føre til lite rimelige resultater og harmonerer dårlig med de hovedtrekk som gjelder etter norsk rett. Det må i dette lovvalgsspørsmål være adgang til å skjele hen til de forskjellige rettsreglers rimelighet, selv om «ordre public»-prinsippet kan komme inn som en modifikasjon dersom en lot østerriksk rett komme til anvendelse. Det vises her til Gaarders «Innføring i internasjonal privatrett» side 32. 

Retten har etter dette blitt stående ved at det er de norske foreldelsesregler og da loven av 1979 (jfr. dennes §31) som kommer til anvendelse. 

Utgangspunktet for foreldelsen blir således lovens §9. Den skadevoldende handling stammer fra sommeren 1975 og sak ble reist for østerriksk domstol i 1977, men kom først til pådømmelse sommeren 1980. Retten finner det klart at de skadelidte allerede før 1.1.80 (ikrafttredelsen av foreldelsesloven av 1979) hadde de nødvendige kunnskaper om skaden og den ansvarlige slik det følger 

Side:788 

av §9. Forliksklage ble først sendt inn etter 1.1.83. 

Saksøkeren har hevdet at det i denne sak foreligger erkjennelse av fordringer etter F §14. Retten kan ikke si seg enig i dette. Under den østerrikske prosess var det kun selve ansvarsgrunnlaget som ble godtatt og ikke kravet i sin helhet. Dette følger klart av såvel tilsvaret (hvor det er lagt ned påstand om frifinnelse) og av den østerrikske dom. Det forhold at saksøkte har forholdt seg passivt overfor den østerrikske domsavgjørelse og ikke påanket denne, kan heller ikke utlegges som en erkjennelse av erstatningskravet. 

Retten kan heller ikke se at det forhold at Norges Brannkasse inntil september 1982 utbetalte erstatning til saksøkerne, får noen betydning i spørsmålet om erstatningskravet er foreldet overfor Darre Berg personlig. Forsikringsselskapet og saksøkte må i denne sammenheng behandles separat. Saksøkerne valgte i 1980 å holde seg til forsikringsselskapet og ikke til saksøkte som de kunne gjøre. 

Retten er etter dette blitt stående ved at det krav som i denne sak er fremmet av saksøkerne er foreldet i medhold av foreldelseslovens §31, jfr. §9. Saksøkte blir således på dette grunnlag å frifinne. Retten finner derfor ikke grunn til å gå inn på om vilkårene for erstatning forøvrig er tilstede. 

Saksomkostninger: 

Av det som er nevnt ovenfor om lovvalgspørsmålet fremgår at retten har vært i tvil om sakens resultat. Ut ifra dette forhold har det vært rimelig grunn for saksøkerne til å la saken komme til avgjørelse for domstolen. I medhold av tvistemålslovens §172 finner retten at hver av partene må dekke sine egne omkostninger i anledning saken. - - - 

[[Kategori:Lagmannsretter]]