Vis kilden til RG-1999-992



{{Lagmannsretter
|Instans=

Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1998-11-19
|Publisert=
RG-1999-992 (156-99)
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Alstahaug herredsrett nr. 97-384 B - Hålogaland lagmannsrett LH-1998-00876.
|Parter=
Kjærende part: 1. Torill Næss Breimo 2. Torbjørn Næss 3. Else Ymbjørg Holen (felles prosessfullmektig Advokat Erling Moss). Kjæremotpart: Leirfjord kommune (Prosessfullmektig: Advokat Albert Holand).
|Forfatter=
Lagdommer Helge Nilsen. Lagdommer Peter M Sellæg. Kst. lagdommer Eilif Nordahl
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181  Tvistemålsloven (1915) §181], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§1  Skjønnsprosessloven (1917) §1], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§54 §54], [https://lovdata.no/lov/1959-10-23-3/§15  Oreigningsloven (1959) §15], [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§105  Grunnloven (1814) §105], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§179 §179], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§384 §384], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§403 §403], [https://lovdata.no/lov/1917-06-01-1/§2 §2], [https://lovdata.no/lov/1985-06-14-77/§41  Plan- og bygningsloven (1985) §41]
}}
             
Saken gjelder spørsmål om saksomkostninger i skjønnssak. 

Leirfjord kommune har 13 oktober 1997 begjært skjønn ved Alstahaug herredsrett mot Torbjørn Næss, Else Ymbjørg Holen og Torill Næss Breimo for fastsetting av erstatning for tilfelle av ekspropriasjon etter reguleringsplan (forsøkstakst) i medhold av plan- og bygningsloven §41. Saksforberedende rettsmøte ble avholdt 20 mai 1998. Hovedforhandling ble avholdt 8 til 10 september 1998. 

Det forelå tvist om skjønnsforretningens fremme. De saksøkte krevde under hovedforhandlingens første dag at skjønnsbegjæringen skulle avvises. Partene ble under hovedforhandlingens tredje dag enige om følgende: "Det var enighet mellom partene om at spørsmålet om reguleringsplanens og takstvedtakets gyldighet utsettes, men slik at det avsies deldom for forsøkstaksten og saksomkostningene så langt" (se protokollat i rettsboken). 

Alstahaug herredsrett avhjemlet 12 oktober 1998 skjønn med slik slutning: 

1. Leirfjord kommune betaler erstatning til eieren av gnr 92, bnr 57 i Leirfjord for grunn som avstås og omhandles i dette skjønn med gjennomgående kr 3,80 pr kvm. 

Tap av landfeste for fritidsbåt erstattes med en engangssum på kr 7 000,-. 

2. Det gis ikke erstatning for bryggebygning påstående gnr 92, bnr 57 som nevnt under post 1 foran og som eies av hjemmelshaverne til gnr 57, bnr 59 i Leirfjord (nullerstatning). 

3. Leirfjord kommune bærer de lovbestemte utgifter ved skjønnet og betaler herunder de saksøkte ved advokat Erling Moss kr 77 380,- kronersyttisyvtusentrehundreogåttikroner 00/100 innen - 2 - to - uker fra forkynnelse. 

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens skjønnsavgjørelse. 

Torill Næss Breimo, Torbjørn Næss og Else Ymberg Holen har rettidig påkjært herredsrettens omkostningsavgjørelse (slutningens punkt 3). Det gjøres gjeldende at omkostningsavgjørelsen må oppheves. 

Herredsretten har behandlet spørsmålet om salær til prosesfullmektigen som om saken ikke skulle gjelde spørsmålet om gyldigheten av det vedtak som ligger til grunn for begjæringen om skjønn. Hovedforhandlingen ble delt slik at gyldighetsspørsmålet ikke ble prosedert ferdig. Det gjensto minst to rettsdager da hovedforhandlingen ble delt. 

Det er uklart hva herredsretten mener med "foreløpig dekning". Dette kan iallfall ikke bety at resten av omkostningene er utsatt til senere avgjørelse. Det som skal dekkes, er omkostninger som er påløpt så langt saken er gjort ferdig i retten, uansett om det gjelder gyldighetsspørsmålet, resten av saken eller begge deler. 

Det vises til kjæremålet hva gjelder det som nærmere anføres. 

Det nedlegges slik påstand: 

1. Herredsrettens slutning pkt 3 oppheves, og hjemvises til fortsatt behandling i herredsretten. 

2. Leirfjord kommune dekker sakens omkostninger for lagmannsretten. 

Leirfjord kommune har tatt til motmæle i kjæremålssaken. Det gjøres gjeldende at omkostningsavgjørelsen er riktig. 

Herredsretten har lagt til grunn at alt nødvendig arbeid i saken frem til domsavsigelsen skal inngå i omkostningsfastsettelsen. Arbeidet er ikke forholdsdelt mellom gyldighets- og takstspørsmålet, noe kommunen heller ikke har krevd. 

Herredsretten har med rette vurdert nødvendigheten av omfanget av arbeidet som det kreves oppgjør for og funnet at dette skal begrenses. Det arbeid som det er gitt dekning for omfatter begge spørsmål. Partene er enige om å utsette videre rettsbehandling av spørsmålet om reguleringsplanens og taksvedtakets gyldighet. Det må i tilfelle avgjøres senere hvor mye arbeid som er nødvendig for slik videre forhandling og avgjørelse. 

Det nedlegges slik påstand: 

1. Kjæremålet forkastes. 

2. Leirfjord kommune tilkjennes erstatning for omkostninger i kjære målssaken med kr 2 000 med tillegg av 12% rente fra forkynnelsen. 

Lagmannsretten skal bemerke: 

Lagmannsrettens kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd jf skjønnsprosessloven §2 ved kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen, når ikke saken selv bringes inn for overprøvelse. Lagmannsretten kan bare prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, herunder om den er i strid med lovens system, samt om avgjørelsen lider av saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten er bundet av herredsrettens bevisbedømmelse. 

Saksøker skal i ekspropriasjonssak erstatte saksøktes "nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken", jf skjønnsloven §54 første ledd. Erstatningen skal omfatte alle de omkostninger som parten har hatt med saken, forsåvidt som de etter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd, jf skjønnsloven §2. 

Nødvendige omkostninger må omfatte alle omkostninger som har tjent til å få saken forsvarlig behandlet eller opplyst. Omkostningsansvaret må som utgangspunkt også omfatte omkostninger ved behandlingen av krav og grunnlag som ikke har ført frem, men dette kan ikke gjelde uten unntak. Det vises til avgjørelsen i [[Rt-1997-1245]]. 

Bestemmelsene i skjønnslovens annet kapittel om ekspropriasjonssaker, herunder §54 om omkostningsansvar, får anvendelse ved skjønn for fastsettelse av forsøkstakst etter plan- og bygningsloven §41. Det vises til Dragsten/Vislie "Skjønnsloven" side 268-269 samt Frihagen "Plan- og bygningsloven" bind IV side 384. 

Utgangspunktet for omkostningsfastsettelsen er den oppgave som partens prosessfullmektig har inngitt etter tvistemålsloven §176 annet ledd, til veiledning for retten om hva han i alt krever dekning for av sin part. Retten er ikke bundet av oppgaven. Men dersom oppgaven fravikes eller det er uenighet mellom partene, skal det gis en kort begrunnelse, som, selv om det i rettspraksis ikke har vært stilt store krav, i prinsippet må være så fyldig at overordnet domstol ved kjæremål kan bedømme om løsningen er i strid med loven. Det vises til avgjørelsene i [[Rt-1985-236]] og [[Rt-1985-1027]] samt [[Rt-1989-1250]]. 

Saksøker skal i ekspropriasjonssak også erstatte saksøktes kostnader som gjelder forvaltningssaken om ekspropriasjon, jf oreigningsloven §15. Avgjørelse om dette treffes av skjønnsretten, jf §15 annet ledd 3. punktum. Saksøker har også anledning til å kreve foreløpig avgjørelse av omkostninger, enten under forvaltningssaken eller under skjønnssaken, jf oreigningsloven §15 tredje ledd og skjønnsloven §54 tredje ledd. Dette innebærer at omkostningsbestemmelsen i skjønnsloven §54 ikke uttømmende angir hvilke utgifter skjønnsretten kan bestemme at saksøker skal dekke. Det vises til avgjørelsen i [[Rt-1993-449]]. 

Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse er inntatt i skjønnet på side 8 til 10 og gjengis i sin helhet: 

"I samsvar med skjønnsprosessloven §54 første ledd skal saksøkeren erstatte saksøkte de nødvendige utgifter i anledning skjønnet, jf. prinsippet i Grunnloven §105 om "fuld Erstatning" ved ekspropriasjon. 

Grunneiersidens prosessfullmektig har iht. skriv av 12.09.98 beregnet seg et salær på kr 90 000,- hvortil kommer reiseutgifter med kr 7 380,- samt kr 5 000,- til dekning av "partenes utgifter til eget arbeid og utgifter", tilsammen kr 102 380,-. 

Ved skriv av 25.09.98 fra prosessfullmektigen fremmes et krav på kr 25 783,- for partenes arbeid og utgifter iht. vedlagt spesifikasjon hvor det ble vist til oreigningsloven §15 og skjønnsloven §54 siste ledd. Det ble anført at ekspropriasjonssaken i realiteten begynte med kommunens forhåndsvarsel til omregulering høsten 1995. 

Kommunens prosessfullmektig har ved skriv av 16.09.98 tatt til motmæle mot salærkravet og antydet at dette bør settes til kr 65 000,-. Forøvrig fremkom ingen merknader til omkostningskravet slik det fremgår av skriv datert 12.09.98. 

Kommunen imøtegår de private parters krav på kr 25 783,- til dekning av eget arbeid og utgifter i telefax av 29.09.98 fra prosessfullmektigen. Det ble vist til at tvistemålsloven §176 annet ledd gir snevre rammer for dekning av personlig arbeid. Tilleggskravet hevdes for sent fremsatt. Kommunen aksepterer å dekke kr 5 000,- iht. omkostningsoppgaven av 12.09.98. 

Ettersom dette er en forsøkstakst og avvisningsspørsmålet foreløpig er utsatt skal skjønnsretten iht. skjønnsprosessloven §54 tredje ledd treffe bestemmelse om foreløpig dekning av utgifter i anledning skjønnssaken. 

De private parters prosessfullmektig skal ha dekket hva som konkret kan ansees som nødvendig juridisk bistand. Herunder skal det tas hensyn til sakens omfang, kompleksitet og den økonomiske betydning for partene. Det legges gjerne i praksis til grunn at en dag i retten tilsvarer to dagers forberedelse i et middels vanskelig skjønn, jf. Karnov 1996 Del 1 s. 412 note 207 (kommentar til skjønnsprosessloven §54). 

I alt finner retten det rimelig å dekke salæret med kr 65 000,- hvilket også kommunen har erklært seg villig til. Heri inkludert arbeid fra ekspropriasjonsvarslet av 18.07.97 med befaring i august 1997, saksforberedende møte 20.05.98 og forberedelse til gjennomføring av hovedforhandlingen. 

I tillegg dekkes reiseutgifter med kr 7 380,-. 

Retten bemerker at kr 65 000,- i salær for å dekke saken fra ekspropriasjonsvarsel tom. hovedforhandlingen må være tilstrekkelig for å få saken betryggende utført. Korrespondanse med BLM holdes naturligvis utenom. Likeså utgifter ifm. klagen av 24.04.96 til fylkesmannen over reguleringsplanen for Bardal sentrum. 

Når det gjelder de private parters egne kostnader uttaler Øystein Knudsen i "Innføring i ekspropriasjons- og skjønnsrett" 1997 på s. 147 at det som kan dekkes er "reiseutgifter og (dokumentert) tapt arbeidsinntekt; derimot er det ikke adgang til å beregne honorar for egen innsats." Kommunen har sagt seg villig til å dekke de saksøktes egne utgifter med kr 5 000,- hvilket retten anser som rimelig dekning av reiseutgifter ifm. hovedforhandlingen. Dokumentasjon for tapt arbeidsfortjeneste er ikke fremlagt. 

Samlet utlegg til salær- og omkostninger til de saksøkte/disses prosessfullmektig på kr 77 380,- blir å dekke av kommunen. 

Hertil vil komme rettsgebyr samt utgifter til skjønnsmennene som vil bli krevet særskilt". 

Lagmannsretten finner at herredsrettens begrunnelse for omkostningsavgjørelsen ikke er tilstrekkelig klar til at lovanvendelsen for omkostningsspørsmålet kan prøves. Omkostningsavgjørelsen blir således å oppheve og å hjemvise til fortsatt behandling ved herredsretten, jf tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5 jf §403 jf skjønnsloven §2. 

Det må gis klar begrunnelse for en så vesentlig reduksjon i salærkrav til prosessfullmektigen. Vurderingen av advokatens salærkrav vil bero på flere forhold, så som arbeidets omfang, arbeidets vanskelighet, de interesser saken angår eller berører, sakens utfall, og kvaliteten på advokatens arbeide. Herredsrettens begrunnelse etterlater tvil om hva som har vært avgjørende. Særlig vises til at herredsretten har tatt utgangspunkt i hovedregelen i skjønnsloven §54 første ledd samt at herredsretten deretter har uttalt at skjønnsretten etter skjønnsloven §54 tredje ledd skal treffe bestemmelse om "foreløpig dekning av utgifter i anledning skjønnssaken", at retten finner det "rimelig" å dekke salæret med 65 000 kroner, og at dette "må være tilstrekkelig" for å få saken betryggende utført. 

Det må også gis klar begrunnelse for hvorvidt de saksøkte skal gis erstatning for eget arbeide og egne utgifter i saken, samt i tilfelle med hvilket beløp. Herreds- rettens begrunnelse etterlater også her tvil om hva som har vært avgjørende. Særlig vises til at herredsretten henviser til hva den "anser som rimelig dekning av reiseutgifter" i forbindelse med hovedforhandlingen. 

For øvrig bemerkes at det av omkostningsoppgaven fra advokat Moss er vanskelig å se om hans salærkrav utelukkende knytter seg til skjønnssaken eller om det også omfatter arbeid med forvaltningssaken. Dette bør avklares før herredsretten på ny tar stilling til omkostningsspørsmålet. 

Saksomkostningsspørsmålet for kjæremålssaken utstår til den avgjørelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum jf skjønnsloven §2. 

Kjennelsen er enstemmig. 

Slutning : 

1. Herredsrettens omkostningsavgjørelsen, slutningens punkt 3, oppheves og hjemvises til fortsatt behandling i herredsretten. 

2. Saksomkostningene for kjæremålssaken utstår til den avgjørelse som avslutter saken. 

[[Kategori:Lagmannsretter]]