Vis kilden til TNOGU-2020-7817

{{Tingretter
|Instans=Nord-Gudbrandsdal tingrett - Dom
|Dato=2020-06-25
|Publisert=TNOGU-2020-7817
|Stikkord=Jaktrett, Hjortegevir
|Sammendrag=Saken gjaldt eiendomsretten til et hjortegevir. Spørsmålet var hvem som hadde gitt hjorten det dødelige skuddet.

Et jaktlag var satt sammen for å jakte storvilt. En av jaktlagets medlemmer, Egil Skogum, skjøt en kronhjort i bogen, men hjorten løp videre. En annen av jaktlagets medlemmer, Thomas Eiesar, fant hjorten liggende på bakken, men den var fortsatt i live og reiste seg. Eiesar skjøt hjorten og den falt død om. Partene var enige om at den som skyter det første dødelige skuddet har rett på geviret. Spørsmålet var hvilket av de to skuddene som var det første dødelige.

Tingretten fant det ikke sannsynliggjort at Skogums skudd gjennom bogen var dødelig og siden hjortegeviret tilfaller den som hadde første dødelige skudd, tilhørte geviret Thomas Eiesar.
|Saksgang=Nord-Gudbrandsdal tingrett TNOGU-2020-7817 (sak nr. 20-007817TVI-NOGU)
|Parter=Egil Rune Skogum (advokat Gudbrand Østbye) mot Thomas Eiesar (advokat Olav Trønnes)
|Forfatter=Dommerfullmektig Mari Jøndal Bjertnæs
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1981-05-29-38/§19 Viltloven (1981) §19], [https://lovdata.no/lov/1981-05-29-38/§34 §34], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§10-5 Tvisteloven (2005) §10-5], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§17-1 §17-1], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§17-2 §17-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§19-7 §19-7], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-5 §20-5]
}}
Saken gjelder eiendomsretten til et hjortegevir.

<span id="rp-tittel">Sakens bakgrunn</span>

Saksøker Egil Skogum (Skogum) og saksøkte Thomas Eiesar (Eiesar) var begge medlemmer av samme jaktlag høsten 2019. Jaktlaget var satt sammen for denne sesongen og jaktet storvilt i Billingsdalen i Skjåk kommune. Foruten Skogum og Eiesar bestod jaktlaget av jaktlagsleder Jan Martin Kveum, Skogums bror Roger Skogum, Eiesars far Tore Eiesar, Hans Torbjørn Hyrve, Paul Hallvard Eiesar, Pål Erik Øygarden og Arild Solibakke.

Den 3. oktober 2019 var hele jaktlaget bortsett fra Pål Erik Øygarden og Arild Solibakke på jakt. De samlet seg og fordelte oppgaver før de dro ut. Skogum skulle slippe hunden Varg, og han startet derfor lengst vest. Eiesar var plassert lengre øst. En halvtime til en time etter at hunden var sluppet fikk den los som laget fulgte over appen <i>Wehunt</i>. Skogum meldte over radio at han ville stille inn på losen. Det gikk deretter mellom en og to timer fra denne meldingen til Skogum meldte til laget at han så kronhjorten. Deretter gikk det noen minutter før Skogum skjøt på hjorten. Hjorten ble truffet. Skogum meldte over radio at hjorten falt. Flere av medlemmene på jaktlaget så deretter på <i>Wehunt</i> at hunden Varg forflyttet seg, og det ble klart at hjorten hadde løpt videre med hunden etter.

Etter noen minutter med ganglos stoppet hunden og ble stående i stålos. Skogum spurte over radioen hvem som var nærmest losen. Eiesar var nærmest og hadde god vind. Laget ble derfor enige om at det var han som skulle gå mot stålosen.

Da Eiesar var ca. 100 meter fra hjorten så han at hjorten lå på bakken med hunden losende i nærheten. Han gikk bak en høyde og meldte over radio at han så hjorten. Deretter ringte han til jaktlagsleder og spurte om han skulle avlive hjorten med et hodeskudd eller om han skulle skyte i hjerte/lungeregionen. Han fikk beskjed om å skyte i hjerte/lungeregionen. Han gikk deretter tilbake rundt høyden slik at han så hjorten igjen. Ifølge Eiesar reiste hjorten seg og så ut til å ville løpe. Eiesar skjøt og hjorten falt død om etter å ha løpt 50-100 meter.

Skogum bestrider at hjorten reiste seg før Eiesar skjøt.

Etter at Eiesar skjøt hjorten og konstaterte at den var død, meldte han dette videre til jaktlaget. Flere kom til og de fraktet hjorten til slaktegalgen. Underveis tok jaktlagsleder opp spørsmålet om hvem som hadde rett på geviret.

Da de kom til slaktegalgen flådde de hjorten og fant kulene og dokumenterte skader på dyret.

Side:2

Skogums kule ble funnet på yttersiden av hjortens venstre bog, mellom skinnet og kjøttet. Det er uenighet mellom partene om i hvilken bane denne kulen har gått.

Eiesars kule ble funnet bakerst i den ene lungen. Det er også for denne kulen uenighet om hvor den skal ha gått. Det er ikke bestridt mellom partene at Eiesars skudd var et dødelig skudd.

Det er uenighet mellom partene om Skogums skudd var dødelig.

Det er videre uenighet om hvem som har rett på troféet (geviret); den som skjøt først, uavhengig av om dette skuddet var dødelig eller ikke, eller den som hadde det første dødelige skuddet.

Det ble avholdt sluttmøte i Nord-Gudbrandsdal tingretts lokaler 11. juni 2020. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Det ble ført fem vitner.

<span id="rp-tittel2">Saksøkerens påstandsgrunnlag</span>

Etter en analogi fra forfølgelsesretten i viltloven § 34 skal den som avfyrer det første skuddet ha rett på troféet. Dersom det ikke legges til grunn en slik regel, risikerer man ved skadeskyting at den som skadeskyter ikke melder fra til de øvrige på jaktlaget i frykt for at noen andre skal avlive dyret og tilegne seg troféet.

Dersom dette ikke legges til grunn er det den som hadde det første dødelige skuddet som har rett på geviret.

Skogums skudd var dødelig. Skuddet gikk skrått inn i dyrets høyre side, knakk tre ribbein og gikk ut gjennom venstre side og ble sittende mellom skinnet og kjøttet på utsiden av venstre bog. Dette ser man på inngangssåret på høyre side, at kjøttet rundt ribbena er flerret framover og på måten kula har ekspandert. Den har klart truffet bein. Et skudd som har stoppet i bogen og er så ekspandert som Skogums kule var, er dødelig.

Eiesars skudd var kun et avlivingsskudd for at dyret skulle slippe å lide lenger enn nødvendig.

Hjorten ville ikke løpt så sakte som den gjorde, kun 1100 meter i luftlinje på 8 minutter, med en losende hund etter seg, dersom den ikke var dødelig såret. Hjorten ville heller ikke lagt seg ned med en losende hund etter seg, og heller ikke blitt liggende slik at Eiesar kunne komme så nærme, dersom den ikke var dødelig såret.

Skadeskyting kan ikke standardiseres til at dyret kan løpe maksimalt 300 meter etter at det er skutt. Hvor langt dyret løper kommer blant annet an på terreng.

Side:3

Saksøkerens påstand

<span id="rp-innrykk">1. Egil Rune Skogum er eier av gevir fra kronhjort skutt 3. oktober 2019 i Skjåk kommune.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Thomas Eiesar dømmes til å betale sakens omkostninger.</span>

<span id="rp-tittel2">Saksøktes påstandsgrunnlag</span>

Eiesars skudd var det første dødelige skuddet.

Skogums skudd var ikke dødelig. Skogums skudd gikk inn foran på venstre bog og stoppet på utsiden av venstre bog. Det var ikke innom noen vitale organer, altså hjerte eller lunge, og var derfor ikke dødelig. Det er ikke noe utgangssår i den banen Skogum hevder at hans skudd gikk. Det er derfor klart at skuddet hans ikke kan ha vært innom i vitale organer. Skogums skudd var et bogskudd.

Et dødelig skudd innebærer at dyret dør innen kort tid, og det løper ikke langt. En hjort er skadeskutt dersom den løper mer enn 300 meter etter at den er truffet.

Hjorten hadde full kontroll på hunden da Eiesar fikk øye på den, selv om den lå på bakken. At hjorten lå på bakken betyr ikke i seg selv at den var dødelig såret.

Flere av deltakerne på jaktlaget hadde forut for jakten 3. oktober 2019 inngått en avtale om at når det er avfyrt flere skudd på samme dyr, er det den som avfyrte det første dødelige skuddet som har rett på geviret. Både Eiesar og Skogum hadde sagt seg enige i dette. Uansett er det nå enighet om at det var første skytter med dødelig skudd som skal ha troféet, og dette uttalte Skogum i retten. Saksøker kan derfor ikke høres med analogien fra forfølgelsesretten i viltloven § 34.

Saksøktes påstand

<span id="rp-innrykk">1. Thomas Eiesar er eier av gevir fra kronhjort skutt 3. oktober 2019 i Skjåk kommune.</span>

<span id="rp-innrykk">2. Egil Rune Skogum dømmes til å betale saksomkostninger til Thomas Eiesar.</span>

<span id="premiss"><span id="rp-tittel">Rettens vurdering</span></span>

Retten vurderer først hvem geviret skal tilfalle; den som avfyrte det første skuddet, uavhengig av om dette var dødelig eller ikke, eller den som avfyrte det første dødelige skuddet.

Det var under saksforberedelsen uenighet om hvorvidt deltakerne på jaktlaget hadde inngått en avtale om rett til geviret i situasjoner der flere hadde skutt på samme dyr. Avtalen skal ha gått ut på at det var den som hadde det første dødelige skuddet som hadde rett på troféet. Saksøker bestred at det hadde blitt inngått en slik avtale. Under

Side:4

saksforberedelsen ble det imidlertid enighet om at dette prinsippet gjaldt uansett om det var inngått en avtale eller ikke.

Det var lite bevisføring omkring denne avtalen i sluttmøtet, da det helt frem til saksøkers prosedyre var enighet om at dette prinsippet uansett skulle følges. Det ble imidlertid dokumentert fra et par brev og skriftlige uttalelser.

Av brev fra jaktlagsleder Jan Martin Kveum til Pål Erik Øygarden, Egil Skogum og flere, bilag 9 til stevningen, fremgår at Skogum ikke var til stede ved den første samtalen om dette like før jakten 3. oktober 2019. På direkte spørsmål rett etter samtalen svarte han imidlertid at det var den som hadde det dødelige skuddet som var rettmessig eier av troféet. Videre i brevet fremgår at denne regelen er brukt i mange jaktlag for å begrense skadeskyting, for å unngå skudd bare for å få rett på geviret.

Det samme fremgår av <i>Uttale om hjortegevirsak</i> fra Hans Torbjørn Hyrve, bilag 15 til stevningen. Også ifølge denne skal Skogum ha svart at dyret skulle tilfalle den som hadde det første dødelige skudd.

Ut fra disse uttalelsene skal både Skogum og Eiesar vært enige om prinsippet.

Selv om Skogum bestred at denne avtalen ble inngått, ble det under saksforberedelsen etter hvert enighet om at dette prinsippet skulle legges til grunn mellom partene. Dette ble videre lagt til grunn av begge parter gjennom det meste av sluttmøtet. På direkte spørsmål fra Eiesars prosessfullmektig i rettsmøtet svarte Skogum at han var enig i prinsippet om at det er det dødelige skuddet som er avgjørende. På spørsmål fra rettens leder svarte han at han ville akseptert at Eiesar hadde fått geviret dersom hans eget skudd ikke hadde vært dødelig.

I saksøkers prosedyre ble det imidlertid anført, etter en analogi fra viltloven § 34, at det er første skytter, uavhengig av om dette skuddet er dødelig eller ikke, som skal ha rett til troféet.

Retten finner det etter dette overveiende sannsynlig at partene var enige om at den som skyter det første dødelige skuddet har rett på geviret. Så vel brevet fra Kveum, uttalelsen fra Hyrve og forklaringen fra partene i retten underbygger dette. Prinsippet er ut fra forklaringene åpenbart lagt til grunn mellom partene. Det er derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på anførselen knyttet til viltloven § 34 om at det er første skytter som skal ha troféet.

Retten er etter dette kommet til at det er skytteren med det første dødelige skuddet som er rettmessig eier av geviret. Spørsmålet er dermed hvilket av de to skuddene som var det første dødelige.

Side:5

<span id="rp-tittel2">Hvor gikk Skogums skudd?</span>

Det er på det rene at Eiesars skudd var dødelig. Eiesars kule ble funnet i den ene lungen. Dette er heller ikke bestridt. Spørsmålet er dermed om Skogums skudd var dødelig.

Skogum har som saksøker bevisbyrden og må sannsynliggjøre at hans skudd var dødelig.

Det er klart at det ene av de to skuddene gikk gjennom og knekte tre ribbein på dyrets høyre side. Skogum har anført at bruddene er resultat av at hans kule har gått inn skrått i høyre side, gjennom de tre ribbeina, før den kom ut på motsatt side og stanset i bogen. At bruddene er bredere i beina som sitter lenger frem på dyret skyldes ifølge saksøker at kulen ekspanderte et etter at den traff bein og ble større jo lenger inn i dyret den gikk.

Fra Eiesars side er det anført at ribbensbruddene skyldes hans kule som er gått inn foran på dyret og bakover og til slutt inn i ribbeina. Grunnen til at bruddene er bredere i beina lenger fram enn det bakerste, er at kula hadde høyest fart da den traff det fremste beinet og deretter blitt bremset før den stanset i det tredje knekte beinet.

Retten finner at det ikke er sannsynliggjort at den ene av de to forklaringen er mer riktig enn den andre på dette punktet.

Ifølge Skogum skal såret som fremgår på bilde 1 og 2 i bilag 2 til saksøkers prosesskriv av 11. mai 2020 vise inngangssåret på hjortens høyre side. Dette ble støttet av vitnet Leif Skiaker, som samtidig utelukket at såret kunne stamme fra busting, altså at en hund har nappet i dyret. Det ble også støttet av vitnet Roger Skogum, som forklarte at Egil Skogum sa «se her, her er inngangshullet» da de skulle flå og undersøke skrotten. Ifølge Roger Skogum skal jaktlagsleder Kveum ha sagt at såret kunne stamme fra at hjorten hadde skadet seg på en kvist. Roger Skogum forklarte at såret på bildene ikke kunne være annet enn kulehull.

Ifølge Eiesar stammer dette såret fra busting. Ifølge vitnet Tore Eiesar kan såret stamme fra saksøkte sitt skudd som skal ha stoppet på innsiden av skinnet eller bak de knekte ribbena og dermed sårbanket skinnet. Ifølge vitnet Hans Trygve Hyrve kan såret være resultat av enten busting, at Skogums skudd har trengt gjennom skinnet eller at Eiesars skudd har stanset og sårbanket skinnet fra innsiden. Ifølge jaktlagsleder Kveum var det ikke hull på skinnet på hjortens høyre side, og dette kunne derfor ikke være noe inngangssår.

Disse forklaringene gir ikke noe entydig svar på hva såret skyldes. Retten kan heller ikke ut fra bildene se om såret er en følge av et skudd i banen Skogum beskriver, skudd i den banen Eiesar beskriver eller noe annet. Retten finner derfor at det heller ikke på dette punktet er sannsynliggjort at den ene forklaringen er mer riktig enn den andre.

Side:6

I såret eller bruddet i ribbeina ble det funnet en blå plasttupp fra den type kule som Eiesar brukte. Dette fremgår av bildet i bilag nr. 5.1 til tilsvaret. Kveum og Hyrve som foretok «obduksjonen» forklarte begge at de fant denne blå plasttuppen i bruddet i ribbeina. Retten legger dette til grunn, og finner det derfor mer sannsynlig at bruddene i ribbeina på hjortens høyre side er et resultat av Eiesars skudd enn av Skogums skudd.

Eiesar har anført at Skogums skudd bare gikk gjennom bogen fra foran på dyret og mot venstre. Dette skal være illustrert ved en pinne som skal være stukket gjennom sårkanalen som vises på bildene i bilag 4.1 og bilag 4.4 til tilsvaret. I sin forklaring mente Skogum at denne pinnen bare var satt inn et tilfeldig sted.

Retten viser til at man på bildene ser pinnen både der den stikker ut på dyrets venstre side og der den stikker ut på fremsiden av dyret. Dette tyder derfor på at pinnen er stukket gjennom hele bogen på dyret, noe som igjen tyder på at det er en sårkanal som pinnen går gjennom. Retten finner det ut fra dette mer sannsynlig at sårkanalen fra Skogums skudd kun går gjennom bogen, enn gjennom hjerte/lungeregionen, altså brysthulen.

Videre er det anført fra Eiesars side at det ikke er noe utgangssår på hjortens venstre ribbeinside, noe som er nødvendig dersom et skudd har går inn fra hjortens høyre side og stanset i hjortens venstre bog. Hyrve forklarte at han ikke så noe sår på venstre side av brysthulen. Jaktlagsleder Kveum forklarte også at han ikke så noe utgangssår på venstre side av brysthulen. Skogum anførte at det ikke er tatt noe bilde av venstre ribbeinside som viser utgangssåret fra hans kule, men at dersom det var tatt bilde av venstre side ville dette syntes.

Retten viser til bilde i bilag 5.3 og bilag 5.4 til tilsvaret. Disse bildene viser innsiden av hjorten mot hjortens venstre side. Av disse bildene er det ikke mulig å se noe sår på venstre siden av hjortens brysthule. Sammenholdt med forklaringene fra Hyrve og Kveum, som hadde foretatt den uavhengige «obduksjonen» av hjorten, tyder dette på at det ikke var noe utgangssår på den venstre siden. Retten mener også ut fra dette at det er ikke er sannsynlig at Skogums skudd gikk gjennom hjerte/lungeregionen, men kun gjennom bogen fra foran og ut på siden.

Retten har etter dette ikke funnet det sannsynliggjort at Skogums skudd gikk gjennom hjerte/lungeregionen, men at det gikk gjennom bogen fra foran og stanset mellom skinnet og kjøttet på yttersiden av bogen. Spørsmålet blir dermed om dette kan regnes som et dødelig skudd.

<span id="rp-tittel2">Var Skogums skudd dødelig?</span>

Dødelig skudd må avgrenses mot skadeskyting. Begrepet skadeskyting er ikke definert hverken i lov eller forskrift. Hva som regnes som skadeskyting må imidlertid uansett avgrenses i tråd med kravet til human jakt i viltloven § 19. Jakt skal utøves på en slik måte

Side:7

at viltet ikke utsettes for unødige lidelser, og ut fra dyrevelferdshensyn bør det legges en streng tolkning til grunn.

I artikkelen «Hvem tilfaller geviret?» i bilag 24 til stevningen fremgår at «Her i Norge er det gjerne skikk og bruk at førsteskuddet må sitte i vitale deler/brystregionen om førsteskuddet skal telle når man skal avgjøre hvem som skal ha troféet». Av dette forstår retten at det første skuddet må ha sittet i hjerte eller lunger for at det skal regnes som dødelig, da dette er de vitale delene i brystregionen. Et skudd som ikke er innom i disse delene, men kun er en gjennomskyting i ene bogen, er etter denne forståelsen ikke dødelig. Bogen kan ikke regnes som en vital del. Det er ikke sannsynliggjort at Skogums skudd gikk gjennom hjerte eller lunger, og sammenholdt med ovennevnte artikkel taler dette for at Skogums skudd ikke var dødelig.

Videre er det fra Eiesars side anført at hjorten må regnes som skadeskutt etter det første skuddet, under henvisning til en rapport fra NINA, bilag 20 til stevningen. I NINA-rapporten er det på bakgrunn av empiriske data satt tids- og avstandsgrenser for skadeskyting av elg. Det finnes ikke tilsvarende tall for hjort.

Dersom en påskutt elg beveger seg lenger enn 300 meter etter at den er påskutt, er det ifølge rapporten stor sannsynlighet for at skuddet ikke er dødelig. Det er videre i rapporten redegjort for at dette antakelig er kortere for hjort enn for elg, siden hjorten er et mindre dyr.

Det er også i rapporten angitt en tidsgrense på 30 sekunder for elg, slik at dersom elgen lever lengre enn 30 sekunder etter at den er skutt, regnes den som skadeskutt, uavhengig av hvor den gjenfinnes. For mindre arter som villrein og hjort er det i rapporten opplyst at tidsgrensen for skadeskyting er vesentlig kortere. I en villreinsundersøkelse fra 2007-2008 som det refereres til i rapporten, er det imidlertid brukt 5 minutter som grense for skadeskyting for villrein. Dette er i NINA-rapporten beskrevet som problematisk.

Innholdet i NINA-rapporten er bestridt fra Skogums side, da det ikke skal være mulig å standardisere skadeskyting på denne måten. Skiaker forklarte også at han mener at det ikke går an å standardisere skadeskyting slik som dette er forsøkt gjort i NINA-rapporten.

Retten finner at selv om NINA-rapporten ikke er basert på empiriske data for hjort, og det kan være vanskelig å standardisere skadeskyting ut fra disse kriterier, gir den avstand og tid som fremgår av NINA-rapporten en pekepinn på hvor grensen mellom skadeskyting og dødelig skudd går også for hjort.

Hjorten beveget seg mellom 1100 og 1500 meter på 8 minutter, og den levde i minst 21 minutter etter første skuddet. Eiesar forklarte at den reiste seg og var på tur til å løpe da

Side:8

han skjøt den. Retten legger dette til grunn, og finner at hjorten ville levd lenger dersom Eiesar ikke hadde skutt den.

Ut fra NINA-rapporten sammenholdt med de forklaringer retten hørte, finner retten at det ikke er sannsynliggjort at Skogums skudd gjennom bogen kan regnes som dødelig. Retten viser til at hjorten løp minst fire ganger så langt som det som oppgis som grense i NINA-rapporten, og at den levde minst fire ganger så lenge som det som i rapporten oppgis som problematisk lenge for en skutt rein.

Retten finner etter dette at det ikke er sannsynliggjort at hjorten hadde kommet til å dø som følge av skuddet gjennom bogen, i hvert fall ikke innen en så kort tid at tidsaspektet tilsier at skuddet var dødelig. Det er derfor ikke sannsynliggjort at Skogums skudd var dødelig.

Siden hjortegeviret tilfaller den som hadde første dødelige skudd, tilhører hjortegeviret saksøkte Thomas Eiesar.

<span id="rp-tittel2">Sakskostnader</span>

Saksøkte har vunnet saken fullt ut og har som utgangspunkt krav på å få erstattet sine saksomkostninger, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Ingen av unntakene i tredje ledd kommer til anvendelse.

Saken er behandlet etter reglene om småkravsprosess, og saksomkostninger skal utmåles etter tvisteloven § 10-5. Det er kun krevd dekket kostnader til rettshjelp, jf. tvisteloven § 10-5 første ledd bokstav d jf. annet ledd. Utgifter til juridisk bistand kan etter tvisteloven § 10-5 annet ledd kun gis med inntil 20 % av sakens tvistesum, men slik at summen likevel uansett kan settes til minimum kr 2500. I tillegg skal den alminnelige satsen for merverdiavgift legges til, da saksforholdet ikke hovedsakelig skriver seg fra virksomhet hos Eiesar som er merverdiavgiftspliktig, jf. tvisteloven § 10-5 annet ledd siste punktum.

Tvistesummen er av Eiesar angitt å være mellom kr 1500 og kr 5000, antakelig kr 2000. Dette er ikke bestridt av saksøker. Retten legger dette til grunn, og tvistesummen er kr 2000, jf. tvisteloven § 17-1 jf. § 17-2. De totale sakskostnader som kan kreves er etter dette kr 2500, som inkludert mva er kr 3125.

Det er i tillegg krevd erstattet sakskostnader for behandling i forliksrådet. Det følger av tvisteloven § 10-5 at i saker som behandles etter reglene om småkravsprosess skal erstatning for sakskostnader gis bare for de poster som fremgår av § 10-5. Det følger videre av tvisteloven § 20-5 annet ledd at for saker behandlet etter reglene for småkravsprosess gis erstatning bare innenfor rammen av § 10-5. Erstatning for sakskostnader for forliksrådet er ikke nevnt i tvisteloven § 10-5, og erstatning for dette kan derfor ikke gis.

Side:9

Etter dette erstatter Egil Rune Skogum sakens kostnader til Thomas Eiesar med kr 3125 inkludert mva. Beløpet forfaller til betaling 14 dager etter forkynnelse av denne dom, jf. tvisteloven § 19-7.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er stor arbeidsmengde.


<span id="slutning"><span id="rp-tittel2"><center>DOMSSLUTNING</center></span></span>

1. Thomas Eiesar er eier av gevir av kronhjort skutt 3. oktober 2019 i Skjåk kommune.

2. Egil Rune Skogum erstatter Thomas Eiesar sakens kostnader med kr 3125. Beløpet forfaller til betaling 14 dager etter forkynnelse av denne dom.

[[Kategori:Tingretter]]