Vis kilden til TOSLO-1990-2315

{{Tingretter
|Instans=Oslo byrett - Kjennelse
|Dato=1990-08-31
|Publisert=TOSLO-1990-2315
|Stikkord=Utjevningsmandater, Stortingsvalg, Stortinget, Grunnloven, Prøvelsesrett
|Sammendrag=Spørsmål om grunnlovsendringen som innførte ordningen med utjevningsmandater er i strid med Grunnloven § 112 (nå [https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§121 § 121]) som stridende mot Grunnlovens «ånd».

Byretten kom til at en slik sak ikke kan tas til behandling av domstolene, og avviste saken. Det ble også uttalt at saksøkeren heller ikke hadde rettslig interesse i et slikt søksmål.
|Saksgang=Oslo byrett (sak nr. 2315/89-27-73) - Eidsivating lagmannsrett [[LE-1990-418]] (sak nr. 418/90) - Høyesterett [[HR-1991-77-K - Rt-1991-173|HR-1991-77-K]]
|Parter=Kjell Ingvaldsen (selvprosederende) mot Staten ved Kommunal- og arbeidsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung)
|Forfatter=Gunnar Knoph
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§121 Grunnloven §121]
}}
Oslo byrett behandlet tirsdag den 28. august 1990 søksmål vedrørende enkelte sider ved den norske valgordning anlagt av Kjell Ingvaldsen mot Staten. Saksøkeren argumenterer med at innføringen av ordningen med utjamningsmandater er i strid med Grunnlovens § 112.

I stevningen av 25. september 1989 gir Ingvaldsen følgende redegjørelse for søksmålsgrunnlaget, retten siterer:

"Ved det nye systemet med utjevningsmandater til Stortinget har ikke den enkelte velger selv kontroll med hvem han stemmer på, da man ikke engang har mulighet til å vite hvem som står på listene for det parti eller den gruppering man stemmer på i andre fylker. Man kan heller ikke stryke eller lignende på disse andre listene.

Med dette kan ikke jeg fritt gi min stemme til de personer jeg mener er skikket til å utøve den lovgivende makt på folkets vegne de neste fire år.

På grunn av dette mener jeg at reglene om utjevningsmandater, i sin nåværende form, strider mot den innledende paragraf i Grunnlovens kapitel om Borgerret og den Utøvende magt ved Storthinget, der består af to Afdelinger, et Lagthing og et Odelsthing.

Denne paragrafs første ledd gjør det helt klart at det er folket som skal utøve den lovgivende makt igjennom Stortinget, noe som krever at ''folket'' fritt kan velge Stortinget. Da det juridisk velges personer som Stortinget, og ikke partier, må man i det minste kunne kreve å få vite hvem man stemmer på."

Ingvaldsen begrunner standpunktet sitt nærmere med følgende betraktning:

"I systemet med utjevningsmandater tas det for gitt at en stemme avgitt for en gruppe er en uforbeholden støtte til alle personer innen denne gruppen, uansett disses forskjellige meninger. Innen et parti er det vanligvis en viss spredning av medlemmenes holdninger. Dessuten hender det at den enkelte velger ikke finner en liste hvor han er enig med de prinsipper dennes kandidater ønsker å fremme, men er nødt til å velge den liste hvor han finner de fornuftigste kandidatene, og derfor kan ta sjansen på at disse (eventuelt de han ikke stryker) vil gi landet et best mulig styre i valgperioden. Når man tar hensyn til dette finner man at det nåværende tilfeldige systemet for utjevningsmandater kan føre til at en persons stemme blir direkte til skade for de saker han ønsket fremme.

Side:3

Med dette systemet er det ikke lenger velgerne som bestemmer hvem som skal velges, men matematiske tilfeldigheter."

Ingvaldsen nedla slik endret

<b>påstand:</b>

Innføringen av utjevningsmandater ved stortingsvalg oppheves som stridende mot Grunnlovens ånd.

De åtte angjeldende representanter pålegges å tre ut av Stortinget.

Det lovlige storting på 157 distriktsrepresentanter pålegges å vurdere om noen vedtak gjort er av det ulovlige storting bør endres, og å foreta slike endringer.

Saksøker tilkjennes saksomkostninger.

<span id="rp-innrykk">* * *</span>

Staten, representert ved Regjeringsadvokaten, har bl.a. anført:

"Etter endring av Grunnloven den 10. mai 1988 skal det velges 165 stortingsrepresentanter (jfr. Grunnlovens § 57). Av disse skal 157 velges som distriktsrepresentanter og 8 som utjamningsrepresentanter (Grunnlovens § 58 annet ledd). Reglene om valgoppgjøret for utjamningsrepresentantene framgår av Grunnlovens § 59 femte, sjette og sjuende ledd. Av dette framgår at reglene om utjamningsrepresentantene er en del av Grunnloven, og dermed ikke i strid med denne.

Grunnlovens § 64 fastsetter at de valgte stortingsreprentanter [sic] utstyres med fullmakter, hvis lovlighet bedømmes av Stortinget. Det kan nevnes at representantenes fullmakter enstemmig ble godkjent av
Stortinget i møte den 9. oktober 1989. Stortingets vedtak innebærer også en enstemmig godkjenning av valgoppgjøret når det gjelder utjamningsrepresentantene .

Når det gjelder domstolenes kompetanse til å overprøve Stortinget avgjørelser om valg, vises det til følgende sitat fra Castberg, Den norske Statsforfatningen (1964-utgaven, bind I, s. 270):"

Side:4

"Stortingets myndighet til å bedømme lovligheten av fullmaktene er, på samme måte som myndigheten til å avgjøre stemmerettstvister etter Grunnlovens § 55, av judisiell art. Det er domsmyndighet som bare kan utøves av Stortinget selv, myndigheten kan ikke delegeres til andre statsorganger[sic]."

På denne bakgrunn påstår saksøkte prinsipalt saken avvist, subsidiært at staten frifinnes.

På vegne av saksøkte nedlegges slik

<b>påstand:</b>

<b>Prinsipalt:</b>

Saken avvises.

<b>Subsidiært:</b>

Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet frifinnes.

<b>I begge tilfelle:</b>

Staten tilkjennes saksomkostninger.

<span id="rp-innrykk">* * *</span>

<span id="rp-tittel">Retten skal først bemerke:</span>

Det er i og for seg riktig som saksøkeren påpeker at ordningen med utjamningsrepresentanter innebærer en begrensning i velgernes direkte innflytelse på personvalget når det gjelder disse 8 mandatene. Det er imidlertid vanskelig å se at dette innebærer en endring av Grunnloven som er i strid med Grunnlovens prinsipper eller ånd. Ut fra forståelsen av Grunnlovens [sic] idag representerer neppe § 112 noen rettslig skranke for hvilke grunnlovsendringer Stortinget kan vedta. Den rettslige betydning av forbudet i § 112 mot å gjøre endringer i Grunnlovens ånd og prinsipp, er noe omdiskutert i juridisk litteratur. Det er

Side:5

imidlertid enighet om at det er Stortinget som fortolker denne bestemmelsen og at en grunnlovsendring som er vedtatt på den måten § 112 foreskriver, under enhver omstendighet er rettslig bindende.

Retten viser videre til at domstolenes prøvelsesrett overfor grunnlovsvedtak er begrenset til det formelle – at det er vedtatt i samsvar med Grunnlovens saksbehandlingsregler. Innholdet kan domstolene ikke prøve. Retten viser i denne forbindelse til Andenæs: Statsforfatningen i Norge (1984) s. 39, hvor han uttaler:

"Selv om man antar at forbudet mot forandring av grunnlovens prinsipper ikke er uten rettslig betydning, må det være sikkert nok at man bare kan se det som et direktiv for ''Stortinget''. Hvis Stortinget har vedtatt en forfatningsendring i de former som § 112 foreskriver, kan den ikke settes til side av domstolene som ugyldig."

Forøvrig kan retten vise til at når Stortinget har godkjent de valgte representantenes fullmakter, herunder fullmaktene til utjamningsrepresentantene, etter Grunnlovens § 64, vil dette ikke kunne prøves av domstolene. Domstolene vil selvsagt heller ikke kunne pålegge Stortinget å omgjøre vedtak der utjamningsmandatenes stemmegivning eventuelt har vært avgjørende for utfallet.

Etter rettens syn er det åpenbart at denne saken ikke hører hjemme for domstolene. Hertil kommer at Ingvaldsen heller ikke kan ses å ha en rettslig interesse av utfallet av saken, jfr. prinsippet i tvistemålslovens § 54, idet det i denne henseende som minimum må kreves at han har en viss tilknytning til sakens gjenstand. Noe han heller ikke har pretendert å ha. Det foreligger således to selvstendige grunnlag for å avvise saken.

Resultatet må da bli at saksøktes prinsipale påstand tas til følge. Likeledes må kravet om saksomkostninger - som meget moderat er satt til kr. 2.500,- - tas til følge, jfr. tvistemålslovens § 172, 1. ledd.

Side:6

<span id="rp-tittel">Slutning:</span>

1. Saken avvises.

2. Staten tilkjennes saksomkostninger med kr. 2.500,-. – totusenfemhundre 0/100.

3. Oppfyllelsesfristen settes til 2 – to – uker fra forkynnelse av denne kjennelse.

[[Kategori:Tingretter]]