Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
År 1997 den 24 mars ble det med hjemmel i tvistemålsloven §166 holdt rettsmøte i Høyesterett. Det ble avsagt slik beslutning: Ved stevning til Høyesterett 28 januar 1996 reiste Helge Elvebakk sak mot 13 dommere ved Gulating lagmannsrett, og krevde 5 millioner kroner i erstatning etter domstolloven §200 og dekning av de økte omkostninger etter samme lovs §201. Grunnlaget for søksmålet er nærmere angitte og framlagte kjennelser avsagt av de saksøkte dommere, og som er opphevd av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at samtlige kjennelser har tilknytning til den såkalte Sirensaken i Bergen, og at de saksøkte dommere har brukt sine stillinger til å dekke over angivelige misligheter. Saksøker gjør gjeldende at de saksøkte dommeres forsømmelser og utilbørlig opptreden har medført at saksøker har: "mistet foreldremyndighet over barna, og kontakten med barna, hjemmet er mistet, saksøker har sonet en ti mnd lang fengselstraff, tre aksjeselskaper som saksøker eide er gått konkurs, samt at saksøker er slått personlig konkurs. Videre har dommerne med sine grove forsømmelser plasert barna hos en som åpenbart er skyldig i drap, og med kontakt med en person som åpenbart har medvirket i å ha skjult liket av Siren D. Knudsen i august mnd 1984, og som videre har misbrukt sine egne barn sexuelt. Han har også bidradd til å avlive sin egen kone - Sigrun Røed. Det forsømmelige og utilbørlige forhold varer ved, og gjør det inntil det straffbare forhold er bragt til en avslutning." Søksmålet ble i prosesskriv 10 mars og 7 mai 1996 utvidet til å omfatte ytterligere fem dommere ved Gulating lagmannsrett, og kravet ble forhøyd til 10 millioner kroner. Grunnlaget er nye nærmere angitte og framlagte kjennelser avsagt av de saksøkte dommere, og som er opphevd av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at Gulating lagmannsrett systematisk krenker saksøkers rettigheter, og at dette har ført til det resultat som framgår av stevningen, gjengitt tidligere. Saksøker bebuder at han vil foredra hele Sirensaken i Høyesterett. De saksøkte har i tilsvarene bestridt at det foreligger ansvarsgrunnlag, og anfører at saksøker ikke har fremkommet med noen faktiske omstendigheter som underbygger at lovens vilkår for ansvar er oppfylt i de aktuelle saker. Det bestrides også å foreligge noen som helst årsakssammenheng mellom det anførte ansvarsgrunnlag og erstatningskravet. Det er påstått foreldelse for krav framsatt på grunnlag av pådømmelse av fire kjæremålsaker opphevd av Høyesteretts kjæremålsutvalg i perioden 19 april 1991 til 12 november 1992. For to av de saksøkte påstås avvisning fordi Høyesteretts kjæremålsutvalg allerede har tatt standpunkt til rettergangsbøter og saksomkostninger, jf tvistemålsloven §64. De saksøkte underrettet i prosesskriv 6 februar 1997 om at de anså det tilstrekkelig at de saksøkte møter med en eller to partsrepresentanter i tillegg til prosessfullmektigen under hovedforhandlingen. Prosesskrivet er sendt saksøker direkte, og ble også meddelt saksøker 12 februar. Høyesterett har senere fått opplyst at Daniel Lunde vil møte på vegne av samtlige saksøkte. Dette ble meddelt saksøker i innkallingen til hovedforhandling 12 mars 1997. I prosesskriv 16 mars 1997 har saksøker fremsatt begjæring om at samtlige saksøkte dommere skal møte personlig og avgi forklaring for Høyesterett. Begjæringen er begrunnet med at de saksøktes forklaringer er en del av hans bevisgrunnlag. Han har vist til tvistemålsloven §320 tredje ledd, hvor det klart synes å fremgå at en slik begjæring som regel bør tas til følge når det er lovlig adgang til det, slik det er i den foreliggende sak. Forberedende dommer meddelte partene i brev 17 mars 1997 blant annet at saksøkers prosesskriv 16 mars ikke inneholdt noe om hva de saksøkte skal forklare seg om. Forberedende dommer gjorde oppmerksom på at dommere ikke kan avgi forklaring om innholdet i avgjørelser de har vært med på. Saksøker har i prosesskriv 18 mars 1997 oppgitt at de saksøkte skal forklare seg om hvorledes jussen er å forstå i de avgjørelser de har avsagt, og hvordan de til tross for sin lovforståelse kunne komme til et feil resultat. Saksøker påpeker at det rettslige utgangspunktet om at dommere ikke kan avgi vitneforklaringer om innholdet i avgjørelser de har vært med på å avsi, ikke gjelder tilsvarende i denne saken der dommerne er saksøkt for embetsfeil. Dommerne skal forklare seg som saksøkte parter for Høyesterett og dette kommer i en annen stilling enn avgjørelsen i [[Rt-1952-636]]. I tillegg skal de forklare seg om saksbehandlingen i forbindelse med de enkelte kjennelsene. Saksøker har også vist til [[Rt-1989-604]], hvor han hevder det i slutningens punkt 6 er avgjort at de saksøkte dommere skal møte som parter og avhøres for Høyesterett. Begjæringen er forelagt de saksøkte som anfører at vilkårene etter tvistemålsloven §320 annet ledd for at innkalling ikke bør finne sted, er tilstede. Spørsmålet om de saksøkte skal innkalles til hovedforhandlingen er ikke avgjort i [[Rt-1989-604]], som gjaldt hvordan reglene om førsteinstansbehandling skulle anvendes, ikke om reglene kommer til anvendelse. I [[Rt-1989-604]] er det ikke truffet noen beslutning etter tvistemålsloven §320 annet eller tredje ledd. Saksøkers begrunnelse for å innkalle de saksøkte er at de skal forklare seg om den lovforståelsen de har lagt til grunn i de kjennelser som danner grunnlaget for denne saken. Det er i rettspraksis, blant annet i [[Rt-1952-636]], slått fast som sikker rett at dommere ikke kan vitne om grunnene eller forståelsen av sine avgjørelser. Det vises videre til Jo Hovs "Rettergang i sivile saker" 1994 på side 394 og til Altens utredning i [[Rt-1932-1041]]-1042, som redegjør for lovforståelsen og de reelle hensyn bak bevisforbudet. De anførte argumenter for denne forståelsen gjør seg også gjeldende for de saksøkte i førsteinstanssaker for Høyesterett. Det fremgår av rettspraksis at retten skal håndheve forbudet av eget tiltak. Elvebakks hensikt med søksmålet er - anføres det - å foredra sin oppfatning av Sirensaken for Høyesterett. Også dette gjør det unødvendig at de saksøkte avgir partsforklaring. Dersom de saksøkte pålegges møteplikt, vil dette få store berammelses- og fremdriftsmessige konsekvenser for virksomheten i Gulating lagmannsrett. 12 lagdommere vil måtte tas ut av berammede saker, som til dels er eldre enn 2 år, og der hovedforhandlingens varighet er anslått til opptil 2 uker. Det anføres videre at saksøkers begjæring etter tvistemålsloven §320 tredje ledd er for sent fremsatt, slik at bevisføringen må avskjæres etter tvistemålsloven §189 første ledd nr 5 og nr 6 og annet ledd. De saksøkte gjorde allerede i prosesskriv av 6 februar 1997 gjeldende at personlig oppmøte ikke ble ansett for nødvendig. Dette er ikke tidligere imøtegått av saksøker. Forberedende dommer skal bemerke: Spørsmålet om de saksøkte skal innkalles til hovedforhandling etter begjæring fra saksøker, hører ikke etter sin art til hovedforhandlingen eller pådømmelsen. Innkalling av en eller flere av de saksøkte dommere bør det tas stilling til forut for hovedforhandlingen, og forberedende dommer kan avgjøre spørsmålet, jf tvistemålsloven §166. Saksøkers begrunnelse for å kreve samtlige saksøkte dommere innkalt til hovedforhandlingen etter tvistemålsloven §320 tredje ledd går fram av prosesskriv 17 mars 1997. Det heter her: "Her skal dommere forklare seg som saksøkte parter for Høyesterett. Og da kommer de saksøkte dommere i en annen stilling enn de uttalelser som forberedende dommer viser til. Dommerne skal forklare seg som saksøkte og det er noe annet enn å føre dommerne som vitner. De saksøkte dommerne skal forklare seg om hvordan de forstår jussen i de avgjørelser de har avsagt, for eks hvordan de saksøkte dommerne forstår straffeprosessloven §241, med andre ord hvordan bestemmelsen er å forstå. De må deretter kunne spørres og avkreves et svar på hvordan de til tross for sin lovforståelse kunne komme til et feilt resultat. Det samme gjelder for samtlige avsagte kjennelser at de saksøkte dommerne må kunne spørres om sin lovforståelse. Forøvrigt må dommerne kunne spørres om - og det gjelder samtlige - om hva som faktisk foregikk når de avsagte og opphevede kjennelser ble avsagt. Satt dommerne sammen? Laget en dommer utkast og ble dette levert rundt? Var der noe felles møte før kjennelsen ble undertegnet?" Jeg bemerker at etter tvistemålsloven §320 annet ledd skal partene innkalles til personlig å møte under hovedforhandlingen om ikke dommeren finner frammøte unødvendig eller uforholdsmessig besværlig for dem. Dersom en part begjærer den annen part innkalt til hovedforhandligen skal begjæringen som regel tas til følge "når det er lovlig adgang til det". Loven legger opp til at det også her skal foretas en vurdering, selv om det skal mer til for å frita en part fra å møte i dette tilfellet, jf [[Rt-1991-917]]. Spørsmålet blir om de saksøktes personlige frammøte har reell betydning. Personlig frammøte har betydning når partsforklaringen skal tjene som bevis i relasjon til de tvistepunkter saken gjelder. Personlig frammøte er imidlertid unødvendig om parten ikke har anledning til å avgi forklaring om de spørsmål saksøker ønsker svar på fordi slik forklaring rammes av bevisforbud, eller forklaringen må avskjæres etter tvistemålsloven §189. Saksøker har anført at Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i [[Rt-1989-604]] har avgjort at de saksøkte dommere skal møte, og som parter avhøres for Høyesterett, jf slutningen punkt 6. Jeg bemerker at nevnte kjennelse avgjorde at parter og vitner skal avhøres umiddelbart for Høyesterett. Utvalget tok ikke stilling til om de saksøkte dommere skulle innkalles til hovedforhandlingen, jf Rt-1989ne-609-610. I den etterfølgende hovedforhandling avga Elvebakk forklaring som partsrepresentant, og det ble avgitt to vitneforklaringer, jf [[Rt-1990-214]] på side 217. De saksøkte dommere ga ikke partsforklaring. Saksøker har også anført at en dommer kan gi forklaring om innholdet i avgjørelser dommeren har vært med på å avsi når dommeren er saksøkt for embedsfeil, og det er fastslått av Høyesteretts kjæremålsutvalg at avgjørelsene var feilaktige. Dette hevdes å være noe annet enn å føre en dommer som vitne om hvordan han kom fram til sin avgjørelse, og hva dommeren bygget på. Jeg bemerker at det etter fast og langvarig praksis ikke er adgang til å føre rettens medlemmer som vitner til nærmere oppklaring eller supplering av avgjørelsens innhold, jf blant annet [[Rt-1933-864]], [[Rt-1951-679]], [[Rt-1952-634]] og [[Rt-1980-1679]]. Bevisforbudet gjelder også rådslagning forut for avsigelsen, jf Schei Tvistemålsloven bind I side 283 med videre henvisninger. Det er imidlertid tillatt at rettens medlemmer forklarer seg om hva som faktisk foregikk i et rettsmøte under forhandlingene, jf [[Rt-1961-956]] og [[Rt-1963-781]]. Jeg finner at forbudet mot bevisføring til nærmere oppklaring eller supplering av domsgrunnene også må gjelde når en dommer er saksøkt etter domstolloven §200 eller §201. Dette følger av bestemmelsene om retting av dommer og domsgrunner i tvistemålsloven §156, §157, §158, §159, §160, som har som forutsetning at en dom eller domsgrunnene ikke kan endres eller utfylles på annen måte, jf [[Rt-1957-1246]], Schei Tvistemålsloven med kommentarer bind I side 307 og Alten [[Rt-1932-1041]]. Bestemmelsene gjelder tilsvarende for kjennelser med mindre de er prosessledende og kan omgjøres av den rett som har avsagt kjennelsen, jf tvistemålsloven §164 tredje ledd 2. punktum. De hensyn som begrunner bevisforbudet gjør seg også gjeldende når en dommer ønskes avhørt som part om innholdet av en avgjørelse han har truffet eller vært med på å treffe. Saksøker angir at de saksøkte dommere skal forklare seg om hvordan de forstår jussen i de avgjørelser de har avsagt, og hvordan de til tross for sin lovforståelse kunne komme til et feil resultat. Jeg bemerker at spørsmål med dette innhold går direkte på avgjørelsenes innhold, og vil om de blir besvart medføre en eventuell nærmere oppklaring eller supplering av avgjørelsenes innhold. Slike spørsmål rammes av bevisforbudet, og den dømmende rett må under hovedforhandlingen av eget tiltak pålegge de saksøkte dommere å ikke svare om spørsmålene ble stilt. Saksøker ønsker i tillegg å stille spørsmål til de saksøkte om hva som faktisk foregikk når de opphevede kjennelsene ble avsagt. Som eksempler på slike spørsmål nevnes om dommerne satt sammen, om en dommer lagde utkast, om dette ble levert rundt og om det var noe felles møte før kjennelsen ble undertegnet. Ved lov 24 august 1990 nr 54 fikk tvistemålsloven §164 første ledd nye 4. 5. til 6. punktum om sirkulasjon og avsigelse av kjennelser. Justisdepartementet begrunnet lovforslaget slik (Ot.prp.nr.50 (1989-90) side 21): "For kjennelser mener departementet at sirkulasjonsadgangen kan gjøres vesentlig videre enn for dommer forutsatt at retten bare består av fagdommere, slik den gjør ved lagmannsrettens behandling av kjæremål eller ved avsigelse av kjennelser etter hovedforhandling når lagmannsretten ikke har vært satt med meddommere, d.v.s bl.a i de fleste sivile saker. I utkastet tvistemålsloven §164 og straffeprosessloven §52 foreslår departementet derfor en sirkulasjonsadgang mellom fagdommere ved avsigelse av kjennelser som ikke forutsetter at det har vært holdt konferanse på forhånd, og som ikke regulerer hvilken dommer som skal underskrive sist. I likhet med forslaget om sirkulasjon av dommer kan imidlertid enhver av dommerne kreve at samtlige dommere innkalles til rettsmøte." Jeg bemerker at lovendringen medførte at fagdommere kan underskrive en kjennelse ved sirkulasjon, og bare siste dommer trenger som hovedregel å være tilstede i det rettsmøte hvor kjennelsen blir avsagt. Det kreves ikke rådslagning før avsigelsen. Hvorvidt de kjennelser saken gjelder ble avsagt etter sirkulasjon basert på et utkast, og om dommerne holdt rådslagning på forhånd, er uten betydning for de spørsmål saken gjelder. Jeg finner at bevisføring om dette må avskjæres enten av forberedende dommer eller under hovedforhandlingen, jf tvistemålsloven §189 nr 1. Dersom saksøker har til hensikt å avhøre de saksøkte om hva som faktisk foregikk under rådslagning, rammes dette av bevisforbudet. Jeg finner det etter dette unødvendig at de saksøkte innkalles til hovedforhandlingen 8 april 1997. Ut fra mitt standpunkt er det ikke grunn til å gå inn på om saksøkers begjæring om å innkalle de saksøkte kommer så kort tid før hovedforhandlingen, at personlig frammøte ville bli uforholdsmessig besværlig for dem. SLUTNING: Eivind Eftestøl, Odd Søfteland, Helge Lillebø, Daniel Lunde, Ørnulf Jacobsen, Alf Bruland, Sjur Vestrheim, Einar Melander, Stein Dons Heinfjell, Mette Greve Pedersen, Nils T Selvik, Bjarne Danielsen, Ronny Bølgen, Ove Midttun, Nils Skaar, Martin Tenold, Rune Fjeld og Filip Truyen innkalles ikke til hovedforhandling i førsteinstanssak 1/1996 for Høyesterett. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
