Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om opphevelse av forsikringsskadeskjønn avgitt i forbindelse med oppgjør for avbruddstap ved brannskade. Sarpsborg Bilglass AS (heretter kalt skadelidte) ble etablert høsten 1989. Eier av aksjene, styreformann og daglig leder har siden starten vært Øystein Ferstad. Selskapet startet sin virksomhet på Greåker i Østfold og drev med Ferstad som eneste ansatte med salg og montering av bilglassruter. I mai 1990 begynte selskapet også å produsere og selge det patenterte produkt "Siktrillen".Den 27. februar 1990 inngikk skadelidte avtale om leie av et lokale i Torsbekkveien 24 i Sarpsborg fra 1. mars 1990. Leieforholdet skulle vare til 1. mars 1993, med rett for skadelidte til forlengelse. På grunn av forsinkelse med arbeider utenfor lokalet, ble dette imidlertid ikke ferdigstillet før i slutten av september 1990. Den 30. september 1990 oppsto det brann i eiendommen, og lokalet ble skadet. Brannen hindret skadelidte i å drive den planlagte virksomhet i Torsbekkveien 24. Skadelidte hadde brann- og avbruddsforsikring i Gjensidige Skadeforsikring (heretter kalt Gjensidige). Avbruddsforsikringen hadde en ansvarstid på 12 måneder, og ansvarsbeløpet var begrenset oppad til kr 800000,-. Skadelidte meldte brann- og avbruddsskaden til Gjensidige og krevet oppgjør. Når det gjaldt avbruddstapet, ble partene ikke enige om oppgjøret, og det ble i henhold til forsikringsvilkårene avholdt skjønn. Skjønnsmenn ble oppnevnt 28. juni 1991. Skadelidte utpekte som skjønnsmann siviløkonom Geir Dege, mens Gjensidige utpekte takstmann Knut Flugstad. I forbindelse med oppnevnelsen av skjønnsmennene og innledningen av skjønnet var skadelidte representert ved Øystein Ferstad og Gjensidige ved Birger Rye, som begge var tilstede på det innledende møte 28. juni 1991. Videre deltok skadelidtes regnskapsfører, Ole Jacob Rømyr, på møtet. Ifølge oppnevnelsesdokument undertegnet av begge parter skulle skjønnet gjelde "Avbruddstap", uten nærmere spesifikasjoner eller presiseringer. Skjønnet ble avhjemlet 18. juli 1991, og avbruddstapet ble ansatt til kr 230000,-. Skadelidte mente imidlertid å ha krav på høyere erstatning, mens Gjensidige avslo å utbetale mer enn fastsatt ved skjønnet. Ved stevning til Oslo byrett av 4. juni 1993 reiste Sarpsborg Bilglass AS sak mot Gjensidige Skadeforsikring. Oslo byrett avsa 13. juni 1994 dom med slik domsslutning: 1. Gjensidige Skadeforsikring frifinnes. 2. I saksomkostninger betaler Sarpsborg Bilglass A/S til Gjensidige Skadeforsikring innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr 41250,- - kronerførtientusentohundreogfemti 0/00. Sarpsborg Bilglass AS har i rett tid påanket byrettens dom. Gjensidige Skadeforsikring har tatt til motmæle. Den ankende part, Sarpsborg Bilglass AS, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 1. Skjønn i skadesak nr. 2475132002.9F i Gjensidige Ska deforsikring oppheves. 2. Gjensidige Skadeforsikring v/styrets formann, dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett. Ankemotparten, Gjensidige Skadeforsikring, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Gjensidige Skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Oslo 19. og 20. mars 1996. Sarpsborg Bilglass AS møtte ved sin lovlige stedfortreder Øystein Ferstad som avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner, som alle også avga forklaring for byretten. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken. Partene var for lagmannsretten enige om at skjønnsmennene som vitner ikke kunne avhøres om grunnene for sin verdsettelse, og at det da heller ikke kunne kreves at de fremlegger de beregninger med videre som de har bygget på, og som må regnes som en del av begrunnelsen, jf [[Rt-1978-1553]]. Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende: Forsikringsskadeskjønnet lider av slike mangler at det må bli å oppheve. Det mangler begrunnelse, slik at det ikke er mulig å etterprøve om skjønnsmennene har tolket og anvendt forsikrings vilkårene riktig. Dette til tross for at Ferstad ved innledningen av skjønnet og senere krevet at skjønnsmennene måtte begrunne skjønnet. Det bestrides at kjennelsen i [[Rt-1978-1553]] har noen særlig betydning i denne sak da kjennelsen ble avsagt på den tid da tvistemålsloven §464 innebar at voldgifts avgjørelser ikke skulle begrunnes medmindre partene krevet begrunnelse. I tiden etter brannen forsøkte Ferstad i samråd med Gjensidiges representant å drive virksomheten videre så godt som mulig. Uten egnet lokale var det imidlertid ikke mulig å få utnyttet Ferstads arbeidskapasitet fullt ut. Ferstad tok derfor på seg jobber for andre firmaer i denne perioden. Vederlag for dette ble fakturert fra skadelidte. I løpet av perioden fikk skadelidte utbetalt flere a konto beløp som forskudd på avbruddstaperstatning fra Gjensidige, som således var innforstått med måten Ferstad drev videre på, og med at han hevet lønn fra skadelidte i denne tiden. Skjønnsmennene fikk oversendt regnskap for skadelidtes virksomhet fra starten til utgangen av mai 1991. Dette viste hvilke utgifter skadelidte hadde hatt etter brannen, derunder lønn til Ferstad, og at det hadde oppstått et underskudd i størrelsesorden kr 350000,-. Skjønnsdokumentet viser imidlertid ikke hvordan skjønnsmennene har vurdert det oppståtte underskudd. Forsikringsskadeskjønnet er forøvrig basert på et ufullstendig faktisk grunnlag. Det kan ikke være tatt hensyn til at Gjensidige aksepterte den måte skadelidte innrettet seg på for å minimalisere sine omkostninger i skadeoppgjørsperioden. Hvis skjønnsmennene hadde lagt disse faktiske opplysninger til grunn, skulle det ha ført til at de iallfall hadde gitt skadelidte dekning for de faktiske omkostninger i ansvarsperioden. Skadelidte har for lagmannsretten frafalt anførselen om at den skjønnsmann Gjensidige oppnevnte, Knut Flugstad, var inhabil. Ankemotparten har gjort gjeldende i det vesentlige de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten fremhevet: Forsikringsskadeskjønn har avtalemessig hjemmel i forsikringsvilkårene, som også fastsetter hvilke regler som skal gjelde for dem. Etter forsikringsvilkårene er slike skjønn bindende for begge parter, og det er hverken i loven eller i forsikringsvilkårene noe krav om at de skal begrunnes. Det er også i overensstemmelse med fast praksis i bransjen at det ikke skrives noen begrunnelse. Det er nok å gjengi hvilke dokumenter som er fremlagt og gjennomgått og hvilke undersøkelser skjønnsmennene har gjort. Det er kun når skjønnsmennene blir forelagt bestemte spørsmål eller de blir bedt om å avgi skjønn under forskjellige alternativer, at det er vanlig at de begrunner sitt skjønn. De generelle vilkår inneholder hjemmel for at det kan stilles spesielle spørsmål til skjønnsmennene, noe som vil føre til at nærmere begrunnelse må gis. I denne sak var det ingen av partene som forela skjønnsmennene noen spesielle spørsmål eller ba dem om å vurdere under forskjellige alternativer. Det var ingen tvil om tolkingen av vilkårene eller noen uenighet mellom partene, og skjønnet tilfredsstiller minimumskravene. Subsidiært gjøres gjeldende at hvis skjønnet ikke er utformet i overensstemmelse med gjeldende rettsregler, har "feilen" ikke hatt noen innvirkning på avgjørelsens innhold, og kan derfor ikke føre til at skjønnet er ugyldig, jf tvistemålsloven §384, jf skjønnsloven §2. Ferstads forklaring om at han ved innledningen av skjønnet krevet begrunnelse av skjønnet, er en ny faktisk opplysning som først fremkom under ankeforhandlingen, og som lagmannsretten derfor må se bort fra. Subsidiært hevdes at hvis Ferstad tok opp dette krav, har han frafalt det igjen fordi skjønnsmann Flugstad skal ha sagt at skjønn begrunnes ikke. Eventuell saksbehandlingsfeil ved innledningen av skjønnet er ikke gjort gjeldende som ugyldighetsgrunn av skadelidte. Det gjøres videre gjeldende at skadelidtes anførsel om at skjønnsmennene har bygget sitt skjønn på et galt eller ufullstendig faktisk grunnlag, ble fremsatt først under ankeforhandlingen og derfor må bli å avskjære i medhold av tvistemålsloven §375 annet ledd. Atter subsidiært bestrides det at skjønnsmennene har bedømt bevisene i saken feil og bygget sitt skjønn på uriktig faktum. Anførselen om at det var en saksbehandlingsfeil at skjønnsmennene ikke fikk utlevert Gjensidiges brev til skadelidte av 11. juni 1991, fremkom først under prosedyren og må prekluderes av lagmannsretten. Subsidiært bestrides den fortolkning av brevet som skadelidte gjør gjeldende. Det at Gjensidige utbetalte skadelidte flere a kontobeløp, hadde ingen bindende virkning for Gjensidige i forbindelse med avbruddstapsoppgjøret. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke: Etter forsikringsavtaleloven av 1989 §6-1 har sikrede krav på full erstatning for sitt økonomiske tap når ikke annet er bestemt i forsikringsavtalen. For den forsikring som denne sak angår, gjaldt Gjensidiges Forsikringsvilkår Bedrift av januar 1990. Etter forsikringsvilkårenes pkt. 3.1.3 Avbrudd omfatter forsikringen avbruddstap i ansvarstiden ved stans eller innskrenkninger i driften på grunn av erstatningsmessig skade inntruffet på forsikringsstedet i forsikringstiden. Avbruddstapet beregnes etter reglene i pkt. 5.4, hvor det blant annet heter at avbruddstapet settes til forskjellen mellom det resultat av driften som ville ha vært oppnådd i ansvarstiden uten skade, og resultatet av driften i ansvarstiden etter skaden. Punktet inneholder nærmere regler om skadelidtes plikt til å medvirke til at resultatet av driften i ansvarstiden blir så godt som mulig. Etter vilkårenes pkt. 5.4 nr. 3 er det resultatet av driften i tilsvarende periode ett år før brannen som skal legges til grunn for beregningen av hvilket resultat av driften som ville ha vært oppnådd i ansvarstiden uten skade. I bestemmelsens annet ledd heter det blant annet: Resultatet av driften i sammenligningstiden justeres dersom driften i sammenligningstiden har vært helt eller delvis avbrutt. I bestemmelsens pkt. 4 heter det blant annet: Ved beregningen av resultatet av driften i ansvarstiden etter skaden, belastes dette med de utgiftsposter og kostnader som er nødvendige eller forretningsmessig vel begrunnet for virksomhetens reduserte omsetning/produksjon. Ekstraordinære utgifter som pådras i den hensikt å begrense tapet, f.eks. utgifter til provisoriske tiltak, tas med i beregningen. Sarpsborg Bilglass AS var et nystiftet selskap, etablert - som nevnt innledningsvis - høsten 1989. I forbindelse med søknad om kassakreditt hadde selskapet ved regnskapsfører Ole Jacob Rømyr den 31. juli 1990 utarbeidet et budsjett for perioden 1. august 1990 - 31. juli 1991. Basert på bestemte forutsetninger med hensyn til antall biler totalt i området, kjente tall for utskiftningsfrekvens for frontruter, anslag med hensyn til oppnåelig markedsandel samt anslåtte gjennomsnittstall for salgs- og innkjøpspriser opererte dette budsjett med et overskudd for perioden på kr 532000,-. Virksomheten hadde vært beskjeden sålenge det nye lokale ikke var klart til bruk, og den var ikke kommet skikkelig i gang i dette da brannen inntraff. Lagmannsretten legger til grunn at lokalet ikke var brukbart etter brannen og at skadelidte trengte en alternativ lokalisering. Det lyktes ikke Ferstad å finne noe lokale som hadde slik beliggenhet at det egnet seg for den type virksomhet som skadelidte hadde planlagt å drive i det brannskadede lokale. Ferstad forsøkte imidlertid å begrense avbruddstapet blant annet ved å påta seg jobber for andre firmaer. Vederlaget for disse ble fakturert fra og innbetalt til skadelidte. Ferstad og Gjensidige samarbeidet i tiden etter brannen om hvordan Ferstad skulle fortsette med så godt som mulig å bearbeide sin forretningsidé. Gjensidige fremkom ikke med noen innsigelse mot de tiltak Ferstad traff. Ferstad måtte oppfatte det slik at han hadde Gjensidiges samtykke til sine disposisjoner, og han fortsatte å holde kontakt med Gjensidige, hvis representant ikke hadde innvending mot Ferstads måte å innrette seg på og mot at han hevet lønn fra selskapet. Dette finnes å måtte være bindende for Gjensidige. Skadelidte fikk utbetalt flere a konto beløp fra Gjensidige som forskudd på avbruddserstatning. Skadelidtes regnskap pr. 31. mai 1991 viste at påløpte omkostninger utgjorde ca kr 350000,-. Første halvår 1991 var det brevveksling og samtaler mellom skadelidte og Gjensidige, men man kom ikke frem til enighet om størrelsen på avbruddstapet. I et brev fra Gjensidige til skadelidte av 11. juni 1991 het det blant annet: Et alternativ er at vi pr. i dag forutsetter at driften i et år etter skaden ville gitt et balansert resultat. Det tas da utgangspunkt i budsjetterte kostnader og regnskap pr. 31. mai 91. Eventuell fortjeneste ut over dette må påvises ved videre drift. Uten nærmere spesifikasjoner til regnskapet pr. 31. mai vil vi anta at tapet under ovennevnte forutsetninger kan settes til Kr. 350000.-. Alternativet til dette er at tapet fastsettes ved skjønn. På møtet 28. juni 1991 overleverte Ferstad skjønnsmennene blant annet budsjett for bedriften og årsoppgjør for 1990, og senere fikk skjønnsmennene regnskap for driftsperioden frem til utgangen av mai 1991. Disse dokumenter er nevnt i skjønnsdokumentet, og det heter at de er nøye gjennomgått av skjønnsmennene. Deretter heter det at avbruddstapet er beregnet i henhold til Gjensidiges forsikringsvilkår av januar 1990 "ut fra en samlet vurdering" til kr 230000,-. Det er uforståelig for lagmannsretten hvordan skjønnsmennene har kommet frem til sitt resultat. Lagmannsretten viser til at partene var enige om at skadelidte skulle drive slik som det ble gjort, for å minimalisere avbruddstapet. Men etter skjønnsresultatet fikk skadelidte ikke engang dekket de pådratte omkostninger. Gjensidiges brev av 11. juni 1991 til skadelidte må forstås slik at Gjensidige i første omgang kunne gå med på å yte avbruddserstatning ut fra at skadelidte i ansvarsperioden ville ha kunnet drive i balanse, det vil si hverken med tap eller fortjeneste, etterat lønn til Ferstad var tatt ut og regnskapsført. Også etter forsikringsvilkårene skal skadelidte ha dekket omkostninge ne, som her ikke er bestridt. Samtidig åpnet Gjensidige for å utbetale et tillegg for tapt fortjeneste hvis driften etter gjenoppstarting skulle vise at det kunne ha vært grunnlag for dette. Skjønnets begrunnelse er således for ufullstendig til at retten kan se om vilkårenes regler er riktig tolket og anvendt. Den knappe ordlyd i skjønnet - "samlet vurdering" - viser ikke om skjønnsmennene har vurdert vilkårenes regler om avbruddstap riktig i lys av de særegne faktiske omstendigheter i saken. Skadelidte hadde etter lagmannsrettens oppfatning krav på å kunne se av skjønnet hvordan hans regnskapsmessige utgifter frem til skjønnet ble avholdt, var blitt vurdert av skjønnsmennene. Han hadde som nevnt regnskapsført utlegg på flere hundre tusen kroner, og han hadde budsjettert med fortjeneste på tilsvarende beløp, men har ikke fått vite hvordan dette er blitt behandlet, eller hva skjønnsmennene har tenkt i den forbindelse. Lagmannsretten finner denne mangel såvidt alvorlig at den må føre til opphevelse av skjønnet. Manglende skjønnsgrunner er påberopt i ankeerklæringen. Tvistemålsloven §375 kommer derfor ikke til anvendelse. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta generelt standpunkt til i hvilken grad forsikringsskadeskjønn skal begrunnes, men når det, som i denne sak, er så sterke avvik mellom partenes oppfatninger av de økonomiske forhold, må det kreves at begrunnelse gis, jf Arntzen: Forsikringsrett Tingskadeoppgjør - brann- og kombinertforsikring, 1993 332 flg. Etter det må skjønnet bli å oppheve. Anken har ført frem. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, bør Gjensidige betale skadelidtes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Skadelidtes prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgaver for begge retter. For byretten utgjorde omkostningene kr 48020,-, hvorav kr 40000,- var salær. For lagmannsretten er kravet kr 31172,- hvorav kr 26000,- er salær. I tillegg kommer rettsgebyr for ankesaken med kr 11875,-. Oppgavene legges til grunn. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Forsikringsskadeskjønn av 18. juli 1991 i Gjensidige Skade forsikrings skadesak nr. 2475132002.9F oppheves. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gjensidige Skadeforsikring til Sarpsborg Bilglass AS 43047,- - førtitretusenogførtisju- kroner. 3. I saksomkostninger for byretten betaler Gjensidige Skadefor sikring til Sarpsborg Bilglass AS 48020,- -førtiåttetusenogtjue- kroner. 4. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
