Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Kjennelse: Saken gjelder om et erstatningskrav skal fremmes etter prosessreglene i arbeidsmiljøloven. I stevning til Oslo byrett 26 oktober 1993 krevde A erstatning med kr 82617. Det ble påstått at det forelå en usaklig oppsigelse etter arbeidsmiljøloven §60 og at erstatningshjemmelen var arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. I tilsvar gjorde saksøkte gjeldende at saken ikke skulle behandles etter de særlig prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven. Den 9 mai 1994 ble det holdt muntlige forhandlinger om prosessformen. Partene la ned slik felles påstand: 1. Saken føres i prosessformer som et ordinært sivilrettslig erstatningssøksmål. 2. Hver part dekker sine omkostninger vedr. spørsmålet om prosessform. Oslo byrett avsa 9 mai 1994 kjennelse med slik slutning: 1. Oslo byretts sak 93-9150 A/60 tas ikke til behandling etter arbeidsmiljøloven prosessregler. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. 3. Søksmålet fortsetter etter de ordinære prosessregler i lov om tvistemål. Kjennelsen ble ikke påkjært. Den 19 juli 1994 meldte advokat Bernt A. Nakken seg som ny prosessfullmektig for A. I prosesskrift til Oslo byrett 18 januar 1995 gjorde han gjeldende at saken likevel skulle gå etter arbeidsmiljøloven regler, og nedla for så vidt gjaldt prosessformen slik påstand: 1. Saken fremmes til behandling etter arbeidsmiljøloven bestemmelser. I brev til partene 25 januar 1995 skrev byretten at den ikke fant det nødvendig å ta standpunkt til om kjennelsen av 9 mai 1994 om valg av prosessform måtte anses som en prosessledende kjennelse eller ikke. Under enhver omstendighet fant byretten ikke grunnlag for omgjøring av kjennelsen etter tvistemålsloven §164 tredje ledd. Det het videre at retten ikke fant det riktig å foreta en ny realitetsvurdering av prosesspørsmålet, og at det under hovedforhandlingen skulle legges til grunn at saken var en vanlig tvistemålssak. Hovedforhandlingen i saken ble avholdt 30 og 31 januar 1995, og 8 februar 1995 avsa Oslo byrett dom med slik slutning: 1. Den Norske Bank AS frifinnes. 2. A dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse til å betale kr 62000 -sekstitotusen- i saksomkostninger til Den Norske Bank AS. Om prosessformen heter det i byrettens bemerkninger at det ikke var tatt med noe punkt om prosessformen i domsslutningen, da kjennelsen av 9 mai 1994 "avgjør dette med bindende virkning for byretten". Dommen ble forkynt for advokat Nakken 9 februar 1995. Den ble deretter påanket av ham på vegne av A i ankeerklæring 24 mars 1995. I relasjon til prosessformen ble det i anken, med korreksjoner i prosesskriv 22 juni 1995, nedlagt slik påstand: 1. Saken skal ikke tas til behandling etter de ordinære sivilrettslige prosessregler, men føres i henhold til arbeidsmiljøloven prosessregler. 2. Oslo byretts dom oppheves. 3. A tilkjennes sakens omkostninger frem til nå. I anketilsvaret ble det i relasjon til prosessformen nedlagt slik påstand: Prinsipalt: Anken over Oslo byretts kjennelse av 9. mai 1994 i sak 93-09150 A/60 avvises. Subsidiært: Anken over Oslo byretts kjennelse av 9. mai 1994 i sak 93-09150 A/60 forkastes. Atter subsidiært: Oslo byretts kjennelse av 9. mai 1994 sak 93-09150 A/60 stadfestes. I alle tilfeller: A tilpliktes å betale sakens omkostninger. I brev fra lagmannsretten 19 mai 1995 ble partene bedt om å uttale seg om ankefristen i tilfelle saken for byretten rettelig skulle gått i arbeidsmiljøloven prosessform, samt om mulig anvendelse av tvistemålsloven §388 slik at lagmannsretten tok saken opp til ankeforhandling. Adv Nakken uttalte seg i prosesskriv 11 juni 1995, hvor han i fall ankefristen var oversittet, ba om oppreisning etter dstl §153. Den ankende part har i hovedsak gjort gjeldende: Oslo byretts prosessledende kjennelse av 9 mai 1994 kan ved tilslutningsanke påankes etter tvistemålsloven §355 annet ledd sammen med dommen. Lagmannsretten må prejudisielt ta stilling til valg av prosessform. Oslo byretts behandling av valg av prosessform i kjennelsen av 9 mai 1994 var overfladisk. Den ankende parts prosessfullmektig uttalte seg ikke, annet enn at han bekreftet enigheten om å nedlegge en felles påstand. Kjennelsen har så godt som ingen selvstendig begrunnelse fra rettens side og legger prosessfullmektigenes enighet til grunn, men dette er en problemstilling som partene ikke har fri rådighet over. A ble ikke informert om muligheten for å påkjære en slik kjennelse. Det er først senere han har forstått hvilke betydelige konsekvenser kjennelsen ville få for sakens videre utvikling. Da advokat Nakken overtok som prosessfullmektig anså han kjennelsen for rettskraftig. Han er senere kommet til at det er grunnlag for å få prøvet kjennelsen på nytt. Dette ble tatt opp kort tid før hovedforhandlingen i byretten. Oslo byrett behandlet imidlertid ikke problemstillingen, idet kjennelsen ble ansett som endelig. Partene har ikke fri rådighet over valg av prosessformen, jf tvistemålsloven §384 annet ledd nr 2. Kjennelsen bygger på en åpenbar feil, idet det fremgår at retten har lagt avgørende vekt på at A fortsatt er ansatt i DnB. A var imidlertid formelt innvilget permisjon fra DnB i Norge, hvilket innebar at hans ansettelsesforhold i DnB arbeidsrettslig sett midlertidig var brakt til opphør. I dette tilfellet ble det erstattet med et nytt særskilt avtalt midlertidig ansettelsesforhold - i første omgang to årig - i DnB i New York, som må vurderes i relasjon til aml §58 nr 7. Det er vist til [[Rt-1991-872]] - 880, og til Oslo byretts beslutning 27 mai 1988 i sak 1167/88-XII. A innrettet seg i henhold til den inngåtte avtale, hans kone sa opp sin stilling i en godt betalt jobb, og hans barn ble tatt ut av norsk skole og ble med til New York. Det gjøres gjeldende at han har oppsigelsesvern etter aml §60 nr 1 og nr 2 og at oppsigelsen i hans ansettelsesforhold skal behandles i henhold til prosessformen i aml §61C. Ankedomstolen skal etter tvistemålsloven §383 annet ledd av eget tiltak tillegge feil etter tvistemålsloven §384 nr 1-6 virkning. Etter tvistemålsloven §355 annet ledd er det anledning til å anke ikke bare en dom, men også en prosessledende kjennelse som går forut for dommen selv om denne ikke er påkjært. Oslo byretts kjennelse av 9 mai 1994 er bare prosessledende og tar ikke stilling til noen av sakens materielle sider. Ankefristen må følge den prosessform som er valgt av byretten. Subsidiært kreves det oppreisning for oversittelse av ankefristen etter domstolloven §153. Det ville av prosessøkonomiske og praktiske grunner være svært hensiktsmmessig om lagmannsretten kunne pådømme realiteten i saken. Men siden lagmannsretten bare kan pådømme saken etter tvistemålsloven §388 under forutsetning av at partene er enige om at retten skal settes med arbeidslivskyndige meddommere eller ikke, er det vanskelig å komme utenom en opphevelse av byrettens dom. Ankemotparten har i hovedsak gjort gjeldende: Etter tvistemålsloven §355 annet ledd er det bare en prosessledende kjennelse som kan påankes sammen med dommen. Kjennelsen av 9 mai 1994 er ikke en slik prosessledende kjennelse. Den avsluttet en selvstendig del av saken, nemlig spørsmålet om det foreligger en oppsigelse jf tvistemålsloven §137 annet ledd. Den er derfor ikke prosessledende, jf Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 329. Kjennelsen kan derfor ikke påankes sammen med dommen, og tilslutningsanken må avvises. Det følger videre av avgjørelsen referert i [[Rt-1993-231]] at en rettskraftig kjennelse om prosessform under saksforberedelsen avgjør spørsmålet om det foreligger en oppsigelse med endelig virkning. Subsidiært gjøres det gjeldende at kjennelsene er riktig. Begge parter fikk anledning til å uttale seg, og den ankende part benyttet anledningen til å avgi forklaring. Kjennelsen er tilstrekkelig begrunnet. For øvrig hevdes det at en permisjon ikke bringer et arbeidsforhold til opphør verken permanent eller midlertidig. De avgjørelser den ankende part har vist til er ikke relevante. Oslo byrett har behandlet saken i riktig prosessform. Den ankende part var midlertidig stasjonert ved bankens filial i New York, mens hans hovedansettelsesforhold har vært i Norge. Ved hjemkallelse av en ansatt som er midlertidig stasjonert i et annet land foreligger det ingen oppsigelse som kan prøves etter arbeidsmiljøloven bestemmelser, jf [[Rt-1988-476]]. For øvrig har en eventuell feil prosessform ikke hatt betydning for dommens innhold. Feilen er ikke påberopt som ankegrunn, og feilen har ikke hatt innvirkning på dommens innhold. Det heter i byrettens premisser i dommen at en eventuell saklighetsvurdering etter arbeidsmiljøloven §60 ikke ville falt ut annerledes enn den vurdering retten har foretatt i forhold til kontraktsrettslige prinsipper. Krav om prosessform har derfor ikke hatt betydning for dommens innhold. Hvis reglene i arbeidsmiljøloven skal følges, hevdes det subsidært at anken er for sent fremsatt. Hvis retten kommer til at det foreligger en sakbehandlingsfeil som må tillegges virkning, er det ikke innvendinger mot at lagmannsretten tar opp saken til hovedforhandling etter tvistemålsloven §388. Lagmannsretten skal bemerke: Domstolen skal av eget tiltak prøve hvilken prosessform en sak skal føres i. Valg av prosessform er også avgjørende for om arbeidsmiljøloven materielle regler om erstatning kommer til anvendelse, jf [[Rt-1993-231]]. Spørsmålet er hvilken betydning byrettens kjennelse 9 mai 1994 har for lagmannsrettens ankebebehandling. Den ovenfor nevnte Høyesterettsavgjørelse fra 1993 kan etter lagmannsrettens mening ikke forstås slik at byrettens kjennelse er bindende for prosessformen i ankeomgangen. Høyesterett la til grunn at etter tvistemålsloven §403 annet ledd, jf §394 annet ledd, måtte byretten følge lagmannsrettens rettsoppfatning, og videre at spørsmålet om parten var arbeidstaker "vil følgelig være endelig avgjort ved lagmannsrettens kjennelse, forutsatt at denne blir rettskraftig". Lagmannsretten kan ikke i dette - i motsetning til det som er påberopt av DnB - legge noe annet enn det som følger av tvistemålsloven §394 annet ledd, nemlig at avgjørelsen er endelig i forhold til underinstansens behandling. Blir det brukt rettsmidler, er ikke ankedomstolen bundet, jf [[Rt-1970-558]], se Scheis kommentar til tvistemålsloven §94, bind I side 221, hvor et "ikke" må være falt ut. Lagmannsretten må nå som ankedomstol ta stilling til om saken skal følge arbeidsmiljøloven prosessregler, og dermed også om de materielle regler i arbeidsmiljøloven kommer til anvendelse. Spørsmålet om arbeidsmiljøloven prosessform skal anvendes avhenger av forholdet mellom Furus opprinnelige tilknytning til DnB, sammenholdt med karakteren av oppholdet i New York og hans nåværende tilknytning. A har siden 1987 arbeidet i DnB (tidligere DnC) og hatt forskjellige stillinger. I april 1992 inngikk han en såkalt "Expatriate employment contract" hvor han ble stasjonert ved bankens avdeling i New York for en periode på to år. I kontrakten var det vist til Retningslinjer for utestasjonerte i Den norske Bank AS, og hvor det i pkt 3.1 fremgår at en utestasjonerte er en medarbeider som er midlertidig ansatt ved datterselskap, filial eller representantkontor i utlandet for en periode på mellom 6 måneder og 5 år. I pkt 4.3 om retur til hjemmeavdeling heter det at det dreier seg om en midlertidig forflytning og ikke en fast tilsetting. Videre fremgår det i pkt 12.1 at banken kan kalle den utestasjonerte hjem med en frist på tre måneder begrunnet i organisasjonsmessige endringer eller at medarbeideren ikke fyller stillingens krav, samt at ved retur til morbanken er banken forpliktet til "å tilby en passende stilling". Utestasjoneringen ble gjennomført ved at A i brev fra banken 26 mai 1992 ble innvilget permisjon fra Valutaseksjonen. Han påbegynte arbeidet i New York 1 juli 1992. Den 14 mai 1993 ble han hjemkalt. Det aktuelle prosjekt ble nedlagt fordi man var misfornøyd med Furus arbeid, som ikke ga de forventete resultater. Han ble tilbudt en ny stilling i Norge, men etter forhandlinger ble han istedet innvilget ulønnet permisjon til studier i USA frem til 1 juni 1994. A er nå tilbake i arbeid for DnB. Lagmannsretten finner det klart at A ikke kunne beordres til stillingen i New York, og at stillingen der medførte andre arbeidsoppgaver enn i Norge. Flertallet, lagdommerne Dæhlin og Bjerke, er kommet til at saken dreier seg om et ordinært tvistemål som skal følge prosessrgelene i tvistemålsloven. Flertallet slutter seg til byrettens begrunnelse på side 13 og 14 i dommen hvor det heter: 2. Spørsmålet om lovligheten av "Expatriate employment contract" av 28. april 1992. Det er anført av A at kontraktens pkt. 17 strider mot arbeidsmiljøloven bestemmelser om framgangsmåten ved oppsigelser. Retten er ikke enig i dette. Kontrakten er frivillig inngått av A med DNB, han er ikke beordret til tjeneste i New York. A har hele tiden hatt sitt arbeidsforhold i DNB i Norge i behold, utestasjoneringen i New York framstår som et ledd i videreutviklingen av bankansatte. Samtidig dekkes deler av bankens behov for arbeidskraft ute, og man oppnår økt kompetanse i Norge når den utestasjonerte vender tilbake. Kontrakten framtår ikke som noen arbeidsavtale, idet Furus faste stilling i DNB i Oslo er et viktig fundament for kontrakten, jf. retningslinjer for utestasjonerte i DNB pkt. 12.1. Mindretallet, lagdommer Huitfeldt, mener at arbeidsmiljøloven prosessregler skal anvendes. Det skyldes at bruddet med Furus stilling i Norge er så markert og langvarig, og det behov som av den grunn foreligger for å være beskyttet av arbeidsmiljøloven materielle og prosessuelle regler. Mindretallet legger særlig vekt på at DnB generelt har regulert utestasjoneringen ved at det gis permisjon - som kan vare så lenge som fem år - og at man ved tilbakekomst må gå inn i en ny stilling. Mindretallet mener at de beste grunner taler for å se på utestasjoneringen som en selvstendig arbeidsavtale inngått for et bestemt tidsrom etter tidligere aml §58 nr 7, slik den gjaldt før lovendringen 6 januar 1995. Etter mindretallets mening er det således ikke avgjørende for prosessformen at A beholdt sitt ansettelsesforhold i DnB i Norge, og at han fremdeles er ansatt der. Noe annet er at dette eventuelt kan få betydning ved vurderingen av om det er grunnlag for å underkjenne DnBs standpunkt om å hjemkalle A fra New York, og om det er grunnlag for erstatning. Siden A ble hjemkalt mot sin vilje før den avtalte toårsperiode var ute, dreier det seg etter mindretallets mening om en tvist om et arbeidsforhold er brakt til opphør i strid med daværende aml §58 nr 7, som må likestilles med en tvist om hvorvidt en avskjed eller oppsigelse er lovlig, og som skal behandles etter arbeidsmiljølovnes prosessregler, jf avgjørelser i [[Rt-1990-1179]], [[Rt-1992-272]] og [[Rt-1992-1543]]. Det gjør ingen forskjell at A ikke har hatt innsigelser mot selve tidsbegrensningen, men bare har gjort gjeldende at hjemkallelsen til Norge var urettmessig. Realiteten i saken er at han krever at arbeidsgiverens standpunkt om at han måtte fratre stillingen i New York skal underkjennes. Anken er etter mindretallets mening fremsatt for sent da man etter arbeidsmiljøloven må følge de samme regler som i husleiesaker, jf for disse saker [[Rt-1993-1091]] hvoretter det avgjørende for ankefristen er hvilken prosessform som skulle vært brukt. Etter mindretallet mening er det imidlertid grunnlag for oppreisning etter domstolloven §153, blant annet fordi arbeidsmiljøloven §61 nå er endret nettopp med sikte på å unngå problemer av denne og tilsvarende art, se lovendringen 6 januar 1995, jf Ot.prp.nr.50 (1993-94) side 207 - 210. Mindretallet mener videre at man for lagmannsretten kan ta saken opp til ankeforhandling etter tvistemålsloven §388 og med arbeidsmiljøloven prosessform. Kjennelse vil etter dette bli å avsi i samsvar med flertallets oppfatning. Etter lagmannsrettens mening er DnBs påstand ikke adekvat. A har reist innvendinger mot at saken fremmes etter tvistemålsloven ordinære prosessregler, og slutningen bør utformes i forhold til det. A pålegges å betale sakomkostninger til DnB etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Torkildsen har levert omkostningsoppgave på kr 9000, alt salær. Advokat Nakken har ikke fremsatt innvendinger mot oppgaven. Oppgaven legges til grunn selv. Slutning : 1. Saken fremmes etter tvistemålsloven prosessregler. 2. A betaler 9 000 - nitusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten til Den Norske Bank AS innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
