Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmål om avslag på søknad om produksjonstilskudd (pressestøtte) for Finansavisen AS for årene 1994 og 1995 er gyldige. Lagmannsretten skal foreta en tolkning av forskrift datert 13 mai 1994 nr 347 om produksjonstilskudd til dagsaviser §2 annet ledd nr 1, bokstav b og prøve om Kulturdepartementet har anvendt denne bestemmelse korrekt. Selskapet Periscopus AS etablerte Finansavisen i 1992 og første utgave av avisen utkom 1 oktober 1992. Periscopus AS eies av Trygve Hegnar. Selskapet utga foruten Finansavisen, tidsskriftet Kapital, Kapitaldata og Interiørmagasinet. Ansvarlig redaktør og daglig leder i Finansavisen var i 1994 og 1995 Trygve Hegnar. Fra 1 januar 1996 ble Finansavisen utgitt av selskapet Finansavisen AS. Finansavisen selges både i løssalg og i abonnement. Salget var i 1993 på ca 4 800 eksemplarer og har siden økt jevnt, slik at opplaget i 1997 var på ca 11 000 eksemplarer. En undersøkelse foretatt av Norske Avisers Landsforbund(NAL) viser at Finansavisen i 1997 hadde en leserøkning på 34 prosent. Den leses i dag av ca 67 000 lesere. Frem til 1997 utkom avisen 6 dager i uken. I dag utkommer den 7 dager i uken og distribueres over hele landet, med hovedtyngden på Østlandet og Vestfold. Avisen er på alle måter fullstendig uavhengig både personmessig, partimessig og næringsmessig. Redaksjonsnelt er avisen oppdelt i en finans- og en nyhetsdel. Den utgis i tabloidformat. Den 20 januar 1994 søkte Finansavisen Kulturdepartementet om å bli listeført som støtteberettiget avis for 1994. Departementet innhentet i forbindelse med behandling av søknaden en innholdsanalyse av avisen, samt en uttalelse fra departementets rådgivende organ, Støtteutvalget for dagsaviser. Innholdsanalysen ble utarbeidet av forskningsleder Sigurd Høst ved Institutt for Journalistikk. Støtteutvalget, som er på 5 medlemmer, anbefalte mot en stemme at søknaden fra Finansavisen måtte avslås, fordi avisen etter utvalgets oppfatning ikke oppfylte vilkårene i §2 annet ledd nr 1 bokstav b. Med bakgrunn i anbefalingen avslo Kulturdepartementet søknaden i vedtak av 22 juni 1994. Vedtaket ble påklaget til Kongen i Statsråd, som ved Kgl res av 25 november 1994, opprettholdt departementets vedtak. Finansavisen søkte også om pressestøtte for 1995. Søknaden ble, den 24 januar 1995, sendt til Statens Medieforvaltning. På ny ble det innhentet en innholdsanalyse av Finansavisen hos Sigurd Høst. Direktøren for Statens Medieforvaltning erklærte seg inhabil og saken ble overført til Kulturdepartementet som første instans. Støtteutvalget anbefalte 7 juni 1995 enstemmig departementet ikke å listeføre Finansavisen med samme begrunnelse som i 1994. Kulturdepartementet fulgte anbefalingen og avslo søknaden om pressestøtte i vedtak av 5 september 1995. Sigurd Høsts analyser danner grunnlag for begge vedtak om avslag på pressestøtte. Hans konklusjon for 1993 var: Det samlede inntrykket av analysen er således at Finansavisen i 1993 var en meget spesialisert informasjonskanal, med hovedvekt på oppdatert informasjon om aksjemarked, finansmarked og den økonomiske situasjon i børsnoterte norske selskaper. Analysen for 1994 konkluderer med: Resultatene fra årets analyse gir ingen grunn til å endre denne karakteristikken.(Konklusjonen for 1993) Finansavisen gikk til søksmål mot staten v/ Kulturdepartementet ved stevning av 11 september 1995. Oslo byrett avsa 24 januar 1997 dom med slik domsslutning: dom med slik domsslutning: 1. Staten v/Kulturdepartementet frifinnes. 2. Periscopus AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten v/Kulturdepartementet med kr 71000.- - syttientusenkroner. Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens merknader nedenfor. Periscopus AS har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett og nedlagt slik endelig påstand: 1. Kgl.res. av 25. november 1994 kjennes ugyldig. 2. Kulturdepartementets vedtak av 5. september 1995 kjennes ugyldig. 3. Periscopus AS tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten. Saksomkostningene for byretten forrentes med 12 % rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse og til betaling skjer. Saksomkostningene for lagmannsretten forrentes med 12 % rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse og til betaling skjer. Staten ved Kulturdepartementet har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Staten v/Kulturdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall til betaling skjer. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 30 mars, 1 og 2 april 1998. For Kulturdepartementet møtte Regjeringsadvokaten, ved advokat Christian Galtung, samt ekspedisjonssjef Helge Mossig Sønneland med samtykke etter tvistemålsloven §213, han forklarte seg som vitne. Desuten møtte rådgiver Hans Brustad fra Kulturdepartementet. For Periscopus AS møtte prosessfullmektig, advokat Jon Tenden, og redaktør Trygve Hegnar som avga partsforklaring. Det ble i tillegg avhørt tre vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Den ankende part, Finansavisen, har i hovedsak anført: Byretten har lagt til grunn at 1994-forskriften må forstås slik at den utover de fastsatte objektive krav også stiller krav til en avis' innhold. Finansavisen er enig i at dette er utgangspunktet, men er uenig i det innholdskrav om bredde i stoffutvalget som byretten fortolker inn i §2 nr 1 b. Et krav om bredde i stoffvalg har hverken hjemmel i bestemmelsens ordlyd, de generelle Stortingsforarbeider eller de konkrete forarbeider til 1994-forskriften. Ved tolkning av bestemmelsen må retten gå tilbake til 1969 da pressestøtten ble innført. Man må ta utgangspunkt i den ordlyd forskriften da hadde. Det sentrale er her ordene "orienterer almenheten". Med dette menes en uspesifisert krets av lesere, avisen skal orientere folk flest i motsetning til en lukket krets. I denne bestemmelse ble det ikke tatt inn noe om andre publikasjoner enn aviser. Foranledningen til at forskriftens ordlyd ble endret i 1994, var lovgivers ønsket om å markere et klart skille mellom dagspressen og andre publikasjoner, herunder fagblader. Det var ikke hensikten å foreta en realitetsendring. Ordlyden i §2 nr 1 b i forskriften av 1994 må fortolkes på samme måte som ordlyden i 1969-forskriften, i den forstand at det med formuleringen "allment nyhets- og aktualitetsstoff" menes det samme som å orienterer allmenheten. Det sentrale ved tolkningen blir derfor først å finne frem til hva som ligger i "orienterer almenheten". Dette må forstås som en uspesifisert krets i motsetning til en lukket gruppe, en uspesifisert krets. Det kan ikke i forskriftens ordlyd innfortolkes et krav om bredde i stoffvalg. Bare når det skal trekkes en grense mot "andre publikasjoner," kan det foretas en vurdering av innhold. Men denne vurdering må gå på type stoff og ikke på bredden i det redaksjonelle stoff. Finansavisen oppfyller også kravet om at avisen skal inneholde "overveiende allment nyhets- og aktualitetsstoff". Med "overveiende" må forstås at det må være vesentlig mer av dette stoff enn av spesial stoff, det vil si mer enn 50 prosent. Det avgjørende må være om det stoff avisen faktisk bringer i seg selv kan karakteriseres som "allmen"; det vil si - er rettet til folk flest. Økonomi- og næringslivsstoff forblir allment, uavhengig av hvilket stoff dette presenteres sammen med. I 1990-årene må også børsstoff anses som allment. Det vises til den store leser økning både Finansavisen og Dagens Næringsliv har hatt de siste årene. Selv om retten skulle komme til at den såkalte børspakken ikke kan anses som allment stoff, utgjør denne bare en mindre del av næringsdelen i Finansavisen. Det vises i denne forbindelse til at ca 800 000 nordmenn har aksjer eller andeler i aksjefonds. Det sier seg selv at børsstoff angår mange i dagens samfunn og må karakteriseres som allment. Selv om staten i dag erkjenner at Finansavisen ikke er et fagblad, vises til at Ivar Andenæs sa seg inhabil på grunn av sin uttalelse om at Finansavisen var et fagblad for børsspekulanter, investorer og den slags. Dette viser at staten tidlig hadde et uriktig utgangspunkt. Breddesynspunktet er noe staten har funnet på og selv lagt inn i forskriften. Det vises til notat utarbeidet til møte i Kontaktutvalget 29 juni 1993 ved behandling av søknad om pressestøtte fra avisen Fiskaren. Notatet ble utarbeidet av daværende underdirektør i Kulturdepartementet, Ivar Andenæs. Det fremgår her at Fiskaren erkjenner at den ikke har et allment innhold, men avisen hevder at det er tilstrekkelig at den henvender seg til allmenheten, for å komme inn under forskriften. Andenæs uttaler på notatets siste at avisens redaksjonelle innhold bare skal vurderes, når det foretas en grensedragningen mellom allmenne nyhetsaviser og fagblader. Han uttaler i notatet intet om krav til bredde i det redaksjonelle stoff. Statens "breddekrav" har hverken hjemmel i tolkning av 1969- eller 1994forskriften. Dersom lagmannsretten er enig i Finansavisens tolkning av §2 nr 1 b, må retten avgjøre om avisens stoff overveiende er av allmen karakter, slik at den har rett til pressestøtte. Finner lagmannsretten at den henvender seg til en snever gruppe lesere, slik at den kan karakteriseres som et fagblad, faller den utenfor bestemmelsen og kan ikke kreve pressestøtte. Finansavisen tror at staten har ansett avisen som et fagblad på lik linje med Fiskaren, og derfor har foretatt en snever fortolkning. Dette er galt. Finansavisen ble i januar 1994 listeført for statsannonser. Retningslinjer for statens annonsering i dagspressen er fastsatt ved Kgl res av 18 mai 1979, og det sies uttrykkelig under punkt 1 at " De nye forskrifter tar derfor utgangspunkt i de regler som gjelder for produksjonstilskudd." Spørsmål om listeføring har således vært vurdert av Administrasjonsdepartementet etter samme regler som for pressestøtte og like grundig. Dette støtter avisens fortolkning av forskriften. Finansavisen er medlem i NAL. Regelverket for medlemskap er nesten identisk med regelverket for pressestøtte. Medlemskap i NAL førte, frem til 1984, automatisk til at en avis fikk pressestøtte. Selv om kravet om medlemskap i NAL ble tatt ut av forskriften, var det ikke meningen å endre forskriftens innhold, jf også Redaktørforeningens tolkning av forskriften. Som støtte for Finansavisens tolkning av forskriften vises til forvaltningspraksis. Norges Handels- og Sjøfartstidene fikk pressestøtte uten prøving av avisens redaksjonelle bredde. Geir Olav Hålands avhandling viser at dette var en snever nisjeavis, hovedsakelig rettet til rederierne og sjøfarten. Avisen var medlem av NAL fra 1969 til 1986. Den ble ikke vurdert med krav om bredde i innhold etter vilkåret om medlemskap i 1984 ble tatt ut av forskriften. Det kan ikke innfortolkes et krav om bredde i stoffvalg. Finansavisen er berettiget til pressestøtte. Hverken under Stortingsbehandlingen eller i Innstillingen fra departementet til Stortinget fremgår det at det var lovgivers intensjoner at bare aviser med bredde i valg av sitt redaksjonelle stoff skulle få rett til pressestøtte. Staten har bevisbyrden for at Stortinget har ønsket dette. Det følger av Hellerudvalgets innstilling avgitt i 1967 at pressestøtten ønskes innført for å opprettholde en differensiert dagspresse. Utvalget fant at dagspressen var i "ytterste fare" og fremmet forslag om støttetiltak til publikasjoner av dagspresse karakter. Hellerudutvalget gir en definisjon av begrepet dagspresse basert på norske forhold, selv om utvalget har foretatt en gjennomgang av utlandets definisjon av dagspressebegrepet. Det er en feil når byretten på denne bakgrunn legger til grunn at Hellerudutvalget har et krav om bredde i stoffvalg, for at avisen skal være berettiget til pressestøtte. Stortinget sluttet seg til Hellerudutvalgets innstilling. Heller ikke av Stortingets behandling fremgår det noen steder at smale aviser ikke skal få pressestøtte, tvert i mot forutsettes at alle aviser av en viss størrelse skal få støtte. Det går som en rød tråd gjennom samtlige forarbeider at man ønsket en fri og uavhengig presse. Heller ikke Dagspresseutvalget, nedsatt av Regjeringen i 19972, stiller i sin Innstilling krav om bredde i avisens stoff. Utvalget vektlegger en variert dagspresse og presseorganisasjonenes definisjon av begrepet. I 1978 holdt Stortinget en ny prinsippdebatt om pressestøtten. Her vises til saksordfører Faremos og Oftedals uttalelser om viktigheten av avisens redaksjonelle frihet og fulle ansvar for stoffvalg og presentasjon. Moeutvalget foretok i 1980 heller ingen prinsielle endringer av de kriterier som lå til grunn for pressestøtten. Kravet om medlemskap i NAL ble tatt ut av forskriften i 1984, men de øvrige vilkår forble uendret. Larsensutvalgets Innstilling av 1992 opprettholder hovedmålsetningen om en differensiert dagspresse og understreker betydningen av at aviser tar opp temaer ut fra spesielle innfallsvinkler. Forarbeidene støtter ikke krav om bredde i stoffvalg. Det foreligger liten forvaltningspraksis. Korsets Seir fikk avslag på pressestøtte i 1975. Avisen Fiskaren har selv erkjent ikke å inneholde allment stoff, men søkte om støtte fordi den henvente seg til allmenheten. Musikkavisen Pluss fikk avslag i 1996. Finansavisen kan ikke sammenlignes med disse publikasjoner. Den eneste forvaltningspraksis som kan tillegges betydning i denne sak, er behandlingen av Norges Handels- og Sjøfartstidende. Avisen fikk pressestøtte uten at det på noe tidspunkt ble foretatt en prøving av det redaksjonelle stoff. Både denne avis og Dagens Næringsliv er typiske næringslivsaviser. Konsentrasjonen om næringslivsstoff har vært avisenes styrke. Reelle hensyn taler også for at staten ikke griper inn i pressens valg av stoff med målebånd og milimetersmålighet. Som ny anførsel for lagmannsretten hevdes at det foreligger urimelig forskjellsbehandling. Norges Handels- og Sjøfartstidene som fikk pressestøtte var en spesialisert shippingavis, med et adskillig smalere stofftilfang enn dagens Finansavis. Avisens innhold ble aldri vurdert, heller ikke etter 1984 da krav om medlemskap i NAL ble opphevet. Departementet har behandlet søknad om pressestøtte fra Norges Handels- og Sjøfartstidende og Finansavisen forskjellig. Dette må føre til at vedtakene om avslag på pressestøtte for årene 1994 og 1995 er ugyldige. Domstolene har full prøvelsesrett både når det gjelder tolkning av den aktuelle forskrift og subsumsjonen. Det er ingen grunn til at retten skal vise tilbakeholdenhet med å underkjenne departementets avgjørelser i en sak som denne hvor det ikke kreves særlig kyndighet. Ankemotparten, Staten ved Kulturdepartementet, har i det vesentlige gjort gjeldende: Finansavisen er en nisjeavis med fokusering på nærings- og finansstoff. Dette fremgår av Sigurd Høsts analyser og av Trygve Hegnars programerklæring i avisens førsteutgave. Avisen har en liten leserkrets som er 5 ganger mindre enn tidsskriftet Kapitals. Staten hevder at avisens innhold er for smalt til at vilkårene for å få pressestøtte er oppfylt. Byretten har tolket §2 annet ledd nr 1 bokstav b riktig når den er kommet til at man kan prøve avisens innhold, og at det må innfortolkes et krav om bredde i det stoff avisen inneholder. Ved tolkningen må utgangspunkt tas i bestemmelsens ordlyd. Det fremgår direkte av denne at det utvilsomt gjelder et krav om bredde i det redaksjonelle innhold. Ordlyden henviser til det allsidige og innebærer at avisens innhold må rette seg til allmenheten. Med "overveiende" menes for det meste, det vil si overvekt av allment stoff. Forarbeidene forutsetter også en slik forståelse. Hellerudutvalgets Innstilling utgjør de sentrale forarbeider. Her ble foretatt en grundig vurdering som ligger til grunn for etablering av reglene om pressestøtten i 1969. Det vises til utvalgets behandling og definisjon av begrepet "dagspresse" på side 7 til 9 i Innstillingen. Her fremgår det klart en forutsetning om allsidighet og bredde i stoff. Endringen av forskriften i 1994, ble utelukkende foretatt for å klargjøre grensen mellom dagspresse og "andre type publikasjoner". Hellerudutvalgets forutsetning om bredde i det redaksjonelle stoffet, gjelder derfor også for 1994-forskriften. Motparten har vist til at det enkelte steder i forarbeidene brukes betegnelsen "nisjeaviser". Disse uttalelser er imidlertid ikke direkte relatert til forskriften og vilkårene for pressestøtte, men er rettet mot publikasjoner som allmene nyhetsaviser. Det fremgår ingen steder positivt av forarbeidene at aviser med spesielle innfallsvinkler, herunder nisjeaviser også skal få pressestøtte. Forarbeidene ekskluderer aviser med smalt innhold fra å få pressestøtte. Forarbeidene til endringer av forskriften i 1994 støtter også at bestemmelsen har et innholdskrav. Det vises til hvordan endringen kom i stand. Dette fremgår av underdirektør Ivar Andenæs' notat til møte i Kontaktutvalget 29 juni 1993, samt høringsuttalelsen fra Landslaget for Lokalaviser (LLA). Formålet bak etablering av pressestøtten viser at det ligger et innholdskrav i forskriftens §2 annet ledd nr 1 bokstav b. Pressestøtten var et tiltak for å demme opp for "avisdøden" på 60-tallet. Oppfatningen var at dagspressen hadde særlig betydning for demokrati og meningsytring. I dette ligger at den orienterer om den generelle politiske og kulturelle utvikling i samfunnet og dermed gjør allmenheten i stand til å delta i de demokratiske prosessene. Det vises til at Hellerudutvalget ønsket en differensiert dagspresse. En differensiert dagspresse omfatter både allsidige meningsytringer og en fordeling geografisk. Pressestøtten er ment å gå til dette formål som anses viktig for samfunnet. Derfor får bare halvparten av norske aviser pressestøtte og ca 15 % av det totale opplaget. Formålsbetraktningene taler mot at Finansavisen får pressestøtte. Forvaltningspraksis er ikke en vesentlig rettskilde i denne sak. Praksis er sparsom, men den har vært konsekvent. Det har ved anvendelse av forskriftene vært stilt krav til bredde i stoffet hos alle de publikasjoner som har søkt om pressestøtte. Det vises til avgjørelsene av søknader om produksjonsstøtte fra Korsets Seier, Puls Musikkavis og Fiskaren. Alle publikasjonene ble ansett for ikke å oppfylle forskriftens innholdskrav. Forvaltningspraksis støtter således statens syn på tolkningen av §2 nr 1 b. Sivilombudsmannens uttalelse i Fiskarsaken støtter også at det kan oppstilles krav til bredde i stoffvalg for at avisen skal være berettiget til pressestøtte. Fiskaren hadde de samme anførsler som Finansavisen i saken for Sivilombudsmannen, og ombudsmannens konklusjon tilsier klart at Finansavisen faller utenfor. Kravet til bredde i stoffvalg er ikke det samme som sensur eller kontroll med avisens redaksjonelle stoff. Det går frem av Hellerudutvalgets Innstilling at man hele tiden har ønsket en fri presse, men blir det for mye av en type stoff mister avisen sin karakter av å være allmen. Samtlige relevante rettskildefaktorer taler for at Finansavisen med rette fikk avslag på sin søknad. Domstolene skal foreta en legalitetskontroll og prøve lovtolkningene fullt ut. Den skal også prøve om forvaltningen har lagt korrekt faktum til grunn. Men ut fra Høyesterettspraksis bør domstolene være tilbakeholdende med å prøve det skjønn som subsumsjonen inneholder. Det er tale om å foreta en vurdering ut fra en glideskala. Det vises til [[Rt-1995-1427]] og [[Rt-1975-603]], i begge saker uttales at domstolen bør vise tilbakeholdenhet. Kulturdepartementet har anvendt forskriften korrekt når den har funnet at Finansavisen ikke hadde krav på pressestøtte. Av Høsts analyse fremgår at 95% av stoffet i avisene er finans- og næringslivsstoff. Det må også legges vekt på smalheten i dette stoff. Over 70 % av stoffet er rettet mot en snever gruppe som bare er interessert i kurser og grafer. Det er en disharmoni mellom Finansavisens målgruppe og Hellerudutvalgets uttalelser om hvilke aviser som ordningen tar sikte på støtte. Finansavisens anførsel om urimelig forskjellsbehandling i forhold til den tidligere avis, Norges Handels- og Sjøfartstidende, kan åpenbart ikke føre frem. Lagmannsretten legger til grunn at partene er enige om sakens faktum, slik det er beskrevet i Oslo byretts dom på side 2 til 4. Den ankende part har for lagmannsretten frafalt anførselen om at 1994forskriften er ugyldig. Lagmannsretten skal dermed bare prøve om Kulturdepartementet har tolket og anvendt forskrift av 13 mai 1994 nr. 347 om produksjonstilskudd til dagsaviser, §2 annet ledd nr 1, bokstav b korrekt på de to vedtak hvor Finansavisen har fått avslag på pressestøtte. Dette er vedtak truffet ved Kgl res av 25 november 1994, hvor Kulturdepartementets vedtak om ikke å innvilge Finansavisen produksjonstilskudd ble opprettholdt, samt Kulturdepartementets avslag på pressestøtte av 5 september 1995. Finansavisen har også fått avslag på sin søknad om pressestøtte for 1996, men dette vedtak omfattes ikke av denne sak. Forskriften ble endret i 1997, og dette førte til at Finansavisen fikk pressestøtte dette året. Etter en ny endring av forskriften våren 1998 ble det inntatt en overskuddsbegrensning, slik at Finansavisen ikke har fått forskuttert pressestøtte for 1998. Lagmannsrettens flertall, lagdommer Stang og førstelagmann Odd Jarl Pedersen, er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens bemerkninger. Den ankende part har prinsipalt anført at det i 1994-forskriften ikke kan innfortolkes et innholdskrav utover den vurdering som må foretas for å vurdere om Finansavisen faller inn under Stortingets definisjon av "dagspresse". Lagmannsretten legger til grunn at Finansavisen omfattes av definisjonen "dagspresse", slik at spørsmålet blir om den er tilstrekkelig "bred" til å falle inn under forkriftens ordlyd "inneholder overveiende allment nyhets- og aktualitetsstoff". Videre legger lagmannsretten til grunn at næringslivs- og økonomistoff må karakteriseres som allment, spørsmålet blir derfor om en avis, for å oppfylle vilkårene i bestemmelsen, må ha en bredde i stoffutvalget i tillegg til at dette skal være allment. Ved en tolkning tar lagmannsretten utgangspunkt i bestemmelsens ordlyd. Forskriftens §2 annet ledd nr 1 bokstav b lyder: "Inneholder overveiende allment nyhets- og aktualitetsstoff som gjør at avisen klart adskiller seg fra andre typer publikasjoner." Lovgiver har benyttet formuleringene "Inneholder overveiende......". En naturlig forståelse av dette må etter flertallets oppfatning medføre at det må foretas en prøving av om avisen "inneholder .....". Det er med andre ord adgang til å foreta en innholdsvurdering. Dette erkjenner også den ankende part, men Finansavisen hevder som nevnt at krav til innhold er begrenset til at avisen skal omfattes av definisjonen "dagspresse". Lagmannsretten er enig i at det utvilsomt er adgang til å foreta en innholdsvurdering for å avgrense mot fagpressen. Endring av ordlyden i 1994 ble nettopp foretatt for at dette skulle fremgå av ordlyden på en klar og utvetydig måte. At avisen skal tilhøre dagspressen innebærer at avisens innhold må bestå av "overveiende allment nyhets- og aktualitetsstoff". Partene er enige om at det med overveiende menes for det meste, det vil si mer enn 50 % av stoffet skal være allment nyhets- og aktualitetsstoff. Spørsmålet blir om det i bestemmelsens formulering kan innfortolkes et krav til bredde i det redaksjonelle stoffvalg eller om det er tilstrekkelig at avisen har "allment nyhets- og aktualitetsstoff". Forskriftens opprinnelige ordlyd var: "Som dagsavis anses og listeføres: 1. ..................... 2. gjennom nyheter og kommentarer orienterer almenheten ........" Spørsmålet blir derfor hva som ligger i avgrensningen "dagsavis" og formuleringen "orienterer almenheten". Hellerudutvalgets innstilling av 28 september 1967 har behandlet dette nøye i avsnittet "Definisjoner av begrepet dagspresse" på side 7 til 10. Hellerudutvalgets eget forslag til definisjon av dagspresse tilsvarer nesten ordrett den endelige ordlyd i 1969-forskriften §2 annet ledd nr 2 b. Utvalget uttaler følgende på side 9: Det er som det vil gå fram av dokumentasjonen, flere kjennetegn og aktiviteter som avgjør om en avis skal regnes til dagspressen eller ikke. Komitéens forslag til definisjon, som gjør tjeneste som en slik grenseoppgang, er utformet i samsvar med de vurderinger som er lagt inn i dokumentasjonen. (Rettens understrekning). Utvalget uttaler videre på side 20: Komitéens forslag om subsidiering av avispapir gjør det påkrevet at tvils- og grensetilfelle, som krever avgjørelse ved skjønn, kan forelegges en bestemt instans til vurdering og avgjørelse. Man må også være forberedt på at samme behov vil være til stede hvis det oppstår tvil om hvorvidt en avis (publikasjon) skal regnes hørende til dagspressen eller ikke, og komiteen viser i denne sammenheng til innstillingens avsnitt om d e f i n i s j o n e r. (Rettens understrekning). Lagmannsrettens flertall finner det tilstrekkelig å vise til byrettens dom s 14. Her er inntatt en rekke sitater fra Hellerudutvalgets behandling av andre lands definisjoner. Etter flertallets oppfatning legger samtlige vekt på at innholdet i en "dagspresse"-avis skal være allsidig og av alminnelig interesse, samt stoff av enhver art. Lagmannsrettens flertall kan også vise til Sivilombudsmannen i saken Fiskaren fant at det var adgang til å stille krav om bredde i det redaksjonelle stoff. Lagmannsrettens flertall finner således at Hellerudutvalget har forutsatt et krav om bredde i avisens redaksjonelle stoffutvalg for at den skal omfattes av definisjonen "dagspresse". Det avgjørende må være hvor snever eller spesialisert gruppen av lesere er som avisen etter sitt innhold eller fremstillingsmåte retter seg mot. Om børs- og næringslivsstoff defineres som "allment" eller ikke er mindre vesentlig. Det avgjørende, for å tilfredsstille vilkårene for å få pressestøtte, må være om Finansavisen etter en skjønnsmessig vurdering av publikasjonens samlede profil, sett på bakgrunn av innhold og den særlige synsvinkel stoffet gis, orienterer allmenheten. Formålet med pressestøtten tilsier også at det bør ligge et slikt vilkår i bestemmelsen. Det vises til forskriftens §1 som uttrykkelig uttaler at formålet med pressestøtten er å "fremme og opprettholde en differensiert dagspresse". Hellerudutvalget fremhever på s. 17 at Et demokratisk styresett er i praksis utenkelig uten den meningsbrytning idéutvikling og kritikk, som inngår som et vesentlig ledd i all redaksjonell avisvirksomhet." Også de senere utvalg, herunder Dalanutvalget, delinnstilling II, NOU 1974:57 og Dagspresseutvalget av 1980 (Moeutvalget) sluttet seg til prinsippet om en differensiert dagspresse. Stortingsforarbeider legger likeledes vekt på formålet med pressestøtten, her vises til St.meld.nr. 54 (1983-84) om pressestøtten hvor det på s. 18 uttales: Målet om å opprettholde et variert pressemønster springer ut av et overordnet ønske om en allsidig informasjonsformidling og en bred meningsutveksling i samfunnet." (Rettens understrekning). I NOU 1992: 14 - Mål og midler i pressepolitikken, side 11 og i St.melding nr. 32, side 112, er denne målsetning gjentatt. Lagmannsrettens flertall er således ikke enig i Finansavisens anførsel om at et krav om "bredde" er i strid med de føringer Stortinget har lagt. Flertallet finner at formålet med innføring av pressestøtten er en tungtveiende rettskildefaktor ved tolkning av den aktuelle bestemmelse. Staten har vist til at forvaltningspraksis støtter anførselen om at det kan stilles krav om bredde i det redaksjonelle stoff for å komme under ordningen om pressestøtte. Forvaltningspraksis er meget knapp og lagmannsretten nøyer seg med å vise til at departementet har gitt "Fiskaren" avslag på søknad om pressestøtte med samme begrunnelse som for Finansavisen. Finansavisen i ble 1994 listeført for statsannonser. Retningslinjer for statsannonsering er gitt ved Kgl res av 18 mai 1979. Under punkt 1 fremgår det at forskriften tar utgangspunkt i reglene som gjelder for produksjonstilskudd. Finansavisen har anført at når Administrasjonsdepartementet har funnet at Finansavisen tilfredsstiller vilkårene for statsannonsering, må dette vektlegges ved tolkning av bestemmelsen om pressestøtte. Den ankende part har også vist til sitt medlemskap i NAL som støtte for sitt standpunkt. Lagmannsretten er forsåvidt enig i at det ville vært en fordel med en sammenheng i disse regelverk. Lagmannsrettens flertall viser imidlertid til at når krav om medlemskap i NAL ble tatt ut av bestemmelsen, kan det at Finansavisen er medlem ikke tillegges avgjørende vekt. At avisen er listeført for statsannonsering er et tolkningsmoment, men dette har ikke samme tyngde som Hellerudvalgets forutsetning om en "differensiert dagspresse" og hensynet til formålet med innføring av pressestøtten. Forskriften ble endret 17 februar 1997. Bestemmelsen om vilkår for tilskudd fikk denne ordlyd: For at en avis skal få rett til tilskudd etter denne forskrift må den: 1. inneholde nyhets- og aktualitetsstoff av dagspressekarakter som gjør at avisen klart skiller seg fra andre typer publikasjoner. Som det fremgår ble ordet "overveiende" tatt ut. Kravet om bredde i det redaksjonelle stoffvalg ble derved redusert. Bakgrunnen for endringen var at sakene om avslag på pressestøtte til Fiskaren og Finansavisen vakte debatt. Kulturdepartementet ble utsatt for press, som medførte at det gjennom en politisk avveining ble besluttet å redusere kravet om bredde som vilkår for pressestøtte. Det vises til vitneforklaringene fra redaktør Hans Erik Matre og ekspedisjonssjef Sønneland. Endringen taler etter flertallets oppfatning også for at det tidligere kunne stilles krav om "bredde" i stoffvalg. Lagmannsrettens flertall er etter dette enig i byrettens tolkning av §2 annet ledd nr 1 bokstav b. Lagmannsretten skal deretter prøve subsumsjonen, om departementet har anvendt forskriftens §2 annet ledd nr 1 b korrekt i det foreliggende tilfelle. Det er et alminnelig utgangspunkt i forvaltningsretten at domstolene har full kompetanse til å prøve ikke bare lovtolkningen, men også subsumsjonen ved anvendelsen av lover og forskrifter som retter seg mot den enkelte. Høyesteretts praksis viser imidlertid at domstolene bør være tilbakeholdende med å overprøve den konkrete vurdering i de tilfeller vedtaket et truffet etter skjønnsmessige kriterier som er vage eller vanskelig lar seg etterprøve ut fra tradisjonell rettsanvendelse. Dette vil særlig gjelde der det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, må ansees for å ha særlig kyndighet på vedkommende felt, jf [[Rt-1975-603]], [[Rt-1988-604]], [[Rt-1995-1427]] og Torstein Eckhoff/Eivind Smith, Forvaltningsrett, 6 utgave side 278 til 285. De to vedtak som lagmannsretten i denne sak skal overprøve er truffet på grunnlag av en anbefaling fra Støtteutvalget for dagsavisene, som er departementets rådgivende organ i slike saker. Støtteutvalget består av fem medlemmer utpekt av pressens egne organisasjoner. Støtteutvalget har således stor faglig kompetanse. For det første vedtak, avslag på pressestøtte for 1994, foreslo fire medlemmer mot ett departementet ikke å listeføre Finansavisen som støtteberettiget. Det andre vedtak bygget på en enstemmig anbefaling fra Støtteutvalget om å avslå søknaden. Begge avslag ble begrunnet med at avisen "ikke fyller kravet i §2. første ledd bokstav b i Forskrift om produksjonstilskudd." Lagmannsrettens flertall finner at dette bør tillegges stor vekt, og at retten bør være varsom med å fravike den vurdering et organ med en slik spesial kunnskap og erfaring har truffet. Finansavisen har anført at lagmannsretten ikke kan se bort fra at Støtteutvalget er kommet til et galt resultat på grunn av at Sigurd Høst hadde feil utgangspunkt for sine analyser. Støtteutvalget har funnet at Finansavisen ikke inneholder "allment stoff". Det fremgår ikke av uttalelsen hva utvalget har vektlagt. Utvalget bygget sin avgjørelse på Høsts rapport. Han definerte innledningsvis ut næringsstoff til ikke å være allment. Høst har i retten innrømmet at dette var uheldig. Lagmannsrettens flertall er ikke enig i dette. Høst ble foreholdt avsnittet i analysens punkt 1, Bakgrunn, Problemstilling, som har følgende ordlyd: Målsetningen er først og fremst å kartlegge forholdet mellom fagstoffet og det allmenne nyhets- og aktualitetsstoffet i Finansavisen. Han forklarte til lagmannsretten at han i stedet for "allment stoff" like godt kunnet ha benyttet formuleringen "generellt stoff eller annet stoff". Lagmannsretten legger til grunn at det var dette Høst mente å foreta en analyse av. Høst fastholdt sine konklusjoner for både 1994 og 1995. Lagmannsretten viser også til at Høst fremhevet at hans standpunkt bygget like mye på den måte avisen presenterte stoffet på, som på stoffvalget. Lagmannsrettens flertall finner på denne bakgrunn ikke grunnlag for å hevde at departementet ikke har anvendt forsktiften korrekt ved behandling av søknadene om pressestøtte fra Finansavisen for årene 1994 og 1995. Finansavisen har for lagmannsretten subsidiært anført at det foreligger usaklig forskjellsbehandling, og at vedtakene av denne grunn må settes til side som ugyldige. Grunnlaget for denne anførsel er at Norges Handels- og Sjøfartstidene fikk pressestøtte frem til 1986, uten at det ble vurdert om avisen redaksjonelt hadde den nødvendige bredde. Frem til 1984 fulgte det av forskriften at alle dagsaviser som var medlem av NAL automatisk hadde rett til pressestøtte. I 1984 ble kravet om medlemskap tatt ut av forskriften. Norges Handels- og Sjøfartstidene fikk pressestøtte også i 1985 og 1986. Læren om myndighetsbruk i forvaltningen omfatter også urimelig forskjellsbehandling. Det er for lagmannsretten ikke ført bevis for/eller bestridt at departementet ikke foretok en vurdering av avisens innhold før det ble gitt pressestøtte i 1985 og 1986. Finansavisen hevder at Norges Handels- og Sjøfartstidene er en nisjeavis som innholdsmessig er ennå snevrere enn Finansavisen. Lagmannsretten vil i denne forbindelse vise til konklusjonen side 6 i den analyse som Finansavisen selv har innhentet fra Sigurd Høst. Ifølge Høst - er Finansavisen en mer moderne, men også en mer spesialisert næringsavis -. Det kan således foreligge saklig grunn for forskjellsbehandlingen, selv om det ikke dengang ble innhentet en analyse fra en utenforstående har departementet funnet at vilkårene i §2 annet ledd nr 1 bokstav b var oppfyldt. Uansett finner lagmannsrettens flertall ikke at det foreligger et markert brudd på en fast praksis, slik at forskjellsbehandlingen mangler saklig grunn eller virker sterkt urimelig, som er nødvendig for at man kan tale om myndighetsmisbruk, se Torstein Eckhoff, Forvaltningsrett, 4 utgave, side 267 flg. Anførslen kan ikke føre frem. Lagmannsrettens mindretall, ekstraordinær lagdommer Langeland finner: Finansavisen er helt klart en avis, en dagsavis, ikke et fagblad. Finansavisen bidrar til en differensiert dagspresse i Norge. Vitneforklaringene til redaktørene Hille og Martre bekrefter dette. Finansavisen bringer i overveiende grad nyheter og aktuelt stoff om begivenheter i næringslivet, d.v.s. generelt og spesielt næringslivsstoff. Dette er i dag av interesse for svært mange lesere. Avisen oppfyller forskriftens krav om aktualitets- og nyhetsstoff. Spørsmålet er om uttrykket "allment" bringer begrensninger her. Det gjør det ikke. Ordet "allment" må leses i lys av den tidligere forskrift som brukte formuleringen "orienterer almenheten". Det gjør Finansavisen. Stoffet er behandlet og presentert med sikte på å formidle nyhets- og aktualitetsstoff til allmenheten, ikke bare til spesialister og helt spesielle børsaktører. Ankemotparten har hevdet at Finansavisens stoffutvalg ikke har tilstrekkelig bredde til å kunne tilfredsstille forskriftens krav om "allment nyhets- og aktualitetsstoff".* Mindretallet kan ikke se at forskriftens ordlyd gir hjemmel for å kreve en bestemt bredde i stoffutvalget. Allment betyr for *mindretallet at nyhetsformidlingen retter seg mot allmenheten, d.v.s. de deler av allmenheten som berøres av og som interesserer seg for næringslivsstoff. Dette er vesentlig i en levende og aktiv dagspresse med mangfold. Det ser ut som forvaltningen her har inntolket et breddekriterium i stoffutvalget som forskriftens ordlyd ikke gir hjemmel for. *Rettet 4.05.98 jf. rettsboken. Karin Stang Ankemotparten hevder at forarbeidene gir grunnlag for krav om bredde i stoffutvalg. Dette er i tilfelle ikke reflektert i forskriften av 1994, slik den er utformet. Det er forskriftens ordlyd som man i nærliggende sak må bygge på. Mindretallet er derfor kommet til at Kgl res av 25 november 1994 og Kulturdepartementets avslag av 5 september 1995 er ugyldige. Mindretallet har her ikke vurdert forskriftsendringene i 1997 selv om de trekker i samme retning. Forvaltningen fragår her det breddekrav som den tidligere i en periode påberopte seg. Ovenstående baserer seg på det faktum som er presentert i retten og lovanvendelse. Mindretallet har ikke vurdert dette som et fritt skjønn utøvet av forvaltningen. Etter flertallets standpunkt har anken ikke ført frem. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten må således avgjøres etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Den ankende part bør erstatte ankemotpartens saksomkostninger, idet lagmannsrettens flertall ikke kan se at det foreligger særlige omstendigheter som gjør at unntaksregelen kommer til anvendelse. Advokat Christian F Galtung har fremlagt omkostningsoppgave, som viser et samlet beløp på kr 74 200, hvorav kr 72 000 er salær og resten er utgifter. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn. Flertallet har ingen bemerkninger til byrettens mkostningsavgjørelse. Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår av det foran anførte. Slutning : 1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Pericopus AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom 74 200 - syttifiretusentohundre - kroner til staten v/ Kulturdepartementet med tillegg av 12 % årlig rente fra forfall til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
