Rediger Lagmannsretter: LB-1997-1299

Fritekst:

Fredrikstad byrett avsa den 20 februar 1997 dom med slik domsslutning: 1. A, født xx.xx.76, dømmes for overtredelse av strl. §229, 1. straffalternativ jf. strl §232 til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager. 2. A betaler erstatning til C med 1.427,50 - ettusenfirehundreogtjuesju 50/100 - kroner innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt. Han frifinnes for kravet om oppreisning. 3. A erstatter det offentlige saksomkostninger med 1.500 - ettusenfemhundre - kroner. 4. B, født xx.xx.75 dømmes for overtredelse av strl. §228, første ledd og strl. §291 til en straff av fengsel i 8 - åtte - måneder, hvorav 120 - etthundreogtyve - dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år uten særlige vilkår, jf. strl. §52 - §54. Straffen er en fellesstraff med den betingede del av Fredrikstad byretts dom 20.09.94, jf. strl. §54 nr. 3. Strl. §63 annet ledd er anvendt for tiltalens post III. Til fradrag i straffen kommer 3 - tre - dager for utholdt varetektsfengsel. 5. B erstatter det offentlige saksomkostninger med 1.500 - ettusenfemhundre - kroner. Om det nærmere saksforhold vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. A og B har begge erklært anke over byrettens dom. As anke gjaldt prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Bs anke gjaldt straffutmålingen. Ved beslutning av 2 mai 1997 har lagmannsretten henvist begge anker for så vidt gjelder straffutmålingen. As anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble nektet fremmet. Ankeforhandling ble avholdt i Fredrikstad den 27 januar 1998. Begge de tiltalte møtte og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Aktor har nedlagt påstand om at begge anker forkastes. Forsvareren for A har nedlagt prinsipal påstand om frifinnelse, subsidiært opphevelse, og atter subsidiært at A anses på mildeste måte. Han har anført at lagmannsretten med hjemmel i strafferprosessloven §342 må gå utenfor ankegrunnene og avsi frifinnende dom på grunn av gal lovanvendelse i byretten, idet straffeloven §48 fjerde ledd skulle vært anvendt. Subsidiært har han påstått byrettens dom opphevet på grunn av mangelfulle domsgrunner. Endelig har han anført at det under enhver omstendighet burde vært anvendt samfunnstjeneste. I forbindelse med anførslene omkring straffutmålingen, har forsvareren særlig vist til straffeloven §56 nr 1 a). Forsvareren for B har nedlagt påstand om at B anses på mildeste måte. Han har særlig anført at det burde vært avsagt særskilt dom for forholdet, idet den tidligere dom som danner grunnlaget for byrettens fastsettelse av fellesstraff etter straffeloven §54 nr 3 ligger svært langt tilbake i tid. Lagmannsretten skal bemerke: Når det gjelder anken fra A, kan lagmannsretten ikke se at det hefter noen feil ved byrettens lovanvendelse eller saksbehandling som skulle kunne føre til endring eller opphevelse av dommen. Hva angår straffutmålingen viser lagmannsretten til byrettens fyldige premisser, og kan i det alt vesentlige slutte seg til disse. Lagmannsretten er enig når det i dommen uttales at «det å slå en annen i hodet med en ølflaske og slik kraft at flasken knuser, fremstår .... som en farlig handling med stor skaderisiko.» Lagmannsretten har imidlertid delt seg i et flertall og et mindretall med hensyn til den konkrete fastsettelse av straff. Lagmannsrettens flertall, lagmann Rønneberg og lagdommer Eriksen, kan etter omstendighetene ikke se at det er noe åpenbart misforhold mellom den fastsatte straff og den straffbare handling som er begått, jf straffeprosessloven §344. Mindretallet, byrettsdommer Urbye, finner at byrettens straffutmåling er noe for streng. Etter mindretallets oppfatning bør straffen passende settes til fengsel i 30 dager. Etter dette blir As anke å forkaste. Når det gjelder anken fra B, er lagmannsretten enstemmig kommet til at anken må tas til følge, idet retten finner at det bør gis en særskilt dom for handlingen, jf straffeloven §54 nr. 3. Det er etter omstendighetene ikke grunn til å avsi fellesdom med Fredrikstad byretts betingede dom av 20 september 1994, selv om B også den gang var domfelt for overtredelse av straffeloven §228. Lagmannsretten legger særlig vekt på at forholdene som omfattes av nevnte dom nå er omlag fire år gamle, jf [[Rt-1987-654]]. B er senere domfelt på nytt ved Fredrikstad byretts dom av 11 mars 1996 for forhold av en annen karakter. Nevnte dom ble derfor gitt som en særskilt dom med en straff av fengsel i 120 dager. Dommen er senere sonet. I tillegg bemerkes at det nå er gått snart ett år og ni måneder siden den straffbare handling fant sted. B kan ikke bebreides den lange tid som er gått. Som et rent straffutmålingsmoment må det likevel tillegges vekt at de straffbare forhold han nå domfelles for er begått i prøvetiden for dommen fra 1994. Det må også tas i betraktning at han er domfelt tilsammen tre ganger forut for nærværende sak og bøtelagt flere ganger i perioden 1992 - 1995. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at straffen passende kan settes til fengsel i 21 dager. Når det gjelder A, følger det av strprl §436 annet ledd at han må pålegges å betale saksomkostninger til det offentlige. A er i midlertidig, forholdsvis lavt lønnet stilling. Etter en samlet vurdering settes beløpet til 1 500 kroner, jf straffeprosessloven §437 tredje ledd. Bs anke har ført frem. Han ilegges derfor ikke saksomkostninger. Slutning: 1. As anke forkastes. 2. A betaler saksomkostninger til det offentlige med 1 500 - ettusenfemhundre - kroner Domsslutning: 1. I byrettens dom gjøres den endring at straffen for B settes til fengsel i 21 - tjueen - dager. 2. Saksomkostninger idømmes ikke. Da ingen av partene var til stede, blir dommen og kjennelsen å forkynne. [[Kategori:Lagmannsretter]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt