Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om eiendommene Væråsmogen og Rabben, gnr. 11 bnr. 1 og 2 i Flesberg, har medeiendomsrett i det fjellområdet som ligger mellom det utskiftede skogsområde til eiendommene Nedre og Øvre Værås, gnr. 11 bnr. 3 og 4, og fylkesgrensa til Telemark. Etter at eieren av Nedre Værås, Ottar Dyrebu, den 27. januar 1995 hadde krevd jordskifte som gikk ut på rettsutgreiing i medhold av jordskifteloven §2h, avsa Nedre Buskerud jordskifterett den 3. september 1998 dom med denne slutning: Væråseiendommene har eierandel i Værås fjellsameie i henhold til gammel skyld. Om den nærmere bakgrunn for kravet om jordskifte vises til innledningen i dom avsagt i dag i sak LB-1997-02755 A/03 for Borgarting lagmannsrett. Partene er enige om at Øvre Værås eier halvdelen av det omtvistede fjellsameie. Uenigheten gjelder om Nedre Værås alene er eier av den øvrige halvdelen, eller om den er delt mellom de tre partenes eiendommer, slik jordskifteretten kom til - med ti deler på Nedre Værås, fire deler på Væråsmogen og to deler på Rabben. Ankeforhandling ble avholdt på Kongsberg 14. og 15. september 1999 umiddelbart forut for ankeforhandlingen i forannevnte sak LB-1997-02755 A/03, der eierne av Nedre Værås og Rabben også var parter. Den ankende part og ankemotpart nr. 2 samt to vitner avgav forklaring. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken. Ottar Dyrebu har i det vesentlige anført: Den 7. september 1771 ble det oppnådd enighet mellom eierne av Væråsgårdenes eiendommer på den ene side og eiendommene i nord på den annen side om grensa mellom disse - hele veien fra Lågen til Telemark grense. Den 31. desember 1773 ble Væråsmogen overdradd av eieren av Nedre Værås. Kjøperen ble gitt et hus og et jordstykke, hvis grense ble beskrevet. Til den nye eiendommen skulle følge nærmere beskrevne rettigheter i Væråsgårdenes utmark. - Ved skjøte på Nedre Værås av 22. mars 1804 ble Nedre Værås overdradd. Men den bebygde plass kalt Rabben ble unndradd fra salget. Grensene for den unndradde delen ble beskrevet, og Rabben ble gitt nærmere beskrevne rettigheter i Nedre Værås utmark. Den 4. april 1812 ble Rabben utvidet ved at eieren ved forlik inngått med eieren av Nedre Værås ble gitt et ytterligere jordstykke, samtidig som Rabben ble gitt ytterligere rettigheter i Nedre Værås skog. Væråsmogen, som da ble kalt Moegaard, ble skyldsatt 10. juni 1775, mens utskillelsene av det som utgjør Rabben ble skyldsatt 16. september 1809 og 28. september 1814. Det er de her nevnte dokumentene som gav Væråsmoen og Rabben rettigheter i Væråsgårdenes utmark. Således er disse rettighetene ikke oppstått på grunnlag av sambruk mellom flere eiendommer. De foran nevnte dokumenter må tillegges stor betydning. Disse viser at eiendomsretten til tvisteområdet hører til Nedre og Øvre Værås i fellesskap. Væråsmogen og Rabben har ikke rett til annet enn beite i dette fjellsameie, og beitingen er begrenset til den som har tilknytning til setring. Den oppfatning som har vist seg etter utskillelsen av de to eiendommene, må også tillegges vekt. I utskiftingsforretningen for skogsameiet til Øvre og Nedre Værås i 1880-82 nevnes uttrykkelig i punkt 3 på side 4 i den framlagte utskrift at seter og havnegang i skogen er blitt uberørt av forretningen. Dette tyder på at man da fortsatt anså Nedre og Øvre Værås som eiere av grunnen i skogen. Det er ikke framkommet noe som tyder på at det fram til da var dannet seg noen annen oppfatning om den øvrige grunn som hadde ligget i sameie mellom de to gårdene, nemlig fjellstrekningen. - Grensegangsforretningen som i 1964 ble krevd av eierne av Nedre og Øvre Værås, tyder på at ingen av eierne av Væråsmogen og Rabben kan ha ment at de hadde andel i noen eiendomsrett til den omtvistede fjellstrekning. Grensegangen skulle fastlegge grensa mellom Værås sameie og tilstøtende naboeiendommer i Flesberg. De var varslet som berørt av saken under henvisning til at de hadde beiterett i området, og de var til stede under forretningen. Ingen av dem forlangte å få opptre som parter. Marit Bakke har framkommet for seint med sin subsidiære påstand om jaktrett i fjellsameiet. Om alders tids bruk vises til Bakkes anførsler i sak LB-1997-02755 A/03. Jaktloven §29 kan ikke gis anvendelse på en situasjon som denne. Regelen skal anvendes med forsiktighet. Ottar Dyrebu har lagt ned denne påstand: 1. Væråsmogen, gnr 11, bnr 1 i Flesberg og Rabben, gnr 11, bnr 2 i Flesberg, er ikke sameiere i grunnen i Værås Fjellsameie i Flesberg kommune. 2. Nedre Værås, gnr 11, bnr 3 i Flesberg eier 50 % i Værås Fjellsameie i Flesberg. 3. Knut Bakkes bo og Åge Høimyr Bjøråsen dømmes til in solidum å betale sakens omkostninger til Ottar Dyrebu, med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer. Åge Høimyr Bjøråsen har i det vesentlige anført: Hjemmelsdokumentene for Væråsmogen må tolkes i lys av den eiendomsoppfatning som da rådet. På 1700- og 1800-tallet hadde eiendomsretten ingen verdi. Det var først ved utskiftningen i 1880-82 at eierne av Væråsgårdene fikk den oppfatning at eiendomsretten til grunnen var blitt delt. Det er naturlig å forstå skylddelingsforretningen av 1773 dithen at Væråsmogen - på samme måte som det utskillende hovedbruket - skulle knyttes til det økologiske system som innmark og utmark samlet utgjorde. Rettighetene til bruk av fjellet ble knyttet til den forventede aktivitet på det utskilte bruk. Der skulle det være så mange dyr som innmarkas vinterfor gav grunnlag for, og dyra skulle om sommeren beite i øvre del av skogen og i fjellet og da gi grunnlag for at dyra kunne melkes. Rettighetene i fjellet utgjorde således en viktig ressurs for det utskilte bruket. Utformingen av Væråsmogens rett til bruk av seterhus kan ikke tillegges vekt. Formuleringen må ses på bakgrunn av at Væråsmogen da ikke hadde fått etablert noe eget seterhus, og det ble funnet en rettsteknisk enkel løsning for Væråsmogens rett til bruk av Nedre Værås seterhus. Det kan heller ikke tillegges vekt at Væråsmogen ikke fikk rett til å bruke av skogen i Nedre Værås utmark. Dette hadde sin bakgrunn i at grensene for det utskilte bruk ble lagt slik at det omfattet den beste skogen, slik at Væråsmogen derved var gitt muligheter til å utnytte det trevirke som det var naturlig å la det utskilte bruk få krav på. Det må først og fremst legges vekt på hva en naturlig tolking av eiendommens hjemmelsdokumenter tilsier. At tidligere eier av Væråsmogen, Mari O. Væråsmogen, i siste halvdel av 1960-åra ikke reagerte på at hun bare ble betraktet som bruksberettiget i beiteområdet da det ble holdt grensegang mellom Værås sameie og tilstøtende naboeiendommer, sier lite om hvordan spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i sameiet er blitt oppfattet. Bjøråsen har lagt ned denne påstand: 1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt den er påanket. 2. Ottar Dyrebu dømmes til å betale saksomkostninger med tillegg av 12 % p.a. rente fra forfall til betaling skjer. Marit Bakke har i det vesentlige anført: Da Rabben ble gitt beiterett i fjellet ved utskillelsen av eiendommen, var dette langt den viktigste utnyttelsesmåten. Den gang ble det bare tenkt på hvem som skulle få rett til de ulike utnyttelsesmåter av eiendommen og ikke på eiendomsretten. Det vises for så vidt til det som er anført av Bjøråsen. For øvrig er Rabbens beiterett gjort helt uavhengig av andelen i den seter som lå under Nedre Værås. Subsidiært påberopes alders tids bruk som grunnlag for Rabbens rett til å jakte i fjellsameiet. Det vises for så vidt til de anførsler Bakke har framkommet med i sak LB-1997-02755 A/03. Atter subsidiært anføres at reglene i viltloven §29 første ledd gir Rabben jaktrett. Marit Bakke har lagt ned denne påstand: Prinsipalt: 1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt denne er påanket. Subsidiært: 1. Gnr 11 bnr 2 Rabben har rett til småviltjakt i Værås fjellsameie. For begge: 2. Ottar Dyrebu dømmes til å betale sakens omkostninger med tillegg av 12 % p.a. rente fra forfall til betaling skjer. Lagmannsretten bemerker: Da Væråsmogen og Rabben ble utskilt, var det neppe vanlig å tenke på hvem som skulle ha eiendomsretten til grunnen i utmarka. Det vises blant annet til de førstvoterendes bemerkninger i [[Rt-1975-1122]]. Det vil på denne bakgrunn være naturlig å se på hvilke bruksbeføyelser de ulike eiendommer satt igjen med i det omtvistede fjellområde etter at hver av de to eiendommene var blitt utskilt. Det er ikke grunn til å betvile, slik det er anført av begge ankemotparter, at muligheten til å utnytte beitet var langt den viktigste rettighet som kunne knyttes til det omtvistede fjellområde. Det var en allemannsrett å jakte på småvilt i dette området, og det er ikke framkommet noe som tyder på at det den gang ble gjort avtaler om rett til å fiske i fjellvanna. Når lagmannsretten likevel er kommet til at ankemotpartene ikke kan gis medhold, er dette fordi denne saken på vesentlige punkter atskiller seg fra den sak som var til avgjørelse i forannevnte høyesterettsdom vedrørende Åsgården sameie i Sel. Et vesentlig poeng i begrunnelsen i den saken var at bakgrunnen for og formålet med utskillelsen og overdragelsen av det aktuelle bruk tydet på at man den gang tok sikte på «å gi bruket samme slags rett i sameiet som hovedbruket selv hadde, altså hva vi i dag ville rubrisere som medeiendomsrett». Dette synes å være en lite treffende karakteristikk for de bruksrettigheter Væråsmogen ble gitt ved utskillelsen. Den gang var det ikke bare det omtvistede fjellområde som var uskiftet mellom Væråsgårdene, men også alt eller det alt vesentlige av den skog som lå under disse eiendommene. De viktigste ressurser som da lå i den uskiftede delen av utmarka til Væråsgårdene, lå i skogsområdet og ikke i fjellet. Skogen utgjorde en betydelig ressurs for gårdene, både til brenne, husbygging og gjerder, og det lå også godt beite innenfor dette skogsområdet. I tillegg kom så muligheten til å utnytte beitet i fjellet. Ved utskillelsen ble Væråsmogen gitt rett til beite i både skog og fjell, men eiendommen ble ikke gitt noen som helst rett til utnyttelse av selve skogen. Dette var trolig fordi Væråsmogen i stedet fikk tillagt verdifull skog innenfor de samme grenser som omfattet det tillagte jordstykke med våningshus. Det forannevnte gir grunn til å anta at partene ved utskillelsen i 1773-75 var seg bevisst at Væråsmogen ble gitt vesentlig mindre omfattende rettigheter i den uskiftede utmarka enn Øvre og Nedre Værås. Det tilføyes at det under henvisning til utskiftningen av skogsområdet i 1880-82, er enighet om at Væråsmogen i dag ikke har noen medeiendomsrett til skogsområdet. Det er heller ikke anført at dette syn burde har vært lagt til grunn ved utskiftningen da. Det framstår på denne bakgrunn som kunstig å innfortolke eiendomsrett for Væråsmogen i den beiterett og rett til bruk av seterhus som ble gitt eiendommen ved utskillelsen i 1773. Karakteren av den beiterett som er beskrevet ved utskillelsen, må sies å være den samme for det nå utskiftede som for tvisteområdet. Noen forskjell på beiterettene i de to områdene kan heller ikke den gang ha framstått som naturlig, idet hele utmarka da var i fellesskap mellom Øvre og Nedre Værås. På denne bakgrunn framstår det nå i ettertid som unaturlig å fortolke beiteretten med det samme stiftelsesgrunnlaget for både skogsområdet og fjellområdet som en bruksrett i skogen og som en eiendomsrett i fjellet. Lagmannsretten er kommet til at heller ikke Rabben kan sies å være gitt eiendomsrett i fjellet ved utskillelsen. Etter utstedelsen av skjøtet av 22. mars 1804 og inngåelsen av forliket 4. april 1812 satt riktignok Rabben med rettigheter i Værås utmark som var av samme karakter som det utskillende bruket satt igjen med. Omfanget av de to eiendommers utnyttelse ble ikke lik, men synes å ha stått i samme forhold til hverandre som de to eiendommenes skyld. Ved utskiftningen i 1880-82 er det imidlertid ikke noe som tyder på at utskiftningsmennene har betraktet Rabbens rettigheter i utmarka for å være av en annen karakter enn dem naboeiendommen Væråsmogen hadde. Det er heller ikke for øvrig noe i utskiftningsforretningen som gjør det naturlig å fortolke den dithen at Rabbens utskiftede rettigheter bør anses å ha karakter av eiendomsrett. Detaljene i denne peker heller i motsatt retning, idet Rabbens utløste rettigheter ble verdsatt til langt mindre i forhold til Nedre Værås rettigheter i skogen enn hva den forholdsmessige skyld mellom disse eiendommene da utgjorde. - Ved sin vurdering har lagmannsretten også lagt en viss vekt på at det synes unaturlig å komme til ulke resultat for Væråsmogen og Rabben. Bakkes subsidiære anførsel om alders tids bruk kan ikke føre fram. Det vises for så vidt til den begrunnelse lagmannsretten har gitt i dom i sak LB-1997-02755 A/03. Den atter subsidiære anførsel om viltloven §29 første ledd kan heller ikke føre fram. Lovgrunnen til denne bestemmelsen, som må oppfattes som en ren videreføring av de tilsvarende bestemmelsene i §14 første ledd i jaktloven av 14. desember 1951 og §3 første ledd i jaktloven av 20. mai 1899, tilsier at bestemmelsen ikke omfatter alle sameiestrekninger. Det vises til drøftelsen i [[Rt-1959-1161]], som det også er vist til i [[Rt-1987-183]]. I førstnevnte dom het det riktignok at det aldri var tvil om hvem som hadde eiendomsretten i det omtvistede fjellområde. Det het videre at sameierne av grunnen fra gammelt av hadde nyttet alle bruksmåter som forholdene hadde gitt anledning til. Selv om det i denne saken skulle kunne sies at det har vært grunnlag for tvil om hvem som har hatt retten til grunnen i Værås fjellsameie, har lagmannsretten likevel funnet grunn til å legge avgjørende vekt på at Øvre og Nedre Værås, som i denne dom blir kjent som eneeiere av grunnen, har hatt rett til å utnytte alle bruksmuligheter i fjellområdet. Det er dette momentet som oppfattes å være det sentrale i Høyesteretts dom, og som atskiller seg fra den situasjon lovgiver i 1899 må antas å ha tatt sikte på, nemlig at noen må sies å ha eiendomsretten til grunnen enda de fra gammelt av ikke har sittet med rett til å utnytte alle viktige bruksmuligheter. Ankemotpartene har tapt saken fullstendig. I forholdet mellom Marit Bakke og Ottar Dyrebu, har saken bydd på slik tvil at det var rimelig grunn til å la den komme for retten. Bakke pålegges derfor ikke å erstatte Dyrebus omkostninger knyttet til Rabbens rettigheter i fjellsameiet. For så vidt gjelder Dyrebus omkostninger med å føre saken vedrørende Væråsmogens rettigheter, finner lagmannsretten ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen som følger av tvistemålsloven §172 første ledd. Halvdelen av Dyrebus omkostninger antas å knytte seg til denne delen av saken. Advokat Bentzens omkostningsoppgave legges til grunn, idet de samlede omkostninger som er oppgitt, anses som rimelige selv om det tas i betraktning at det har vært arbeidet samtidig med den sak som gjelder skogsområdet. Dyrebus samlede omkostninger knyttet til utarbeidelse av utdrag reduseres likevel skjønnsmessig. Det har bare vært nødvendig å fremlegge en begrenset dokumentmengde i anledning ankeforhandlingen. De samlede omkostninger med å utarbeide utdrag som antas å ha vært nødvendig, fastsettes skjønnsmessig til kr 4.000. Omkostningene Bjøråsen skal erstatte Dyrebu fastsettes etter dette til kr 29.250. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Gnr. 11 bnr. 1 og gnr. 11 bnr. 2 i Flesberg har ikke medeiendomsrett i Værås fjellsameie. 2. Gnr. 11 bnr. 2 har ikke rett til småviltjakt i Værås fjellsameie. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Åge Høimyr Bjøråsen til Ottar Dyrebu 29.250 -tjuenitusentohundreogfemti- kroner med tillegg av 12 -tolv- prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. Det tilkjennes for øvrig ikke saksomkostninger. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
