Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om oppreisning for oversittelse av søksmålsfrist i skattesak. Marit Falkanger reiste ved stevning 7. mars 2000 til Ytre Follo herredsrett søksmål mot staten v/Akershus fylkesskattekontor vedrørende likningen for 1994. Falkanger begjærte samtidig oppfriskning (oppreisning) for oversittelse av søksmålsfristen i skattebetalingsloven §48 nr. 5 under henvisning til domstolloven §153. Begjæringen ble forelagt staten v/Akershus fylkesskattekontor som bestred at vilkårene for oppreisning var oppfylt. Ytre Follo herredsrett avsa kjennelse 6. juli 2000 med slik slutning: Begjæring om oppreisning i sak 00-00164 A tas ikke til følge. Marit Falkanger har påkjært herredsrettens kjennelse til lagmannsretten med slik påstand: Begjæring om oppreisning tas til følge. Staten v/Akershus fylkesskattekontor har inngitt tilsvar til kjæremålet med slik påstand: 1. Prinsipalt: Kjæremålet forkastes. Subsidiært: Kjennelse avsagt av Ytre Follo herredsrett 06.07.2000 i sak nr. 00-00164A stadfestes. 2. I begge tilfeller: Marit Falkanger betaler saksomkostninger for kjæremålet til staten ved Akershus fylkesskattekontor med kr 4.500 - kroner firetusenfemhundre - med 12 -tolv- prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsfristen til betaling skjer. Den kjærende part, Marit Falkanger, anfører i hovedtrekk: Skattesaken gjelder prøving av Riksskattenemndas vedtak 30. august 1999 som gjelder likningen av Marit Falkanger for 1994. Vedtaket ble sendt Falkanger 1. september 1999, og fristen på seks måneder etter skattebetalingsloven §48 nr 5 utløp således 1. mars 2000. Fristoversittelsen er seks dager. Den kjærende part ble ved brev fra sin prosessfullmektig orientert om søksmålsfristens lengde. Ved utløpet av fristen var den kjærende part på en lengre utenlandsreise og glemte å gi tilbakemelding. Årsaken til fristoversittelsen er således en ren forglemmelse. Fristoversittelsen er ikke forsettlig. Det kreves oppreisning etter domstolloven §153 første ledd 2. alternativ, idet den kjærende part mener at det foreligger særlige grunner. Selve saken gjelder spørsmål om fradrag for tap ved realisasjon av aksjer. Marit Falkanger førte sammen med sin søster forhandlinger om salg av en aksjepost som resulterte i en felles avtale. Spørsmålet om fradrag for det aktuelle tapet er identisk for de to søstrene. Søsteren har reist sak for Tønsberg byrett. Saken ble imidlertid stanset i påvente av Riksskattenemndas behandling av Marit Falkangers sak. Dersom søsteren vinner fram i sitt søksmål, er det ikke sikkert at dette får innvirkning på Riksskattenemndas vedtak. Dette kan medføre at søstrene blir liknet forskjellig i en sak som er identisk. Hovedspørsmålet i saken har videre en prinsipiell side som også staten må være tjent med å få rettslig avklart. Det er varslet endring av likningen for den kjærende parts ektefelle. Dette vedtaket vil måtte inneholde et standpunkt til fradragsretten som igjen vil være gjenstand for rettslig overprøving. Dersom ektefellen får medhold, vil det medføre at kjærende parts likning blir endret på linje med ektefellens, jf. likningsloven §9-2 nr. 8, jf §9-5 nr. 7. Endelig vil den kjærende part ved å unnlate innbetaling av det skyldige beløp kunne få prøvd vedtaket i forbindelse med inndrivelse av skattebeløpet. Hun har imidlertid liten lyst til å pådra seg betalingsanmerkning for å få prøvd saken. Likningen vil således bli prøvd, og konsekvensene av ikke å gi oppreisning vil kunne bli unødig bruk av ressurser og ytterligere tidsspille for begge parter. Ligningsmyndighetene har brukt uforholdsmessig lang tid på å fatte et endelig vedtak i saken. Disse forhold ble ikke grundig nok vurdert av herredsretten. Kjæremotparten, staten v/Akershus fylkesskattekontor, gjør gjeldende at herredsrettens kjennelse er riktig og anfører i hovedtrekk: Om det ikke er, så ligger forholdet nær opp til forsettlig oversittelse av fristen. Både parten og prosessfullmektigen kjente til fristen. Fristen var lang, og det var ingen grunn til å vente til siste dag, jf. [[Rt-1986-575]]. Kjærende part er advokat. Både hun selv og prosessfullmektigen burde være kjent med konsekvensene av å oversitte søksmålsfristen. Forholdet må i hvert fall kunne karakteriseres som kvalifisert uaktsomt, slik at kravet til særlig grunn skjerpes, jf. [[Rt-1998-689]]. Følgen av forsømmelsen er ikke uforholdsmessig. Motparten har selv vist til muligheten for å bestride likningen ved å bringe saken over i søksmåls former under en eventuell tvangsinndrivelse av skattekravet. Betalingsanmerkning er ikke å anse som en uforholdsmessig følge. Fristen i skattebetalingsloven §48 nr. 5 ville bli uten realitet hvis muligheten for å bestride likningen under en senere tvangsinndrivelse skulle være særlig grunn. Kjærende parts ektefelle vil ikke kunne få prøvd Riksskattenemndas vedtak overfor kjærende part. Ektefellen vil kunne få prøvd sin likning, men en slik prøving for domstolen vil måtte legge til grunn den likning av kjærende part som er gjennomført og ikke bestridt innen fristen. Men selv om det hadde vært slik at hennes likning kunne prøves i forbindelse med endring av hans likning, ville også det tale imot oppreisning, da det ville være enda mindre grunnlag for å anse følgen som uforholdsmessig. Kjæremotparten er ikke enig i at den tid som har gått i seg selv er et forhold som gir grunnlag for oppreisning. En betydelig del av tida har gått fordi kjærende part ventet over et halvt år med å bringe saken inn for domstolen. Det framstår som uforklart hvorfor ikke søsterens sak for Tønsberg byrett ble igangsatt og kjærende parts sak brakt inn for domstolen i løpet av seksmånedersfristen etter Riksskattenemndas vedtak. De to sakene kunne da blitt forent til felles behandling. Alternativt kunne man avtalt at bare den ene saken skulle føres og resultatet i denne være bindende for alle parter. Forholdet underbygger en antakelse om at kjærende part forsettelig har oversittet fristen, men deretter angret seg. Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og er i det vesentlige enig i den begrunnelse herredsretten har gitt for sin avgjørelse. For øvrig bemerkes: Det legges til grunn at fristoversittelsen ikke er unnskyldelig, idet såvel parten som hennes prosessfullmektig etter lagmannsrettens syn er å bebreide. På bakgrunn av framstillingen i kjæremålserklæringen legges til grunn at både parten selv og prosessfullmektigen var klar over at det løp en søksmålsfrist og når denne gikk ut. Videre må det legges til grunn at parten, som selv er advokat, og prosessfullmektigen var kjent med konsekvensene av å oversitte fristen og at parten ikke var forhindret fra å reise søksmålet innenfor fristen. Etter lagmannsrettens vurdering ligger forholdet da nær opp til en forsettlig oversittelse. Den kjærende part har anført at fristforsømmelsen skyldes en ren forglemmelse. Lagmannsretten legger dette til grunn, men finner at forholdet må karakteriseres som kvalifisert uaktsomt. Etter domstolloven §53 første ledd kan det ved uaktsom fristoversittelse gis oppreisning når særlige omstendigheter taler for det. Hvorvidt det skal gis oppreisning beror på en konkret skjønnsmessig vurdering av om følgene av forsømmelsen vil være uforholdsmessig sett i sammenheng med den ulempen som voldes motparten ved at oppreisning gis, jf. Skoghøy: Tvistemål side 528. Det følger av rettspraksis at dersom det er utvist høg grad av uaktsomhet, skal det relativt mye til for å gi oppreisning. Lagmannsretten legger til grunn at skattesaken gjelder betydelige verdier for Falkanger, jf. at overlikningsnemnda godkjente fradrag med vel 1,8 millioner kroner. Når det gjelder søksmålets mulighet for å føre fram, er det vanskelig å ha noen sikker formening, men lagmannsretten konstaterer at saken har vært gjennom en grundig administrativ behandling, og at Falkanger ikke nådde fram med sitt krav verken i fylkesskattenemnda i Akershus eller i Riksskattenemnda. Lagmannsretten finner at det her må legges betydelig vekt på at selv om oppreisning nektes, er Falkanger ikke avskåret fra å få saken rettslig overprøvd. Det vises til muligheten for å bestride likningen i forbindelse med en eventuell senere tvangsinndriving av skattekravet. Lagmannsretten kan ikke se at risikoen for pådra seg betalingsanmerkning i forbindelse med en slik angrepsmåte er et tungtveiende motargument i denne sammenhengen. Heller ikke prosessøkonomiske hensyn eller tidsforløpet kan etter lagmannsrettens syn tillegges avgjørende vekt for oppreisningsspørsmålet. Det samme gjelder en rent teoretisk mulighet for at Marit Falkanger kan komme dårligere ut skattemessig enn søsteren til tross for at det underliggende forhold er likeartet for de to. Hensett til at fristforsømmelsen må tillegges den kjærende part som kvalifisert uaktsom, og det gjelder oversittelse av en så vidt lang søksmålsfrist som seks måneder, som normalt skulle gi rikelig tid for overveielser, finner lagmannsretten at oppreisning ikke bør gis. Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Kjæremålet har vært forgjeves, og Falkanger pålegges å erstatte statens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet retten ikke kan se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier unntak. Det er krevd kr 4.500, og lagmannsretten tar kravet til følge. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Herredsrettens kjennelse stadfestes. 2. Marit Falkanger betaler i saksomkostninger til staten v/Akershus fylkesskattekontor 4.500 -firetusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
