Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved stevning 30. juni 1986 reiste Jan Moen som eier av en boligtomt gnr. 104 bnr. 182 i Sønnaveien 13, Lørenskog, søksmål mot Bjørn Ådum, eieren av nabotomten gnr. 104 bnr. 180 i Sønnaveien 11. Han krevde dom for at grensen mellom de to eiendommer går som fastsatt i eiendommenes målebrev, og at inngrep over Moens eiendom ved steinfylling og veianlegg ble gjennopprettet, og videre krevde han erstatning for tap og ulempe, samt saksomkostninger. Ådum krevde dom for en annen nærmere angitt grense, og påsto seg for øvrig frifunnet. Strømmen herredsrett avsa 4. november 1986 dom med denne domsslutning: "1. Grenselinjen mellom gnr. 104, bnr. 180 og gnr. 104, bnr. 182 i Lørenskog går i rett linje fra bolt ved Sønnaveien og østover til nedsatt jernrør 8,19 meter syd for nedslått jernbolt vist på eiendommenes målebrev av 6. august 1952. 2. For øvrig frifinnes Bjørn Ådum 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Det vises til herredsrettens domsgrunner. Jan Moen har i rett tid påanket dommen til lagmannsrett, og har under ankeforhandlingen lagt ned denne påstand: "1. Grensen mellom gnr. 104 bnr. 182 og gnr. 104 bnr. 180 i Lørenskog kommune går langs rett linje i samsvar med de to eiendommers målebrev av 6. august 1952. 2. Eier av gnr. 104 bnr. 180 i Lørenskog kommune fjerner sin steinfylling og deler av sin adkomstvei fra eiendommen gnr. 104 bnr. 182 innen 1 - ett - år. 3. Ankemotparten dømmes til å betale sakens omkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten." Bjørn Ådum har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand: "Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for begge retter." Under ankeforhandlingen, hvor partene møtte med prosessfullmektiger, ble det avgitt partsforklaring av Jan Moen, hans hustru Ingeborg Moen og Bjørn Ådum. Det ble avhørt 3 vitner og foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Retten og partene med prosessfullmektiger og vitnene nr. 1 og 2 foretok befaring. Jan Moen har i det vesentlige gjort gjeldende: De to eiendommer inngår i en utparselleringsplan for Røykås skog, som eieren Alf Ulven lot utarbeide i 1924, og som omfatter ca 200 boligtomter. I 1938 ble det gjort en endring i planen, og trukket en reguleringslinje som krysset de to tomtene saken gjelder, slik at grensen mellom dem ble endret i forhold til utparselleringskartet. Det senere bnr. 180 ble liggende innenfor reguleringslinjen og bnr. 182 utenfor. De to tomtene ble oppmålt og utskilt ved kart-, oppmålings- og skylddelingsforretning av 6. august 1952, og kartene samsvarer med hverandre. Grensen mellom dem går i rett linje øst-vest fra et fast punkt i Sønnaveien - som ikke er omtvistet - til en jernbolt på den grenselinje som går i nord-sørlig retning, og skiller de to eiendommer fra naboeiendommene mot øst. Grenselinjen mellom tomtene har en lengde av 60,80 (60,60)m. Utbyggingen av boligområdet kom først igang etter krigen, men grunnlagsinvesteringene har tatt tid, slik at de to tomtene ikke ble byggeklare før i 1986. Første eier av Moens tomt, Kirsten Rode Hansen, fikk kjøpekontrakt i 1950. Hun overdro tomten i 1956 til John og Elsa Brenengen, som fikk skjøte direkte fra Alf Ulven. Hun var godt kjent med tomtens grense slik den fremgikk av oppmålingsforretningen, og orienterte Brenengens i samsvar med dette. Moen fikk skjøte fra Brenengen 28. oktober 64, og ble gjort kjent med grensene etter oppmålingskartet, uten dog selv å gå dem opp. Han har alltid regnet med at disse grenser er de gjeldende. Første eier av Ådums tomt, Harald Wenstøp, fikk kjøpekontrakt i 1950 og skjøte 20. desember 1960. Etter hans død i 1963 fikk hans datter Astrid Wenstøp skifteskjøte i 1964. Hun overdro tomten til Bjørn Ådum ved avtale av 13.9 og skjøte av 10. november 1983. Det viktigste bevis for grensen er oppmålingsforretningene i 1952. Wenstøp var til stede som kjøper. Hadde det vært noe galt med grensefastsettingen, ville han sagt fra. Videre har Kirsten Rode Hansen som vitne bekreftet at grensen mot Wenstøp "gikk skjevt". Hun sa fra til ham da han hadde anlagt en vei som gikk litt inn på hennes tomt, og reagerte også på at det ble satt opp et piggtrådgjerde ved veien innpå hennes tomt. Wenstøp beklaget dette. Hun forbeholdt seg å komme tilbake til grensen når bygging ble aktuelt. Hun har ingen interesse i saken, kjenner ikke Moen, og hennes vitneprov må ha sterk vekt. Elsa Brenengen har ikke kunnet møte som vitne p.g.a. sykdom, men har uttalt seg om grensespørsmålet i brev til Moens advokat. Hun har bekreftet at nevnte vei og piggtrådgjerde lå på hennes tomt, og at Wenstøp var klar over dette. Hun og hennes mann ville ikke ha noen nabotvist. Når de var med på å rette opp piggtrådgjerdet, var det ikke noen erkjennelse av at gjerdet var eiendomsgrense. Ved salget til Moen i 1964 ble denne orientert om den riktige grense. I 1956 ble det ifølge Brenengen foretatt en kontrollmåling av tomten, etter krav fra Alf Ulven, men det ble ikke påvist noen feil ved oppmålingen av 1952, og hadde så vært tilfelle ville Wenstøp sagt i fra. Utparselleringskartet fra 1924 har ingen bevisverdi, idet det er på det rene at det ved oppmålingsforretningen senere er gjort endringer i grensene som der ble angitt. Daværende oppmålingssjef, vitnet Gjerpe, har også bekreftet at eieren Ulven foretok endringer i forbindelse med oppmålingsforretningene når han fant dette nødvendig. Det kan være mange grunner til at grensen mellom de to tomtene ble annerledes enn på utparselleringskartet. Det er ikke fra Ådums side ført bevis for at oppmålingsvesenet har gjort noen feil. Herredsrettens beregning ut fra arealangivelsen på parselleringskartet godtgjør ikke Ådums grensepåstand. Det er ikke ført bevis for at det jernrør som står 8,19 m sør for grensemerket etter oppmålingskartet har noe med den aktuelle grense å gjøre. Jernrøret sto der ikke i 1952, idet det i tilfelle ville vært avmerket på kartet. Men bolten sto der og ble avmerket på oppmålingskartet for den tilstøtende tomt i øst, da denne ble oppmålt i 1960. Røret kan ikke tillegges betydning i saken. Ådum kan ikke høres med at han kan gjøre gjeldende eiendomsrett til den omhandlede trekant, som utgjør 273 m2, i kraft av hevd. Den bruk første eieren av bnr. 180, Harald Wenstøp, utøvde inntil han døde i 1963, var en tålt bruk. To tidligere eiere av Moens eiendom, Rode Hansen og Brenengen, sa fra til Wenstøp om dette henholdsvis i 1953 og 1956, og Wenstøp var innforstått med det. Tålt bruk avskjærer senere hevd. Brenengens medvirkning til reparasjon av gjerdet hadde ingen innvirkning på den tålte bruk. Det er vist til Falkanger i Jussens venner: Tre tingsrettslige emner side 28, [[Rt-1961-1237]], 1971 171, RG-1979-74 og RG-1984-226. Det foreligger for øvrig motbruk fra Moens side ved at han har rådet rettslig over eiendommen, ved pantsettelse, betaling av alle offentlige utgifter, og ved fellesaksjoner fra alle eieres side vedrørende vann og kloakk. Dette er den eneste naturlige bruk fra tomteeierens side før det er gitt byggetillatelse. Moen har utøvd den bruk som er nødvendig for ham. Det kan ikke stilles strenge krav til slik eierutøvelse. Eierens eksklusive rådighet over hjemmelen til hele eiendommen avskjærer hevd fra den andre eiendom. Det foreligger heller ikke god tro hos eierne av bnr. 180. Oppmålingskart med grenseangivelse har kunnet rekvireres når som helst. Ådum ville før kjøpet ha kunnet gjøre seg kjent med de riktige grensene. Hevd har liten betydning i byforhold, siden eiendomsgrensen er godt klarlagt gjennom det offentlige oppmålingsvesen. Bjørn Ådum har i det vesentlige gjort gjeldende: Herredsrettens dom er riktig. Kart- og oppmålingsforretningene for de to eiendommene i 1952 viser feil grense. Daværende eier, Alf Ulven, brukte utparselleringskartet av 1924 som grunnlag for tomtegrensene, og det angir den riktige grense, som eierne senere har lagt til grunn. Oppmålingsvesenet har ved oppmålingen bygget på feil bolt som grensemerke mellom eiendommene. Denne bolt referer seg til den innbyrdes grense mellom naboeiendommene mot øst, og har intet å gjøre med partenes grense. Det er vist til herredsrettens beregning som godtgjør at kjøpesummene for de to tomter stemmer med arealene etter utparselleringskartet, etter en pris av kr 1,40 pr. m2. Kjøperen dengang, Harald Wenstøp, kjøpte det areal som fremgår av utparselleringskartet, og med de grenser det anga. Wenstøp la vei og bygde mur i samsvar med denne grense. Han viste dermed hva han mente var hans areal, og det er ikke godtgjort at han erkjente å ha overskredet grensen. Moen har også ment at gjerdet viste eiendomsgrensen. Moen har aldri gitt til kjenne at han eier lenger enn til gjerdet, til tross for at han hadde målebrev helt fra 1964. Han har aldri hevdet at det var tale om en tålt bruk. Det kan ikke bygges på at Alf Ulven la inn på utparselleringskartet en reguleringslinje, som kan ha hatt betydning for den aktuelle grense. Subsidiært gjøres gjeldende at tidligere eiere av Ådums eiendom har hevdet eiendomsrett til det omtvistede areal frem til gjerdet og murlinjen. Wenstøp anla veien for å kunne kjøre med bil opp til en garasje på tomten. Fra Moens side er ikke utøvd noen bruk. Moen har aldri sagt at Wenstøps bruk var tålt bruk. Brenengen var med på å rette opp gjerdet, og viste at han oppfattet det som grenselinje. Hevdstiden begynner ved Wenstøps død i 1963. Både Wenstøp, Ådum og Moen har regnet med at gjerdet var grenselinje. Ådum kjøpte tomten i 1983 og tok arealet i bruk i forbindelse med sin husbygging. Han har vært i god tro. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og bemerker: De to naboeiendommene gnr. 104 bnr. 180 - nå tilhørende Bjørn Ådum, og gnr. 104 bnr. 182 - tilhørende Jan Moen, fikk sine grenser fastlagt ved kart-, oppmålings- og skylddelingsforretning 6. august 1952. Oppmålingskartene svarer til hverandre hva fellesgrensen angår, dog med et mindre avvik i lengdeangivelsen (60,60 m og 60,80 m). Eieren, Alf Ulven, var til stede ved begge forretningene, likeledes kjøperne av tomtene, Harald Wenstøp, av bnr. 180, og Kirsten Rode Hansen, av bnr. 182. De hadde begge inngått kjøpekontrakt med Ulven i 1950. I målebrevene er uttalt at "I alle gjerdehjørner er nedsatt faste merker". Fellesgrensen mellom tomtene, og dermed også tomtens størrelse og form, avviker fra utparselleringskartet som eieren hadde latt utarbeide i 1924 og som lå til grunn ved hans opparbeidelse av tomteområdet og salg av tomter da dette kom i gang etter krigen. Daværende oppmålingssjef, vitnet Gjerpe, har forklart at man hadde utparselleringskartet til stede, men at de endelige tomtegrenser kunne bli endret under forretningen etter Ulvens anvisning. De aktuelle oppmålinger hadde han imidlertid ingen erindring om. Et eksempel på at utparselleringsplanen ble endret, finner man i de tilstøtende naboeiendommer mot øst, hvor de to tomtene bnr. 159 og bnr. 160, ble omregulert til 3 tomter. Grunnen til at bnr. 180 og bnr. 182 fikk andre grenser enn forutsatt på utparselleringsplanen, lar seg ikke fastslå. En mulig forklaring kan være at Ulven fastsatte en såkalt reguleringsgrense mellom flere utbyggingsfelter, og at grensen gikk mellom de to aktuelle tomter, og foranlediget en grensejustering mellom dem. En annen forklaring kan ha å gjøre med de topografiske forhold på stedet. Under enhver omstendighet må lagmannsretten bygge på at grensen som ble oppmålt og avmerket under oppmålingsforretningene, i nærvær av selgeren og kjøperne, var de riktige grenser. Verken beregninger ut fra de lite eksakte arealangivelser på utparselleringskartet, eller andre forhold, kan sansynliggjøre at oppmålingskartene viser feil grense. Spesielt bemerkes at det ikke er ført noe bevis for at grensemerket som ved oppmålingen ble lagt til grunn, rettelig gjaldt den innbyrdes grense mellom de tilstøtende naboeiendommer i øst. At grensen er den riktige er også bekreftet ved vitneprov fra Kirsten Rode Hansen, som var til stede ved oppmålingen i 1952, i egenskap av kjøper av bnr. 182. Når det gjelder spørsmålet om det fra eierne av Ådums eiendom foreligger eiendomshevd, bygger lagmannsretten på at Harald Wenstøp var kjent med grensene for bnr. 180 fra oppmålingen i 1952. Det har formodningen for seg at det er riktig som uttalt av vitnet Rode Hansen og av Else Brenengen at Wenstøp var klar over at han overskred grensen mot bnr. 182 da han anla og brukte en bilvei opp til sin egen eiendom. Det samme gjelder gjerdet som ble satt opp langs veien inne på bnr. 182, og likeledes grensoverskridelsen ved anlegget av en mindre mur. Wenstøp kunne ikke påbegynne eiendomshevd da han ikke var i god tro. Hans bruk var en tålt bruk fra naboeiendommens side. Astrid Wenstøp, som overtok gnr. 180 etter farens død, var etter det opplyste sjelden på eiendommen i sin eiertid fra 1963 til 1983 da hun solgte den til Bjørn Ådum. Noen bruk av det omtvistede areal ble ikke utøvd i hennes tid, utover at veien, gjerdet og muren fortsatt besto som et synlig inngrep overfor bnr. 182. Dette inngrep må i hennes eiertid fortsatt anses som en tålt bruk fra bnr. 182's side, og hun har forøvrig ikke vært i aktsom god tro når hun ikke har undersøkt grensene i henhold til målebrevet. Det samme må gjelde Bjørn Ådum, som kjøpte eiendommen av henne ved skjøtet i 1984. Jan Moen kjøpte bnr. 182 i 1964, med de fastsatte grenser i henhold til målebrevet. Han har ikke hatt nøyaktig kjennskap til grensene før ut i 1980-årene, men dette innebærer ikke at han har akseptert noen annen grense, eller mistet sin rett på annet grunnlag. Han har, som anført, også utøvd eksklusiv rettslig rådighet over hele bnr. 182. Jan Moen gis etter dette medhold i sitt krav om dom for at grensene mellom eiendommene går som fastsatt i målebrevene, og i kravet om at steinfyllingen og adkomstveien som er lagt på hans eiendom, blir fjernet. Bjørn Ådum tilpliktes å betale saksomkostniger for herredsrett og lagmannsrett, jfr. tvistemålsloven §172 første ledd og §180 annet ledd jfr. §172 første ledd. I samsvar med fremlagt oppgave settes omkostningsbeløpet til kr 53106,-, hvorav kr 34000,- er salær. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Grensen mellom gnr. 104 bnr. 182 og gnr. 104 bnr. 180 i Lørenskog kommune går langs rett linje i samsvar med de to eiendommers målebrev av 6. august 1952. 2. Eier av gnr. 104 bnr. 180 i Lørenskog kommune fjerner fra gnr. 104 bnr. 182 sin steinfylling og deler av sin adkomstvei, innen 1 - ett år. 3. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Bjørn Ådum til Jan Moen 53.106 - femtitretusenetthundrogseks - kroner innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt