Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder erstatningskrav etter sjekkloven §38 femte ledd for tap oppstått etter diskontering av en alminnelig krysset sjekk. Selskapet Interface International Project Management A/S, i det følgende kalt Interface, hadde i 1988 et tilgodehavende hos TBK A/S, Oslo. Beløpet ble betalt ved at TBK utstedte en alminnelig krysset sjekk til Interface på kr 985000,-. Selskapets bankforbindelse var A/S Bergens Skillingsbank. Selskapets disponent, Per Gravdal, presenterte sjekken den 23. mars 1988 i Sparebanken ABC og fikk den honorert der ved at sjekkbeløpet ble satt inn på en samtidig opprettet konto som han disponerte. Gjennom flere belastninger og uttak på kontoen i den påfølgende tid hevet han det alt vesentlige av beløpet til private formål og forlot deretter landet. Interface gikk konkurs 19. mai 1988. A/S Bergens Skillingsbank, som bl.a. hadde pant i bedriftens enkle pengekrav etter panteloven §4-10, reiste søksmål ved Oslo byrett med krav om erstatning for det tap banken hevdet å ha blitt påført ved at Sparebanken ABC hadde diskontert sjekken fra TBK i strid med bestemmelsen i sjekkloven §38 tredje ledd. Byretten avsa den 23. juni 1989 dom med slik domsslutning: 1. Sparebanken ABC dømmes til å betale til A/S Bergens Skillingsbank kr 985000. - kronernihundredeogåttifemtusen - 00/100 - med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. fra 26.mai 1988 til betaling skjer. 2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger. Oppfyllelsestiden er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Sparebanken ABC, som etter dommen har fusjonert med andre banker og nå har firmaet Sparebanken NOR, har påanket dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. For lagmannsretten har den ankende part nedlagt slik påstand: Prinsipalt: Sparebanken NOR frifinnes. Subsidiært: Sparebanken NOR dømmes til å betale til Bergens Skillingsbank kr 137000,- med tillegg av 18 % rente fra 26. mai 1988 til betaling skjer. I begge tilfelle: Sparebanken NOR tilkjennes saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett. A/S Bergens Skillingsbank, i det følgende kalt Skillingsbanken, har tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. A/S Bergens Skillingsbank tilkjennes saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett. Ankeforhandlingen er holdt i Oslo den 18. april 1991. For ankemotparten møtte, foruten prosessfullmektigen, advokat Tore Willumsen ifølge fullmakt. Han fulgte forhandlingene og avga forklaring som vitne. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken. Saken står i samme stilling som for byretten. Saksforholdet fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens supplerende bemerkninger nedenfor. Den ankende part, Sparebanken NOR, har i det vesentlige anført: Som for byretten hevdes det at Interface må anses som bankens kunde da kontoen ble åpnet i Sparebanken NOR. Byretten har feilaktig lagt en ren ordfortolkning til grunn med hensyn til hva som ligger i begrepet kunde. Som følge av utviklingen fungerer bankvesenet på en helt annen måte i dag enn da sjekkloven ble utarbeidet. Kravene til service og hurtighet innebærer at det under de nåværende forhold skal langt mindre til for å etablere et kundeforhold. Innbetalingen av et så stort beløp som sjekken representerte må være tilstrekkelig til å konstatere at det ved kontoåpningen ble etablert en fast forbindelse mellom banken og Interface. Det bestrides at det er utvist noen uaktsomhet fra bankens side som kan føre til ansvar på det grunnlag. Subsidiært anføres det at sjekkens beløp er kommet Interface i hende. I kraft av sin stilling som selskapets daglige leder var Gravdal rette vedkommende til å heve sjekken, og den ble godskrevet en konto for selskapet. Formålet med reglene i sjekkloven §38 er å beskytte sjekkutstederen, og erstatningsbestemmelsen i paragrafens femte ledd må begrenses til å gjelde de tilfelle der sjekken er kommet på avveie slik at sjekkutstederen må foreta nytt oppgjør til trassaten. I nærværende sak er sjekken ikke kommet på avveie. Videre anføres det at det ikke foreligger adekvat årsakssammenheng mellom diskonteringen av sjekken og det oppståtte tap. Det er Gravdals underslag av selskapets midler som har medført tapet. Også ankemotparten må ha lagt dette til grunn, idet det ikke er rettet noe krav mot TBK for manglende oppgjør av den underliggende fordring. I denne forbindelse er det vist til Eidsivating lagmannsretts dom av 4. juni 1962 som angår et parallelt tilfelle. Det vesentlige av det innsatte beløp ble hevet først etter ca 2 uker. Disse uttak har det vært fullt rettmessig av banken å godta. På det tidspunkt var det iallfall etablert et fast kundeforhold. Gravdal kunne for øvrig ha innrettet seg slik at han først opprettet kontoen og deretter lot det gå noen tid før han presenterte sjekken for diskontering. Han kunne også ha hevet sjekken hos ankemotparten der selskapet var kunde. På dette tidspunkt hadde Skillingsbanken ikke tiltrådt sitt fordringspant, og det forhold at kontoen var sperret for uttak kunne ikke hindre Gravdal i å kreve sjekkbeløpet utbetalt uten å la det gå over kontoen. Gravdal kunne også ha endossert sjekken til andre enn en bank og på den måten ha tilvendt seg kontantbeløpet ved å få det utbetalt av endossataren. Begrensningen for kontantutbetaling gjelder bare for banker. Det er videre feil når byretten har funnet at kravet springer ut av Interface's krav mot TBK. TBK har innfridd fordringen, og det erstatningskrav Skillingsbanken gjør gjeldende knytter seg til Interface's erstatningskrav mot Gravdal. Dette krav omfattes ikke av Skillingsbankens fordringspant. Det er helt ekstraordinært og springer ikke ut av selskapets virksomhet. At det må foretas en begrensing av de krav som omfattes av et fordringspant etter panteloven §4-10 fremgår av [[Rt-1987-984]], særlig side 989. Skillingsbankens krav mot Gravdal er forøvrig ikke forsøkt inndrevet. Den ankende parts eventuelle ansvar må være subsidiært i forhold til Gravdal, slik at den ankende part i tilfelle kun hefter for det beløp som ikke kan inndrives hos ham. Under enhver omstendighet må den ankende parts ansvar være begrenset til kr 137000,-, som er det beløp Gravdal hevet på kontoen før sjekken kunne ha vært diskontert etter at kontoen var opprettet og kundeforholdet var etablert. Denne anførsel har ledet til den ankende parts subsidiære påstand. Ankemotparten, A/S Bergens Skillingsbank, har hevdet at byrettens dom er riktig og har i det vesentlige holdt seg til byrettens begrunnelse. Det hevdes således at Sparebanken NOR ervervet sjekken i strid med sjekkloven §38 tredje ledd. Subsidiært anføres det at banken har utvist uaktsomhet ved i det hele tatt å honorere sjekken. Selv om sjekken ikke hadde vært krysset, hadde Sparebanken NOR en alminnelig aktsomhetsplikt ved diskonteringen av den. Det er i denne forbindelse vist til at forretnings- og sparebankenes regler for innenlandsk betalingsformidling stiller aktsomhetskrav til den diskonterende bank. Når det foreligger en krysset sjekk, skjerpes dette aktsomhetskravet. Formålet med reglene om kryssing av sjekker er å hindre at andre enn den berettigede får betaling etter sjekken. Såvel trassentens som trassatens interesser ivaretas ved disse regler. Det er ikke grunnlag for å anta at det i tiden etter sjekkloven vedtakelse har vært noen glidning med hensyn til kundebegrepet i sjekkloven §38. Nettopp utviklingen mot mer uoversiktlige forhold og bankenes dårligere kjennskap til sine kunder tilsier at bankene må være påpasselige med å håndheve disse reglene. Hverken i teori eller i rettspraksis er det tilkjennegitt noen utvikling i den retning den ankende part hevder. Kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Ved sitt forhold har Sparebanken NOR muliggjort tapet. Dersom man ikke tar hensyn til det, vil det objektive ansvar etter sjekkloven §38, femte ledd uthules, og det vil i realiteten medføre at slike erstatningskrav bare vil føre frem i rene unntakstilfeller. Det er alminnelige årsaksbetraktninger som må anvendes, slik byretten har gjort. Sjekkbeløpet er ikke kommet rette vedkommende, d.v.s. Interface, i hende. Gravdal var uberettiget til å åpne en særskilt konto for selskapet i en annen bank enn den som var selskapets ordinære bankforbindelse. Innskuddet i Sparebanken NOR var en del av underslaget, som da ble påbegynt. Det vises for så vidt til at Gravdal allerede i de to påfølgende dager begynte å trekke på kontoen til dekning av private regninger. Det er ikke riktig at erstatningskravet mot Gravdal og Sparebanken NOR falt utenfor ankemotpartens fordringspant. Kravet oppsto i Interface's næring, og det trådte i stedet for en ordinær kundefordring, nemlig kravet mot TBK. Det må da følge direkte av [[Rt-1987-984]] at erstatningskravet omfattes av fordringspantet. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige byrettens domsgrunner. Sparebanken NOR tilsidesatte utvilsomt reglene i sjekkloven §38 tredje ledd da sjekken på kr 985000,- ble diskontert. Bestemmelsen retter seg mot det å erverve en krysset sjekk fra andre enn banker eller en av bankens egne kunder. Det er på det rene at det ikke forelå noe som helst kundeforhold mellom Sparebanken NOR og Interface før sjekken ble diskontert, og noe fast kundeforhold fra dette tidspunkt av kan heller ikke konstateres. Selv om beløpet ble satt inn på høyrentekonto, hadde innskyteren full rådighet over hele beløpet. Av bokføringsbilaget for åpningen fremgår det for øvrig at det ble opprettet en driftskonto/foliokonto, hvilket skulle tilsi at det ikke forelå noen begrensninger med hensyn til adgangen til å trekke på innestående beløp. Bankens kundebehandler har åpenbart også selv vært klar over at transaksjonen gikk utover begrensningen i sjekkloven §38 tredje ledd, jfr. byrettens henvisning til hans vitneforklaring. For lagmannsretten er det dessuten opplyst at Gravdal under samtalen med kundebehandleren ga uttrykk for at Interface hadde en annen bankforbindelse, men at selskapet "fant det ønskelig å spre sine innskudd". Siden det her dreiet seg om å diskontere en krysset sjekk med et betydelig pålydende, burde denne opplysning tilsi at Gravdal ble henvist til sin bankforbindelse, eller iallfall at forholdet ble undersøkt nærmere med vedkommende bank. Etter dette er det klart at det foreligger ansvarsgrunnlag for Sparebanken NOR etter sjekkloven §38 femte ledd. Spørsmålet blir da om det foreligger forhold som avskjærer erstatningskravet. Hovedhensikten med å krysse en sjekk er at utstederen på den måten vil forhindre, eller iallfall begrense risikoen for, at sjekken kommer i urette hender slik at det ikke kommer i stand oppgjør til trassaten. Men en sjekk kan også krysses av andre enn utstederen; det vil i praksis si trassaten eller en senere erverver av sjekken. Erstatningsbestemmelsen i sjekkloven §38 femte ledd inneholder ingen begrensning med hensyn til hvem som har erstatningsmessig beskyttelse, og lagmannsretten kan ikke legge til grunn at det foreligger noen slik begrensning som kan få betydning for nærværende sak. Det følger av dette at det blir av mindre betydning om sjekken er hevet av rette person. Det avgjørende for så vidt er at Gravdal, ved å presentere sjekken i en annen bank enn selskapets faste bankforbindelse, åpenbart har tatt sikte på å gjennomføre en transaksjon som skulle gi ham en rådighet over beløpet, som han kunne utnytte til egen fordel. Hvorvidt han allerede da han presenterte sjekken hadde tatt sikte på å underslå beløpet, finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Ved denne disposisjonen har han iallfall oppnådd å holde det innbetalte beløp utenfor selskapets ordinære rådighet med de muligheter for tap som derved kunne oppstå for selskapet og for dets kreditorer. I denne forbindelse bemerker lagmannsretten at Interface høsten 1987 var kommet i meget betydelige økonomiske vanskeligheter. Det er opplyst at det ble nødvendig å oppta to store lån, hvert på kr 400000,-, for å tilføre selskapet nødvendig likviditet til å klare de løpende forpliktelser, herunder lønnsutbetalinger. Begge lån ble ytet av Skillingsbanken, dels som et personlig lån til Gravdal og dels som et lån til selskapet. Det er videre opplyst at tilgodehavendet hos TBK var omtvistet og at det beløp som ble utbetalt utgjorde ca 1/6 av den totale årsomsetning i Interface. Skillingsbanken hadde allerede et meget stort engasjement i selskapet, og selskapets konto ble sperret like før jul i 1987. Sperringen av kontoen hadde sammenheng med at banken hadde latt foreta en analyse av selskapets økonomiske stilling høsten 1987. På bakgrunn av disse forhold finner lagmannsretten det klart at så vel Skillingsbanken som styret i Interface nøye fulgte utviklingen, idet det var av vesentlig betydning at oppgjøret fra TBK gikk direkte inn i selskapets drift for å kunne holde denne gående. Den skadevoldende handling var følgelig utført allerede ved diskonteringen av sjekken idet oppgjøret da ble styrt utenom Skillingsbanken og selskapets forretningsdrift. Det er Gravdals urettmessige disposisjoner over beløpet som er årsaken til at det ikke gikk inn på selskapets konto i Skillingsbanken. Dersom det hadde skjedd, ville beløpet ha gitt delvis dekning av bankens krav mot selskapet. Spørsmålet er da om Sparebanken NOR's diskontering av sjekken var en nødvendig forutsetning for at Gravdal kunne realisere sine urettmessige disposisjoner, eller om han kunne ha gjennomført disse uten at diskonteringen hadde funnet sted. Sparebanken NOR har, som det fremgår foran, pekt på flere andre muligheter for at dette kunne skje. Lagmannsretten anser disse muligheter som så hypotetiske at de ikke kan frita banken for dens objektive ansvar. Det er åpenbart at en henvendelse fra Sparebanken NOR til Skillingsbanken om kundeforholdet ville ha ført til at Skillingsbanken og styret i Interface ville ha gjort alle anstrengelser for å bringe beløpet under selskapets og bankens kontroll, og lagmannsretten kan ikke se noen grunn til å anta at dette ikke ville ha lykkes. En mulig tvil om hvorvidt Gravdal ville ha fått gjennomført underslaget på annen måte må iallfall ramme Sparebanken NOR, som klart har tilsidesatt sjekkloven bestemmelser, med den risiko det innebar. Om denne bevisbyrdebetraktning viser lagmannsretten til Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (1985) side 240. Det må følgelig legges til grunn at det foreligger erstatningsbetingende årsakssammenheng. Lagmannsretten finner det også klart at Skillingsbankens tap må kunne kreves dekket i kraft av bankens stilling som fordringspanthaver. At selskapets tilgodehavende hos TBK inngikk i pantet er selvsagt. Selskapets krav mot Gravdal var direkte avledet av dette krav, og erstatningskravet mot Sparebanken NOR kan ikke komme i noen annen stilling. Det kan ikke sees at dommen i [[Rt-1987-984]] innebærer at et erstatningskrav som trer i stedet for den pantesikrede fordring, ikke kan gjøres gjeldende. Heller ikke kan lagmannsretten se noe grunnlag for at Sparebanken NOR ikke ble fullt ut ansvarlig for tapet, og dermed har vanlig solidarisk ansvar sammen med Gravdal. Det beløp som er gått tapt er sjekkens pålydende. Som foran nevnt må skaden anses inntruffet allerede på det tidspunkt sjekken ble diskontert, og tapet må da bli å erstatte fullt ut, overensstemmende med ankemotpartens påstand. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Anken har vært forgjeves. Den ankende part må da i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Skillingsbanken dens saksomkostninger for lagmannsretten. I overensstemmelse med prosessfullmektigens omkostningsoppgave settes disse til kr 40600,-. Oppgaven er forelagt motparten som ikke har hatt bemerkninger. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse og stadfester denne, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sparebanken NOR 40600 -førtitusensekshundre- kroner til A/S Bergens Skillingsbank innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse. KORRIGERt 14/91 Sjekkloven §38, erstatningsansvar Dom av 3. mai 1991 Ankesak nr. 575/89: Sparebanken NOR (tidl. Sparebanken ABC) - A/S Bergens Skillingsbank. Surlien, Omsted, Stousland. ABC-bank diskonterte en krysset sjekk med et betydelig pålydende utstedt til selskapet Interface. Selskapet hadde på det tidspunkt ikke konto i banken, men hadde A/S Bergens Skillingsbank som sin faste bankforbindelse. Ved diskonteringen ble sjekkens pålydende satt inn på en bankkonto i ABC-bank som selskapets disponent samtidig opprettet for selskapet og som han disponerte. I løpet av et forholdsvis kort tidsrom etter kontoens opprettelse hevet disponenten praktisk talt hele det innsatte beløp og brukte det til private formål. Kort tid deretter gikk selskapet konkurs. Skillingsbanken, som bl.a. hadde pant i selskapets enkle pengekrav, fikk medhold i at diskonteringen var skjedd i strid med bestemmelsen i sjekkloven §38 tredje ledd og at ABC-bank da hadde objektivt ansvar etter §38 femte ledd. Selv om det var disponentens underslag som var den direkte årsak til at beløpet ikke kom inn under Skillingsbankens og selskapets kontroll, ble det antatt å være tilstrekkelig årsakssammenheng mellom bankens diskontering og det tap som oppsto for Skillingsbanken ved underslaget. ABC-bank hadde solidaransvar med disponenten og ble dømt til å betale Skillingsbanken sjekkens pålydende med tillegg av renter. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
