Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning. A ble i 1976 engasjert av Redd Barna som prosjektleder i Guatemala. Han var da løytnant i forsvaret og fikk permisjon i anledning oppdraget. A tiltrådte den 30. mars 1976 og sluttet ved utløpet av den andre engasjementsperioden den 10. mai 1978. Han gjeninntrådte deretter i forsvaret, hvor han senere avanserte til kaptein og er nå vernepliktig major. Senhøstes 1979 fikk han tilbud om tjeneste i Libanon med oberstløytnantsgrad. Han mottok skriftlig beordring og tiltredelsestidspunktet ble fastsatt. I slutten av februar 1980 ble han meddelt at beordringen var tilbakekalt, og at en annen ville bli sendt til Libanon. Under et møte med sjefen for personellstaben ble A meddelt at han ikke lenger var ønsket i forsvaret. Vedkommende oberst henviste til at han hadde hatt samtale med ledelsen i Redd Barna. Ifølge A ble han gitt en reprimande i meget kraftige ordlag. A var ukjent med hvilken informasjon som var tilflytt forsvaret, og han fortsatte i tjenesten. Han ble imidlertid fratatt sin sikkerhetsklarering, noe som fort ble kjent i etaten. Ifølge A hadde han nå i realiteten ingen meningsfylte arbeidsoppgaver. Han følte seg derfor presset til å søke avskjed og fratrådte 31. desember 1980. Ifølge A ble han meget deprimert etter dette. Han gjorde forsøk på å få arbeid i det sivile, men uten å lykkes. A mener selv at hovedårsaken til dette var at han etter sakens utvikling ikke kunne referere med hell til noen av sine to tidligere arbeidsgivere. Han fikk derfor bare noen kortvarige gjøremål med minimale inntekter i perioden 1981-1985. Fra og med 1986 har han ikke hatt inntektsgivende arbeid. Ved stevning av 31. januar 1980 gikk Redd Barna til søksmål mot A. Det ble krevet erstatning for tre forskjellige forhold mens han arbeidet i Guatemala. Oslo byrett avsa dom den 23. september 1985. Dommen ble påanket forsåvidt angår to av forholdene. Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 28. oktober 1987 ble A frifunnet for et krav, men dømt til å erstatte verdien av en bil (kr 70500,-), som han hadde gitt bort i bestikkelsesøyemed for å oppnå fordeler for organisasjonen. Det er såvidt vites ikke hevdet at A ved denne transaksjon tok sikte på å oppnå personlig vinning. Den arbeidsmetode som han hadde benyttet, ble av Redd Barna ansett som uakseptabel. Mens forberedelsen i ovennevnte sak pågikk for byretten, gikk A til motsøksmål med krav om erstatning ved prosesskrift av 4. mai 1984. Byretten avsa kjennelse 7. februar 1985 hvoretter motsøksmålet ikke ble tillatt inndratt i saken, jf tvistemålsloven §62 tredje ledd. Ved stevning av 20. juni 1985 ble det reist privat straffesak om de samme forhold som i motsøksmålet. Saken ble stanset i påvente av endelig dom i den først omtalte sak. Etter at lagmannsrettens dom av 28. oktober 1987 var rettskraftig fortsatte søksmålet for byretten. Da det viste seg at mortifikasjonssøksmålet var for sent fremsatt, ble man enige om at saken skulle fortsette som en erstatningssak etter tvistemålsloven. I den anledning hevdet Redd Barna at et eventuelt erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven §3-6, var foreldet. Innsigelsen ble ikke tatt til følge, jf byrettens dom side 2-4. Det ble imidlertid ikke anført at også et erstatningskrav bygget på andre former for arbeidsgiveransvar var foreldet. Denne anførsel er først nå kommet frem i lagmannsretten, konferer nedenfor i avsnittet om ankeforhandlingen. Oslo byrett avsa dom den 19. juni 1991 med slik slutning: Redd Barna dømmes til å betale A kr 150000,- - etthundreogfemtitusen - med tillegg av loven renter fra forliksklagen som kom inn til Oslo Vestre Forliksråd 7. mars 85. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Redd Barna har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Det er lagt ned slik endelig påstand: I ankesaken: Redd Barna frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. I motanken: 1. Krav på erstatning/oppreisning avvises for så vidt kravet refererer seg til andre forhold enn uttalelser fra B i mai 1981. 2. For øvrig frifinnes Redd Barna og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett. A har tatt til gjenmæle og avgitt motanke. Han har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand: 1. Prinsipalt: Den ankende part dømmes til å betale til ankemotparten erstatning og/eller oppreisning etter rettens skjønn, begrenset oppad til 1 mill. kroner, med tillegg av loven rente fra forliksklagens datum. 2. Subsidiært: Byrettens dom stadfestes. 3. Atter subsidiært: Motpartens påstand pkt. 1 i motanken tas ikke tilfølge. 4. I begge tilfeller: Den ankende part dømmes til å betale saksøkerens saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 14, 15 og 16. april 1993. Ankemotparten møtte og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Som det fremgår av saksforberedelsen for lagmannsretten, har prosessfullmektigene forskjellig oppfatning av rammen for saken. Dette ble forsterket under innledningsforedragene, selv om partene da opprettholdt påstandene fra anken og motanken. Redd Barna hevder at A' krav for byretten var begrenset til påståtte injurier i forbindelse med uttalelser til pressen avgitt av daværende generalsekretær B omkring 7-8. mai 1981. A gjør gjeldende at saken allerede for byretten var anlagt på et bredere grunnlag, idet han også der anførte at Redd Barna har utvist uaktsomhet før presseoppslagene, noe som i særlig grad har skadet hans forhold til forsvaret. Dette er et selvstendig grunnlag i tillegg til de injurierende presseuttalelser, men de gjelder det samme krav. Som følge av denne uenighet, endret Redd Barna påstanden i forbindelse med prosedyren, idet kravet i motanken ble påstått avvist for så vidt angår andre forhold enn uttalelser fra B i mai 1981, jf tvistemålsloven §366 og §367. Ankemotparten har formelt ikke krevet avvisning av den nye påstanden, jf tvistemålsloven §367, konferer nedenfor under anførslene og lagmannsrettens bemerkninger. Motparten hadde imidlertid innsigelser og endret sin påstand slik det fremgår foran i dommen. - Den ankende part, Redd Barna, har i det vesentlige gjort gjeldende: Byrettens dom bygger på feil faktum og følger ikke rettspraksis når det gjelder de sentrale spørsmål i injuriesaker. Det er således ikke foretatt noen egentlig vurdering av rettsstridsreservasjonen i relasjon til straffeloven §247. Saken er spesiell for så vidt som man bare har muntlige uttalelser å holde seg til når det gjelder påståtte injurier. Dertil kommer at de to mest sentrale vitner, tidligere generalsekretær B og tidligere oberst C, begge er avgått ved døden. For byretten var saken i realiteten begrenset til å gjelde mulig erstatning som følge av Bs uttalelser 7-8. mai 1981. Dette fremgår klart av dommen, se bla. side en annet nye avsnitt og premissene. Det samme kan utledes av en rekke prosesskrift fra A i perioden 25. januar 1988 - 10. september 1990. Bare i prosesskrift av 2. mai 1990 seks siste avsnitt er det en antydning av ansvar bygget på andre forhold enn ovennevnte uttalelser til pressen. Prosesskriftet viser til tidligere styreformann D, men heller ikke der blir det fremhevet noe ansvar på alminnelig culpagrunnlag etter en "arbeidsrettslig" betraktning slik motparten anfører. Dette kom først frem i anketilsvaret side syv. I realiteten foreligger det her ikke bare en ny anførsel, men et nytt krav for lagmannsretten som må avvises, jf tvistemålsloven §366 og §367. Subsidiært anfører Redd Barna at også den nye varianten av erstatningskravet er foreldet. Som det fremgår av den nå påankede dom, ble det for byretten fremført foreldelsesinnsigelse på et annet punkt, nemlig i relasjon til Bs uttalelser av mai 1981. Innsigelsen ble ikke tatt til følge og gjøres ikke gjeldende på ny. På bakgrunn av den utdypning som først fremkom under ankemotpartens innledningsforedrag, gjøres det imidlertid nå subsidiært gjeldende at et erstatningskrav basert på det som nå fremstår som A' første grunnlag, er foreldet. A ble ifølge sin egen forklaring allerede i februar 1980 kjent med at hans overordnede i forsvaret hadde fått opplysninger fra ledelsen i Redd Barna. Et krav på dette grunnlag er foreldet. Atter subsidiært gjøres det gjeldende at det ikke er ført bevis for at B eller andre i Redd Barna har fremsatt beskyldninger overfor forsvaret. A har bevisbyrden. Selv om man legger til grunn at B har gitt uttrykk for skuffelse over A' handlinger, og eventuelt uttalt at man vurderte søksmål, var dette sannferdige opplysninger, fremsatt med tilbørlig aktsomhet. Til overmål er det ikke godtgjort noen årsakssammenheng mellom de påståtte uttalelser og de vidtrekkende følger som A nå gjør gjeldende. Også her har A bevisbyrden. Hva angår Bs uttalelser til pressen i mai 1981, er ingen av de erstatningsrettslige grunnvilkår til stede. Det er derfor egentlig ikke nødvendig å gå i detalj inn på hva B sa den gang. For det første har A ikke godtgjort at han har lidt noe økonomisk tap som kan tilbakeføres til Redd Barna. Bs uttalelser kan i seg selv ikke ha forårsaket noen skade. Dersom det har skjedd, må det være som følge av pressens oppslag. Dersom pressen blir gjort ansvarlig, vil det være som følge av utbroderinger av Bs uttalelser. I den utstrekning dette er gjort på en utilbørlig måte, vil A få erstatning i de forestående saker. Han har inntil nå fått erstatning i to tilfelle ved søksmål og forlik. Erstatningene skyldes i begge tilfelle at avisene har utbrodert stoffet. Hvis man som Aftenposten har holdt seg til meldingen fra NTB, er det ikke grunnlag for erstatning, jf [[Rt-1990-636]]. Det som det i beste fall kunne ha blitt spørsmål om, var å gjøre B solidarisk medansvarlig med de berørte avsier. Noe meransvar for Redd Barna, er det ikke grunnlag for. Dertil kommer at kravene til årssakssammenheng og uaktsomhet ikke er oppfylt. A sa opp sin stilling fra utgangen av 1980, dvs. før uttalelsene til pressen i mai 1981. Den del av presseoppslagene som kan tilbakeføres til B, er meget nøkterne og saklige. B ga også en god del ros til A i uttalelsen til NTB. Det foreligger derfor ingen uaktsomhet eller utilbørlighet. Redd Barna hadde drøftet saken grundig før man tok ut stevning. B var da nødt til å informere slik som han gjorde for å unngå misforståelser og rykter, noe som lett kunne skade en organisasjon av denne art. Det bestrides at Redd Barna skulle ha noen plikt til å korrigere de utbroderinger som fremgår av enkelte aviser. Det er her vist til ovennevnte sak mot Aftenposten, jf [[Rt-1990-636]] (641). I tillegg kommer at det må innfortolkes en rettsstridsreservasjon i straffeloven §247. På dette punkt har byretten tatt feil, idet den nærmest har unnlatt å drøfte spørsmålet. Det er rettsstridskriteriet slik det er utviklet i praksis, som trekker den endelige grense for ytringsfriheten. Det er her ovennevnte dom får avgjørende betydning. Når det nå er slått fast at pressen kan omtale et forestående søksmål i nøkterne former, må den som er kilden til pressens oppslag kunne gjøre det samme. Det er her vist til de kriterier som fremgår av dommen side 640641. Den ankende part har særlig fremhevet følgende momenter: - saken hadde offentlig interesse - det var en sentral oppgave for B å informere pressen - informasjonen er holdt i en nøktern og saklig form - uttalelsen om å ha levet over evne, kan ikke tilskrives B - A kunne med rette kritiseres for flere forhold, noe lagmannsrettens dom av 28. oktober 1987 viser. Det er også vist til Mæland: Ærekrenkelser side 372 flg. Atter subsidiært er det anført at A var meget passiv i lang tid etter oppslagene. Han medvirket ikke til en avklaring av saken til tross for at han ble invitert til dette. Hva angår byrettens fastsettelse av erstatning, synes den å bygge på et resonnement hvoretter A gis erstatning for noen måneders lønnstap i 1981. Dette er uten grunnlag i bevisførselen. Det er ikke fremkommet noe nytt for lagmannsretten. Når det gjelder kravet om oppreisning, er det ikke hjemmel i skadeserstatningsloven §2-1. Denne bestemmelse gjelder bare økonomisk skade. I §3-6 er det bare hjemmel for oppreisning i de tilfelle som går inn under annet ledd, som ikke kommer til anvendelse i nærværende sak. §3-6 første ledd hjemler oppreisning bare i forhold til den personlige skadevolder, ikke arbeidsgiveren. Det er her vist til Mæland: Ærekrenkelser side 249. Ankemotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende: Byrettens dom er riktig for så vidt det er gitt erstatning på det ene av de to aktuelle grunnlag. Erstatningsbeløpet er imidlertid for lavt. Det er dessuten hjemmel for å gi oppreisning. Av disse grunner har A motanket. Det bestrides at saken for byretten var begrenset til å gjelde Bs uttalelser i mai 1981. Den uttalelse som Redd Barna hefter seg ved i innledningen til byrettsdommen, er misvisende. Den er formulert for å markere at det krav som ble fremsatt på bakgrunn av et oppslag i Redd Barna-avisen i september 1990, ble avskåret i medhold av tvistemålsloven §150, se byrettens dom side 4 og 5. Uansett fremgår det helt klart av anketilsvaret at anførselen om et arbeidsgiveransvar pga. uttalelser til forsvaret, er opprettholdt for lagmannsretten. Redd Barna har heller ikke fremsatt begjæring om preklusjon under ankeforberedelsen, noe det heller ikke ville vært grunnlag for. Dertil kommer at det her ikke foreligger noe nytt krav. Det har hele tiden foreligget ett krav om erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk skade (oppreisning). Det er derfor ikke grunnlag for den nye påstand om avvisning av det som i realiteten er det ene grunnlaget for kravet. Begge grunnlag gjelder for øvrig både i hovedanken og i motanken. Som for byretten foreligger det nå følgende to grunnlag for A's krav: 1. Redd Barna er ansvarlig for forsømmelser i egenskap av arbeidsgiver for A. Dette gjelder bla. håndteringen av baktalelsene av A mens han var i Guatemala. Dette grunnlag kan sies å ha en "arbeidsrettslig" forankring, idet en arbeidsgiver har omsorgs- og opplysningsplikt for sine ansatte. Særlig kritikkverdig er ledelsens unnfallenhet i forbindelse med de signaler og rapporter som ble sendt hjem i perioden uten A's viten. Mye av det som ble sagt var uriktig og misvisende. På grunn av Bs og den øvrige ledelses unnlatelse av straks å informere A, fikk han ikke i tide tatt til gjenmæle. Det dannet seg derfor snart det inntrykk at ryktene stemte med virkeligheten, noe som lett blir forsterket med tiden. Det som imidlertid er langt verre, er at deler av disse inntrykk også ble kjent for A' foresatte i forsvaret. Dette fikk katastrofale følger for A. Han ble fratatt sin sikkerhetsklarering, noe som fort ble kjent i etaten. Ifølge A hadde nan nå i realiteten ingen meningsfylte arbeidsoppgaver. Han følte seg derfor presset til å søke avskjed og fratrådte 31. desember 1980. Ledelsen i Redd Barna har derfor på en erstatningsbetingende måte foranlediget at A i realiteten ble tvunget til å slutte i forsvaret, som var hans eneste tidligere arbeidsplass. Dette gjorde også at det senere viste seg umulig å få arbeid i det sivile. A bestrider at han er gitt muligheter for å forsvare seg på adekvat måte. Det møtet som fant sted i mars 1979, var lenge etter at oppdraget var avsluttet. A møtte alene med hele ledelsen og dens juridiske rådgiver. Han oppfattet møtet nærmest som en standrett. Først i forbindelse med den første saken for byretten, ble han informert om alle enkeltheter i klagene. 2. Redd Barna er også erstatningsansvarlig for Bs uttalelser til pressen i mai 1981. Dette gjelder både uttalelsen til NTB, som han må stå ansvarlig for i sin helhet. B må også være ansvarlig for det som fremgår av reportasjene i Trønderavisa, Dagbladet og Adresseavisen. Når det nå ikke lenger foreligger en ren mortifikasjonssak, må uttrykkene gjøres til gjenstand for en helhetsvurdering. Det er heller ikke avgjørende om alle uttrykk kan tilbakeføres til B. Avgjørende er det derimot at hverken B eller andre i Redd Barna gikk ut og korrigerte de injurierende uttalelser som man så på trykk. Redd Barnas anførsel om at det ikke er grunnlag for meransvar, er misvisende. Saken dreier seg ikke om solidaransvar med avisene. Det foreligger et tilfelle med flere skadevoldere, som er ansvarlige på selvstendig grunnlag. Redd Barnas anførsel om at det etter dommen i Aftenposten-saken nå også er hjemmel for et referatprivilegium for pressens kilde, er en nyskaping som vil få store konsekvenser. Anførselen har ingen dekning i dommen, som bare gjelder pressen, jf [[Rt-1990-640]], annet nye avsnitt. Det er ingen selvfølge at enkeltpersoner, som kilde til nyhetsstoff, skal ha de samme rettigheter som ansvarlige presseorganer. Enhver utvidelse av referatprivilegiet medfører en tilsvarende beskjæring av borgernes rettsbeskyttelse. I realiteten mister man da enhver mulighet for å gå på den såkalte primærinjuriant. Det fremgår av Aftenposten-saken at selv med det nøkterne referat som der forelå, var Høyesterett i tvil. Man bør derfor ikke trekke mer ut av dommen enn det er dekning for. Særlig må det gjelde når man som her står overfor langt mindre nøkterne referat som Redd Barna må være ansvarlig for. Det må også tas hensyn til de katastrofale følger som Redd Barnas håndtering av saken har fått for A. Redd Barnas nye anførsel om foreldelse og den nye påstand om avvisning av erstatningskravet på annet grunnlag enn presseuttalelsene, kan ikke på noe punkt føre frem. Foreldelsesspørsmålet må anses avgjort i byretten. Dertil kommer at helt til vitneførselen nå i lagmannsretten, har det vært uklart for A hvem som har informert forsvarets personelltjeneste. A har tidligere trodd at det var tidligere styreformann D, mens det nå er avklart at det var B. Før denne avklaring kunne han ikke gjøre de nødvendige forberedelser selv om det gjelder Redd Barnas arbeidsgiveransvar. Når det gjelder erstatningsutmålingen, er det ikke klart at ansvaret etter §2-1 bare gjelder økonomisk skade. Også oppreisning bør kunne infortolkes i analogi med §3-6 første ledd. Det blir dårlig sammenheng mellom bestemmelsene om man bare kan kreve oppreisning av skadevolderen, som ofte er mindre søkegod, og ikke representerer den kontinuitet som arbeidsgiveren. Det bør infortolkes en forbindelseslinje mellom §2-1 og §3-6 annet ledd. Den erstatning for økonomisk skade som er tilkjent, bør økes vesentlig. A bør få dekning for en lengre områdningstid enn hva det tilkjente beløp tilsier. Lagmannsretten er kommet til at det bør gis dom for erstatning, men på et annet grunnlag enn byretten, og skal bemerke: Den nye påstand om avvisning som Redd Barna har fremsatt under prosedyren, reiser et prosessuelt spørsmål, som må drøftes i relasjon til tvistemålsloven §367 første ledd. Denne bestemmelse inneholder en prosessforutsetning, som retten må vurdere ex officio. Ankemotparten har ikke formelt begjært avvisning, men realiteten må antas å være den samme i den tilføyelse til tidligere nedlagt påstand som ble foretatt etter prosedyren, konferer den endelige påstand. Tvistemålsloven §367 må sees i sammenheng med §366. Sistnevnte bestemmelses annet ledd første punktum kan isolert sett gi inntrykk av at andre rettsforhold enn det som ble pådømt i underinstansen (her uttalelsene til pressen), bare kan pådømmes når de øvrige vilkår i §366 nr. 1-3 er oppfylt. Det må imidlertid være adgang til å gi dom for rettsforhold som har vært gjort gjeldende i underinstansen, selv om de ikke har vært pådømt, jf Hov: Rettergang i sivile saker side 252. Dette må enn mer gjelde når det som i nærværende sak synes mest riktig å si at det er det samme rettsforhold (krav) som har foreligget hele tiden, men med to forskjellige grunnlag. At ankemotpartens grunnlag bygget på de "arbeidsrettslige" betraktninger var gjort gjeldende for byretten, fremgår klart av dommen, se bla. side 8,9,16-17 og 20. Redd Barnas avvisningspåstand tas derfor ikke til følge. Når det gjelder spørsmålet om foreldelse av erstatningskravet på ovennevnte grunnlag, foreligger det en ny anførsel, som er fremsatt så lenge etter fristen i tvistemålsloven §375 som overhodet mulig. Heller ikke her foreligger det formelt begjæring om preklusjon fra ankemotpartens side. Det er imidlertid fremsatt innsigelser slik det nå fremgår av anførslene foran i dommen. Det er derfor noe uklart om det kan sies å foreligge samtykke etter tvistemålsloven §375. Det kan riktignok være et spørsmål om motpartens adgang til preklusjon er falt bort på grunn av den korte imøtegåelse som fant sted under prosedyren, jf tvistemålsloven §92. Retten finner ikke at så er tilfelle. På grunn av de noe uklare forhold som utviklet seg under prosedyren, ble det ikke fra rettens side gitt uttrykk for noen spesiell oppfatning. Den ankende part fullførte derfor prosedyren på dette punkt. Selv om det ikke ble tatt noe definitivt standpunkt til preklusjonsspørsmålet under ankeforhandlingen, antar lagmannsretten at det må være anledning til å vurdere det nå i dommen. Det gjør seg gjeldende en rekke kryssende hensyn ved avgjørelsen om preklusjon skal finne sted, jf Hov: Rettergang i sivile saker side 344. Etter en totalvurdering av disse hensyn finner lagmannsretten at man ikke bør prekludere den nye anførsel. Det er da lagt vekt på at en preklusjon bare har virkning for lagmannsretten, og at det nå vil bli vanskelig å gjennomføre ytterligere bevisførsel utover det som kom frem for lagmannsretten. Hva angår selve foreldelsesspørsmålet, er det foreldelsesloven §9 nr. 1 som kommer til anvendelse. Det betyr at kravet foreldes tre år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffe seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at A i februar 1980 ble klar over at det var gitt informasjon til forsvaret fra ledelsen i Redd Barna. Han burde da forholdsvis snart kunnet skaffe seg kunnskap om hva som hadde skjedd og om Redd Barna kunne bli ansvarlig. På grunn av den måten som hans foresatte reagerte på, måtte A forstå at det her kunne foreligge opplysninger som kunne få økonomiske konsekvenser for ham. Selv om han ikke ble sagt opp i forsvaret, synes utviklingen å ha blitt slik at han fant å burde si opp selv, hvilket skjedde fra 1. januar 1981. Det vises her til at det uimotsagt er anført at A ble fratatt sin sikkerhetsklarering, og at han deretter ikke hadde meningsfylte arbeidsoppgaver. På dette tidspunkt kan man si at han burde orientert seg om skadens omfang. Spørsmålet blir likevel om A allerede da hadde den nødvendige kunnskap om skadens omfang, som jo ikke gjelder selve fratredelsen i forsvaret. Skadens omfang må referere seg til et økonomisk tap ved ikke å komme i inntektsgivende arbeid. Med A' utdannelse og bakgrunn var det rimelig å prøve om han kunne få lønnet arbeid i det sivile. Da han i løpet av 1981 ikke hadde lykkes utover å få noen sporadiske gjøremål, må det være riktig å si at han omkring årets utgang hadde den nødvendige oppfordring til å reise søksmål om det fremtidige tap, jf Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven side 89. Foreldelsesfristen antas derfor å løpe fra årsskiftet 1981-1982. Etter det lagmannsretten kan se, er man da tilbake til den samme spørsmålsstilling om foreldelse i relasjon til det "arbeidsrettslige" grunnlag, som den man hadde for byretten i relasjon til det annet ansvarsgrunnlag (uttalelsene til pressen i mai 1981). Byrettens avgjørelse i tilknytning til sistnevnte grunnlag er som nevnt ikke gjort til ankegrunn. Lagmannsretten viser til den vurdering som fremgår av byrettens dom side 3-4, som man slutter seg til. Som det fremgår av motsøksmålet av 4. mai 1984, omhandler også dette det grunnlag som nå er påstått foreldet, jf byrettens kjennelse av 7. februar 1985 pkt. 6, særlig pkt. b og c. Redd Barnas foreldelsesinnsigelse for lagmannsretten tas derfor ikke til følge. Det neste spørsmål blir da om det er godtgjort at Redd Barna ved sin behandling av A mens han var i Guatemala og ved senere uttalelser til forsvaret, har opptrådt uaktsomt. Dernest må det vurderes om den skade som A måtte være påført, er en adekvat følge av disse forhold. Lagmannsretten finner det bevist at A forble uvitende om de mange anklager i relativt lang tid. Det fremstår som uforståelig at ledelsen i Redd Barna ikke følte seg forpliktet til å informere A om ryktene på et tidligere tidspunkt. Både daværende styreformann og generalsekretær reiste til Guatemala i henholdsvis 1976 og 1977, men uten å gjøre A kjent med problemene. Såvidt retten forstår var det først under et møte i Norge i august 1978 mellom A og to av organisasjonens ansatte, at A ble informert i større utstrekning. Han ble da kjent med de tre forhold som senere var grunnlag for søksmålet i 1980. Det må også antas at A ble orientert om de samme forhold under møtet i mars 1979. Enkelthetene i rapporter fra utlandet og/eller andre ansatte, er han sannsynligvis holdt uvitende om. Dette var etter rettens mening uheldig, selv om det isolert sett ikke kan være ansvarsbetingende. Fortielsene gjorde det imidlertid umulig for A å ivareta sine interesser mens han var i Guatemala. Hva som ble referert under samtalen mellom B og sjefen for forsvarets personelltjeneste, synes A ikke å ha fått innsikt i. Siden han som nevnt heller ikke har hatt særlig innsikt i de fremførte klager mens han var i Guatemala, ble hans muligheter for å ivareta sine interesser overfor forsvaret sterkt redusert. Lagmannsretten vil ikke legge skjul på at man har hatt problemer med å forstå hvorfor informasjonen til forsvaret må ha vært så negativ som reaksjonen synes å avspeile. Av det som fremgår av vitneprovene, er B omtalt i meget positive vendinger. Han hadde sterke idealistiske holdninger og må av den grunn forutsettes å ha blitt meget skuffet over de klager som fremkom mot A. Av den sterke reaksjon på samtalen som kom fra forsvaret, må man anta at opplysningene som følge av nevnte skuffelse, kan ha fått et noe ensidig preg. B som selv var offiser, og som hadde valgt A til et oppdrag som nå var avsluttet, må ha forstått at A etter det som hadde hendt, var helt avhengig av fortsatt å bli godtatt av forsvaret. Lagmannsretten finner derfor etter en totalvurdering at den informasjon som gikk til forsvaret, etter omstendighetene må bedømmes som en uaktsom handling fra Redd Barnas side. Retten finner videre under noen tvil at det foreligger årsakssammenheng mellom ovennevnte forhold og den etterfølgende arbeidssituasjon for A i forsvaret. Tvilen refererer seg til det faktum at forsvaret kan synes å ha overreagert i noen grad. For B som kjente forholdene i forsvaret, må det imidlertid ha vært påregnelig at visse reaksjoner av økonomisk betydning for A kunne bli følgen. Derimot ikke at A skulle føle seg nærmest tvunget til å si opp sin stilling uten å ha noen annen stilling å falle tilbake på. Dette må få betydning for størrelsen av erstatningen. Før lagmannsretten tar standpunkt til dette, må man drøfte om Redd Barna også kan være ansvarlig etter det andre grunnlaget. Man er her kommet til et annet resultat enn byretten og kan i det vesentlige vise til de prinsipielle betraktninger som fremgår av den ankende parts anførsler. Lagmannsretten er således kommet til at det som hovedregel må legges til grunn en tilsvarende rettsstridsreservasjon for pressens kilder på dette området som den som fremgår av Aftenposten-saken, jf [[Rt-1990-636]] (639-640). Det kan nok i enkelte tilfelle være grunn til å sondre mellom kilden og det organ som bringer opplysninger videre til allmennheten. Særlig kan det være tilfelle dersom kildens hensikt er å skade den som omtales, eller dersom vedkommende ikke har et selvstendig informasjonsansvar. Det som kan skape noen tvil i nærværende sak, er om Bs uttalelser er gitt i en tilstrekkelig korrekt og balansert form. Meldingen fra NTB er tidligere vurdert i Aftenposten-saken. Det fremgår herav at uttalelsen om å leve over evne var uheldig. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å tro at nettopp denne ene uttalelsen ikke skal referere seg til B. Hva som kan tilskrives B i de tre andre avisene, er noe uklart. De uttalelser som enkelte steder i avisene er innskutt etter en tankestrek, er mest sannsynlig avgitt av B. Andre steder er det mer uklart. Dersom også uttalelsen "levde som en greve", kan tilbakeføres til B, er det sannsynlig at grensen for ytringsfriheten må sies å være overskredet. Etter omstendighetene finner man imidlertid ikke å burde tillegge B denne uttalelse. Det bør også fremheves at B var ansvarlig for informasjonstjenesten, og at det etter omstendighetene var nødvendig å gå ut med en redegjørelse for å avverge rykter og feilvurderinger, som kunne skade både Redd Barna og A selv for den saks skyld. Lagmannsretten er heller ikke enig i at uttalelsene fremstår i så kategoriske vendinger at de får preg av erkjente fakta. Når lagmannsretten er kommet til at beskyldningene ikke er rettsstridige, er det unødvendig å gå nærmere inn på de øvrige vilkår for overtredelse av straffeloven §247. Det gjenstår da å ta standpunkt til selve erstatningsutmålingen i henhold til A' første grunnlag. Retten er enig med Redd Barna i at det ikke er hjemmel for oppreisning. Man viser til anførslene. Ved utmåling av erstatning for økonomisk skade, har retten et begrenset materiale å holde seg til. Som foran nevnt, kommer det her også inn en påregnelighetsbegrensning som gjør at det ikke kan bli aktuelt å gi dom for A' prinsipale påstand. Det man kunne regne med, var at det ville dreie seg om en overgangsskade inntil A' forhold til forsvaret igjen ble normalisert, eller at han fikk annet arbeid. I nærværende sak er følgen for A blitt varig eller langvarig, men dette skyldes etter lagmannsrettens oppfatning forhold som ikke naturlig kan henføres til den skadegjørende handling ; Bs uttalelse til forsvaret i januar/ februar 1980. Det er ikke påregnelig at Redd Barna skal hefte for så vidtrekkende følger med mindre det kan påvises at B fremsatte grove beskyldninger mot A, eller det foreligger andre særlige omstendigheter. Dette er det etter bevisførselen ikke grunnlag for. Det må da utøves et skjønn hvor det også må tas hensyn til A' passive holdning med sikte på å begrense skaden. Man kan bla. spørre om ikke A burde fortsatt i forsvaret noe lenger og eventuelt prøvet saken administrativt eller rettslig. Når han ikke lenger fikk meningsfylt arbeid i forsvaret, kan man imidlertid forstå at han valgte å slutte. Det er likevel noe uklart hvorfor det ikke har vært mulig å få annet arbeid. Med så god utdannelse kan man bla. spørre om ikke A kunne begynt som selvstendig næringsdrivende, eventuelt med støtte av sin familie som etter det opplyste er velstående. Endelig må det legges vekt på at Redd Barna hadde grunnlag for å være skuffet over enkelte av de handlinger som A hadde utført i Guatemala. A er derfor i noen grad selv årsaken til den videre utvikling av problemene i Norge. Lagmannsretten blir etter dette henvist til et skjønn, jf tvistemålsloven §192. Etter en totalvurdering av forholdene, herunder A' delaktighet i utviklingen, er man etter omstendighetene kommet til at erstatningen bør fastsettes til kr 150000,-. Byrettens dom blir derfor i realiteten å stadfeste. Hovedanken har etter dette vært forgjeves. Den nye påstand i motanken har heller ikke ført frem. Selve motanken har også vært forgjeves. Lagmannsretten har funnet saken så tvilsom både hva faktum og jus angår, at det må sies å foreligge slike særlige omstendigheter at saksomkostninger ikke bør idømmes, hverken i hovedanken eller i motanken, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningsavgjørelsen for byrettens stadfestes. Saken har bydd på slik tvil at Redd Barna hadde grunn til å se byrettens avgjørelse, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd. Dommen er enstemmig. Slutning: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Partene bærer hver sine omkostninger for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
