Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder gyldigheten av nektelse av oppholdstillatelse i Norge. Christopher Francis Hinman søkte 14. august 1989 om oppholds- og arbeidstillatelse i Norge med den begrunnelse at han ønsket å bo sammen med Jorunn Føreland, Stavanger. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 5. januar 1990. Hinman påklaget 2. februar 1990 vedtaket til Justisdepartementet, som avslo klagen 27. april 1990. Ved stevning av 11. januar 1991 til Oslo byrett reiste Hinman og Føreland v/prosessfullmektig, advokat Bent Endresen, sak mot staten v/Justisdepartementet med påstand om at departementets vedtak skulle kjennes ugyldig. Oslo byrett avsa 9. august 1991 dom med slik domsslutning: 1. Saken avvises i forhold til Jorunn Føreland. 2. Staten v/Justisdepartementet frifinnes. 3. Christopher Francis Hinman tilpliktes innen 14 - fjorten - dager å betale saksomkostninger med kr 12000 - tolvtusen. Av byrettens domspremisser fremgår at Jorunn Føreland avvises som saksøker. Hun ble imidlertid ikke ført opp som part i dommen, og avvisningen kom opprinnelig ikke til uttrykk i slutningen. I forbindelse med kjæremål over avvisningsavgjørelsen til lagmannsretten rettet lagmannsretten dommen, jf tvistemålsloven §156. Hinman og Føreland påkjærte byrettens avvisningsavgjørelse for Førelands vedkommende ved kjæremålserklæring av 2. september 1991. Videre påanket de 18. oktober 1991 byrettens dom forsåvidt angår Justisdepartementets vedtak om nektelse av Hinmans søknad om oppholds- og arbeidstillatelse i Norge, idet de nedla påstand om at departementets vedtak av 27. april 1990 skulle kjennes ugyldig. Staten v/Justisdepartementet v/prosessfullmektig, Regjeringsadvokaten v/advokat Nils Ihlen Ramm, tok til motmæle og nedla påstand om at saken skulle avvises i forhold til Føreland og at byrettens dom forøvrig skulle stadfestes. Lagmannsretten avgjorde 20. november 1991 kjæremålet angående Førelands stilling som part i saken. Byrettens avvisning av Føreland som part ble stadfestet. Ved kjæremålserklæring av 9. desember 1991 ble lagmannsrettens kjennelse påkjært til Høyesterett. Lagmannsretten besluttet 16. januar 1992 å stille ankesaken i bero til kjæremålssaken var avgjort. Hinman og Føreland inngikk ekteskap 17. januar 1992. På grunnlag av giftermålet ble Hinman 30. januar 1992 gitt oppholdstillatelse for ett år, og det er opplyst at det vil være kurant for ham å få denne forlenget og å få bosettingstillatelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 2. april 1992 kjennelse om at kjæremålet angående Førelands partsstilling avvises. Utvalget fant at etter det som hadde skjedd, hadde de kjærende parter ikke lenger noen rettslig interesse i kjæremålssaken. I ankesaken nedla staten v/Justisdepartementet ved prosesskrift av 14. april 1992 slik ny prinsipal påstand: Saken avvises. Staten har gjort gjeldende at de ankende parter har mistet sin rettslige interesse også i hovedsaken, etterat de giftet seg og Hinman fikk oppholdstillatelse og departementet bekreftet at det vil være kurant å få fornyet oppholdstillatelsen sålenge ekteskapet og samlivet med Føreland består. Hinman har ved prosesskrift av 14. mai 1992 tatt til motmæle mot avvisningspåstanden og gjort gjeldende: Saken har vært reist av Hinman på et helt prinsipielt grunnlag. Hinman mener at et samfunn som anerkjenner ulike samlivsformer, herunder uvigslet samliv, og endog helt eller delvis lovregulerer dette samlivet, ikke bør kunne tvinge et par til å gifte seg fordi, som i dette tilfellet, den ene parten er utenlandsk statsborger. Dette er en urimelig og usaklig forskjellsbehandling, og det er en inngripen i individenes personlige frihet og integritet fra statsmaktens side som det ikke er grunnlag for. I andre henseender aksepterer fremmedmyndighetene et samboerskap, mens de på den annen side underkjenner et inngått ekteskap som oppholdsgrunnlag dersom myndighetene mener at ekteskapet er "pro forma". Da Hinman og Føreland inngikk ekteskap, hadde fremmedmyndighetene og politiet gitt Hinman flere utreisefrister. Hvis utreisen var blitt tvunget igjennom fordi Hinman og Føreland ikke inngikk ekteskap, ville konsekvensene av deres prinsipielle standpunkt blitt for store. At de bøyde seg for makten, bør ikke få den konsekvens at Hinman mister muligheten for å få sin rett fastslått av domstolen. Selvom Hinman har oppnådd oppholdstillatelse gjennom sitt ekteskap med Føreland, har han fortsatt rettslig interesse i å få fastslått at Justisdepartementets avslag av 27. april 1990 er ugyldig, jf tvistemålsloven §54 og Schei: Tvistemålsloven I side 130. Justisdepartementets avslag må ses i lys av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, især dens artikler 8 og 14. Den europeiske menneskerettighetsdomstol har i en rekke saker kommet inn på rekkevidden av de omtalte bestemmelser i tilfeller hvor saken har dreiet seg om rett til opphold for det "uteboende" familiemedlem. Det er vist til domstolens avgjørelser inntatt i Serie A nr. 31, 94 og 138. Føreland og Hinman vil føre saken for Den europeiske menneskerettighetsdomstol. En forutsetning for en klage til menneskerettighetsdomstolen er imidlertid at saken er ført så langt som mulig i det interne rettssystemet. Lagmannsretten skal bemerke: Etterat Hinman og Føreland inngikk ekteskap, har Hinman fått slik oppholdstillatelse som han tidligere ble nektet. Saken er derfor gått over til å dreie seg om det hypotetiske spørsmål om han ville ha hatt krav på oppholdstillatelse om han fortsatt hadde vært samboer med Føreland uten lovformelig ekteskapsinngåelse. Etter tvistemålsloven §54 er det en betingelse for å få fastsettelsesdom at saksøkeren har en rettslig interesse av å få fastsatt ved dom at en rettighet er til eller ikke er til. Når det gjelder rettslig interesse, er det et hovedsynspunkt at det på domstidspunktet må foreligge et klart behov for en rettslig avklaring, og det må være rimelig at saksøkeren får en avklaring gjennom søksmål, jf Schei l.c. side 130. Dersom de faktiske forhold som begrunner søksmålet, ligger tilbake i tiden, kan saken få et abstrakt preg. Men også fortidige rettsforhold vil kunne kreves avgjort når vilkårene ellers foreligger. Rettsforholdet er fortidig når det avslag m.v. det gjelder, er omgjort og den faktiske situasjon ikke kan gjenopprettes eller endres gjennom søksmål. I slike tilfeller vil det ofte ikke ha noen selvstendig betydning for parten å få dom for at vedtaket er ugyldig. Partens interesse vil være ivaretatt om han får prøvet om vedtaket og forføyningene i henhold til det f.eks. gir ham krav på erstatning. Dersom han imidlertid kan påvise at dom for ugyldighet vil ha konkret betydning for ham, må han i et tilfelle som det nevnte, få prøvet gyldigheten selvom virkningene av en dom for ugyldighet vil være små. I saken her var søksmålskravet basert på at etablert samboerforhold skulle likestilles med lovformelig ekteskap som grunnlag for innvilgelse av oppholds- og arbeidstillatelse. Etterat Hinman og Føreland giftet seg, er det ikke lenger aktuelt for utlendingsmyndighetene å ta stilling til om Hinman bør eller ikke bør få oppholdstillatelse på grunn av etablert samboerforhold med en norsk borger. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det lenger foreligger noe klart og konkret behov for Hinman til å få rettslig avklaring av om han hadde eller ikke hadde et rettskrav på å få oppholdstillatelse på grunnlag av faktisk samboerskap. Det kan heller ikke ses å være noen rimelig grunn til at slik avklaring skulle skje. Hinman har gjort gjeldende at saken har vært reist på et helt prinsipielt grunnlag for å få rettslig fastslått at samfunnet ikke bør kunne tvinge et par til å gifte seg fordi den ene partner er utenlandsk statsborger. Han har vist til at samfunnet ellers anerkjenner forskjellige samlivsformer og endog helt eller delvis lovregulerer slike samlivsforhold, og at utlendingsmyndighetenes holdning innebærer en urimelig og usaklig forskjellsbehandling og inngripen i individenes personlige frihet. Lagmannsretten ser det slik at Hinman her gir uttrykk for at han ønsker å få en domstolsavgjørelse av et rettspolitisk spørsmål uten at dette har nærmere påviselige rettsvirkninger for ham. Dette er ikke nok til at han kan sies å ha tilstrekkelig rettslig interesse i å få en rettslig avgjørelse, jf Schei l.c. side 131 og [[Rt-1970-1375]]. Lagmannsretten finner etter dette at anken må bli å avvise. Anken har vært forgjeves. I anketilsvaret har staten nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. I prosesskriftet av 14. april 1992 hvor ny påstand, betegnet "ny, prinsipal påstand", ble nedlagt, har staten ikke nedlagt slik påstand. Lagmannsretten finner at det i denne sak foreligger slike særlige omstendigheter at den ankende part bør fritas for plikten til å betale saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Anken avvises. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
