Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning i anledning av tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern. A og B, tidligere - -, hadde vært gift i mer enn 20 år. Sommeren 1990 oppsto det en tilspisset situasjon i ekteskapet. A har fra sommeren 1990 oppfattet det slik at hans kone tilfredsstilte seg selv seksuelt. Det forekom etter hans oppfatning om natten, på reiser, under husarbeid, på badet m v. B benekter dette og hevder at mannen sykelig har innbilt seg dette. Både A og B kontaktet familiens lege Kari Nissen Fuglseth i anledning den situasjon som var oppstått, og de var til konsultasjoner hos henne hver for seg og sammen. Fuglseth kontaktet Psykiatrisk poliklinikk Z og fikk time for A hos overlege Kanter. A var til konsultasjon hos ham to ganger alene og en gang sammen med konen. A ønsket ikke å komme til den fjerde avtalte timen. A oppsøkte også psykolog Erik Undersrud og var til to konsultasjoner. Fuglseth skrev den 17 september 1990 søknad om innleggelse av Sorhte til Sentralsykehuset i Akershus, senere kalt Sentralsykehuset. Det står i søknaden: Søknad om innleggelse av A, f. xx.xx.1946 adr.: X terr..., .. Y etter §5 i lov om psykisk helsevern. D.: Paranoid psykose Han henvendte seg til meg for det aktuelle første gang 20/8-90, fortalte da hviskende og i detalj om sin kone B, som han mener er nymfoman, tilfredsstiller seg selv utallige ganger i døgnet, holder seg våken hele natten ved siden av ham, han mener hun har 10-12 orgasmer i løpet av natten. Er hun i strykerommet, får hun ikke strøket, holder på med seg selv, kan ligge bak i bilen på ferietur og gjøre det samme. Han har aldri sett, men han hører. Han sier han har latt som han sover, og hun er avslørt. Kunne hun bare innrømme dette, skulle problemet være løst! Historiene er utrolige på dette området, men han er helt uimottakelig for at dette ikke er virkelighet. Han vekker B, sier hun har holdt på "nå igjen". B har avvist ham en del, han er pågående seksuelt (har alltid vært). B har ikke fått fred for maset hans de siste ukene, hun blir forstyrret av at de må snakke ut, hun har vært så fortvilet at hun en natt måtte ty til naboen. Han er sykelig sjalu, kontrollerer B, ringer på jobb, nekter henne å være med på kurs o.lign. Han forteller om B til naboer og venner. har vært helt besatt av dette. Nå har deres datter kommet hjem for å støtte dem, hun sover sammen med mor og har ikke merket noenting (hun sover urolig og er mye våken) Datteren er turistguide i Syden, hun tør ikke reise fra mor og far før noe er gjort. De har nå begynt å bli redd faren, han har kommet med utsagn til nabo, som han stadig besøker, om at han er redd B vil forsøke suicid (skjære over pulsåren), så løpe inn til naboen, og da ville han få skylden! Kanskje har han planer om noe voldelig, vil skade B? Han bruker også endel alkohol hver kveld, noe han har gjort i alle år (synes dette er normalt) Han driver et malefirma, styrer ikke økonomien nå (har ofte hatt vanskeligheter). men dette vil han ikke innpå, vil ikke snakke om dette. Han har vært hos Harald Kanter 3 ganger (en gang sammen med sin kone), han støtter meg i diagnosen: Paranoid psykose. Han var til å begynne med noe tilbakeholden med å legge ham inn, men han vet nok ikke hvor vanskelig det har blitt hjemme. Han hadde også hos ham benektet enhver vilje til å akseptere at han var syk, ville ikke ta medisiner. Hans kone vil så gjerne hjelpe ham, synes situasjonen er svært vanskelig, går ut over hele familien, spesielt deres sønn 17 år, som A har vært brutal mot. Det er så pinlig at alle disse historiene om henne blir fortalt til så mange, det blir så mye å rydde opp i etterhvert, vanskeligere og vanskeligere for A når han blir frisk igjen. Hun tror ikke hun greier leve med ham etterhvert, vil først hjelpe ham til å bli frisk. Hun tør ikke skrive tutorerklæring. Sender denne søknaden, så papirene er i orden til innleggelse som synes uunngåelig. Hvordan dette skal gå for seg, vet vi enda ikke. Han har en snill og tålmodig nabo som først skal snakke med ham om å bli med på innleggelse. Familien håper man slipper å be om politiets hjelp. Samtidig avga As datter en tutorerklæring. A ble tvangsinnlagt på Sentralsykehuset den 19 september 1990 og var der på lukket avdeling til han ble utskrevet 27 september 1990. A tok ut stevning 3 januar 1991 mot Akershus Fylkeskommune og Kari Nissen Fuglseth. Nedre Romerike herredsrett avsa 13 juni 1991 dom med slik domsslutning: 1. Akershus Fylkeskommune v/Fylkesordføreren tilpliktes å betale til A, - - gt 2, .. Z, innen 2 - to - uker kr 17000 - kronersyttentusen - med tillegg av 18 % rente p.a. fra 1. desember 90 og til betaling skjer. 2. Kari Nissen Fuglseth frifinnes. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Akershus fylkeskommune og A har i rett tid påanket herredsrettens dom. A har også innlevert motanke. Akershus fylkeskommune og A har begge tatt til motmæle. Eidsivating lagmannsrett avsa 11 desember 1992 kjennelse med slik slutning: 1. Motanken fra A avvises for påstand som går ut over erstatning begrenset oppad til kr 50000,-. 2. Avgjørelsen av saksomkostninger utsettes til dommen som avslutter hele saken. Etter at As bo ble tatt under konkursbehandling, erklærte boet at det ikke ville fortsette saken for så vidt gjelder fylkeskommunen, og A erklærte at han ville fortsette. As anke i saken mot Fuglseth gjelder kun oppreisning og denne saken fortsetter med A som part. Sakene ble forenet til felles behandling. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 11,12 og 13 oktober 1994. A og Kari Nissen Fuglseth møtte og avga forklaring. For Akershus fylkeskommune møtte avdelingsoverlege Ole Bratfos ved Sentralsykehuset i Akershus og avga forklaring. Det ble forøvrig avhørt 9 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av herredsrettens dom og det som nevnes i det følgende. Akershus fylkeskommune gjør i det vesentlige gjeldende: Den saksbehandling som har funnet sted er i samsvar med regelverket. Vilkårene etter §5 var til stede ved innleggelsen. Hovedvilkåret i §5 om alvorlig sinnslidelse var oppfylt da A A led av en psykose ved innleggelsen. Såvel Fuglseth, som avdelingsoverlege Bratfos, overlege Kanter og seksjonsoverlege Grant Carlsen er enige om det. I den periode A var innlagt, ble det vurdert om det forelå en paranoid psykose eller en paranoia. Begge deler er alvorlige sinnslidelser i lovens forstand. Ved utskrivningen forelå det fortsatt en alvorlig sinnslidelse, men sykehuset hellet i retning av at det var en paranoia, en seksual/sjalusi paranoia. Ved innleggelsen forelå også to tilleggsvilkår. Innleggelse var nødvendig for å hindre at utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring ble forspilt, og for å hindre at A var til vesentlig fare for andre. Det vises til Fuglseths innleggelsessøknad. Situasjonen var i tiden rett før innleggelsen blitt meget tilspisset i hjemmet. A nektet å erkjenne at han var syk, og nektet å ta medisiner. Diagnosen paranoid psykose er en diagnose hvor det er gode muligheter for behandling med medisiner. Det vises også til de utsagn A var kommet med med hensyn til at hans kone ville forsøke å skjære over pulsåren og så løpe inn til naboen, og da ville han få skylden. Familien var redd for vold. Han har tidligere vært voldelig flere ganger. Det forelå vesentlig fare for skade på As kone. Praksis viser at sykelig sjalusi kan gi seg voldelige utslag. A ble utskrevet så snart man ikke lenger fant grunn til å holde på ham. Det ble gjort da sykehuset hadde foretatt nødvendige undersøkelser. Sykehuset skrev ham ut blant annet fordi de hellet i retning av at A led av en paranoia på et spesielt felt, en seksual/sjalusi paranoia, som vanskelig lar seg behandle. A hadde også roet seg ned og fått situasjonen i hjemmet mer på avstand. Sykehuset tok i en avsluttende samtale med A og konen opp spørmålet om skilsmisse. Da var det akutte problemet løst. Den kliniske vurdering må gi rom for klinisk slingringsmonn. Subsidiært gjøres gjeldende at hvis retten finner at vilkårene etter §5 ikke var til stede, så forelå iallfall vilkårene etter §3. Vedtaket kan da ikke anses ugyldig selv om Sentralsykehuset har lagt A inn under henvisning til §5. §3 annet ledd bruker ordet "nødvendig". Det må forstås slik at det må foreligge en begrunnet mistanke om at de materielle vilkår etter §5 er til stede. Herredsretten har tatt feil når retten har lagt til grunn at hovedvilkåret i §5 og ett tilleggsvilkår må være til stede. Begrunnet mistanke er tilstrekkelig. Slik situasjonen her var, forelå det iallfall begrunnet mistanke om at vilkårene i §5 var oppfylt. Det var følgelig hjemmel for innleggelse til observasjon etter §3, og innleggelsen var derfor lovlig. Det ble ikke foretatt tvangsmessig behandling av A mens han var innlagt. Det ble ikke foretatt tvangsmedisinering. Hvis retten kommer til at vilkårene for innleggelse etter §3 og §5 ikke var til stede, blir det spørsmål om erstatningsgrunnlag. Det er spørsmål om arbeidsgiveransvar, og utgangspunktet er at det kreves uaktsomhet. I [[Rt-1987-1495]] la Høyesterett til grunn et objektivt ansvar. Saken var spesiell og gir ikke grunnlag for å slutte at det alltid er et objektivt ansvar i slike saker. I saken her foreligger ikke uaktsomhet i forbindelse med innleggelsen av A. Det ble foretatt en objektiv vurdering av de opplysninger som forelå ved innleggelsen, og at de opplysninger loven forutsetter var til stede. Det er heller ikke påvist årsakssammenheng mellom innleggelsen og det tap A påstår å ha lidd. A hadde også før innleggelsen store problemer. Han var i en periode sykemeldt. Innleggelsen medførte ikke ytterliger problemer for A enn de som allerede forelå før innleggelsen. A her heller ikke påvist et tap. Det foreligger ingen dokumentasjon. Akershus fylkeskommune har i anken og motanken lagt ned slik påstand: 1. Akershus Fylkeskommune frifinnes. 2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Fuglseth gjør i det vesentlige gjeldende: Når det gjelder oppreisningskravet, er vilkårene i skadeserstatningsloven §3-5 ikke til stede. Fuglseth har ikke opptrådt grovt uaktsomt. I innleggelsesbegjæringen ga hun korrekte opplysninger om situasjonen, opplysninger som hun også hadde fått av A. Hun ordnet med henvisning til Kanter. Kanter var enig i hennes diagnose. Situasjonen i familien tilspisset seg. Fuglseth handlet aktsomt da hun søkte om innleggelse. Det var ikke Fuglseth som besluttet innleggelse. Det var Sentralsykehuset ved avdelingsoverlege Bratfos. Skadeserstatningsloven §3-5 punkt a forutsetter at det er voldt skade på person. Innlegelsen var ikke årsak til noen skade på A. A hadde både før og etter innleggelsen en alvorlig sinnslidelse som førte til problemer i ekteskapet og i hans arbeidssituasjon. Kari Nissen Fuglseth har lagt ned slik påstand: 1. Nedre Romerike herredsretts dom stadfestes forsåvidt angår domslutningens pkt.2. 2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Kari Nissen Fuglseth for herredsrett og lagmannsrett. A gjør i det vesentlige gjeldende: Når det gjelder forholdet til Sentralsykehuset, gjøres gjeldende at vilkårene for innleggelse etter §5 ikke forelå. Tvangsmessig innleggelse og tilbakeholdelse er et særdeles vidtgående inngrep i den enkeltes mest vesentlige rettsgoder. Innleggelsesprosedyrene var svake for et så drastisk inngrep. Avdelingsoverlege Bratfos kjente saken kun fra Fuglseths søknad om innleggelse. Den lege som tok imot A, var kun assistentlege. Han var nytilsatt, kom fra gynekologisk avdeling og hadde ingen spesialist utdannelse i psykiatri. Det burde vært en spesialist som tok imot A. Videre burde Kanter vært kontaktet. Det gikk frem av innleggelsessøknaden at Kanter hadde hatt A til behandling. Det går ikke frem av journalen hvilken befatning Grant Carlsen hadde med A etter innleggelsen. Grant Carlsen skriver i brevet til kontrollkommisjonen: Observasjonen hittil har ikke gitt holdepunkter for at det verken foreligger en sinnslidelse eller tilleggskriterier slik at han vil bli utskrevet 27.9. Grant Carlsen ga også i retten uttrykk for at A ikke var alvorlig sinnslidende. Det samme gjorde Undersrud. Hovedvilkåret i §5 om alvorlig sinnslidelse var ikke til stede hverken ved innleggelsen eller senere. Det er blitt lagt ensidig vekt på Bs fremstilling. Det var et komplott fra konens side. Det forelå en familiekonflikt. Ingen av tilleggsvilkårene i §5 var oppfylt. Det vises til Grant Carlsens uttalelse og uttalelse fra Kanter. Overlastkriteriet var ikke oppfylt, og er heller ikke påberopt. Det er ikke noe som tyder på at utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring ble forspilt hvis innleggelse ikke fant sted. Det vises til at A selv oppsøkte psykolog Undersrud. Det forelå heller ingen indikasjoner på at A var til vesentlig fare for seg selv eller andre. Sentralsykehusets rutine og behandlingsmåte ved innleggelsen var veldig uheldig. Det foreligger ansvarsbetingende culpa. Selv om retten skulle komme til at det ikke foreligger uaktsomhet, er Akershus fylkeskommune ansvarlig på objektivt grunnlag. Det vises til [[Rt-1987-1495]]. Vedtak er fattet etter §5. Hvis vilkårene etter §5 ikke var til stede, er vedtaket ugyldig selv om vilkårene for innleggelse etter §3 skulle være til stede. Sentralsykehuset kan ikke vilkårlig vise til §3. Uansett var vilkårene for innleggelse etter §3 ikke til stede. Byrettens avgjørelse er her korrekt. Det er samme strenge krav til innleggelse etter §3 som etter §5. Det foreligger klar årsakssammenheng mellom innleggelsen og As tap som er begrenset til kr 50000. Det vises til fremlagt faktura som dokumenterer et tap på ca kr 17000. I tillegg falt det bort andre oppdrag fordi A ikke var tilgjengelig i den perioden han var innlagt. Innleggelsen førte til at A var satt ut av spill i lengre tid. Kravet ble satt frem 1 november 1990. Fylkeskommunen avviste kravet 14 november 1990. Renter kreves fra 1 desember 1990. A har i forhold til Akershus fylkeskommune lagt ned slik påstand: 1. Herredsrettens dom pkt 1 stadfestes. 2. I tillegg til ovennevnte betaler Akershus Fylkeskommune til A erstatning med kr 33000 med tillegg av lovens rente fra 1. desember 90 til betaling skjer. 3. Akershus Fylkeskommune dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Når det gjelder saken mot Fuglseth, gjøres gjeldende at hun har opptrådt grovt uaktsomt. Fuglseth hadde tre møter med A. Hun sykemeldte ham, men friskemeldte ham på As oppfordring den 14 september. Hun hadde ingen samtale med A etter 28 august. Hun la ensidig vekt på Bs fremstilling. Hun visste at Kanter ikke gikk inn for innleggelse. A er påført skade av psykisk karakter. Etter innleggelsen fikk han problemer med arbeidskapasitet og livet. A har i saken mot Fuglseth lagt ned slik påstand: 1. Kari Nissen Fuglseth dømmes til å betale til A A oppreisning begrenset oppad til kr 50000 med tillegg av lovens rente fra 01. desember 90 til betaling skjer. 2. Kari Nissen Fuglseth dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten finner, i motsetning til herredsretten, at vilkårene for innleggelse etter lov om psykisk helsevern §5 var til stede. Lagmannsretten finner ut fra bevisene i saken å kunne legge til grunn den faktiske fremstilling som går frem av lege Fuglseths søknad om innleggelse, gjengitt ovenfor. Gjengivelsen av As forklaring til Fuglseth, slik det går frem av søknaden, er i hovedtrekk gjentatt av A under hans partsforklaring for lagmannsretten. Opplysningene i erklæringen er også bekreftet av B i hennes forklaring for lagmannsretten, en forklaring lagmannsretten finner å legge til grunn. Hovedvilkåret etter §5 er at det foreligger en alvorlig sinnslidelse. Avdelingsoverlege Bratfos har forklart at han tok stilling til søknaden om innleggelse basert på de opplysninger som gikk frem at Fuglseths søknad. Ut fra opplysningene i søknaden fant han det klart at det forelå en psykose, og at det dreiet seg om en paranoid psykose som oppgitt av Fuglseth. Psykiater Kanter som hadde tre samtaler med A, herunder en samtale med herr og fru A sammen, var også enig i diagnosen paranoid psykose. I den perioden A var innlagt, hellet sykehuset mer i retning av at diagnosen var paranoia, seksual/sjalusi paranoia. Det er imidlertid også en alvorlig sinnslidelse. Bratfos mener at sinnslidelsen består også i dag ut fra As forklaring i retten. Seksjonsoverlege Grant Carlsen har i retten opplyst at han ved utskrivningen mente at det forelå en psykose, en paranoia innenfor det seksuelle felt, men at lidelsen ikke kunne karakteriseres som en alvorlig sinnslidelse. Bakgrunnen for at Grant Carlsen i brevet til kontrollkommisjonen sa at det ikke forelå en sinnslidelse, var at han ville legitimere utskrivningen overfor kontrollkommisjonen. Lagmannsretten finner ut fra bevisførselen og de opplysninger som forelå at A ved innleggelsen hadde en alvorlig sinnslidelse, som også var til stede ved utskrivningen. Det forhold at man ved utskrivningen hellet i retning av at A led av en paranoia istedenfor en paranoid psykose, er i denne sammenheng ikke avgjørende da begge tilfeller er alvorlige sinnslidelser i lovens forstand. Psykolog Undersrud sa i retten at han mente A ikke led av en alvorlig sinnslidelse, men at det forelå paranoide innslag. Hans konklusjon er trukket på grunn av to samtaler med A. Undersrud hadde ingen andre opplysninger i saken. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på det. Lagmannsretten kan ikke se noe grunnlag for å fravike det faglige syn som er lagt til grunn av avdelingsoverlege Bratfos ved innleggelsen. En ytterligere forutsetning for at vilkårene etter §5 er oppfylt, er at ett av tilleggsvilkårene er til stede. Avdelingsoverlege Bratfos har i retten opplyst at ved diagnosen paranoid psykose er behandlingsmulighetene gode. Ut fra de opplysninger som forelå ved innleggelsen, var, etter hans vurdering, tilleggskriteriet om at innleggelse var nødvendig for at utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring ellers ble forspilt, til stede. Retten er enig i at dette tilleggskriterium var til stede ved innleggelsen. Det fremgår av Fuglseths innleggelsessøknad, støttet av bevisførsel i retten, at A var inne i en akutt fase i forbindelse med en alvorlig sinnslidelse. Det hadde de siste ukene tilspisset seg meget i hjemmet. Det går frem av Kanters opplysninger, som er referert i Fuglseths søknad, at A ikke selv syntes han hadde behov for behandling. A mente at det var hans kone som trengte behandling. Han ønsket ikke medikamentell behandling. Lagmannsretten kan ikke se noe grunnlag for å fravike det faglige syn som er lagt til grunn av avdelingsoverlege Bratfos, og som etter lagmannsrettens mening er godt innenfor et klinisk skjønn. Det forhold at Sentralsykehuset etter innleggelsen hellet mer i retning av at det forelå en paranoia i steden for en paranoid psykose, og at paranoia vanskelig lar seg behandle, kan i denne forbindelse ikke være avgjørende. Retten bygger på at det medisinsk er vanskelig å trekke grensen mellom paranoid psykose og paranoia, og at det ofte kan være tvil om diagnosen. Ut fra de opplysninger som forelå om A ved innleggelsen, var det faglig grunn til å stille diagnosen paranoid psykose som lar seg behandle med medisiner. Det må være avgjørende her. Bratfos har videre i sin forklaring for retten hevdet at tilleggskriteriet om at innleggelse var nødvendig fordi A var til vesentlig fare for andre, også var oppfylt ved innleggelsen. Bratfos bygget da på opplysningene i Fuglseths søknad om at A hadde uttalt at hans kone kunne forsøke selvmord ved å skjære over pulsåren. Ut fra denne informasjon og opplysningene i søknaden for øvrig, forelå det en risiko for at A kunne skade sin kone. Bratfos ga uttrykk for at slike alvorlige sjalusitilfelle erfaringsmessig kan føre til personskader, og at man ikke kunne ta ansvaret for å si nei til en slik innleggelse etter sykehistorien. Lagmannsretten anser det etter bevisførselen godtgjort at også tilleggskriteriet om at innleggelse var nødvendig for å hindre at A var til vesentlig fare for andre, var oppfylt. Retten legger til grunn at opplysningene i Fuglseths søknad er korrekte når det gjelder As uttalelse om konens eventuelle selvmordsforsøk. Selv om det ikke foreligger en konkret voldsutøvelse fra As side, finner retten at farekriteriet er oppfylt. Retten legger til grunn at den alvorlige sinnslidelse A led av, medførte en slik grad av sannsynlighet for vold mot hans kone når man tar i betraktning opplysningene om selvmord, at tilleggskriteriet er oppfylt. Retten finner heller ikke på dette punkt noe grunnlag for å fravike det faglige syn som er lagt til grunn av avdelingsoverlege Bratfos ved innleggelsen, om den fare som kan foreligge i slike sjalusitilfelle. Ut fra rettens resultat er det ikke nødvendig å gå inn på ankemotpartens anførsler mot innleggelsesprosedyren, men retten vil likevel bemerke at det ikke synes å være grunnlag for kritikk på dette punkt. Etter rettens mening ble A ikke holdt tilbake på sykehuset lenger enn nødvendig. Rutinen på sykehuset var at seksjonsoverlegen dagen etter innleggelsen tok stilling til fortsatt innleggelse. Selv om det ikke går frem av journalen, noe det skulle, finner retten at det er all grunn til å gå ut i fra at denne rutinen ble fulgt. Retten legger til grunn at seksjonsoverlege Grant Carlsen dagen etter innleggelsen tok stilling til denne, og fant at det var grunnlag for fortsatt innleggelse. Det ble foretatt ytterligere samtaler med A. I tillegg fant man grunn til, på bakgrunn av det som kom frem i samtalene, å foreta røntgenundersøkelse for å undersøke mulighetene for hjerneorganisk reduksjon hos pasiententen. Det ble ikke funnet noe ved røntgenundersøkelsen. I den uken A var innlagt, ble man gjennom samtaler kjent med ham. Den alvorlige sinnslidelsen var fortsatt til stede, jf rettens drøftelse ovenfor. Retten legger til grunn at situasjonen for A hadde dempet seg under innleggelsen. Han var kommet bort fra sin kone. I sykehusets samtale med A og fru A erklærte de begge at de ville skilles. Og tilleggskriteriene hadde derfor ikke den samme vekt lenger. Retten legger til grunn at A ble skrevet ut så snart sykehuset fant at det ikke lenger var grunn til å beholde ham. Rettens konklusjon ovenfor om at vilkårene etter §5 var til stede ved innleggelsen, at A ble skrevet ut så snart det ikke lenger var grunn for tilbakeholdelse og forøvrig at sykehusets rutiner ved innleggelsen var forsvarlige, gjør at erstatningssøksmålet mot fylkeskommunene ikke kan føre frem. Det foreligger et gyldig vedtak om innleggelse. Rettens drøftelse og konklusjon ovenfor gjør også at As oppreisningskrav mot Fuglseth ikke kan føre frem. Retten legger til grunn at opplysningene i Fuglseths søknad om innleggelse var korrekte. Retten har videre kommet til at vedtaket om innleggelse var gyldig. Det er klart at Fuglseth på denne bakgrunn ikke har opptrådt grovt uaktsomt, jf skadeserstatningsloven §3-5. Etter rettens mening har hun handlet riktig i en vanskelig situasjon. Lagmannsretten vil først drøfte saksomkostningsspørsmålet i ankesak LE-1992-00048 A mellom A og Fuglseth. A har tapt saken fullstendig og bør i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd, betale saksomkostningene for herredsretten. Anken har vært forgjeves og A bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd også betale saksomkostningene for lagmannsretten. Advokat Jacobsen har innlevet omkostningsoppgave og beregnet seg kr 0 for herredsretten og kr 3500 for lagmannsretten. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn og fastsetter saksomkostningene for herredsretten til kr 0, og for lagmannsretten til kr 3 500. Retten vil deretter drøfte saksomkostningsspørsmålet i ankesak LE-1992-00049 A mellom fylkeskommunen og A. A har tapt saken fullstendig. Lagmannsretten finner, sett på bakgrunn av Grant Carlsens brev til kontrollkommisjonen av 26 september 1990, at saken for herredsretten var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn til å få saken prøvet, jf tvistemålsloven §172 annet ledd jf §180 annet ledd. For lagmannsretten bør A betale saksomkostninger i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd, da lagmannsretten ikke finner grunn til å anvende unntaksreglene i §172 annet ledd. Advokat Jacobsen har innlevert omkostningsoppgave og beregnet seg kr 37500 i salær, kr 2070 i omkostninger og kr 10500 i rettsgebyr for lagmannsretten, tilsammen kr 50070. Advokat Jacobsen har videre beregnet seg kr 4500 i salær for motanken. Lagmannsretten legger omkostningsoppgavene til grunn og fastsetter saksomkostningene for lagmannsretten til kr 50070 og kr 4500, til sammen kr 54570. Dommen er enstemmig. Slutning: Ankesak nr 92-00048 A 1. Herredsrettens dom punkt 2 stadfestes. 2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler A til Kari Nissen Fuglseth 3500 - tretusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Ankesak nr 92-00049 A 1. Akershus fylkeskommune frifinnes. 2. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Akershus fylkeskommune 54570 - femtifiretusenfemhundreogsytti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
