Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Det ble avsagt slik kjennelse: C opptok 17. juni 1988 gjeldsbrevlån stort kr 782660 i Sparebanken ABC, nå Sparebanken NOR. Lånet ble benyttet til å kjøpe leilighet for kr 630000, samt kjøp av inventar for kr 130000. Banken hadde en pantoblibasjon i leiligheten. A og B stilte seg som selvskyldnerkausjonister for lånet og vedtok inndrivelse uten søksmål. Det fremgår av gjeldsbrevet at dets formål var "mellemfinansiering". Lånet ble konvertert ved at C senere opptok lån i Den Norske Hypotekforening (DNH) for en del av beløpet. C solgte sin bolig i juni 1990. Kausjonistene aksepterte at deres garant ble eneste sikkerhet på lånet. Etter at C fra 1989 til 1992 i noen grad hadde betjent lånet, gikk han konkurs. Banken begjærte 19. april 1993 utlegg overfor A. Begjæringen ble fremmet av namsmannen. A påklaget beslutningen til Oslo namsrett, som 12. oktober 1993 avsa kjennelse med slik slutning: 1. Begjæring om utlegg av 19. april 1993 fra advokatfullmektig Kjersti Sandvig på vegne av Sparebanken NOR overfor A tas ikke til følge. Klage av 5. mai 1993 fra A over namsmannens beslutning om å fremme utlegg tas til følge. 2. Sparebanken NOR betaler i sakskostnader til A kr 5250 - kronerfemtusentohundreogfemti 00/100 innen 2 - to - uker fra denne kjennelsens forkynnelse. Kjærende part, Sparebanken NOR, har i det vesentlige gjort gjeldende: Det er uriktig når namsretten har lagt til grunn at hoveddebitor C hadde lån på ca kr 1228000 da han fikk nytt lån på kr 782660 til kjøp av leiligheten. Retten har også tatt feil når den har funnet at banken ikke har overholdt sin lojalitetsplikt overfor A. Etter bankens syn foreligger det uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Banken foretok på vanlig måte en kredittvurdering av C. Det forelå ingen spesielle forhold som medførte at han fikk høyere lån enn han ellers ville ha fått. Lånet ble betjent med noen mindre uregelmessigheter til ut i 1992. Årsaken til Cs mislighold var dermed senere inntrådte forhold, ikke omstendigheter på tidspunktet for kredittgivningen. Da A kausjonerte for det nye lån, hadde C private lån på tilsammen kr 82803,67. Det bestrides at ett av dem var et billån som opprinnelig hadde vært på kr 350000 og som var blitt konvertert. Dessuten hadde han et lån til kjøp av forretning med kr 653005, slik at han i alt hadde kr 735808,67 i lån. Inkludert renter er disse beløp noe høyere. Forretningens kassakreditt bør ikke betraktes som et vanlig lån og derfor ikke regnes med ved vurderingen av hvor stor forpliktelse C hadde på kausjonstidspunktet. Pr. 30. juni 1988 var det trukket kr 149793,76 på denne kreditten. Det er videre uriktig når namsretten har bygget på at C benyttet kr 150000 av lånebeløpet til kjøp av inventar. Det fremgår av kjøpekontrakten at han betalte kr 130000 for dette. Namsretten har uriktig lagt til grunn at den leilighet C kjøpte - og som banken fikk pant i - hadde en verdi på kr 630000. Innhentet opplysninger viser at leilighetens salgsverdi var kr 770000. Det følger av dette at bankens pantesikkerhet altså ikke hadde vesentlig mindre verdi enn det A trodde, og banken har dermed ikke gitt ham mangelfull informasjon. Dersom lagmannsretten skulle bygge på den konkrete salgssum i stedet for den verdi leiligheten faktisk hadde, gjør banken subsidiært gjeldende at A 15. juni 1990 aksepterte at Cs lån skulle bli stående uten pantesikkerhet. Han kan da ikke senere påberope seg at kjøpesummen for leiligheten banken hadde pant i, var mindre enn det han trodde. A hadde ikke tatt forbehold om at banken skulle ha pantesikkerhet, og han kan da ikke senere påberope seg dette som bristende forutsetning, jf [[Rt-1928-256]] og [[Rt-1933-1271]], jf. også RG-1992-724. Banken har overholdt sin opplysningsplikt om Cs økonomiske situasjon. En slik opplysningsplikt foreligger bare dersom det dreier seg om refinansiering av et tidligere misligholdt lån, eller banken sitter inne med andre opplysninger som tyder på at det er en risiko ved dette konkrete låneopptak. Slike omstendigheter forelå ikke her. Sparebankloven §21 medfører taushetsplikt for de bankansatte om en kundes økonomiske forhold, og banken hadde dermed ikke anledning til å opplyse A om hvor mye C eller forretningen hadde i lån. Namsretten har også tatt feil når den har funnet at banken ikke har dokumentert at kjæremotparten fikk løpende informasjon om gjeldsforholdets utvikling. Lånet ble som forutsatt konvertert til DNH, noe som medførte at As kausjonsansvar samtidig ble redusert med tilsvarende beløp. Banken informerte kausjonisten om at C solgte leiligheten i 1990. Da mislighold oppsto i 1992, fikk A kopi av varsler til hoveddebitor. A fikk dessuten flere påkrav. A kan ikke høres med at han bare skulle hefte som kausjonist for en midlertidig periode. Det var hele tiden forutsetningen at han skulle fortsette å hefte som kausjonist, også etter konverteringen til DNH. Eventuell passivitet banken måtte ha utvist, er ikke tilstrekkelig til at As kausjonsansvar er bortfalt. Sparebanken NOR har nedlagt følgende påstand: 1. Utleggsbegjæring av 19. april 93 fremmes. 2. Sparebanken NOR tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten. Kjæremotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende: Banken har ikke oppfylt sin opplysningsplikt overfor kausjonisten. Banken har bevisbyrden for dette og kan ikke unnskylde seg med at dokumentasjon er gått tapt pga fusjoner og omorganiseringer. Det bestrides at banken har fulgt sin kredittvurderingspraksis i Cs tilfelle. Kausjonisten ble først klar over hva kausjonen innebar ved bankens prosesskrift 4. oktober 1993, hvor kjøpekontrakten for leiligheten var vedlagt. Ifølge bankpraksis skal lån ikke overstige 80 prosent av boligens låneverdi. Banken satt med en kjøpekontrakt på kr 760000, hvorav kr 630000 til leilighet, kr 130000 til inventar og kr 22660 til omkostninger. Dette tilsier at banken har gitt et utlån på 120 prosent. Kausjonisten var ukjent såvel med hva låneopptaket gikk til som bankens avvik fra praksis i lånesaker. Det fremgår av bankens kjæremål at man først i ettertid har innhentet taksten i forbindelse med salget av leiligheten. Dermed fremstår det klart at banken ikke kunne gi de rette opplysninger til kausjonisten fordi banken ikke hadde dem. Hoveddebitors økonomiske situasjon på kausjonstidspunktet tilsa at banken skulle ha informert kausjonisten. C hadde på det tidspunkt et lån som var nedbetalt til kr 653005. Det er feilaktig å anse dette som et forretningslån og ikke Cs private lån. Han hadde et personlig firma. Dessuten hadde C et billån pr. 29. september 1987 på 350000. Det fremgår av hans regnskaper at debitor ikke hadde mulighet for å nedbetale lånet til kr 49040, slik banken hevder. Lånet ble derimot konvertert i en annen låneinstitusjon. Banken må ved utlån ikke bare se på egne lån, men på hele debitors lånemasse. Til sammen utgjør disse lån kr 1003005. I tillegg kommer kassakredittlånet, som pr. 30. juni 1988 var maksimalt utnyttet med kr 149793,76. Dette lånet må inngå i vurderingen av debitors økonomiske situasjon, og dermed utgjør hoveddebitors totale låneopptak kr 1253005. I tillegg kommer et privatlån på ca kr 13000. Samlet lån var dermed ikke langt unna de tall namsretten har lagt til grunn. Med alle disse låneopptak og med et regnskap for en forretning som hadde knappe kr 250000 i overskudd pr. år, har banken ikke oppfylt sin opplysningsplikt overfor kausjonisten vedrørende debitors økonomiske stilling. Siden forretningslånet og lånet på leiligheten økte frem til 1992, må det ha oppstått mislighold før dette tidspunkt. Sparebankloven §21 er ikke avgjørende her. Den må avveies mot bankens opplysning- og lojalitetsplikt, jf [[Rt-1984-28]] om avtaleloven §33 og Falkanger Thorsens artikkel inntatt i Jussens Venner hefte 1 for 1993 (JV 1993 1). Med de gjeldsforpliktelser debitor hadde og senere ytterligere låneopptak, må banken såvel under inngåelsen av kausjonsavtalen som senere ha forstått at kausjonsforpliktelsen med stor sannsynlighet ville inntre. Bankens brev 5. juni 1990 til A gir ikke tilfredstillende opplysninger om hva salget innbragte eller hva lånet var nedbetalt med. Banken har som den profesjonelle part bevisbyrden ved tvil om dens opplysningsplikt er oppfylt. Etter dette følger at kausjonen er inngått ut fra bristende forutsetninger og dermed er å anse ugyldig etter avtaleloven §33. Slik denne sak ligger an, kan det ikke gis adgang til tvangsfullbyrdelse uten søksmål, jf den uklarhet som foreligger. A har nedlagt slik påstand: 1. Oslo namsretts kjennelse av 22. oktober 1993 opprettholdes. 2. A tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten. Lagmannsretten skal bemerke: Det følger av gjeldsbrevet av 17. juni 1988 at A som selvskyldnerkausjonist har vedtatt inndrivelse uten søksmål, jf tvangsloven av 1915 §3 nr. 6, jf nå tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 §7-2 (a). Det er uomstridt at hoveddebitor - C - har misligholdt sin forpliktelse. Under henvisning til avtaleloven §33 gjør A gjeldende at han likevel ikke er bundet av sin kausjonserklæring. Namsmannen besluttet å fremme utleggsforretningen etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-6. Avgjørelsen ble påklaget etter §5-16. Namsmannen fant ikke grunn til å endre sin beslutning om å fremme begjæringen, men gav klagen oppsettende virkning. Namsrettens avgjørelse i klagesaken ble avgjort på grunnlag av rettsmøte. Tvisten ble ikke overført til behandling i søksmåls former etter §6-6. A har gjort gjeldende at han ikke var gjort kjent med at leiligheten kun kostet kr 630000 og ikke kr 780000 som var lånesummen, og at han ikke visste at Cs lån også skulle gå til kjøp av inventar til ca kr 130000. Banken har innvendt at leilighetens reelle verdi var ca kr 770000, bl a under henvisning til en fremlagt takst. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til nøyaktig hvilken verdi leiligheten hadde. As kausjonserklæring inneholder ingen forbehold om at leiligheten skulle tjene som realsikkerhet for lånet. Ifølge gjeldsbrevet er kausjonisten innforstått med at forbehold som ikke er inntatt i gjeldsbrevet, ikke kan påberopes senere. Det er ikke fremkommet opplysninger som tyder på at A overfor banken gav uttykk for at han kausjonerte under forutsetning av at leiligheten hadde en bestemt verdi. Det er sikker rett at en kausjonist ikke kan gjøre gjeldende en uriktig forutsetning om realsikkerhet dersom dette ikke har vært fremme under drøftelsene eller på annen måte er kommet til uttrykk. I denne sak har A dessuten i forbindelse med salg av leiligheten i 1990 uttrykkelig akseptert at kausjonen ble eneste sikkerhet på lånet. På denne bakgrunn kan han ikke høres med innvendinger knyttet til boligens verdi og om en del av lånet gikk med til kjøp av inventar. Det måtte først og fremst være opp til ham å undersøke de konkrete forhold før han tegnet seg som kausjonist. A har videre gjort gjeldende at han på kausjonstidspunktet ikke var klar over Cs vanskelige økonomiske situasjon, og at banken skulle ha informert ham om dette. På grunnlag av det fremlagte materiale legger lagmannsretten til grunn at Cs private engasjement i banken pr. 30. juni 1988 inkludert rente utgjorde kr 89537,67. Hans forretningslån inkludert rente var på samme tidspunkt kr 727442,-. Det totale engasjement var etter dette kr 816979,67. I tillegg hadde forretningen en kassakreditt hvor det på kausjonstidspunktet var trukket kr 149793,76. Lagmannsretten legger begrenset vekt på dette, siden denne type kreditt etter sin art vil variere sterkt over tid. De beløp lagmannsretten her bygger på, er noe mindre enn det namsretten har lagt til grunn. Det er ikke fremkommet holdepunkter for at C frem til kausjonstidspunktet hadde misligholdt sine forpliktelser. Bankens tidligere erfaring med hoveddebitor gav derfor i seg selv ingen foranledning til å informere kausjonisten. Denne sak ligger derfor anderledes an enn dom inntatt i [[Rt-1984-28]]. Spørsmålet blir så om omstendighetene i forbindelse med det omstridte lån på kr 780460,- tilsa at banken gav kausjonisten noen form for informasjon. Det har vært reist spørsmål om banken foretok noen kredittvurdering av C. På grunn av fusjoner og omorganiseringer har banken ikke kunnet fremlegge dokumentasjon for dette. Lagmannsretten legger likevel til grunn at det i samsvar med vanlig bankpraksis ble foretatt en slik vurdering. Hvor grundig den var, kan ikke fastslås i ettertid. I forhold til eventuell manglende innformasjon fra bankens side blir spørsmålet om det ut fra den totale gjeldsbelastning måtte fremstå som overveiende sannsynlig at hoveddebitor ville misligholde lånet. Det dreide seg om et mellomfinansieringslån med forfall 15. desember 1988. I denne perioden skulle det betales renter - som var fradragsberettigede - med 18 %, men ikke avdrag. Det kan ikke ses at dette gav grunn til å varsle kausjonisten, og det er for øvrig på det rene at lånet ble betjent i denne perioden. En del av lånet - kr 484800 - ble allerede i september 1988 konvertert til DNH. Kausjonisten måtte være forberedt på konvertering, siden det fremgikk av gjeldsbrevets tekst at det var et mellomfinansieringslån. I og med konverteringen ble kausjonistens ansvar redusert til den resterende gjeld hvor banken fortsatt var kreditor, samt renter for mellomperioden. Lagmannsretten må videre legge til grunn at C betjente restlånet til banken med 14,5 % rente og terminbeløp på kr 4500,- pr. måned fra 1988 til 1992, om enn med noen uregelmessigheter i 1991. Selv om hoveddebitors økonomiske situasjon nok var anstrengt, viser det likevel at han hadde mulighet til å betjene lånet i en lang periode. Det må i første rekke være opp til en kausjonist å foreta nærmere undersøkelser om hoveddebitors økonomiske situasjon før han påtar seg et kausjonsansvar. En feilbedømmelse vil i utgangspunktet være hans risiko. I denne sak hadde A mulighet for å undersøke situasjonen både før han påtok seg kausjonsansvaret i 1988 og da han i juni 1990 sa seg villig til at kausjonen skulle være eneste sikkerhet for lånet. Selv om Cs totale gjeldsbyrde var stor, har lagmannsretten ikke funnet grunnlag for å fastslå illojal opptreden fra bankens side som kan medføre at kausjonsansvaret settes til side etter avtaleloven §33. Etter dette blir utleggsbegjæringen å fremme. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §403 første ledd er saken avgjort uten muntlig forhandling. Slik lagmannsretten ser på saken, har det ikke vært nødvendig med bevisopptak etter §402. Kjæremålet har ført frem. Saken har imidlertid vært bedre opplyst for lagmannsretten enn for namsretten, noe som blant annet skyldes at banken tidligere ikke har fremlagt mer fullstendige opplysninger. Saken har dessuten medført tvil. Lagmannsretten finner derfor at saksomkostninger ikke børtilkjennes for noen instans, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Utleggsbegjæring av 19. april 1993 fremmes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for namsrett eller for lagmannsrett. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
