Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder tvist om hvor stor andel en ektefelle skal ha utlagt på sin lodd ved skifte av et felleseie, der den annen ektefelle hadde betydelige særeiemidler og det forelå en sammenblanding mellom felleseiet og særeiemidlene. A og B inngikk ekteskap i 1973 etter at de hadde bodd sammen siden 1971. I 1967 overtok B fra sin far 150 aksjer i selskapet AS Trial. I 1982 inngikk ektefellene avtale om opprettelse av ektepakt, der det ble bestemt at de skulle ha delvis særeie. Særeiet er beskrevet på følgende måte: «Samtlige aksjer i AS Trial som ektemannen i dag eier, og senere måtte bli eier av skal være dennes særeie. Dersom mannen dør først skal hustruen kunne sitte i utskifte med mannens særeie.» Ektepakten innebar etter dagjeldende ektefellelov at det som trådte i stedet for de aksjer som var Bs særeie, skulle bli Bs særeie, mens avkastningen av særeiet skulle være felleseie. Etter at den nye ekteskapslov trådte i kraft den 1. januar 1993, skulle også avkastningen av særeiet være Bs særeie. Ved en fusjon i 1984 mellom AS Trial og Olav Thon Eiendomsselskap AS ble Bs aksjer byttet inn mot aksjer i Olav Thon Eiendomsselskap AS. Han ble dessuten tildelt fondsaksjer i dette selskap i årene 1985 til 1991, og han mottok aksjeutbytte i årene 1990 til 1996. B har i perioden 1985-1996 solgt aksjer, herunder fondsaksjer, for i alt ca 16,4 millioner kroner, hvorav fondsaksjenes samlede verdi var på ca 7,6 millioner kroner. Han kjøpte i denne periode et betydelig antall premieobligasjoner, som etter hvert ble solgt. Gevinsten av premieobligasjonene for perioden 1985 - 1992 utgjorde ca 1,8 millioner kroner. Mens ektefellene var gift, opptok B betydelige lån, som i en viss utstrekning ble nedbetalt eller konvertert i nye lån. Det fremgår ikke av de enkelte lån eller nedbetalinger hvilke eiendommer eller formuesgoder lånene er knyttet til. I 1985 var gjelden på ca 1 million kroner. Den steg til ca 2,6 millioner kroner i 1989, og ble deretter redusert, slik at den i 1991 var på ca 2,4 millioner kroner. I 1992 var gjelden på ca 3,2 millioner kroner, og den ble deretter redusert slik at den i 1995/1996 var på ca 2,5 millioner kroner.. I 1981 flyttet ektefellene til Sverige etter avsluttede studier i Danmark. B var utdannet lege og hadde turnusplass på Lidkøpings lasarett. A var utdannet lektor og hadde timelærerstilling ved byens videregående skole. I 1984 flyttet B tilbake til Norge, og A og ektefellenes 2 barn flyttet etter i 1985. De kjøpte da eiendommen - - -veien 40 i Lillehammer for kr 1.130.000, som de flyttet inn i. Det ble i denne forbindelse tatt opp et lån på kr 450.000 i DnB og et lån på kr 500.000 i Realkreditt. I årene som fulgte kjøpte B eiendommen - - - i Øyer, eiendommen - - - i Lom, en timeshareleilighet i Portugal og en timeshareleilighet i Skottland. I 1989 etablerte B egen legepraksis i leiede lokaler i - - -gate 11 i Lillehammer. Han kjøpte lokalene i 1991 for kr 1.150.000. Kjøpet ble i sin helhet finansiert ved lån. I 1988 kjøpte B en Mercedes stasjonsvogn 300 E for kr 850.000, hvorav kr 150.000 ble gjort opp ved innbytte av en bil de da hadde. Noe senere, antageligvis i 1990, kjøpte B en Mercedes Geländerwagen for ca kr 300.000. I 1996 kjøpte ektefellene en VW Golf, som A allerede har overtatt. Fra 1. januar 1995 ble legepraksisen til B omdannet til et aksjeselskap. I åpningsbalansen for selskapet er det ført opp inventar og utstyr med kr 276.063 samt goodwill med kr 1.400.000. Kortsiktig gjeld er ført opp med kr 1.676.063. Dette var gjeld til B fordi han hadde overdratt til selskapet inventar og utstyr, samt at han hadde en fordring mot selskapet tilsvarende den beregnede goodwill. I 1995 flyttet familien AB til - - - i Øyer, og boligen i - - -veien på Lillehammer ble solgt for 1.4 millioner kroner . Samlivet mellom ektefellene opphørte den 1. mai 1996, og partene ble separert den 26. juni 1996. Ved stevning av 2. juli 1998 til Sør-Gudbrandsdal herredsrett har A reist sak mot B med krav om utbetaling av hennes andel av partenes felles bo, etter at en begjæring om offentlig skifte var trukket tilbake. I stevningen ble det nedlagt slik påstand: 1. B dømmes til å utbetale til A kr 2.816.000 med tillegg av 12 % p.a. rente fra 2. juli 1998 til betaling skjer. 2. B dømmes til å betale saksomkostninger med tillegg av 12 % p.a. rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse. I tilsvar av 3. september 1998 nedla B slik påstand: 1. B betaler til A kr 500.000 innen 14 dager etter dommens forkynnelse. 2. B tilkjennes saksomkostninger. Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa den 12. april 1999 dom med slik slutning: 1. B betaler 500.000 - femhundretusen - kroner til A med tillegg av rente med 12 % p.a. fra 2. juli 1998 til betaling skjer. 2. A betaler saksomkostninger til B med 66.700 - sekstisekstusensyvhundre - kroner. 3. Oppfyllelsesfristen for det i pkt 1 og 2 nevnte er 2 - to - uker. Når det gjelder saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten, vises det til herredsrettens dom. A har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og B har tatt til motmæle. Hovedforhandling ble avholdt på Lillehammer den 25. og 26. januar 2000. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 2 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. A har i hovedsak anført følgende: Samlivet mellom ektefellene ble brutt den 1. mai 1996, og denne dato må legges til grunn som skjæringstidspunktet etter ekteskapsloven §60. Etter den tidligere ektefelleloven §24, som gjaldt frem til 1. januar 1993, inngikk avkastningen av Bs særeie i partenes felleseie. Det gjøres for lagmannsretten ikke gjeldende at de fondsaksjer som ble utdelt, gikk inn i felleseiet. Derimot har aksjeutbytte, renter og avkastning av premieobligasjoner gått inn i felleseiet. Avkastningen av premieobligasjonene utgjorde ialt ca 1,8 millioner kroner. Særeiemidlene og felleseiemidlene er blandet sammen, og tilsvarende gjelder for partenes gjeld. B må bære risikoen for denne sammenblanding i den utstrekning det er tvil om hva felleseiet besto av. Det gjøres gjeldende at felleseiet besto av følgende poster, som på skjæringstidspunktet må verdsettes på følgende måte: Selveierseksjon i - - -gate 11, Lillehammer kr 1.150.000 Biler kr 250.000 Fordring mot AS B vedrørende goodwill, inventar og utbytte kr 716.000 Salg av bolig i - - -veien 40, Lillehammer kr 330.000 Egenkapital i AS B kr 297.080 I alt kr 2.743. 080 Av dette beløp skal A ha halvparten, som utgjør kr 1.371.500. Etter fradrag for den bil hun har overtatt og som hadde en netto verdi på ca kr 100.000, blir hennes krav mot B på kr 1.271.500. Når det gjelder selveierseksjonen i - - -gate 11, Lillehammer, må verdien av denne slik partene er enige om, fastsettes til kr 1.150.000. Det gjøres dessuten gjeldende at all gjeld som ble stiftet ved kjøp av selveierseksjonen er nedbetalt. Det var tilstrekkelig med midler i fellesboet til å nedbetale gjelden, og det fremgår av Bs samlede gjeldsoversikt at gjelden ble redusert med ca kr 400.000 hvert år i 1994 og 1995. I 1994 må det legges til grunn at gjelden for eierseksjonen ble redusert med ca kr 400.000, og den resterende gjeld ble betalt i 1995 etter at eiendommen i - - -veien ble solgt for 1,4 millioner kroner. Gjeld som kan tilbakeføres til - - -veien på henholdsvis kr 500.000 og kr 360.000 ble betalt, og restgjelden på - - -gate 11 er innfridd. Dessuten må det legges til grunn - slik partene er enige om - at salget av boligen i - - -veien har tilført det felles bo en verdi på kr 330.000. Den kraftige nedbetaling av gjelden er ikke synliggjort i den gjeldsoversikt B har utarbeidet, fordi det samtidig ble stiftet gjeld i forbindelse med utbygging av eiendommen - - - i Øyer som er Bs særeie og derfor uvedkommende for fellesboet. Når det gjelder bilene, er det i alle fall ikke grunnlag for å sette verdien lavere enn kr 250.000, selv om det legges til grunn at noe av finansieringen har skjedd ved særeiemidler. Dessuten vises det til at en av bilene ble finansiert med en innbyttebil som tilhørte fellesboet og som hadde en verdi på ca kr 150.000. Videre er en nettoverdien på den VW Golf som A har overtatt på ca kr 100.000. Når det gjelder Bs fordring mot AS B, gjøres det gjeldende at både goodwill, inventar og utbytte må inngå i det felles bo. Inventaret tilhørte felleseiet før aksjeselskapet ble stiftet, og utbyttet var i 1995 oppført som en fordring som tilhørte fellesboet. Når det gjelder den beregnede goodwill, er det etablert en fordring som ikke er reversibel. På skjæringstidspunket var fordringen på kr 853.102, og det må gjøres fradrag for latent skatt. Goodwillverdien er en forretningsverdi som fremkommer når en virksomhet er solgt mot et vederlag som overstiger verdien av de enkelte formuesgjenstander. Dersom goodwillbeløpet hadde vært ansett som lønn, ville ligningsmyndighetene ikke ha godkjent at den gunstige beskatningsmåten kunne anvendes. I dette tilfellet må det derfor legges til grunn at goodwillen er knyttet til legevirksomheten som sådan og at den ikke kan anses som lønn knyttet til B person. Goodwillen må da i sin helhet være omfattet av verdien av aksjeselskapet og inngå i delingsgrunnlaget ved skifte av partenes felles bo. Videre gjøres gjeldende at egenkapitalen i aksjeselskapet er omfattet av det felles bo. Ved beregningen er det lagt til grunn opplysninger som fremgår av selvangivelsen for B AS for inntektsåret 1996, der egenkapitalen ved utløpet av 1996 var på kr 299.953, mens den ved utløpet av 1995 var på kr 185.208. Da det ikke er mulig å beregne egenkapitalen eksakt pr. skjæringstidspunktet 1. mai 1996, må gjennomsnittet av egenkapitalene for de to år legges til grunn for den verdi som skal omfattes av fellesboet. Egenkapitalen utgjør etter dette kr 297.080. A har nedlagt slik påstand: 1. B betaler til A kr 1.271.500 med tillegg av 12% p.a. rente fra 2. mai 1998 til betaling skjer. 2. B betaler A saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av 12% p.a. rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer. B har i hovedsak anført følgende: B fremsatte for herredsretten et tilbud til A om betaling av kr 500.000, samt at hun i tillegg skulle få beholde bilen som hadde en en verdi på ca kr 100.000. Dette ble lagt til grunn for herredsrettens dom og innebærer at A ikke kan kreve mer enn det som ble fastsatt av herredsretten, med mindre det legges til grunn at partenes felles bo var på mer enn 1,2 millioner kroner. Det innbo og løsøre partene allerede har fordelt, er holdt utenfor denne beregning. B gjør gjeldende at partenes felles bo har en verdi som er betydelig lavere enn det som lå til grunn for hans tilbud og herredsrettens dom, fordi flere av de poster A har medregnet i boet skal holdes utenfor delingsgrunnlaget, og fordi enkelte verdier er uriktig beregnet. Det gjøres gjeldende at felleseiet består av følgende poster som må verdsettes slik: Nettoverdi av selveierseksjon i - - -gate 11 kr 100.000 Klinikk, inventar kr 214.000 VW Golf kr 100.000 Netto overskudd ved salg av - - -veien 40 kr 330.000 I alt kr 744.000 Av dette beløp skulle A egentlig hatt halvparten, med fradrag av verdien på Golfen på kr 100.000 som hun allerede har overtatt. På grunn av den økonomiske sammenblanding som har funnet sted mellom felleseiemidler og Bs særeiemidler, vil det i noen utstrekning være nødvendig å fastsette omfanget av felleseiet ved skjønn. I såfall er det mye å gå på i favør av A før hun kan kreve mer enn det som ble fastlagt ved herredsrettens dom. Ved vurderingen av hva som omfattes av felleseiet og hva som omfattes av særeiet, må det tas utgangspunkt i at det mens partene levde sammen ble solgt aksjer for ca 16,4 millioner kroner, som uomtvistet er Bs særeiemidler. Videre har premieobligasjonene gitt gevinster fra 1985 til og med 1992 på ialt ca 1,8 millioner kroner. Det gjøres gjeldende at også dette beløp er særeiemidler. Samlet aksjeutbytte frem til og med 1992 er felleseiemidler og beløper seg til ca kr 67.000. Det som er omtvistet av tilgangen av disse midler, er beløpet på ca 1,8 millioner kroner, det vil si ca 10% av de samlede midler. Av særeiemidlene har ektefellene forbrukt ca 8 millioner kroner frem til samlivsbruddet. Det gjøres gjeldende at gevinstene på premieobligasjonene ikke kan anses for å være avkastning, og at de heller ikke etter den gamle ektefellelov skulle være felleseie. Derimot må gevinstene ansees for å være noe som har trådt i stedet for obligasjonene, slik at gevinstene også frem til 1. januar 1993 må betraktes som særeie. Dersom gevinstene ikke trer istedet for obligasjonene, bør disse skjevdeles etter ekteskapsloven §59. Tilgangen av felleseiemidler har utover det som har vært avkastning av særeiemidler, bestått av Bs arbeidsinntekt, som var meget beskjeden frem til begynnelsen av 1990 - tallet. Videre har A hatt egen inntekt fra 1993. Disse inntekter skulle i tillegg til å dekke levekostnader også betjene fellesgjelden, der det påløp betydelige renter. Det vises til lån på ca 1 milion kroner ved kjøp av - - -veien 40, lån på ca 1 million kroner ved etablering av legepraksisen og lån på ca 1 million kroner ved kjøp av lokalene der legepraksisen er. Eierseksjonen i - - -gate 11, Lillehammer, ble fullt ut lånefinansiert da den ble kjøpt i januar 1992. Gjelden ble konvertert til nye lån i 1993, uten at gjelden ble redusert. Det er ikke riktig som anført fra As side, at det ble foretatt nedbetaling med kr 400.000 kroner på - - -gate i 1994. I 1994 hadde B en inntekt på kr 680.000 før skatt og måtte betjene betydelige renteutgifter. Samme år solgte han imidlertid aksjer og premieobligasjoner for mer enn kr 800.000 kroner som var rene særeiemidler og som er benyttet til nedbetaling av lån i 1994, slik at den samlede gjeld ble redusert med kr 400.000. Det aksepteres imidlertid rent skjønnsmessig at det er foretatt nedbetaling på lånet i - - -gate med kr 100.000 av felleseiets midler, slik at nettoverdien av seksjonen i - - -gate 11 fastsettes til dette beløp. Når det gjelder eiendommen - - -veien 40, må det i alle fall legges til grunn at kjøpet ble finansiert ved lån i Realkreditt på kr 500.000 og lån i DnB på kr 450.000. B anfører at hele eiendommen ble lånefinansiert, uten at det resterende lån kan dokumenteres. Eiendommen ble kjøpt for kr 1.130.000, og det aksepteres derfor at det legges til grunn at ektefellene hadde en egenkapital på kr 180.000 da eiendommen ble kjøpt. Videre må det legges til grunn at lånet i DnB, som var til rest med kr 360.000 i 1992 og som da ble konvertert til nytt lån, var nedbetalt med kr 150.000 slik at restsaldo på skjæringstidspunktet er kr 300.000. Nettoverdien av boligen i - - -veien godtas derfor å være kr 330.000, som er summen av egenkapitalen ved kjøp og nedbetalingen av lånet i DnB. Forøvrig anføres at B har benyttet særeiemidler i størrelsesorden kr 100.000 ved kjøpet av boligen samt at han har foretatt påkostninger til garasje m.v. med kr 480.000. Når det gjelder bilene, gjøres gjeldende at stasjonsvognen som ble kjøpt i 1988 for kr 850.000, ble finansiert ved betaling av kr 700.000 som er særeiemidler, finasiert ved salg av aksjer og kr 150.000 i innbytte av en brukt bil. Denne bruktbil var felleseie, og det aksepteres derfor at en forholdsvis andel av stasjonsvognens verdi på skjæringstidspunktet er felleseiemidler som skal inngå i delingsgrunnlaget. Bilen som ble kjøpt i 1990 var i sin helhet finansiert ved særeiemidler. Familien hadde da heller ingen mulighet til å finansiere dette kjøp gjennom felleseiemidler. Forøvrig er det enighet om at Golfen, som ble kjøpt i 1996 og som har en nettoverdi på ca kr 100.000, inngår i felleseiet. I forbindelse med omdannelsen av Bs legevirksomhet til et aksjeselskap, ble det beregnet en goodwill ut fra en beregnet avkastning utover en normal lønn, der den kapitaliserte verdi med et avkastningkrav på 14% ble satt til kr 1.419.285, avrundet til 1,4 millioner kroner. Selv om en goodwill i utgangspunktet ikke skal komme til fradrag ved fastsettelsen av selskapets verdi, skal den ikke tas med ved verdiberegningen og heller ikke inngå i delingsgrunnlaget dersom den er knyttet til vedkommendes fortsatte arbeidsinnsats. Det er ikke skapt noen verdi ved omdannelsen, og selskapet kan ikke selge goodwillen. Dersom B hadde fortsatt sin praksis uten å stifte et aksjeselskap, ville det ikke vært noen goodwill som skulle verdsettes og inngå i delingsgrunnlaget. Ved et eventuelt salg av aksjeselskapet ville goodwillen ikke hatt noen verdi dersom B hadde fortsatt sin praksis i Lillehammerområdet. En slik goodwill ville bare hatt noen verdi dersom B i forbindelse med et salg av selskapet hadde sluttet å drive privat praksis eller flyttet ut av distriktet. Forøvrig vises det til avtale mellom Kommunenes Sentralforbund og Den norske legeforening om yrkeskommunal avtalepraksis for legespesialister som ble gjort gjeldende fra 1. juli 1998, og som innebærer at B etter denne dato under ingen omstendighet kunne overdra den beregnede goodwill, selv om han hadde nedlagt virksomheten eller flyttet fra distriktet. Ingen reelle hensyn tilsier at A skal ha en større andel av felleseiet fordi B året før samlivsbruddet omdannet sin virksomhet til et aksjeselskap. Omdannelsen fant sted fordi dette var skattemessig gunstig, og dette er akseptert av ligningsmyndighetene. I nærværende sak må imidlertid spørsmålet om goodwillen skal inngå i selskapets verdi og dermed omfattes av delingsgrunnlaget, vurderes ut fra ekteskapslovens bestemmelser. Det er på det rene at goodwillen er en diskontert nåverdi av Bs fremtidige arbeidsvederlag etter skjæringstidspunktet. Goodwillen er personlig knyttet til Bs arbeidsinnsats og skal derfor ikke tas med ved verdiansettelsen. Subsidiært gjøres gjeldende at den beregnede goodwill er verdsatt for høyt, idet den etter fradrag av skatt ville være på ca kr 500.000. Atter subsidiært gjøres gjeldende at goodwillen må skjevdeles etter ekteskapsloven §59 tredje ledd. Utstyr og inventar tilknyttet legepraksisen skal tas med ved verdifastsettelsen av fellesboet. Gjennomsnittsverdien for 1995 og 1996 var på kr 214.000, og denne bør legges til grunn. Utover dette vil det ikke være noen egenkapital i aksjeselskapet som skal tas med ved verdsettelsen. Verdien av felleseiet er således langt lavere enn det beløp B har akseptert å legge til grunn for delingen. Dersom det allikevel skulle legges til grunn at felleseiet har en større verdi enn 1 million kroner med tillegg av dobbelt verdi av Golfen, kreves skjevdeling for det overskytende etter ekteskapsloven §59 første ledd. B har nedlagt slik påstand: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. A idømmes saksomkostninger for lagmannsrett, med tillegg av 12% rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer. Lagmannsretten vil bemerke følgende: Lagmannsretten legger til grunn at innbo og løsøre som tilhørte felleseiet, er delt i minnelighet mellom partene. Det som utover dette tilhørte partenes fellesbo på skjæringstidspunktet skal som utgangspunkt fordeles likt mellom dem, med mindre skjevdelingsregelen i ekteskapsloven §59 første ledd kommer til anvendelse. Skjæringstidspunktet for hvilke eiendeler som er omfattet av fellesboet og som skal inngå i delingsgrunnlaget fremgår av ekteskapsloven §60. Det er i nærværende sak enighet mellom partene om at det er tidspunktet for det faktiske samlivsbrudd, det vil si den 1. mai 1996, som skal legges til grunn. Uklarheten om hva som omfattes av fellesboet, skyldes etter lagmannsrettens oppfatning i stor utstrekning at B har hatt betydelige særeiemidler, og at det har funnet sted en sammenblanding mellom særeiemidlene og felleseiemidlene. Det er også for flere gjeldsposters vedkommende uklart om de knytter seg til felleseiet eller særeiet. Slik ektepakten av 1982 var formulert, er det på det rene at det som trådte i stedet for særeie, skulle være særeie, mens avkastningen skulle bli felleseie. Dette fremgår av ektefelleloven av 20. mai 1927 nr. 1 §24 første og annet ledd, som gjaldt frem til den nye ekteskapslov trådte i kraft 1. januar 1993, der også avkastningen av særeie ville være særeie, jf. §49. Den samlede verdi av aksjer, herunder fondsaksjer, som B solgte fra 1985 og frem til skjæringstidspunktet, var på ca 16,4 millioner kroner. Det som trådte i stedet for dette beløp, var derfor hans særeie. For salgssummen kjøpte han blant annet betydelige antall premieobligasjoner, som frem til og med 1992 medførte utbetaling av gevinster på i alt ca 1,8 millioner kroner. Det er enighet om at premieobligasjonene var Bs særeie,mens det er omtvistet om gevinstene var særeiemidler eller felleseiemidler. Etter lagmannsrettens oppfatning må utbetaling av gevinster fra premieobligasjonene anses på samme måte som utbetaling av renter, idet de uttrukne gevinster var en avkastning av det innskudd som var gjort ved kjøp av premieobligasjoner, og som etter utløp ble innløst til pålydende verdi. Det kan derfor etter lagmannsrettens oppfatning ikke legges til grunn at de uttrukne gevinster var noe som trådte i stedet for de premieobligasjonener som var kjøpt. Det må etter dette legges til grunn at beløpet på 1,8 millioner kroner inngikk i felleseiet. Det lagmannsretten skal avgjøre når det gjelder delingsgrunnlagets omfang, er nettoverdien av de lokaler og det aksjeselskap som var tilknyttet legepraksisen, d.v.s. verdien av eierseksjonen i - - -gate 11 på Lillehammer, verdien av Bs fordring mot aksjeselskapet vedrørende goodwill, inventar og utbytte, samt verdien av eventuell egenkapital i selskapet ut over dette. Videre skal det avgjøres om verdien av de to bilene som ble kjøpt ca 1988 -1990 skal omfattes av særeiet. Lagmannsretten legger til grunn at partene nå er enige om at nettoverdien av Golfen som A har overtatt, settes til kr 100.000. Videre er partene er enige om at salget av eiendommen - - -veien 40 i 1995 innbrakte netto kr 330.000,- i felleseiet, men det er uenighet om hvilken betydning dette har hatt når det gjelder spørsmålet om hvor vidt og i hvilken utstrekning det er foretatt nedbetaling av gjeld med felleseiemidler på eierseksjonen i - - -gate 11. Lagmannsretten tar først standpunkt til om de to biler som ble kjøpt i 1988 og 1990 er omfattet av felleseiet, eller om de ble kjøpt for Bs særeiemidler. Bilen som ble kjøpt i 1988 var en Mercedes Benz 300 E 4-matic 1988 modell, som hadde en kjøpesum på kr 850.000,-. Det er på det rene at bilen delvis ble betalt ved innbytte av en bruktbil hvor verdien av denne ble satt til kr 150.000,-. Etter den bevisførsel som har funnet sted, finner lagmannsretten at innbyttebilen var omfattet av felleseiet. Derimot er lagmannsretten kommet til at den resterende kjøpesum på kr 700.000,- ble betalt med Bs særeiemidler. B hadde i 1988 en lønn på kr 140.000, renteinntekter på kr 25.000 og avkastning av premieobligasjoner på kr 401.000, til sammen felleseiemidler som utgjorde kr 566.000, og som etter fradrag av skatt bl.a skulle dekke utgifter til familiens livsopphold. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det har vært mulig å finansiere denne bilen gjennom felleseiemidler. Det er dessuten opplyst at B i 1988 solgte aksjer for ca 2,2 millioner kroner. Lagmannsretten finner etter den bevisførsel som har funnet sted at det er mest sannsynlig at kr 700.000,- av kjøpesummen på kr 850.000,- ble betalt med særeiemidler og legger dette til grunn. Partene er enige om at bilen på skjæringstidspunktet hadde en verdi på kr 250.000. Etter lagmannsrettens oppfatning må en forholdmessig andel av denne verdi, som tilsvarer andelen av felleseiemidler som ble benyttet til å kjøpe bilen, inngå i felleseiet. Dette innebærer avrundet at kr 45.000,- av stasjonsvognens verdi inngår i felleseiet. Når det gjelder den andre bilen, en Mercedes Benz Geländerwagen 1987-modell, som ble kjøpt inn ca 1990, finner også lagmannsretten her, ut fra den bevisføring som har funnet sted, at partene ikke hadde slike inntekter i fellesboet som sannsynliggjør at bilen var finansiert med felleseiemidler. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at denne bil i sin helhet er finansiert ved Bs særeiemidler, og den blir derfor å holde utenfor delingsgrunnlaget. I 1995 omdannet B legepraksisen fra å være en personlig virksomhet til et aksjeselskap. Aksjeselskapet inngår som en del av felleseiet, og selskapets omsetningsverdi vil derfor inngå i delingsgrunnlaget. Selskapets bokførte verdi vil ikke være avgjørende ut over den innflytelse dette kan ha på en eventuell salgsverdi på skjæringstidspunktet. En forretnings goodwill skal normalt regnes med i salgsverdien hvor forretningen ved et salg vil beholde den gamle kundekrets. Da er goodwillen en faktor som rent generelt øker omsetningsverdien. Dersom innehaverens person er avgjørende for den fremtidige goodwill, blir forholdet et annet. Hvis goodwillen er avhengig av at vedkommende fortsetter virksomheten, kan den ikke tillegges betydning ved verdsettelsen i forbindelse med skifte av felleseiet. Skulle virksomheten i et slikt tilfelle avhendes, ville salgsverdien tilsvare selskapets slakteverdi, med mindre innehaveren forpliktet seg til ikke å fortsette sin virksomhet i samme distrikt, jf. Peter Lødrup: Familieretten 2. utg. s. 217, samt Vera Holmøy og Peter Lødrup: Ekteskapsloven m.m., 1994 s. 445. Det vises for øvrig til NOU 1987:30, side 141. Etter lagmannsrettens oppfatning er goodwillen i nærværende sak ut fra en konkret vurdering knyttet til Bs person på en slik måte at den ikke skal tas med ved verdiberegningen av selskapet. Det fremgår av den måte goodwillen er beregnet på, at den er knyttet til Bs fremtidige arbeidsinnsats i selskapet. Omdannelsen til aksjeselskap medførte i seg selv ikke noen verdiøkning, og ved et salg av selskapet ville goodwillen etter lagmannsrettens oppfatning ikke ha noen verdi med mindre B forpliktet seg til ikke å begynne konkurrerende virksomhet i samme strøk, noe som ikke har vært aktuellt i nærværende sak. Inventar og utstyr tilhørende selskapet må tas med ved verdifastsettelsen av fellesboet. I resultatregnskapet for B AS for 1995 er inventar og utstyr ført opp med kr 234.700,- og det er ført opp med kr 193.400,- i 1996. Det foreligger ingen annen verdsettelse av inventaret som tilsier at lagmannsretten bør legge andre tall til grunn. Da skjæringstidspunktet er 1. mai 1996, finner lagmannsrettenskjønnsmessig at gjennomsnittsverdien av beløpene født xx.xx.1995 og 31.12.1996 bør legges til grunn, det vil si at inventaret verdsettes til kr 214.000. Når det gjelder fordring på avsatt utbytte, er dette knyttet til Bs arbeidsinnsats på samme måte som når det gjelder goodwillen, og lagmannsretten finner ikke at dette bør tas med ved verdifastsettelsen. Ut over de forhold som foran er nevnt, foreligger det ikke noen egenkapital i aksjeselskapet som skal tas med i beregningsgrunnlaget. Legevirksomheten ble drevet i en eierseksjon i - - -gate 11 i Lillehammer, som i 1991 ble kjøpt for kr 1.150.000, og som ble fullfinansiert ved lån. Partene er, på grunn av det generelle etterfølgende prisfall og den senere prisstigning som fant sted for forretningseiendommer i Lillehammer, enige om at bruttoverdien av eierseksjonen på skjæringstidspunktet skal settes lik kjøpesummen, det vil si kr 1.150.000. Derimot er det uenighet om i hvilken utstrekning gjelden er nedbetalt med felleseiemidler. A har anført at gjelden på eierseksjonen i sin helhet var nedbetalt på skjæringstidspunktet, mens B har anført at han skjønnsmessig kan akseptere at gjelden da var nedbetalt med ca kr 100.000. Det kan ikke ut fra gjeldsoversiktene for de enkelte år fastslås om - eller i hvor stor utstrekning - gjelden på eierseksjonen var nedbetalt med felleseiemidler. Ved utløpet av 1993 var Bs samlede gjeld på kr 3.200.484, ved utløpet av 1994 var den redusert til 2.818.678, og ved utløpet av 1995 var den redusert ytterligere til kr 2.415.828. Selv om det legges til grunn at gjelden på - - -veien var fullt nedbetalt ved salget i 1995, hadde felleseiet etter lagmannsrettens oppfatning midler til disposisjon som innebar at det også var mulig å foreta en viss nedbetaling av gjelden på eierseksjonen i - - -gate 11. Det er ved denne vurdering lagt til grunn at også gevinstene av premieobligasjonene inngikk i felleseiet. Av diskonteringsnota datert 03.01.1992 fra DnB fremgår det at gjelden vedrørende - - -gate 11 var avdragsfri til 3. april 1992. Det skulle deretter betales kr 29.500,- pr. avdrag, og det er oppgitt fire terminer pr. år, det vil si kr 118.000,- pr. år som innebærer at lånet ville vært nedbetalt over 10 år dersom denne nedbetalingsplan hadde blitt fulgt. Lånet ble imidlertid innfridd i sin helhet i 1993, samtidig som det ble opptatt nye lån. Den samlede gjeldsoversikt for 1992 og 1993 viser at gjelden i disse år nærmest var konstant, hvilket innebærer at lånet vedrørende kjøp av - - -gate 11 må ha blitt konvertert i andre lån, uten at det er oppgitt noe om avdragstid for disse. Uklarheten med hensyn til spørsmålet om nedbetaling av gjelden på eierseksjonen i - - -gate 11, skyldes en sammenblanding av felleseiemidler og særeiemidler over flere år. Lagmannsretten finner i en slik situasjon at det skjønnsmessig bør legges til grunn at gjelden er nedbetalt i samme utstrekning som ville ha funnet sted dersom den opprinnelige nedbetalingsplan var fulgt. En slik nedbetaling har også vært sannsynlig ut fra de løpende felleseieinntekter som har vært til disposisjon, og ville ha funnet sted med 3 avdrag i 1992, 4 avdrag i hvert av årene 1993, 1994 og 1995, samt ett avdrag i 1996. Ved å legge denne nedbetalingsplan til grunn, ville dette innebære en nedbetaling på kr 118.000 pr år i 4 år fra april 1992 til april 1996, hvilket til sammen utgjør en nedbetaling på kr 472.000. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at nedbetalingen har funnet sted med et tilsvarende beløp, og fastsetter skjønnsmessig nettoverdien av eierseksjonen på skjæringstidspunktet til dette beløp. Lagmannsretten er etter dette kommet til at følgende felleseiemidler skal fordeles mellom A og B: Nettoverdi av selveierseksjon i - - -gate 11 kr 472.000,- Inventar klinikk kr 214.000,- Salg av - - -veien 40 kr 330.000,- Andel Mercedes stasjonsvogn kr 45.000,- VW Golf kr 100.000,- I alt kr 1.161.000,- Beløpet skal deles likt mellom A og B. Dette innebærer at A skulle ha hatt i alt 580.500, d.v.s. kr 480.500 i tillegg til bilen hun allerede har mottatt. Ved herredsrettens dom fikk hun, slik B hadde fremsatt tilbud om, kr 500.000 samt bilen til en netto verdi av kr 100.000. Hun har derfor ikke krav på ytterligere utbetaling ved skifte av partenes felleseie. I herredsrettens dom ble B dessuten dømt til å betale 12 % rente p.a. fra 2. juli 1998 til betaling skjer, d.v.s. fra tidspunktet da stevningen ble tatt ut. Rentetidspunktet ble da fastsatt i samsvar med det rentetidspunkt som lå til grunn for påstanden i stevningen. I ankeerklæringen ble det nedlagt påstand om 12 % rente p.a. fra 1. mai 1996 til betaling skjer, d.v.s. fra skjæringstidspunktet. Under hovedforhandlingen endret den ankende part datoen for rentebetaling til 2. mai 1998. Lagmannsretten finner det etter forholdene rimelig at A tilkjennes renter fra 2 år etter samlivsbruddet og fastsetter rentedatoen til 2. mai 1998, jf. ekteskapsloven §70 siste ledd. Lagmannsretten har, bortsett fra renteberegningstidspunktet, kommet til samme resultat som herredsretten. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, vil derfor bli stadfestet, dog slik at den fastsatte rente skal betales fra 2. mai 1998. A vil etter lagmannsrettens dom få 10.000 kroner mer i renter enn hun ville fått etter herredsrettens dom. Anken har etter dette for A ført frem på et begrenset punkt. Dette innebærer at saksomkostningene for lagmannsretten skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Lagmannsretten finner imidlertid at unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd bør komme til anvendelse slik at A pålegges å erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten, idet det det kun er i et tvistepunkt av liten betydning at hun har vunnet saken. Advokat Anne-Blanca Dahl har i omkostningsoppgave av 26. januar 2000 krevet dekket omkostninger for lagmannsretten med i alt kr 100.000, hvorav hennes salær utgjør kr 88.000. Den ankende part har ikke fremkommet med innvendinger til omkostningsoppgaven. Selv om salærkravet synes å være høyt, finner lagmannsretten at omkostningene har vært nødvendige for å få saken betryggende utført. Det har vært en omfattende saksforberedelse for lagmannsretten, noe som også avspeiler seg gjennom advokat Knut Walter Larsens omkostningsoppgave som for lagmannsretten var på kr 115.653, med tillegg av rettsgebyr. Saksomkostningene som A vil bli pålagt å betale til B for lagmannsretten fastsettes i samsvar med advokat Dahls omkostningsoppgave. Saksomkostningene for herredsretten skal avgjøres ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til, sammenholdt med påstandene som ble nedlagt i stevningen og i tilsvaret. A har, fordi rentetidspunktet er fastsatt til 2. mai 1998, oppnådd et resultat som for henne er gunstigere enn det som fremgår av tilsvaret fra B . Hun har derfor ikke tapt saken fullstendig. Saksomkostningene for herredsretten skal da avgjøres etter tvistemålsloven §174. Lagmannsretten finner at hver av partene for herredsretten bør bære sine egne omkostninger etter hovedregelen i første ledd. Lagmannsretten har vurdert om noen av unntakene i annet ledd bør komme til anvendelse også for herredsretten, men har kommet til at ingen av disse bør anvendes. For øvrig bemerkes at sakens utfall ligger nær opptil at saksomkostningene skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §172. Dersom denne bestemmelse anvendes, mener lagmannsretten at A bør fritas for å betale saksomkostninger for herredsretten etter unntaksbestemmelsen i annet ledd. Det bemerkes i denne forbindelse at det gjennom flere år er foretatt en sammenblanding av Bs særeiemidler og felleseiemidlene, og at dette har medført en slik tvil om sakens faktiske forhold når det gjelder spørsmålet om hva som var omfattet av partenes felles bo, at det var fyldestgjørende grunn for A å bringe saken inn for herredsretten. Noen tilsvarende tvil forelå ikke for lagmannsretten, der hovedregelen i §172 første ledd ville kommet til anvendelse ved omkostningsavgjørerlsen. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1, stadfestes, dog slik at den fastsatte rente skal betales fra 2. mai 1998 til betaling skjer. 2. Saksomkostninger for herredsretten idømmes ikke. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler betaler A 100.000 - etthundretusen - kroner til B med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
