Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om gjenopptakelse av saksomkostningsavgjørelsen i en barnefordelingssak under henvisning til nye bevis, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6, og i denne sammenheng begjæring om oppreisning for oversittelse av tre-månedersfristen etter §408, jf domstolloven §153. A og B har fellesbarnet C, født *.*.1991. Det offentlige tok hånd om barnet fra slutten av 1995 til slutten av 1998. Det ble mellom foreldrene ført saker om omsorg og samvær tilnærmet sammenhengende siden de flyttet fra hverandre i 1993 og frem til mai 1999. Det ble inngått rettsforlik for Trondheim byrett 31. mai 1999 om felles foreldreansvar, daglig omsorg hos mor og samvær med far, - tilsvarende vanlig samværsrett med noe utvidet helgesamvær. Begjæringen om gjenopptakelse har sammenheng med Trondheim byretts dom av 3. september 1997, der domsslutningens pkt 1 og 2 plasserte foreldreansvar og daglig omsorg hos mor og pkt 4 lød slik: «A plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale kr 21.510,- - kronertjueentusenfemhundreogti- i saksomkostninger til det offentlige.» Frostating lagmannsrett - etter krav fra A satt med fire meddommere fra det alminnelige utvalg - avsa 12. mars 1998 i sak nr LF-1997-00868 A dom med slik domsslutning: «1. Byrettens dom, domsslutningen punkt 1, 2 og 4 stadfestes. 2. A skal ha samvær med C, født xx.xx.1991, fire timer to ganger pr måned under tilsyn. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige 30.195,60 - tredvetusenetthundreognittifem 60/100 - kroner og til B 300 - trehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.» As anke til Høyesterett ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 3. september 1998 [HR-1998-00481K]. Det ble vist til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1 for så vidt gjaldt saksbehandlingen og nr 2 for så vidt gjaldt realiteten. As kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse - der kjæremålsretten bare kunne prøve om spørsmålet var avgjort i strid med loven - ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 15. september 1998. Det ble vist til tvistemålsloven §403a, idet kjæremålsutvalget enstemmig fant det klart at kjæremålet ikke kunne føre frem. A har i begjæring, datert 6. mars 2000, medunderskrevet av advokat, mottatt i lagmannsretten 15. mars 2000, begjært gjenopptakelse av lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i dom av 12. mars 1998, også omfattende lagmannsrettens stadfestelse av byrettens omkostningsavgjørelse. Han har pretendert nye bevis, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. A har samtidig begjært oppreisning for oversittelse av fristen for å begjære gjenopptakelse, - tre måneder etter at han ble kjent med de nye bevis, jf tvistemålsloven §408. Såvel begjæringen om gjenopptakelse som begjæringen om oppreisning er korrekt rettet til lagmannsretten, idet Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke har vurdert saksomkostningsavgjørelsen med full kompetanse. Idet meddommere deltok ved den avgjørelsen som er begjært gjenopptatt og begjæring om oppreisning skal avgjøres av den rett som prosesshandlingen skulle ha vært foretatt for, er lagmannsretten satt med fire meddommere for avgjørelse både av oppreisnings- og gjenopptakelsesspørsmålet. Lagmannsretten har forut for avgjørelsen ikke funnet grunn til å orientere motparten. Det er heller ikke ansett nødvendig å innhente sakens dokumenter fra Trondheim byrett, idet As begjæring m/bilag inneholder tilstrekkelige opplysninger og materiale for avgjørelsen. A har i det vesentlige gjort gjeldende: Han ble idømt saksomkostninger fordi han ikke vant frem. Nye bevis viser at faktum ble feilaktig vurdert og at hver part skulle ha dekket sine omkostninger. Saken er prinsipiell. I barnefordelingssaker er det bare saksomkostningsavgjørelsen som har vanlig rettskraft og som blir stående, selv om retten i senere endringssak finner at saken tidligere var bedømt feil. Ved lagmannsrettens dom av 12. mars 1998 ble lagt avgjørende vekt på, for ham særdeles negative, vitneforklaringer fra barnevernansatte og rapporter fra sakkyndige i en tidligere sak. Etter lagmannsrettens dom foreligger fra flere hold langt mer positive vurderinger. Dette materialet sammenholdt med senere rettsavgjørelser, herunder rettsforliket av 31. mai 1999 under byrettens kontroll, er de nye bevis for at lagmannsrettens avgjørelse var feil. Uttalelse fra sogneprest Knut Nilsen av 15. mai 1998, uttalelse fra psykolog Idar Skogmo av 18. mai 1998 og rapport fra psykolog Liv Kristin Lernæs av 14. juni 1998 ble forgjeves anvendt i sammenheng med anke og kjæremål. Ved byrettens kjennelse av 18. desember 1998 og lagmannsrettens kjennelse av 29. januar 1999 oppnådde han foreløpig en vesentlig utvidelse av samværet til ca vanlig samværsrett. Slik ble også løsningen i rettsforliket 31. mai 1999, bl.a. basert på rapport fra psykolog Iver Lillegjære av 13. mai 1999. Særlig om oppreisningsspørsmålet er det i det vesentlige anført: Betydelig fristoversittelse erkjennes, enten fristen regnes fra lagmannsrettens kjennelse av 29. januar 1999 eller fra rettsforliket av 31. mai 1999. Fristforsømmelsen kan imidlertid ikke legges ham eller noen prosessfullmektig til last. Under enhver omstendighet taler særlige omstendigheter for oppreisning. Han var selvprosederende i den ankesaken som lagmannsretten avgjorde ved dom av 12. mars 1998. Han hadde en viss advokatbistand i sammenheng med anken til Høyesterett. Han var selvprosederende i den siste saken som ble innledet med stevning mm til Trondheim byrett i november 1998, inntil han engasjerte prosessfullmektig en måned før hovedforhandling 31. mai 1999. Han var i 1998 ikke klar over at gjenopptakelse var et mulig rettsmiddel og satset på å søke om ettergivelse av saksomkostningene. En gang i løpet av vinteren 1998-1999 fant han selv ut at gjenopptakelse kunne være et mulig rettsmiddel. Han fant da frem til tvistemålsloven §407 der han merket seg første ledd nr 6, men overså §408. I mai 1999 drøftet han med sin prosessfullmektig valget mellom dom og rettsforlik. Han fremholdt da at en dom kunne gi et bedre utgangspunkt for å begjære saksomkostningsavgjørelsen gjenopptatt, men drøftet ut over dette ikke gjenopptakelse med prosessfullmektigen. Han bestemte seg for å igangsette arbeidet med begjæring om gjenopptakelse etter i desember 1999 å ha mottatt departementets avslag på søknad om ettergivelse av saksomkostninger, - fortsatt uvitende om fristen i tvistemålsloven §408. Han oppdaget denne fristbestemmelsen under lovstudium drøyt to uker før begjæringen ble skrevet. Idet fristforsømmelsen ikke kan legges ham eller prosessfullmektig til last, har han krav på oppreisning. For øvrig taler særlige omstendigheter for oppreisning, idet mulighetene for å få medhold i begjæringen om gjenopptakelse og i realitetskravet må vurderes som gode. Det foreligger velferdsmessige hensyn ved at endring av omkostningsavgjørelsen også vil komme C til gode. Om han vinner frem med realitetskravet vil ingen privat part, men bare det offentlige, bli skadelidende. A har nedlagt påstand om at han gis oppreisning for oversittelse av fristen for begjæring om gjenopptakelse i tvistemålsloven §408 første ledd og at saken henvises til hovedforhandling. For en eventuell ankeforhandling har han bebudet slik påstand: «1. Begge parter bærer sine saksomkostninger i Trondheim byretts sak nr 96-1247 og Frostating lagmannsretts sak nr. 97-868. 2. Det offentlige dekker sakens omkostninger.» Lagmannsretten vil bemerke: Det er på det rene at det kan gis oppreisning for oversittelse av tremånedersfristen for begjæring om gjenopptakelse etter tvistemålsloven §408, jf domstolloven §153 flg. Lagmannsretten lar det stå åpent om begjæring om slik oppreisning er fremsatt innen fristen på en måned etter at det ble «anledning» til det, jf domstolloven §154. Dette har sin bakgrunn i at den finner det klart at A ikke har sannsynliggjort at forsømmelsen av tremånedersfristen ikke kan legges ham til last og at det ikke foreligger særlige omstendigheter ellers som taler for oppreisning. De nye bevis som pretenderes å være relevante og som straks har vært kjent for A, kan tidfestes til mai-juni 1998, desember 1998, januar 1999 og mai 1999. A har selv opplyst at han begynte å sysle med tanken om gjenopptakelse vinteren 1998-1999, at han da leste tvistemålsloven §407, men ikke den innledende setning i den derpå følgende §408, og at han i mai 1999 nevnte mulig gjenopptakelse for sin prosessfullmektig uten å forhøre seg nærmere om vilkårene. Selv om A, av økonomiske årsaker fullt forståelig, i lange perioder har vært uten juridisk rådgiver, må han som part i flere saker for domstolene over en årrekke ha merket seg at loven setter frister for bruk av rettsmidler og betydningen av at slike frister overholdes. Det må kunne legges ham til last at han med kunnskap om rettsmiddelet gjenopptakelse over en periode på ca 1 år ikke sørget for å avklare hvilke frister som gjelder. Ved vurderingen av eventuelle særlige omstendigheter som ellers kan tale for oppreisning legger lagmannsretten betydelig vekt på at mulighetene for å kunne vinne frem med begjæringen om gjenopptakelse synes små. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i [[Rt-1972-734]] uttalt: «At gjenopptagelse ikke kan kreves bare av hensyn til saksomkostningsavgjørelsen anses klart.» Saken fra 1972 gjaldt et ønske om å få endret en saksomkostningsavgjørelse, selv om den rettslige interesse i hovedspørsmålet var bortfalt. Nærværende sak har det likhetspunkt at As begjæring er begrenset til saksomkostningsavgjørelsen, fordi hans rettslige interesse hva angår de øvrige spørsmål som ble avgjort ved lagmannsrettens dom av 12. mars 1998, er bortfalt ved rettsforliket som løsning av den senere endringssaken. I juridisk teori - Tore Schei, Tvistemålsloven, 2. utgave 1998 s 1087 og Jens E. A. Skoghøy, Tvistemål, 1998 s 958 - er det vist til [[Rt-1972-734]] og uten forbehold uttalt at det ikke er adgang til å begrense en gjenopptakelsesbegjæring til å gjelde en saksomkostningsavgjørelse. Den som begjærer oppreisning må ha rettslig interesse i å få oppreisning. Skoghøy, op cit s 524 uttaler at dette bl.a. innebærer: «at dersom andre regler er til hinder for at den forsømte prosesshandling blir foretatt, kan oppreisning ikke gis.» Det foreligger på denne bakgrunn mulig grunnlag for å avvise begjæringen om oppreisning under henvisning til manglende rettslig interesse. Lagmannsretten setter ikke dette spørsmålet på spissen. For øvrig fremstår det som høyst tvilsomt om de påberopte nye bevis er av en slik karakter at de kan anses relevante etter tvistemålsloven §407 første ledd nr 6, jf Tore Schei, op cit s 1095-1099. Etter dette tas, som nevnt, begjæringen om oppreisning ikke til følge. Det er da åpenbart at begjæringen om gjenopptakelse er for sent fremsatt, slik at den må bli å avvise, jf tvistemålsloven §412 første ledd 1. punktum. Det foreligge intet omkostningsspørsmål for avgjørelse. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Begjæring om oppreisning for oversittelse av frist for begjæring om gjenopptakelse tas ikke til følge. 2. Begjæring om gjenopptakelse avvises. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
