Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Kjæremålet gjelder innsigelser mot begjæring om tvangssalg av ideell andel i boligeiendommen gnr 201 bnr 27 i Ålesund. Sunnmøre namsrett avsa 15. januar 2001 kjennelse med slik slutning: «1. Begjæringen om tvangssalg av ideell halvdel av eiendommen gnr. 201, bnr. 27 i Ålesund, fremmes. 2. Begjæringen om erstatningsbolig tas ikke til følge. 3. Sindre H. Ytrebø dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å betale saksomkostninger til Staten v/kemneren i Ålesund med kr 1.000,- - kronerettusen 00/100.» Sindre Ytrebø har påkjært kjennelsen til Frostating lagmannsrett, og kemneren i Ålesund har inngitt tilsvar. Ytrebø mener at slutningens punkt 1 og 3 er feil. Det er ikke korrekt at Ytrebø har betalt husleie til hjemmelshaver, samboeren Sølvi Jensen. Han har betalt for familiens underhold. Det lån som hviler på eiendommen og som Jensen er debitor for, betjenes av utleieinntekter. Ytrebø gjentar at hele eiendommen eies av Jensen og opprettholder de anførsler som er fremsatt tidligere. Subsidiært hevder han at dersom utleggsforretningen til fordel for kemneren «skulle etableres», må den begrenses til den ideelle halvpart av den bolig Jensen og Ytrebø bruker. Det innebærer pant i en ideell 1/4-part. Gnr 201 bnr 27 i Ålesund består nemlig av to leiligheter - en for samboerne og en som leies ut til en tredje person. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd hjemler bare utlegg i ideell halvdel av fellesbolig, og det må bety «bebodd fellesbolig». Ytrebø har nedlagt slik påstand: «1: Begjæring om tvangssalg av en ideell halvdel av eiendommen gnr. 201, bnr. 27 i Ålesund slik fremsatt av Ålesund Kommune v/Kemneren, fremmes ikke. 2: Sindre H. Ytrebø tilkjennes saksomkostninger både for Sunnmøre namsrett og Frostating lagmannsrett.» Kemneren anfører i det vesentlige: Namsrettens kjennelse er riktig. Ytrebø har ikke sannsynliggjort at eierforholdet til gnr 201 bnr 27 avviker fra presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Jensen er ikke eneeier. Hun har hatt beskjedne skattbare inntekter i årene 1994-1997. Ytrebøs arbeidsinntekter har vært de vesentlige inntekter for familien. I klage til namsretten 20. mai 1998 opplyser Ytrebø at Jensen har betjent pantegjelden med leieinntekter og at Ytrebø har betalt husleie. Ytrebø har nå endret forklaring og fremholder at han ikke har betalt husleie, men for familiens underhold. Dette blir ikke avgjørende for utfallet av saken. Underholdsplikten er gjensidig for parter i samboerforhold. Videre må det antas at Ytrebø har bidratt med vesentlig mer enn det som følger av den normale underholdsplikten, og at han således også har bidratt til å betjene boliglånet. Kemneren avviser at «felles bolig» i lovens forstand, er begrenset til den bebodde del av boligen. Utlegg kan tas i «en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samliv». Det gjelder en tomannsbolig, der Ytrebø og Jensen har en familieleilighet på 136 m2, og det i tillegg er en utleid familieleilighet på 80 m2 og to hybler i kjelleretasjen. Dette fremgår av takst datert 27. januar 1999, vedlagt prosesskrift fra motparten 31. oktober 2000. Ytrebø og Jensen bor i den største leiligheten, og hele eiendommen er prosentlignet. Kemneren har nedlagt slik påstand: «1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. Staten v/kemneren i Ålesund tilkjennes saksomkostninger både for Sunnmøre namsrett og Frostating lagmannsrett.» Lagmannsretten bemerker: Bakgrunnen for saken fremgår av namsrettens kjennelse av 15. januar 2001. Kjæremålet reiser to hovedspørsmål. Det første er om Ytrebø skal anses som eier av en ideell halvpart av sameiernes bolig, slik at kemnerens utleggsforretning av 21. april 1998 kan opprettholdes i denne. I prosesskrift av 31. oktober 2000 opplyser Ytrebø at han og Jensen har vært samboere siden årsskiftet 1984/85. Ifølge namsrettens kjennelse 13. november 1998 ervervet Ytrebø boligeiendommen i januar 1984, og den ble overskjøtet til Jensen i april 1995. Da forbeholdt Ytrebø seg forkjøpsrett og borett. For lagmannsretten presiserer Ytrebø at han har betalt for familiens underhold og at Jensen har hatt beskjedne lønnsinntekter og betjent pantegjelden ved inntekter av utleie, underforstått av leiligheten på 80 m2 og de to hyblene. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten, når den konkluderer med at heller ikke ved denne korsvei makter Ytrebø å overbevise retten om at eierforholdet i boligeiendommen avviker fra presumsjonen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13, tredje ledd. Lagmannsretten viser til [[Rt-2000-585]] om den nærmere forståelse av §7-13 tredje ledd. Man står overfor en bevisregel eller en form for legalpresumsjon. Det må tas stilling til eierforholdet ut fra det faktum som er opplyst, og presumsjonsregelen sier ikke mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse. Ytrebø og Jensen, som altså har levd sammen i over 15 år, har en sammenblandet økonomi, der kvinnen angivelig betjener gjelden på eiendommen med leieinntekter derfra og mannen bidrar med arbeidsinntekter til det øvrige felles underhold. På samme måte som i den sak Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet i [[Rt-1998-546]], må boligen anses å tilhøre Ytrebø og Jensen med en ideell halvpart på hver, jf bemerkninger i nevnte kjennelse: «Kjæremålsutvalget forstår henvisningen til partenes felles økonomi slik at lagmannsretten har bygget på at Meyns investering i boligen har vært muliggjort ved at Kristoffersen har dekket andre nødvendige fellesutgifter. Det er da ikke grunnlag for å anta at regelen i §7-13 tredje ledd er anvendt uriktig...» Det neste spørsmål blir om utlegget skal begrenses til den del paret bor i selv, familieleiligheten på 136 m2 . Det fremgår av lovforarbeidene, Ot.prp nr 65 (1990-91) side 152, at §7-13 tredje ledd gjelder alle former for bolig som det kan tas utlegg i, både selveierboliger og overdragbare leieretter til bolig. Det er momenter i saken som taler for å se hele eiendommen som «felles bolig» i lovens forstand. Eiendommen har ett gnr bnr. Det er to leiligheter og to hybler, men bygningen er ikke seksjonert. Hele eiendommen er gjenstand for prosentligning, noe som forutsetter at paret selv bebor den vesentligste del. Leiekontrakter er ikke tinglyst på eiendommen. På samme måte som kemneren, legger lagmannsretten vesentlig vekt på prosentligningen. Utleie av et par hybler kan i sin alminnelighet ikke frata en eiendom egenskapen av å være «felles bolig» etter §7-13 tredje ledd. Etter omstendighetene kommer lagmannsretten til samme resultat, her hvor det i tillegg er en leilighet på 80 m2 som utleies. Det legges også noe vekt på at leieinntektene er bidrag til finansieringen av boligen, og at det ikke er opplyst at leilighetene og hyblene - i hvert fall ikke før eierseksjonering - er egnet til realisering hver for seg. Konklusjonen blir at gnr 201 bnr 27 i Ålesund i sin helhet anses å tilhøre samboerne med en ideell halvpart på hver. Ut fra denne prejudisielle vurdering opprettholdes kemnerens utlegg og begjæringen om tvangsdekning fremmes. Etter påstandene må lagmannsretten avgjøre saksomkostningene for såvel namsrett som lagmannsrett. Ytrebøs innsigelser førte ikke frem for namsretten, og kjæremålet har vært forgjeves. I utgangspunktet skulle kemneren tilkjennes saksomkostninger, henholdsvis etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf tvistemålsloven §172 første ledd og etter §180 første ledd. Imidlertid, kemneren har vært selvprosederende og eget arbeid med saken honoreres bare når særlige forhold taler for det. Det vises til tvistemålsloven §176 første ledd om nødvendige omkostninger. På denne bakgrunn tilkjennes ikke omkostninger for noen instanser. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Namsrettens kjennelse av 15. januar 2001, slutningens punkt 1 stadfestes. 2. Det tilkjennes ikke saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
