Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder tvist om daglig omsorg for partenes felles barn, C, født xx.xx.1990. A (heretter A) er født xx.xx.71 og B (heretter B) er født xx.xx.73. De har ikke vært gift, men vært samboere i en periode. Dalane herredsrett avsa 11. februar 1994 dom i saken med slik slutning: "1. B frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Om sakens faktiske bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten, vises til dommen. A har påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 18.-20. januar 1995. Partene møtte og gav forklaring. Videre ble det avgitt forklaring av 15 vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Etter herredsrettens dom har psykolog Dag Starrfelt etter initiativ fra X sosialkontor, foretatt en sakkyndig utredning. Av mandatet fremgår det han skal vurdere Bs omsorgsevne i forhold til C samt hennes endringspotensiale som omsorgsperson. Det fremgår at utredningen primært skal brukes i pågående barnevernsak, men også eventuelt i barnefordelingssak mellom B og A i lagmannsretten. I rapporten blir Bs kunnskapsnivå karakterisert som meget beskjedent. Hennes beskrivelse av C er preget av en noe selvsentrert tenkemåte. Hun opptrer imidlertid ansvarlig både verbalt og fysisk overfor C og dekker hans basale behov vedrørende klær, mat, osv. Det er også en klar tilknytning mellom C og moren. Hun synes imidlertid til dels sterkt drevet av egne behov og vil antagelig med stor sannsynlighet ofte kunne prioritere disse fremfor barnets, blir det uttalt. Det påpekes også at det er grunn til tvil om hun klarer å skille mellom barnets og egne behov. Hennes innlevelse i forhold til C betegnes som begrenset, og hun har en avventende væremåte når det gjelder stimulering av barnet. På bakgrunn av de merknader den sakkyndige har både når det gjelder Bs kunnskap, empati, stimulering og prioritering, blir det uttalt at det ville vært grunnlag for å tilrå omsorgsovertakelse dersom hun hadde vært eneomsorgsperson. På bakgrunn av samboerforholdet, stabile boligforhold, relativt godt forhold til svigerfamilie samt at C synes å ha hatt en positiv utvikling i barnehagen, blir dette ikke tilrådt. Det blir likevel påpekt at Bs endringspotensiale anses som relativt begrenset. Psykolog Starrfelt foreslår som tiltak at det er viktig å sikre C fortsatt plass i barnehagen. Videre foreslås det at det settes inn en dyktig hjemmekonsulent med oppgave å styrke Bs ferdigheter i hjemmet samt etablere faste rutiner om hva hun bør gjøre i forhold til barnet. Ytterligere er det foreslått et terapeutisk tilbud som på forespørsel fra sosialkontoret, er presisert å være psykolog/psykiater som skal ha til oppgave å utvikle en mer realistisk selvoppfatning hos B. Dette skal gi henne en klarere oppfatning av barna og deres behov. C har plass i barnehage fire dager i uken. Familieterapeut og sosionom, Tale Birgitte Moi Sandvold, har hatt kontakt med B i et par måneder, første gang 10. november 94. Hun har vært på hjemmebesøk samt har hatt samtaler med B, samboer og C på sitt kontor. X sosialkontor har imidlertid ikke satt i verk noen ordning med hjemmekonsulent eller terapeutisk behandling slik foreslått av psykolog Starrfelt. Psykolog Marberger har foretatt en sakkyndig vurdering av As omsorgsevne. Hun konkluderer med at han ser ut til å kunne tilby sønnen en god familie å komme til og at han vil kunne følge opp sønnen over tid samt de spesielle behov som sønnen måtte ha nå og i forbindelse med eventuell flytting fra moren. A ser ut til å kunne være en god omsorgsperson for sønnen. A har i det vesentlige anført: A krever å få overta den daglige omsorgen for sønnen. Bakgrunnen er et ønske om at gutten skal få best mulig omsorgssituasjon for fremtiden. Dersom man hadde vært sikker på at han ble prioritert og at mor hadde den nødvendige innlevelsesevne i forhold til gutten, hadde det ikke vært reist noen sak. Hennes generelle kunnskapsnivå er meget beskjedent i følge Starrfelts rapport. Dette fremgår også i rapport fra Minde mødrehjem. Hun har et åpenbart behov for veiledning idet hun svikter på fundamentale punkter i forhold til C, f.eks. ser hun ikke nødvendigheten av at han er i barnehagen til bestemte tider. Et synlig tegn på det er at barnevernet i Y måtte inngå en skriftlig kontrakt med B for å få orden på dette. Det fremgår også av rapporten at B har en begrenset innlevelsesevne i forhold til barnet. Hun har en avventende væremåte, er passiv og setter egne behov foran barnets behov. Disse sider ved henne er av en slik art at psykolog Starrfelt har konkludert med at det hadde vært grunnlag for å tilrå omsorgsovertakelse dersom B hadde hatt eneomsorgen for barnet. X kommune har ikke maktet å sette inn de tiltak som Starrfelt har anbefalt i sin rapport. Samtlige personer med tilknytning til barnevernet, underkjenner Bs omsorgsevne. A tar på sin side farsansvaret alvorlig og setter sine egne behov til side. Det er markerte forskjeller på partenes omsorgsevne. I psykolog Marbergers rapport fremgår det at omsorgssituasjonen på hans side er entydig god. Sønnen har også et fortrolig forhold til hans samboer og hans mor. Å flytte omsorgen fra mor til far medfører ikke at gutten blir revet opp fra et trygt og godt miljø til et nytt og fremmed miljø. En miljøendring er dessuten tillagt noe mindre vekt i rettspraksis i senere tid, se Barn og foreldre, Lødrup og Smith, 85 flg. samt [[Rt-1985-727]] flg. og [[Rt-1986-997]]. A er særlig opptatt av guttens fremtidige situasjon og frykter at morens manglende stimulering og kunnskaper, vil kunne utsette gutten for et drawback når skolegangen starter. B har meget begrenset utdannelsesbakgrunn og har heller ikke tanker om kompetanseheving på annen måte. Hun mangler også selvinnsikt - hun tar avstand fra de tiltak som er foreslått av psykolog Starrfelt i hans rapport. Heller ikke hennes samboer ser nødvendigheten av disse tiltakene. A vil, dersom han får omsorgen for gutten, ta permisjon en tid for å hjelpe gutten og finne seg til rette under de nye forholdene. Han er også innstilt på at gutten skal vokse opp med et positivt bilde av sin mor. A har nedlagt slik påstand: "1. C skal bo fast hos A. 2. B tilpliktes å erstatte A saksomkostninger for så vel herredsrett som for lagmannsrett." B har i det vesentlig anført: Det sentrale spørsmålet i saken er hva som vil være det beste for C. I denne vurderingen er morens generelle kunnskapsnivå bare en del av vurderingstemaet. Det må vurderes hvordan C har det sammen med mor, samboer, familie og barnehage. Det må også tas hensyn til at B fikk gutten før hun var fylt 17 år og således har hatt en vanskelig start. Bakgrunnen for at barnevernsaken mot B ble satt igang, hadde sammenheng med sosialkonsulent, Berit Kopperuds rapport som ble oversendt til X kommune. Hun hadde imidlertid ikke nevneverdig erfaringsbakgrunn fra barnevernsaker. Helsesøster, Randi Holmen, i Y som representerte barnevernet en tid, har gitt uttrykk for at det ikke var noe å bemerke ved morens omsorg for gutten. Det samme bekreftes av Tale Moi Sandvold. Heller ikke Grethe Sundet som er styrer i barnehagen der C går i dag, har hatt noe å bemerke i forhold til ham. Det vil således være det beste at gutten fortsatt blir boende hos sin mor. Det er hun som best kan ta seg av barnet på dagtid hvilket er av betydning i vurderingen, se [[Rt-1977-88]] og [[Rt-1982-887]]. Det er også moren som har vært hovedpersonen som omsorgsperson for C i alle år, hvilket også er et vesentlig moment, se Innst.O.nr. 30 (1980-81) 14. Jo mindre barnet er, jo større vekt tillegges dette momentet. Det må også kunne legges til grunn at C er sterkt knyttet til sin mor. Videre har det betydning guttens tilknytning til morens samboer og hans familie. En flytting til far vil innebære et miljøskifte. Dette innebærer en risiko som det må tas hensyn til, se Barn og foreldre, Smith og Lødrup 84-87. Særlig innebærer dette en risiko for små barn, se [[Rt-1964-889]] og [[Rt-1973-1396]]. A er dessuten i fullt arbeid og skal fortsette med det. Gutten må således både forholde seg til dagmamma, barnehage og vil lett kunne ble en "kasteball". Når det gjelder foreldrenes personlige egenskaper, må det tas hensyn til i hvilken grad de har evne til å gi barnet omsorg, varme og kjærlighet samt også rent moralske kvaliteter. Det må også tas hensyn til at barn opplever voksne på en annen måte enn andre voksne gjør det, og at de legger vekt på andre karakteregenskaper, se Smith og Lødrup, 93-94. B har nedlagt slik påstand: "1. Dalane herredsretts dom stadfestes. 2. A tilpliktes å erstatte B - eventuelt det offentlige - saksomkostninger for såvel herredsrett som lagmannsrett." Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem. Etter barneloven §35 tredje ledd jf §34 tredje ledd skal avgjørelsen av hvem barnet skal bo sammen med fast, rette seg etter det som er best for barnet. I likhet med herredsretten, finner lagmannsretten at det vil være best for barnet at det fortsatt bor hos moren, selv om avgjørelsen har budt på noe tvil. Det foreligger ikke noen sakkyndig utredning som direkte uttaler seg om hvem av foreldrene som bør ha den daglige omsorgen. Starrfelts rapport omhandler spørsmålet om omsorgsovertakelse og konkluderer som nevnt, med at det ikke er grunnlag for dette. Det er imidlertid foreslått en del tiltak slik nevnt ovenfor. Gutten synes å ha god kontakt med begge foreldre, og begge synes innstilt på at han skal ha kontakt med den andre av foreldrene uansett utfallet av nærværende sak. Familieforholdene er også rimelig stabile - begge foreldre har etablerte samboerforhold. Samboerne har fast arbeid. Gutten vil bli boende i nærhet av barnehage og skole enten han blir boende hos den ene eller andre av foreldrene, og han vil ha muligheter til lekekamerater. Moren vil være hjemmeværende og vil slik sett kunne være tilgjengelig for gutten hele dagen. Faren vil derimot være avhengig av sin mors bistand i forbindelse med bringing og henting av gutten til barnehage, og gutten vil også måtte være hos henne før barnehagen starter om morgenen og etter barnehagens slutt til faren kommer hjem fra arbeid om ettermiddagen. Lagmannsretten antar at slike eller lignende ordninger, som for øvrig ofte vil være tilfellet i familier der begge foreldre er yrkesaktive, ikke behøver å være nevneverdig dårligere for gutten enn om en av foreldrene er hjemme. For øvrig skal også nevnes at faren har fått en lederstilling slik at det er slutt på at han arbeider skift. Videre har han fleksitid. Det er nok forskjeller på foreldrene når det gjelder de personlige egenskapene. Det er ingen grunn til å reise tvil ved farens omsorgsevne, se psykolog Marbergers rapport. Det er derimot reist tvil ved morens omsorgsevne, faktisk i en slik grad at det som nevnt, har vært reist spørsmål om omsorgsovertakelse, se psykolog Starrfelts rapport. Lagmannsretten vil ikke undervurdere betydningen av det som fremgår av rapporten. Det må imidlertid foretas en totalvurdering. Det er nødvendig å ta hensyn til at moren var svært ung da hun fikk gutten - knapt 17 år gammel. Foruten at dette i seg selv medførte et betydelig ansvar for henne, ble belastningen ytterligere forsterket siden det oppsto et anspent forhold mellom moren og farens foreldre da de bodde på Vigrestad. Samlet medførte nok dette at moren fikk en uheldig start på omsorgsansvaret. Hun har forklart at hun fikk psykiske problemer etter dette. Dette er bekreftet av helsesøster i Y, Randi Holmen, som betegnet henne som deprimert da hun flyttet hjem til sin mor der. Randi Holmen, som har en betydelig erfaring både som helsesøster og sykepleier og som etter det lagmannsretten forstår, hadde mye kontakt med moren mens hun bodde i Y, har gitt uttrykk for at hun ikke hadde noen bekymring for morens omsorgsevne. Lagmannsretten finner også å måtte legge betydelig vekt på omsorgssituasjonen i dag fordi det etter rettens oppfatning har skjedd en positiv utvikling. Moren har som nevnt et stabilt forhold til sin samboer. Han synes klart å ta del i omsorgsoppgavene og vil kunne utfylle moren på områder der hun kanskje ikke strekker til slik hun burde. Videre synes både moren og gutten å ha et nært og godt forhold til samboerens slekt - han har 11 søsken - som bor i nærheten. Gutten har også som nevnt, plass i barnehage der han går fire dager hver uke. Fra barnehagen synes det siste halvår ikke å ha vært noe ved guttens omsorgssituasjon som har gitt grunn til bemerkninger. Familieterapeut og sosionom Tale Moi Sandvold som har hatt kontakt med moren en tid, har heller ikke funnet noe spesielt ved omsorgssituasjonen. Hun betegner moren som en person med mye varme og omsorg og som gjerne vil gjøre det beste i forhold til gutten. Hun har imidlertid også fremhevet morens behov for hjelp og veiledning, særlig for å styrke egen selvtillit. Lagmannsretten oppfatter at moren er innstilt på å søke hjelp dersom det er nødvendig. At hun kan synes noe negativ til f.eks. de tiltak som er foreslått av psykolog Starrfelt, synes å være utslag av mistenksomhet i forhold til instanser og personer hun føler vil utøve en kontroll overfor henne. Det er imidlertid på det rene at hun i en rekke tilfeller har søkt råd og veiledning, f.eks. i forhold til helsesøster i Y, Randi Holmen. De forhold som er fremholdt av barnevernet og psykolog Starrfelt og som isolert sett kanskje kunne tilsi en endring av hvem av foreldrene som bør ha den daglige omsorg, må bedømmes i forhold til de negative følger en flytting fra mor til far vil kunne ha. Bomiljøet vil antagelig være bra enten gutten blir boende hos mor eller far. Moren har forklart at hun og samboer nylig har kjøpt hus i sentrum av Z i X kommune, sentralt beliggende, bl.a. i forhold til skole og barnehage. De tar sikte på å flytte dit om ca en måned. Faren bor i et byggefelt på Æ i Ø kommune, også dette rimelig sentralt i forhold til skole, barnehage mv. I kjøretid bor foreldrene vel en time fra hverandre. Det er imidlertid sentralt at gutten har bodd sammen med sin mor i nærmere fem år. Gutten har ikke på noe tidspunkt bodd fast hos faren. Det er utvilsomt et sterkt tilknytningsforhold mellom moren og gutten. En flytting innebærer endring av hovedomsorgsperson hvilket må tillegges vekt, siden gutten ennå er forholdsvis liten. Gutten synes dessuten å ha et nært forhold til morens samboer og til halvbroren, D, som er en del yngre. Når det gjelder guttens fremtidsmuligheter i forhold til skolegang og utdannelse, er ikke lagmannsretten sikker på om det er så avgjørende forskjeller enten gutten blir boende hos moren eller faren, når oppvekstmiljøet vurderes i sin totalitet. Det antas at morens samboer og ikke minst guttens far som bor forholdsvis nært, vil kunne kompensere en eventuell manglende stimulering av gutten. Ut fra en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at gutten fortsatt bør bo fast hos sin mor. Lagmannsretten har funnet avgjørelsen vanskelig. Selv om anken har vært forgjeves, foreligger det slike særlige grunner at partene bør bære hver sine omkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å gjøre endringer i herredsrettens omkostningsavgjørelse, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd. Avgjørelsen er enstemmig. Slutning : 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
