Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Staten v/samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Nordland begjærte i 1990 skjønn for fastsettelse av erstatning for grunnavståelser i forbindelse med utbedringer av E6 i Saltdal kommune i Nordland fylke. Etter avtale mellom partene ble tiltredelse fastsatt til 1 april 1990. Skjønnsforhandling ble avholdt på Rognan 17 - 19 august 1992. Skjønnet ble avhjemlet 25 april 1994. Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til underskjønnet. For takstnummer 2, 3, 4, 5 ble overskjønn begjært av begge parter. For takstnummer 6 og 7 ble overskjønn begjært av grunneierne. For disse ble saken begjært hevet under saksforberedelsen, og det avsies hevingskjennelse med slik: Slutning: Sak 426/94 B heves forsåvidt gjelder takstnummer 6 Saltdal Prestegård gnr 42 bnr 1, og takstnummer 7 Ivar Aune gnr 12 bnr 5 og 13. For øvrige takstnummer ble hovedforhandling holdt på Rognan 22 - 24 mai 1995. Fra alle takstnummer som er til behandling ved overskjønnet erverves grunn som for en stor del består av grusforekomster. Arealene ligger ved Rognan, øst for Saltdalselva oppover fjellsiden i Saltneslia, under gnr 8 bnr 5, 8, 9 og 15 i Saltdal kommune. Under hovedforhandlingen ble det gitt partsforklaringer og foretatt befaring. Det ble avhørt seks vitner, hvorav fire var nye for overskjønnet. Som rettsoppnevnt sakkyndig fulgte geolog Arne Fagerhaug - som også var sakkyndig for herredsretten - forhandlingene, og deltok under befaringen. Han fremla skriftlig rapport og avga muntlig en supplerende redegjørelse. Øvrig bevisførsel fremgår av rettsboken. Staten v/samferdselsdepartementet har i det vesentlige anført: Ekspropriasjonsinngrepet baserer seg på tiltredelsesavtaler med grunneierne fra november 1989, hvor det fremgår at erstatningsfastsettelsen skal bygge på de alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler. Det medfører ikke riktighet at vegvesenet under de senere forhandlinger har bundet seg til en bestemt erstatningsfastsettelse. Partene var både under forhandlingene om en minnelig løsning og under underskjønnet, alle av den oppfatning at en ekspropriasjon hvor et åpnet grustak ble berørt, ville medføre erstatning etter volum. Erstatningsfastsettelsen må imidlertid bygge på rettstilstanden slik den er til enhver tid. Den rettsoppfatning [[Rt-1993-409]] Malvik gir uttrykk for har endret rettstilstanden på dette felt, og gjeldende rett tilsier nå at erstatningen må utmåles delvis som masseuttak og delvis som overflateerstatning. Ordlyden i skjønnsbegjæringen, hvor det fremgår at det skal betales erstatning for de grusmasser som berøres, gjenspeiler bare den forståelse partene tidligere hadde av rettstilstanden, og kan ikke tas til inntekt for at det var inngått noen bindende avtale om erstatningsutmålingen. Grunneierne har da heller ikke tidligere påberopt seg noen slik avtale. [[Rt-1993-409]] Malvik gjelder overflateerstatning, men den samme rettsoppfatning som dommen bygger på, nemlig at arealanvendelsen i den reguleringsplan det eksproprieres til fordel for skal legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen, må også gjelde ved ekspropriasjon av arealer som innbefatter masser. Dommen gir - etter en bred prinsipiell drøftelse - så klare utsagn om reguleringsplaners bindende virkning, at det ikke kan være tvilsomt at den er ment å ha virkninger utover den konkrete sak og typetilfelle. Det har også betydning at Høyesterett enstemmig har fulgt opp dommen i fire nye avgjørelser. Slik gjeldende rett nå er å forstå har grunneierne ikke krav på erstatning for grusmasser utover de masser som ble tatt ut nedenfor den nye E6. Etter at reguleringsplanen for vegutbyggingen ble godkjent var ethvert videre inngrep fra grunneiernes side forbudt, og vegvesenet er ikke forpliktet til å betale erstatning for grusmasser grunneierne ikke har lovlig adgang til å ta ut. Utover de masser som var bundet opp av vegplanen, var det bare masser nedenfor vegen som fortsatt var tilgjengelige for grunneierne. Erstatningene forøvrig må fastsettes ut fra overflateverdi. Det bør allikevel ikke gjøres fradrag for de arealer som erstattes etter volum. Med unntak av takstnummer 5, hvor grunnen var av god bonitet, bør arealene erstattes som skogsmark med ca 60 øre pr da. Dersom lagmannsretten kommer til at den rettsoppfatning Malvikdommen gir uttrykk for, ikke er til hinder for at det ytes gruserstatning for ytterligere masser, er det allikevel ikke slik at grunneierne har krav på å få erstattet all den masse som berøres. Det er bare den masse som det var påregnelig at grunneierne ville ta ut som skal erstattes. Ved beregningen må det tas hensyn til at området berøres av et regulert boligfelt med et tilhørende friareal. Dette gjelder særlig for takstnummer 2, men nærheten til bebyggelsen vil også ha betydning for den påregnelige utvinningen av forekomsten sett under ett. Både miljøhensyn og naturvernhensyn gjør det sannsynlig at Saltdal kommune ville ha lagt begrensninger på grusuttak så nært opp til boligfeltet og Rognan sentrum. Et større uttak ville innebære at boligområdet ble liggende som en pyramide i terrenget, og ville også være skjemmende for utsikten fra Rognan sentrum. Ved vurderingen av påregnelig utnytting må det også tas hensyn til at utnyttelse av forekomsten var hindret av at kraftledninger la beslag på et større areal. Behovet for grus i området og den pris en kunne forvente å oppnå må også vurderes. Det må i denne forbindelse ses bort fra det behov som ble skapt av vegutbyggingen i seg selv. Tidligere har uttaket ligget på ca 5000 m3 pr år. Nærheten til boligområdet tilsier at det ikke er påregnelig med industriell drift, og det er lite som tyder på at en kunne forvente en økt uttakstakt. Uansett ville en større drift medføre betydelige kostnader, og selv om grusen ligger nært til sjø og kaianlegg, er det vanskelig å se hvordan en skulle kunne ta markedsandeler fra forekomster med gunstigere beliggenhet. Ved salg til mindre avtakere må det særlig tas i betraktning at Saltdal kommune, som har sine behov spredt rundt i kommunen, ville ha anledning til å ta grus fra mer nærliggende steder. Det må også tas hensyn til at Rognan Betongindustris behov for en stor del er knyttet til leveranser i forbindelse med selve vegutbyggingen. Kvaliteten på grusen er god, og den er anvendbar til en rekke produkter. Ved prisfastsettelsen må det imidlertid tas hensyn til de relativt store omkostninger som er forbundet med uttaket. Nødvendige kostnader til kartlegging av forekomsten, administrasjon, sikring, flytting av kraftledninger mv, vil lett utgjøre store beløp. Det må forøvrig være feil når herredsretten ved erstatningsutmålingen først har kommet til en nåverdi på kr 8 pr m3 og senere har benyttet en fremtidig gjennomsnittspris på kr 12. Det skal bare tas hensyn til prisstigning som overstiger den alminnelige prisoppgang. Den generelle prisutvikling dekkes inn ved valg av kapitaliseringsrentefot. Herredsrettens fastsettelse av kapitaliseringsrenten til 6%, bør fastholdes. Ved vurderingen må det særlig tas hensyn til at avsavnsrenten - som ingen av partene har anket over - er satt til 9 prosent. Dersom retten skulle komme til at det var påregnelig med et større uttak og en høy uttakstakt, bør renten settes noe høyere. Torbjørg Johansen m.fl. har i det vesentlige anført: Da partene kom sammen til drøftelser høsten 1990 var det ingen uenighet om at erstatningen skulle ytes etter volum. Først i overskjønnsbegjæringen ble det redegjort for at vegvesenet mente at det bare skulle gis gruserstatning for en mindre del av massene. Erstatningsfastsettelsen ble diskutert på møte den 27 august 1990, og innholdet av forhandlingene ble gjengitt neste dag i brev fra advokat Berntsen. Skjønnsbegjæringen, som er av 31 august 1990, bekrefter også hva partene var enige om. Både innholdet i brevet og ordlyden i skjønnsbegjæringen gir bevis for at det ble avtalt at vegvesenet skulle betale gruserstatning både for den masse vegtraseen beslaglegger, for den masse som bindes opp av vegplanen, og for den masse som ble uttatt av vegvesenet nedenfor den nye E6. Dersom retten kommer til at erstatningen fullt ut skal fastsettes etter erstatningsrettslige prinsipper, vil vegvesenet allikevel være forpliktet til å gi gruserstatning for alle tre kategorier masse. Den aktuelle bruk som ble gjort av arealene var masseuttak, og slik bruk kan ikke stanses uten at det ytes masseerstatning. Det er ikke rimelig å ta hensyn til utbygnigsinteresser på bekostning av etablert bruk. På det tidspunkt ekspropriasjonsinngrepet ble foretatt, tilsa gjeldende rett at det skulle ytes erstatning for all berørt masse. [[Rt-1993-409]] Malvik gjelder spørsmålet om påregnelig utnytting, nærmere bestemt om det kan gis tomteerstatning for ekspropriasjon til et veianlegg gjennom et utilgjengelig område. På dette felt var rettstilstanden tidligere uklar, og det er omtvistet hvor stor rekkevidde dommen har selv innenfor sitt typetilfelle. Det er ikke fattet høyesterettsavgjørelser som tilsier at den reguleringsplan det eksproprieres til fordel for kan avskjære eerstatning for inngrep i etablert bruk, og det er for mange ulikheter når det gjelder de faktiske forhold, og for mange uklarheter vedrørende den rettslige forståelse, til at Malvikdommen kan endre en etablert rett med hensyn til ekspropriasjon av arealer tilknyttet et etablert grustak. Dette innebærer at det er påregnelig uttak av masser uten at vegplanen var kommet, som skal erstattes. Behovet for masser i distriktet er betydelig, og selv om det årlige uttaket tidligere var relativt lavt, var potensialet stort. Det er utnyttelsesmuligheten som skal erstattes, ikke den aktuelle bruk, og det er sannsynlig at det årlige uttaket - i tråd med minkende ressurser og større behov - ville ha økt sterkt. Både ved vurderingen av hvilke masser som kunne ha vært tatt ut og hvilken takt uttaket ville ha hatt, har det stor betydning at massene var av en svært god kvalitet, og at grusen var egnet til mange formål. Nedre Saltdal hadde ingen andre tilsvarende uttak, og forekomsten ligger gunstig til både i forhold til det lokale marked og utskipningsmuligheter. Den kunne lett latt seg utvinne av en større avtaker, eller i mindre målestokk av grunneierne selv. Forekomsten ligger slik til at det ikke ville by på store problemer eller store kostnader for grunneierne å drive den ut i fellesskap. Før vegplanen kom foregikk det et fullt ut lovlig masseuttak, og selv om grustaket lå inntil et boligområde var det tidligere ikke reist innsigelser mot bruken. Kommunale myndigheter ville da heller ikke hatt noen hjemmel for å stoppe en etablert virksomhet uten å yte kompensasjon. Det har heller aldri vært noen tegn på at miljø- og naturvernhensyn skulle gå foran muligheten til å drive næring og etabllering av arbeidsplasser. Veianlegget og anlegget av kraftlinjen viser i seg selv at det ikke ble tatt særlig hensyn til slike interesser. Boligfeltet har utsikt ut mot sjøen og mot Rognan sentrum, slik at sjenansen fra grustaket ikke ville blitt særlig stor, og uansett ikke større enn ulempen ved å ha E6 og flere kraftlinjer tett inn til. Den kraftlinjen som går gjennom forekomsten ville riktignok ha hindret noe uttak, men massen under spennene kunne tas ut. Even-tuelt kunne linjen flyttes. Alt i alt må en kunne regne med at det meste av forekomsten kunne ha blitt tatt ut over en relativt kort periode. Når det gjelder den pris en kunne ha oppnådd, må det tas hensyn til at det i distriktet har vært solgt grus i smått til over kr 15 pr m3. Ved slikt salg "på rot" vil det ikke påløpe store kostnader. En eventuell flytting av kraftledningene ville først ha skjedd på et sent tidspunkt. Kostnadene med dette må neddiskonteres. Ved salg til en større avtaker ville prisen ligge noe lavere, men det må tas i betraktning at forekomsten i et slikt tilfelle kunne tømmes over relativt få år. Dersom retten skulle komme til at det ikke kan ytes masseerstatning fullt ut, må takstnummer 2 ha krav på boligerstatning. For de øvrige eiendommer vil det være riktig å legge skogsverdi til grunn. Kapitaliseringsrentefoten må beregnes slik at erstatningen dekker grunneiernes tap, og det er derfor naturlig at faktoren fastsettes til 5%, som ved personskade. Siden det er en langtidsrente det dreier seg om, er det ikke rimelig å ta hensyn til at avsavnsrenten - som bare skal virke en kort tid - er satt så høyt som til 9%. Lagmannsrettens bemerkninger: Det er ingen uenighet om grunnlaget for ekspropriasjonsinngrepet eller gyldigheten av dette. Skjønnet er holdt som avtaleskjønn etter skjønnsloven §4 i henhold til tiltredelseserklæringer. Partene er enige om at det skal betales gruserstatnig for de masser som er uttatt nedenfor den nye E6. Den sakkyndige og vegvesenet har fremlagt noe ulike tall for hvor stort volum dette gjelder. Under ankeforhandlingen ble det fra vegvesenets side gitt uttrykk for at det kunne gis masserstatning etter de tall som var gunstigst for grunneierne, samlet ca 80100 m3. Partene er imidlertid uenige om erstatningsfastsettelsen for arealene forøvrig skal bygge på de alminnelige eks-propriasjonsrettslige regler, eller om det er inngått bindende avtale om at også de øvrig masser skulle erstattes etter volum. Lagmannsretten finner at ordlyden i skjønnsbegjærinen må leses på bakgrunn av at situasjonen - ved de tidlige forhandlingene og under behandlingen av underskjønnet - var at partene mente at gjeldende rett tilsa at det skulle ytes masseerstatning. Diskusjonen gikk derfor på påregnelighet, kvantum, pris og kapitalisering. Om det skulle gis erstatning etter areal eller volum ble ikke drøftet. Utgangspunktet for forhandlingene var imidlertid avtalen i tiltredelseserklæringene hvor det fremgår at ekspropriasjonsrettigslige prinsipper skal legges til grunn, og lagmannsretten kan ikke se at partene på noen måte har vært seg bevisst at ikke dette fortsatt skulle gjelde. For å legge en avtale om en bestemt erstatningsfastsettelse - i strid med hva som er normalt ved skjønn og hva som tidligere ble avtalt - til grunn, må det kreves at avtalen kan dokumenteres, enten skriftlig eller gjennom klare utsagn om hva som konkret ble avtalt. Når dette ikke er tilfelle må erstatningen fullt ut bli å utmåle etter lov av 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom (vederlagsloven). Vederlaget skal fastsettes etter hva som kan anses som påregnelig utnyttelse av arealene dersom ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted, og ved verdsettelsen skal en se bort fra verdiendringer som skyldes inngrepet selv. De alminnelige skjønnsforutsetningene, som er gjengitt på sidene 5 til 7 i underskjønnet, er uforandret for lagmannsretten. Eiendomservervet, som er til behandling for overskjønnet, er samlet på ca 34105 m2. De eksproprierte arealer ligger i skrått terreng - opp fra Osvegen på østsiden av Saltdalselva mot en nyanlagt skogsvei ved fjellsiden i Saltneslia - og strekker seg fra takstnummer 2 ved profil 5868 til takstnummer 5 ved profil 6265 på økonomisk kartverk. Frem til vegplanen kom i 1989 var det hovedsaklig tatt ut grus på takstnummer 3 sin eiendom. Bare en mindre del av takstnummer 2 og 4 var berørt, mens massen tilhørende takstnummer 5 lå uåpnet. Store deler av det areal som erverves fra takstnummer 2 ligger på oversiden av et boligfelt, resten er regulert til friareal. Området var før vegreguleringen berørt av to kraftlinjer, en 22 Kv-linje som gikk på høyde med reguleringsplanen for boligområdet, og en 132 Kv-linje som fortsatt ligger i overkant av det eksproprierte arealet. 22 Kv-linjen er idag lagt i kabel, men på bilder tatt før inngrepet, kan en se at stolpefestet gikk i høyde med det eksisterende grusuttaket. Ved vurderingen av hva som var påregnelig bruk av arealene om vegen ikke hadde kommet, finner lagmannsretten det mest hensiktsmessig først å drøfte situasjonen for takstnummer 2. Som nevnt ligger store deler av det areal som erverves fra dette takstnummer på oversiden av et boligfelt. Resten er regulert til friareal. Den mindre del av det opprinnelige grustaket som berører takstnummer 2, ligger innenfor grensen til friarealet, bratt opp mot sørsiden av boligområdet, ved profil 6000. De terrengmessige forholdene er slik at grensen for grustaket på dette sted umulig kunne ha gått lengre inn mot bebyggelsen. Boligfeltet ligger ut mot sjøen med utsikt over Rognan, og før vegutbyggingen gikk terrenget på oversiden av boligfeltet i slak stigning mot fjellsiden. Et uttak av grusen i dette området ville medføre at bebyggelsen ville bli liggende på en høyde med relativt bratte skråninger på alle sider, helt avskåret fra kontakten med skogsterrenget bak. Grustaket ville dessuten medføre en sikkerhetsrisiko og gi støy og støvplager fra to kanter. Det anses svært sannsynlig at et inngrep bak boligfeltet ville ha blitt møtt med så store protester fra beboerne at kommunen måtte ha gitt pålegg om stansing. Selv om dette kunne ha medført krav om kompensasjon fra grunneieren, er det lite tenkelig at kommunen - som hadde ansvaret for utleggingen av boligfeltet - kunne ha latt være å gripe inn. Lagmannsretten kan vanskelig se at et slikt pålegg fra kommunens side kan sammenlignes med at E6 ble lagt gjennom området. Valget av ny trase for E6 var omdiskutert, og ble fattet etter grundige overveielser. Det forhold at beboerne måtte avfinne seg med veianlegget, betyr nødvendigvis ikke at en betydelig sjenanse fra en næringsinteresse ville blitt godtatt. Erstatningen for takstnummer 2 må etter dette fastsettes som overflateerstatning. I tillegg kommer den masse på 500 m3, som ligger nedenfor den nye E6, og som det er enighet om at det skal betales gruserstatning for. Kvantumet er så lite at det for dette takstnummer ikke anses aktuelt med neddiskonterig. Prisfastsettelsen for massen drøftes nedenfor. Arealet må, etter den rettsoppfatning som ligger til grunn for [[Rt-1993-401]] Malvik, erstattes som skogsmark. Før vegplanen kom var området, som bestod av småfallen furuskog på lav bonitet, uregulert. Slik forholdene er beskrevet anses ytterligere utbygging lite påregnelig, og de innsigelser som er gjort av saksøkte mot anvendelse av Malvikdommen, har liten tyngde her. Overflateerstatningen fastsettes til 60 øre pr m2, som gitt for skogsmark til øvrige saksøkte i underskjønnet. Også når det gjelder takstnummer 3, 4 og 5, er spørsmålet om det var påregnelig med uttak utover massene som er uttatt nedenfor E6. Partene er som nevnt enige om at de massene som ikke ble berørt av vegplanen skal erstattes etter volum. Bare dersom det er påregnelig med ytterligere uttak, er det nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om Malvikdommen kan anvendes på ekspropriasjon av arealer som omfatter et åpnet grustak. På det tidspunkt vegplanen ble vedtatt, var situasjonen som nevnt at grusen tett inntil 22 Kv-linjen var uttatt. Stolpefestet nærmest boligfeltet sto helt på kanten av uttaket. Det var også tatt ut grus under spennet, og en var relativt nær det neste festet. Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at fortsatt uttak av noe større omfang ville ha krevd at linjen ble flyttet. AS Dragefossen Kraftanlegg, som er eier av linjen, har utarbeidet kostnadsoverslag med tre alternative flyttingsmuligheter. Alternativ I, som forutsetter flytting av tre stolpefester, er beregnet til kr 28.687. Alternativ II, som forutsetter flytting av linjen helt ut av området og så nært opp til 132 Kv-linjen som mulig, er beregnet til kr 300.591. Alternativ III, som går ut på at linjen legges i kabel, er beregnet til kr 475.584. Slik situasjonen var anses det som nevnt lite trolig at grunneierne kunne ha tatt ut et større volum - enn det som skal godtgjøres som masseuttak - uten å foreta flytting av 22 Kv-linjen. Det er imidlertid ikke tenkelig at grunneierne ville påta seg kostnadene med en flytting, uten først å finne ut hvor stor fortjeneste som kunne hentes ut. Forekomsten var ikke tidligere kartlagt. For å vurdere potensialet måtte det i det minste gjennomføres geologisk kartlegging, innhentes bedriftsøkonomiske analyser og kalkyler, og foretas rettslige vurderinger i forhold til boligfeltet og kraftlinjene. Alt i alt ville dette ha medført betydelige grunnlagskostnader, og krevet en eller annen form for organisering fra grunneiernes side. En flytting etter alternativ I ville bare ha gitt tilgang på et begrenset omfang av masser. Selv om det etter flyttingen ville vært mulig å ta ut masse under spennene, ville skjæringene fra stolpefestene og den relativt slake skråning som måtte komme av hensyn til friarealet og boligfeltet, beslaglegge så mye av grusen at det ble lite å hente ut. Det er lite trolig at grunneierne ville ha tatt grunnlagskostnadene og flyttekostnadene for en så usikker gevinst. En flytting etter alternativ II og III ville ha gitt tilgang til større ressurser, men når en forutsetter at det ikke er påregnelig med uttak bak boligfeltet og friområdet, slik at en skjæring fra dette området vil båndlegge relativt store masser, fremstår det som særdeles tvilsomt om volumet er tilstrekkelig til å forsvare kostnadene. Ved disse alternativ måtte en også kalkulere med store utgifter i tilknytning til miljø- og naturvernhensyn, særlig med tanke på sikring og tilbakeføring. Med så usikre fortjenestemuligheter, kan lagmannsretten vanskelig tenke seg at grunneierne ville samle seg om å stå økonomisk ansvarlige for de betydelige beløp som grunnlagsinvesteringene og flytting av linjen ville utgjøre. Retten er med andre ord kommet til at det ikke for noe takstnummer var påregnelig med uttak utover de massene som det er enighet om skal erstattes etter volum. Det er derfor ikke nødvendig å ta stilling til om den rettsoppfatning [[Rt-1993-409]] Malvik gir uttrykk for, kan anvendes på ekspropriasjon av et åpnet grustak. Overflateerstatningen fastsettes som for skogsmark til 60 øre pr m2 for takstnummer 3 og 4. Takstnummer 5 godtgjøres med kr 1,00 pr m2, på grunn av god bonitet. For den masse som skal betales etter volum, gjenstår det å vurdere påregnelig utnyttingstakt og pris. Blant annet fordi forekomsten eies av flere grunneiere og fordi uttaket er av mindre målestokk, anses det lite sannsynlig at utvinningen ville ha blitt overlatt til en større avtaker eller drevet industrielt av eierne selv. Salg i smått fra den enkelte grunneier til flere mindre kjøpere anses langt mer påregnelig. Ved en slik driftsform er det få holdepunkter for at uttaktstakten ville ha økt i forhold til tidligere år. Når en ser bort fra etterspørsel som skyldes ekspropriasjonsinngrepet, synes behovet for masser i nærområdet å være noenlunde konstant. Et samlet uttak på ca 5000 m3 pr år anses mest påregnelig. Med hensyn til pris er det godtgjort at kvaliteten på massene er god, og at beliggenhet og markedsforhold tilsier at grusen ville være lett salgbar. Med den driftsform lagmannsretten har funnet mest aktuell, anses kostnadene med å ta ut grusen som relativt små. Noen utgifter til forvaltning, sikring og transport vil dog påløpe. Mest sannsynlig måtte eierne også regne med kostnader i forbindelse med pålegg om opprydding og tilbakeføring. Prisen skal fastsettes for m3 av fast masse. At noen av de priser som er oppgitt er gitt for løse masser, mens andre synes å være pris på fast masse, gjør det vanskelig å foreta en ren sammenligning. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten blitt stående ved at nåverdien av massene kan fastsettes til kr 6 pr m3. Ved vurderingen er det lagt til grunn at beløpet må multipliseres med 1,3 for å få prisen på løse masser. Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for prisstigning utover den alminnelige. Ved erstatningsutmålingen anses det ikke riktig å ta hensyn til påregnelig årlig uttak for takstnummer 3 og 5. For begge takstnummer gjelder det at det volum som skal erstattes er begrenset, og at grusen lå slik til at den mest sannsynlig ville ha blitt tatt tidlig ut. For takstnummer 4, som skal ha godtgjort et volum på 65000 m3, må det tas hensyn til påregnelig uttakstakt. Beløpet skal erstatte flere års avkastning, slik at også rentefordelen må tas i betraktning. Når beløpet kapitaliseres skal rentefoten beregnes slik at erstatningen dekker ekspropriatens tap. Uten ekspropriasjonen ville grunneieren, ved den driftsform som er lagt til grunn ovenfor, hatt forventning om årlige inntekter av en viss størrelse. Eiendommen drives videre, og eierne ville trolig ha vært best tjent med fortsatt mulighet for en fast årlig inntekt. Etter omstendighetene anses det ikke aktuelt å stille krav om reinvestering, og engangsbeløpet bør derfor inflasjonssikres. Som det fremgår av [[Rt-1994-557]] bør rentefoten sammenlignes med den som praktiseres ved beregning av erstatning i fremtidig erverv ved personskade. Lagmannsretten finner det riktig med en kapitaliseringsrentefot på 5%. En er enig med saksøkte at det ikke bør tas hensyn til avsavnssrenten. Underskjønnet har fastsatt denne til 9%, noe som må anses å ligge vel høyt etter dagens nivå. Avsavnsrenten skal imidlertid bare virke over kort tid, og bør ikke ha innvirkning på valg av kapitaliseringsrenten som ved et uttak på 5000 m3 pr år skal virke over en relativ lang periode. Erstatningsfastsettelse: Takstnummer 2, gnr 8 bnr 9, eier saksøkte nr 1 Torbjørg Johansen. 1. Erstatning for skogsgrunn: 11685,72 m2 x kr 0,60. 2. Erstatning for masse: 500 m3 x kr 6. Takstnummer 3, gnr 8 bnr 8, eiere saksøkte nr 2 Marie Edvardsen og Yngvar Bødker. 1. Erstatning for skogsgrunn: 7938 m2 x kr 0,60. 2. Erstatning for masse: 7000 m3 x kr 6. Takstnummer 4, gnr 8 bnr 16, eiere saksøkte nr 3 Monica Isaksen, Ellen Hansen og Marina Hansen. 1. Erstatning for skogsgrunn: 9416,36 x kr 0,60. 2. Erstatning for masse: 65000 m3 x kr 6, uttatt årlig med 5000 m3 pr år, kapitalisert med 5%. Takstnummer 5, gnr 8 bnr 5, eier saksøkte nr 4 Svein A Strand. 1. Erstatning for skogsgrunn: 4829,13 m2 x kr 1.00. 2. Erstatning for masse: 8270 m3 x kr 6. Saksøker må dekke de saksøktes nødvendige utgifter ved overskjønnet etter hovedregelen i skjønnsloven §54a første ledd. Advokat Berntsen har fremlagt omkostningsoppgave stor kr 42.585,50, hvorav kr 36.000 er salær. Omkostninger ved overskjønnsbegjæring for Ivar Aure, er ikke tatt med. Oppgaven er ikke bestridt og legges til grunn. Overskjønnet er enstemmig. Slutning: 1. Staten v/samferdselsdepartementet betaler erstatning til de saksøkte som fastsatt under det enkelte takstnummer. 2. Staten v/samferdselsdepartementet betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet, saksomkostninger for lagmannsretten med de fastsatte omkostninger og de lovbestemte utgifter. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
