Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved Vesterålen herredsretts dom datert 29. september 1994, utsendt til forkynnelse 4. oktober, ble fritaksvilkårene etter militærnekterloven §1 funnet ikke å være til stede for Svein Arne Johnsen født xx.xx.1970. Johnsen har ved sin prosessfullmektig, advokat Sigve Hansen, påanket dommen i rett tid til Hålogaland lagmannsrett, med påstand om at fritaksvilkårene foreligger. Staten v/Justisdepartementet, med advokat Ottar Nilsen v/advokatfullmektig Svein Kr. Arntzen som prosessfullmektig, har tatt til gjenmæle mot anken, og påstått herredsrettens dom stadfestet. Ankeforhandling ble holdt i Sortland 22. mars 1995, der Johnsen møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 2 vitner og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser. På vegne av Svein Arne Johnsen er i det alt vesentlige anført: Herredsretten har innledningsvis i sine domspremisser konstatert at Johnsen "har en pasifistisk grunnholdning". Dette er vanligvis tilstrekkelig til fritak, jf Karnows kommentar (pkt 1) til militærnekterloven §1. Når herredsretten likevel kom til at vilkårene i dette tilfellet ikke er til stede, synes det å bero dels på gal rettsanvendelse, dels på feilaktig bevisvurdering. I dommen er det spesielt pekt på at Johnsen ikke avviser å kunne bistå forsvaret ved f.eks. å overbringe dokumenter fra en gruppe til en annen, forutsatt at dokumentene ikke inneholdt angrepsplaner mot fiendens styrker. Hans villighet til bistand på dette punkt begrenser seg til informasjon som tar sikte på å berge liv, f.eks. evakuerings- eller forflytningsplaner. Uansett hvordan herredsretten har oppfattet eller misoppfattet Johnsens forklaring, er forholdet iallfall i dag at han ikke under noen omstendighet kan tenke seg å ty til våpenbruk, selv ikke som en personlig nødvergehandling. Hans filosofi er at den angrepne må tilpasse seg fienden. Det er den eneste måte som sikrer mot tap av menneskeliv. Nektingsgrunnlaget er reelt og alvorlig. Johnsen er seg bevisst sitt samfunnsansvar, og er villig til å gjøre siviltjeneste, med den betydelig lengre tjenesteplikt dette innebærer. Han har hatt denne oppfatning iallfall fra den tid - mai 1989 - da han møtte på sesjon. Statens anførsler om påstått passivitet fra Johnsens side i den etterfølgende tid er for det første ikke riktig, og for det andre rettslig irrelevant. Avgjørende er som nevnt hans innstilling i dag. Det er staten som har bevisbyrden for at fritaksvilkårene ikke er oppfylt, jf Eidsivating lagmannsretts dom av 15. februar 1988, og bevisbyrderegelen er like streng som i straffesaker, jf [[Rt-1982-684]] flg. Det anføres at staten i den foreliggende sak ikke har oppfylt sin bevisbyrde. Det er korrekt at Johnsen i herredsretten ga uttrykk for at han ikke hadde motforestillinger mot at andre utfører sin militære tjenesteplikt eller deltar i fredsbevarende styrker. En slik innstilling er ikke diskvalifiserende for hans eget vegringsgrunnlag. For øvrig er han i dag av den oppfatning at alt militærvesen i alle land burde nedlegges. Det kan ikke stilles de samme krav til alle militærnekteres evne, uavhengig av deres bakgrunn, oppvekstmiljø og utdanning, til å presisere og formulere sine synspunkter og standpunkter. Evnen til å abstrahere og til å tenke seg inn i historiske forhold og hypotetiske fremtidige situasjoner, er individuell og betinget av mange forhold utenfor den enkeltes kontroll. Overbevisningen er ikke mindre seriøs av den grunn. Det Johnsen gir uttrykk for, gjenspeiler en pasifistisk grunninnstilling som er alvorlig for ham, og som han ikke vil gå på akkord med, selv ikke i rene nødvergesituasjoner. Det skal ikke komme ham til skade at han ikke har kunnskaper og evne - i samme grad som enkelte andre - til å forestille seg hvordan han konkret kan komme til å forholde seg i enhver tenkelig hypotetisk situasjon. Det er i denne forbindelse vist til Eidsivating lagmannsretts dom av 16. juni 1989, der det heter: "De svar N.N. har gitt på hypotetiske spørsmål om 1940, angrep på hjemsted og familie, frihet og menneskerettigheter, virker ikke overbevisende og til dels lite gjennomtenkt. Dette er da også grunnen til at lagmannsretten har vært noe i tvil. N.N.'s svar på disse spørsmål må etter lagmannsrettens oppfatning skyldes hans nesten utrolige uvitenhet om samfunnet og hans manglende samfunnsengasjement. N.N.'s holdning til verden omkring synes preget av likegyldighet og uvitenhet. Dette sammen med manglende skolering, gjør at man ikke kan vente godt begrunnede svar. Ut fra denne oppfatning av N.N. og at han må vurderes ut fra de forutsetninger han har, finner lagmannsretten at hans overbevisning har den fasthet, styrke og alvor som loven krever. Etter dette finner lagmannsretten at vilkårene for å frita N.N. for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede. Johnsens nekting av å utføre militærtjeneste bygger på et kristent livssyn, og er reservasjonsløst pasifistisk motivert. Det er lagt ned slik påstand: "Vilkårene for å frita Svein Arne Johnsen, født xx.xx.70, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede." På vegne av Staten v/Justisdepartementet er i det vesentlige anført at det Johnsen nå gir uttrykk for, i utgangspunktet synes å tilfredsstille lovens fritaksvilkår. For så vidt er situasjonen noe annerledes i dag, enn den var på tiden for herredsrettsbehandlingen. Han avviste da ikke kategorisk at han i gitte situasjoner kunne bistå og støtte bestemte grupper/avdelinger i en forsvarskamp. Når han nå tar avstand også fra dette, foreligger for så vidt en glidning/endring i standpunkt, og - som fremholdt av den ankende part - er det den faktiske situasjon i dag som skal legges til grunn for avgjørelsen. Imidlertid vil forhistorien kunne være egnet til å kaste lys over hvorvidt den overbevisning han gir uttrykk for, er tilstrekkelig gjennomtenkt og har nødvendig dybde og alvor. Forhistorien, sammenholdt med Johnsens åpenbare overraskelse over sentrale spørsmål som er stilt ham under ankeforhandlingen, røper at han ikke har den kvalitative overbevisning som kreves for fritak. Hans standpunkter er generelt formulert, og dekkende for det store flertalls avstandtagen fra tanken om å berøve noen livet. Standpunktet er ikke nærmere prøvet mot konkrete situasjoner landet i verste fall kan komme opp i. Johnsen tilhører slett ikke den type militærnekter som er omhandlet i den påberopte dom fra Eidsivating lagmannsrett av 16. juni 1989. Johnsen har ingen problemer med å forklare seg om de tanker han har gjort seg omkring nektingsproblematikken. Han har imidlertid ut fra evner og anlegg ikke gjort seg tilstrekkelige tanker om hvor langt hans følelsesmessige reservasjoner strekker seg den dagen de virkelig blir satt på prøve. Det er korrekt at det offentlige har bevisbyrden, jf [[Rt-1982-684]]. I dette tilfellet er bevisbyrden oppfylt ved påvisning av at Johnsen ikke har tenkt tilstrekkelig igjennom relevante problemstillinger i tilknytning til det nektingsgrunnlag som påberopes. Det er lagt ned slik påstand: "Herredsrettens dom stadfestes." Lagmannsrettens bemerkninger: Svein Arne Johnsen er som nevnt født xx.xx.1970. Han har hatt sin barndom og oppvekst på Stokmarknes, og har inntil nylig bodd sammen med sine foreldre. Han har en søster og en bror. Broren, som er 32 år, og som har avtjent sin militære tjenesteplikt, har oppfordret ham til å gjøre det samme. Johnsen opplyser at han, etter avsluttet barne- og ungdomsskole på hjemstedet, har hatt forskjellige sporadiske arbeidsoppdrag. I den senere tid har han gått arbeidsledig, dog slik at han i øyeblikket har et kortvarig vikariat som renovatør. Han bor f t i Tromsø med sin samboer, mens hun studerer. Han fikk våren 1989 fra Utskrivningsvesenet tilsendt rutinemessig "Spørreblankett for klassifisering", fremlagt i saken. Han ga ved besvarelsen, datert Stokmarknes 18. mai 1989, uttrykk for at han av overbevisningsgrunner ønsket å søke om fritak for militærtjenesten, og at han ønsket å søke siviltjeneste. Det er fra statens side fremholdt at forhistorien ofte, og spesielt i dette tilfellet, er egnet til å kaste lys over det alvor som ligger bak fritakssøknaden. Lagmannsretten ser det derfor nødvendig å gå forholdsvis detaljert inn på saksforholdet. Slik dette er opplyst, må det legges til grunn at de ordinære militære rutiner i dette tilfellet sviktet for oppfølgning av Johnsens signalisering av at han ville søke fritak. Mye tyder på at dette ved en glipp ble oversett. Johnsen fikk etter alt å dømme ingen orientering eller rettledning om hvordan han skulle forholde seg i fortsettelsen. Så vidt skjønnes foreligger det klare militære rutiner for oppfølgning av tilfeller som dette, jf det fremlagte brev av 2. desember 1992 fra Vernepliktsforvaltning Nord-Norge. Svikten i oppfølgningsrutinene synes å ha medført at Johnsen ble innkalt til førstegangstjeneste til 23. april 1991. Han møtte ikke opp. I januar 1992 ble han anmeldt for overtredelse av den militære straffelov §34 for å ha uteblitt fra tjenesten. Han ble i den anledning avhørt ved Hadsel lensmannskontor 10. mars 1992. I forbindelse med avhøret fremla han formell søknad om fritak, datert dagen i forveien, 9. mars 1992, stilet til Hadsel lensmannskontor. Søknaden lyder slik: "SØKNAD OM SIVILTJENESTE Jeg viser til innkalling til førstegangstjeneste den ___________ Jeg kan på ingen måte godta å avtjene førstegangstjeneste av noen art på grunn av mine politiske og humanitære oppfatninger. Det militære systemet er basert på makt og bruk av denne. Etter min mening er dette ødeleggende for menneskeheten. Et menneske som blir holdt under militær makt blir forhindret til å utvikle seg menneskelig og som et selvstendig vesen. (Les: danne sine egene meninger og holdninger). Bruk av vold for å forhindre vold er en løsning som for meg er helt uakseptabelt. Det kan ikke være meningen at mennesker skal bli tvunget til å lære å drepe andre mennesker som er likestilt. Den militære makten setter et menneske i stand til å kommandere en flokk andre mennesker til å utføre ugjerninger. Under gulfkrigen så vi alle hvordan saddam Hussein klarte å styre en hel verden ved hjelp av militær makt. Det er heller ikke riktig at vi skal bruke en enorm sum penger hvert år til forsvaret, mens eldre og uføre lider på grunn av at det ikke er penger til å ta seg av disse. Jeg er villig til å avtjene sivil tjeneste fordi jeg er sikker på at jeg gjør større nytte for meg på den måten. Jeg vil håpe og tro at denne søknaden blir innvilget på bakgrunn av de argumenter jeg her har nevnt, og seg frem til å høre fra Dere. Stokmarknes den 09. mars 93 __________________ Svein Arne Johnsen" Under avhøret den 10. mars 1992 for lensmannsbetjent Geir Bendiksen fremsto han som "mistenkt", og han ble "gjort kjent med saken og sin rett til å kunne la seg bistå av forsvarer samt at han ikke plikter å forklare seg". Johnsen ønsket ikke "forsvarer", han var villig til å forklare seg, og han henholdt seg i det vesentlige til den fritakssøknad han nettopp hadde fremlagt. Under den videre eksaminasjon opplyste han at han i tiden etter sesjonsinnkallingen hadde begynt å reflektere nærmere over militærtjenesten og oppbyggingen av det "militære". Han var kommet til at det var en sløsing med økonomiske ressurser, som burde vært brukt på bedre måter. Han ga ved avhøret uttrykk for at vi burde ha et forsvar, men da basert på frivillig oppsatte styrker. Han ville ikke opplæres til å ta andres liv. Han ville kunne forsvare seg selv og sine nærmeste i personlige nødvergesituasjonener, dog ikke ved å berøve noen livet. Som i søknaden, henviste han også under avhøret til "Golf"-krigen. Ved at oljebrønner ble satt i brann, utløstes et stort miljøproblem, "slik at det ikke var verd å gå til det skritt å starte "Golfkrigen"". Han syntes det var bra at det opprettes fredsbevarende militære styrker, men han kunne ikke selv delta i slike, i og med at man lett kan komme opp i situasjoner hvor forsvarsmessig våpenbruk kan bli aktuelt. Han konkluderte avhøret med at militærtjenesten var økonomisk sløseri, samt at han ikke kunne se seg i stand til å drepe et annet menneske. I den etterfølgende tid - fra mars 1992 og fremover - virker det som forberedelsen av straffesaken for ulovlig uteblivelse gikk ufortrødent videre, uavhengig av Johnsens markering i klassifikasjonsskjemaet av 18. mai 1989 og fritakssøknaden og politiforklaringen av henholdsvis 9. og 10. mars 1992. Hovedforhandling i straffesaken ble avholdt i Vesterålen herredsrett 17. november 1992, og først på dette tidspunkt synes det fremkommet at Johnsen allerede ved sesjonen hadde signalisert at han ville søke om fritak, uten at han da eller senere hadde fått noen orientering om hvordan han skulle gå frem. Videre kom det først nå frem at han i forbindelse med anmeldelsen og det etterfølgende avhør 10. mars 1992 hadde fremlagt formell søknad. Straffesaken ble besluttet utsatt, og påtalemyndigheten ble gitt pålegg om å fremskaffe søknaden og annen informasjon av betydning for saken. Det er ukjent for sakens parter om straffesaken senere er hevet, eller om den fortsatt står uavgjort ved herredsretten. Av militærnektersakens dokumenter fremgår at Johnsens foran siterte søknad av 9. mars 1992 først så sent som 22. september 1992 skal ha vært oversendt Alta bataljon fra Lofoten og Vesterålen politikammer. Krigsadvokat Johannes Sellæg opplyste i brev av 27. november 1992 til Vernepliktsforvaltning Nord-Norge, Harstad, at Alta bataljon på advokatens telefoniske anmodning hadde lovet å videresende søknaden og avhøret til Vernepliktsforvaltningen. I brev av 18. desember 1992 til krigsadvokaten meddelte VFN at man der ennå ikke hadde registrert noen fritaksøknad fra Johnsen, og at man derfor ikke kunne "behandle/fremme slik søknad". Krigsadvokaten skrev den 28. desember 1992 til Alta bataljon og etterlyste søknaden og ba om snarlig oppklaring. Han fikk muntlig tilbakemelding om at søknaden ikke befant seg der, og at saksmappen var oversendt VFN. I brev av 26. januar 1993 til VFN viste krigsadvokaten til dette, og pekte på at noen behandling av soldatens søknad ennå ikke hadde skjedd. Han ba om at saken nå ble oversendt politikammeret "for supplerende avhør og videre behandling". Han ba saksbehandlingen påskyndet, og meddelte at statsadvokaten ville bli orientert. Hadsel lensmannskontor, nå ved lensmannsbetjent Jørn Karlsen, mottok saksdokumentene 4. februar 1993, og Johnsen ble innkalt til avhør 2. mars s å. På bakgrunn av så vel Johnsens som lensmannsbetjentens forklaring under ankeforhandlingen, legger lagmannsretten til grunn at Johnsen da var forhindret fra å møte, og at han ble innkalt påny til den 4 s mnd. Johnsen har forklart, og retten legger til grunn, at han da møtte opp, men avhøret kunne ikke foretas fordi lensmannsbetjenten nå var opptatt på annet hold. Når det i lensmannsbetjentens egenrapport datert 11. oktober 1993 heter at Johnsen ikke møtte opp den 4. mars, synes dette således å bero på en misforståelse eller feileringdring fra betjentens side. Det heter videre i egenrapporten at Johnsen deretter -etter 4. mars 1993 - fikk muntlig beskjed om å ta kontakt, formodentlig for avtale om nytt tidspunkt for avhør. "Dette førte ikke frem", heter det videre i egenrapporten, og Johnsen ble innkalt til 14. oktober 1993. Hans mor ringte på det aktuelle tidspunkt og fortalte at sønnen hadde influensa og ikke kunne møte. Det ble gitt beskjed om at han måtte møte "over helgen eller straks han ble frisk". Johnsen møtte ikke, og han ble den 5. november 1993 skriftlig innkalt til den 11. s mnd. Han møtte, men forlot stedet etter 10 minutter. Det fremgår av lensmannsbetjentens egenrapport at forholdet mellom ham og Johnsen skar seg, og Johnsen har bekreftet dette. Han har i sin rettslige forklaring for lagmannsretten stadfestet at det som er anført i betjentens egenrapport i all hovedsak er korrekt. Johnsen har forklart at forholdet til betjenten var dårlig fra før, på grunn av to uberettigede mistanker om straffbare forhold. Fra lensmannskontorets side ble det forsøkt ny innkalling av Johnsen, nå ved lensmannsbetjent Wencke Johansen, i håp om at avhøret da ville lykkes. Johnsen møtte imidlertid ikke opp, jf lensmannsbetjent Johansens egenrapport av 2. mars 1994. Så vidt skjønnes ble saksdokumentene nå returnert fra lensmannskontoret til Lofoten og Vesterålen politikammer, som på sin side sendte dem til Justisdepartementet ved påtegningsekspedisjon av 9. mars 1994. Påtegningen er ikke fremlagt i saken, og innholdet er ukjent. Justisdepartementet avslo "søknaden" ved påtegning av 29. mars 1994. I avslaget er det vist til politikammerets foran nevnte påtegning av 09. mars 94 "samt politirapporter av 11. november 93 og 02. mars 94", dvs lensmannsbetjentene Karlsens og Johansens egenrapporter om henholdsvis mislykket forsøk på avhør og mislykket forsøk på innkalling til avhør. Alt tyder på at verken politikammeret eller Justisdepartementet kan ha vært kjent med at det allerede forelå en 2 år gammel formell søknad om fritak og et like gammelt lensmannsavhør av Johnsen, foretatt av lensmannsbetjent Geir Bendiksen 10. mars 1992. Justisdepartementets avslag har i alle fall ingen henvisninger til disse sentrale dokumenter, bare til de etterfølgende forsøk på "supplerende" avhør som krigsadvokaten hadde anmodet om i forbindelse med den klart uriktig anlagte straffesak mot Johnsen. Fritakssøknaden og lensmannsavhøret av 9. og 10. mars 1992 synes fra da av og i mer enn 2 år fremover å ha vært på avveie og ukjent for de militære myndigheter, politiet og Justisdepartementet. Departementet viste i sitt avslag av 29. mars 1994 til at mannskapet "til tross for gjentatte innkallinger" ikke har "vært villig til å forklare seg nærmere om sin overbevisning til politiet". Dette var åpenbart galt, jf avhøret av 10. mars 1992. Avhøret var feilaktig foretatt i straffeprosessuelle former, åpenbart fordi Johnsen da var anmeldt for ulovlig uteblivelse, men avhøret inneholder en utdypning og nærmere redegjørelse for søknaden. Departementets avslag er derfor truffet på mangelfullt grunnlag. Fordi Johnsen etter departementets feilaktige oppfatning ikke hadde vært villig til å forklare seg, hadde man "ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om mannskapets overbevisning har det absolutte innhold som kreves etter loven". Det heter videre i avslaget av "Mannskapets manglende vilje til å bidra til sakens opplysning gir også grunn til alvorlig tvil om mannskapets overbevisning har den fasthet og styrke som loven krever for fritak". På bakgrunn av den usedvanlig uheldige og klossete behandling av saken fra militære og sivile myndigheters side like fra det tidspunkt i mai 1989 da Johnsen møtte på sesjon og gjorde det klart at han ville søke om fritak, er det etter lagmannsrettens vurdering lite eller intet ved den såkalte "forhistorien" som i seg selv er egnet til å svekke Johnsens troverdighet. Han hadde allerede på sesjonen foretatt seg det som på den ene side normalt er nødvendig, på den annen side tilstrekkelig, til å få saken igang og på rett spor, nemlig varsle om at han ville søke sivil tjeneste. Uten ordinær bistand fra militære myndigheter i slike tilfeller, fremmet han da også slik søknad, riktignok ikke før han i 1992 uberettiget ble anmeldt for straffbar uteblivelse. Vel kan han bebreides at han ikke reagerte da han våren 1991 feilaktig ble innkalt til førstegangstjeneste, og det er også mulig at han kunne vært noe mer meddelsom og samarbeidsvillig under forsøket på "supplerende" avhør 11. november 1993, samt i forbindelse med de gjentatte innkallinger til lensmannskontoret i tiden forut og senere. Det er på den annen side forståelig at han, som forlengst hadde skrevet søknad og vært til avhør, etterhvert måtte bli både lei av og frustrert over maset fra offentlige myndigheter, alt igangsatt på sviktende grunnlag. Hadde saken foreligget som et søksmål om gyldigheten av Justisdepartementets vedtak, er det mye som taler for at avslaget av 29. mars 1994 hadde måttet oppheves som truffet på mangelfullt grunnlag. Ut fra forhistorien kan det iallfall ikke trekkes slutninger av betydning for vurderingen av fritakssøknaden. Det blir etter dette utelukkende spørsmål om det nektingsgrunnlag Johnsen i dag gjør gjeldende er tilstrekkelig gjennomtenkt og har den dybde og alvor som er et vilkår for fritak etter lovens §1. Han har i sin rettslige forklaring for lagmannsretten langt på vei fastholdt sine anførsler i søknaden av 9. mars 1992 og i lensmannsavhøret 10. s mnd, samt også sin rettslige forklaring for herredsretten 29. september 1994. Han er dog kommet til, anfører han, at verken Norge eller noe annet land burde ha et militært forsvar. Han stiller seg i dag uforstående til at vi har det, og ser ingen grunn til at vi noen gang burde ha hatt det heller. Det var galt av Norge å sette seg til motverge mot den tyske okkupasjon i 1940. Forsvarsapparatet er en sløsing med penger som burde vært anvendt bedre, f.eks. til syke- og eldreomsorg. Det finnes andre måter å løse konflikter på enn ved krig, f.eks. boikott av en aggressormakt, sivil ulydighet i forhold til en okkupasjonsmakt, eller for den saks skyld samarbeid med fienden. Ved lesning av Svein Hassel har han registrert at soldater som i utgangspunktet står på hver sin side, kan bli gode kamerater gjennom samvær og kommunikasjon. På samme måte må også gryende konflikter mellom nasjoner kunne løses i minnelighet ved dialog, før det kommer til væpnet konflikt. Han har ikke tidligere reflektert over det, men på spørsmål under ankeforhandlingen om hans syn på voldelig motstand fra minoritetsgrupperinger som utsettes for forsøk på såkalt etnisk rensing, svarer han at det er galt å sette seg til motverge. Det er en dypere mening med alt som skjer; den som blir drept, kommer til et bedre sted og en bedre tilværelse enn den han/hun har fra før. Johnsen hevder at han selv ikke i en personlig nødvergesituasjon kan tenke seg å berøve noen livet. Fremfor å ta livet av en overfallsmann som var i ferd med å drepe ham selv eller hans samboer, hevder han at han heller ville la det skje. Etter lagmannsrettens vurdering er uttalelsen ureflektert og utroverdig. Om fritakssøknaden av 9. mars 1992 opplyser han at han kladdet et utkast som han forela for en bekjent, vitnet Kjetil Johnsen, som den gang var tillitsmann for sivilarbeiderne i distriktet. Kjetil Johnsen har bekreftet at han redigerte og maskinskrev søknaden for ham, men at søknaden inneholder de synspunkter Svein Arne Johnsen sto for, og som han hadde tatt med i kladdeutkastet. Som det fremgår, har han i søknaden bl.a. vist til Gulfkrigen, og i den etterfølgende politiforklaring har han uttalt at det på grunn av oljebrønnbrannene og miljøproblemene "ikke var verd å gå til det skritt å starte" denne krigen. På spørsmål under ankeforhandlingen om det var rett eller galt av Kuwait og det internasjonale samfunn å sette seg til motverge mot overfallet og drive irakerne ut, opplyser han at han ikke har tenkt over det, men når han nå blir nødt til det, kommer kan til at det var forståelig, men likevel galt. Kuwait skulle heller latt seg okkupere, og FN og det internasjonale samfunn burde ikke ha reagert militært. Man burde heller ha boikottet Irak. Tilsvarende burde det forholdes dersom Irak under det nåværende regime satte seg fore å overfalle Norge for å få hånd om Nordsjøoljen. Lagmannsretten oppfatter Johnsens refleksjoner omkring så vel det personlige nødverge som det nasjonale forsvar mer som tankespinn og kvasifilosofiske svermerier, enn som gjennomarbeidede og gjennomtenkte resonnementer om hvordan han konkret vil forholde seg den dag det måtte bli alvor både for ham selv og for landet. Det virker som han, like til under ankeforhandlingen, hele tiden har sett seg i den for ham utenkelige rolle som den angripende, aggressive part, aldri som den forsvarende. Når han nå under eksaminasjonen er blitt nødt til å forsøke å sette seg inn i også denne eventualitet, blir svarene i første omgang at han ikke har tenkt så nøye over det, og i neste omgang at det er galt å forsvare seg på en måte som kan berøve en aggressor livet, kombinert med et defaitistisk utsagn om at det er en mening med alt som skjer. For å bli tatt på alvor som militærnekter, må det kreves at nekteren har tilegnet seg et minimum av kunnskap om hva norsk forsvarspolitikk går ut på under vårt demokratiske styresett, i dag og så langt fremover i tiden som det er rimelig å se. Slik lagmannsretten vurderer Johnsens forklaring, har han ikke vært igjennom denne nødvendige prosess. Det han gir uttrykk for, er et ønske som han deler med de aller fleste om å leve i en fredelig verden, hvor alle konflikter og tilløp til konflikter lar seg løse ved forhandlinger og andre ikke-voldelige foranstaltninger. Som påpekt foran, har han imidlertid uoverveide og ureflekterte svar på hvordan han vil forholde seg i en situasjon hvor en fredelig løsning ikke finnes. Den påberopte overbevisning oppfyller da ikke de kvalitative krav med hensyn til alvor og innhold som er et grunnvilkår for fritak. Det er korrekt - som fremholdt fra den ankende parts side - at det ikke kan stilles de samme krav til enhver potensiell militærnekter, uansett bakgrunn og utdannelse, med hensyn til presisjonsnivå og evne til å formulere og målbære synspunkter og standpunkter. Lagmannsretten viser for så vidt til St.meld.nr.70 (1983-84) 11 første spalte. Det som imidlertid må kreves av enhver samvittighetsnekter, er at han har en oppfatning - en overbevisning - som bygger på tilstrekkelig gjennomtenkning av relevante problemstillinger som kan bli aktuelle for ham i en gitt situasjon. Det må være en forutsetning for at en overbevisning skal kunne karakteriseres som "alvorlig" at den er gjennomtenkt så lang evner og anlegg rekker, og søkt anvendt på nære historiske begivenheter og på forhold som realistisk må regnes med for den enkelte og for landet i overskuelig fremtid. Den påberopte dom av 16. juni 1989 fra Eidsivating lagmannsrett gir ingen veiledning av betydning for den foreliggende sak. Etter lagmannsrettens oppfatning gir Johnsen uttrykk for en alminnelig fordømmelse av våpenbruk som de aller fleste vil være enig med ham i, også de som etter moden overveielse utfører sin militære tjenesteplikt. Hans vegring synes ikke å bero på en tilstrekkelig gjennomtenkning og realistisk holdning til forhold enhver seriøs militærnekter må ta standpunkt til. Slik saken ligger an, er det unødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på partenes bevisbyrdebetraktninger og synspunkter omkring tvilsrisikoen, utover å bemerke at det offentlige selvsagt ikke har risikoen for den tvil som hefter ved overbevisningens kvalitet ved at den vernepliktige - som her - gir ureflekterte og lite overbevisende svar på relevante problemstillinger, eller helt unnlater å ta standpunkt til slike. Det vises for så vidt til [[Rt-1974-674]], særlig 678. En sak for seg, som ligger utenfor lagmannsrettens vurderingstema, er om forsvaret kan være tjent med å ha en rekrutt som av forståelige grunner har fått en særlig følelsesmessig motvilje mot forsvaret og tjenesteplikten, basert på den kritikkverdige måte hans sak er blitt behandlet på like fra 18. mai 1989 til den endelig kom inn på rett spor i 1994. Herredsrettens domsslutning må imidlertid stadfestes. Dommen er enstemmig. Domsslutning: Herredsrettens dom stadfestes. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
