Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Martinus Knutsen Sylte døde den 8/2 1971. Etter begjæring av hans gjenlevende hustru Serine Sylte ble deres felleseiebo tatt under skifterettens behandling. Ektefellene var barnløse og mannens arvinger var hans søsken. En yngre bror, Knut Sylte, meddelte i brev av 7/6 1971 til skifteretten at han gjorde krav på å overta boets faste eiendom. Under skiftesamling i boet den 23/9 1971 sees protokollert bl.a. følgende: «Gjenlevande ektemake sa frå at ho også kravde seg utlagt den faste eigedomen. Dei møtande vart gjort kjend med Høgsterettsdommen fra 6.11.1956 med omsyn til tolkinga av odelslova §16, 5. leden. Attlevande ektemake kravde eigedomen utlagt seg for verde som vert fastsett ved skiftetakst etter skiftelova §125. Knut og Johan Sylte sa frå at dei ikkje idag kan ta endeleg stilling til odelsspørsmålet. Dei får frist til å ta endeleg stilling til spørsmålet 4 veker frå idag. Dersom skifteretten ikkje har høyrt noko frå dei innan fristen vil det bli lagt til grunn at dei ikkje ville reise skiftetvist om odelsspørsmålet.» Knut K. Sylte reiste tvist innen den av skifteretten fastsatte frist og la i skifteretten ned påstand om at boets faste eiendom gnr. 25 bnr. 6 i Vanylven måtte bli utlagt ham som den best odelsberettigede arving til eiendommen. Serine Sylte påsto på sin side eiendommen utlagt til seg på grunnlag av skiftetakst under henvisning til skiftelovens §63, jfr. Odelslovens §16 femte ledd. Side:510 Saksforholdet forøvrig fremgår av Søre Sunnmøre skifteretts orskurd av 24. november 1971 med slik slutning: «1. Den faste eigedomen gnr. 25, bnr. 6 i Vanylven vert utlagd til Serine Sylte etter skiftetakst. 2. Knut K. Sylte vert dømd til å betale sakskostnader til Serine Sylte v/advokat Sverre Høyer, Ålesund med kr. 250,- tohundreogfemtikroner.» Knut K. Sylte har i rett tid påanket denne avgjørelse til Frostating lagmannsrett, idet han mener skifteretten har tatt feil når den er kommet til at Høyesteretts avgjørelse i Noddelanddommen ( [[Rt-1956-1141]]) må få avgjørende betydning i nærværende sak hvor forholdet er et helt annet. I Noddelandsaken var det en søstersønn av avdøde som reiste odelssøksmål mot enken som satt i uskiftet bo, og hvor saken gjaldt en fast eiendom som enken drev aktivt som gårds- og skogsbruk. I denne sak pågår det et skifte som den gjenlevende selv har begjært, og hvor saken gjelder en eiendom som må sies å være nedlagt som gårdsbruk. Det er ingen husdyr på gården og det dyrkes ikke noe. Serine Sylte som er født i 1906 bor alene på gården. Det er hennes bror som slår gresset på eiendommen. Knut Sylte gjør videre gjeldende at han er vokset opp på gården og har best odelsrett til denne. Han frykter for at det som engang var hans barndomshjem kan bli oppdelt og gå over til andre og han har derfor krevet at eiendommen allerede på skiftet blir utlagt ham som den odelsberettigede arving til eiendommen, men inntil videre gjør han ikke krav på besittelsen av eiendommen. Under disse omstendigheter må skifterettens resultat fremtre som både uriktig og urimelig. Hans rett til å få seg utlagt eiendommen på skifte må fremgå av skiftelovens §62 og hans odelsrett er til hinder for at brorens enke kan kreve å få utlagt eiendommen til seg på skiftet, jfr. skiftelovens §63. Knut K. Sylte har for lagmannsretten lagt ned slik påstand: «1. Knut K. Sylte frifinnes. 2. Knut K. Sylte kjennes berettiget til på skifte av fellesboet etter avdøde Martinus K. Sylte og gjenlevende ektefelle Serine Sylte å kreve boets faste eiendom, gnr. 25, bnr. 6 i Vanylven utlagt til seg mot at han tilsvarer endelig takstsum for eiendommen. I samsvar med odelslovens §16 V skal Serine Sylte så lenge hun forblir ugift kunne bruke og besitte eiendommen mot å dekke eiendommens utgifter og forsvarlig vedlikehold. 3. Serine Sylte dømmes til å betale saksomkostninger til Knut K. Sylte for begge retter.» Serine Sylte har tatt til gjenmæle. Hun mener skifterettens avgjørelse er riktig og har påstått stadfestelse av denne, samt at hun tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Etter hennes oppfatning har den av skifteretten nevnte høyesterettsdom avgjort at odelsløsning ikke kan iverksettes mot en ektefelle i uskiftet bo når odelsløseren hadde en dårligere Side:511 odelsrett enn avdøde, og den omstendighet at den gjenlevende i stedet for å sitte i uskiftet bo velger å skifte med avdødes slektsarvinger, kan ikke sette henne i en svakere stilling overfor de odelsberettigede. Det er mer rimelig at hun, som har drevet eiendommen sammen med sin mann siden 1949 får overta eiendommen, enn at denne skal utlegges til Knut Sylte, som er eldre enn henne og også barnløs. Bestemmelsen i odelslovens §16 femte ledd må etter hennes oppfatning forståes slik at avdødes arvinger som ikke er livsarvinger eller stebarn og med dårligere odelsrett enn avdøde, avskjæres fra odelsløsning overfor den gjenlevende ektefelle så lenge hun ikke gifter seg. Retten til å få seg utlagt eiendommen på skiftet etter skiftelovens §63 utelukkes ikke i dette tilfelle. Under ankeforhandlingen harpartene gitt forklaringer. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for skifteretten. Lagmannsrettens bemerkninger: Martinus og Knut Syltes far, som døde i 1954, 83 år gammel, hadde sittet med eiendommen siden før århundreskiftet. Sønnen Martinus, som hele sitt liv bodde på eiendommen, ble gift i 1949, og selv om Martinus ikke ble eier før ved farens død, var det han og hans hustru Serine som siden giftermålet i 1949 bodde på eiendommen og drev den, da faren var blitt gammel og skrøpelig og trengte hjelp. Ved Martinus Syltes død i februar 1971 hadde Serine faktisk drevet eiendommen sammen med sin mann i 22 år, og siden 1954 vært medeier. Knut K. Sylte, som i dag er 68 år gammel og barnløs, har ikke bodd på eiendommen siden sitt 20. år. Han har i årtier vært ansatt i kommunal tjeneste og det er opplyst at han ikke driver noe gårdsbruk. På eiendommen har det ikke vært dyr i de senere år. Det foregår ingen gårdsdrift annet enn at Serines bror mot vederlag i naturalia får slå gresset. Gårdens bygninger, ikke minst driftsbygningen er dårlig vedlikeholdt. En må formentlig regne med at hverken Serine eller Knut Sylte vil være interessert i sely å drive gårdsbruk på eiendommen. Retten nevner disse forhold, idet det fra den ankende parts side har vært sterkt fremhevet det urimelige i at han ikke skal få anledning til å overta farsgården allerede nu. Retten kan imidlertid ikke finne det mer rimelig at Knut Sylte skal få seg overlatt eiendommen enn at denne skal overlates Serine, hvis hjem den har vært de siste 22 år. Knut Sylte vil jo ha sin odelsrett i behold og kan gjøre den gjeldende hvis Serine gifter seg, avgår ved døden eller vil selge eiendommen helt eller delvis. Selv om Knut Sylte er villig til å la Serine fortsatt bli boende på eiendommen, er det ikke rimelig at enken skal miste den eiendomsrett hun har vært delaktig i så mange år I «Noddelanddommen» ( [[Rt-1956-1142]]) ble det fra den gjenlevende enke i uskiftet bo gjort gjeldende at uttrykket «drive... fra gården» i odelslovens §16 femte ledd, siktet «ikke bare Side:512 til besittelsen og bruken av odelsgodset, men til selve løsningen, med andre ord at bestemmelsen så lenge gjenlevende ektefelle forblir ugift, er til hinder for at eiendomsretten til odelsgodset fratas den gjenlevende ektefelle ved odelsløsning, selv med forbehold av bruksrett for denne.» Høyesterett fant enstemmig at de beste grunner talte for denne forståelse, og etter denne dom måtte man i hvertfall kunne fastslå som gjeldende rett at en gjenlevende enke som sitter i uskiftet bo og som forblir ugift, ikke ved odelsløsning kan fratas eiendomsretten til eiendommen hvor den odelsberettigede hadde dårligere odelsrett enn avdøde. Det må også antas som sikker rett at enken, om hun overtar odelsgods i henhold til gjensidig testament med avdøde, vil være beskyttet mot odelsløsning fra avdødes slektsarvinger, sålenge hun forblir ugift. Spørsmålet blir da om bestemmelsene i §62 og §63 skifteloven, slik de lød før 1. januar 1973, satte enken i en dårligere stilling, hvis hun istedenfor å sitte i uskiftet bo, ved mannens død velger å skifte med hans slektsarvinger. Slik §63 lyder idag, ville Knut Syltes odelsrett stå tilbake for enkens rett til å kreve eiendommen utlagt på skiftet. Nu er det uttrykkelig sagt i nevnte lovparagrafs tredje ledd at «Gjenlevende egtefelles rett til å kreve utlagt eiendom etter denne paragraf gjel der også eiendom som noen annen har odels- eller åsetesrett til». Slik §63 lød tidligere var gjenlevende ektefelles rett til å få seg utlagt på sin lodd de av fellesboets eiendeler som hun måtte ønske, gitt med det forbehold at «det kan skje uten hinder av noens odelsrett», og ifølge lovens §62 skulle den odelsberettigede på et dødsboskifte ha et ubetinget krav på å få seg utlagt odelsgodset. Det lå da nær å forstå loven derhen, at når det gjaldt odelsgods, måtte ektefellens adgang til å få seg utlagt odelsgodset på skifte stå tilbake for den odelsberettigedes rett til å få seg utlagt eiendommen. I Noddelanddommen er domstolene naturlig nok ikke kommet inn på disse bestemmelser i skifteloven, ettersom det dengang var spørsmål om odelsløsning overfor en enke som satt i uskiftet bo, og Høyesteretts tilslutning til ovenfor siterte fortolkning av odelslovens §16 femte ledd må vel sees på bakgrunn av at fet dreiet seg om en odelsløsning og ikke utlegg på skifte. I en senere dom ( [[Rt-1958-702]]) har Høyesteretts flertall uttalt om denne bestemmelse i odelsloven at retten «oppfatter bestemmelsen slik at den i prinsippet vil gi den lengstlevende ektefelle, så lenge han eller hun forblir ugift, samme vern overfor odelsberettigede slektninger av førstavdøde som denne selv ville hatt om han fremdeles hadde levet og sittet med eiendommen». Etter lagmannsrettens oppfatning skulle det ikke være noen grunn til å anta at dette vern for den gjenlevende ektefelle ikke også var ment å komme til anvendelse i et tilfelle som i nærværende sak. I motivene til skifteloven er det ikke nevnt noe om hvordan Side:513 bestemmelsen i lovens §63 skal oppfattes i forhold til odelslovens §16 femte ledd. Det er vanskelig å forstå at skiftelovens §63 - uten at det er nevnt noe om dette i motivene - skal sette tilside odelslovens §16 femte ledd, rent faktisk i et tilfelle hvor gjenlevende, til fordel for og av hensyn til arvingene, gir avkall på sin rett til å sitte i uskiftet bo, men vil beholde sin eiendomsrett til gården som i så mange år har vært hennes hjem. En har også oppfattet skiftelovens motiver derhen at disse, når det gjaldt lengstlevende ektefelles stilling, har hatt til hensikt å styrke denne. I så tilfelle må det være mest i overensstemmelse med både denne lovs motiver og motivene til lex Rinde at det ikke foreligger slikt «hinder» når odelslovens §16, 5, gjøres gjeldende fra enkens side. At gjenlevende ifølge skiftelovens §32 kan kreve boet tilbakelevert og forlange å sitte i uskiftet bo, synes å styrke denne oppfatning. Under disse omstendigheter er derfor lagmannsretten kommet til at skifterettens avgjørelse må bli å stadfeste. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at saken har vært såvidt tvilsom at det har vært fyldestgjørende grunn for Knut Sylte til å se en avgjørelse såvel i skifteretten som i lagmannsretten. Saksomkostninger blir derfor ikke å tilkjenne for noen av rettene, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd og §180 annet ledd. Dommen er enstemmig. Domsslutning: Søre Sunnmøre skifteretts orskurd av 25. november 1971 stadfestes, dog således at det ikke tilkjennes saksomkostninger for skifteretten. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. Av skifterettens dom (dommer fullmektig Leiv Myklebust): Gardbrukar Martin K. Sylte, Sylte i Vanylven, døde den 8. febr. 1971. Han let etter seg kona Serine Sylte. Ektefellane hadde ikkje born. Martinus K. Sylte var eigar av gnr. 25, bnr. 6 i Vanylven. I skiftesamling 23. sept. 1971 kravde Serine Sylte den faste eigedomen, gnr. 25, bnr. 6 i Vanylven utlagt til seg i medhald av skiftelova §63, jfr. odelslova §16 femte ledd. Odelsarvingane fekk frist til å reise skiftetvist om dei ville kreve den faste eigedomen utlagt til seg etter odelsrett. - - - Retten ser denne tvisten slik. Det spørsmål som blir avgjerande er om odelshavarane til eigedomen er hindra av odelslova §16 femte ledd i å kreve seg eigedomen utlagd på odel slik at gjenlevande ektefelle på skifte kan kreve eigedomen utlagd til seg etter skiftetakst etter skiftelova §63. Etter det retten kan sjå er det same spørsmål avgjort av Høgsterett i dom 6. nov. 1956, innteken i [[Rt-1956-1141]]. Utfallet vart her at gjenlevande ektefelle er verna mot odelsløysing så lenge ho er ugift. Skifteretten viser til denne avgjerda som ein finn seg bunden av og fastset at saksøkte må bli å frifinne i skiftetvisten. - - - [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
