Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Ved kraftledningsskjønn begjært av Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (nedenfor kalt N.V.E.) vedrørende kraftledning Fåberg-Vang og avhjemlet 12. oktober 1972, ble det angående saksomkostninger bl.a. truffet følgende bestemmelse: «N.V.E. tilpliktes i medhold av skjønnslovens §42 å betale de lovbestemte utgifter med skjønnet og forøvrig i medhold av samme lovs §43 innen 2 - to - uker å betale saksomkostninger til: - - - - - - For h.r. advokat Ødegaards parter v/h.r.advokat Kåre Ødegaard med 48.500,- firtiåttetusenfemhundre - 0/100 - kroner inklusive ekstra utgifter til privat engasjert sakkyndig skogtaksator Georg Gulbrandsen med 20.000 - tjuetusen - 0/100 kroner og med 502,75 - femhundreogto - 75/100 kroner til almenningsbestyrer O. T. Koller.» Når det gjelder utgiftene til skogtaksator Gulbrandsen var det dissens, idet skjønnsrettens formann, sorenskriver Helle, mente at kr. 10.000,- var passende. Det ble begjært overskjønn, og Nord-Hedmark herredsrett avhjemlet overskjønnet 25. oktober-11. november 1973. Det ble forkynt den 1/12-1973. Overskjønnsrettens omkostningsavgjørelse, som er inntatt i særskilt rettsbok, har vedrørende erstatning for utgifter til teknisk bistand slik slutning: 3. H.r.advokat Ødegaards parter tilkjennes ikke erstatning for utgifter til teknisk bistand av skogtaksator Georg Gulbrandsen, hverken for underskjønnet eller overskjønnet.» Denne avgjørelse er truffet under dissens. Flertallet består av formannen, sorenskriver Rost, og 3 skjønnsmenn. Mindre tallet bestående av de tre øvrige skjønnsmenn fant at man ikke kunne tilsidesette underskjønnets bedømmelse av at Gulbrandsens materiale til dels har vært nødvendig for underskjønnet. Derimot fant mindretallet at det beløp underskjønnet har funnet passende, er for høyt, men fant etter omstendighetene ikke Side:105 grunn til selv å fiksere noe beløp. For øvrig viser lagmanns retten til underskjønnets og overskjønnets premisser angående det nærmere saksforhold vedrørende dette punkt i saksomkostningsavgjørelsen. Høyesterettsadvokat Ødegaards parter: Brøttum Almenning, Ringsaker Almenning, Veldre Almenning, Nes Almenning, Furnes Almenning og Vang Almenning (nedenfor kalt Almenningene) har i rett tid påkjært dette punkt i avgjørelsen. I kjæremålserklæringen anføres: «Overskjønnsrettens begrunnelse for avslaget er i første rekke at det utførte registreringsarbeide m.v. ikke har hatt noen tydning for å klarlegge saksforholdet ved skjønnets to instanser. Overskjønnsrettens begrunnelse er uklar og delvis misvisende, og avslaget er ikke i samsvar med skjønnslovens §43 slik denne bestemmelsen er fortolket i rettspraksis. Overskjønnsretten har også tildels feilvurdert den faktiske situasjon og de forhold som ledet til at almenningene engasjerte særskilt teknisk sakkyndig ved dette skjønn. Kjæremålet begrunnes således i hovedsaken med at overskjønnsretten har feiltolket skjønnslovens §43 og de vilkår den stiller for tilkjennelse av omkostninger ved ekspropriasjonsskjønn. Det vil subsidiært bli gjort gjeldende at skjønnsrettens begrunnelse er ufullstendig og man kan ikke av denne se at det er lagt riktige rettslige prinsipper til grunn for avgjørelsen. Det kan heller ikke være riktig, slik overskjønnet har gjort, å tilsidesette underskjønnets vurdering av nødvendigheten av det materiale som ble fremlagt for underskjønnet. Overskjønnet har nødvendigvis begrensede muligheter for å bedømme saksbehandlingen ved underskjønnet, og det må da være galt å desavuere underskjønnets egen vurdering av disse forhold.» Deretter er det i kjæremålserklæringen foretatt en rekapitulering av de viktigste momenter i saken idet det anføres at dette er nødvendig av hensyn til de anførsler som har vært fremført fra Vassdragsvesenets side, og den faktiske gjengivelse av forhistorien som er gitt av overskjønnsretten. Videre sies det: «Skal balansen mellom partene ikke forrykkes ved et ekspropriasjonsskjønn må derfor de saksøkte også ha full adgang til å møte med sakkyndig bistand når eksproprianten på sin side møter med tekniske eksperter. At almenningsbestyrerne selv har forstlig utdannelse, kan ikke tillegges noen vekt i denne forbindelse. Det ble prosedert sterkt på dette fra Statskraftverkenes side både ved underskjønnet og ved overskjønnet uten at det direkte kan sees at dette er tillagt betydning i de trufne avgjørelser. Jeg har dog inntrykk av at dette moment allikevel har spilt en rolle for rettens vurderinger. Skjønnslovens §43 sondrer selvsagt ikke om vedkommende grunneier har innsikt i de spørsmål som skal behandles eller ikke. Vedkommende må selvsagt av hensyn til den balanse som Side:106 man må kreve ved domstolsbehandlingen ha krav på at man får dekket utgifter til teknisk bistand på like linje med andre som ikke har den samme innsikt i de spørsmål som skal be handles. Det er helt på det rene at befaringene både for underskjønnet og overskjønnet, selv med almenningenes innvendinger ikke kunne ha vært gjennomført så raskt hvis man skulle ha møtt og gjort rede for forholdene for hvert enkelt skogbestand, og med et selvsagt krav om at skjønnsretten måtte foreta nøyaktige registreringer av hvert enkelt bestand ved boringer og målinger på stedet. Det kan ikke være riktig når overskjønnet avslår kravet om saksomkostninger under henvisning til at uttalelsene fra den sakkyndige ikke har hatt noen betydning for å klarlegge saksforholdet. I denne forbindelse viser jeg særlig til foranstående erstatningsberegninger som klart indikerer at resultatet ville blitt en halvering av erstatningene hvis almenningenes argumentasjon og opplysninger ikke var blitt fremlagt. Den sakkyndiges oppgave har i denne sak vært å klarlegge almenningenes syn på de skoger som skulle takseres. Rettens oppgave var å ta standpunkt til partenes anførsler og bevistilbud. Selve bevisvurderingen kan ikke tillegges noen betydning ved fortolkningen av skjønnslovens §43. For overskjønnet ble det hevdet fra Statskraftverkenes side at almenningsbestyrerne kunne ha møtt opp med Gulbrandsens materiale og fremlagt dette selv for overskjønnsretten. Dette er riktig, men det forutsetter da at arbeidet måtte ha vært utført på forhånd, og jeg går ut fra som en selvfølge at Statskraftverkene da mener at innhentelse av materiale ville vært nødvendig og måtte bli å dekke av eksproprianten. Dette må da naturlig føre til at det tilkjennes full erstatning for samtlige omkostninger ved underskjønnet, hvilket ikke ble gjort. Under henvisning til foranstående vil det på almenningenes vegne bli hevdet at overskjønnsretten har fortolket skjønnslovens §43 feilaktig når den har avslått kravet om saksomkostninger såvel for underskjønnet som for overskjønnet. Det avgjørende må være hvilke utgifter som har vært nødvendige til ivaretagelse av almenningenes tarv, og den skogtekniske diskusjon man hadde så vel for underskjønnet som for overskjønnet hadde et slikt omfang at det selvsagt var nødvendig også for almenningene med teknisk bistand. Skjønnslovens §43 setter ikke så snevre grenser for slike erstatninger som overskjønnets resultat synes å tyde på. Overskjønnets avgjørelse er heller ikke i samsvar med skjønnspraksis.» I et senere prosesskrift av 18/2-1974 er bl.a. bemerket: «KjæremMet gjelder fortolkningen av skjønnslovens §43. Spørsmålet er om overskjønnet ved sin avgjørelse har bygget på en korrekt forståelse av denne bestemmelsen, og Side:107 utgangspunkt og lovhjemmel for lagmannsrettens prøveadgang er selvsagt tvistemålslovens §181 annet ledd. Det er ikke tilstrekkelig å konstatere at overskjønnsretten etter egne uttalelser har holdt seg til «nødvendighetskriteriet». Spørsmålet er om overskjønnet i den foreliggende situasjon har anvendt loven på riktig måte. Det er ikke avgjørende hva eksproprianten har funnet «nødvendig». Det er heller ikke avgjørende etter loven om retten for sitt vedkommende har benyttet det fremlagte materiale. Avgjørende er om det ut fra saksøktes situasjon fremstillet seg som nødvendig å engasjere teknisk bistand for det forsvar som måtte etableres i forbindelse med tvangsinngrepet. Det er på dette punkt det i første rekke foreligger en klar feiltolkning fra overskjønnets side. Subsidiært hevdes at man av premissene ikke kan se om retten har vurdert korrekt.» Det er videre i prosesskriftet foretatt en nærmere presisering av den situasjon almenningene sto overfor da begjæringen om skjønn ble tatt ut høsten 1970. Deretter sies det i prosesskriftet: «Kravet om dekning av saksomkostninger til teknisk bistand må avgjøres ved en fortolkning av skjønnslovens §43 på bakgrunn av den situasjon som er beskrevet foran. Overskjønnet har ikke foretatt den totalvurdering som er nødvendig, og har bare gått inn på enkelte forhold ved situasjonen. Man kan således ikke se om overskjønnet har vurdert om det, alle forhold tatt i betraktning, fremstillet seg som nødvendig for almenningene å engasjere teknisk bistand. a) For det første kan det konstateres at almenningenes innvendinger mot krokiet delvis ble tatt til følge av underskjønnet, jfr. underskjønnets rettsbok 84. Underskjønnet anfører også på 85 at den har hatt noe nytte av Gulbrandsens materiale. De av underskjønnet fastsatte erstatninger viser også klart at underskjønnet i stor utstrekning må ha benyttet det fremlagte materiale ved sin erstatningsutmåling. b) Overskjønnsretten må nødvendigvis ha benyttet almenningenes materiale vedrørende beregningen av foredlingsgevinsten. Erstatningsbeløpene viser også dette. Beregningene var utført av skogtaksator Gulbrandsen etter almenningenes regnskapstall. Det må derfor bero på en feil når det anføres av overskjønnsretten at man ikke har benyttet noen av de beregninger som har vært fremlagt fra Gulbrandsens side. Skulle dette være riktig innebærer dette at overskjønnsretten ikke har foretatt den individuelle erstatningsvurdering som den hadde plikt til. Dette er i og for seg ikke avgjørende for anvendelsen av skjønnslovens §43 og om de saksøkte har krav på erstatning for utgifter til teknisk bistand. Selv om materialet til den sakkyndige er satt til side eller overhodet ikke benyttet, så innebærer ikke dette at utgiftsdekning er utelukket. Side:108 Etter premissene å dømme tyder det på at overskjønnet har hatt denne oppfatning av lovbestemmelsen. Dette er i tilfelle feil rettsanvendelse som må lede til endring av overskjønnets resultat. c) Overskjønnet har tatt feil når det på 6 anføres at det ble «oppnådd enighet om at Mjøsen Skogeierforening skulle representere de saksøkte under registreringen». Det som skjedde var at almenningene ikke ville motsette seg at Skogeierforeningen tok opp kroki også over almenningenes grunn. d) Overskjønnet har ikke lagt noen vekt på at almenningene ikke ble varslet til registreringen. I denne forbindelse anføres bl.a. på 6: «Avgjørende må være om det er foretatt en faglig forsvarlig registrering og om skjønnsretten således har fått tilrettelagt det forstlige materiale som den hadde bruk for.» Med sin fortolkning av skjønnslovens §43 synes overskjønnsretten her å bygge på resultatet av bevisvurderingen av det materiale som ble fremlagt fra almenningenes side. Overskjønnsretten forutsetter selv, 6, at det kan komme innvendinger mot krokier som fremlegges i slike skjønn, og kommer det innvendinger fra faglig hold må retten selvsagt vurdere disse på vanlig måte. Er overskjønnsretten ikke enig i innvendingene, vil disse selvsagt ikke bli tillagt noen vekt ved erstatningsutmålingen. Dette innebærer imidlertid ikke at det ut fra saksøktes situasjon fortonet seg som unødvendig med teknisk bistand. Skal anvendelsen av skjønnslovens §43 være avhengig av at retten tar til følge de anførsler som bygges på det sakkyndige materiale, vil det relativisere bestemmelsens innhold i en slik grad at den vil bli fullstendig innholdsløs og uten realitet i enhver skjønnssak. Dette vil også innebære en skjevhet i representasjonen i favør av ekspropriantene som vil stille de saksøkte i ekspropriasjonsskjønn i en meget ugunstig og vanskelig stilling og i praksis uten muligheter for engasjement av telnisk ekspertise, idet man på forhånd aldri vil kunne ha noen garanti for at eventuelle innvendinger vil bli tatt til følge. Lovbestemmelsen gir da heller ikke holdepunkter for en slik fortolkning. I denne forbindelse viser jeg til ekspropriasjonsoverskjønn ved Drammen byrett avhjemlet 19. februar 1973 for motorveg E-18 gjennom Drammen hvor det også var tvist om godtgjørelsen for teknisk bistand for overskjønnet. På 173-174 uttaler overskjønnsretten bl.a.: «Utgifter til teknisk bistand kan bare kreves erstattet i den utstrekning de har vært nødvendige for at saksøkte kan vareta sitt «tarv under skjønnssaken», d.v.s. overfor retten. Og det vil igjen si at utgiftene og bistanden må ha vært nødvendig til forberedelse, bearbeidelse eller forklaring av materiale som man har villet fremlegge for retten for å fremakaffe opplysninger Side:109 som kan komme til å danne grunnlag for rettens erstatningsfastsettelse.» Drammen byrett gir her åpenbart en riktig fortolkning av skjønnslovens §43, en forståelse som nærværende overskjønnsrett ikke kan ha lagt til grunn for sin avgjørelse.» I anledning av at N.V.E. påberoper seg en avgjørelse inntatt i [[Rt-1955-819]], som gjaldt utgifter til juridisk bistand, gjøres gjeldende at avgjørende for resultatet i nevnte sak var at saksøkeren ikke møtte med sakfører. I nærværende skjønn er forholdet det motsatte. Her avslås kravet om erstatning til tross for at saksøkeren selv har teknisk ekspertise. Overskjønnsretten har ikke på dette grunnlag vurdert om saken var av et slikt omfang og en slik art at det fremstillet seg som nødvendig å søke teknisk bistand, og avgjørelsen i [[Rt-1955-819]] er derfor uten betydning. For øvrig vises i denne forbindelse til Magne Schjødt: Ekspropriasjonsprosessen, 1961 utg. 198. Det er også vist til avgjørelser i [[Rt-1966-382]] og 1970, 1012. Disse viser klart at det bare unntaksvis kan komme på tale å avvise krav om bistand i ekspropriasjonsskjønn. Den omstendighet at det dreier seg om ekspropriasjon er i seg selv en omstendighet som kan være avgjørende for krav om dekning av saksomkostninger. Den rettspraksis som er dokumentert dels i kjæremålserklæringen og dels i tilsvaret, viser klart at avgjørelsen av overskjønnet i nærværende sak er i utakt med den skjønnspraksis som har etablert seg i disse saker. For øvrig har den kjærende part i dette og i senere prosesskrift nærmere imøtegått N.V.E.s anførsler og nærmere utdypet sitt syn. De kjærende parter har lagt ned denne påstand: «Prinsipalt: Almenningene tilkjennes erstatning for utgifter til teknisk bistand såvel ved underskjønnet avhjemlet 12. oktober 1972 som for overskjønnet avhjemlet 25. oktober/11. november 1973 i samsvar med de regninger som er fremlagt fra almenningenes side, tilsammen kr. 56.602,60. Subsidiært: Nord-Hedmark herredsretts overskjønn av 25. oktober/11. november 1973 for så vidt angår avgjørelsen om erstatning for teknisk bistand til almenningene oppheves og hjemvises til ny behandling. I begge tilfelle: Almenningene tilkjennes saksomkostninger i Kjæremålssaken.» Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (N.V.E.) har tatt til gjenmæle. I tilsvar av 15/1-1974 anføres: «Etter tvistemålslovens §181, annet ledd, jfr. skjønnslovens §2, er adgangen til kjæremål begrenset, idet lagmannsretten kun har kompetanse til å avgjøre hvorvidt omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. [[Rt-1949-588]]. Side:110 Skjønnslovens §43 hjemler bare adgang til å pålegge eksproprianten å erstatte saksøkte de utgifter som har vært nødvendige til varetagelse av hans tarv under skjønnssaken. Det fremgår av overskjønnets anførsler på side 5-7 at retten har holdt seg nødvendighetskriteriet for øye, og har vurdert de fremsatte krav om dekning av utgiftene til skogtaksator Georg Gudbrandsen ut fra spørsmålet om disse har vært nødvendige til varetagelse av almenningenes tarv under saken. Ved sin fortolkning av skjønnslovens regler om omkostningsansvaret, har overskjønnsretten lagt vekt på at det i det foreliggende tilfelle var foretatt en faglig forsvarlig registrering av skogen,slik at skjønnsretten hadde fått tilrettelagt det forstlige materiale den hadde bruk for, gjennom de krokier og bestandsoppgaver som var utarbeidet for hele linjetraséen av Mjøsen Skogeierforening og NVE før almenningene engasjerte taksator Gudbrandsen. Overskjønnsretten har således lagt til grunn en riktig forståelse av begrepet nødvendige utgifter, når den har vurdert omkostningene ved det etterfølgende engasjement av Gudbrandsen, ut fra de opplysninger og oppgaver som under saksforberedelsen var fremskaffet fra skogeierforeningen og NVE, og som almenningene var gjort kjent med. Det foreligger således ingen feiltolking av skjønnslovens §43 og de vilkår den stiller for tilkjennelse av omkostninger ved ekspropriasjonsskjønn. Den rent skjønnsmessige vurdering av det forstlige registreringsarbeide, og nødvendigheten av å supplere dette gjennom nye krokier og registrering er utført av en privat sakkyndig, kan ikke angripes ved kjæremål. II Overskjønnsrettens premisser er meget fyldige, og gir klart uttrykk for hvorledes retten har fortolket skjønnslovens §43, og hvilke argumenter som er tillagt vekt, når den har funnet at utgiftene i dette tilfelle ikke har vært nødvendige til varetagelse av almenningenes tarv. Skjønnsgrunnene fyller kravene i skjønnslovens §28, og lagmannsretten vil med utgangspunkt i premissene fullt ut kunne vurdere overskjønnsrettens lovanvendelse. Noe grunnlag for å oppheve overskjønnsrettens omkostningsavgjørelse slik det subsidiært er krevet, foreligger således heller ikke. III Begjæring om overskjønn er det eneste rettsmiddel mot underskjønnets omkostningsavgjørelse, siden også overskjønnets øvrige erstatningsfastsettelser ble innbragt for overskjønnet. For overskjønnets adgang til å overprøve omkostningsavgjørelsen, foreligger ingen slike skranker som tvistemålslovens §181, annet ledd setter for særskilte kjæremål. Det er således ingen feil av overskjønnet å tilsidesette underskjønnets vurdering av nødvendigheten av det materiale som ble fremlagt for underskjønnet. Jeg understreker i den forbindelse Side:111 at almenningene selv begjærte overskjønn over saksomkostningsavgjørelsen, hvilket viser at man anså overskjønnsretten kompetent til å desavuere underskjønnets vurdering - i hvert fall når det gjaldt å forhøye beløpet. Så lenge begge parter hadde innbragt underskjønnets omkostningsavgjørelse for overskjønnet, hadde dette både rett og plikt til på selvstendig grunnlag å vurdere hvorvidt underskjønnets avgjørelse var i strid med skjønnslovens §43. Også for denne del av overskjønnets avgjørelse, gjelder begrensningene i tvistemålslovens §181, annet ledd for lagmannsrettens overprøvelse. Overskjønnet har ved sin omgjøring av underskjønnets omkostningsavgjørelse lagt til grunn en riktig fortolkning av nødvendighetskriteriet i skjønnslovens §43, og den skjønnsmessige del av avgjørelsen er ikke gjenstand for kjæremål. Jeg viser for så vidt til [[Rt-1955-819]]. Jeg understreker at overskjønnets avgjørelse bygger på at det hverken for underskjønnet eller overskjønnet har vært nødvendig å engasjere skogtaksator Georg Gudbrandsen, og at det derfor ikke er tale om å frita eksproprianten for omkostningene fordi det skulle foreligge «særlige omstendigheter» slik forholdet var i [[Rt-1970-1012]], jfr. [[Rt-1966-382]]. I anledning kjæremålet over overskjønnets omgjøring av underskjønnets omkostningsfastsettelse, vises for øvrig til mine bemerkninger til underskjønnsrettens bestyrer, sorenskriver Kr. Helme i vedlagte Bilag 1: Brev av 12/9-1972 fra h.r.advokat Otto Chr. Hagemann til sorenskriver Kr. Helme. IV. Overskjønnsrettens avgjørelse er også i samsvar med rettspraksis når man selvstendig har vurdert nødvendigheten av utgiftene til den skogsakkyndige. Jeg viser for så vidt til Bilag 2: Rettsbok for Tune Herredsrett av 24/10-1972 vedrørende kraftledningen Hasle-Tegneby. Bilag 3: Rettsbok for Setesdal Herredsrett av 10/4-1973 vedrørende kraftlinjen Feda-Kristiansand. Bilag 4: Rettsbok for Vest-Telemark Herredsrett av 31/5-73 vedrørende Finndøla Kraftverk. I samtlige disse tre skjønn har skjønnsretten foretatt til dels betydelige reduksjoner i de regninger som har vært presentert vedrørende privat engasjement av skogtaksator Georg Gudbrandsen.» Når det gjelder den faktiske side av saken henvises til den redegjørelse som er gitt i overskjønnsrettens rettsbok og til et brev av 21/4.1972, bilagt tilsvaret, fra Statskraftverkene til høyesterettsadvokatene Lous, Platou og Hagemann. Det sies til slutt i tilsvaret: «Det lar seg således ikke gjøre - slik det forsøkes i kjæremålserklæringen - å konstatere at Gudbrandsens beregninger eller innvendinger har påvirket overskjønnets erstatningsfastsettelse. Side:112 For øvrig bemerkes at det notat fra NVE's partsrepresentant, forstkandidat E. Haugen av juli 1973 som er fremlagt som bilag 2 til kjæremålserklæringen, ikke er noe forsøk på å vise hvor erstatningene burde ligge. Analysen viser - som det også fremgår av dens egen tekst - det omtrentlige nivå for underskjønnets erstatninger, såfremt dette hadde fulgt sine egne premisser under utregningen av beløpene under de enkelte takstnummer. Det er således intet som helst holdepunkt for anførslene i kjæremålserklæringen hvoretter forstkandidat Haugens analyse skulle indikere at skjønnsresultatet ved overskjønnet ville blitt en halvering av erstatningene, hvis almenningenes argumentasjon og opplysninger ikke var blitt fremlagt. Overskjønnsretten har vært sakkyndig sammensatt, og har på egen hånd vurdert skogen, og tatt sitt utgangspunkt uavhengig av hva krokiene måtte vise, slik det fremgår av rettsboken for omkostningsfastsettelsen på side 7.» I prosesskrift av 1/3-1974 er bl.a. bemerket: «Avgjørelsen av hva som er «nødvendig» må skje ut fra en objektiv vurdering av ekspropriasjonsinngrepet, sammenholdt med de opplysninger - herunder forstlige registreringer - som forelå under skjønnet. Det er i relasjon til skjønnslovens §43 ikke relevant hvorledes saksøkte selv oppfatter situasjonen. Subsidiært vil bli hevdet at det ut fra saksøktes situasjon i den foreliggende sak ikke kunne fremstille seg som nødvendig å engasjere teknisk bistand i forbindelse med skjønnsbehandlingen. De foreliggende krokier var opptatt under medvirkning av Mjøsen Skogeierforening som representerte skogeierinteressene. Det er ingen forskjell på disse interesser hva enten det dreier seg om privat skog eller almenningsskog.» Det hevdes at overskjønnet har foretatt en bred vurdering av det samlede sakskompleks, og både underskjønn og overskjønn var besatt med fagkyndige domsmenn. Det sies videre: «a. Om underskjønnet har hatt noen nytte av almenningenes innvendinger, innebærer det selvsagt ikke at det har vært nødvendig å engasjere en skogtaksator for å fremføre disse. Innvendingene ville hatt like stor vekt om. de var blitt fremført av de forstkyndige almenningsbestyrere. b. Det var ikke nødvendig å engasjere en skogtaksator for å fremlegge almenningens regnskapstall. Det har intet med sakkyndig bistand å gjøre. Det dreier seg kun om en presentasjon av regnskapsmateriale fra hver enkelt almenning. c. Dersom almenningene mente at Mjøsen Skogeierforening ikke var kompetent til å oppta kroki over almenningsskogene, måtte det være protestert på forhånd Almenningene har imidlertid godtatt at skogeierforeningen tok opp krokiene også over deres grunn. d. Overskjønnet har lagt en riktig forståelse av skjønnslovens §43 til grunn, når den bygger på at det er foretatt en faglig Side:113 forsvarlig registrering på forhånd, slik at skjønnsretten hadde fått tilrettelagt det forstlige materiale den hadde bruk for. Den fortolkning av §43 som almenningene gjør seg til talsmann for, ville i praksis innebære at en hvilken som helst saksøkt i et kraftlinjeskjønn, på saksøkerens bekostning skulle kunne engasjere sin egen sakkyndige. Spesielt i nærværende skjønn understreker jeg at langt det største antall saksøkte ikke har ansett det nødvendig å gå til et slikt engasjement, og det er intet som tyder på at krokiene er opptatt etter andre retningslinjer for almenningsgrunn, enn der hvor linjen fører over privat skog. Almenningene gjør således krav på å få dekket utgifter som de øvrige saksøkte i skjønnet ikke har ansett det nødvendig å pådra hverken seg selv eller saksøkeren.» N.V.E. har lagt ned denne påstand: «Kjæremålet forkastes og Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken.» Lagmannsretten bemerker: Overskjønnsretten pliktet å ta selvstendig standpunkt til omkostningsspørsmålet også vedrørende underskjønnet, og hadde rettslig sett full anledning til å desavuere underskjønnets vurdering av nødvendigheten av det materiale som ble lagt frem for underskjønnet. Overskjønnet må foreta en selvstendig vurdering av om den tekniske bistand har vært nødvendig såvel for underskjønnets som for overskjønnets vedkommende. Det har fra almenningenes side vært påberopt at de ikke ble varslet om registreringsarbeidene. Etter deres mening var dette i strid med den inngåtte avtale, og det hevdes at det manglende varsel førte til at almenningene ble avskåret fra å drøfte de prinsipielle spørsmålene direkte med Statskraftverkene før krokiene ble tatt opp. Overskjønnsretten har ikke funnet å kunne legge noen vekt på at varsel ikke er gitt, eller på om N.V.E. kan bebreides at varsel ikke ble gitt, idet den har funnet at det avgjørende må være om det er foretatt en faglig forsvarlig registrering og om skjønnsretten har fått tilrettelagt det forstlige materiale. Lagmannsretten er enig med overskjønnsretten heri. Det var etter begge parters oppfatning på det rene at almenningene skulle ha full anledning til å kontrollere de opptatte krokier og fremkomme med sine bemerkninger såvel på forhånd som under skjønnet. Men herfra kan det ikke sluttes at om almenningene hadde innvendinger mot de opptatte krokier, så skulle de på ekspropriantens bekostning kunne engasjere en taksator til å utarbeide nye krokier. Det må derfor være riktig som overskjønnsretten har gjort å vurdere på fritt grunnlag om den tekniske bistand har vært nødvendig. Lagmannsretten kan ikke se at overskjønnsrettens avgjørelse bygger på feiltolkning av skjønnslovens §43. Lagmannsretten kan ikke være enig med den kjærende part i at det av Side:114 skjønnsrettens grunngiing synes å fremgå at overskjønnsretten har bygget på resultatet av bevisvurderingen av det materiale som ble fremlagt fra almenningenes side, og heller ikke i at det moment at almenningsbestyrerne selv har forstlig utdannelse, har spilt noen rolle for overskjønnsrettens vurderinger. Etter lagmannsrettens oppfatning fremgår det at overskjønnsretten har foretatt en totalvurdering av om utgiftene til teknisk bistand har vært nødvendige for at almenningene kunne vareta sine interesser under skjønnene. Det avgjørende kan ikke være hva almenningene selv har ment om nødvendigheten av teknisk bistand, men hva som etter en objektiv vurdering ut fra den foreliggende situasjon for almenningene må ha fremstilt seg som nødvendig. Overskjønnsrettens avgjørelse kan ikke ses å bero på en feiltolkning av skjønnslovens §43, og overskjønnsrettens begrunnelse anses tilstrekkelig utførlig til bedømmelse av om overskjønnsretten har anvendt bestemmelsen riktig. Kjæremålet blir etter dette å forkaste, og almenningene vil bli tilpliktet å betale saksomkostninger i kjæremålssaken, jfr. tvml. §180 første ledd 1. punktum. I henhold til N.V.E.s omkostningsoppgave som legges til grunn, fastsettes saksomkostningene avrundet til kr. 2.700,-. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Brøttum Almening, Ringsaker Almenning, Veldre Almenning, Nes Almenning, Furnes Almenning og Vang Almenning in solidum til Hovedstyret for Norges Vassdrags- og, Elektrisitetsvesen kr. 2.700,- - totusensyvhundre kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Av overskjønnets dom (sorenskriver Erling Rost med skjønnsmenn): Det henvises til overskjønn, avhjemlet 25. oktober 1973, rettsboken side 42, hvor det er truffet beslutning om at de saksøkte i medhold av skjønnslovens §43 tilkjennes erstatning for nødvendige utgifter til teknisk og juridisk bistand. Prosessfullmektigene for de saksøkte har innsendt arbeidsoppgaver. H.r.advokat Ødegaard har i sin arbeidsoppgave av 8. oktober 1973 oppgitt å ha brukt i alt 22 dager, hvorav 8 dager retts- og befaringsdager, 5 reisedager og 9 dager til forberedende arbeide og etterarbeide. Han har oppgitt sine utgifter til kr. 7.261,35, hvorav kr. 2.216,- er reiseutgifter, herunder bruk av egen bil. Fra almenningsbestyrer O. T. Koller som tillitsmann for almenningene er det fremlagt oppgave over utlegg kr. 888,30. Som bilag til arbeidsoppgaven har h.r.advokat Ødegaard også vedlagt en regning fra skogtaksator Georg Gudbrandsen stor kr. 12.864,60. Side:115 Regningen omfatter forberedende arbeid i anledning overskjønnet, herunder grunneiermøter, konferanser og uttalelser, deltagelse i rettsmøter og befaringer samt diverse utlegg. I sluttsummen er inkludert 20 % merverdiavgift. H.r.advokat Eggen har i sin arbeidsoppgave av 10. oktober 1972 oppgitt å ha anvendt tilsammen 13 dager, hvorav 4 er retts- og befaringsdager (av disse 1 ved advokat Thue) og 9 dager til forberedende arbeid og reisedager. Utleggene til reiser er oppgitt til kr. 2.684,50 (pluss kr. 281,75 for en uteglemt reiseregning i h. t. brev av 2/11-73), for sakkyndig bistand ved Mjøsen Skogeierforening kr. 5.894. Tillitsmennene Jørstad, Høstmælingen og Vestad har for tilsammen 12 dager beregnet kr. 1.200,-. Begge præessfullmektiger har beregnet et dagssalær på kr. 750,-. Dog har h.r.advokat Eggen i brev av 2/11-73 sagt at kr. 800,- nå begynner å bli alminnelig og har antydet at dette bør regnes for 11 av de 13 dager som er oppført. Arbeidsoppgavene med bilag har vært forelagt h.r.advokat Hagemann som i brev til retten av 16. oktober 1973 har anført at overskjønnsretten må «selvstendig vurdere hvorvidt det antall dager som er oppført i arbeidsoppgavene ansees å ha vært nødvendige for å vareta partenes tarv på betryggende vis. Da det kun er slike nødvendige utgifter som etter skjønnslovens §43 kan belastes eksproprianten, bes derfor overskjønnsretten vurdere hvor stor del av det forberedende arbeide som eventuelt faller inn under skjønnslovens ramme for det som kan kreves tilkjent hos eksproprianten. Dagsgodtgjørelsen må av skjønnsretten bli å fastsette på fritt grunnlag, uavhengig av de satser som er antydet i prosessfullmektigenes arbeidsoppgaver. Når det gjelder de utgifter almenningene har hatt til skogtaksator Gudbrandsen har h.r.advokat Hagemann anført: «Det er fra NVE's side begjært særskilt overskjønn over underskjønnets fastsettelse av saksomkostninger, for så vidt man er pålagt å betale høyesterettsadvokat Ødegaards parter kr. 20.000,- til dekning av utgiftene ved underskjønnet til den privatengasjerte skogsakkyndige, skogtaksator Georg Gudbrandsen. Jeg viser for så vidt til min overskjønnsbegjæring av 20/12-72, samt til mitt prosesskrift av 18/6-73, bilagt kopi av brev 20/12-72 til underskjønnets bestyrer, sorenskriver Kr. Helme. Jeg viser også til de bilag som er fremlagt under skilleblad 28 til mitt prosesskrift av 30/5-73. Under henvisning til foranstående dokumenter, og til mine anførsler under den avsluttende prosedyre i overskjønnet, opprettholdes overskjønnsbegjæringen fullt ut, idet jeg fastholder at NVE ikke med hjemmel i skjønnslovens §43 kan pålegges å dekke de utgifter det her er tale om. For sitt engasjement under overskjønnet, har skogtaksator Georg Gudbrandsen med sitt brev av 4. ds. til h.r.advokat Kåre Ødegaard fremlagt en samlet regning på kr. 12.864,60. Det er NVE's oppfatning at skogtaksator Gudbrandsens engasjement ikke har vært nødvendig ved overskjønnet. Dette så meget mindre som almenningsbestyrerne gjennom befaringene ved underskjønnet fullt ut var kjent med de argumenter Gudbrandsen hadde å anføre, og derfor - som forstkandidater og kyndige i de spørsmål skjønnet gjelder - selv hadde de nødvendige Side:116 forutsetninger for å vareta almenningenes tarv på betryggende vis. Det måtte derfor under enhver omstendighet være fullt tilstrekkelig om almenningene - såfremt de fant dette ønskelig - hadde fremlagt det skriftlige materiale skogtaksator Gudbrandsen hadde utarbeidet til underskjønnet. Hans personlige deltagelse under rettsmøter og befaringer kan ikke i noe tilfelle anses som slik nødvendig teknisk bistand som en ekspropriant plikter å betale i henhold til skjønnslovens §43.» H.r.advokat Ødegaard har i brev til retten av 23. oktober imøtegått h.r.advokat Hagemanns anførsler, således: «H.r.advokat Hagemann har påstått NVE frifunnet for krav om erstatning for utgifter til teknisk bistand for overskjønnet påny med den hovedbegrunnelse at almenningsbestyrerne selv var forstkandidater og kyndige i de spørsmål som her skulle vurderes. Jeg har tidligere, både skriftlig og muntlig, påvist at en fagkyndig part i ekspropriasjonssaker selvsagt ikke er avskåret fra å engasjere teknisk bistand med krav på utgiftsdekning i medhold av skjønnslovens §43. Skjønnsloven sondrer selvsagt ikke mellom kyndige og ukyndige parter slik NVE synes å hevde. Det er da også symptomatisk at det ikke er fremlagt en eneste rettsavgjørelse fra NVE's side hvor dette syn har vært prosedert, enn si vunnet gehør hos domstolene. At almenninger i lignende skjønn søker skogsakkyndig bistand er intet særsyn. Jeg viser i denne forbindelse til den beregning Norsk Skogkontor utførte som privat engasjert sakkyndig for Lunner Almenning, fremlagt under avslutningsprosedyren. Hvis kravet om dekning av utgifter til teknisk bistand ikke etterkommes, forrykker man balansen i den partsprosess hele vår domstolsordning bygger på. Et avslag her kan bare føre til at de saksøkte i ekspropriasjonsskjønn blir fratatt vesentlige rettssikkerhetskriterier som ligger i at utgifter til teknisk og juridisk bistand skal dekkes av eksproprianten. Denne prinsipielle side ved spørsmålet, bærer langt utover nærværende konkrete avgjørelse og det er ingen tvil om at NVE's standpunkt i realiteten vil innebære en betydelig svekkelse av grunneiernes rettslige stilling ved ekspropriasjonsskjønn. Jeg påviste ved avslutningsprosedyren under henvisning til rettspraksis at Høyesterett har vært meget forsiktige når det gjelder å begrense rekkevidden av skjønnslovens §43. At kravet om dekning av utgifter til teknisk bistand her skulle ligge utenfor skjønnslovens regler kan jeg ikke på noen måte se er godtgjort fra NVE's side. Til slutt vil jeg gjerne gjenta. Det har vært en faglig diskusjon under befaringen om boniteten av den skog som beslaglegges av kraftledningen. I underskjønnet er det anført at vurderingene har ført til at utfallet dels har gått i NVE's favør og dels i almenningenes. Selv om almenningenes syn ikke har vunnet frem fullt ut, viser dette hvor nødvendig det var for almenningene å søke teknisk bistand. Selv om almenningene ikke fikk fullt medhold ved underskjønnet, berettiger dette ikke til reduksjon når det gjelder tilkjennelse av erstatning for saksomkostninger. Det er forøvrig en betydelig inkonsekvens i NVE's argumentasjon. NVE hevder at almenningsbestyreren kunne møte opp med Side:117 Gudbrandsens materiale. Men da er det berettiget å spørre om hvem som skulle betale registreringene? Jeg må derfor på ny fastholde påstanden om at almenningene tilkjennes full erstatning for utgifter til teknisk bistand såvel for underskjønnet som for overskjønnet.» N.V.E. har i brev til retten av 18. oktober 1973 fremsatt en del bemerkninger til h.r.advokat Ødegaards arbeidsoppgave og har bedt om nærmere spesifikasjoner. Dette er imøtekommet i brev fra h.r.advokat Ødegaard av 23. oktober. Videre har advokatene på foranledning av retten gitt noen nærmere opplysninger i sine brev av 2. november 1973. Advokat Erling Riddervold har for sin part, Arne Breiseth v/verge Bernt Bergehagen innsendt arbeidsoppgave av 29. august 1973. Han har møtt i retten 1 dag pluss et kort møte ved Viktoria Hotell, Lillehammer. Hans utlegg beløper seg til kr. 61,- pluss en dags vanlig diettgodtgjørelse. Forberedende arbeid er oppgitt til 12 timer. Overskjønnsretten finner for samtlige tre prosessfullmektigers vedkommende å måtte godta oppgavene over anvendt tid og hatte utgifter som rimelige og nødvendige. Vedrørende almenningenes krav på erstatning for utgifter til skogtaksator Gudbrandsen bemerkes: Gudbrandsens regning for underskjønnet var på kr. 43.738,-. Den ble godtkjent med kr. 20.000,-, idet dog rettens formann fant kr. 10.000,- å være passende. Begge parter har begjært overskjønn av underskjønnets avgjørelse av dette omkostningsspørsmål. Dessuten har N.V.E. nedlagt påstand om å bli fritatt for å betale utgiftene ved engasjement av Gudbrandsen både for underskjønnet og for overskjønnet. Partenes anførsler i denne forbindelse fremgår av de foran refererte brev og av underskjønnets redegjørelse, rettsboken side 81-83. Til bruk for skjønnet ble det i tiden 6/10-25/10.69 foretatt en registrering av skogen i linjegaten, og arbeidet ble utført i fellesskap av en representant for skogeierne ved Mjøsen Skogeierforening og en representant for N.V.E. Unntatt noen av almenningene var da samtlige skogeiere medlemmer av foreningen. Senere skal alle almenninger være blitt medlemmer. Før registreringen var det den 11/9-1969 holdt et møte på kontoret til Veldre Almenning med deltagelse av representanter for N.V.E. og almenningene. Det ble her oppnådd enighet om at Mjøsen Skogeierforening skulle representere de saksøkte under registreringen. Da registreringen var ferdig ga almenningene uttrvkk for at de var misfornøyet med at det jevnt over var satt for dårlig bonitet i krokiene. Det ble også påberopt at de ikke var blitt varslet til registreringsarbeidet, slik at de var blitt avskåret fra å vareta sine interesser. Almenningene satte derfor i gang med en helt ny registrering, idet man engasjerte skogtaksator Gudbrandsen hertil. Retten finner ikke å kunne legge noen vekt på at varsel ikke er gitt. N.V.E. har så vidt skjønnes ment at noe spesielt varsel ikke var nødvendig, ettersom Mjøsen Skogeierforening måtte ansees som almenningenes representant etter det som det var oppnådd enighet om. De to som utførte registreringsarbeidet var forøvrig av almenningsbestyreren Side:118 i Veldre anvist husvære hos almenningen, slik at man skulle vært fullt klar over hva som foregikk. Under enhver omstendighet kan overskjønnsretten ikke se at det kan tillegges noen vekt om N.V.E. kan bebreides noe for ikke å ha gitt varsel. Avgjørende må være om det er foretatt en faglig forsvarlig registrering og om skjønnsretten således har fått tilrettelagt det forstlige materiale som den hadde bruk for. Skog-registreringen foregriper selvsagt intet med hensyn til den videre behandling av skjønnet og det resultat skjønretten vil komme frem til. Når det er nødvendig å få en registrering på forhånd er det fordi det vil være høyst upraktisk om skjønnsretten skulle være henvist til å skaffe seg det nødvendige materiale under befaringen. Krokiene gir en mengde detaljer som det regelmessig ikke er noen tvil om. De faktiske forhold lar seg lett konstatere, og retten kan uten videre legge opplysningene i krokiene til grunn, hvis det ikke fremkommer innvendinger fra noen av partene. Når det gjelder hvilken bonitet skjønnet skal bygge på, vil det imidlertid ofte herske forskjellige oppfatninger. Grunnlaget for hvilken bonitet man kommer frem til, er som kjent en vurdering av de faktorer som er bestemmende for produktiviteten, og forskjellig syn har da lett for å gjøre seg gjeldende. Det ligger i sakens natur at en sakkyndig skjønnsrett må ta sitt standpunkt uavhengig av hva krokiene viser. En part som er misfornøyet med krokienes angivelse av bonitet, vil ha full anledning til å begrunne sitt syn under skjønnets gang, uten at det kan ansees nødvendig å foreta ny registrering. I den foreliggende sak er det ikke fremkommet noen innsigelser om at Skogeierforeningen ikke har varetatt de øvrige saksøktes interesser på tilfredsstillende måte, og det er ingen grunn til å anta at det skulle gjelde noe annet i forhold til almenningene. Overskjønnsrettens fllertall, bestående av formannen, Aspenberg, Munkelien og Rekstad er kommet til at det var unødvendig å engasjere skogtaksator Gudbrandsen som privat sakkyndig i saken og mener at utgiftene til ham ikke har vært nødvendige for varetagelse av almenningenes tarv, hverken ved underskjønnet eller ved overskjønnet. Underskjønnet har rettet en ganske sterk kritikk mat det av Gudbrandsen utførte arbeide, men er allikevel kommet til at det har vært til noen nytte ved at det i noen utstrekning har gjort skjønnsrettens arbeide lettere, og at det for så vidt kan sies å ha vært nødvendig. Flertallet ser det slik at man på fritt grunnlag - uavhengig av hva underskjønnsretten har ment - må avgjøre om Gudbrandsens bistand - også i relasjon til saksomkostningene for underskjønnet - har vært nødvendig til varetagelse av almenningenes tarv. Hverken Gudbrandsens registreringsarbeide eller hans forskjellige beregninger og uttalelser har etter flertallets mening hatt noen betydning for å klarlegge saksforholdet ved skjønnets to instanser. Mindretallet, bestående av Berger, Liberg og Hagen, er i det vesentligste enig med flertallet, men finner at man ikke kan tilsidesette underskjønnets bedømmelse av at Gudbrandsens materiale til dels har vært nødvendig for underskjønnet. Derimot mener mindretallet at det beløp underskjønnet har funnet passende, er for høyt, men finner etter omstendighetene ikke grunn til selv å fiksere noe beløp. - - - [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
