Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav fra arbeidsgiver om fratredelse fra stilling under behandling av tvist om oppsigelse, jfr. arbeidsmiljølovens (aml.) §61, nr. 4 annet ledd, 3. punktum. Bakgrunnen for saken er den vanskelige økonomiske situasjon hos kjæremotparten Alcatel STK A/S Oslo, (herefter kalt bedriften). Regnskapet for 1990 viste et resultat før årsoppgjørsdisposisjoner på minus 272,8 mill. kr. I denne situasjon har bedriften funnet det nødvendig å redusere antall ansatte med vel 800 personer. 387 av disse er blitt oppsagt. Et større antall av de oppsagte har i rett tid reist i alt 20 søksmål mot bedriften for Oslo byrett og krevet dom for at oppsigelsene ikke er saklig begrunnet og derfor ugyldige, jfr. aml. §60, nr. 1. Bedriften har i tilsvar til søksmålene tatt til motmæle og krevet kjennelse for at de oppsagte skal fratre sine stillinger under sakens behandling. Oslo byrett besluttet 6. juni 1991 å forene sakene til felles behandling for så vidt gjelder spørsmålet om fratredelse før det foreligger rettskraftig dom, i medhold av tvml. §98. Den 28. juni 1991 avsa byretten kjennelse i 6 av søksmålene. Separat kjennelse ble avsagt i ett av søksmålene med 57 saksøkere. Bedriften fikk medhold i at 38 av saksøkerne måtte fratre. I en annen kjennelse av samme dato ble det truffet avgjørelse i fratredelsesspørsmålet i 5 av sakene. Sistnevnte kjennelse hadde slik slutning: Begjæringen om fratredelse tas til følge for følgende saksøkere: Einar Bache, Lorand Lukacs jr., Aslak S. Eikeland, Finn Lundstrøm og Per Arne Johansen. Fratredelsestidspunktet settes til 14. juli 1991, Side:225 og fram til saken er rettskraftig avgjort. Kjennelsen vedrørende de 57 saksøkere ble påkjært. Byrettens kjennelse ble stadfestet av lagmannsretten ved kjennelse av 23. juli 1991. I tillegg til de saker som er reist for Oslo byrett, har 75 oppsagte arbeidstagere ved bedriftens avdeling på Kongsvinger reist sak mot bedriften ved Sør-Hedmark herredsrett. Også i den saken krevet bedriften fratredelse før endelig dom er falt. Herredsretten ga bedriften medhold, og etter kjæremål til Eidsivating lagmannsrett ble herredsrettens avgjørelse stadfestet ved kjennelse av 12. juli 1991. Per Arne Johansen har påkjært byrettens kjennelse ved kjæremålserklæring av 8. juli 1991 (kjæremålssak nr. 91-1681K). Lorand Lukacs jr., Aslak S. Eikeland og Finn Lundstrøm har påkjært byrettens kjennelse ved kjæremålserklæring av 15. juli 1991 (kjæremålssakene 91-1694K, 91-1697K og 91-1695K). Kjæremålene er rettidige. Lagmannsretten forener kjæremålene til felles behandling, jfr. tvml. §98. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens kjennelse og fremstillingen nedenfor. De kjærende parter Lukacs jr., Eikeland og Lundstrøm har nedlagt slik påstand: «1. Saksøktes fratredelsesbegjæring tas ikke til følge. 2. Omkostningsspørsmålet utstår til avgjørelsen av hovedsøksmålet.» Den kjærende part Johansen har nedlagt slik påstand: «1. Begjæring om fratreden tas ikke til følge.» Kjæremotparten, Alcatel STK A/S, har i alle kjæremålssakene nedlagt slik påstand: «1. Byrettens kjennelse stadfestes. 2. Omkostningsspørsmålet utstår til avgjørelsen i hovedsaken.» De kjærende parter Lukacs jr., Eikeland og Lundstrøm gjør for lagmannsretten særlig gjeldende: Byrettens avgjørelse lider av feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Når det gjelder bevisbedømmelsen anføres at det ikke er riktig at bedriften har foretatt en «svært grundig utvelgelsesprosess». De tillitsvalgte fikk først delta i restruktureringsgruppen ved bedriften etter at de hadde gjort innsigelser, og først i sluttfasen av arbeidet. Det er vanskelig å få klarlagt hvilke kriterier bedriften har benyttet ved utvalget. Det er også en feil når bedriften ikke har tatt hensyn til sosiale forhold. Når det gjelder Lukacs jr., har bedriften ikke tatt hensyn til at hans ektefelle også mottok oppsigelse fra bedriften på samme tid og at de derfor begge nu er arbeidsledige. Lundstrøm og Eikeland har begge meget lang ansiennitet ved bedriften og tilhører en alderskategori som har meget store problemer med å skaffe seg nytt arbeide. De her nevnte forhold har bedriften ikke vurdert. Med hensyn til rettsanvendelsen anfører disse parter at hovedregelen i aml. er at arbeidstageren har rett til å stå i sin stilling under sakens gang, og at det skal mye til for å fravike denne hovedregel. Retten har utelukkende lagt vekt på de bedriftsøkonomiske forholdene ved at bedriften får fortsatte lønnsomkostninger. Efter de kjærende parters Side:226 oppfatning er dette uriktig, da loven i utgangspunktet legger ansvaret for å dekke lønnsomkostningene på arbeidsgiveren. Dette er ikke urimelig og intet grunnlag for å fravike hovedregelen. Bedriftens utgifter med å ha de kjærende parter fortsatt i sine stillinger er minimale i forhold til de konsekvenser det medfører for disse å måtte fratre. En storbedrift som Alcatel STK A/S har også store muligheter for å foreta omplasseringer. Retten synes ikke å ha lagt vekt på dette i sin vurdering. Likeledes er det en feil at bedriften ikke har foretatt en «ulempeavveining» i henhold til aml. §60, nr. 2, 2. punktum. Denne feil har påvirket bedriftens avgjørelse. Retten har prejudisielt tatt stilling til sakligheten av oppsigelsene ut fra et begrenset bevismateriale. Det er over 550 tekniske stillinger igjen ved bedriften, og de kjærende parter har kompetanse og ansiennitet til å gå inn i en rekke av disse stillinger. Dette kan ikke prøves uten fullstendig gjennomgang av sakene, og det er en feil når retten har tatt stilling til oppsigelsene uten slik full gjennomgang. De kjærende parter anmoder om at kjæremålene blir behandlet efter muntlige forhandlinger, jfr. tvml. §403 tredje ledd. Den kjærende part Johansen gjør for lagmannsretten særlig gjeldende: Hans ulemper ved oppsigelsen er vesentlig større enn bedriftens problemer om han fikk beholde sitt arbeide. For bedriften blir utgiften 120.000 - 150.000 kr. pr. år, mens Johansen er eneforsørger uten utdannelse, og han vil få lav arbeidsledighetstrygd siden han har arbeidet deltid noen tid p.g.a. sønnen, som nu er 8 år. Han har dessuten kr. 370.000, i gjeld på sitt hus. Det vises til Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold, side 223 og til [[Rt-1984-117]], 1987 692 og 1151, og det er fremholdt at det må foretas en konkret vurdering i forhold til den enkelte oppsagte. Subsidiært bes det om at fristen for fratredelse settes lengst mulig. Kjæremotparten Alcatel STK A/S gjør for lagmannsretten særlig gjeldende: Når det gjelder den generelle bakgrunn for oppsigelsene er det som for byretten vist til den økonomiske situasjon i bedriften. Bedriften har en årlig omsetning på ca. 3 milliarder kr. I 1990 ble underskuddet 272 mill. kr. Dersom omkostningene til nødvendig omstrukturering holdes utenfor, ville det blitt et overskudd på 18 mill. kr., men disse omkostningene har vært tvingende nødvendige for å sikre bedriftens fremtid. Det er markedsforholdene som er årsak til det svake resultat. Som følge av denne utviklingen sammen med tap av leveransekontrakt for telefonsentraler til Televerket for 1991 - 1994 er bedriften på vei fra å være en produksjonsbedrift til å bli en utviklings- og forsknings-/engineering-bedrift med enkelte produksjonsoppgaver i tillegg. Dette medfører at bedriften nu har større behov for ansatte med høy kompetanse enn tidligere. Med hensyn til bedriftens interne saksbehandling anføres at de ansatte har medvirket i hele omstruktureringsprosessen i henhold til lov og avtaler. Kriterier for utvelgelse til stillinger i den nye organisasjonen ble fastsatt i november 1990 etter drøftelser med tillitsvalgte. Side:227 Kriteriene er konsernansiennitet under ellers like vilkår, samt riktig kompetanse. Sistnevnte ble definert som en samlet avveining av formell utdannelse, relevant erfaring og personlig egnethet, vurdert mot den enkelte stillings krav. Bedriften sørget for at alle ansatte fikk ajourførte opplysninger om utdannelse, ansiennitet og kurs vedrørende dem selv. Videre ble det foretatt kartlegging av arbeidsinnhold og kompetansekrav til hver enkelt av de 1500 stillingene som skulle beholdes i den nye organisasjonen. Særskilt utnevnte prosjektledere foretok i samråd med linjeledelsen i november 1990 utvelgelse av de personer som man mente burde beholdes innen hver enhet i Alcatel. For å sikre ensartet vurdering innen hele bedriften, ble så linjens innstillinger vurdert av personalkontoret. Listen over de 1500 ansatte ledelsen ville gå inn for å beholde, ble deretter forelagt de tillitsvalgte, og møter ble avviklet for drøftelse av dette. Sentrale drøftelser efter hovedavtalens §9-9 fant sted 24. januar 1991. Dernest ble oppsigelsene sendt ut, hvoretter mange krevde forhandlinger efter aml. Slike forhandlinger fant sted i februar og mars 1991. For så vidt gjelder utvelgelse av ansatte til annen stilling, jfr. aml. §60, nr. 2, måtte det foretas vanskelige avveininger mellom de ansatte. De tillitsvalgte ble tatt med på råd før kriteriene for utvelgelse ble fastsatt. Arbeidsgiveren må i denne sammenheng ha et visst slingringsmonn, jfr. Agder lagmannsretts dom av 20. februar 1990 og [[Rt-1962-6]]. Med hensyn til de enkelte kjærende parter anføres: Lukacs jr. har hovedsakelig erfaring fra fremstilling av håndbøker, denne produksjon er nu nedlagt. Det er foretatt grundig vurdering av Lukacs jr. mot flere konkrete stillinger. Hovedgrunnen til at det ikke ble funnet plass til ham, er at han mangler erfaring fra utviklingsarbeid. Lundstrøm er vurdert i forbindelse med intern post, men en annen ansatt med 32 års ansiennitet gikk foran. For andre jobber mangler han kompetanse, eller han blir forbigått av ansatte med lengre ansiennitet. Eikeland er vurdert mot flere jobber innen salg/økonomi. Salgsjobber vil i fremtiden kreve stor grad av produktkunnskap i tillegg til salgsevner, og her har ikke Eikeland nødvendig kompetanse. Johansen har vært telefonsentralmontør. Denne virksomheten finnes ikke hos bedriften etter 30. juni 1991. Når det gjelder andre jobber, ble Johansen vurdert i tilfelle hvor kravene til kompetanse er lave, men hans ansiennitet på 25 år var ikke lang nok. For øvrig bemerker kjæremotparten: Økonomien til det internasjonale Alcatel konsernet er irrelevant. Saken må vurderes ut fra den norske bedriftens forhold. Sosiale forhold/økonomi osv. for den enkelte oppsagte er ikke generelt tatt hensyn til. Kun 5 ansatte har beholdt jobben på slike kriterier, av helt spesielle grunner. Ellers har bedriften sett det som umulig å tillegge slike forhold vekt i forhold til den enkelte. De generelle tiltak i form av førtidspensjon, hjelp til etablering av bedrifter eid og drevet av ansatte m.v. må være tilstrekkelig fra bedriftens side. Når det gjelder fratredelsesspørsmålet, vises det til at bedriften får 1,25 mill. kr. pr. måned i ekstra utgifter hvis de oppsagte skal beholde Side:228 sin lønn. Det er ikke noen arbeidsoppgaver til de kjærende parter, og de øvrige arbeidsplasser kommer i fare hvis man må utbetale lønn til flere ansatte enn det er arbeide til. Saken her må ses i sammenheng med de øvrige oppsigelsessakene som er reist i forbindelse med den omfattende restruktureringen bedriften har vært igjennom. Flere av disse saker har tidligere vært behandlet av Eidsivating lagmannsrett, jfr. ovenfor. Når det gjelder de kjærende parters anførsler med hensyn til bevisbedømmelsen,fastholder bedriften at den har foretatt en svært grundig utveigelsesprosess. En lang rekke restruktureringsgrupper ble nedsatt. De tillitsvalgte ble trukket inn helt fra begynnelsen av prosessen som endte med oppsigelser. Bedriften la detaljerte kriterier til grunn. Prinsippene var et resultat av drøftelser med de tillitsvalgte, og de var i overensstemmelse med de regler som følger av aml.s krav til saklig valg ved oppsigelse samt Hovedavtalens bestemmelser om ansiennitetens betydning i oppsigelsestilfelle. Når det gjelder rettsanvendelsen, anføres at byretten har lagt vekt på en rekke forhold i den rimelighetsvurdering som er foretatt. Retten har således slett ikke lagt vekt kun på de bedriftsøkonomiske forhold ved at bedriften får videre lønnsomkostninger. Det er dog relevant også å legge vekt på bedriftsøkonomiske forhold, jfr. Høyesteretts avgjørelser i [[Rt-1984-400]], 1987 117, 1988 1418 og 1989 1041. Det vises også til Eidsivating lagmannsretts kjennelser av 12. og 23. juli 1991 i saker reist av andre ansatte ved bedriften. Det er irrelevant å argumentere med at bedriften har gode muligheter til å foreta omplasseringer. Det sentrale er at bedriften må få redusert sine løpende driftsutgifter. Hvis de kjærende parter skulle sysselsettes fortsatt, måtte et tilsvarende antall andre ansatte permitteres. Ulempevurdering efter aml. §60, nr. 2, er foretatt. Bedriften har brukt ca. 110 mill. kr. på tiltak for å dempe ulempene for de overtallige. Det var ingen vei utenom oppsigelse for 387 ansatte, selv om bedriften var klar over de sosiale, økonomiske og helsemessige følgene for de oppsagte. Kjennelse om fratreden under sakens gang i medhold av aml. §61, nr. 4, er en type midlertidig forføyning, men domstolen må også vurdere hovedkravet - sakligheten av oppsigelsene. Den prejudisielle prøvelse av dette er imidlertid ikke bindende under hovedforhandlingene om oppsigelsenes saklighet. Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten og skal bemerke: Lagmannsretten er enig med bedriften i at det ikke foreligger særlige grunner som taler for å holde muntlige forhandlinger om kjæremålet, jfr. tvml. §403 tredje ledd. Det følger av aml. §61, nr. 4 annet ledd at når en oppsagt arbeidstaker innleder søksmål innen åtte-ukers fristen, har han i utgangspunktet rett til å stå i stillingen mens saken verserer. Men det kan likevel bestemmes at han skal fratre dersom «retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling». Av motivene, Ot.prp. nr. 41 (1975-76), fremgår at arbeidstakerens rett til å stå i stillingen skal være Side:229 særlig sterk når oppsigelsen er begrunnet i bedriftens forhold: Skyldes derimot oppsigelsen forhold ved bedriften, som f.eks. rasjonalisering, driftsinnskrenkninger o.l., bør retten ikke avsi kjennelse for at arbeidstakeren skal fratre. I denne sak er oppsigelsene begrunnet i bedriftens behov for å rasjonalisere ved å redusere arbeidsstokken som følge av sviktende ordretilgang og akkumulerte underskudd de siste fire år. Også i slike tilfeller kan det avsies kjennelse for at de oppsagte skal fratre når det vil være urimelig om de fortsetter - [[Rt-1984-400]], [[Rt-1987-117]], [[Rt-1988-1468]] og [[Rt-1989-1041]]. Avgjørelsen skal treffes ut fra en totalvurdering hvor det at oppsigelsen ikke skyldes arbeidstagernes eget mislige forhold, må tillegges særlig vekt. Spørsmålet blir om det også under hensyntagen til dette, er urimelig at arbeidstagerne får fortsette. Som det fremgår av byrettens kjennelse og det som er anført fra bedriften, hadde bedriften et betydelig underskudd i 1990 efter et svakt resultat i 1989. Disse dårlige resultater skyldtes markedsmessige forhold med øket konkurranse og stagnasjon og fall i hjemmemarkedet. I tillegg kommer at bedriften tapte leveransekontrakt for telefonsentraler til Televerket for perioden 1991 - 1994. Som en følge av disse forhold er bedriften på vei fra å være en produksjonsbedrift med enkelte utviklingsoppgaver til å bli en utviklings-, forsknings- og engineeringbedrift med bare enkelte produksjonsoppgaver. Dette medfører at bedriften nu har behov for langt færre ansatte enn tidligere og for at de gjenværende ansatte har høyere kompetanse. De fire enkeltsaker som denne kjennelse gjelder, er et ledd i de masseoppsigelser som er omtalt innledningsvis. De må derfor ses i sammenheng med alle de øvrige oppsigelser som er skjedd ved bedriften. Utvelgelsen av de ansatte som måtte sies opp har bedriften gjennomført på en måte som retten finner fullt forsvarlig. Etter de opplysninger som er fremlagt fra bedriften, og som er nøye beskrevet i byrettens kjennelse, er det foretatt en omhyggelig vurdering av hver enkelt av de oppsagte for om mulig å finne annen beskjeftigelse for disse innen bedriften. Den enkelte arbeidstagers individuelle situasjon når det gjelder bolig, økonomi, sosiale forhold osv., har bedriften tatt hensyn til i 5 helt spesielle tilfeller. Ved en masseoppsigelse av ca. 390 ansatte ville det være praktisk umulig å trekke inn hver enkelts private situasjon. Byretten har under tvil lagt til grunn at det under de foreliggende omstendigheter ikke i seg selv vil være i strid med aml. §60, nr. 2 å legge så liten vekt på sosiale kriterier for den enkelte ansatte. Lagmannsretten er enig med byretten også på dette punkt. Ved rimelighetsvurderingen efter aml. §61, nr. 4 annet ledd, legger lagmannsretten vekt på at det ikke lenger er arbeidsoppgaver i bedriften for de oppsagte og at hvis alle de oppsagte skulle få fortsette i sine stillinger til rettskraftig avgjørelse foreligger, ville bedriften få meromkostninger på ca. kr. 1.25 mill. pr. måned. Videre legges vekt på at bedriften har brukt store ressurser på å redusere antall oppsigelser, Side:230 bl.a. ved å bruke ca. 110 mill. kr. som tilskudd til etablering av ny virksomhet m.v. Ved dette er oppsigelse unngått for ca. 460 ansatte. På bakgrunn av det som er fremholdt ovenfor, vurderer lagmannsretten det slik at det er en stor grad av sannsynlighet for at bedriften vil få medhold i sakene om oppsigelsenes gyldighet. Dette sannsynlige utfall av saken må telle med ved vurderingen av spørsmålet om fratredelse før endelig avgjørelse foreligger, jfr. Høyesteretts kjennelse i [[Rt-1991-330]]. Ut fra en helhetsbedømmelse av situasjonen finner lagmannsretten det urimelig at de kjærende parters arbeidsforhold opprettholdes under sakens behandling. Som byretten er derfor også lagmannsretten kommet til at vilkårene er til stede for å bestemme fratreden for arbeidstagerne før endelig avgjørelse foreligger, jfr. aml. §61, nr. 4 annet ledd. Lagmannsretten finner også å kunne slutte seg til byretten når det gjelder tidspunktet for fratreden. Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste så langt den er påkjært. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i samsvar med partenes felles påstand til hovedsaken. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Byrettens kjennelse stadfestes så langt den er påkjært. 2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til hovedsaken. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
