Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Skjåk Almenning krevde i 1978 grensegangsforretning for å få fastlagt grensene mellom almenningen og de enkelte bruk. Skjåk Almennings eigarlag ønsket også grensegangsforretning for å få fastlagt det enkelte bruks grense mot vassdrag. Fallene ble solgt i 1967 og det var ikke klarlagt hvem som hadde fallrettigheter. I rettsmøte 3. mars 1983 i jordskifteretten ble saken som hadde nr. 13/1978 foreløpig delt i tre saker a, b og c. I rettsmøte 29. mai 1985 ble fastlegging av grensene i Bråtådalen gitt saksnummer 13/1978 d. Det er i rettsboken nevnt at det vel også kan bli tvist om eiendomsrett eller bruksrett for seter. I rettsmøte 23. juni 1987 i sak 13/1978 d tok jordskifteretten opp til behandling tvist mellom Skjåk Almenning og en rekke parter om de hadde bruksrettsseter eller eiendomsseter. Behandlingen fortsatte 12. august s.å. og jordskifteretten avsa 21. september 1987 dom i sak mellom almenningen og eigarlaget på den ene side og 15 setereiere på den annen side som hadde påstått at de hadde eiendomsseter i Skjåk Almenning. Dommen gikk ut på at 8 av de omtvistede setre var eiendomssetre og 7 var bruksrettssetre. De 8 var tvistene nr. 1, 7, 9, 10, 11, 12, 14 og 15. Saksforholdet fremgår i det alt vesentlige av dommen. Skjåk Almenning og Skjåk Almennings eigarlag, som har møtt ved hver sin prosessfullmektig, men har sammenfallende interesser i saken, har påanket jordskifterettens dom for de 8 nevnte tvister overfor eierne som er 1) Håkon Ørjaseter, 2) Trygve Lund, 3) Eivind Brandsar, 4) Ivar Brandsarbakken, 5) Morten Hagen, 6) Ingrid Viken, 7) Ola Brenna og 8) Lars Skjelkvåle. De ankende parter har nedlagt påstand om at ankemotpartenes setre anses som bruksrettssetre innenfor Skjåk Almenning. Videre har begge de ankende parter påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Part i tvist nr. 13, Jon Tundrali, fikk i jordskifteretten ikke medhold i at hans seter var eiendomsseter. Han har påanket jordskifterettens dom og nedlagt påstand om at hans seter ved Brandsarøygard under gnr. 97 bnr. 1 i Skjåk er eiendomsseter, samt at han tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Sønnen Svein Erling overtok eiendommen i 1990 og har trådt inn i ankesaken i farens sted. I tvist nr. 15 - ankemotpart nr. 8, Lars Skjelkvåle - var forholdet at det inngjerdede område av jordskifteretten for en del ble ansett som bruksrettsseter og for en senere innlagt/innhegnet del som eiendomsseter. Den siste avgjørelse er påanket av Skjåk Almenning og eigarlaget. Lars Skjelkvåle har påanket jordskifterettens dom for den del av seterområdet som ble kjent å være bruksrettsseter. Han har nedlagt påstand om at seterkveen på Buen ved Ostra elv i Bråtådalen er Lars Skjelkvåles eiendomsområde, samt påstått saksomkostninger for lagmannsretten tilkjent. De 8 ankemotparter i forhold til ankene fra Skjåk Almenning og Skjåk Almennings eigarlag har nedlagt påstand om stadfestelse av jordskifterettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten. Skjåk Almenning og Skjåk Almennings eigarlag har i forhold til ankene fra Jon Tundrali og Lars Skjelkvåle nedlagt påstand om stadfestelse av jordskifterettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten. For tvist nr. 1, ankemotpart Håkon Ørjaseter, har Skjåk Almenning og eigarlaget under saksforberedelsen for lagmannsretten akseptert jordskifterettens dom, trukket anken tilbake og begjært saken hevet. Håkon Ørjaseter har som følge av dette begjært saken hevet og påstått seg tilkjent saksomkostninger med kr 2.800,-. Lagmannsretten tar hevningsbegjæringen til følge. Skjåk Almenning og Skjåk Almennings eigarlag tilpliktes in solidum å erstatte Håkon Ørjaseters saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2.800,-, jfr. tvistemålsloven §175. Området Billingsdalen ble behandlet som et femte område innen almenningen under sak 13/1978 e. Også her var det grensespørsmål og spørsmål om eiendomssetre eller brukssetre som ble tatt opp til behandling. Det siste spørsmål ble behandlet separat på møte i jordskifteretten 7. mars 1989 etter at samtlige setereiere hadde fått forespørsel om de mente at deres seter var eiendomsseter eller bruksrettsseter. I alt var det 18 setereiere som hevdet å ha eiendomsseter. Jordskifteretten tok standpunkt til tvisten i dom av 6. juni 1989, men dommen kan ikke sees forkynt, og jordskifteretten avsa 8. november 1989 kjennelse hvorved det ble slått fast at grunneiendomsretten for 14 av de omtvistede setre tillå Skjåk Almenning. For 4 setre, nemlig tvist nr. 8, 9, 14 og 18, kom jordskifteretten til at setrene var eiendomssetre. Kjennelsen og dommen ble nå forkynt. Saksforholdet fremgår i det alt vesentlige av dommen. Skjåk Almenning og Skjåk Almennings eigarlag har påanket jordskifterettens dom/kjennelse for de nevnte 4 tvistenummer og nedlagt påstand om at ankemotpartenes setre anses som bruksrettssetre innenfor Skjåk Almenning samt at almenningen og eigarlaget tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. De 4 ankemotparter er: 1) Arne Christian og Lars Backe, tvist nr. 8, 2) Hogne Teigum, tvist nr. 9, 3) Alf Skjåkødegård, tvist nr. 14, og 4) Ragnhild Agneberg, tvist nr. 18. De har tatt til gjenmæle og nedlagt påstand om at jordskifterettens dom stadfestes og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. De to ankesaker 638/88 (Bråtådalen) og 284/90 (Billingsdalen) er etter begjæring av partene forenet til felles behandling for lagmannsretten. Etter at saken for Håkon Ørjaseter er hevet, gjenstår det å ta standpunkt til eiendomsretten for 8 setre i den første sak og 4 setre i den annen sak. Ankeforhandling ble holdt i dagene 19. til 22. august 1991. Partene møtte ved sine prosessfullmektiger. Skjåk Almennings eigarlag møtte ved styreformann Christian L. Hosar og styremedlem Ola Skrinde. Skjåk Almenning møtte ved styreformann Jon Kleven og styremedlemmene Gudbrand Skjåk, Ola Soglo og Per Gustav Sperstad. Videre møtte almenningsbestyrer Svein Tengesdal. Av ankemotpartene møtte alle i sak 638/88 unntatt Håkon Ørjaseter. Også i sak 284/90 møtte alle ankemotparter, og slik at Arne Christian Backe møtte også for sin sønn Lars Backe, og Ragnhild Agneberg møtte ved sin sønn Ola Kvåle. Samtlige ankemotparter avga forklaring. Det samme gjorde eigarlagets formann og almenningsstyrets formann samt almenningsbestyreren. Det ble avhørt 4 vitner og foretatt åstedsbefaring. Det ble fremlagt en del nye dokumenter. Saken står i samme stilling som for jordskifteretten. Det fremgår av rettsboken hva som er dokumentert. Partenes generelle anførsler refereres i det følgende for begge saker under ett. De ankende parter på almenningssiden har gjort gjeldende at jordskifteretten har tatt feil når den er kommet til at ankemotpartenes setre er eiendomssetre og ikke bruksrettssetre. Ankene må forstås slik at det ankes både over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Jordskifteretten hevdes å ha tatt feil når den synes å ha lagt vesentlig vekt på at de aktuelle setre er fradelt ved skylddelingsforretninger. Det er bare seterretten som er fradelt. Det er på det rene at det i mange tilfelle både i det forrige og dette århundre har funnet sted fradeling av setre i almenning og overskjøting av slike. Setrene var skattegrunnlag og dette måtte reguleres når en seter ble solgt fra en gård med almenningsrett til en annen. Selv om skylddelingsforretningen ikke var ledd i en slik overføringsforretning, men i en fraskillelse med salg av seteren, innebar skylddelingen ikke noe mer enn en overdragelse av seterretten. En selger av en seter kunne ikke overdra større rett enn han selv hadde. Det har vært vel kjent at seterrett i almenning bare har vært en bruksrett. Selv om enkelte almenningsstyrer skulle ha tenkt på seterkveene som eiendomsgrunn, har dette etter rettspraksis ingen betydning. Det foreligger derfor ingen aksept av at setre er solgt som eiendomssetre. Bare hvis almenningen selv fradeler og skjøter over almenningsgrunn, kan det bli tale om erverv til eiendom. Jordskifteretten antas videre å ha tatt feil når den har lagt vekt på at det i en del tilfeller er avgitt hjemmelserklæring som fastsatt i tinglysingsloven dagjeldende §39. En slik hjemmelsanmerkning kan ikke medføre eiendomsrett hvis denne ikke forelå på forhånd. Ellers antas jordskifteretten å ha tatt feil når den har lagt vekt på den eiendomsterminologi som er benyttet i mange dokumenter. Uttrykkene "eiendom" og "parsell", til "full odel og eiendom" m.m. gir ikke uttrykk for noen overdragelse av eiendomsgrunn. Det er videre uriktig å legge vekt på den imøtekommenhet som er vist fra almenningsstyrene når det gjelder ikke å gripe inn overfor salg av hyttetomter innenfor seterkveene eller salg av tømmer som ble avvirket på disse. At man i Skjåk Almenning hadde en liberal praksis på dette området kan ikke føre til at det anerkjennes noen rettsendrende hevdsbruk. Det er bare tale om overskridelse av almenningsrett, tålt bruk. Det antas videre uriktig å legge vekt på om setre ligger nær hovedbruket eller langt unna i fjellområder. En slik forskjell i beliggenhet har ikke betydning for spørsmålet om det er bruksrettsseter eller eiendomsseter. At seterkveene dyrkes opp og inngår som en del av gårdenes innmark, endrer heller ikke seterrettens karakter. Det er henvist til Vistemyrsdommen, [[Rt-1982-690]]. Det er videre understreket at almenningsoppfatningen innen Skjåk har vært særlig sterk. Siden gårdeierne i Skjåk i 1798 kjøpte almenningen av Peder Anker, har almenningsbegrepet vært grunnleggende for folk i Skjåk. Bruksregler ble allerede fastlagt i 1834 og har senere vært revidert mange ganger. Det har vært forbud mot innhegning fra almenningen og fast bosetting på setrene. Almenningsstyrets samtykke har vært innhentet ved salg av setre fra en gård til en annen. Almenningsstyret har reagert overfor innlegg og overfor fast bosetting. Alt viser en "sterk almenningsoppfatning". Det er henvist til en rekke høyesterettsdommer, således [[Rt-1916-798]], [[Rt-1917-225]] og [[Rt-1917-848]] og [[Rt-1927-805]] når det gjelder almenningsstyrets kompetanse; videre [[Rt-1963-212]] som gjaldt Skjåk Almenning og almenningsstyrets kompetanse til salg av grunn i almenningen. Det er også henvist til dom i [[Rt-1875-108]] som gjaldt eiendomsretten til en rydning i Skjåk Almenning. Det er videre henvist til [[Rt-1959-388]] ( Folldalsaken) og [[Rt-1985-1327]], Espedalen Bygdealmenning, dommer av Eidsivating lagmannsrett av 29. november 1974, Gausdal Statsalmenning, 17. august 1990, Joramo Bygdealmenning, og 18. mars 1991, Brøttum Almenning, samt til herredsrettsdom i RG-1982-133, Gran Almenning, og Nord-Gudbrandsdal herredsretts dom av 8. april 1986, Langmorkje Statsalmenning. Når det gjelder de enkelte setre gjøres det i det vesentlige gjeldende det samme som for jordskifteretten. Lagmannsretten kommer tilbake til anførslene under behandlingen av de enkelte setre hvor det er nødvendig. Dette gjelder også seteren tilhørende Tundrali og den del av Lars Skjelkvåles seter hvor Skjåk Almenning og Skjåk Almennings eigarlag er ankemotparter. Ankemotpartene i de to saker gjør gjeldende at jordskifterettens dommer er riktige, og det gjøres gjeldende de samme anførsler som for jordskifteretten. Når det gjelder ankene fra Jon Tundrali og Lars Skjelkvåle, ankes det over jordskifterettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det gjøres gjeldende at jordskifteretten har tatt feil når den har kommet til at Tundralis seter og den opprinnelige del av Lars Skjelkvåles seter er bruksrettssetre. Ankemotpartene og Tundrali tar det samme utgangspunkt som de ankende parter når det gjelder den sterke almenningsoppfatning i Skjåk. Det nevnes i den forbindelse at lagmann Dragsten i sin domssamling nevner hele 5 høyesterettsdommer hvor Skjåk Almenning er part. Den første fra 1867 slår fast at almenningsområdet, som omfatter nesten hele kommunen, er almenning og ikke sameie. Den neste fra 1875 gjaldt eiendomsretten til et innlegg som en rydningsmann hadde ryddet og tillagt sin eiendom. Alle almenningseierne, i dag ca 200, og brukerne har vært fullt orientert om almenningsrettslige spørsmål. Almenningseierne i Skjåk står i en særstilling. De har alle kunnet følge med i det som er skjedd, og mange av dem har vært medlemmer av almenningsstyret. Når det således synes å ha vært akseptert at det er bygget hytter på seterkveene og solgt tømmer som har vokset på disse, til og med til almenningen, så er dette etter vanlig rettsoppfatning utøvelse av eierrådigheter i strid med vanlig almenningsbruk. Dette gir grunnlag for hevd. Almenningen kan ikke høres med at det er vist en særlig romslighet i Skjåk når det gjelder setereiernes disposisjoner. Skylddelingsmennene ved mange av de skylddeligsforretninger som er sentrale i saken, er folk som har sittet i almenningsstyrene, og under enhver omstendighet er det folk som har vært almenningsorientert. Ved ordvalget i de forskjellige skylddelingsforretninger viser språkbruken at man har ment at det dreide seg om eierrådighet. Det er aldri kommet til uttrykk noe sted at setereieren bare hadde bruksrett til grunnen innenfor seterkveen. Den alminnelige oppfatning når det gjelder setre som har vært skyldsatt og solgt, er at det har vært eiendomssetre. Dette må sies å være akseptert av almenningseierne både ut fra deres alminnelige innsikt og i egenskap av medlemmer av almenningsstyret. Det er vist en passivitet som må få rettslig betydning. Alle setereierne har vært i god tro når de har ment at de var grunneiere. For øvrig gjøres gjeldende de samme anførsler som for jordskifteretten samt en del nye. Retten kommer tilbake til anførslene ved behandlingen av de enkelte tvistesetre. Lagmannsretten er med unntak for ankemotparter nr. 1 og 2 i ankesak nr. 284/90 kommet til et annet resultat enn jordskifteretten. Når det gjelder ankene fra Tundrali og Lars Skjelkvåle i ankesak 638/88, er lagmannsretten enig med jordskifteretten. I matrikkelen av 1723 er blant Kongens almenninger i Lom oppført Nordherredsmarken som er det samme område som i dag utgjør Skjåk Almenning. På auksjon i 1726 ble almenningen solgt til private. Det samme skjedde med gården Bakke i Skjåk. Almenningen kom i 1789 på Bernt Ankers hånd, og han solgte den videre til almuen i Skjåk i 1798. Almenningsstyre ble etablert og de første regler for almenningsbruk ble vedtatt i 1834. Almenningen omfatter en meget stor del av Skjåk kommune. Den overveiende del er fjellområder. Det er gårdeierne i Skjåk, i dag ca 200, som er eiere av almenningen, og det er på det rene som fremhevet av partene, at almenningen for Skjåk har hatt en meget stor betydning og tilsvarende vært omfattet med stor interesse i bygden. Almenningsstyrene har aksjonert i 1880-90-årene overfor setereiere som hadde latt setrene bruke til fast bosetting. Likeledes tok man opp saker hvor setereiere eller eiere av bruk innhegnet eller "la inn" deler av almenningen. På den annen side synes almenningsstyrene i praksis å ha akseptert at setereiernes bruk av seterkveene har avveket fra vanlig almenningsbruk. Det er opplyst at det har vært praksis at setereierne har fått lov å disponere også det skogsvirke som vokste på seterkveen, og det er herfra solgt tømmer blant annet til almenningen. Det er opplyst en del slike tilfeller etter siste krig. Heller ikke har det vært reagert mot oppføring av hytter inne på seterkveene og fradeling av tomter til disse hytter. Ved skylddelinger hvor tidligere medlemmer av almenningsstyret har vært med som skylddelingsmenn, kan språkbruken tyde på at man har ment at setereierne hadde eierrådighet over grunnen på seterkveen. På den annen side har det ikke vært uvanlig at man ved overdragelse av setre fra en gård til en annen har søkt almenningsstyrets samtykke om dette, noe som synes å ha vært kurant å få. En del av de skylddelingsforretninger som er nevnt i saken, er således overføringsforretninger slik at matrikkelskylden økes for kjøperens eiendom og reduseres tilsvarende for selgerens. Det kan ikke sees at spørsmålet om setrene i almenningen var bruksrettssetre eller eiendomssetre, har vært reist før salgene av fallrettigheter i 1967 som gjorde spørsmålet aktuelt. Når det gjelder spørsmålet om fradeling av hyttetomter og oppføring av hytter på seterkveene, har Svein Tengesdal, som har vært almenningsbestyrer side 1963, uttalt at spørsmålet om eiendomsrett/bruksrett har vært ansett uklart, noe som har gjort at almenningsstyret har vist forsiktighet med hensyn til å gripe inn. I 1969 skrev almenningsstyret til Direktoratet for Statens Skoger for å få klarlagt om setereierne hadde adgang til å leie bort hyttetomter innenfor seterkveen. Det kan ikke sees at almenningsstyret ved noen anledning før jordskiftesaken har gitt uttrykk for at setereierne bare hadde bruksrett og ikke eide grunnen innenfor seterkveen. Spørsmålet synes ikke å ha vært reist av noen før fallsalgene. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det i dette århundre har kommet til uttrykk noen sikker oppfatning hos almenningsstyret, almenningseiere og bruksberettigede når det gjelder spørsmålet om setereierne eide grunnen på seterkveene eller ikke. At en del setereiere frem til spørsmålet ble aktuelt etter 1967, har trodd at setrene var eiendomssetre er forståelig. På den annen side skal det meget til for å si at almenningseierne eller almenningsstyrene har akseptert at setrene var eiendomssetre. Hvilken oppfatning eiere og brukere av almenningen har hatt, er dog i de fleste tvister som lagmannsretten har til behandling, uten betydning for resultatet. Ved skyldsettingsforretning av 1864 over det som antas å ha vært gården Bakkes seter ved Brandsarøygarden, er det tale om å fraskille gården Bakke en frasolgt "parsell", Bakkeødegården kallet. Det gjelder en "frasolgt del av gården som ligger i almenningen begrenset ved gjerder". Parsellen utgjør 1/25 av hele eiendommen. Ordet seter er ikke nevnt. Skjønns- og lagrettemedlemmene var kjente menn i bygden, n var tidligere medlem av almenningsstyret. Ved andre skyldsettingsforretninger er det tale om setre, men også om parsell og eiendom. Ved en skylddelingsforretning i 1927 er det tale om seterkve og frasolgt eiendom og at Skjåk almenningsstyre har gitt samtykke til forretningens fremme. Blant skylddelingsmennene var det tidligere medlemmer av almenningsstyret. Ved fradeling av en seter i 1943 var det tale om eiendommer og parsell. Formannen for skylddelingsmennene var en tidligere ordfører som også hadde vært medlem av almenningsstyret. I brev av 13. desember 1960 fra almenningsbestyreren vedrørende veianlegget BuenBrandsarøygarden var det forslag om at setereierne skulle få kompensasjon for avstått grunn når veien ble opparbeidet "over deres eiendommer". At almenningsbestyreren i denne forbindelse skulle bruke ordet eiendom hvis han ikke mente at setereierne var grunneiere, synes lite sannsynlig. Det er på det rene at det på 1800-tallet var vanlig å fradele bruksrettigheter. Dette fremgår som påpekt av jordskifteretten også av §5 i lov om skovvæsenet fra 1863 hvor det er tale om å overføre en rettighets matrikkelskyld til et annet bruk. I skrivelse fra Finansdepartementet av 21. april 1880 og 19. september 1887 er spørsmålet om utskillelse av seterrett i almenning behandlet. Det er sagt at seterretten ikke kan utskilles som særskilt eiendomsgjenstand, samtidig som det forutsettes at den kan fradeles som en bruksrett når den skal overføres til en annen eiendom i almenningen, hvorved da også skatteskylden overføres. I brevet fra 1887 er det gitt uttrykk for at det ofte forekommer at bruksberettigede i statens almenninger overdrar sine setre og seterrettigheter i almenningen, dels til andre bruksberettigede og dels til fremmede, og at man lar setrene skyldsette og oppføre i matrikkelen som særskilte bruk. Det minnes om skrivelsen fra 1880. Det synes å være på det rene at det på 1800-tallet har funnet sted et stort antall skyldsettinger hvorved setre er fradelt hovedeiendommene, dels for å overføres til andre bruksberettigede og dels ved fradeling og salg uten slik overføring. Det foreligger imidlertid en sikker rettspraksis som går ut på at slike overdragelser ikke innebærer godkjennelse av eiendomsrett slik at setrenes rettslige karakter endres, dog forutsatt at de ikke brukes i strid med vanlig almenningsbruk. At den nevnte praksis kan få betydning for kjøperes og senere kjøperes gode tro, er et annet spørsmål. Det følger av dette at de setre som saken omfatter, og som er en del av almenningen, ikke har endret sin rettslige karakter ved skylddeling og overdragelse som nevnt. Dette blir et avgjørende synspunkt for lagmannsrettens resultat. Setereierne hevder at eierne av Skjåk Almenning har vært mer almenningsbevisst enn vanlig. Almenningens liberale eller passive holdning overfor setereiernes disposisjoner må derfor veie særlig tungt i setereiernes favør når disse påberoper seg aksept fra almenningens side. Lagmannsretten kan ikke være enig i dette. Det er heller ikke klart i hvilken grad almenningsoppfatningen i Skjåk har avveket fra det vanlige. Bruksreglene for almenningen inneholdt forbud mot fast bosetting på setrene. I slutten av forrige århundre aksjonerte almenningen for å hindre slik bosetting på 4 setre. Likevel er setrene Heggebakken og Mallaugsødegård, som ble besluttet ryddiggjort som faste menneskeboliger, senere gått over til å bli egne bruk. Bakgrunnen for denne utviklingen er ikke opplyst. Retten kan da ikke legge vekt på dette faktum, som er påberopt av enkelte ankemotparter. Videre har almenningsstyret reagert på innhegning - innlegg - av almenningsgrunn ved at gjerdet ble flyttet. Ut over forbudet mot fast bosetting innenfor seterkveen inneholdt bruksreglene ingen forbud, og det kan se ut som om setereierne har rådet over grunnen som om de skulle være eiere uten inngrep fra almenningsstyret. Almenningsstyret var for eksempel fullt klar over at Teigumsetra i Billingsdalen ble solgt til Chr. L. Holst og Lars Backe i 1920. Seteren var matrikulert som eget bruk. Almenningsstyret var klar over at kjøperne var fra Vestfold-området og skulle bruke seteren til sportshytte. De nye innehavere av seteren søkte almenningen om tømmer til oppsetting av sportshytte, noe almenningsstyret innvilget. Almenningsstyret har således forholdt seg passivt til at seteren ble solgt til fritidsbruk. Når dette ikke har avstedkommet noen bemerkning, kan det tyde på at almenningsstyret har ansett kjøper og selger som grunneiere. Det var fast bosetting på Brandsarødegård fra 1953 til 1976. Det ble i den anledning innlagt strøm. Dette har neppe vært ukjent for almenningsstyret og folk flest i bygda. Noen reaksjon fra almenningsstyret eller noen av eierne kom det ikke. Om almenningsstyrets passive holdning skyldes villfarelse med hensyn til rettstilstanden, slik som tilfellet var i saken vedrørende Eidsvoll Almenning, [[Rt-1916-798]], eller om det var tålt bruk - ulyst til å gripe inn eller imøtekommenhet - eller om man ikke overveide spørsmålet, står åpent. Noen aksept eller passivitet som kan endre seterrettens karakter, kan likevel ikke sees å foreligge, dog kanskje med unntak for medvirkningen til bygging av sportshytte til utenbygdsboende på Teigumseteren. Når det gjelder oppdyrking av seterkveer, henviser lagmannsretten til dommen i Vistemyrsaken, Rt-1982,-særlig side 699. Oppdyrking for høyproduksjon går ikke utover en tidsmessig og rasjonell utnyttelse av seterrettigheter i almenningen. Retten går deretter over til å se på de enkelte saker og tar først for seg jordskifterettens sak nr. 13/1978 d, lagmannsrettens sak nr. 638/88. Tvist nr. 1 - ankemotpart nr. 1 er besluttet hevet, jfr. foran side 4. Tvist nr. 7 - ankemotpart nr. 2 Trygve Lund. De ankende parter gjør gjeldende at jordskifteretten uriktig har kommet til at seteren er eiendomsseter. For øvrig fremgår partenes anførsler av de generelle anførsler foran. Lagmannsretten bemerker: Parten er hjemmelsinnehaver til Brendseteren Mellom og Søndre, gnr. 104 bnr. 4 og 5. Setrene ligger på begge sider av Liavannet i Bråtådalen. I henhold til skyldsetningsforretning av 1869 er det "en seter som fradeles med tilhørende havnerett og andre anhørende rettigheter" med grensebeskrivelse i forhold til nabosetre. Seteren ligger ca 3 mil fra eierens gård nede i Skjåk. Det er på det rene at det er betalt jordskatt for seteren, men dette var ikke uvanlig ved seter i almenning og sier intet om eiendomsforholdet. Seteren var fradelt gård i Bråtådalen. Seteren har alltid vært benyttet innenfor rammen av vanlig seterbruk i almenning. Lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at Trygve Lund og hans rettsforgjenger sikkert har ment å være eiere av seteren i vanlig forstand. Dette er dog ikke tilstrekkelig til at seteren kan gå over fra bruksrettsseter til eiendomsseter. Noen avvikende bruk som skulle gi almenningsstyret grunn til å reagere har aldri funnet sted. Selv om seteren har vært i bruk i 120 år etter fradelingen, kan den ikke ved alders tids bruk bli eiendomsseter. Anken må etter dette føre frem i forhold til ankemotpart nr. 2. Tvist nr. 9 - ankemotpart nr. 3 Eivind Brandsar, seteren Bakkeødegården gnr. 46 bnr. 3. Skjåk Almenning gjør gjeldende at jordskifteretten har tatt feil når den synes å ha ment at seteren fulgte med som en del av gården Bakke som ble solgt på auksjon i 1726 og overdratt ved kongeskjøte av 1727 og derved ikke var en del av Nordherredsmarken Kongealmenning. Videre er det uriktig når jordskifteretten mener at skyldsettingsforretningen fra 1864 og salget av seteren på dette tidspunkt innebar at seteren ble overført som grunneiendom. Hyttesalget i 1971 kan det ikke legges noen vekt på. Det er videre gjort gjeldende at det ikke er godtgjort at det var denne seteren som fulgte med salget av Bakke i 1726. Hvis det var Bakkeødegården som fulgte med ved kongeskjøtet så innebar salget bare at Bakkeødegården fulgte med som en vanlig almenningsseter. Eivind Brandsar har gjort gjeldende at jordskifterettens dom er riktig og henvist til jordskifterettens premisser. Bakkeødegård ble i 1726 solgt som krongods. Subsidiært er seterkveen hevdet til eiendom ved salg av hyttetomt og tømmer samt oppdyrking av det meste av seterområdet. Atter subsidiært påberopes alders tids bruk. Lagmannsretten legger til grunn at Bakkeødegården i 1726 lå som seter under gården Bakke og fulgte med ved kongeskjøtet, og videre at seteren, som var beliggende innenfor Nordherredsmarken kongealmenning, den gang var en vanlig almenningsseter. Når det gjelder skyldsettingsforretningen fra 1864, er denne omtalt foran i dommen på side 11. Ved fradelingen har ordet "seter" altså ikke vært nevnt, og eiendomsterminologien er benyttet fullt ut. At betegnelsen "seter" ikke har vært benyttet, samt navnet Bakkeødegården, kan tyde på at det har vært bosetting på denne seteren på 1800-tallet. Det foreligger imidlertid ingen opplysninger om dette. Lagmannsretten finner derfor å måtte bygge på at Bakkeødegården var heimseter under Bakke i 1864 og ble fradelt og solgt som seter. Bakkeødegården har senere vært brukt som seter innenfor rammen av vanlig almenningsbruk. Det må antas at eierne av seteren i forrige århundre ikke har reflektert over spørsmålet bruksrett/grunneiendomsrett. At eierne i dette århundre har ment at seterkveen var underlagt vanlig eiendomsrett, kan ikke medføre at seterretten har fått et annet rettslig innhold. Eieren som overtok i 1960, har opplyst at av de 50 dekar var 15 oppdyrket før 1960 og 20 dekar ble oppdyrket midt i 70-årene. Det ble da solgt ca 50 m3 tømmer. Tilsvarende salg fant sted ved tidligere oppdyrking. Retten legger disse opplysningene til grunn. Videre ble det fradelt og solgt en hyttetomt i 1971. Retten bemerker at disposisjoner senere enn 1967 ikke kan tillegges vekt, da kravet til hevdstid ikke er oppfylt for disse. Tømmersalg forut for 1960 anses såvidt beskjedent at det ikke kan gi grunnlag for hevd. Det må dertil anses som overskridelse av almenningsretten, tålt bruk, som ikke gir grunnlag for rettsendring. Alt i alt foreligger det ikke slik bruk av Bakkeødegården at denne kan anses som eiendomsseter etter reglene om alders tids bruk eller hevd. Oppdyrking kan ikke tillegges vekt, jfr. foran side 14. Anken må etter dette føre frem. Tvist nr. 10 og 11 - ankemotparter nr. 4 og 5 Ivar Brandsarbakken og Morten Hagen. De to ankemotparter eier hver sin del av seteren på Brandsarøygard som ble fradelt Brandsar Søndre i 1922. Skjåk Almenning gjør gjeldende at jordskifteretten har tatt feil når den har lagt til grunn at skylddelingene i 1922 og 1943 endret setrenes rettslige karakter. Det gjøres videre gjeldende at de hjemmelserklæringer av 15. september 1943 som medførte at eierne av de to deler av seteren fikk grunnbokshjemmel, ikke kan innebære at disse to fikk en rett som de tidligere ikke hadde hatt. Det er ikke sannsynlig at Ole Sevaldsens faste bosetting sist på 1800-tallet og først i dette århundre varte i 30 år. Det var dessuten et husleieforhold. For å hevde eiendomsrett ved fast bosetting er det nødvendig at hevderen også bruker eiendommen. At Klaus Thuva bodde på seteren fra 1953 til 1976 på Hagens del av seteren, gnr. 54 bnr. 6, Heimseter, kan av samme grunn ikke gi grunnlag for hevd. Ankemotpart nr. 4 og 5, Ivar Brandsarbakken og Morten Hagen, har gjort gjeldende at jordskifterettens dom er riktig og henholdt seg til dens begrunnelse. Det er videre gjort gjeldende at Ole Sevaldsen med familie bodde på Brandsarødegård fra midt i 1870årene, og familien bodde der flere år etter Sevaldsens død i 1904. Etter bruksreglene for almenningene var det forbud mot "fast bosetting". Her må man holde seg til ordlyden, og vilkårene for hevdserverv må være til stede selv om Sevaldsen var "innerst" ifølge folketellingen, og han og hans familie ikke brukte avlingen på seterløkken. Det gjøres videre gjeldende som hevdsgrunnlag at Klaus Thuva med familie bodde på Hagens eiendom fra 1953 til 1976. Også her er det tale om fast bosetting i hevdstid slik at rettserverv foreligger for denne eiendoms vedkommende. Det gjøres videre gjeldende at eiendomsrett er ervervet ved bruk i alders tid og at den omfattende fulldyrking av seterkveene må føre til at disse anses som tilleggsjord til brukene og dermed som eiendomsgrunn. Lagmannsretten bemerker: Seterkveen for tvist nr. 10, som gjelder gnr. 54 bnr. 8, Brandsarøygard, er på ca 30 dekar hvorav ca 27 dekar er fulldyrket. Det er opplyst at det er levert tømmer for salg i 1949 og 1956, noe som antas å ha sammenheng med nydyrking av ca 17 dekar i disse årene. Tvistenummer 11, Heimseter, gnr. 54 bnr. 6, gjelder et areal på ca 20 dekar som i det alt vesentlige er fulldyrket. En del ble dyrket for 10 år siden, og det er opplyst at det ble solgt tømmer. Det er også tatt noen billass tømmer til bygging av hus på hovedbruket Gjelbakken. Setrene ligger ca 25 km fra hovedbrukene. Ved skylddelingsforretningen i 1922 ble Brandsarøygard fradelt Søndre Brandsar til fordel for eierne av Brandsarbakken og Gjelbakken som skulle dele området. Seterkveen ble fradelt og fikk eget gårdsnummer og bruksnummer og navn Heimsetra med skyldmark 0,90, som ble fratrukket Søndre Brandsar. Først i 1943 ble Heimsetra formelt delt mellom Brandsarbakken og Gjelbakken, som da hver ble tillagt 0,45 skyldmark. Det var altså her tale om en skyldoverføring til to andre bruk i bygden. I 1922 er det tale om parsell/seter, i 1943 er det bare tale om eiendom og parsell. Ved folketellingen i 1900 er det oppgitt at Ole Sevaldsen bodde på Brandsarøygard, med en familie på 7 medlemmer. Han døde i 1904 og det er opplyst at enken ble boende noen år til på stedet. Når familien flyttet til Brandsarøygard, er det ingen sikre opplysninger om. Da almenningsstyret i 1886 besluttet å aksjonere overfor den faste bosetting på 4 setre i Bråtådalen, er Sevaldsen og Brandsarøygard ikke nevnt. Retten kan ikke se at han skulle komme i noen annen stilling enn de andre. Skulle familien ha bodd der siden slutten av 1870-årene, må det antas at bosettingen på Brandsarøygard ville vært kjent av almenningsstyret og tatt opp samtidig. De erklæringer som foreligger og som peker i retning av en botid for Sevaldsen som skulle være tilstrekkelig til hevdstid, finner retten ikke å kunne legge avgjørende vekt på. Retten kan etter dette ikke finne bevist at Sevaldsen bodde i hele 30 år på Brandsarøygard. Tilstrekkelig hevdstid foreligger ikke, og hevd er da utelukket. Retten legger til grunn at Klaus Thuva med familie bodde på Heimseter fra 1953 til 1976. Hans kone var søster av setereieren og drev som budeie om sommeren til uti 1960-årene. Tilstrekkelig hevdstid foreligger således. Retten er imidlertid enig med de ankende parter i at det ikke er tilstrekkelig til hevdsbruk at husene på seteren lånes eller leies ut. Det må kreves at seteren også drives og utnyttes av de som bor der. Anførselen om hevd fører da ikke frem. Salget av det tømmer som ble hugget i forbindelse med rydding av ca 17 dekar på Brandsarøygard, var i strid med vanlig almenningsbruk. At almenningsstyret ikke grep inn må likevel anses som tålt bruk og overskridelse av almenningsrett, og kan da ikke gi grunnlag for hevdserverv. Tømmersalget fra Heimseter har vært mindre og kan heller ikke tillegges vekt. Lagmannsretten kan ikke se at den samlede bruk som har skjedd gjennom årene av Brandsarøygard før og etter fradelingen i 1922, er en bruk i alders tid i strid med vanlig almenningsbruk som kan endre seterrettens rettslige karakter. At de to deler av Brandsarøygard i dag i det alt vesentlige er fulldyrket og nyttes av hovedbrukene som tilleggsjord, fører heller ikke til at seterretten kan antas å ha endret karakter, jfr. Vistemyrsdommen omtalt foran på side 14. Forsåvidt gjelder skylddelingsforretningene fra 1922 og 1943, er lagmannsretten enig med Skjåk almenning i at disse forretningene ikke endret setrenes rettslige stilling. Man kan ikke trekke slik slutning av dem som jordskifteretten har gjort. Den omstendighet at sorenskriveren i medhold av tinglysningsloven dagjeldende §39 har gitt hjemmelserklæring som har gitt ankemotpart nr. 4 og 5 grunnbokshjemmel til bnr. 6 og bnr. 8 i 1943, påberopes såvidt skjønnes bare som et bimoment. Retten finner likevel grunn til å gi uttrykk for at en slik hjemmelserklæring nok kan bidra til den gode tro, men kan ikke i seg selv føre til noen endring av de bestående materielle rettsforhold. Selv om man skulle legge til grunn at det foreligger god tro i hevdstid, er ikke bruken av de to setre av en slik avvikende art at det foreligger grunnlag for hevdserverv. Ankene må etter dette føre frem. Tvist nr. 12 - ankemotpart nr. 6 Ingrid Viken. Seter på Brandsarøygard under gnr. 110 bnr. 1 og 2. De ankende parter gjør gjeldende at jordskifteretten har tatt feil når den har ansett denne seteren som eiendomsseter. Det kan ikke være riktig når jordskifteretten har ansett seteren som liggende utenfor almenningen fordi den anses å ha ligget under husmannsplassen Steinsland som hørte under gården Bakke, solgt i 1726. Ankemotpart nr. 6 har henholdt seg til jordskifterettens dom. Lagmannsretten bemerker: I jordskifterettens dom står det at det er opplyst at seteren tilhørte en husmannsplass under Bakke Søndre, gnr. 54 bnr. 1. Det er enighet om at dette er en misforståelse. Om det er en skrivefeil eller en misforståelse kan synes uklart. Det kan se ut som om jordskifterettens begrunnelse bygger på at seteren kom fra Bakke Søndre, og at den synes å legge vekt på salget av Bakke i 1726. Lagmannsretten tar utgangspunkt i kjøpekontrakt og skjøte av 29. april 1944 hvor gården Vottanes med seter på Brandsarøygard selges til sønnen. Det er denne gården med seteren som Ingrid Viken har overtatt på skifte. Seteren antas i sin tid kjøpt fra Steinsland, husmannsplass under Brandsar Søndre, og solgt til Vottanes. Seteren har aldri vært fradelt. Den har et areal mellom 5 og 10 dekar og har aldri vært drevet som seter. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at seterkveen er en del av almenningen. Det har ikke funnet sted noen avvikende bruk som skulle tilsi at den ikke var en bruksrettsseter. Anken må således føre frem. Tvist nr. 14 - ankemotpart nr. 7 Ole Brenna, eier av Sevaldsbrenden, gnr. 109 bnr. 1. Skjåk Almenning gjør gjeldende at jordskifteretten har tatt feil når den har tillagt skylddelingsforretningen såvidt stor vekt for sitt resultat. Det ble søkt om samtykke fra almenningsstyret ved skylddelingen i 1905. Jordskifteretten synes uriktig å ha lagt avgjørende vekt på at seteren ligger fremme i bygden og like på den andre siden av elven i forhold til Sevaldsbrenden, som den brukes som en del av. Ankemotpart nr. 7 har henholdt seg til jordskifterettens dom som han mener er riktig. Seterkveen er i det alt vesentlige oppdyrket, og det er bare elven som skiller denne del av innmarken fra Sevaldsbrenden. Parsellen må være hevdet til eiendom som tilleggsjord. Lagmannsretten bemerker: Det er opplyst at 20 dekar er fulldyrket i dag, hvorav 5 dekar i 1981. Resten, 5 dekar, er ikke dyrkbart. Seterkveen ligger som nevnt av partene skrått over elven i forhold til innmarken på Sevaldsbrenden. Det ble bygd bro i 1936. Tidligere måtte man gå over en bro ca 2 km lenger nede. Da ble det setret på vanlig måte på Buen. Seteren lå fra 1884 som heimseter under Løkken og ble i 1905 fradelt og tillagt Sevaldsbrenden. Det skjedde en skyldoverføring og seteren fikk ikke eget matrikkelnummer. I skyldsettingsforretningen er det tale om "eiendommen" og "parcellen". Almenningsstyret hadde samtykket i at seteren ble overført fra Løkken til Sevaldsbrenden. Ved et pro formaarrangement i 1930, da Sevaldsbrenden fikk ny eier, ble almenningsstyret bedt om å samtykke i å få seteren fradelt Sevaldsbrenden og tillagt Øvre Vottanes. Noen realitet var det ikke i denne overdragelsen, men almenningsstyret ga sitt samtykke. Seterkveen har vært brukt som seter og senere som tilleggsjord som foran beskrevet. Noen bruk som går ut over vanlig almenningsbruk, har ikke forekommet. Når det gjelder oppdyrking vises det til Vistemyrdommen, jfr. foran side 14. At det er utbetalt dyrkingsbidrag fra det offentlige, kan ikke tillegges vekt ved spørsmålet om den materielle eiendomsrett. Den nåværende eier overtok fra sin far i 1973. At faren, som var eier siden 1930, har vært i aktsom god tro, kan synes tvilsomt. Retten behøver dog ikke ta standpunkt til dette spørsmålet da bruken av eiendommen ikke er slik at det er grunnlag for hevdserverv, og heller ikke for alders tids bruk. Anken må derfor føre frem. Tvist nr. 15 - ankemotpart nr. 8 Lars Skjelkvåle. Det omtvistede område ligger på Buen og grenser opp til den seterkveen som er behandlet under foregående tvistenummer. Som nevnt har jordskifteretten ansett den del av området som ble tillagt seterkveen ved forliket i 1910 som eiendomsområde, mens den opprinnelige seterkve har vært ansett som bruksrettsseter. Almenningen har anket for den tillagte del, og Lars Skjelkvåle har anket over at den opprinnelige del bare er ansett som bruksrettsseter. Skjåk Almenning har gjort gjeldende at jordskifteretten har tatt feil når den har lagt vekt på at det i forliket fra 1910 er brukt uttrykket "til full odel og eiendom". Det var bare seterretten som da ble overdratt til eieren av Skjelkvåle til odel og eiendom. Det er på det rene at Skjelkvåle ikke hadde noen eiendomsrett til den opprinnelige seterkve, og det er helt ulogisk at almenningsstyret mente å gi en sterkere rett for det området Skjelkvåle hadde innhegnet, noe almenningen hadde protestert mot. Lars Skjelkvåle har gjort gjeldende at jordskifterettens dom er riktig når det gjelder den del som ble overtatt ved forliket i 1910. Ordlyden i forliket etterlater ikke tvil. Det omtvistede innlegg skal for ettertiden "tilhøre Lars L. Skjelkvale til full odel og eiendom". Almenningsstyret har selvsagt regnet med at den opprinnelige seterkve sto i samme stilling og at også denne da var eiendomsseter. Lagmannsretten bemerker: Lars Skjelkvåle har opplyst at det samlede arealet innenfor seterkveen er 89 dekar. 10 dekar er i dag fulldyrket og 10 dekar overflatedyrket. Lars Skjelkvåle overtok i 1957 etter faren som hadde eiet eiendommen siden 1918. Han solgte tømmer for ca kr 5000,- i 1959 i forbindelse med oppdyrking av et stykke. I 1974 brukte han tømmer til sitt hus på Lillehammer. Han tror faren hadde en tømmerdrift i 1954. I henhold til en bevillingsseddel utstedt av fogden i 1756 overtok eieren av gården Skjelkvåle den "Eiende og paaboende sætter" til bestandig bruk og benyttelse mot en fastsatt avgift, og seteren har siden ligget under Skjelkvåle. I 1886 må seteren ha vært bebodd, idet den er omfattet av almenningsstyrets vedtak om at de 4 bebodde setre i Bråtådalen måtte fraflyttes, noe som er gjentatt i henhold til styreprotokollen for 1899. Det er ikke noe holdepunkt for å anta at den omtalte bosetting på Buen i slutten av forrige århundre har vart så lenge som 30 år. Hevd er bare av denne grunn utelukket. Det har i alle år vært betalt avgift på den opprinnelige seterkve, noe som utelukker at det kan bli tale om hevdserverv for denne. Etter at Skjelkvåle i 1862 hadde innhegnet - lagt inn - et stykke av almenningen, protesterte almenningsstyret. Dette førte til en langvarig tvist som i 1910 endte med et kommisjonsforlik. Ordlyden er sitert ovenfor under Skjelkvåles anførsler. I forliket inngikk det også at innklagede Lars L. Skjelkvåle hvert år skulle erlegge kr 4,- til almenningen. Det ble ikke foretatt noen fradeling eller utstedt noe adkomstdokument. Det har i høy grad sannsynligheten imot seg at almenningsstyret skulle mene at den innlagte del skulle ha en annen rettslig stilling enn den opprinnelige del av seterkveen. Betalingen av en fast årlig avgift taler også imot eiendomserverv. Retten finner det sannsynlig at almenningsstyret i 1910 ikke nærmere har overveiet spørsmålet om eiendomsrett eller bruksrett. Uttrykket "til full odel og eiendom" antas bare å innebære at seterretten helt ut overdras til Lars Skjelkvåle. For tvist nr. 15 blir altså resultatet at de ankende parters anke fører frem, samtidig som Skjelkvåles anke er forgjeves. Tvist nr. 13 - ankende part Svein Erling Tundrali. Seterkveen ligger på Brandsarøygard mellom seterkveene til ankemotpart nr. 4 og ankemotpart nr. 5. Svein Erling Tundrali gjør gjeldende at jordskifteretten har tatt feil når den har fortolket dokumentene vedrørende salg og fradeling av seteren i 1919 derhen at seteren er bruksrettsseter. Det er påberopt et skjøte fra 1793, som er nytt for lagmannsretten, hvor gården Stenbakke med seter og seterboliger selges. Det antas at Stenbakke kommer fra Bakke og at setre under Stenbakke derfor ikke er en del av Skjåk Almenning. Skjåk Almenning og eigarlaget henholder seg til jordskifterettens dom. Lagmannsretten bemerker: Etter skylddelingsloven av 20. august 1909 §6 annet ledd måtte seterrett i almenning eller Statens Høyfjellsstrekning ikke skyldlegges som eget bruk. Ved skylddelingsforretning av 19. oktober 1919 ble den aktuelle seter fradelt gården Stenbakke for å tildeles gården Åmot, som seteren siden har ligget under. Seteren fikk således ikke noe eget bruksnummer. Samtykke ble innhentet fra almenningsstyret på forhånd. Ordet "seter" er ikke brukt i skylddelingsforretningen. Det er tale om "parsell". Seteren har senere vært brukt som vanlig seter. Det foreligger ingen avvikende bruk. Det er opplyst at ca halvparten av den 15 dekar store seterkve er oppdyrket og at det har vært solgt tømmer i 1957 og en gang i 1960-årene. Lagmannsretten finner ikke at det er utøvet noen bruk som kan gi grunnlag for hevdserverv. Retten finner ikke at man kan trekke noen sikre slutninger av det påberopte skjøte fra 1793. For øvrig slutter retten seg i det vesentlige til jordskifterettens begrunnelse. Jon Tundralis anke, som sønnen Svein Erling nå er trådt inn i, kan derfor ikke føre frem. Lagmannsretten går så over til jordskifterettens sak 1378 e. Ankesak 284/90. Tvist nr. 8 og 9 - ankemotparter nr. 8 Arne Christian og Lars Backe og nr. 9 Hogne Teigum. Tvisten gjelder Teigumseteren som ligger i Nysetergrenden. De ankende parter gjør gjeldende at jordskifteretten har tatt feil når den har ansett gnr. 83 bnr. 2, Backes hyttetomt, og gnr. 83 bnr. 4, resten av Teigumseteren, som eiendomsseter. I Holst/Backes eiertid fra 1920 til ekspropriasjonssaken i 1945-47 kunne en eventuell hevd bare gjelde tomten rundt hytten som ved skylddelingen i 1954 fikk eget bruksnummer. Bruken av setervollen for øvrig var ikke i strid med vanlig almenningsbruk. Eventuell hevdstid ville vært avbrutt ved ekspropriasjonssaken i 1945 - 1947. Teigums bruk av seteren etter ekspropriasjonen faller innenfor vanlig almenningsbruk og kan ikke gi grunnlag for hevd. For øvrig bestrides det at Holst/Backe har vært i aktsom god tro. Jordskifteretten har tatt feil når den har ment at ekspropriasjonen med rettsforlik i 1947 har medført noen endring av seterrettens karakter fordi myndighetene og partene har forutsatt at det var eiendomsseter. Arne Christian og Lars Backe og Hogne Teigum gjør gjeldende at jordskifterettens dom er riktig i resultat og premisser. Almenningsstyret har ved sin opptreden og sitt salg av materialer i 1920 til bygging av sportshytte for utenbygds boende akseptert at Teigumseteren er gått over til å bli privat eiendom. Det påberopes også hevd og passivitet. Parter og myndigheters klare forutsetning ved ekspropriasjonssaken i 1945/47 var at Teigumseteren var eiendomsseter. Almenningsstyret og almenningseierne kunne ikke forholde seg passive i denne situasjon uten at det får rettsvirkninger. Lagmannsretten bemerker: Det detaljerte saksforhold vedrørende Teigumseteren fremgår av jordskifterettens dom. Seteren ble frasolgt Teigum i 1898 til gård med almenningsrett og videresolgt i 1902 til annen gård med almenningsrett. Forutsetningen var da at det skulle skje en skyldoverføring. Dette skjedde imidlertid ikke. Teigumseteren ble fradelt ved skylddeling i 1903, og det fremgår av den trykte matrikkel for 1904 at seteren hadde gnr. 83 bnr. 2. Seteren ble solgt på ny i 1909 og så til Holst/Backe i 1920. Disse var utenbygdsboende, og det var klart for alle, også almenningsstyret, som solgte dem tømmer til oppføring av sportshytte, at seteren skulle brukes som fritidseiendom, altså i strid med vanlig almenningsbruk. I påtegning på kjøpekontrakten står det at seteren i ett og alt skulle være kjøpernes eiendom. Almenningsstyret har iallfall opptrådt som om de mente eller aksepterte at Teigumseteren ble solgt som eiendomsseter ved at det ble solgt materialer til bygging av sportshytte på seteren. At kjøperne Holst og Backe har vært i aktsom god tro når de mente å kjøpe en regulær eiendom, kan ikke være særlig tvilsomt. Spørsmålet er om bruken av seteren fraviker vanlig almenningsbruk på en slik måte at seteren anses hevdet til eiendom. For et passende tomteområde rundt hytten og den øvrige bebyggelse må det legges til grunn at det er hevdet eiertomt. Spørsmålet er om resten av seterkveen står i en annen stilling slik de ankende parter påstår. De har henvist til dommer av Eidsivating lagmannsrett av 17. august 1990 (Joramo) og 18. mars 1991 ( Brøttum). Den typiske situasjon når hyttebygging innenfor seterkveen påberopes som grunnlag for hevd fra almenning, er at seteren og seterkveen fortsatt er på den almenningssberettigedes hånd og brukes mer eller mindre som før. Eksempelvis har ankemotpart nr. 3 i sak 638/88 fradelt og solgt en hyttetomt, og ankemotpart nr. 3 i sak 284/90 har fradelt 3 hyttetomter, mens setereierne fortsatt disponerer seteren for øvrig. I slike situasjoner er det nærliggende å se på salget av hyttetomter som en overskridelse av almenningsretten, slik at det som kan være gjenstand for hevd, er tomtegrunnen eller retten til å ha hytten stående. Situasjonen er en helt annen på Teigumseteren. Her har den utenbygdsboende kjøpt hele seterkveen til fritidsformål. Det har vært klart for alle at han ikke har hatt noen interesse i eller hensikt om å bruke setervollen på vanlig vis til egen fordel. De nye eiere har gitt bort gresset til en naboseter og må ha ment å utøve eierrådighet over hele eiendommen. At høyet er kommet en annen almennsberettiget til gode er imidlertid ikke avgjørende. Det ligger også nær å se det slik at hele seterkveen er tomt for bebyggelsen. Dette synes å ha vært den juridiske realitet da seteren ble kjøpt; å foreta noen oppdeling av seterkveen i bebyggelsesområde og bruksområde, synes kunstig. Bebyggelse og seterkve har alltid vært ansett som en enhet. Det er en slik enhet Holst og Backe ervervet i 1920. Retten kommer etter dette til at bruken av Teigumseteren fra 1920 og utover fraviker vanlig almenningsbruk på en slik måte at vilkåret for hevd er til stede. Det gjenstående spørsmål er da hevdstiden. Ved rettsforliket 11. juli 1947 samtykket Holst og Backe i at Hans Teigum overtok seterkveen med unntak for husene og en tomt rundt disse. Grensene for denne ble av skjønnsnemnda påpekt for begge parter, "grensestene nedsettes ved skylddelingsforretningen". Den endelige grensefastsettelse ble altså først gjort ved skylddelingsforretningen i 1954. Hytteeiendommen beholdt det gamle bruksnummer 2, og det nye bruksnummer 4 ble skjøtet til Hans Teigum. Retten ser det slik at det er den formelle fradeling og overskjøtning som avslutter Holst/Backes eierperiode. Det er for øvrig ikke opplyst at Teigum har brukt seteren før 1954 eller at oppgjør har funnet sted før 1954. Kravet til hevdstid, 30 år fra 1920, er da oppfylt. Hevdserverv av hele Teigumseteren inntraff i 1950. Det tilføyes for øvrig at hyttetomten, bnr. 2, er hevdet til eiendom også hvis man tar utgangspunkt i 1954 som ervervsdato. Alle hevdsbetingelser foreligger. Det følger av dette at jordskifterettens dom må stadfestes, både overfor ankemotpart nr. 1 og ankemotpart nr. 2. Tvist nr. 14 - ankemotpart nr. 3 Alf Skjåkødegård. Botnseter gnr. 9 bnr. 2. De ankende parter gjør gjeldende at jordskifteretten har tatt feil når den har ansett Botnseter som eiendomsseter. Jordskifteretten har uriktig lagt vekt på erklæringen om grunnbokshjemmel fra 1937 og uriktig funnet at det er grunnlag for hevd i tidsrommet 1962 - 1988. Alf Skjåkødegård har gjort gjeldende at jordskifterettens resultat og begrunnelse er riktig. Det gjøres prinsipalt gjeldende at Botn ikke er almenningsseter og subsidiært at eiendomsrett er hevdet ved tomtebruk. Dessuten gjøres det gjeldende at eiendomsrett er ervervet gjennom bruk i alders tid med disposisjoner og beskatning gjennom 125 år. Lagmannsretten bemerker: De faktiske forhold fremgår av jordskifterettens dom. Ved skylddelingsforretning i 1862 ble seteren Botn solgt fra gården Kroken til eieren av Skjåkødegård. Noen skyldoverføring synes ikke å ha funnet sted. Seteren antas å ha fått eget matrikkelnummer. Det er fremlagt skattebok som viser at matrikkelskatt er blitt betalt iallfall fra 1903 - 1917, men høyst sannsynlig også på 1800-tallet. Seteren har hele tiden tilhørt Skjåkødegård, gnr. 91 bnr. 2. I 1937 ble det avgitt hjemmelserklæring i medhold av tinglysingsloven dagjeldende §39. I 1962 ble det fradelt og bebygget to hyttetomter. Ved skylddelingsforretning av 23. august 1968, tinglyst 12. mars 1969 ble ytterligere en hyttetomt fradelt. Den er ikke bebygget og det er ikke opplyst om denne tomt er solgt. I 1976 ble det fradelt en mindre parsell for arrondering av en tomt. Tvisten gjelder ikke de fradelte tomter, som almenningen nå ikke vil bestride, men det resterende av setervollen. Som det vil fremgå, har seteren helt siden 1862 tilhørt gården Skjåkødegård som eget matrikulert bruk. At eieren fikk grunnbokshjemmel i 1937 i henhold til hjemmelserklæring etter tinglysingsloven §39, kan ikke endre seterens rettslige karakter. Det henvises til hva som er sagt om dette under de generelle bemerkninger foran. Fradeling og salg av to tomter i 1962 er i strid med vanlig almenningsbruk. Tomtene utgjør bare en liten del av seterkveen. Tomtesalgene sannsynliggjør at eieren har ment seg å være grunneier. Det er også sannsynlig at almenningen har blitt kjent med tomtesalgene uten å gripe inn. Retten finner det dog ikke rimelig å trekke den konsekvens av tomtesalgene at hele seterkveen anses som hevdet. Tomtesalgene må ses som en overskridelse av almenningsretten som ikke gir grunnlag for hevd, jf [[Rt-1985-1327]], dommen vedrørende Espedalen bygdealmenning. Fradelingen av tomt i 1968-69 antas å ha funnet sted mindre enn 20 år før tvisten ble reist for jordskifteretten. Kravet til hevdstid er da ikke oppfylt. Selv om tilstrekkelig hevdstid forelå, ville retten dog ikke kommet til noe annet resultat. Bortsett fra tomtesalgene har seteren i alle år vært brukt på vanlig måte. Noen bruk i alders tid som skulle kunne skille seteren fra almenningen, har da ikke funnet sted. Anførselen om at seteren ikke er en del av almenningen, kan ikke føre frem. Anken må etter dette føre frem. Tvist nr. 18 - ankemotpart nr. 4 Ragnhild Agneberg Torsteinskvea gnr. 55 bnr. 5. De ankende parter gjør gjeldende at jordskifteretten har tatt feil når den har lagt til grunn at almenningsstyret ved sitt samtykke til fradeling i 1927 har akseptert at Torsteinskvea gikk over fra bruksrettsseter til eiergrunn som slåtteland. Almenningsstyret hadde heller ikke kompetanse til å beslutte at seterretten skulle få et annet rettslig innhold. At seterkveen skulle brukes til slåtteland og har vært gjenstand for oppdyrking, faller innenfor vanlig almenningsbruk. Seterdrift er ikke nødvendig. Ragnhild Agneberg har gjort gjeldende at jordskifterettens dom er riktig. Torsteinskvea er med almenningsstyrets samtykke fradelt og gitt eget bruksnummer i strid med skylddelingsloven av 1909. Siden 1927 har den vært brukt som tilleggsjord. Vilkårene for hevd må da være oppfylt. Lagmannsretten henviser til jordskifterettens fremstilling av de faktiske forhold. Torsteinskvea var før 1927 en seterkve under Stamsetrene. Den tilhørte Kvåle nordre, men ble i 1927 fradelt og solgt til slåtteland for eiendommen Sagen med eget bruksnummer og almenningsstyrets samtykke. Seterkveen ble for en stor del oppdyrket og låve bygget. I 1950 ble Torsteinskvea solgt tilbake til Kvåle nordre, som den senere har tilhørt. Det var i strid med skylddelingsloven av 1909 §6 annet ledd å skyldlegge som eget bruk en seterrett i almenning eller statens høyfjellstrekning. At almenningsstyret samtykket i slik skylddeling for Torsteinskvea, kan nok tyde på at almenningsstyret godtok at Torsteinskvea var eiendomsseter. Det var imidlertid ikke skjedd noe som skulle tilsi at Torsteinskvea var noe annet enn bruksrettsseter før skylddelingen i 1927. At det som da skjedde, ville få den nye eier til å tro at han kjøpte til eiendom, er det meget som taler for. Almenningsstyret hadde imidlertid ingen kompetanse til å endre Torsteinskveas rettslige stilling. Har de ment at Kvåle nordre var grunneier, skyldtes dette en misforståelse. Det avgjørende blir om det har funnet sted hevdserverv på grunn av en avvikende bruk. Dette kan ikke ses å være tilfelle. At seterkveene ryddes opp og brukes som slåtteland/tilleggsjord uten tilknytning til seterdrift, er ikke i strid med almenningsbruk. Det henvises til [[Rt-1982-694]], Vistemyrsaken, som er omtalt foran. Vilkårene for hevd foreligger altså ikke, og de ankende parter gis medhold. Saksomkostninger. Ankesak 638/88. I forhold til ankemotpart nr. 1 er saksomkostningsspørsmålet avgjort i henhold til tvistemålsloven §175. Overfor ankemotpartene nr. 2-8, har anken ført frem. Retten finner dog at saksomkostninger ikke bør tilkjennes på grunn av den tvil som sakene har voldt, jfr. tvistemålsloven §172 annet og §180 annet ledd. Ankene fra Svein Erling Tundrali og Lars Skjelkvåle har ikke ført frem. Lagmannsretten finner at de bør fritas for å erstatte motpartens saksomkostninger i medhold av unntaksregel i tvistemålsloven §180 første ledd. Den uklarhet som har hersket omkring rettsforholdene for setrene i almenningen, må anses som en særlig omstendighet som talte for at sakene ble prøvet. Når nabosetrene på Brandsarøygard ble ansett som eiendomssetre, var det rimelig at Tundrali ville prøve saken også for lagmannsretten. Når Skjelkvåle fikk medhold i at han var grunneier for en del av sin seterkve, var det rimelig at han også ville prøve spørsmålet for den annen del. Ankesak nr. 284/90. For ankemotparter nr. 1 og 2, har de ankende parter anket forgjeves. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør da de to ankemotparter få erstattet sine saksomkostninger. Under hensyntagen til at det i alt vesentlig er de samme faktiske og rettslige spørsmål som oppsto for begge parter, settes salæret til kr 15.000,- under henvisning til tvistemålsloven §176. Det blir da kr 7.500,- på hver ankemotpart. I tillegg godkjennes kr 1.000,- for hver i utlegg. Anken har ført frem overfor ankemotparer nr. 3 og 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 annet ledd. Dommen og kjennelsen er enstemmige. Domsslutning og slutning: Sak nr. 638/1988 - anke I: I forhold til ankemotpart nr. 1, Håkon Ørjaseter: Ankesaken heves. Skjåk Almenning og Skjåk Almennings eigarlag betaler in solidum til Håkon Ørjaseter saksomkostninger for lagmannsretten med 2.800 -totusenåttehundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. I forhold til ankemotpartene nr. 2-8: a. Brennseteren Mellom, gnr. 104 bnr. 4 og Brennseteren Søndre, gnr. 104 bnr. 5, begge i Skjåk, er bruksrettssetre. b. Bakkeødegården, gnr. 46 bnr. 3 i Skjåk, er bruksrettsseter. c. Brandsarøygard, gnr. 54 bnr. 8 i Skjåk, er bruksrettsseter. d. Heimseter, gnr. 54 bnr. 6 i Skjåk, er bruksrettsseter. e. Seteren på Brandsarøygard til gnr. 110 bnr. 1 og 2 i Skjåk, er bruksrettsseter. f. Heimsetra på Buen til gnr. 109 bnr. 1 i Skjåk, er bruksrettsseter. g. Den del av heimsetra på Buen tilhørende gnr. 36 bnr. 3 i Skjåk, som er omhandlet i forlik av 21. september 1910, er bruksrettsseter. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Sak nr. 638/1988 - anke II: Jordskifterettens dom i tvist nr. 13 og i tvist nr. 15 pkt. 2 stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Sak nr. 284/90: 1. Jordskifterettens dom stadfestes i forhold til ankemotpart nr. 1 Arne Christian Backe og Lars Backe og i forhold til ankemotpart nr. 2 Hogne Teigum. 2. Skjåk Almenning og Skjåk Almennings eigarlag dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Arne Christian Backe og Lars Backe med 8.500 -åttetusenfemhundre- kroner og til Hogne Teigum med 8.500 -åttetusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. 3. Botn, gnr. 9 bnr. 2, og Torsteinskvea, gnr. 55 bnr. 3, begge i Skjåk, er bruksrettssetre. 4. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke i forhold til ankemotparter nr. 3 og 4. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
