Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Det ble avsagt slik kjennelse: Ved stevning av 30 juni 1997 til Oslo byrett har Bjørn Nødtvedt reist sak mot staten v/Rikstrygdeverket og staten v/Barne- og familiedepartementet med følgende påstand: 1. Staten v/Barne- og familiedepartementet betaler til Bjørn Nødtvedt utestående kr 38000,- i barnebidrag med tillegg av 18 % p.a. forsinkelsesrente til 31.12.93 og deretter 12 % fra 01.01.94 fra bidragene forfalt forskuddsvis den 1. hver måned og til betaling skjer. 2. Staten v/Rikstrygdeverket tilpliktes til å forskuttere utvidet barnebidragsforskudd for ett barn (som om det var to) som er utestående for 4 måneder i 1987 og for perioden 01.08.93 - 31.11.94. 3. Dersom Bjørn Nødtvedt finnes ikke lengere å ha kreditorrrettigheter i forhold til krav på barnebidrag, tilpliktes Staten v/Barne- og familiedepartementet å erstatte kravet Bjørn Nødtvedts krav ifølge påstandens punkt 1. 4. Bidragsileggelse overfor Bjørn Nødtvedt i perioden 20.01.84 - 31.07.93 erklæres ugyldig, slik at det samlet innbetalte barnebidrag i sin helhet blir å tilbakebetale fra Staten v/Barne- og familiedepartementet; hvortil tilkommer gjeldende forsinkelsesrenter til enhver tid; fra betaling og trekk fant sted til tilbakebetaling skjer. 5. Staten v/Barne- og familiedepartementet og Staten ved Rikstrygdeverket tilpliktes in solidum å erstatte Bjørn Nødtvedt sakens kostnader. I stevningen fremsatte Nødtvedt krav om at staten skulle fremlegge en rekke dokumenter. I prosesskrift av 29 september 1997 ble kravet presisert til å omfatte følgende: 1. Brev av 28.07.97 fra Trondheim trygdekontor til Fylkestrygdekontoret i Sør-Trøndelag uten overstrykninger. (jfr. bilag 17 til stevningen) 2. Etterspurt statistikk på saksbehandlingstid (jfr. bilag 38 tilstevningen). 3. Bjørn Nødtvedts brev med krav om statistikk som bilag 38 refererer til. 4. Alle sakspapirer eksterne såvel som interne i alle bidragssakene Bjørn Nødtvedt har vært part i (jfr. øverst side 6 i stevningen). Etter at staten hadde uttalt seg til provokasjonen, avsa Oslo byrett 13 mai 1998 kjennelse med slik slutning: 1. De saksøkte pålegges å framlegge for retten brev av 28.07.97 fra Trondheim trygdekontor til Fylkestrygdekontoret i Sør-Trøndelag til avgjørelse etter tvistemålsloven §252 annet ledd av hva som er å anse som bevis. 2. De saksøkte pålegges i den grad slik statistikk forefinnes, å framlegge statistikk over saksbehandlingstiden ved Valentinlyst trygdekontor og andre trygdekontor i Trondheim for 1994. 3. De saksøkte pålegges å framlegge Bjørn Nødtvedts brev med krav om statistikk som bilag 38 til stevningen refererer til. 4. De saksøkte pålegges å sende til Bjørn Nødtvedt direkte alle saksdokumenter i hans bidragssaker som han etter forvaltningsloven §18 og §19 har krav på innsyn i. 5. De saksøkte pålegges å framlegge for retten interne arbeidsdokumenter i Bjørn Nødtvedts bidragssaker til avgjørelse etter tvistemålsloven §252 annet ledd av hva som er å anse som bevis. Staten v/Rikstrygdeverket og Staten v/Barne- og familiedepartementet har i rett tid påkjært kjennelsen forsåvidt gjelder slutningens punkter 4 og 5. De kjærende parter anfører i kjæremålserklæringen: Tvisten gjelder Bjørn Nødtvedts bidragssaker, herunder krav om betaling av bidragsforskott og barnebidrag for datteren Kaja som i dag er 21 år gammel. Kravene gjelder to perioder, hhv. 1987-88 og 1993. Kaja var under offentlig omsorg i de aktuelle perioder. Bjørn Nødtvedt har som part i sakene på vanlig måte løpende mottatt korrespondanse og saksdokumenter. Det vesentlige av det som nå kreves fremlagt er således tilsendt ham på et tidligere tidspunkt. For øvrig har han som part i sakene innsyn i saksdokumentene etter forvaltningsloven. Det kan også opplyses at dokumentmengdene i sakene - ikke minst på grunn av Bjørn Nødtvedts betydelige engasjement - etterhvert er blitt ganske store. 2. Hva kjæremålet retter seg mot - kjæremålets begrunnelse Byretten etterkommer pkt 4 i Bjørn Nødtvedts krav om fremleggelse, som er formulert som et krav om fremleggelse av: Alle sakspapirer eksterne såvel som interne i alle bidragssaker Bjørn Nødtvedt har vært part i. Kravet er altså ikke spesifisert når det gjelder hvilke konkrete dokumenter kjæremotparten er ute etter. Angivelsen av hvilke saker kravet gjelder er heller ikke nøye avgrenset. I denne sammenheng er det av betydning at rettssaken gjelder to avgrensede perioder, jf ovenfor. Det er derfor overveiende sannsynlig at kjæremotpartens krav retter seg mot en mengde dokumenter som ikke har noe som helst med rettsaken å gjøre. Byretten pålegger likevel de kjærende parter å sende til Bjørn Nødtvedt direkte alle saksdokumenter i hans bidragssaker som han etter fvl §18 og §19 har krav på innsyn i. Dessuten pålegges de kjærende parter å fremlegge for retten alle interne arbeidsdokumenter i bidragssakene til avgjørelse etter tvistemålsloven §252 annet ledd. De kjærende parter er uenige i at det foreligger plikt etter tvistemålsloven til å legge fram dokumentene en bloc. Det vises i denne sammenheng til prosesskrift herfra av 20 november 1998. Det standpunkt som er inntatt der gjøres også gjeldende for lagmannsretten. Argumentasjonen kan sammenfattes slik: Kravet om fremleggelse er for uspesifisert. Et krav om en bloc fremleggelse av alle dokumentene i alle bidragssakene kommer dessuten i strid med ordlyden i tvistemålsloven §253 og kravet i tvistemålsloven §188 og §189 om at det må angis tydelig hvilke omstendigheter man akter å godtgjøre ved bevismidlene og at bare bevistilbud som vedkommer saken skal tillates fremlagt. Når det særlig gjelder de interne saksdokumentene må det understrekes at kjæremotparten ikke har krav på innsyn i disse etter reglene i fvl §18 og §19. På dette punkt slår altså ikke begrunnelsen som er anført hos Schei, Tvistemålsloven, Bind II, til. Et minstekrav her må imidlertid være at saksøker klart angir hva han skal underbygge med opplysninger fra de interne dokumenter og hvorfor han anser det sannsynlig at dokumentene kan ha betydning som bevis i saken, jf [[Rt-1970-1543]]. Dette krav er etter statens syn ikke oppfylt i denne saken. Etter at kjæremotparten i tilsvar til kjæremålet hadde understreket at stevningens påstand punkt 4 gjelder hele perioden han har betalt barnebidrag uten å få det tilbakebetalt, dvs fra 20 januar 1984 til 31 juli 1993, har staten anført at det blir en helt umulig oppgave for staten å avgjøre hvilke saksdokumenter som skal legges frem. Det vises til Schei, Tvistemålsloven II s 128, der det er forutsatt at forvaltningen skal foreta en vurdering av de dokumenter som legges frem, slik at man nøyer seg med å legge frem de dokumenter som f. eks. utgjør bevis i saken. Å legge frem samtlige dokumenter i alle Nødtvedts forvaltningssaker vil belaste prosessen med en stor mengde dokumenter som ikke har noe med rettssaken å gjøre. Subsidiært anføres at en eventuell fremleggelsesplikt vil være oppfylt ved at de dokumentene Nødtvedt har rett til innsyn i gjøres tilgjengelige for ham i Rikstrygdeverket i Oslo. Han vil der kunne ta kopi av de dokumenter han mener er av betydning som bevis i saken og så legge dem frem i rettssaken. Alle originale saksdokumenter befinner seg nå i Rikstrygdeverket. Dokumentmengden er omfattende. Det er opplyst at det vil medgå minst ett dagsverk bare til kopiering, dersom alle dokumentene skal oversendes til Nødtvedt. De kjærende parter har lagt ned følgende påstand: 1. Begjæringen om fremleggelse av alle sakspapirer eksterne såvel som interne i alle bidragssaker Bjørn Nødtvedt har vært part i, tas ikke til følge. 2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger. Bjørn Nødtvedt slutter seg til byrettens begrunnelse for pålegget om fremleggelse av dokumenter som nevnt i slutningens punkter 4 og 5. Videre anføres i tilsvaret: For å få opplysning av saken i forhold til spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling, må nødvendigvis således såvel eksterne som interne saksdokumenter i alle bidragssakene som Bjørn Nødtedt har vært part i (dvs. bidragssaker vis a vis Ellen Andersen) framlegges. Sålenge Nødtvedt etter fvl. §18 og §19 kan kreve innsyn i sakens dokumenter, må de saksøkte ha plikt til å framlegge disse, jfr. Schei II side 122 og side 127-128. Uansett må saksøker anses å ha angitt tydelig nok hvilke omstendigheter han ønsker å godtgjøre ved å kreve både eksterne og interne saksdokumenter fremlagt, jfr. bl.a. stevningen øverst side 6 og side 7, punkt 4.4., prosesskrift av 29.09.97, side 5, punkt 8 og 9, punkt 4 (med henvisning), prosesskrift av 20.01.98, side 2, punkt 2.4 og side 5 1. avsnitt. Kjæremotparten krever også dekket saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet. De foreløpige kostnader er kr 1000,- som er salær. Bjørn Nødtvedt har lagt ned slik påstand: 1. Kjæremålet over byrettens kjennelse punkt 4 og 5, tas ikke til følge. 2. Bjørn Nødtvedt tilkjennes saksomkostninger. Lagmannsretten bemerker: Byretten har i sin kjennelse, slutningens punkt 4, pålagt de kjærende parter å sende til Bjørn Nødtvedt "alle saksdokumenter i hans bidragssaker som han etter forvaltningsloven §18 og §19 har krav på innsyn i". Lagmannsretten legger til grunn at pålegget omfatter et meget stort antall dokumenter. Det er, som også byretten uttaler, grunn til å tro at det blant disse befinner seg "en rekke dokumenter som ikke nødvendigvis har betydning i forhold til saksøkers anførsler". Dette innebærer at det etter lagmannsrettens syn også er stor sannsynlighet for at en ikke ubetydelig del av dokumentene vil falle utenfor hva som er å anse som bevis i saken. Dette punktet i byrettens kjennelse omfatter ikke andre dokumenter enn de Nødtvedt har krav på innsyn i etter forvaltningsloven regler. Byrettens kjennelse gir ham med andre ord på dette punkt ikke tilgang på saksdokumenter som han ikke vil kunne få ved direkte henvendelse til forvaltningen. Forskjellen består i at byretten har gitt pålegg om at staten som ledd i saksforberedelsen av den rettssak han har anlagt skal sende ham dokumentene, mens Nødtvedt etter forvaltningsloven regler vil måtte innrette seg etter den fremgangsmåte vedrørende innsynet som er hjemlet i §20. I denne konkrete saken har staten tilbudt at han vil kunne få gjennomgå alle originale saksdokumenter i Rikstrygdeverket i Oslo og der få kopi av de dokumentene han ønsker. Formålet med tvistemålsloven §250 er å gi en part tilgang på dokumentbevis som parten selv ikke sitter på, men som han vil påberope i saken. At han i en sak som gjelder forvaltningsvedtak vil kunne skaffe seg dokumentene ved å kreve innsyn etter forvaltningsloven, kan normalt ikke være til hinder for at han i stedet velger å gjøre bruk av tvistemålsloven regler. Forutsetningen må imidlertid være at kravet til spesifikasjon i tvistemålsloven §253 er oppfylt og at de dokumenter som kreves fremlagt er å anse som bevis i den verserende rettssak. Lagmannsretten antar at kravet til spesifikasjon må anses oppfylt i dette tilfellet. Begjæringen gjelder "alle sakspapirer eksterne såvel som interne i alle bidragssakene Bjørn Nødtvedt har vært part i", og byretten har i sin kjennelse brukt formuleringene "hans bidragssaker" og "Bjørn Nødtvedts bidragssaker". Dette må være tilstrekkelig, jf Schei Tvistemålsloven II side 127-128. Dette gjelder selv om det dreier seg om flere forvaltningssaker med et samlet meget betydelig dokumentomfang. En annen sak er at lagmannsretten har festet seg ved at Nødtvedt i sin begrunnelse for begjæringen synes å forutsette at han er part også i alle bidragssakene vis a vis datterens mor Ellen Andersen. Dette har byretten ikke kommentert. Heller ikke staten kan ses å ha omtalt dette spørsmålet i sine prosesskrift. Lagmannsretten finner det for sin del ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet. Det er usikkert både hvor stor del av saksdokumentene i forvaltningssakene som vil bli søkt benyttet som bevis i rettssaken og også om de eventuelt vil bli avskåret i medhold av tvistemålsloven §189. Slik saken er anlagt, kan imidlertid kravet om fremleggelse av saksdokumentene i forvaltningssakene vanskelig forkastes med den begrunnelse at de ikke er bevis i saken. Den omstendighet at det dreier seg om et meget betydelig dokumentomfang og at det ikke under noen omstendighet kan anses sannsynlig at samtlige saksdokumenter hverken vil bli påberopt eller tillatt ført som bevis, må imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning føre til at staten må kunne møte fremleggelseskravet med et tilbud om å stille de dokumenter Nødtvedt har rett til innsyn i til hans rådighet i Rikstrygdeverket. Nødtvedt vil så, etter å ha gjennomgått sakspapirene, kunne tilby de dokumentbevis han mener er relevante, og retten vil på vanlig måte måtte ta stilling til om bevisene skal tillates ført. I den utstrekning Nødtvedt måtte bli nektet innsyn i interne dokumenter, vil han eventuelt kunne bringe fremleggelsesspørsmålet frem for retten til avgjørelse etter tvistemålsloven §254, eventuelt etter at de aktuelle interne dokumentene først blir sendt retten til gjennomsyn etter §252. Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at Nødtvedts begjæring ikke tas til følge i den form som byretten har angitt i sin kjennelse, slutningens punkter 4 og 5, men at Nødtvedt henvises til i Rikstrygdeverket å gjennomgå de dokumenter han har krav på innsyn i og til eventuelt senere å kreve fremleggelse av konkret angitte interne dokumenter som han måtte bli nektet innsyn i. Lagmannsretten finner på disse premisser å kunne formulere sin slutning i samsvar med de kjærende parters påstand. Kjæremålet har ført frem. I samsvar med tvistemålsloven §180 annet ledd jf hovedregelen i §172 første ledd pålegges Bjørn Nødtvedt å erstatte de kjærende parters nødvendige saksomkostninger i anledning av kjæremålet. I kjæremålserklæringen ble de foreløpige kostnadene oppgitt til kr 1.000 i salær. Oppgaven må forstås slik at rettsgebyret, kr 3090, kommer i tillegg. Regjeringsadvokaten har senere inngitt et ytterligere prosesskrift, uten at han i denne forbindelse har oppjustert statens omkostningsbeløp. Prosesskriftet er etter lagmannsrettens oppfatning foranlediget først og fremst av en unøyaktighet i kjæremålserklæringen, og omkostningene ved dette bør bæres av de kjærende parter selv. Saksomkostningsbeløpet fastsettes således til kr 4090. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Begjæringen om fremleggelse av alle sakspapirer eksterne såvel som interne i alle bidragssaker Bjørn Nødtvedt har vært part i, tas ikke til følge. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørn Nødtvedt innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til staten v/Barne- og familiedepartementet og staten v/Rikstrygdeverket samlet 4.090 - firetusenognitti - kroner. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
