Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved stevning av 14. mai 1998 til Sarpsborg byrett har A reist søksmål mot Østfold fylkeskommune med påstand om å få gjeninntre i stillingen som kontorleder ved X, samt å bli tilkjent erstatning og oppreisning begrenset oppad til 800.000 kroner. X ble opprettet i 1987. Den skulle ledes av avdelingsoverlegen, som hadde det medisinskfaglige og det administrative ansvaret. A ble ansatt i oktober 1987 som fullmektig i særklasse, og hun var den første som tiltrådte ved klinikken. Senere er stillingsbetegnelsen blitt endret til sekretær. Fagpersonalet ble ansatt i løpet av første halvår 1988. B ble ansatt som avdelingsoverlege i juli 1988. I 1991 ble C ansatt som kontorfullmektig i halv stilling. Den 1. april 1995 gikk avdelingsoverlege B over i redusert stilling ved poliklinikken. Sjefpsykologen, D, overtok deretter det administrative ansvaret, men B beholdt det medisinskfaglige ansvar frem til juni 1996. Hun heter nå D, men lagmannsretten benytter i det følgende likevel hennes tidligere navn. Sjefslegen ved voksenpsykatrisk sektor, E, påtok seg å fungere som klinikkens leder frem til den 1. september 1996. E ønsket ikke å forlenge sin funksjonstid. Klinikken stod da uten medisinskfaglig ledelse, og den kunne derfor ikke lenger drives i samsvar med forskriftene. Etterhvert opphørte pasientbehandlingen, klinikken ble stengt, og de ansatte ble omplassert. A ble overført til Halden sykehus med uendret stillingsbetegnelse og lønn. Grunnen til stengingen var at det fra høsten 1995 hadde utviklet seg dype personkonflikter ved klinikken. Konfliktene hadde tiltatt i styrke utover våren og sommeren 1996. De medførte at A ble sykmeldt den 10. mai 1996, og at D ble løst fra sine administrative oppgaver. Etter Es oppfatning forelå dype personlige motsetninger mellom de ansatte, det var generell uenighet om rollefordelingen mellom dem, og det forelå ingen aksept av hva en lederrolle innebærer. Han forstod psykologene dithen at de ville utebli fra arbeidet hvis A kom tilbake. E tilbød henne en sekretærstilling ved voksenpsykiatrisk sektor ved Veum, som klinikken var underlagt. Samtidig ble hun permittert frem til den 1. september, og hun ble bedt om ikke å møte opp ved klinikken i Halden. Fylkespersonalsjefen ga imidlertid beskjed om at A måtte få komme tilbake til poliklinikken, idet myndigheten til å permittere på denne måten tillå fylkeskommunen sentralt. Noe senere ble det også oppdaget manglende samsvar mellom en del originaljournaler og avskrifter som A hadde foretatt. E rapporterte til direktøren ved Voksenpsykiatrisk sektor og fylkeslegen at det var avdekket «dokumentforfalskning» i form av utelatelser og omskrivninger av pasientjournalene. Konfliktene ved X fikk en bred omtale i lokalpressen. Blant annet ble det referert påstander om at sjefspsykologen skulle ha alkoholproblemer, og at legesekretæren skulle ha begått dokumentfalsk. Etter stengningen arbeidet fylkeskommunen kontinuerlig med å få behandlingstilbudet på fote igjen. Det ble utarbeidet en ny og utvidet stillingsplan og det lyktes å få en psykiater konstituert i avdelingsoverlegestillingen fra april 1998. På kontorsiden ble det opprettet en stilling som kontorleder i lønnstrinn 35 og en stilling som sekretær i lønnstrinn 27. I henhold til den tidligere stillingsplanen bestod kontorsektoren av én sekretær i lønnstrinn 27, A, og kontorassistenten. Etter forhandlinger mellom fylkeskommunen, de ansattes fagforeninger og As advokat, tilbød fylkeskommunen i brev av 20. januar 1998 samtlige ansatte tilsvarende stilling i den nye poliklinikken som de hadde tidligere. A anførte at kontorlederstillingen tilsvarte hennes tidligere stilling, og hun krevet derfor å tre inn i denne. Fylkeskommunen anførte at tilbudet om gjeninntredelse for hennes del gjaldt sekretærstillingen, og at hun eventuelt måtte søke lederstillingen i konkurranse med andre søkere. A søkte stillingen uten å få den. Hun var heller ikke blant de tre som var innstilt. Hun gikk inn i sekretærstillingen, men ble etter en kortere tid sykemeldt. Fra høsten 1999 har hun søkt og fått stilling ved Halden sykehus, som ifølge fylkeskommunens brev av 29. september 1999 innebærer at hun fra den 1. desember vil bli lønnet etter lønnstrinn 22. Sarpsborg byrett avsa dom den 18. januar 1999. Byretten kom til at fylkeskommunen hadde gått utover rammene for styringsretten, og at A i realiteten var ulovlig oppsagt. Ettersom den stilling hun gjorde krav på var lovlig besatt av en annen, kunne hun ifølge byretten ikke inntre i stillingen. Domsslutningen lyder slik. 1. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig 2. Østfold fylkeskommune tilpliktes å betale A en samlet erstatning på kr 300.000,- - kronertrehundretusen 00/100. 3. Østfold fylkeskommune tilpliktes å betale A saksomkostninger med kr 41.500,- - kronerførtientusenfemhundre 00/100. 4. Oppfyllelsesfristen for 2 og 3 er 2 - to - uker. Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Østfold fylkeskommune har rettidig påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandlingen ble holdt i Sarpsborg tinghus i dagene 8. - 12. november 1999. Etter enighet mellom partene var retten under ankeforhandlingen satt med to arbeidslivskyndige meddommere. A møtte og avga partsforklaring. Direktør Kåre Høye ved voksenpsykiatrisk sektor, Østfold fylkeskommune, fulgte ankeforhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. Det ble avgitt 20 vitneforklaringer, inkludert Høyes. Dokumentasjon fremgår av rettsboken. Den ankende part, Østfold fylkeskommune, har sammenfatningsvis anført: X hadde sommeren 1996 en dyptgående personalkonflikt. Fylkeskommunen har ansvaret for arbeidsmiljøet, og har både rett og plikt til å gripe inn. Unnlatelse av å gripe inn kan i prinsippet være et mislighold av arbeidsavtalen, og som kan medføre erstatningsansvar overfor arbeidstakeren hvis misligholdet er vesentlig, jf. [[Rt-1997-1506]]. Det foreligger ingen kontinuitet mellom den poliklinikken som ble stengt i 1996 og den nye som ble åpnet i 1998, og heller ikke foreligger det noe avtalerettslig grunnlag for A til å kreve kontorlederstillingen. Ansvarsforskriften krever at en psykiater må ha det faglige ledelsesansvaret. Da Es fungeringstid utløp, forelå derfor ingen annen valgmulighet enn å stenge klinikken. De ansatte ble omplassert til andre stillinger, og A gikk over i en stilling ved Halden sykehus. Hun hadde ikke lenger noen aktuell tilknytning til poliklinikken. Grunnen til nedleggelsen var de svære samarbeidsproblemene og personalkonfliktene. Det forelå påstander om alkoholmisbruk hos sjefspsykologen, de administrativt ansvarlige manglet evnen til å lede, og det øvrige personalet manglet evnene til å la seg lede. Avdelingsoverlege B var mindre interessert i administrasjon, noe som medførte at mange administrative gjøremål rent faktisk falt på A. Sjefpsykologen forsøkte å lede, blant annet endret hun møtestrukturen, noe som A oppfattet negativt. I februar 1996 ble arbeidsgiver kjent med problemene i form av påstander om at D hadde alkoholproblemer. Fylkeskommunen tok opplysningene alvorlig. Personalsjef Arne Josefsen og sjefsykepleier Rolf Klerud gjennomførte medarbeidersamtaler med hver enkelt ansatt. De konstaterte dyptgående konflikter, men de kunne ikke holde noen enkeltperson ansvarlig. Fylkeskommunen oppfattet det slik at D forlangte A bort og omvendt. Sjefslege F påtok seg ansvaret for klinikken, og han satte for sin del den 1. september 1996 som en siste frist til å løse konflikten. A nektet å medvirke til noen løsning. Hun ble tilbudt en stilling som sekretær ved Voksenpsykiatrisk sektor. E mente derved å være ivaretagende overfor henne. Forsøket var forgjeves, og situasjonen var fastlåst. Fylkeskommunen konkluderte med at X måtte omorganiseres og lederstrukturen styrkes. Nedleggelsen var reell og saklig begrunnet i bedriftens forhold. De ansatte ble omplassert fordi fylkeskommunen ikke lenger kunne tilby dem noen arbeidsoppgaver, og A aksepterte omplasseringen. I motsatt fall ville hun ha blitt oppsagt. Hun beholdt fortrinnsrett til ny stilling i ett år, jf. arbeidsmiljøloven §67. Utover dette hadde hun ingen fortrinnsrett. Omplasseringen av A ligger innenfor grensene for arbeidsgiver styringsrett, jf. RG-1995-463. Omplassering innenfor en fylkeskommune, der arbeidsoppgavene slankes, må det være adgang til. Dette må gjelde uavhengig av varigheten av nedleggelsen. Av hensyn til rekrutteringen og til planlagte utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre (DPS), ønsket fylkeskommunen å skape en ny organisasjon, adskilt fra den gamle både organisasjonsmessig og lokalmessig. De ansatte forlangte imidlertid å få sine tidligere stillinger tilbake. Etter å ha ført forhandlinger med de ansattes tillitsvalgte, aksepterte fylkeskommunen dette, men den bestred å ha noen plikt til å etterkomme et slikt krav. A hadde vært sekretær, og hun beholdt stillingskoden og lønnen. Hun hadde ikke krav på å tre inn i en bedre avlønnet stilling. Endret lønnsplassering var aldri tema under forhandlingene, og fylkeskommunen har aldri gitt noe tilsagn om lønnsøkning. Tilsagnet gjelder stillingen, ikke den ansattes tidligere funksjoner. Under enhver omstendighet må fylkeskommunen kunne påberope seg reglene om re integra. Den sa umiddelbart ifra at tilbudet ikke gjaldt kontorlederstillingen, og A hadde ikke rukket å innrette seg som om hun hadde fått den. Subsidiært anføres at det ligger innenfor styringsretten å endre sekretærstillingens innhold. Styringsretten er retten til å organisere, lede og fordele arbeidet, og til å ansette og si opp arbeidstakere, jf. Kristen Andersen: Fra arbeidslivets rett (1967) side 149, og Dege: Arbeidsgivers styringsrett side 250. Grunnpreget ved sekretærstillingen endres ikke fordi det ansettes en ny kontorleder, jf. Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (1995) side 30. Formelt er det en betydelige forskjell mellom stillingene. Ansettelsen av kontorleder må ses i sammenheng med utbyggingen av DPS. Sekretærstillingen inneholdt ikke noe ledelsesansvar. Det sier seg selv at A var enerådende på kontorsiden i startfasen. Fylkeskommunen bestrider ikke at hun etter hvert ble tilført administrative oppgaver og ansvar, og at hun fikk lønnstillegg for merarbeidet. Hun har imidlertid aldri hatt noe formelt lederansvar, eller noe formelt lederansvar overfor kontorfullmektigen. Påfyllet av administrative gjøremål skyldes at avdelingsoverlegen ikke ønsket å bruke tid og krefter på slike oppgaver. Den nye kontorlederstillingen er derimot tillagt lederansvar, noe som fremgår av utlysningen. Lederen skal være bindeleddet til fylkesadministrasjonen i personal- og økonomisaker. Klinikken har fått flere fullmakter innen personalforvaltning og økonomi, og den skal gjøres mer uavhengig av sentraladministrasjonen. Kontorlederen skal utarbeide rapporter og analyser selvstendig. A utført disse oppgavene for å avlaste avdelingsoverlege B. Da D, i motsetning til B, ønsket å lede klinikken reelt, ble dette en medvirkende årsak til konfliktene. En arbeidsgiver kan ikke ensidig regulere en arbeidstakers arbeidsområde på en slik måte at dets grunnpreg blir et vesentlig annet, jf. Kristen Andersen side 101og Dege side 252. Så lenge grunnpreget beholdes, er ikke stillingens enkelte funksjoner vernet, jf. [[Rt-1988-746]]. Det fremgår av dommen at arbeidstakeren - selv etter 14 år - ikke kunne «tilrive» seg administrative oppgaver. I nærværende sak har vi med en administrativ leder å gjøre som ikke ønsket å være administrator. Dette var personavhengig, og en situasjon som A ikke kunne forvente ville fortsette. Kontorlederstillingen er formelt tillagt administrative funksjoner. Sekretærstillingen er en praktisk forlenget hånd til den administrative leder. Hun fikk riktignok et personlig lønnstillegg i 1994-95 etter lokale forhandlinger og under henvisning til hennes økte arbeidsbelastning, men stillingsbeskrivelsen ble ikke endret. Atter subsidiært anføres at endringen av As arbeidsområde ikke har påført henne noe økonomisk tap. Hun har ikke krav på lønnsopprykk. At hun ble fratatt arbeidsoppgaver, har ikke påført henne noe tap, ettersom hun beholdt lønnen uendret. Fylkeskommunen har ikke pålagt henne å søke den stillingen som hun har i dag ved Halden sykehus, og som er dårligere avlønnet. Under enhver omstendighet kan hun ikke kreve erstattet tap utover en toårsperiode, jf. [[Rt-1997-1506]] og Odd Friberg: Arbeidsmiljøloven (1998) side 478. Mot oppreisningskravet anføres at hun ikke er blitt mobbet. Saken gjelder spørsmålet om det foreligger en endringsoppsigelse ved tilsettelse av ny kontorleder. Begivenhetene i 1996 har ingen sammenheng med denne. Permitteringen var ikke betegnet som suspensjon, og den ble gjort i de beste hensikter for å sikre arbeidsmiljøet ved poliklinikken. Fylkeskommunen har beklaget, og de formelle feilene er tatt til etterretning. Materielt sett var suspensjonen lovlig. Den ble ledsaget av tilbud om en annen stilling, jf. Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (1995) side 28. Suspensjon må være lovlig når oppsigelse ville ha vært det i den samme situasjonen. Arbeidsavtalen ga fylkeskommunen rett til å foreta omplasseringen, og når hun motsatte seg omplassering, forelå oppsigelsesgrunn. Under enhver omstendighet handlet sjefslegen innenfor styringsretten da han forsøkte å omplassere henne. Det var ikke meningen å fordele skyld på enkeltpersoner, og det var derfor ikke tale om noen sanksjon overfor A. Hun ble tilbudt en stilling som var en forfremmelse. Det var således ikke tale om å degradere henne. Fylkeskommunen innrømmer at beskyldningen om dokumentfalsk er uholdbar og misvisende. Påstanden ble imidlertid fremsatt i et internt dokument i en tidlig fase, og ordbruken er gjentatte ganger beklaget. A kan likevel ikke fraskrives ethvert ansvar. Hun kjenner reglene for hvorledes en legejournal skal skrives, og det er ikke i samsvar med journalforskriften å skrive legejournaler av på denne måten. Det er ukjent hvorledes pressen fikk tak i beskyldningen. Uttalelsen var ikke ment å skulle publiseres, og ble det heller ikke av fylkeskommunen. Påstanden om alkoholmisbruk gjelder D. A kan ikke ha fått noen belastning av dette. Fylkeskommunen tok beskyldningen alvorlig. Personalsjefen og sjefsykepleieren gjennomførte medarbeidersamtaler med hver enkelt ansatt, og de hadde en pågående og hard samtale med D. De konkluderte med at det ikke var grunnlag for å iverksette et AKAN-opplegg, men denne beslutningen var ikke definitiv. De ansatte skulle gi beskjed hvis saken utviklet seg negativt. Personalsjefen ble da også tilkalt ved en senere anledning, men uten å merke noen alkohollukt av henne. Dessverre kom beskyldningen til lokalavisene, til tross for at alle impliserte var enige om å holde pressen utenfor. Likevel fant A det naturlig å kommentere den, noe hun gjorde allerede i den første avisomtalen. Ifølge vitnene Egge og Josefsen ble beskyldningene fremsatt for å skade sjefspsykologen. Her er andre blitt offer enn A. Fylkeskommunen anfører ikke at en endringsoppsigelse er gyldig. Den er i så fall fattet i strid med personelle kompetanseregler, og formkravene i arbeidsmiljøloven §57 er ikke fulgt. Imidlertid hadde fylkeskommunen materielt sett saklig grunn til å gå til endringsoppsigelse, noe som må få betydning ved erstatningsutmålingen. Hvis endringsoppsigelsen er gyldig, kan retten ikke pådømme noe erstatnings- eller oppreisningskrav, jf. arbeidsmiljøloven §61. Østfold fylkeskommune har nedlagt denne påstand: Prinsipalt. Østfold Fylkeskommune frifinnes. Subsidiært. As arbeidsforhold som kontorleder opphører. I alle tilfeller. Østfold Fylkeskommune tilkjennes sakens omkostninger. Ankemotparten, A, har sammenfatningsvis anført: A har aldri tidligere hatt samarbeidsproblemer. Hun har arbeidet i 15 år på to legesentre, og det ene var hun med på å bygge opp fra grunnen av. Hun har arbeidet med budsjett, økonomi og regnskap. Psykiatrien var et nytt felt for henne, hvor hun så en utfordring i å få nye oppgaver. Som første, og i begynnelsen den eneste ansatte, bygget hun poliklinikken opp fra bunnen av. I dette arbeidet fikk hun bruk for all sin utdannelse. Hun har handelsgymnas, ettårig legesekretærlinje, og hun har et tresemesters lederutdannelseskurs for helsesektoren, der oppbygning, administrasjon, ledelse m.v. vektlegges. Hun har gjennomført edb-sekretærkurset ved Edb-skolen, og hun har tatt et tresemesters personalkonsulentkurs med vekt på personalrutiner, moderne ledelse, transaksjonsanalyse og jus på arbeidsplassen. Hun har mangeårig erfaring fra arbeidet i poliklinikken uten å få samarbeidsproblemer med noen. Hun nyter stor respekt som menneske og for den måten hun arbeider på. Hun var et positivt overskuddsmenneske. Hun samarbeidet godt med avdelingsoverlege B, økonomisjef Imvik, personalsjef Haartveit og psykolog Hafstad. Rett nok kunne de enkelte ganger være faglig uenige, men de fant likevel alltid frem til løsninger. Avdelingsoverlege B var lite interessert i sitt administrative ansvar. As arbeid kom derfor i praksis til å omfatte alt som kan tenkes å falle inn under begrepet kontoradministrative oppgaver. Hun utarbeidet klinikkens budsjett, forestod lønnsutbetalingene, gjorde innkjøp, og hun hadde budsjettoppfølgningen. I praksis styrte hun klinikkens økonomi, og hun styrte den godt. Hun høstet anerkjennelse for sin administrative innsats både fra avdelingsoverlege B og i brevs form fra sjefslege E så sent som sommeren 1996. I tillegg til de merkantile funksjonene, overtok A etterhvert også det pasientadministrative ansvaret. Hun ble bindeleddet til legene, personalledelsen og økonomiledelsen i fylkeskommunen. Fra 1991 fikk hun også administrasjonsansvar for kontorfullmektigen. Hun fungerte som As assistent, og det var aldri tvilsomt hvem som var hennes overordnede. Kontorfullmektigen satt i skranken, mottok pasientene og betjente sentralbordet. Dette er de samme oppgaver som A fikk i 1998. Hun har derfor ikke fått den tilsvarende stillingen som hun hadde innehatt i ni år. A hadde i utgangspunktet det beste samarbeid også med D. A ble tatt opp i lederteamet, hun ble gitt fullmakter, og de delte ledelsen. D fikk også gjennomført en lønnsøkning for A. Frustrasjonene kom etterhvert som det viste seg at D manglet administrative egenskaper. Hun fulgte aldri opp avgjørelser, og de fleste av de faste møtene falt bort. Hun kunne utebli fra arbeidet uten varsel, og dels kunne hun forlate et møte. Hun utviklet hukommelsessvikt og konsentrasjonsproblemer. Pasientene ble fordelt på behandlerne etter tilfeldighetsprinsippet. A var på sin side opptatt av kvalitetssikring. Hun stilte derfor krav til D og påpekte manglende rutiner, oppfølgning og rapporter. I mai 1996, etter lengre tids frustrasjon, bestemte A seg for å synliggjøre Ds manglende ledelse. A hadde fylt ut en ventelisterapport med de nødvendige persondata, men overlatt til D å utfylle de medisinske vurderingene. Hun la rapporten i posthyllen hennes med beskjed om at den måtte sendes inn i løpet av fristen. D visste ikke hvordan skjemaene skulle fylles ut. Dette skjedde på en fredag, og fristen løp ut på mandag. Episoden utløste et voldsomt raseriutbrudd hos D, som beskyldte A for å ha holdt opplysninger tilbake, og for å motarbeide henne. Deretter ble A sykemeldt. Det andre forholdet som særlig bidro til å forsterke samarbeidsproblemene var fylkeskommunens mangelfulle oppfølgning av Ds alkoholproblemer. A tok først spørsmålet opp på tomannshånd med henne. Først erkjente hun problemet og var takknemlig for at noen tok seg av det. Senere samme dag endret hun innstilling, benektet problemet, og kom med lite troverdige bortforklaringer. Deretter ble det ikke gjort mer med saken, før D en dag uteble fra et møte. De øvrige ansatte begynte da å diskutere problemet hennes, og det viste seg at samtlige ansatte ved klinikken var klar over det. Saken kom i gang ved at en venninne av D hadde ringt kontorfullmektigen og etterlyst D. Kontorfullmektigen tok problemet opp med A, som igjen bragte det videre til verneombudet. Verneombudet gikk videre til ledelsen ved Voksenpsykiatrisk sektor. Det er ingen hovedsak hvorvidt D faktisk har et alkoholproblem. Problemet var at fylkeskommunen håndterte saken på en angstskapende måte. Det ble aldri holdt noe fellesmøte hvor problemet kunne bli drøftet. Isteden ble det foretatt gjentatte uanmeldte besøk og gjennomført medarbeidersamtaler med hver enkelt som mer minnet om avhør. D bestred å ha noe alkoholproblem, og ledelsen foretok seg ikke mer, noe som det ikke ble noe bedre miljø av. Etter dette ble konfliktene fastlåst. Det oppstod forskjellige grupperinger blant personalet, og enhver kommunikasjon mellom gruppene opphørte. Psykologene forlot fellesmøtene og truet med å slutte hvis A kom tilbake. Da hun kom tilbake, overså de henne fullstendig. De henvendte seg kun til C, som fikk alle As tidligere arbeidsoppgaver. Senere kom beskyldningen mot A om dokumentfalsk. På et fellesmøte var det blitt besluttet å gå over til å føre journalene på hvitt papir etter en ny mal. Tidligere var de til dels blitt skrevet på svensk og dansk, og de ble skrevet på farvet papir. Dette var i strid med journalforskriften, der det kreves at journalene skal skrives på norsk og på hvitt papir. Det ble også besluttet å skrive av de gamle journalene, slik at de ble i samsvar med den nye malen, noe som ble bekreftet av psykiatrisk sykepleier Lillian Aasen. A utførte arbeidet dels i ledige stunder, dels på overtid. Originalene ble oppbevart i alfabetisk orden i bunnen av arkivskapet. Det bestrides at A gjorde avskrivningsarbeidet på eget initiativ. Også C oppfattet dette som en pålagt arbeidsoppgave. Det er riktig at A gjorde enkelte sproglige forbedringer og utelot unødvendige gjentakelser, men meningsinnholdet forble uendret. Å betegne dette som dokumentfalsk er meningsløst, og denne beskyldningen er det mest alvorlige ved saken. Den er en konkret og infamerende beskyldning om at hun skal ha begått et alvorlig straffbart forhold. Den fikk store oppslag i lokalpressen, noe som igjen skapte en rykteflom. At den er grunnløs, har fylkeskommunen senere erkjent skriftlig. Hvem som er avisenes kilde, vet ingen. Sjefslege E var den første som benyttet ordet muntlig, og den første som benyttet det skriftlig i brevet til fylkeslegen. Brevet ble ikke unntatt fra offentlighet. På bakgrunn av form og innhold i et presseoppslag den 17. oktober, må det kunne fastslås at journalisten må ha vært i besittelse av dette brevet. Fylkeslegen er ikke et internt organ innen fylkeskommunen. Avsenderen har ansvaret for å taushetsbelegge brevet. Skaden er skjedd, og den skyldes fylkeskommunens grove uaktsomhet. Sjefslegen benyttet begrepet dokumentfalsk ukritisk, til tross for at beskyldningen var kommet fra den ene siden i konflikten, og han gjentok den i brevet som han sendte til fylkeslegen. Ettersom det ikke ble unntatt fra offentlighet, ble pressen kjent med det. I motsetning til hva fylkeskommunen gjorde når det gjaldt Ds påståtte alkoholproblemer, rykket den aldri ut i pressen for å beriktige beskyldningen om dokumentfalsk, til tross for at denne beskyldningen hadde fått et mye større oppslag og var langt mer alvorlig. Det er ikke nok å si at beskyldningen om dokumentfalsk er trukket tilbake. Opinionen tror fremdeles at det er noe i ryktene, og får troen bekreftet fordi det var A som ble suspendert, og som nå er borte fra poliklinikken. Avgjørelsen om at A ikke skulle få sin stilling ved poliklinikken tilbake, ble tatt allerede i 1996, noe som ble bekreftet av daværende fylkespersonalsjefs vitneforklaring. Det som siden har skjedd er kun en konstruksjon for å gjennomføre denne beslutningen. Da fylkeskommunen ble tvunget til å tilby de ansatte å gjeninntre i sine stillinger, tenkte administrasjonen på forskjellige løsninger som ikke var gangbare. Løsningen ble derfor å opprette en kontorlederstilling, og tilby A sekretærstillingen. Dette bekreftes også ved at hun var den klart best kvalifiserte søkeren til kontorlederstillingen. Likevel var hun ikke engang blant de tre innstilte. Før A ble sykemeldt 10. mai 1996, administrerte hun i praksis poliklinikken. Alle ledelsesfunksjonene ble utført av henne. Dette ble formalisert i 1994, da hennes lønn ble øket med fire lønnstrinn. Det som hadde vært stillingens innhold i praksis, ble således godkjent av kompetent myndighet og gjort permanent. At hun ikke ble tildelt noen formell administrativ myndighet, tilsier ikke at hun skal miste de arbeidsoppgavene som hun var tillagt. Ved bemanningsplanen av 1998 ble det opprettet flere stillinger, men det er kun på behandlingssiden. På kontorsiden inneholder planen fortsatt bare to stillinger. De to stillingene har nøyaktig det samme innholdet som før, forskjellen ligger i betegnelsene og lønnsplasseringene. I utlysningen av kontorlederstillingen beskrives As tidligere arbeidsoppgaver. Den sekretærstillingen som hun fikk, innebærer at hun sitter i luken, ber pasientene om å sitte ned og vente, skriver journaler og betjener sentralbordet. Hun har mistet alle de oppgavene som medførte selvstendighet og ansvar. Stillingen har derfor mistet sitt grunnpreg. En slik degradering må likestilles med oppsigelse. Det er ikke tilstrekkelig å tilby henne samme tittel og lønn. Oppsigelsen er usaklig og urimelig, og den er ikke besluttet av kompetent myndighet. Erstatningsutmålingen etter arbeidsmiljøloven §62 skal skje på grunnlag av en helhetsvurdering. Det er ikke uvanlig at erstatningen når opp i to årslønner når det i oppsigelsesprosessen er fremsatt så grove beskyldninger mot en arbeidstaker som i denne saken, jf. [[Rt-1997-1506]]. Retten må også se hen til As reduserte fremtidsmuligheter på arbeidsmarkedet. Det er mange søkere til de aktuelle stillingene. Mange av søkerne er yngre mennesker, og A er snart 50 år. I tillegg går ryktene, og forholdene i Haldendistriktet er små. Saken er kjent i de kretser der hun skal søke ny stilling. I tillegg er hun infamert, og flere naboer og tidligere bekjente opptrer avmålt mot henne. Hun har utviklet angst, hun føler seg knekket, har mistet selvtilliten og er redd for å begå feil. Da hun begynte på røntgenavdelingen ved Halden sykehus den 6. oktober i år, ble hun mottatt med omtanke. Likevel har angst for å begå feil. Hun tør for eksempel ikke ta på seg oppgaven som superbruker på edb-sektoren. Hun føler seg overvåket, og hun frykter for at fylkeskommunen leter etter et påskudd for å si henne opp. Hun har 490.000 kroner i huslån, hun er eneforsørger for to døtre i utdannelsesposisjon, og hun er redd for å falle helt ut av arbeidslivet. Beregningen av det økonomiske tapet må ta utgangspunkt i at A skulle hatt en stilling som er lønnet i lønnstrinn 35. Fylkeskommunen har selv plassert stillingen i dette lønnstrinnet, og tapet blir en konsekvens av lønnsplasseringen. Saken har dessuten påført henne betydelige utgifter til advokat, reiser, møter og telefoner. Det beror ikke på As valg at hun har måttet ta en stilling som medfører lønnsreduksjon fra den 1. desember i år. Da hun gjenopptok arbeidet på poliklinikken, ble hun møtt med avmålthet og mistillit, og hun ble satt til å utføre meningsløst arbeid. Belastningene førte til at hun ble sykemeldt. Arbeidsmiljøet på X ga henne ingen annen valgmulighet enn å søke seg bort derfra. Styringsretten er et utgangspunkt, jf. Fanebust side 166. Arbeidsgiver kan ikke foreta omdisponeringer som endrer hovedinnholdet i arbeidsavtalen, jf. side 134. I mangel av en klar angivelse av arbeidsoppgavene, må det ved sammenligningen tas utgangspunkt i utlysningene, jf. RG-1994-492. As stilling er forandret på en måte som betinger en endringsoppsigelse. For å kunne kreve erstatning, må arbeidstakeren være oppsagt uten saklig grunn. Dersom oppsigelsen mangler saklig grunn, kan erstatning tilkjennes også om det ikke er grunnlag for å bebreide arbeidsgiveren noe klanderverdig forhold, jf. Fanebust side 363. Heller ikke behøver arbeidstakeren å være påført et økonomisk tap. Etter arbeidsmiljøloven §62 skal erstatningen settes til det beløp som retten finner rimelig. Dette beror igjen på en sammensatt og temmelig skjønnsmessig helhetsvurdering, jf. Fanebust side 368. Ved vurderingen må det legges vekt på at beskyldningen om dokumentfalsk har gjort det vanskeligere for A å få annet arbeid. Beskyldningen har fått publisitet, den har skadet hennes tillit, og den har påført henne psykiske belastninger, sml. Fanebust sidene 375 - 377. Videre må det vektlegges at fylkeskommunen opptrådte grovt uaktsomt og hensynsløst da den oversendte brevet til fylkeslegen der hun beskyldes for dokumentfalsk uten å unnta det fra offentlighet, jf. Fanebust side 364 og 374. I tillegg har fylkeskommunen behandlet personalsaken kritikkverdig. Fremgangsmåten, beskyldningene og publisiteten har medført en karrieremessig avsporing for A. Det vises også til [[Rt-1997-58]] og RG-1987-224. Utviklingen de senere år viser at domstolene tilkjenner stadig høyere erstatningsbeløp. Nivået i dag ligger på cirka to årslønner, jf. Fanebust side 386 - 387. Det er aldri truffet noe nedleggelsesvedtak, jf. [[Rt-1993-1322]]. Poliklinikken er derfor aldri blitt nedlagt. Hvis lagmannsretten skulle komme til at oppsigelsen er saklig begrunnet, er fylkeskommunen erstatningsansvarlig på vanlig skyldgrunnlag. Det er ingen prosessuelle hindringer for å behandle dette spørsmålet, jf. Fanebust side 360-361. A har nedlagt denne påstand: 1. Sarpsborg byretts dom av 18.01.1999 stadfestes. 2. Østfold Fylkeskommune v/Fylkesordføreren tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, idet retten finner at fylkeskommunen ved behandlingen av A og ved tilsettelsen av ny kontorleder i 1998 har handlet innenfor arbeidsgivers styringsrett. Etter lagmannsrettens vurdering kan ikke den omstendighet at poliklinikken ble stengt for en tid, få noen betydning for de ansattes stillingsvern etter arbeidsmiljøloven. Det ble aldri fattet et formelt nedleggelsesvedtak. Poliklinikken ble ikke tatt ut av fylkeskommunens helseplan, og fylkeslegen hadde gitt ordre om at behandlingsvirksomheten der skulle fortsette. Den ble stengt og personalet ble omplassert, dels fordi virksomheten ikke lenger kunne drives uten en medisinsk ansvarlig lege, og dels på grunn av personalkonfliktene. Begge forhold var imidlertid av forbigående art, og det var hele tiden meningen å åpne klinikken så snart hindringene for fortsatt drift var ryddet av veien. Fylkeskommunen arbeidet kontinuerlig med å få virksomheten i gang igjen, og etter forhandlinger med de berørte fagforeninger og As advokat ble de tilsatte tilbudt å komme tilbake i tilsvarende stillinger. Fylkeskommunen har ikke bestridt at en del av de arbeidsoppgavene som A rent faktisk hadde utført tidligere, ble overført til kontorlederen. I utgangspunktet har en arbeidsgiver i kraft av sin styringsrett rett til å fordele arbeidet. Det er imidlertid ingen helt klare retningslinjer for i hvilken utstrekning styringsretten gir ham adgang til å endre arbeidstakerens arbeidssituasjon - herunder frita vedkommende fra arbeidsoppgaver - uten å gå veien om endringsoppsigelse. Dette må bero på en konkret vurdering der arbeidsavtalen gir utgangspunktet, jf. Fanebust side 31. Det er imidlertid alminnelig enighet om at arbeidsgiveren ikke ensidig kan frata arbeidstakeren vedkommendes lønn eller tittel. Ifølge Kristen Andersen side 250, Fanebust side 30-31 og Dege sidene 250 og 252 må stillingens grunnpreg heller ikke endres. Om fylkeskommunen har holdt seg innenfor styringsretten, må bero på en konkret sammenligning av As stillinger før stengningen og etter gjenåpningen. Ut fra formelle kriterier tilsvarte ikke kontorlederstillingen As tidligere stilling. Den er bedre avlønnet og betegnes i utlysningen og i stillingsbeskrivelsen som en lederstilling. Det fremgår videre at kontorlederen skal bistå avdelingsoverlegen med budsjett og regnskapsarbeid, samt med andre administrative gjøremål. I tillegg er kontorlederen tillagt ansvar for drift av poliklinikkens medisinske dataprogram. Av kvalifikasjoner kreves utdanning som legesekretær eller annen relevant utdanning og/eller praksis, gode kunnskaper i edb og kjennskap til økonomi og regnskap. For den tidligere sekretærstillingen foreligger ingen stillingsbeskrivelse. I utlysningen i 1987 betegnes stillingen som fullmektig i særklasse, en betegnelse som senere er blitt endret til sekretær. Videre fremgår det at kontormedarbeideren skulle få ansvaret for oppbygging og utvikling av de kontoradministrative oppgavene. Oppgavene ville blant annet bestå av maskinskrivning, utbygging og vedlikehold av administrativt arkiv og pasientarkiv, telefonkontakt, føring av timebestillinger, og enkel regnskapskontroll. Kravet til utdanning var kontorutdanning eller utdanning som legesekretær. Det ble forlangt gode ferdigheter i maskinskrivning, og kjennskap til medisinsk terminologi og tekstbehandling var ønskelig. Helhetsinntrykket er at sekretærstillingen hadde mer underordnet karakter. Hvis det legges vekt på de funksjonene som A etter hvert kom til å utføre i praksis, er lagmannsretten langt på vei enig i at hennes tidligere stilling mer tilsvarte kontorlederstillingen. A har forklart at hun utførte en rekke administrative oppgaver. Blant annet utarbeidet hun budsjett, hun forestod lønnsutbetalinger, budsjettoppfølgning, avviksoppfølgning, forhandlinger og inngåelse av innkjøpsavtaler, hun attesterte varemottak og godkjente utbetalinger, hun kontrollerte regnskapsrapporter, utarbeidet regninger til sosialkontor og trygdekontor og beregnet egenandeler. I tillegg hadde hun ansvaret for alt pasientadministrativt arbeid, og personalansvaret for virksomheten. Da A etter byrettens dom vendte tilbake til poliklinikken og begynte i sekretærstillingen, ble hun satt til å ta imot pasienter, skrive journaler og betjene sentralbordet. Om dette ville bli stillingens eneste innhold er noe uklart ettersom hun bare var tilbake i arbeidet der noen uker før hun igjen ble sykemeldt. Etter lagmannsrettens vurdering har fylkeskommunen ikke gått ut over grensene for styringsretten, selv om hun er fritatt for en rekke funksjoner. A beholdt stillingsbenevnelsen, lønnen og arbeidsstedet. Heller ikke er grunnpreget i hennes stilling endret. I utgangspunktet hadde hun en underordnet sekretærstilling og skulle utføre det som kan sammenfattes som forefallende kontorarbeid. At hennes arbeidsområde i praksis kom til å omfatte også mer administrative oppgaver, gir etter lagmannsrettens vurdering ikke A et rettskrav på å beholde dem. Utviklingen skyldtes mer tilfeldigheter og fravær av administrativ ledelse ved poliklinikken. I startfasen var hun den eneste ansatte. Da avdelingsoverlegen ble tilsatt, viste det seg at vedkommende ikke var særlig interessert i administrative gjøremål, og derfor overlot han dem i stor utstrekning til A. Sjefpsykologen, som senere overtok det administrative ansvaret, klarte av forskjellige grunner, som også A må ta en del av ansvaret for, ikke å følge dette tilfredsstillende opp. Omfanget av As administrative gjøremål avhang således av den som til enhver tid var formell leder. Fylkeskommunen har aldri fattet vedtak om å tildele henne disse oppgavene. At hun i 1994 fikk et lønnspåslag for merarbeidet, erstatter ikke et formelt vedtak om å endre stillingens innhold. Riktignok foreslo de ansatte ved klinikken i et brev av 10. oktober å etablere en ledergruppe der A skulle delta, men det er usikkert om dette noengang ble behandlet av fylkeskommunen. Lagmannsretten legger til grunn at gruppen aldri ble etablert. A måtte således være forberedt på at hennes administrative oppgaver kunne bli lagt til andre hvis fylkeskommunen fikk etablert en ledelse som fungerte etter forutsetningene, sml. [[Rt-1988-746]], der en sjefpsykolog måtte gi fra seg sine lederfunksjoner etter å ha fungert som leder av en barnepsykiatrisk avdeling i 14 år. Ved den konkrete avveiningen av styringsrettens grenser må det etter lagmannsrettens oppfatning i et tilfelle som dette dessuten legges noe vekt på den spesielle situasjonen som forelå fra sommeren 1996 til gjenåpningen. Den ordningen som hadde utviklet seg i praksis, fungerte ikke. All behandlingsvirksomhet var opphørt, og poliklinikken var ute av stand til å gi syke mennesker den behandlingen som de har krav på. Det var derfor nødvendig å opprette en ledelsesstruktur som kunne fungere, og i den sammenheng var det ikke unaturlig å opprette en ny stilling som kunne få ansvaret for de kontoradministrative oppgavene. Fylkeskommunen blir etter dette å frifinne for så vidt gjelder byrettens domsslutning punkt 1. Grunnvilkåret for å utmåle erstatning etter reglene i arbeidsmiljøloven §62, er at det foreligger en usaklig oppsigelse. Arbeidstakeren kan imidlertid kreve erstatning på vanlig erstatningsgrunnlag, jf. Fanebust side 360-361, og kravet kan fremmes i medhold av arbeidsmiljøloven §61A, jf. [[Rt-1997-58]] og Friberg (7. utgave) side 470, også om det viser seg ikke å foreligge noen oppsigelse, jf. [[Rt-1997-1506]]. Permisjonen av A varte bare en kort tid og var med lønn. Fylkeskommunens håndtering av påstanden om sjefspsykologens alkoholproblemer, har heller ikke påført henne et økonomisk tap. Derimot har fylkeskommunen erkjent at ordet dokumentfalsk ikke er dekkende for forholdene rundt journalene. Beskyldningen er ærekrenkende, og den kan medføre et ansvar for fylkeskommunen hvis vilkårene foreligger etter skadeserstatningsloven §3-6, jf. §2-1. Etter lagmannsrettens vurdering må fylkeskommunen hefte for at beskyldningen om dokumentfalsk ble fremsatt. Lagmannsretten legger til grunn at beskyldningen første gang ble fremsatt skriftlig i sjefslegens brev av 6. september 1996 til sykehusdirektøren og fylkeslegen. I brevet skrev han blant annet at det er «avdekket dokumentforfalskning» i form av utelatelser og omskrivninger av pasientjournaler ved X i Halden. Lagmannsretten er enig med fylkeskommunen i at forholdene rundt pasientjournalene måtte undersøkes, og at det var riktig av sjefslegen å underrette sykehusdirektøren og fylkeslegen om dette. Han burde imidlertid ikke ha benyttet den konstaterende formen så lenge det kun forelå en mistanke, og særlig ikke før han hadde gitt A anledning til å uttale seg. Hvordan brevet kom til offentlighetens kunnskap, kan det imidlertid ikke sies noe sikkert om, og det er heller ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til spørsmålet. Etter lagmannsrettens vurdering har ikke A godtgjort å ha lidt noe økonomisk tap som følge av krenkelsen. Hun har frem til den 1. desember 1999 beholdt sin lønn. Etter dette tidspunktet vil hun gå ned fem lønnstrinn. Fylkeskommunen har imidlertid ikke pålagt henne å søke denne stillingen, og det foreligger heller ikke tilstrekkelige opplysninger til å fastslå om det foreligger årsakssammenheng mellom krenkelsen og et eventuelt tap, eller om hennes eneste valgmulighet var å søke en dårligere betalt stilling. Det alminnelige arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven §2-1 omfatter kun det dokumenterbare økonomiske tap, ikke oppreisningskravet etter §3-6, jf. Anders Mæland: Ærekrenkelser side 291 og Johs. Andenæs og Anders Bratholm: Spesiell strafferett (3. utgave) side 259-260. Bestemmelsen i §3-6 annet ledd om eiers og utgivers ansvar for krenkelser forøvet i trykt skrift får ikke anvendelse. Saksomkostninger tilkjennes ikke, selv om anken har ført frem, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd. Etter lagmannsrettens vurdering var saken så tvilsom at A hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for byretten. Det vises til at hun ble fratatt en rekke funksjoner som hun i praksis hadde utført og fått lønnsforhøyelse for, og hun var urettmessig blitt beskyldt for dokumentfalsk. Hun hadde av de samme grunner også fyldestgjørende grunn til å ta til gjenmæle mot anken. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Østfold fylkeskommune frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
