Rediger Høyesterett: Rt-1932-655

Fritekst:

Konst. dommer Borch: Ved Nord-Gudbrandsdals herredsretts dom av 25 februar 1932 blev Martin Alfred Knudsen Blæstrud, Gunder Lilleløkken, Ole Paulsen Domaas og Hans Bentdal dømt for overtredelse av lov om naturfredning av 25 juli 1910 jfr. lov av 14 juli 1916 §6 sammenholdt med kgl. res. av 9 november 1923, hver til en bot til statskassen stor 10 kroner, subsidiært til fengsel i 3 dager. De domfelte har erklært anke over dommen. Anken gjelder lovanvendelsen. De har i ankeerklæringen anført at naturfredningen ikke kan omfatte fiske innen det fredede omraade. Opsitterne i Dovre har gjennem aarhundreder og like til de siste aar utøvet stangfiske i vassdraget og saaledes i hvert fall erhvervet en rett hertil ved alders tids bruk. Dersom resolusjonen mente at utestenge opsitternes fiskerett, er den i sin nuværende form ulovlig og uforbindende overfor opsitterne i Dovre kommune. Jeg antar at anken maa forkastes. Det er av forsvareren for Høiesterett gjort gjeldende at de tjern, som de domfelte har fisket i, ikke blev det ved den kgl. res. av 9 november 1923, idet dens grensebeskrivelse var feilaktig. Det kan imidlertid ikke sees at der har raadet nogen tvil herom i herredsretten. Det er fastslaatt i Side:656 dens dom at tjernet ligger innen det fredede omraade. Dermed er dette som et faktisk bevisspørsmaal avgjort av herredsretten og ligger utenfor Høiesteretts prøvelse. Jeg antar videre med herredsretten at fredningsbeslutningen er ment at skulle omfatte fiskeri innen omraadet. Det vilde ellers ikke ha vært nødvendig som skjedd i resolusjonen uttrykkelig at undta fra fredningen den rett til fiske som fjellstuemann Anton Solberg hadde i henhold til kontrakt med staten. Saavel lovens hensikt som dens ordlyd maa antas at gi adgang til naturfredning ogsaa av fiske. Der kan visstnok reises nogen tvil om, hvorvidt loven gir adgang til naturfredning av saa almindelige fiskesorter som harr og ørret, hvis bevarelse ialfall vanskelig for tiden synes at kunne være av «videnskapelig eller historisk betydning». Dette spørsmaal, som av forsvareren er tatt frem for Høiesterett, sees ikke at være berørt i dommen og heller ikke nevnt i ankeerklæringen. En saadan fredningsbeslutning vilde imidlertid bero paa et skjønn av vedkommende administrative myndighet, mens domstolene vanskelig kan avgi noget skjønn om det. Under disse omstendigheter mener jeg at det ikke kan betegnes som en feil ved saksbehandlingen, som skulde lede til dommens ophevelse, at den ikke har berørt dette spørsmaal. Heller ikke kan det betegnes som en feil som kan lede til dommens ophevelse, at den ikke har behandlet spørsmaalet om hvorvidt resolusjonen er ulovlig, fordi de domfelte har en rett til fiske i omraadet. Det kan ikke sees at dette spørsmaal er reist før i ankeerklæringen. Hvis de domfelte mente at ha en saadan rett, gav det dem ikke adgang til at anse fredningsbeslutningen som sig uvedkommende. Loven av 25 juli 1910 bestemmer i §3 at hvis beslutningen medfører ulempe, tap eller skade for bl.a. brukere, har disse krav paa erstatning av det offentlige, en erstatning som i mangel av mindelig overenskomst fastsettes ved skjønn. Denne bestemmelse er i overensstemmelse med grunnlovens §105. Om de domfelte mente at forbudet gaar deres rett for nær, maatte de begjære skjønn og eventuelt anlegge civil sak, men de kan ikke sette sig utover forbudet uten at bli straffskyldige. Jeg bemerker sluttelig at jeg anser det riktig, naar herredsretten antok at de domfelte paa handlingstiden ikke befant sig i undskyldelig villfarelse m.h.t. forbudet og dets rekkevidde. Kjennelse: Anken forkastes. I erstatning til det offenilige for saksomkostninger ved Høiesterett betaler Martin Alfred Knudsen Blæstrud, Gunder Lilleløkken, Ole Paulsen Domaas og Hans Bentdal en for alle og alle for en kr. 25. Salæerne fastsettes for forsvareren høiesterettsadvokat I. Haugan til kr. 120 og for aktor høiesterettsadvokat J. M. Lund til kr. 100. Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Aars og Rivertz, de ekstraordinære dommere høiesterettsjustitiarius Scheel og høiesterettsdommer Breien og dommer Dahl: Likesaa. Side:657 Av herredsrettens dom: - - - I henhold til lov om naturfredning av 25 juli 1910 jfr. lov av 14 juli 1916 §1 og §2 er under 9 november 1923 utferdiget kgl. res. som bestemmer at et omraade paa Dovre kallet «Fokstumyra», hvis grenser er nærmere fastsatt i resolusjonen, skal være fredet, «saaledes at jakt og fangst av alle slags dyr, heri innbefattet borttagning av fugleegg innen dette omraade skal være forbudt». - - - Forbudet omfatter saaledes efter resolusjonens likefremme ordlyd bl.a. fiskeri. At det virkelig er bestemmelsens mening at forby ogsaa denslags fangst fremgaar dessuten derav at resolusjonen gjør den uttrykkelige undtagelee for forbudet, at den derværende opsitter paa fjellstuen «Fokstua», Anton Solberg, fremdeles skal ha «rett til fiske innen det fredede omraade». [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt