Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Motzfeldt: Ved dom av Follo herredsrett avsagt 17 november 1936 av hjelpedommeren med domsmenn, blev det svenske rederifirma A. B. Assmundson & Son dømt til å betale William Karlsen kr. 11.004,56 med 4 pst. renter og saksomkostninger. Rederiet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som med sakkyndige domsmenn ved dom av 17 desember 1937 frifant rederiet på grunnlag av den nye innsigelse som var bygget på lov om ulykkestrygd for industriarbeidere av 24 juni 1931 §32. Saksomkostninger blev ikke tilkjent. Karlsen har med bevilling til fri sakførsel påanket lagmannsrettens dom til Høiesterett. Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ved avtale mellem partene er av Karlsen frafalt påstanden om farlig bedrift og om grov uaktsomhet, mens rederiet erkjenner ansvaret for vinsjen. Tvisten er således begrenset til å gjelde: 1. Om den innstevnte part er fri ansvar efter lov av 24 juni 1931, §32, og hvis Høiesterett skulde komme til at så ikke er tilfelle. 2. Om det er årsakssammenheng mellem Karlsens invaliditet og ulykken. Karlsen har påstått: «1. A. B. Assmundson & Son tilpliktes å betale ham erstatning efter rettens skjønn, opad begrenset til kr. 26.883,61 med fradrag av hvad som er betalt og i fremtiden vil bli betalt av Rikstrygdeverket, tillikemed lovlige renter fra klagens forkynnelse til betaling skjer. 2. Saksøkte dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høiesterett som om saken ikke var benefisert. 3. Salæret til den befalte sakfører fastsettes av retten.» Rederiet har påstått lagmannsrettens dom stadfestet, dog således at det tilkjennes saksomkostninger hos William Karlsen for alle retter. Til bruk for Høiesterett er det foretatt bevisoptagelse ved Follo herredsrett. Sakens nærmere omstendigheter fremgår av de underordnede retters domsgrunner. Karlsen hevder først og fremst at et utenlandsk rederi på den tid saken gjelder overhodet ikke kunde nyte godt av den fritagelse for ansvar som omhandles i ulykkestrygdlovens §32. Og særlig Side:206 kan Assmundson & Son ikke påberope denne bestemmelse, da rederiet ikke var arbeidsgiver og ikke har betalt premie. Rederiet hevder at «Ulykkestrygdloven gjelder for enhver arbeidsgiver som lar utføre arbeid i Norge, således også for et svensk rederi som bruker mannskap fra land til lasting og lossing. På denne måte har også loven om ulykkestrygd alltid vært praktisert av Rikstrygdeverket, og utenlandske skip har måttet betale premie til Rikstrygdeverket for sine laste- og lossemannskaper fra land. Dette fremgår av det under lagmannsrettssaken fremlagte sirkulære fra Riksforsikringsanstalten og av skrivelse av 4 april 1935 fra Rikstrygdeverket til Justisdepartementet, og er bekreftet av lagmannsrettens fagkyndige medlemmer.» Jeg gjengir fra sirkulæret av november 1912: «I. Det innenbords arbeid. Forsikringsplikten påhviler her alltid rederen - og kun rederen. Som man har gjort opmerksom på i sirkulæret av juni d. å. er nemlig den fordeling av forsikringsplikten. som U. F. L. §1,6 gjennemfører ved lasting og lossing ubetinget. Selv om det ved avtale er truffet en annen ordning mellem partene - f.eks. således at varemottakeren påtar sig den hele lossing - bærer dog rederen forsikringsplikten for det innenbords arbeid. ... Hvordan for øvrig de interesserte parter sig i mellem - efter eventuell kontrakt eller overenskomst - fordeler premien er R. F. A. uvedkommende. ... Hvis ekspeditøren representerer utenlandsk rederi ansees han som representant også for dette, og han vil da ha å avgi opgjør også for det rederiet påhvilende arbeid.» Og i den nevnte skrivelse fra Rikstrygdeverket av 4 april 1935 heter det: «Ved skademelding av 1 august 1934 blev innrapportert at William Karlsen var blitt skadet den 31 juli s.å. under lossing ombord i D/S Axel. Skaden blev meldt av firmaet G. Andersen & Sønner, Drøbak, men av Rikstrygdeverket godkjent som inntruffet under lossearbeid som skal meldes gjennem tollvesenet .... I henhold til foranstående må rederiet for D/S Axel efter Rikstrygdeverkets mening ansees som arbeidsgiver i forhold til den norske ulykkestrygd for industriarbeidere m.v. Rederiet plikter derfor ikke å erstatte skaden.....». Angående hvilket lands rett blir å anvende bemerker jeg: Jeg anser det som utvilsomt at en nordmanns rettsforhold ombord i skip ved norsk brygge i almindelighet må bli å bedømme efter norsk rett, selv om skibet er utenlandsk. Hvad angår loven av 1931 om ulykkestrygd vil den utvilsomt omfatte all lossing og lasting i norske havner. Det vilde også i sig selv være urimelig om den norske arbeiders rettsstilling efter denne lov skulde påvirkes av den tilfeldige omstendighet at skipet er utenlandsk. Jeg går så over til å behandle ulykkestrygdloven av 1931. Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige henholde mig til dens begrunnelse. Jeg forstår lovens ordning derhen, at den har pålagt rederne å betale premien og dermed også latt dem nyte godt av fritakelsen for ansvar for bedriftsulykker ifølge §32 nr. 1 og 2. Ved lossing Side:207 påhviler det efter sjøfartsloven rederen å levere godset ved skibssiden, så han blir da arbeidsgiver til slik levering er skjedd. Her i saken blir dette forhold tilsynelatende krysset ved sertepartiets bestemmelse om at rederiet hadde fri lossing, så den blev foretatt av mottakeren Andersen. Dertil kommer at Andersen har betalt premien. Disse forhold har jeg dog ikke kunnet tillegge avgjørende betydning. Ti for den frie lossing har rederiet måttet betale ved billigere frakt. Derfor kan Andersen også opfattes som rederiets representant ved arbeidets utførelse - eller man kan betrakte dem begge som arbeidsgivere (§3,2). Og hvad angår at Andersen har betalt premien, så er det på det rene i saken, at rederiet i motsatt fall var gjort ansvarlig for den - således at fartøiet ikke vilde fått tollmyndighetenes tillatelse til å gå før premien var betalt. Uansett avtalen med mottakeren er rederiet den trygdepliktige arbeidsgiver. Innen skibssiden betraktes rederiet som arbeidsgiver. Jeg kan under disse omstendigheter ikke anse rederiet som «en utenfor industriarbeidertrygden stående tredjemann», som efter §32 nr. 4 er avskåret fra ansvarsfritagelsen. Jeg antar at saksomkostninger ikke bor tilkjennes. Jeg stemmer for sådan domsslutning: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Per Sandborg fastsettes til 600 kroner. Dommer Alten: Jeg er enig med førstvoterende i at loven om ulykkestrygd for industriarbeidere kommer til anvendelse på lasting og lossing innenfor norsk territorium uten hensyn til skipets nasjonalitet. Derimot kan jeg ikke slutte mig til forstvoterendes fortolking av lovens §32. Loven om ulykkestrygd er gitt ikke bare for å sikre arbeidere og tjenestemenn i de forsikringspliktige virksomheter erstatning for bedriftsulykker, men også for å sikre arbeidsgiveren og hans folk fritagelse for det vanlige erstatningsansvar i tilfelle av bedriftsulykke. Det er dette som er kommet til uttrykk i §32 nr. 1 og 2. Arbeidsgiveren er efter denne ordning likefrem å betrakte som trygdet. Efter hovedreglen i §3 punkt i er også trygdeplikten lagt på arbeidsgiveren i vedkommende bedrift. Forsåvidt inntar han en lignende stilling til Rikstrygdeverket som forsikringstakeren ved frivillig forsikring. Til den nevnte hovedregel har imidlertid lovens §3 føiet en rekke tilleggsbestemmelser som legger trygdeplikten på andre enn arbeidsgiveren. Disse bestemmelser, som ikke fantes i den oprindelige lov av 1894, er satt inn i loven for å sikre at Rikstrygdeverket får premiene betalt uten vanskelighet, navnlig i tilfelle hvor det kan være uklart hvem som er arbeidsgiver, eller hvor det ikke er noen arbeissgiver, eller hvor arbeidsgiveren kan ha mindre økonomisk evne. Jeg kan forsåvidt henvise til hvad det er anført i Ot. prp. nr. 40, Side:208 1904-1905, s. 1-2 og Ot. prp. nr. 30 1909, s. 11, Rikstrygde verkets bemerkninger til §14. Til disse bestemmelser hører §3, punkt 4 om lasting og lossing, jfr. §17 punkt 4. Ved å gjøre rederen til trygdepliktig og derigjennem ansvarlig for premien overfor Rikstrygdeverket, og ved å sørge for at premien blir opkrevd gjennem tollvesenet for skipet utklareres, er Rikstrygdeverket sikret betaling. Det er imidlertid intet til hinder for at det i befraktningsavtalen forbeholdes rederen fri lasting eller lossing, således at disse arbeid skal utføres av henholdsvis avlasteren eller mottakeren og for disses regning og risiko. I sådanne tilfelle er rederen ikke arbeidsgiver, og om premien blir avkrevd ham, kan han forlange den refundert av den annen part i kontrakts forholdet. Rederen står da helt utenfor den forsikringspliktige laste- eller lossevirksomhet. Han kan ikke påberope sig §32 punkt 1 og 2, men går inn under de almindelige ansvarsregler efter punkt 3. Uttrykket i denne bestemmelse «en utenfor industriarbeidertrygden stående tredjemann» omfatter nemlig enhver der hverken som arbeidsgiver eller tjenestemann eller arbeider i en forsikringspliktig virksomhet går inn under forsikringen som trygdet. Jeg henviser her til Ot. prp. nr. 23 for 1931 hvor det forklares at det nye uttrykk er satt istedenfor det tidligere uttrykk tredjemann fordi alle arbeidsgivere innen trygden regnes som en solidarisk enhet. I det foreliggende tilfelle har lossingen påhvilt varemottakeren Arbeiderne hår vært i hans tjeneste. Det er han som har vært arbeidsgiver i den forsikringspliktige virksomhet, ikke rederen, og denne har ikke engang betalt premien. Jeg kan da ikke finne det tvilsomt at rederens ansvar må bedømmes efter vanlige erstatningsregler. Jeg må efter dette stemme mot frifinnelse på den grunn som førstvoterende bygger på, men kan for øvrig ikke ta standpunkt til sakens realitet, da prosedyren har vært delt således at den hittil bare har omfattet de spørsmål som står i forbindelse med fortolkingen av loven om ulykkestrygd. Med hensyn til saksomkostningene og salæret for den opnevnte sakfører, er jeg enig med førstvoterende. Dommer Stang: Jeg er enig med annenvoterende, herr dommer Alten. Ekstraordinær dommer, byrettsjustitiarius Wærness: Likeså. Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Ekstraordinær dommer, sorenskriver Hesselberg og justitiarius Berg: Likeså. Av herredsrettens dom: Ved en kai i Frogn ved Drøbak losset 31 juli 1934 dampskibet «Axel» av Gøteborg sand til firmaet G. Andersen & Sønner, Drøbak. Lossingen foregikk ved hjelp av skipets vinsj, betjent av skipets folk, påfylling av sand i lasterummet blev foretatt av 3 av lastemottakerens folk, nemlig William Karlsen, Kristoffer Samuelsen og Bjarne Hafslund. Også Side:209 lukebasen Ingemann Ellingsen, som dirigerte vinsjen gjennem ordrer til vinsjmannen, var i lastemottakerens tjeneste. Under lossingen blev en av de tre lossearbeidere, nemlig William Karlsen, rammet i ryggen av en sandtubbe slik at han måtte forlate arbeidet. Det har vist sig at Karlsen blev alvorlig skadet. Han var forsikret i Rikstrygdeverket. Av de av Rikstrygdeverket innhentede oplysninger fremgikk det at ulykken medførte et skjønnsmessig tap av 66 2/3 pst. av Karlsens erhvervsevne, og Rikstrygdeverket tilkjente ham i henhold til §12 i ulykkestrygdloven for industriarbeidere m.v. av 24 juni 1931 inntil videre en rente av 40 pst. av hans årlige arbeidsfortjeneste. I overensstemmelse med den nevnte lovs §14 blev hans årlige arbeidsfortjeneste efter de mottatte oplysninger beregnet til kr. 2.000, hvorefter renten blev fastsatt til kr. 800,04 årlig. Renten begynte å løpe fra og med 9 november 1934 og blev for november måned 1934 utbetalt med kr. 48,72. Senere er renten blitt utbetalt den første i hver måned med kr. 66,67. - - - - - - Retten finner således at saksøkte må være ansvarlig for alt tap saksøkeren er blitt påført ved ulykken, såvel tapt arbeidsfortjeneste hittil som tap i fremtidig erhverv; jfr. sjøfartslovens §8 og straffelovens ikrafttredelseslov §19. Man finner dog ikke å kunne gi saksøkeren dom på hele beløpet, kr. 26883,61. Man er nemlig enig med saksøkte i at saksøkerens krav er gått over på Rikstrygdeverket så langt skaden har medført utgifter og ansvar for dette, jfr. §32 nr. 4, 2. ledds 2. pkt., i loven om ulykkestrygd for industriarbeidere av 24 juni 1931. Og man er enig med ham i at saksøkeren ikke kan inndrive - eller i det hele tatt på noen måte disponere over - den del av kravet som således er overgått til Rikstrygdeverket. Saksøkeren kan derfor kun tilkjennes kr. 11.004,56. - - - Av lagmannsrettens dom: - - - A. B. Assmundson & Son har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjelder såvel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. I sistnevnte henseende er som ny innsigelse for lagmannsretten gjort gjeldende, at de ankende parter må bli å frifinne fordi de efter lov nr. 6 av 24 juni 1931 §32 (jfr. §3 nr. 3 og sjølovens §136) er fritatt for å svare noen erstatning. - - - Lagmannsretten er kommet til det resultat at anken må tas tilfølge. Man er visstnok enig med herredsretten i at den skade som William Karlsen pådrog sig den 31 juli 1934 skyldes vinsjen som ved anledningen ikke har fungert tilfredsstillende. For øvrig finner man å kunne henvise forsåvidt dette punkt angår til herredsrettens begrunnelse. Efter den i lagmannsretten fremlagte skrivelse fra professor Johan Holst kan det være tvilsomt hvorvidt ankemotpartens invaliditet skyldes den skade han fikk den 31 juli 1934. - - - - - - Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til hvorvidt det foreligger årsakssammenheng mellem invaliditeten og ulykken. Lagmannsretten er nemlig enig med den ankende part i at bestemmelsen i lov av 24 juni 1931 om ulykkestrygd for industriarbeidere, Side:210 dens §32 må føre til at rederiet frifinnes. Det er av ankemotparten gjort gjeldende at bestemmelsen ikke får anvendelse i det foreliggende tilfelle fordi varemottakeren hadde overtatt lossingen og derfor var arbeidsgiver. Han hevder derfor at paragrafens pkt. 3 får anvendelse fordi rederiet under disse omstendigheter må ansees for å stå utenfor industriarbeidertrygden. Man kan imidlertid ikke gi ham medhold heri, idet loven instituerer rederen som arbeidsgiver uten hensyn til om lossingen foregår for rederiets eller varemottakerens regning. Det gjør ingen forskjell heri at det er Andersen og ikke rederiet som har betalt premien. Man henviser i denne forbindelse til Ot. prp. nr. 30 for 1909 s. 11, som er forarbeidet til lov 9 juni 1911 der atter ligger til grunn for någjeldende lovs i 3 nr. 3. Sjølovens §8 kan derfor ikke få anvendelse. Riktigheten av dette resultat bestyrkes også ved motivene til lov om ulykkesforsikring for sjømenn, jfr. således Ot. prp. nr. 4 for 1910 s. 47-48. Videre har ankemotparten gjort gjeldende at loven ikke får anvendelse på utenlandsk rederi. Lagmannsretten kan heller ikke i dette punkt gi ankemotparten medhold. Loven inneholder ikke noen undtagelsesbestemmelser for utenlandske fartøier og de må derfor antas å være underkastet lovens bestemmelser når de i norsk havn foretar lossing med andre enn skipets mannskap. Det er også av lagmannsrettens fagkyndige medlemmer oplyst at rikstrygdepremie opkreves også av utenlandske fartøier. Man henviser også til det fremlagte cirkulære nr. 77 fra Riksforsikringsanstalten. Til slutt bemerkes at det ikke er ført noe bevis for at den ankende part har gjort sig skyldig i grov uaktsomhet ved anledningen. Efter det anførte vil den ankende part bli å frifinne. - - - Enevold Borch. M. Ubberud. Johs. Stenersen. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
