Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer <b>Berger</b>: Denne sak er reist av fru Margrethe Larsen til avgjørelse av erstatning for voldt skade som ble påført henne Side:112 ved at hun den 28. februar 1942 falt av en sporvogn i Trondhjemsveien, idet sporvognen bråbremset for å unngå sammenstøt med bil A 36 868, som var forsikret i Forsikringsselskapet Fram A/S. Oslo byrett avsa den 15. desember 1944 dom i saken med sådan domsslutning: «1. Forsikringsselskapet Fram A/S dømmes til å betale til Margrethe Larsen kr. 1 740,10 med 4 prosent årlige renter fra 13. januar 1944 til betaling skjer. 2. Oslo Sporveier A/S frifinnes. 3. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke i noen av tilfellene. 4. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.» Dommen ble av Forsikringsselskapet Fram A/S og fru Margrethe Larsen påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 21. desember 1946 avsa dom hvorved Forsikringsselskapet Fram A/S og Oslo Sporveier A/S ble frifunnet og saksomkostninger ikke tilkjent, én dommer stemte for at Fram ble ilagt erstatningsansvar. Denne dom er av fru Margrethe Larsen i rett tid påanket til Høyesterett. Hun har den 26. august 1947 fått Justisdepartementets bevilling til fritagelse for rettsgebyrer m.v. Hun har nedlagt slik påstand: «Forsikringsselskapet Fram A/S og Oslo Sporveier A/S dømmes til in solidum å betale til fru Margrethe Larsen erstatning kr. 1 865,10 samt erstatning for tap i fremtidig erverv skjønnsmessig ansatt av retten, begrenset oppad til kr. 10 000, alt med 4 pst. rente fra forliksklagens forkynnelse den 13. januar 1944 til betaling skjer. 2. Fru Margrethe Larsen tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett. 3. Forsikringsselskapet Fram A/S og Oslo Sporveier A/S dømmes til in solidum å erstatte det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett som om saken ikke hadde vært benefisert og tilpliktes dessuten å erstatte det offentlige utgifter til gebyrer og utlegg i anledningen av høyesterettsbehandlingen som om fritak for rettsgebyrer m.v. ikke var gitt.» Forsikringsselskapet Fram A/S og A/S Oslo Sporveier har begge nedlagt påstand om å bli frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter. Sakens sammenheng fremgår av de tidligere retters domsgrunner. For Høyesterett er fremlagt bevisopptagelse ved Oslo byrett den 21. og 24. mai 1948, hvorunder ankeparter og 7 vitner er avhørt, avskrift av konsesjon for Sporveiene §4, lægeerklæring av 27. januar 1948 fra doktor Leif Emblem, noen skrivelser fra Sporveiene - spesielt vedkommende passasjerantall og sporvognsuhell - samt noen fotografier og skisser. Overfor A/S Oslo Sporveier begrunner den ankende part sitt krav på samme måte som for lagmannsretten med at Sporveien har objektivt ansvar for en ulykke som den her omhandlede, og at det iallfall må bebreides Sporveiene at vognens døråpning ikke var sikret ved avstengning. Med hensyn til Sporveienes ansvar skal jeg bemerke: Jeg er enig med de tidligere retter i at fru Larsens forhold ved anledningen Side:1113 ikke kan karakteriseres som uaktsomt. Jeg kan heller ikke finne at det kan bebreides sporvognsføreren noen uaktsomhet, og henviser også for så vidt til de tidligere retters begrunnelse. Men jeg mener at det i dag - og på den tid da ulykken inntraff - må kunne sies at det er en teknisk ufullkommenhet ved Sporveiene at det kjøres med åpne dører uten at det er truffet særlige sikkerhetsforanstaltninger mot den fare som foreligger for at passasjerer kan bli slynget ut. Det er riktignok opplyst at sporvognene har gått helt siden århundreskiftet uten noen avstengning av disse døråpninger, og jeg tror nok at det i sin tid ikke kan ha vært noe å bemerke ved det tekniske arrangement for så vidt. Men det er siden foregått en betydelig teknisk utvikling også på sporveienes område. Det stilles nå vesentlig strengere krav til Sporveiene på mange områder, således med hensyn til passasjerenes komfort og sikkerhet med videre, og det er også foregått en svær utvikling av, trafikken med en langt intensere utnyttelse av materiellet enn tidligere. Jeg mener derfor at det i utviklingens medfør er blitt en teknisk ufullkommenhet ved Sporveienes vogner, og at det er Sporveiene som er nærmest til å bære risikoen for den økonomiske skade som måtte bli følgen av denne. Jeg finner derfor at Sporveiene i det foreliggende tilfelle må erstatte fru Larsen den skade hun led ved å falle ut av døren. Jeg mener at dette resultat er i overensstemmelse med de regler for objektivt ansvar som er utviklet i rettspraksis, og henviser for så vidt særlig til høyesterettsdom i [[Rt-1936-298]] og 1937 563. Jeg bemerker at jeg finner det klart at Sporveiene ikke kan fritas for ansvar med hjemmel i det reglement Sporveisselskapet har utferdiget, og som er vedtatt av formannskapet for sporveisdriften §43 som lyder: «For følger av bråstans ved trafikkhinder er Sporveiene ikke ansvarlig.» En bestemmelse som denne kan klarligvis ikke uten videre være bindende før sporveiens passasjerer. Overfor Forsikringsselskapet Fram A/S bygger den ankende part sitt krav på motorvognlovens §30, og jeg skal herom bemerke: Etter de foreliggende opplysninger må jeg gå ut fra at sjåføren på bilen A 36 868, som dengang var generatordrevet, - hadde fyrt opp generatoren, satt seg inn i bilen og startet motoren. Hva det videre foreligger, er imidlertid uklart. Det er uklart om bilen sto tett inn på den bil som var parkert foran på samme side av gaten eller om den sto så vidt langt fra at det var plass til å svinge ut i gaten. Det er videre uklart om bilen var satt i revers, og spesielt om den har vært i bevegelse. Jeg kan ikke finne det naturlig å si at den skade det her gjelder er voldt ved bruken av bilen; det forekommer meg riktig å se det så at skaden her er voldt ved at trikken, som hadde ufullkommen sikkerhetsanordning, bråbremset og at grunnen til bråbremsningen under de foreliggende forhold ikke kan være avgjørende for ansvaret for skaden. Jeg finner derfor at bilens forsikringsselskap bør frifinnes. Med hensyn til skadens størrelse bemerkes at den ankende parts direkte utgifter i anledning av skaden etter hva det er på det rene mellom partene beløper seg til kr. 1 865,10. Med hensyn til tap i Side:1114 fremtidig erverv bemerker jeg at den invaliditetsgrad som kan regnes med er lav, etter lægeerklæringene ca. 10 pst. Alle hensyn tatt i betraktning er jeg blitt stående ved at den ankende part som erstatning for tap i fremtidig erverv bør tilkjennes 5 000 kroner. Jeg finner at skadelidte også bør tilkjennes saksomkostninger hos Sporveiene, idet hun ellers ikke ville få full erstatning for skaden. I forholdet mellom den ankende part og Forsikringsselskapet Fram A/S finner jeg at saksomkostninger etter de tvil som har foreligget ikke bør tilkjennes. Heller ikke i forhold til Staten bør saksomkostninger tilkjennes. Jeg stemmer for denne <span id="slutning"><center><b>dom:</b></center></span> Oslo Sporveier A/S betaler til Margrethe Larsen i erstatning kr. 1 865,10 - atten hundre og fem og seksti kroner og ti øre - med 4 - fire - prosent rente fra 13. januar 1944 og kr. 5 000 - - fem tusen kroner - med 4 - fire - prosent rente fra 10. desember 1948 og i saksomkostninger 2 500 - to tusen fem hundre - kroner. Forsikringsselskapet Fram A/S frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Dommer <b>Holmboe</b>: For så vidt angår saken mot Forsikringsselskapet Fram A/S er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Derimot er jeg kommet til et annet resultat når det gjelder saken mot Oslo Sporveier A/S. Jeg kan ikke finne det godtgjort at ordningen med åpne dører på høyre side av plattformen medfører noen særlig fremtredende fare for ulykke av den art som det her er tale om. Når passasjerene viser den aktsomhet som man kan kreve av dem, og som også vanligvis blir vist, må det, antar jeg, inntreffe et usedvanlig og upåregnelig uhell for at en passasjer skal bli slynget av vognen, og et slikt uhell finner jeg ikke at man kan gjøre sporveisselskapet ansvarlig for på objektivt grunnlag. Jeg finner noen støtte for min oppfatning deri at den nevnte ordning med myndighetenes godkjennelse har vært praktisert i mer enn en menneskealder, og at den, etter hva det uimotsagt er blitt opplyst i Høyesterett, er den sedvanlige også i andre byer innen- og utenlands. Det er klart at faren øker betydelig hvis vognen er overfylt, således at det på plattformen står flere passasjerer enn der er beregnet plass til. Under normale forhold ville det formentlig regelmessig måtte ansees som ansvarsbetingende uaktsomhet om sporvognen tar med flere passasjerer enn den er beregnet for. Under de særlige forhold som oppsto under okkupasjonen kunne det stille seg annerledes. Om Sporveisselskapet i tilfelle ville være ansvarlig på objektivt grunnlag når en ulykke inntraff fordi vognen hadde vært overfylt, er et spørsmål som jeg ikke finner grunn til å gå inn Side:1115 på, idet det ikke er opplyst noe om at plattformen var overfylt ved denne anledning. Jeg er etter dette blitt stående ved at jeg ikke kan finne tilstrekkelig holdepunkt for å pålegge Oslo Sporveisselskap ansvaret for den inntrufne ulykke, idet jeg heller ikke finner at der foreligger noen uaktsomhet fra selskapets side. Jeg stemmer således for stadfestelse av lagmannsrettens dom. Dommer <b>Grette</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer <b>Soelseth</b>: Med hensyn til spørsmålet om hvorvidt Oslo Sporveier A/S har ansvar for ulykken er også jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg har vært i atskillig tvil om hvorvidt Forsikringsselskapet Fram A/S har ansvar for ulykken, men jeg har funnet ikke å burde oppta noen dissens. Med hensyn til erstatningen og saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende. Justitiarius <b>Stang</b>: Jeg er enig med dommer Soelseth. <b>Av byrettens dom:</b> (dommer G. Gulbrandsen) Saken gjelder påstand om erstatning for skade forvoldt under kjøring med trikken i Oslo. Sakens sammenheng er i det vesentlige følgende: Den 28. februar 1942 inntraff en ulykke i Trondhjemsveien i Oslo, idet fru Margrethe Larsen, Tøyengt. 24, under kjøring med trikken falt denne og forslo seg og pådro seg atskillig skade. - - - Saksøkersken fru Margrethe Larsen, har forklart at hun angjeldende dag ved 13-tiden besteg en Sinsentrikk ved Carl Berners plass i Trondhjemsveien for å kjøre til byen. Det var en enkelt vogn uten tilhenger, eldre type. Saksøkersken gikk opp på vognens bakerste plattform. Flere andre steg samtidig med saksøkersken på trikken som ble full. Overfylt kan saksøkersken dog ikke si den var, hun måtte ikke trenge seg frem eller inn på trikken, og det ble fra konduktørens side intet nevnt om at vognen var full. Om saksøkersken var den siste som gikk på, kan hun ikke erindre. Hun tok plass ute på plattformen like ved utgangsdøren, litt til venstre for denne, og sto her støttende seg med ryggen eller høyre skulder til utgangsdørens karm og holdende seg i denne med høyre hånd. Under venstre arm hadde hun en pakke inneholdende et par beksømstøvler, i venstre hånd en mindre pakke og en bunt gåsunder, og stukket inn under høyre arm, sin veske. Hun hadde ikke følelsen av å stå særlig ustøtt eller utrygt eller utsatt for noen særlig fare. Da gaten på angjeldende sted heller nedover, hadde trikken god fart. Etter å ha kjørt et lite stykke, ble det plutselig bråbremset med den følge at saksøkersken tapte balansen og falt ut av vognens døråpning. Hvordan hun falt ut av trikken - forlengs, baklengs eller på annen måte - kan hun ikke nærmere redegjøre for. Hun falt omkull i gaten og forslo seg og tapte bevisstheten. Om den skade hun led, henviser hun til de dokumenterte lægeerklæringer, og om sitt tap til beregningen inntatt i stevningen, som fastholdes som riktig. Idet den omforklarte bråbremsning var foranlediget ved at automobil A. 36 868, som sto parkert i høyre side av gaten, og herfra ble satt i Side:116 bevegelse mot gatens kjørebane, hevder saksøkersken at Forsikringsselskapet Fram hos hvem bilen er forsikret, må være ansvarlig for det økonomiske tap hun har lidt. Dette ansvar bygger hun så vel på skyld hos bilens fører som hun påstår satte bilen i bevegelse som angitt uten å tilkjennegi dette på foreskreven måte (trafikkreglenes §11), som på et rent objektivt grunnlag i henhold til motorvognlovens §30. - Hva Oslo Sporveier A/S angår, gjør hun gjeldende at dette selskap også er ansvarlig - dog således at hun her bygger ansvaret utelukkende på objektivt grunnlag, idet hun ingen direkte bebreidelser finner å kunne rette mot selskapet eller dettes funksjonærer. Hun anfører imidlertid at forholdene også ved Sporveiene har vært ekstraordinære i de siste år for så vidt som byens publikum så å si utelukkende har vært henvist til dette fremkomstmiddel. Dette har skapt en trengsel på trikken som har øket faren for publikum og som burde ha foranlediget saksøkte til å treffe ekstraordinære foranstaltninger til publikums beskyttelse - således bl.a. ved egnede anordninger å ha søkt hindret at noen faller av, Det må, hevder saksøkersken, karakteriseres som en mangel ved materiellet, at innretninger til sikring mot den slags ulykker ikke finnes. Og dette forhold tilsier at saksøkte er den nærmeste til å bære det tap saksøkersken ved anledningen har lidd. - - - Retten finner saken i flere henseender temmelig tvilsom i visse henseender også mindre godt opplyst. Hva sakens faktiske side angår, ansees imidlertid på det rene at saksøkersken til tid og under omstendigheter som av henne angitt, steg på sporvognen en enkelt vogn av eldre type - ved Carl Berners plass i Trondhjemsveien, og at hun tok plass på vognens bakerste plattform til venstre ved inngangsdøren. Likeledes ansees godtgjort at der under kjøringen nedover Trondhjemsveien mot nevnte holdeplass av sporvognsføreren ble bremset så plutselig og så hårdt at bremsningen nok kan forsvare betegnelsen «bråbremsning», og at saksøkersken og passasjerene for øvrig som følge herav ble slynget eller iallfall kom i heftig bevegelse forover (i vognens retning) og at saksøkersken herunder falt ut av døråpningen og i gaten hvor hun forslo seg og pådro seg diverse skader. At hun som hun selv har forklart, holdt seg fast med høyre hånd, antas imidlertid ikke å kunne medføre riktighet. Det må nemlig ved 3. vitnes prov ansees brakt på det rene at saksøkersken nettopp i det øyeblikk uhellet inntraff, sto med penger i sin høyre hånd og var i ferd med å løse billett. Ved det nevnte vitnes prov ansees også godtgjort at saksøkersken falt baklengs ut av vognens døråpning. Det er mulig at uhellet om hun hadde holdt seg fast, ville vært unngått. Men retten kan dog ikke være enig med de saksøkte i at hennes unnlatelse av å holde seg fast kan karakteriseres som uforsiktighet - under enhver omstendighet ikke som grov uaktsomhet. Videre anser retten ved de forklaringer som under hovedforhandlingen er avgitt av 1. og 2. vitne, tilstrekkelig godtgjort at føreren av A 36 868 må ha satt bilen i bevegelse fremover, eller i alle fall foretatt en manøvre som med rette har vært oppfattet som at bilen aktedes kjørt frem og ut i gaten foran sporvognen. Og så nær som A 36 868 da var trikkesporet og sporvognen - etter det opplyste mellom 1/2 og 1 meter fra sporet og ca. 4-5 meter fra sporvognen - måtte det være full grunn for sporvognens fører til å Side:1117 bråbremse. At A 36 868 må ansees for å ha vært i bruk, og at den objektive erstatningsregel i motorvognlovens §30 for så vidt finner anvendelse, anser retten derfor ikke tvilsomt. Når retten imidlertid allikevel finner saksøkte nr. 1's ansvar (der tales foreløpig kun om dette) noe tvilsomt, er det fordi det vel med rette kan spørres om årsakssammenhengen mellom bilførerens forannevnte manøvrering av bilen og den inntrådte følge kan karakteriseres som adekvat. Idet retten finner å måtte besvare dette spørsmål bekreftende, vil Forsikringsselskapet Fram A/S bli kjent erstatningsansvarlig. Og da der fra denne saksøktes side ikke er reist noen innvending mot saksøkerskens beregning av sitt tap, vil hennes påstand bli tatt til følge - dog således at erstatning for saksomkostninger på grunn av sakens noe tvilsomme karakter, ikke vil bli tilkjent. Hva saksøkte nr. 2, Oslo Sporveier A/S, angår, vil det av det allerede bemerkede fremgå at retten intet finner å bebreide sporvognens fører eller dens betjening for øvrig. Heller ikke saksøkersken har hatt noe å bemerke i så henseende. Dette gjelder så vidt forståes også selskapets vedkommende for øvrig, idet saksøkersken har erklært at hun bygger sitt krav mot selskapet utelukkende på objektivt grunnlag. Dog har hun anført at der fra selskapets side under de rådende trafikkforhold burde ha vært truffet særlige tiltak til beskyttelse av det trafikerende publikum. I så henseende er pekt på at en avstengning av sporvognens døråpning ut mot gaten burde vært anordnet. Mangelen av sådan må, hevder saksøkersken, sies å være en mangel ved materiellet som i det foreliggende tilfelle bør føre til ansvar for saksøkte. Hertil er imidlertid å bemerke at døråpningene mot gaten på vogner av den type det her gjelder, så vidt vites er forsynt med lukkbare dører. Noen mangel i så henseende foreligger derfor ikke. Og noen særlig anordning til avstengning av døråpningene skulle følgelig heller ikke være påkrevet. Det kunne derimot være mening i å karakterisere som en forsømmelse enten fra betjeningens eller sporveienes administrasjons side, at døråpningen hvorigjennom saksøkersken falt ut, i det foreliggende tilfelle ikke var tillukket. At det for så vidt foreligger en forsømmelse er imidlertid for det første ikke påstått av saksøkersken. Og om det enn kan sies å være noe tvilsomt, antar retten heller ikke at forholdet kan karakteriseres som noen forsømmelse. Så vidt forståes er det og har det vært, det vanlige aldri å lukke disse dører - det gjelder dørene for de døråpninger hvorigjennom innstigning fra holdeplass finner sted, de tilsvarende dører på vognens annen side holdes alltid lukket og stengt - som således alltid står oppslått, også under kjøringen, og er festet til vognens innvendige vegg med en særlig festeanordning. Noe ansvar for Sporveiene lar seg derfor etter rettens mening neppe fastslå. Saksøkte nr. 2 - Oslo Sporveier A/S - vil derfor bli frifunnet. - - - <b>Av lagmannsrettens dom:</b> (lagmann Krog, lagdommer Stenersen og dommer Aas) Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten for så vidt angår forholdet til forsikringsselskapet. Retten skal først bemerke at det ikke ansees å være noen grov uaktsomhet av fru Larsen på en fullt besatt trikk å stille seg på plattformen Side:1118 ved siden av utgangen uten å holde seg fast med hendene, mens hun som her sto i begrep med å lese billett. At trikkeføreren ved omhandlede anledning avbremset vognen da han så at brødbilen som befant seg i en avstand av ca. 1 meter fra sporvognslinjen sto ferdig til start, finnes helt korrekt. Det er klart han måtte treffe enhver sikkerhetsforanstaltning for å unngå en mulig kollisjon. Men på den annen side ansees det ikke godtgjort at der fra brødkjørerens side er gitt uttrykk for at han aktet å gå ut før trikken hadde passert. Det finnes ikke ført bevis for at han hadde startet bilen, hvilket han som vitne selv bestemt har benektet. Dette er også bekreftet av den annen person som var med bilen Harry Brunsnes (4. v.) som bl.a. har forklart at sjåføren da han oppdaget fru Larsen liggende på gaten like bak bilhjulet lot falle den bemerkning: «Hadde jeg rygget nå hadde jeg kjør 'a ihjel.» Fremover kunne bilen ikke vært kjørt, idet det like foran i samme retning som brødbilen sto parkert en stor lastebil. At bilen var satt i revers og således måtte sies å være tatt i bruk antas ikke å forandre forholdet når det intet foreligger som kan tyde på at sjåføren ville kjøre ut foran trikken. Den nødvendige kausalitet finnes da ikke å foreligge selv om man vil gå ut fra at fruen falt av trikken på grunn av at det ble bremset, hvilket i og for seg ikke synes å være utenfor tvil. Med hensyn til forholdet overfor A/S Oslo Sporveier er man enig i at det intet er å bebreide sporvognens betjening. Heller ikke finnes det å kunne tilregnes sporveienes administrasjon som en feil at døråpningen mot gaten hvorigjennom passasjerene kommer inn i trikken ikke har vært avstengt under fart. Sporveien har kjørt uten slik avstengning i hvertfall siden århundreskiftet. Publikum har derfor fullt kjennskap dertil og vet at det har å rette seg deretter. Det ville også by på store vanskeligheter for Sporveien å arrangere det på en annen måte. Ålegge ansvar for Sporveien på objektivt grunnlag ansees utelukket i nærværende sak hvor ulykken ikke skyldes uregelmessigheter ved Sporveiens drift eller et bedriftsuhell i snevrere forstand, jfr. det anførte i Øvergaards Erstatningsrett 145. I henhold til det anførte vil den ankende part og motparten A/S Oslo Sporveier bli å frifinne. Da saken finnes atskillig tvilsom vil saksomkostninger ikke bli tilkjent. Dommer Aas bemerket at etter så lang tid siden ulykken 28. februar 1942 er det vanskelig nøyaktig å rekonstruere hva bilen har foretatt seg. Under ankeforhandlingen har imidlertid vognfører Røse (2. v.) forklart at det var umulig å ta feil av at bilen satte seg i bevegelse og Eugen Aulie (1. v.) som sto foran hos vognføreren har også bekreftet at bilen var i bevegelse. Han er derfor kommet til samme resultat som byretten, hvor det i domsgrunnene sies at det er tilstrekkelig godtgjort at bilføreren «må ha satt bilen i bevegelse fremover eller i alle tilfelle foretatt manøvrer som med rette har vært oppfattet som at bilen aktedes kjørt frem og ut i gaten foran sporvognen». Om bremsningen har ingeniør ved Sporveien, ingeniør Alf Omsted (3. v.) provet at det kan bli et skjønnsspørsmål om man vil kalle den kraftig bremsning eller bråbremsning. Side:1119 Det ansees for å være på det rene at bilkjøreren, uten å ha gjort seg skyldig i uaktsomhet, har tatt bilen i bruk på en sånn måte at vognføreren har vært nødt til å foreta en kraftig bremsning, hvilket har hatt til følge at fru Larsen, som heller ikke har opptrådt uaktsomt, falt ut av vogndøren. Under henvisning til høyesterettsdom i [[Rt-1937-228]], sitert hos Øvergaard 37-38 må det, så vidt skjønnes, være forsvarlig å si at det her foreligger adekvans. Hertil kommer at i vår rettspraksis blir grensene for adekvansen trukket mer og mer rommelig. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
