Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Bahr: Etter forgjeves forliksmegling har fhv. fengselsvaktmester A og hans hustru B reist privat straffesak ved Oslo byrett mot A/S Dagbladet, sjefredaktør C og journalist d med påstand om straff, erstatning og oppreisning. Grunnlaget for søksmålet er et referat som var skrevet av D og inntatt i Dagbladets ettermiddagsutgave 26. april 1950, og som angikk forhandlingene i en straffesak mot A ved Eidsivating lagmannsrett. Under saksforberedelsen frafalt fru B søksmålet for sitt vedkommende; A frafalt saken overfor redaktør C og med hensyn til straffansvaret også overfor A/S Dagbladet. For så vidt angår disse forhold er saken hevet ved Oslo byretts kjennelse av 19. november 1951. Under hovedforhandlingen nedla A overfor D påstand om straff etter straffelovens §247, jfr. §249 nr. 2, subsidiært etter straffelovens §390. Han påsto videre D og A/S Dagbladet dømt til in solidum å betale ham erstatning for lidt skade og for tap i fremtidig erverv samt oppreisning, begrenset oppad til kr. 25.000,00. Endelig påsto han de saksøkte ilagt saksomkostninger i samsvar med straffeprosesslovens §455 nr. 2 og 5. Oslo byrett avsa 1. mars 1952 dom med slik domsslutning: «Journalist d dømmes for overtredelse av straffelovens §390 til en bot til statskassen på 100 kroner, subsidiært fengsel i 6 dager. For øvrig frifinnes han. A/S Dagbladet frifinnes. I saksomkostninger betaler d 200 kroner til A, mens A betaler A/S Dagbladet 200 kroner. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.» En av domsmennene i byretten stemte for at D skulle frifinnes også for overtredelse av straffelovens §390. For øvrig var dommen enstemmig. D har begjært fornyet behandling ved lagmannsrett og subsidiært anket over lovanvendelsen og saksbehandlingen. Høyesteretts Kjæremålsutvalg har nektet lagmannsrettsbehandling, men henvist anken til prøvelse i Høyesterett. Anken over lovanvendelsen går i korthet ut på at byretten har tatt feil når den har funnet at D ved det omhandlede referat har gjort seg skyldig i en rettsstridig krenkelse av privatlivets fred. Side:1260 D har for Høyesterett nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: d frifinnes. Subsidiært: Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt d er dømt for forseelse mot straffelovens §390. I begge tilfelle: A tilpliktes å erstatte det offentlige og d sakens omkostninger.» A har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Anken forkastes. Subsidiært: Byrettens dom oppheves. I alle tilfelle: A tilkjennes hos d saksomkostninger for Høyesterett.» Jeg finner at anken over lovanvendelsen må tas til følge, idet jeg er enig i det resultat som mindretallet i byretten er kommet til. Straffelovens §390 setter straff for «den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold». Det er på det rene at det i dette tilfelle dreier seg om opplysninger om «personlige forhold» som nevnt i §390. Det er også utvilsomt at den offentlige gjengivelse var egnet til å gi disse opplysninger en vesentlig større publisitet enn de ellers ville ha fått. Jeg kan likevel ikke anta at bestemmelsen rammer et forhold som det vi her har med å gjøre. Jeg vil i den forbindelse peke på følgende: Som det fremgår av byrettens dom, inneholder den del av Ds referat som er omhandlet i saken, en gjengivelse av opplysninger A selv hadde gitt om sine familieforhold under hovedforhandlingen 26. april 1950 ved Eidsivating lagmannsrett, hvor A da sto som tiltalt blant annet for forbrytelser mot straffelovens §199. Det er på det rene at på det tidspunkt da A forklarte seg om disse forhold, ble saken i lagmannsretten ennå behandlet for åpne dører, og retten hadde ikke truffet noen bestemmelse om å innskrenke adgangen til offentlig gjengivelse av forhandlingene. Etter det byretten har fastslått, må jeg videre legge til grunn at Ds gjengivelse av As forklaring om sine familieforhold var korrekt. Byretten bruker riktignok i sin første uttalelse om dette spørsmål uttrykket: «stort sett korrekt», men forklarer ikke nærmere hva som menes med reservasjonen «stort sett», og i det følgende avsnitt sier retten at «referatet gjengir - - ikke mer enn det som saksøkeren selv har forklart, og sannheten må således ansees uomtvistelig». As prosessfullmektig har for Høyesterett fremholdt at D i referatet ikke har innskrenket seg til å gjengi As forklaring i lagmannsretten, men også gitt en kommentar, idet han i innledningen til det avsnitt det her er tale om, anfører at A «hadde vanskelig for å gjøre rede for hvor mange barn han hadde». Jeg oppfatter imidlertid denne bemerkning først og fremst som en sammenfatning fra referentens side av de uttalelser av A som i det følgende blir gjengitt i direkte tale. Og selv om D i denne sammenfatning har brukt sine egne ord og gjennom sin uttrykksmåte gitt referatet en viss fargelegning, kan det Side:1261 etter min mening ikke sies at man her befinner seg utenfor området for det som naturlig kan karakteriseres som referat. I domstollovens §124 oppstilles som hovedregel at «rettsmøtene er offentlige», og det fremgår av bestemmelsene i §131 at det ved rettsmøter under hovedforhandling er adgang til offentlig referat med mindre annet er fastsatt i loven eller bestemt av retten i det enkelte tilfelle. Disse regler, som gir uttrykk for viktige prinsipper i vår rettspleie, må etter min mening tillegges vesentlig betydning for spørsmålet om straffelovens §390 er anvendelig i et tilfelle som det foreliggende. Jeg henviser også til bestemmelsen i straffelovens §432 om gjengivelse i trykt skrift av retters eller andre offentlige myndigheters forhandlinger. Det som straffetruselen i denne bestemmelse er rettet mot, er det forvrengte referat og bare det. Når det som i nærværende tilfelle dreier seg om en riktig gjengivelse av opplysninger meddelt under hovedforhandling for åpne dører, og uten at det er nedlagt forbud mot offentlig referat, må det - mener jeg - foreligge særlige omstendigheter for at gjengivelsen skal kunne rammes av straffelovens §390, f. eks. at den er skjedd i sjikanøs hensikt eller på en tendensiøs eller særlig sårende måte. Men jeg kan etter det som byretten har fastslått i faktisk henseende, ikke finne at det i dette tilfelle er slike særlige omstendigheter til stede. Når byretten er kommet til at §390 får anvendelse i dette tilfelle - eller for å bruke byrettens uttrykksmåte: at det foreligger én rettsstridig krenkelse av privatlivets fred - er det særlig av to grunner, nemlig for det første at de omhandlede opplysninger etter byrettens mening ikke hadde noe å gjøre med det som A var tiltalt for og for det annet at byretten fant at det ikke var noen berettigede hensyn som talte for at de ble brakt til almenhetens kunnskap. Jeg er ikke enig i at opplysningene ikke vedkom saken. De fremkom under lagmannens eksaminasjon av A om dennes personlige forhold, som var et ledd i behandlingen av straffesaken. Og det gjaldt her en sak av den art - A var som nevnt tiltalt for sedelighetsforbrytelser - at opplysninger om tiltaltes familieforhold måtte forutsettes å kunne få betydning. Med hensyn til det annet punkt - om det knyttet seg berettigede hensyn til offentliggjørelsen - skal jeg bemerke: Bestemmelsen i straffelovens §390 gjengir en tilsvarende bestemmelse i den gamle straffelov av 20. august 1842 kap. 17 §8. Etter den tidligere bestemmelse krevdes at den offentlige meddelelse var gitt «uten påviselig aktverdig grunn». Disse ord ble utelatt då bestemmelsen ble overført til den nye lov, med den begrunnelse at «den fornødne begrensning ligger i ordene «krenke privatlivets fred», hvilket man ikke kan sies å gjøre når man har en påviselig «aktverdig grunn» (Innst. O. I for 1901-02 51).» Jeg ser det slik at spørsmålet om en offentlig meddelelse om «personlige eller huslige forhold» innebærer en straffbar krenkelse av privatlivets fred, må avgjøres etter en konkret vurdering, Side:1262 nærmere bestemt en vurdering av om meddelelsen etter den måte hvorpå den er fremkommet, og omstendighetene for øvrig må karakteriseres som utilbørlig eller uforsvarlig (rettsstridig). Ved denne vurdering vil det være et viktig moment om vedkommende har handlet ut fra en aktverdig grunn eller - for å bruke byrettens uttrykk - ut fra berettigede hensyn. Men når det som her gjelder forhandlinger i offentlig rettsmøte, må den «aktverdige grunn» - almenhetens interesse i å få underretning om det som har foregått - i alminnelighet ansees gitt. Det vil etter min mening føre for langt å kreve at referenten for hvert enkelt punkt skal kunne legitimere at det har en særskilt interesse for almenheten å bli orientert nettopp om dette punkt. Jeg mener derfor at byretten her har stilt for strenge krav. Det synes for øvrig å være mindre god sammenheng i byrettens dom, når den under behandlingen av straffelovens §249 nr. 2 kommer til at referatet vanskelig kan frakjennes enhver aktverdig grunn, mens den i relasjon til §390 finner at ingen berettigede hensyn tilsa offentliggjørelse. Byretten har videre pekt på at lagmannsrettens beslutning om å behandle saken for lukkede dører burde ha tilsagt D å vise forsiktighet også når det gjaldt omtalen av de opplysninger som var fremkommet før beslutningen. Jeg er enig i dette, og jeg mener at det kan kritiseres at D i referatet tok med As uttalelser angående tvilen om farskapet til tvillingene, likeså at han ga innledningen til vedkommende avsnitt i referatet en slik form som jeg har nevnt. Men for at D skal kunne felles for overtredelse av straffelovens §390, er det ikke nok at hans opptreden er klanderverdig. Den må kunne karakteriseres som uforsvarlig eller utilbørlig, og det mener jeg - som allerede nevnt - at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for. Etter dette er det ikke nødvendig for meg å gå inn på Ds anke over saksbehandlingen. A har for det tilfelle at Høyesterett skulle finne at Ds anke over lovanvendelsen må gis medhold, subsidiært erklært motanke til opphevelse av dommen etter straffeprosesslovens §388. Motanken bygges for det første på at det skyldes uriktig lovanvendelse fra byrettens side, når D er frifunnet etter straffelovens §247. For så vidt kan motanken ikke tas under behandling, idet den er rettet mot en del av dommen som ikke omfattes av hovedanken. Videre er motanken begrunnet med at det er mangler ved premissene til den del av byrettsdommen som gjelder §390, idet det ikke fremgår klart, hvilken betydning det er tillagt av byretten at referatet også inneholder en kommentar (nemlig at A hadde vanskelig for å gjøre rede for hvor mange barn han hadde). Jeg finner at motanken her ikke kan føre frem, idet jeg henviser til det jeg tidligere har sagt angående den bemerkning i referatet som det her siktes til. Jeg mener at byrettens dom inneholder tilstrekkelig materiale til at det kan konstateres at Ds forhold ikke rammes av Side:1263 straffelovens §390, og at Høyesterett derfor kan avsi frifinnelsesdom. Jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for denne dom: D frifinnes Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Skau: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg er enig i byrettens lovanvendelse og kan for så vidt i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. I anledning av den ankende parts anførsler for Høyesterett finner jeg grunn til å tilføye: Etter at saksøkte ved byrettens dom ble frifunnet for tiltalen etter straffelovens §247, gjelder saken ene og alene spørsmålet om saksøkte med rette er dømt etter straffelovens §390, for å ha krenket «privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold». Jeg vil da innledningsvis understreke at for anvendelsen av bestemmelsen i §390 er det uten betydning om meddelelsen ikke er ærekrenkende. Like så litt kan det hentes noen innvending fra den omstendighet at meddelelsen er korrekt. Man kan snarere si at den rene form for overtredelse av §390 forutsetter, eller iallfall normalt vil være, at den meddelelse som gis, er korrekt. Det er derfor egnet til å skape uklarhet når det har vært anført at saksøkte er «dømt. for å ha gitt korrekt referat fra en offentlig rettssak». Han er dømt for å ha krenket privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige forhold. Jeg vil videre presisere at bestemmelsen i §390 bygger på den. oppfatning at enhver borger normalt har krav på at hans private personlige og huslige forhold skal være fredet overfor offentligheten Skal det straffritt kunne gis offentlig meddelse om slike forhold, må det derfor foreligge særlige omstendigheter som gjør en slik meddelelse berettiget. Og jo mer intimt det forhold er som meddelelsen angår, desto større bør etter min mening kravene være til vekten av de hensyn som skal kunne føre til at publiseringen likevel ikke ansees som rettsstridig. Det følger av det jeg nettopp har sagt at jeg er enig med førstvoterende i at spørsmålet om en offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold skal ansees som rettsstridig eller ikke, må: være gjenstand for en konkret vurdering av de hensyn som i det enkelte tilfelle står mot hverandre. Jeg er imidlertid ikke enig med ham når det gjelder vurderingen i det foreliggende tilfelle. Det har vært anført fra saksøktes side at det bare dreier seg om et korrekt referat av opplysninger som saksøkeren har gitt i et rettsmøte som iallfall på det tidspunkt da disse opplysninger ble gitt, var åpent. Jeg har allerede nevnt at det i og for seg ikke har noen betydning om referatet var korrekt. Hva angår de øvrige momenter Side:1264 - at det gjelder opplysninger som saksøkeren selv ga i åpent rettsmøte, skal jeg bemerke: Bestemmelsen i §390 er rettet mot det å gi «offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold». Det som straffetruselen er rettet mot, er med andre ord ikke det å offentliggjøre personlige forhold som tidligere ikke har vært gjort tilgjengelige for offentligheten. Det avgjørende er prinsipielt om det dreier seg om forhold som hører privatlivet til. Det er således klart at om en avis rettsstridig har gitt opplysninger om B.s personlige forhold, så er ikke den omstendighet at disse personlige forhold på denne måte allerede er gjort tilgjengelige for offentligheten, tilstrekkelig til at andre aviser straffritt kan gi de samme opplysninger. Annerledes vil, som Skeie fremholder i 2net bind av Den norske Strafferett, 27, forholdet stille seg hvor B. «selv har stilt seg tilskue ved alle anledninger, oppfordret almenheten til å interessere seg for hans - - - personlige og huslige forhold». A. bør ikke - sier Skeie - «straffes for krenkelser av B.s fred om han har gitt offentlige meddelelser angående B. av samme art som B. selv har oppvartet almenheten med». Det som i dette tilfelle skal bevirke straffrihet, er imidlertid ikke den omstendighet at de personlige forhold tidligere har vært gjort tilgjengelige for offentligheten, eller at det er B. selv som har gitt opplysningene, men den omstendighet at han selv har ønsket og også har søkt publisitet. Etter dette kan jeg ikke innse at den omstendighet at det i det foreliggende tilfelle var saksøkeren som selv hadde gitt opplysningene, kan tillegges noen betydning. Jeg legger her avgjørende vekt på at saksøkeren ga opplysningene under lagmannens eksaminasjon angående hans personalia, som svar på spørsmål som han pliktet å svare på. Om han i sine svar er gått lenger enn han var forpliktet til, kan etter min mening ikke tillegges noen betydning for det spørsmål som drøftes her. Og det ville etter min mening føre til en betenkelig uthuling av det vern som §390 skal yte, om de opplysninger som en tiltalt gir om sine personlige forhold under en pliktmessig redegjørelse for sine personalia, dermed skulle være prisgitt offentligheten i den forstand at en avis skulle være berettiget til å «gi offentlig meddelelse» om dem. Jeg nevner eksempelvis det tilfelle at A. som er ugift, i en bøtesak under eksaminasjonen om sine økonomiske forhold opplyser at han er bidragspliktig til et barn. Det avgjørende for spørsmålet om saksøktes forhold etter en riktig forståelse av loven var rettsstridig, må derfor etter min mening bli om referatet forfulgte et formål av slik art og slik betydning at retten til å motsette seg at det gis offentlig meddelelse om personlige forhold må vike. Og her kan jeg slutte meg til byretten når den har funnet at «det var ingen berettigede hensyn som tilsa at opplysningene om tiltaltes familieforhold ble brakt frem for offentligheten» gjennom saksøktes referat. Det er fra saksøktes side anført at byrettens dom her kommer i strid med den rett som pressen har til å gi referat fra rettssalen, Side:1265 når det ikke på grunn av sakens art er forbudt i loven eller utelukket ved forbud nedlagt med hjemmel i loven. Når jeg heller ikke her kan gi anken medhold, legger jeg, som byretten, vekt på at de opplysninger som det gjelder, ikke hadde noe å gjøre med det forhold som saksøkeren var tiltalt for. Jeg kan allerede av den grunn ikke innse at byrettens resultat betegner noen innskrenkning i den rett som pressen har til å referere rettssaker. Om denne rett strekker seg så langt at den også omfatter en rett til å «gi et bilde av» en navngitt tiltalt - slik som saksøkte har hevdet at referatet hadde til formål, kan jeg la stå derhen. Det kan imidlertid her være grunn til å peke på at en tiltalt har krav på ikke å bli behandlet som skyldig før spørsmålet om hans skyld er avgjort. Jeg kan iallfall ikke finne at en avis er berettiget til å gi et slikt bilde når et vesentlig trekk i den hentes fra tiltaltes opplysning om personlige forhold som er selve saken uvedkommende. Og så meget mindre berettiget må dette være når bildet fargelegges på en slik måte som gjort i det foreliggende tilfelle. Jeg kan for så vidt ikke være enig i byrettens vurdering når den har funnet at det ikke er «gjort noe for å sette tiltaltes uttalelser i særlig relieff». Jeg sikter da til bemerkningen i referatet om at tiltalte «hadde vanskelig for å gjøre rede for hvor mange barn han hadde». Hvis denne bemerkning siktet til det forhold at saksøkeren, antagelig som følge av en forsnakkelse, først forvekslet tallet på barn i første og annet ekteskap, er den i beste fall en overflødig kommentar. Hadde den adresse til det forhold som saksøkeren var tiltalt for, var den en utilbørlig henspilling på spørsmålet om tiltaltes skyld, så meget mer utilbørlig som saken, etter at tiltalte hadde gitt opplysninger om sine personalia, som sedelighetssak ble behandlet for lukkede dører. Jeg finner det av interesse i denne forbindelse å nevne de «Retningslinjer for pressens omtale av rettssaker», som er utarbeidet av den komité som ble satt ned i 1951 etter initiativ av Den Norske Sakførerforenings Hovedstyre. Jeg viser til Norsk Sakførerblad nr. 6/1952 174 ff. og til samme blads nr. 9-10/1952. I retningslinjenes §5 heter det bl.a.: «Omtale av sedelighetssaker og saker som angår familieforhold bør så vidt mulig unngåes hvis ikke omtale er nødvendig for rettssikkerheten eller for å advare almenheten mot en lovovertreder eller for å lette pågripelsen av denne.» Side 175 er uttalt følgende: «Selv om reglene ikke er utformet som lovforslag, er det komiteens forutsetning at de når de er vedtatt, skal ansees bindende slik at en overtredelse av dem ville være en opptreden i strid med god presseskikk.» Side 304 er gjengitt et skriv fra komiteen til Sakførerforeningen, hvorav fremgår at reglene er vedtatt av bl.a. Norsk Presseforbund. Mitt resultat når det gjelder anken over lovanvendelsen blir således at anken ikke bør tas til følge. Jeg må derfor også ta standpunkt til de angrep som saksøkte subsidiært har rettet mot byrettens saksbehandling. Heller ikke her kan anken etter min mening føre frem. Et hovedankepunkt mot saksbehandlingen er at byrettens Side:1266 domsgrunner skal være selvmotsigende. Under behandlingen av spørsmålet om sak søkte var skyldig i tiltalen etter straffelovens §247 har retten uttalt: «Saksøkte selv hevder at han gjennom sitt referat ønsket å gi et bilde av tiltalte, og retten kan vanskelig frakjenne referatet enhver aktverdig grunn». Allikevel, sier saksøkte, har retten dømt ham etter §390 med den begrunnelse at «ingen berettigede hensyn talte for offentliggjørelse av de opplysninger som tiltalte ga.» Jeg finner at denne ankegrunn ikke kan føre frem. Når det kan synes som om byretten her har gjort seg skyldig i en selvmotsigelse, skyldes dette etter min mening at byrettens domsgrunner vedkommende tiltalen etter §247 i det punkt som saksøkte påberoper seg, er mangelfulle. Byretten har, som nettopp nevnt, her uttalt at den vanskelig kan frakjenne referatet enhver aktverdig grunn. Dette er etter min mening en utilstrekkelig begrunnelse. Etter straffelovens §249 nr. 2 er det en betingelse for straffrihet at beskyldningen ikke er fremsatt «uten at der var noen aktverdig grunn til det». Det er altså ikke nok at den som har fremsatt beskyldningene har ment å ha en aktverdig grunn; grunnen må også etter en objektiv vurdering kunne anerkjennes som aktverdig. Byrettens uttrykksmåte i den siterte passus viser etter min mening at retten ikke har foretatt denne vurdering. En slik vurdering må jo være knyttet til en bestemt grunn. Men byretten har, som nettopp nevnt, bare sagt at den «vanskelig kan frakjenne referatet enhver aktverdig grunn». Når det gjelder tiltalen etter §390 gir byrettens domsgrunner derimot klart uttrykk for at den grunn som saksøkte har påberopt seg - ønsket om å gi et bilde av tiltalte fra «et rettsmøte hvor almenheten hadde interesse av å bli orientert», ikke etter en objektiv vurdering kan anerkjennes som tilstrekkelig til å gjøre referatet rettmessig. Det ligger i rettens uttalelse om at der var «ingen berettigede hensyn som tilsa at opplysningene om tiltaltes familieforhold ble brakt frem for offentligheten». Og det er jeg, som sagt, enig i. De øvrige ankegrunner vedkommende saksbehandlingen anser jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på, idet jeg finner det klart at heller ikke disse kan føre frem. Jeg stemmer altså for at anken forkastes. Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer Soelseth og justitiarius Grette: Likeså. Av byrettens dom (dommer Finn Thune med domsmenn Andreas Hjelm og Rolf T. Andresen): - - - Av stevningen hitsettes: I. «I ettermiddagsutgaven av Dagbladet for 26. april 1950, er tatt inn et referat fra forhandlingene i Eidsivating lagmannsrett der saksøkeren sto Side:1267 tiltalt. Det var saksøkte nr. 3, journalist d som refererte saken for Dagbladet. Retten avsa kjennelse for at saken skulle behandles for lukkede dører. Før denne kjennelse ble avsagt, hvilket fant sted så snart det var anledning til det, idet statsadvokaten straks han fikk ordet begjærte dette, ble tiltalte, dvs. saksøkeren i denne sak, forhørt om personalia. I Dagbladets referat, som er gitt en fremtredende plass jfr. vedlagte siste blad av avisen for denne dag (dette følger bare den originale stevning) er forhøret om personalia gjengitt slik: «A forklarte at han var gift for annen gang, men hadde vanskelig for å gjøre rede for hvor mange barn han hadde. - Jeg hadde seks i første ekteskap. Nei, vent litt, jeg mener tre. Tre barn. - og i annet ekteskap? - Fire, som jeg vedkjenner meg, - Har De andre barn i dette ekteskapet? - det er disse nyfødte tvillingene, men de vedkjenner jeg meg ikke. Det er ikke avgjort ennå.» II. Sammenhengen i As uttalelser her er at hans kone hadde vært utsatt for en voldtekt, og de nærmere enkeltheter m. h. t. farskapet for de tvillinger som ble frukten av dette, var den gang ikke på det rene. III. Det vil ikke bli bestridt at dette referat i det vesentligste er korrekt gjengivelse av det som passerte i rettsmøtet. Det foreligger imidlertid likevel en straffbar ærekrenkelse da det er utilbørlig og heller ingen aktverdig grunn forelå til å ta inn referatet, jfr. strpl. §249. Referatet er utilbørlig da det inneholder ærekrenkende uttalelser om noens privatliv. Offentligheten har ingen berettiget interesse av å få lese om folks privatliv i avisene. At de uttalelser som referatet gjengir kan sies å være saksøkerens egne, er uten betydning. Saksøkeren har svart på spørsmål om personalia som er stilt ham av rettens formann, og det har han plikt til. Dagbladet har servert dette for offentligheten og etter all sannsynlighet bare for å skaffe sine lesere underholdningsstoff. Allerede den ting at det ble avsagt kjennelse for lukkede dører, burde ha gitt Dagbladet forståelsen av at denne saken ikke var egnet for offentligheten. Ingen av de andre aviser som var representert i retten, brakte da heller slikt referat som Dagbladet. Det var heller ikke noen aktverdig grunn for Dagbladet til å ta inn referatet. Jeg kan vanskelig se noen annen grunn for avisen til å skrive slik, enn at det var «godt stoff». Slikt «godt stoff» kan imidlertid ikke serveres offentligheten under tilsidesettelse av den aktsomhet og hensynsfullhet som man skylder andre mennesker.» - - - De saksøkte har på sin side påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger. De erkjenner at saksøkte nr. 1 har skrevet referatet, og at dette for så vidt kan være egnet til å skade saksøkerens gode navn Side:1268 og rykte, men de hevder at det ikke kan være straffbart å gi en korrekt gjengivelse av tiltaltes egne ord under et offentlig rettsmøte. Saksøkeren var ved lagmannsretten tiltalt for en rekke alvorlige forbrytelser som han hadde begått i egenskap av offentlig tjenestemann, og det var da i almenhetens interesse at denne kunne danne seg et bilde av tiltalte. De refererte uttalelser var særlig skikket til å belyse tiltaltes person. Det er mulig referatet kan ha skadd saksøkeren og hans familie, men de vesentligste skadevirkninger ligger først og fremst i at han hadde begått de alvorlige sedelighetsforbrytelser, han var tiltalt for. Saksøkeren har seg selv å takke for at han ble tiltalt og dømt. Det er han selv som kom med de påberopte uttalelser, og det var ikke nødvendig å trekke disse frem i retten. Tvert imot mener saksøkte at tiltalte trakk sin hustrus forhold inn i saken fordi han ønsket å skyte skylden over på fengselsbetjenten. Det kan ikke være straffbart å gi et korrekt referat av de ordene som falt i retten. Det var ikke nedlagt noe referatforbud. Riktignok kom det senere en beslutning om at saken som en sedelighetssak skulle behandles for lukkede dører, men pressen fikk være til stede og man fikk ingen henstilling om ikke å referere. - - - Retten skal bemerke: Det påklagede referat gjelder saksøkerens opplysninger under rettsmøtet i lagmannsrettssaken den 26. april 1950. Han sto den gang tiltalt for en rekke alvorlige forhold, bl.a. for overtredelse av straffelovens §199. Han ble kjent skyldig for de fleste forholdene, og dømt til en straff av fengsel i 1 år og 9 mnd. Saken ble som sedelighetssak behandlet for lukkede dører. Kjennelsen ble begrunnet med hensynet til privatlivets fred. De refererte uttalelser fremkom imidlertid før det var falt kjennelse herom. Det ble intet nevnt om at referat skulle være forbudt, og det ble visstnok heller ikke gitt de tilstedeværende referenter noen henstilling om ikke å referere detaljer. Det er på det rene at saksøktes referat av saksøkerens forklaring om sine familieforhold stort sett er korrekt. Uttalelsene er gitt av saksøkte selv, og de nærmere omstendigheter hvorunder uttalelsen falt fremgår av referatet. Opplysningene ble gitt under eksaminasjonen om personalia m.v. Det er innrømmet at uttalelsene slik som de falt er egnet til å skade saksøkerens gode navn og rykte, men referatet gjengir på den annen side ikke mer enn det som saksøkeren selv har forklart, og sannheten av referatet må således ansees uomtvistelig. Under disse omstendigheter vil saksøkte bare kunne straffes for injurier, såfremt han har gitt referatet uten aktverdig grunn, eller det er utilbørlig p. g. a. formen eller av andre årsaker. For så vidt det første spørsmål angår må det bemerkes at referatet er opptatt under et rettsmøte hvor almenheten hadde interesse av å bli orientert. Saksøkte selv hevder at han gjennom sitt referat ønsket å gi et bilde av tiltalte, og retten kan vanskelig frakjenne referatet enhver aktverdig grunn. Den finner heller ikke å kunne karakterisere referatet som Side:1269 umiddelbart utilbørlig. Det er korrekt i sitt innhold, og det er ikke gjort noe for å sette tiltaltes uttalelser i særskilt relieff. Uttalelsene er hans egne. At referatet p. g. a. sitt innhold kan krenke privatlivets fred medfører etter rettens mening ikke at det dermed må ansees som en utilbørlig injurie - all den stund det er tiltalte selv som frem kommer med de refererte uttalelser. En finner etter dette å måtte frifinne saksøkte nr. 1 for overtredelse av straffelovens §247. Annerledes og noe mer tvilsomt kan forholdet stille seg for så vidt angår den påståtte overtredelse av straffelovens §390. Retten anser det utvilsomt at opplysningene om at tiltalte ikke vet om han skal vedkjenne seg sine barn, innebærer en krenkelse av privatlivets fred. Referatet herom berører ikke bare tiltalte, men også kanskje i særlig grad hans hustru og hans barn. Spørsmålet er imidlertid om den krenkelse som herved tilføyes tiltalte og hans familie er rettsstridig, i betraktning av at det her gjelder et referat fra et offentlig rettsmøte hvor saksøkeren har stått tiltalt for en rekke alvorlige forhold. Hadde referatet innskrenket seg til de omstendigheter som berørte tiltaltes forbryterske forhold, ville offentliggjørelsen i relasjon til tiltalte neppe kunne ansees som rettsstridig krenkelse av privatlivets fred. Når tiltale reises mot en offentlig tjenestemann for sedelighetsforbrytelser som er begått i tjenesten, vil det ikke være til å unngå at forfølgelsen fører til visse forstyrrelser også i tiltaltes private familieforhold. Så langt dette bare gjelder tiltaltes egen person må han finne seg i dette, men hvor det gjelder hans presumtivt uskyldige familie så bør denne så vidt mulig skånes, og bl.a. av denne grunn vil en slik sak bli behandlet for lukkede dører. Det som skiller denne sak ut fra andre er at referatet behandler forhold som i og for seg intet har å gjøre med det som saksøkeren var tiltalt for i retten, og som heller ikke offentligheten hadde krav på å få opplysninger om. Av offentlig interesse var det å få rede på at tiltalte som offentlig tjenestemann hadde forgått seg mot kvinnelige fanger og at han av den grunn var gjenstand for straffeforfølgelse, men intet hensyn tilsier at offentligheten blir gjort kjent med de mer intime detaljer i saken eller til tiltaltes forhold til sin hustru og sine barn. Så vidt retten har forstått har det hersket en del uklarhet m. h. t. farskapet til det såkalte tvillingpar - det synes i alle fall å være på det rene at saksøkerens hustru hadde hatt kjønnslig forbindelse med en tredjemann, slik at også denne kunne være far til barna. Det var kanskje uklokt og lite tiltalende at saksøkeren ga sine uttalelser en slik form som han ga dem i lagmannsretten, mens hans forhold bør ikke bedømmes for strengt. Han sto som tiltalt i en meget alvorlig straffesak, og var rimeligvis da noe ute av balanse. Saksøkeren ga sine meddelelser under en offentlig rettssak, men opplysningene gjaldt bare ham og hans families personlige forhold. Selv om disse opplysninger kunne være interessant stoff så var det ingen berettigede hensyn som tilsa at opplysningene om tiltaltes familieforhold ble brakt frem for offentligheten. Også en tiltalt må ha krav på at ikke hvilke som helst opplysninger som kommer frem under et rettsmøte spres utover til skade for hans nærmeste familie. Det var i denne sak Side:1270 så meget større grunn til forsiktighet som retten av hensyn til privatlivets fred traff beslutning om at saken skulle behandles for lukkede dører. Om denne beslutning ble truffet før eller etter tiltaltes uttalelser kan ikke spille noen rolle. De tilstedeværende journalister var i og med kjennelsen gjort oppmerksom på at det her ikke bare gjaldt tiltaltes person, men også andre, og dette burde skjerpet deres oppmerksomhet. Det ble riktignok ikke truffet noen beslutning av retten om at det skulle være forbudt å referere fra forhandlingene, og retten ga heller ikke noen henstilling herom, men det er klart at de hensyn som bevirker at saken holdes for lukkede dører også tilsier referentene å vise varsomhet i behandlingen av det stoff som kommer frem under rettssaken. Lite ville være tjent ved å holde en rettssak for lukkede dører hvis presse og offentlighet etterpå fritt skulle kunne behandle alle de private opplysninger og intime detaljer som kom frem under saken. Så vidt vites har også pressen alltid vært lojal i disse saker, og det har som regel aldri vært nødvendig å innskjerpe at det ikke måtte refereres noe som kunne krenke privatlivets fred. Norsk presse synes for så vidt å ha hatt en høy standard, men det referat som saksøkte har gitt innebærer et brudd på den lojalitet som vanlig vises. Fra saksøktes side har det bl.a. vært gjort gjeldende at retten burde gitt referatforbud hvis den hadde ment at de omhandlede opplysninger ikke burde vært referert. Det beror imidlertid på en misforståelse når det antas at retten i en sak av denne art har rett til å nekte referat. Etter dmstl. §131 er det trukket meget snevre grenser for adgangen til å gi referatforbud. Et slikt forbud er som regel bare midlertidig inntil dom er falt, og bortsett fra visse i loven nærmere spesifiserte tilfelle kan referatforbud bare besluttes «når det ellers er grunn til å anta at offentlig gjengivelse av forhandlingene i et rettsmøte vil kunne ha skadelig virkning på opplysningene eller bedømmelsen av saken». Det er således bare hensynet til sakens opplysning eller bedømmelse som kan begrunne referatforbud. Selv om hensynet til privatlivets fred således ikke kan begrunne noe generelt referatforbud, er det dermed ikke sagt at en straffritt kan referere hva som helst som sies under en rettssak, og spesielt ikke hvor det gjelder uttalelser som faller under et rettsmøte som av hensyn til privatlivets fred holdes for lukkede dører. Nettopp på dette felt griper strl. §390 inn og setter straff for den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold. Om den som har offentliggjort meddelelsen har fått opplysningene under et rettsmøte eller på en annen måte antas likegyldig, - han vil kunne være hjemfallen til straff. Når det gjelder vitners og andre personers huslige forhold må dette være helt klart, men det samme må også gjelde de tiltaltes forhold, når de opplysninger som fremkommer ikke vedrører saken eller tiltaltes forbryterske virksomhet. Herimot kan det ikke påberopes at offentligheten i en sak som denne har interesse av å danne seg et bilde av tiltalte. Dette bilde må iallfall ikke pressen gi ved å utlevere tiltaltes familie i videre utstrekning enn det som allerede er skjedd ved saksanlegget. Ett er at tiltalte har forgått seg ved sitt forbryterske forhold, og derved delvis også utlevert sin Side:1271 familie, noe ganske annet er det å utlevere offentlig de opplysninger som fremkommer om tiltaltes samliv med hustruen og som ikke har noen betydning for bedømmelsen av tiltaltes forbrytelse, men som bare kan skade hans hustru og barn. Familien var allerede på forhånd hårdt rammet, og det burde ikke legges sten til byrden selv om tiltalte opptrer klosset og i sin uttalelse til retten utleverer både seg selv, sin hustru og sine barn. Alle forhold tatt i betraktning finner rettens flertall, rettens formann og domsmann Andresen, at saksøkte nr. 1 ved sitt referat av saksøkerens uttalelser har krenket privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om saksøkeren og hans hustrus personlige forhold. De antar også at saksøkte har vært klar over at referatet innebar en sådan krenkelse, og at de subjektive betingelser for straff således er til stede. Rettens mindretall, domsmann Hjelm, er ikke enig med flertallet, idet han legger vekt på at tiltalte selv ved sitt eget forhold har utsatt familien for vanskeligheten og ubehaget, og at hans holdning ellers til saken ikke synes å ha vært av den art at han bør beskyttes ved at han får gjøre straffansvar gjeldende overfor saksøkte. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
