Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Gaarder: Ved Orkdal herredsretts dom av 15. juli 1955 ble A og B dømt for forseelse mot straffelovens §407 og jaktlovens §62, jfr. §7, alt sammenholdt med straffelovens §63 til en bot stor kr. 100 for hver, subsidiært 9 dagers fengsel. Hver av dem ble dessuten ilagt saksomkostninger med kr. 50. Side:343 Om sakens sammenheng henvises til herredsrettens domsgrunner. De domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling ved lagmannsrett, subsidiært erklærte de anke over saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Kjæremålsutvalget nektet samtykke til fornyet behandling, men henviste anken til Høyesterett. I rettsmiddelerklæringen gjør de ankende gjeldende at de har rett til å drive jakt innenfor Kongsvoll utmål, idet slik jaktrett følger av at de er almenningsberettiget i det området utmålet ligger. Kongsvoll utmål er gammel statsalmenning, og det hevdes at de almenningsberettigedes jaktrett er i behold, selv om området i sin tid av kongen ble utskilt fra den øvrige statsalmenning og tillagt Kongsvoll fjellstue. Det uttales i denne sammenheng at villreinjakten i de gamle statsalmenninger ikke - som Landbruksdepartementet mener - var fri for enhver før jaktloven av 1899, men at den var en almenningsrett for de tilstøtende bygdelag. De tiltalte mener således at på den tid jaktloven av 1899 kom, tillå jaktretten de almenningsberettigede, og staten som grunneier har ikke kunnet kvitte seg med denne jaktrett siden loven av 1899 trådte i kraft. Subsidiært anfører de ankende at spørsmålet om deres gode tro er feilaktig behandlet av herredsretten. De trodde de hadde jaktrett, og betydningen herav blir å bedømme etter straffelovens §42 og ikke etter §57. Da straffelovens §407 krever forsett, vil de tiltalte måtte frifinnes, når de hadde den nevnte oppfatning av sin materielle rett, uten hensyn til om denne oppfatning var mer eller mindre holdbar. De ankende mener at domsgrunnene iallfall er ufullstendige og mangelfulle når det gjelder spørsmålet om god tro. Som anført mener de siktede at deres jakt er hjemlet i en almenningsrett. Betydningen av denne oppfatning må etter min mening bli å bedømme etter straffelovens §42 og ikke etter §57. Jeg forstår de tiltalte derhen at Kongsvoll utmål etter deres mening ikke er en ren privatrettslig statseiendom, men at den med hensyn til jakten er beheftet med slike almenningsrettigheter som er omhandlet i fjellovens §30. I [[Rt-1936-79]] har Høyesterett gått ut fra at bedømmelsen av en tiltalts villfarelse måtte skje etter §42 i et tilfelle der han mente å ha en personlig fiskerett i det vann han fisket i. På den annen side er §57 anvendt i en sak fra 1912 ( [[Rt-1912-810]]), hvor de siktede hadde ment at fisket i vedkommende vann var fritt for alle og enhver (allemannsrett), jfr. også [[Rt-1933-707]]. Disse dommer gir for så vidt ingen av gjørende veiledning, men jeg anser det riktigst og best stemmende med §42 at tiltaltes oppfatning av vedkommende jakt. streknings rettslige karakter og hans derav følgende rettsstilling bedømmes etter denne bestemmelse. Når det gjelder tiltalte nr. 1, A, kan herredsretten ikke sees å ha drøftet om han virkelig trodde å ha jaktrett i Kongsvoll utmål. Det anføres riktignok at han ikke Side:344 kunne være i god tro, da hans jaktkort bare gjaldt for Dovre statsalmenning, mens Kongsvoll ligger i Oppdal. Det som her sies har betydning etter jaktlovens §7 (jfr. §62), men er ikke avgjørende når det spørres om overtredelse av straffelovens §407. Det fremgår for øvrig heller ikke tydelig av dommen om tiltalte visste eller forsto at han befant seg innenfor utmålet. Jeg antar at domsgrunnenes ufullstendighet på disse punkter bør føre til at dommen oppheves. Det uttales riktignok senere i dommen at tiltalte «forsettlig» har overtrådt §407, men denne uttalelse oppfatter jeg som en slutning retten gjør på grunnlag av sine forutgående betraktninger, jfr. ordet «således», og jeg kan ikke se at rettens slutning har tilstrekkelig grunnlag i dens foranstående bemerkninger. For tiltalte nr. 2 anfører retten: «Tiltalte nr. 2 har selv forklart i retten at hans forfedre hadde jaktet på utmålet, og at han nå ville undersøke om han ikke hadde jaktrett der også. Det fremgår av tiltaltes forklaring at han ikke var helt sikker på dette, men at han likevel tok risikoen for at han hadde en slik rett og valgte å handle uten hensyn til om det ville vise seg at han hadde en slik rett eller ikke.» Jeg finner det heller ikke klart for denne tiltaltes vedkommende om herredsretten har an vendt loven riktig når den har funnet ham skyldig i forsettlig overtredelse av straffelovens §407. Rettens uttalelse om at tiltalte ikke var «helt sikker» på å ha jaktrett, kan tyde på at han anså det mest sannsynlig at han hadde slik rett, og det fremgår etter min mening ikke tydelig av dommen, om dette var grunnen til at han jaktet på området. Også under hensyn til den likhet det er mellom de to tiltaltes stilling finner jeg det forsiktigst at dommen oppheves også for tiltalte nr. 2. Det bemerkes at mitt standpunkt til opphevelsesspørsmålet ikke bygger på noen antagelse av at de tiltalte virkelig har noen jaktrett i utmålet. Dette spørsmål er det overflødig for meg å ta stilling til eller å gå nærmere inn på. Det er for øvrig opplyst at jaktinteresserte drøfter å søke spørsmålet om jaktretten løst i sivil sak. Etter omstendighetene antar jeg at herredsrettsdommen bør oppheves i sin helhet, også for så vidt angår overtredelsen av jaktlovens §7 jfr. §62. Jeg stemmer for denne kjennelse: Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves. Kst. dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Helgesen og Berger: Likeså. Dommer Wold: Likeså. Jeg tilføyer dog at jeg ikke i denne sak finner det nødvendig å uttale meg om betydningen av tidligere rettspraksis. Side:345 Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Olav Snesrud med domsmenn Knut Lovås og J. J. Holiløkk): Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1887 av g.n. foreldre C og h. D Ingebrigtsdatter. Han er gårdbruker av yrke og har en formue på ca. kr. 16 000, inntekten siste år var ca. kr. 3000. Bopel er Folldal. Han er tidligere ustraffet, bøtelagt 2 ganger i 1920-årene for ulovlig fiske. Tiltalte nr. 2 B er født xx.xx.1888 av g.n. foreldre E og hustru F. Han bor i Folldal og er gårdbruker. Formuen er ca. kr. 5000, inntekt siste år ca. kr. 8000. Han er ikke tidligere straffet, bøtelagt for omlag 35 år siden for ulovlig tilvirkning av brennevin. - - - På grunnlag av de tiltaltes egne forklaringer sammenholdt med de øvrige bevis som er hørt og prøvet i saken har retten lagt følgende saksforhold til grunn: Den 12. september 1954 startet de to tiltalte på sin jaktferd. De gikk nordover langs Kollbekken, inn i Kolldalen og passerte herunder grensen for Kongsvoll utmål nord-vest for Kolla. Derpå dreiet de vestover Stroppelsjødalen og holdt seg oppe i skråningen på sørsiden av elven inntil de kom til Fisktjern der de dreiet sørover og ut av Kongsvoll utmål igjen. Mens de befant seg i Kongsvoll utmål ble de observert av jaktoppsynsmannen for utmålet, 3. vitne John Angard, som anholdt og foreholdt dem at det var ulovlig å drive jakt der uten spesiell tillatelse. A hadde jaktkort for Dovrefjell statsalmenning. B hadde jaktkort både for Dovrefjell statsalmenning og for Folldal statsalmenning. Det sistnevnte jaktkort hadde følgende tekst: «Herr B, Dalholen, gis rett til å felle 1 villrein innen Folldal statsalmennings gamle jaktområde i tiden...» Det faktiske forhold er således på det rene idet begge de tiltalte har tilstått at de har drevet jakt til tid og sted som nevnt i forelegget uten jaktkort eller tillatelse fra Landbruksdepartementet. - - - Retten skal bemerke: Det såkalte Kongsvoll utmål, g.nr. 62, b.nr. 2 i Oppdal herred ble i sin tid utskilt fra den øvrige statsalmenning og tillagt Kongsvoll fjellstue. Dette skjedde muligens allerede i middelalderen av det eneveldige kongedømme for å sikre driften av fjellstuene på Dovre. Meningen med disse utmålene måtte være å gi leieren eller bygsleren på fjellstuene en forrett til jakt, fiske, beite m. m. innen det utmålte område for at han lettere skulle kunne skaffe seg selv og de reisende nødvendig mat og forpleining. En må anta at den eneveldige kongemakt hadde rett til dette for å bedre landets kommunikasjoner. Det ble i alle fall gjort, og staten har siden hevdet en eiers rådighet over Kongsvoll utmål. Statsalmenningene i Oppdal herred ble solgt til de bruksberettigede ved kongeskjøte av 1857. Kongsvoll utmål fulgte imidlertid ikke med da det ble ansett for å være Statens private eiendom. En kan også nevne at bygsleren av Kongsvoll i 1842 fredlyste Side:346 fjellstuens enemerker mot å ta mose og ødelegge skogen, samt for «ethvert andet ulovligt Brug». Det er hevdet av de tiltalte at deres forfedre blant annet drev jakt i Kongsvoll utmål. Denne jakten foregikk før jaktloven av 1899. Hvorvidt dette var en allemannsrett eller en rett som bare var knyttet til de tilstøtende fjellbygder i området, har ikke retten funnet det nødvendig å ta standpunkt til, ettersom grunneieren i alle fall ikke hadde enerett til å jage villrein uten hund i sin utmark før jaktloven av 1899. Etterat nevnte jaktlov av 1899 trådte i kraft har retten funnet det godtgjort blant annet ved forklaringer av 3., 9. og 10. vitne at staten gjennom bygsleren på Kongsvoll fjellstue har opptrådt som eneberettiget til jakt så vel av småvilt som rein på Kongsvoll utmål. Retten finner i det hele at staten så vel før som etter år 1900 har håndhevet de rettigheter som tillå en grunneier vedrørende Kongsvoll utmål. I 1906 trykket således daværende bygsler av Kongsvoll en rekke plakater om fredlysning av jakten i utmålet, som ble oppslått forskjellige steder. At enkelte folldølinger hendelsesvis har jaget på nevnte utmål i dette århundre finner ikke retten tilstrekkelig som bevis for at en slik jaktrett foreligger. Denne jakten kan ha hatt forskjellige rettsgrunnlag, uten at en med rimelighet kan forlange å få disse fullt opplyst i en straffesak. I et så stort område som det her dreier seg om, ca. 135 km2 øde fjellstrekning, er det ikke til å unngå at det blir drevet en del ulovlig jakt, uten at eieren til enhver tid er i stand til å ivareta sine interesser. Retten har således forkastet de tiltaltes standpunkt om at de har en almenningsberettiget jaktrett i Kongsvoll utmål. Etter resultatet har retten også fastslått at staten v/ sin representant skogforvalteren i Nord-Gudbrandsdal er påtaleberettiget i saken. Ved å forholde seg som beskrevet har de tiltalte handlet rettsstridig. Andre straffeutelukkende omstendigheter enn de som her er behandlet foreligger ikke. Vedrørende den påberopte rettsvillfarelse vil retten bemerke: Umiddelbart før de tiltalte startet på sin jakttur hadde de snakket med G fra Dovre. Han fortalte dem at han ved dom den 11. august 1953 av Orkdal herredsrett var blitt dømt for ulovlig jakt i Kongsvoll utmål i henhold til sitt jaktkort som gjaldt for Dovre statsalmenning. Tiltalte nr. 1 As jaktkort gjaldt bare for Dovre statsalmenning, slik at noen rettsvillfarelse på dette punkt for hans vedkommende er utelukket. Han har videre forklart at han så noen oppstablede stener som muligens var grensevarder for Kongsvoll utmål, men at han ikke tenkte noe over det og fortsatte videre på «lykke og fromme». Retten finner det utvilsomt at tiltalte hadde plikt til å undersøke om han drev jakt på det område hans jaktkort var gjeldende for. I dette tilfelle hadde han all grunn til å skjerpe sin aktsomhet i så måte, etterat han hadde snakket med tidligere domfelte G. Retten finner således at han forsettlig har overtrådt strl. §407 da han var klar over at han krenket en annens rett ved å drive reinjakt i Kongsvoll utmål. Tiltalte nr. 2, B har ved sin egen forklaring erkjent at han var klar over at han passerte fylkesgrensen og befant seg inne på Kongsvoll utmål i Oppdal herred. Side:347 Hans ene jaktkort lød på Folldal statsalmennings gamle jaktområde som før nevnt. Tiltalte nr. 2 har selv forklart i retten at hans forfedre hadde jaktet på utmålet og at han nå ville undersøke om han ikke hadde jaktrett der også. Det fremgår av tiltaltes forklaring at han ikke var helt sikker på dette, men at han likevel tok risikoen for at han hadde en slik rett og valgte å handle uten hensyn til om det ville vise seg at han hadde en slik rett eller ikke. Etter det anførte finner retten at B også må bli å straffe for forsettlig overtredelse av strl. §407 idet han var klar over at han krenket en annens rett ved å drive reinjakt på dette sted. Foreleggets punkt 2. Retten har ikke funnet noe grunnlag for forsvarerens tolkning av jaktlovens §7. Den finner å måtte legge lovens ordlyd til grunn, hvoretter «den som vil drive jakt eller fangst på annet vilt enn bjørn, ulv, jerv og gaupe, skal betale avgift til vilttrygd med kr. 10, for hver enkelt kommune jakten eller fangsten drives i...». I samme paragrafs tredje ledd blir det uttrykkelig sagt at betalingen av vilttrygdeavgift «er et vilkår for utøving av jakt og fangst, men gir ingen rett til å drive jakt...». Retten har forstått jaktlovens §7 slik at avgift til vilttrygd i alle tilfelle skal betales i nærværende tilfelle, så vel for lovlig som for ulovlig jakt. Med hensyn til de subjektive straffbarhetsbetingelsene finner retten det tilstrekkelig å henvise til hva der er sagt om dette under foreleggets punkt 1. Begge de to tiltalte var nemlig klar over at Kongsvoll utmål lå i Oppdal herred og at de ikke hadde betalt vilttrygdeavgift i denne kommune. De tiltalte blir således å straffe for forsettlig overtredelse av jaktlovens §62, jfr. §7. Iflg. §62 i nevnte lov straffes også den uaktsomme overtredelse. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
