Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Leivestad: Saken gjelder spørsmål om styret i en bygdealmenning har kompetanse til å avhende eller feste bort almenningsjord. Side:213 Skjåk almenningsstyre vedtok 12. mai 1958 med 4 mot 3 stemmer å selge ca. 17 dekar av bygdealmenningens grunn til Titus Fallingen. 1. september 1958 ble det opprettet kjøpekontrakt. 101 av de i alt 200 almenningseiere reiste sak mot almenningsstyret og Fallingen for å omstøte salget, og få fastslått at almenningsstyret ikke har rett til å selge eller feste bort almenningsgrunn. De 4 styremedlemmer som utgjorde flertallet ble påstått tilpliktet å dekke almenningens prosessomkostninger. Nord-Gudbrandsdal herredsrett avsa 27. mai 1960 dom med slik domsslutning: «1. Skjåk almenningsstyres beslutning i møte 12. mai 1958 om å selge et areal på tilsammen ca. 17 mål av almenningens jord til Titus Fallingen kjennes ugyldig, og den av 1. september 1958 opprettede kontrakt mellom Titus Fallingen og Skjåk almenningsstyre kjennes uforbindende for almenningen. 2. Skjåk almenningsstyre kjennes uberettiget til å avhende eller feste bort jord tilhørende Skjåk bygdealmenning, unntatt disposisjoner som går ut på grensereguleringer, makeskifte eller andre disposisjoner som er utslag av rimelig forvaltningsmyndighet. 3. For så vidt de saksøkte Hans Teigum, Ole O. Langleite, Lars Asplund og Rasmus Øygard er påstått in solidum kjent forpliktet til å betale til almenningskassen almenningens prosessomkostninger, og uberettiget til å ta sine egne prosessomkostninger dekket av almenningskassen, frifinnes de nevnte saksøkte. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» En domsmann stemte for frifinnelse av Fallingen og almenningsstyret. Dommen ble påanket til Eidsivating lagmannsrett som 2. september 1961 avsa dom med slik domsslutning: «Skjåk almenningsstyre, Titus Fallingen, Hans Teigum, Ole O. Langleite, Lars Asplund og Rasmus Øygard frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.» En dommer og en domsmann kom til samme resultat som herredsrettens flertall. De 101 eiendomsberettigede har påanket dommen. De gjør i alt vesentlig gjeldende de samme anførsler som overfor herredsrett og lagmannsrett. De hevder at styret i en bygdealmenning overhodet ikke har noen kompetanse til å avhende eller bygsle bort noe av almenningens grunn. Dette er eierrådighet som bare tilkommer eierne. Styret representerer først og fremst bruks- og driftsinteresser. Det er ikke slik sammensatt at det kan representere eierinteressene. En kan for så vidt vise til den kompetanse styret i statsalmenninger har; det kan heller ikke utøve slik eierrådighet; det kan bare staten som eier. Skjåk bygdealmenning er i 1726 solgt av staten, og eierne må i dag ha en lignende eiendomsrett som staten hadde. Etter at bygdefolket i 1798 kjøpte almenningen, har eierne selv ved flere anledninger solgt og festet bort Side:214 grunn av almenningen. De har også hatt et styre for almenningen. I 1845 vedtok eierne en instruks for forvaltningen, og valgte en inspeksjon til å forestå den, og til å bortfeste husmannsplasser som ble ledige. Ved overdragelse av et større område til staten i 1867 til reisning av Grotli fjellstue, ble det skaffet underskrifter fra de fleste almenningseierne. Det styre som almenningen fikk i samsvar med almenningsloven av 1857 hadde ikke noen hjemmel for å selge eller feste bort grunn hverken etter denne lov eller de bruksregler som ble vedtatt i 1858, eller de nye bruksregler som ble vedtatt i medhold av skogloven av 1863. Først etter 1881 har styret solgt grunn fra almenningen. At man anså kompetansen tvilsom, går frem av at det ble rettet forespørsler til departementet, som ikke ga uttrykk for at styret hadde kompetanse, og av at det også til dels ble protestert mot adgangen til salg. Da det etter 1913 ble solgt en del gamle leilendingsbruk, ble det i salgskondisjonene tatt forbehold om ansvarsfrihet om eiendomsberettigede i almenningen skulle få salgene omstøtt. Tilsvarende forbehold er tatt ved senere salg, også det foreliggende til Fallingen. At styret faktisk har foretatt en rekke salg og bortfestinger uten at det er blitt tatt effektive skritt for å hindre det, til dels fordi eierne kan ha vært enige i disposisjonen, kan ikke gi styret noen større kompetanse enn det har etter lov og bruksregler. Styrets myndighet er innskrenket til å forestå driften av almenningen, og omfatter ikke rett til salg eller bygsling. Dette støttes så vel av de forfattere som har berørt emnet, Meinich Olsen, Norsk Almenningsrett side 125, og Solnørdal, Rettleiing i Almenningslære side 234, som av de 2 dommer som behandler et almenningsstyres kompetanse i [[Rt-1917-221]] og 1919 497. De ankende parter har frafalt påstanden om at flertallet i almenningsstyret skal tilpliktes å dekke almenningens prosessutgifter. De har nedlagt slik påstand: «1. Skjåk almenningsstyres beslutning i møte av 12. mai 1958 om å selge et areal på tilsammen ca. 17 mål av almenningens jord til Titus Fallingen kjennes ugyldig, og den av 1. september 1958 opprettede kontrakt mellom Titus Fallingen og Skjåk almenningsstyre kjennes uforbindende for almenningen. 2. Skjåk almenningsstyre kjennes uberettiget til å avhende eller feste bort jord tilhørende Skjåk bygdealmenning. 3. Ankemotpartene dømmes til in solidum til å betale saksomkostninger til de ankende parter.» Ankemotpartene har tatt til gjenmæle og påstått lagmannsrettsdommen stadfestet. De har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser og har vist til lagmannsrettsdommens premisser. Ankemotpartene har lagt ned slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes dog således at saksomkostninger tilkjennes for alle retter.» Til bruk for Høyesterett har 5 parter og 8 vitner forklart seg Side:215 ved bevisopptak. Det er lagt frem en rekke dokumenter, hvorav en del er nye for Høyesterett, uten at jeg finner grunn til å redegjøre nærmere for dem. I alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse som for de tidligere retter. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig slutte meg til flertallets begrunnelse. Innledningsvis vil jeg bemerke at spørsmålet om styret i en bygdealmenning har kompetanse til å feste bort og selge almenningsgrunn, og det på tross av almenningseieres uttalte protest, kan fremtre som temmelig tvilsomt. Lovbestemmelsene om almenningsstyrets kompetanse er ikke klare; noen avgjørende domspraksis på området har man ikke. Men jeg antar at både den historiske utvikling, den praksis som har vært fulgt av almenningsstyrene i de over hundre år som er gått siden de ble organisert ved almenningsloven av 1857, og de praktiske behov som ligger bak, bestemt støtter det resultat lagmannsretten er kommet til, at en bygdealmennings styre har en viss kompetanse til å selge og feste bort almenningsgrunn når dette er ledd i en naturlig og forsvarlig forvaltning, og at styret da ikke er avhengig av alle almenningseieres tilslutning. Fra gammelt har almenningene i mange bygdelag omfattet vesentlige deler av den jord som kunne nydyrkes. Både i statsalmenninger og i almenninger solgt av staten til private, har det gjennom tidene vært ryddet nye bruk. Rydningsplasser har vært bortbygslet gjennom lange tider, og iblant blitt solgt. Skjåk bygdealmenning dekker den største del av herredets areal og har i stor utstrekning gitt bureisingsmuligheter for bygdens befolkning. I årenes løp er det stadig oppstått nye bruk på almenningsgrunn. Jord har vært festet bort og solgt, både mens eiendomsretten til almenningen var på en enkeltmanns hender, og etter at den var ervervet av bygdens bønder i 1798. Almenningen hadde visstnok allerede fra den ble overtatt av bygdefolket et styre som foresto forvaltningen. I 1845 vedtok almenningseierne en instruks for forvaltningen, og valgte en «inspeksjon» av 3 rettighetshavere. Denne inspeksjon foresto bl.a. bortfeste av plasser i almenningen i samsvar med bestemmelsene om det i instruksen. Noen endring i dette forhold, at jord i almenningene skulle kunne bygsles ut, eller selges, og nyrydding og bureising fremmes, har så vidt jeg kan se ikke vært tilsiktet med almenningsloven av 1857. Hovedformålet med loven har som forarbeidene klart viser, vært å sikre en forsvarlig skjøtsel av almenningsskogene, som tidligere hadde vært sørgelig mishandlet. Noen direkte bestemmelser om bygsel og salg av almenningsjord gir loven ikke. Etter almenningslovens §1 fikk almenningen en «fellesbestyrelse» og nye bruksregler. Den tidligere «inspeksjon» og instruks synes da straks å ha falt bort. De nye «Regler for Almindingens Brug og Afbenyttelse» inneholdt intet om bygsel eller salg. Fellesbestyrelsen har imidlertid vært ansett for berettiget til å slutte festekontrakter. Det går frem av forhandlingsboken at fellesbestyrelsen fra 1861 stadig har festet bort plasser i almenningen. Side:216 Fellesbestyrelsen besto for øvrig av bare almenningseiere, og det måtte i Skjåk være nærliggende at den skulle ha tilsvarende funksjoner som den tidligere «inspeksjon». Etter almenningslovens ordning var de bruksberettigede ikke representert i styret, til tross for at det også skulle vareta disses interesser. Man har neppe sett almenningsstyret som organ for strengt privatøkonomiske interesser. Styret skulle bestå av de eiere i almenningen som satt i formannskapet. Hvis dette var færre enn 3, skulle tallet suppleres ved særskilt valg. Hverken stemmerett eller valgbarbet var satt i forhold til omfanget av eierinteressen. Noen endring i styrets kompetanse antar jeg ikke inntrådte da skogloven av 1863 ga bestemmelse om at det skulle gis nye bruksregler med et nærmere angitt minimumsinnhold, som også de bruksberettigede ble gitt innflytelse på. Også da denne lov ble vedtatt, var det skogskjøtselen man først og fremst tenkte på, ikke bygsling og salg av jord. For øvrig ble det i odelstingsproposisjonen uttalt at tallet av dem som var bruksberettigede uten å være eiere, var meget innskrenket, og at man derfor fant det lite betenkelig å sidestille de blott bruksberettigede med eierne når det gjaldt bestyrelsen. Forholdet mellom eiere og bruksberettigede har senere endret seg. Men i en bygdealmenning vil alltid eierne være i flertall, jfr. skoglovens §25. De bruksregler for Skjåk bygdealmenning som er blitt vedtatt i samsvar med skoglovens §26 inneholder ingen direkte hjemmel for styret til å feste bort og selge almenningsjord. Men §5 pkt. 17 inneholder en generell bemyndigelse for styret til å opptre på almenningens vegne. §14 inneholder også regler om «Fondet for solgte bruk», og om anvendelsen av renter av det når fondet har nådd kr. 100 000 - noe som forutsetter adgang til salg. Noe annet organ enn almenningsstyret har Skjåk bygdealmenning senere ikke hatt som kunne forestå salg eller bygsel. Det er heller ikke opplyst at noen annen bygdealmenning har hatt det. At slike disposisjoner ikke skulle kunne foretas som før, kan som nevnt ikke antas å ha vært tanken. Det ville vært helt upraktisk at eierne selv samtlige skulle medvirke ved bygsel og salg. I tilfelle måtte de ha hatt et styre. Dette ville i mangel av annen lovbestemmelse vært avhengig av enstemmig tilslutning fra eierne. Samtidig ville det måtte ha tilslutning til sine disposisjoner fra almenningsstyret som skulle vareta skogskjøtselen og driftsinteressene. En slik ordning ville vært helt upraktisk. Det synes klart at hverken almenningsloven, skogloven eller bruksreglene har regnet med muligheten av en ordning med noe annet organ til å forestå interessene i bygdealmenninger enn almenningsstyret. Det har man åpenbart heller ikke regnet med da det i 1897 ble gitt lov om almenningsvalg. Etter den skulle almenningsstyret velges av og blant de eiendomsberettigede og de bruksberettigede, med lik stemme for alle uansett omfanget av rettigheter. Man har åpenbart ikke regnet med noen slik motsetning mellom eier- og brukerinteressene at ikke det felles styre skulle kunne Side:217 representere almenningen alene. Man har heller ikke funnet det naturlig å gradere stemmeretten etter omfanget av eier- eller bruksinteresse. Tilsvarende gjelder den nåværende lov av 10. juli 1936 om valg av styre i bygde- og statsalmenninger. Den hadde særlig til formål å gi adgang til forholdstallsvalg. Dette er i forarbeidene begrunnet med at de bruksberettigedes tall er steget sterkt, og at selv om deres interesser faller sammen, må man regne med at det vil kunne være helt forskjellige synsmåter. Avvikende interesser hos eiere og bruksberettigede synes ikke å ha vært særlig i tankene. Men at man ikke har regnet med noe annet organ for almenningsinteressene er ganske klart. Det følger av dette at jeg mener at man ikke som det er påstått kan trekke noen bindende slutninger fra at bygdealmenningen her i sin tid er ervervet fra staten, og at det i statsalmenninger er staten som i egenskap av eier kan feste bort og selge almenningsjord. For statsalmenningene har man hatt et effektivt organ til å opptre særskilt for eierinteressen. Det har man ikke hatt tilsvarende i bygdealmenningene. Faktisk er det her blitt brakt i stand en annen ordning, selv om man må erkjenne at det ikke er kommet så tydelig til uttrykk i almenningsloven som ønskelig. Begrensningen i styrets rett til å selge og feste bort jord i en bygdealmenning, antar jeg, som lagmannsretten, må søkes i at det så vel etter almenningsloven som etter skogloven er styrets oppgave å forvalte almenningen på beste måte. Som lagmannsretten antar jeg at det i dette må ligge en adgang til i rimelig grad å disponere også ut fra sosiale hensyn, selv om det er almenningens interesser styret i første rekke skal vareta. Det vil være i samsvar med den rolle almenningene har spilt i bygdenes økonomi gjennom tidene. At det etter almenningsloven av 1857 var de eiere som var formannskapsmedlemmer som skulle danne styre, tyder også på at man har sett på almenningsforvaltningen som en samfunnsoppgave i nær tilknytning til kommunen. Jeg antar at man ikke kan anføre salget av Grotliområdet som bevis for at salg av almenningsgrunn ikke skulle kunne foretas av styret. Her gjaldt det salg av meget betydelige områder, noe som lå langt utenfor rammen av vanlig forvaltning. Den omstendighet at man har vært i tvil om hvilken kompetanse styret hadde, og at dette er kommet til uttrykk ved at styret har spurt seg for i departementet, og siden 1914 i salgskondisjonene forbeholdt seg ansvarsfrihet i tilfelle salg skulle bli omstøtt, får etter min oppfatning ingen betydning, idet jeg mener det følger av den ordning loven har brakt i stand at styret er det organ som har rett til å forestå salg og bygsel av almenningsgrunn. I likhet med lagmannsretten finner jeg sterk støtte for dette syn i at det faktisk har vært foretatt et stort antall av salg og bygsler av almenningsstyret i Skjåk, i alt visstnok ca. 340, og at tilsvarende er skjedd i andre bygdealmenninger. Salgene har vært godkjent av Landbruksdepartementet. Finansdepartementet har siden 1920-årene samtykket i skyldsetning av frasolgt almenningsjord og overdragelsene er blitt tinglyst. Side:218 Under disse forhold finner jeg ikke å kunne legge avgjørende vekt på at det i dom i [[Rt-1917-225]] fra to voterende er falt uttalelser i retning av at salg av almenningsgrunn skulle være utelukket. Praksis har i alle år vært annerledes. Flertallet bygger også sin avgjørelse på et annet grunnlag. Dommen i [[Rt-1919-497]], som trekker en noe snever grense for et almenningsstyres adgang til å anbringe almenningens midler, er avsagt under sterk dissens, og gjelder et helt annet forhold. Når det gjelder salget til Titus Fallingen, slutter jeg meg helt til lagmannsrettens vurdering. Etter min oppfatning ligger dette salg klart innenfor grensene av det som kan betegnes som en forsvarlig forvaltning, og det er ikke kommet frem noe som skulle vise at styret ikke har utøvet et saklig skjønn. At en del eiere har et annet syn og er imot dette og lignende salg, kan ikke da være til hinder for at styret gjennomfører salget. I likhet med lagmannsretten finner jeg at saksomkostningene bør oppheves. Saken er av prinsipiell betydning, og begge parter har hatt interesse av å få de foreliggende rettsspørsmål løst. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bendiksby, Gaarder og Bahr: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Lund med domsmenn Ola O. Sveen og Sverre J. Botheim): - - - Saksøkerne nedla slik påstand: «1. Skjåk almenningsstyres beslutning i møte av 12. mai 1958 om å selge et areal på tilsammen ca. 17 mål av almenningens jord til Titus Fallingen kjennes ugyldig og den av 1. september 1958 opprettede kontrakt mellom Titus Fallingen og Skjåk almenningsstyre kjennes uforbindende for almenningen. 2. a. Skjåk almenningsstyre kjennes uberettiget til å avhende eller feste bort jord tilhørende Skjåk bygdealmenning. b. (Subsidiært til pkt. a). Skjåk almenningsstyre kjennes uberettiget til å avhende eller feste bort jord tilhørende Skjåk bygdealmenning unntatt disposisjoner som går ut på grensereguleringer, makeskifte eller andre slike disposisjoner som er utslag av rimelig forvaltningsmyndighet. - - -» Skjåk almenning er en bygdealmenning som eies av eierne av 198 gårder i Skjåk og 2 gårder i Lom. Almenningen er en tidligere statsalmenning som ved kongeskjøte av 25. februar 1727 ble solgt til en privatmann. Etter at almenningen deretter noen ganger hadde skiftet eier, Side:219 overdro den siste private eier, Bernt Anker ved skjøte av 22. januar 1798 sin eiendomsrett til almenningen til de gårdbrukere i Skjåk som hadde matriktulert jord og en gårdbruker i Lom. Almenningen er matrikulert andelsvis sammen med de eiendomsberettigede gårder, overensstemmende med §28 og §34 i matrikkelloven av 1818. Den omfatter høyfjellet og betydelige skogstrekninger, hvorav 70-80 tusen mål er produktiv barskog. Foruten de 200 almenningseiere er det for tiden 187 gårdbrukere som er bruksberettiget i almenningen. Eiernes andeler regnes i huder, i alt 236 huder. De 101 saksøkere representerer de fleste av de større andelshavere og tilsammen 187 av 236 huder. For almenningen er det overensstemmende med lov av 12. oktober 1857, jfr. lov av 10. juli 1936 nr. 4, valgt almenningsstyre bestående av 7 medlemmer. Almenningsstyret har i en rekke tilfelle foretatt salg eller bortfesting av jord tilhørende almenningen. I møte den 12. mai 1958 besluttet almenningsstyret med 4 mot 3 stemmer å selge til saksøkte nr. 2, Titus Fallingen, 2 jordstykker av almenningens jord på tilsammen vel 18 dekar, og 1. september 1958 underskrev almenningsstyret ved formannen og Titus Fallingen en kjøpekontrakt (salgskondisjoner) vedrørende salget av jordstykkene. Forut for beslutningen om salg var det søkt om ekspropriasjonstillatelse, og ekspropriasjonssøknad til fordel for Titus Fallingen var anbefalt av jordstyret, herredsstyret og skogrådet. I skriv av 4. juli 1958 uttaler Direktoratet for statens skoger at det ikke finner grunn til å gjøre noen innvending mot almenningsstyrets beslutning i møte 12. mai 1958 om salget til Titus Fallingen. Almenningsstyrets beslutning av 12. mai 1958 om salg til saksøkte nr. 2 ble vedtatt med 4 mot 3 stemmer, idet de saksøkte nr. 3 til 6 stemte for beslutningen, mens de 3 andre medlemmer av almenningsstyret stemte for en uttalelse om at almenningsstyret ikke hadde mandat til å selge almenningsgrunn, og at det måtte antas at det var eierne av almenningen som hadde mandat til å foreta salg. - - - Rettens flertall, formannen og domsmann Sverre J. Botheim, er kommet til at saksøkerne må gis medhold i sin påstand pkt. 1 og 2, og vil anføre: Kjøperne av statsalmenning må med hensyn til eiendomsretten stå i samme stilling til de kjøpte almenninger som staten står til statsalmenningene. Flertallet antar det kan slåes fast som et festnet rettsforhold at staten er eier av statsalmenningene. At det er en eiendomsrett av en særlig karakter på grunn av den særegne og store begrensning de bruksberettigedes rettigheter medfører, er på det rene, men dette kan ikke frata eiendomsretten dens karakter av å være en virkelig eiendomsrett. De eiendomsberettigede i Skjåk bygdealmenning må etter dette ha en virkelig eiendomsrett til almenningen, og det skulle da være en nødvendig følge av dette at et almenningsstyre, valgt av de bruksberettigede, - både de som har bruksrett og de som også har eiendomsrett - ikke kan ha kompetanse til å selge eller feste bort noe av almenningens grunn. Flertallet finner det også klart at de lovbestemmelser som handler om almenningsstyrets myndighetsområde og oppgaver - §1 i almenningsloven av 1857 og §26 ff. i skogloven av 1863, jfr. bruksreglene for almenningen - ikke inneholder noe som kan tolkes som bemyndigelse for almenningsstyret til salg eller bortfeste av grunn. Flertallet er enig med Side:220 saksøkerne i at §1 i loven av 1857 bare gir styret en administrativ forstmessig og forretningsmessig ledelse av almenningen. I bruksreglenes §4 pkt. 17 kan det, når den sammenholdes med de andre bestemmelser i paragrafen, ikke innfortolkes bemyndigelse for styret til å selge eller bortfeste grunn. §14 inneholder bestemmelser om «Fondet for solgte bruk» og forutsetter altså at bruk tilhørende almenningen kan bli solgt, men det kan jo være tenkt på bruk som ble solgt med eiernes uttrykkelige eller stilltiende samtykke. Fondet ble forøvrig opprettet da noen bruk, som var bortfestet allerede før 1798 av den tidligere eier, Bernt Anker, ble solgt til festerne - salg som alle var enige i. §10 begrenser åpenbart de eiendoms- og bruksberettigedes rett til å sette opp hytter i almenningen, men forutsetter ikke at styret har rett til å feste bort hyttetomter til andre. Både i bygdealmenning og statsalmenning er almenningsstyrets vesentlige funksjon etter loven av 1857 (§1 og §6) å ordne utøvelsen av de felles bruksrettigheter. Det kan ikke antas at styrets stilling med hensyn til salg av jord er vesentlig forskjellig vis å vis eieren i statsalmenning og eieren av bygdealmenning. Det skulle vel ikke være tvil om at styret i statsalmenning mangler kompetanse til salg av grunn mot eierens - statens - vilje, og det samme skulle da gjelde styret i en bygdealmenning vis å vis eierne. Saksøkerne har hevdet at den juridiske teori og rettspraksis også taler imot at et almenningsstyre skulle ha kompetanse til salg og bortfeste. Det er vist til K. Meinich-Olsen: Norsk Almenningsrett side 121, hvor det klart uttales at almenningsstyret ikke kan ha noen myndighet til å avhende almenningen eller noen del av den. Det vises til professor Gjelsviks votum i dom i [[Rt-1917-225]], der det klart uttales at et almenningsstyre mangler kompetanse til å avhende noe av en bygdealmenning. Flertallet antar at det som her er uttalt er gjeldende rett. De saksøktes prosessfullmektig har også nevnt advokat Schieflos teorier om Norsk almenningsrett, uten å påvise noen uttalelse fra Schieflo om det det her gjelder - almenningsstyrets kompetanse til å selge noe av almenningens grunn. Det fremgår allerede av det flertallet har sagt foran om sitt syn på eiendomsretten til almenningen at det ikke slutter seg til Schieflos teorier. Flertallet finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse teorier, men vil bare i denne forbindelse nevne hva advokat Solnørdal (O. Solnørdal: Rettleiding i Almenningsloven) sier om spørsmålet. Solnørdal uttaler seg om almenningsstyrets kompetanse ut fra det syn som han og (senere) Schieflo har hevdet, at det er bygdelaget og ikke staten - eventuelt de staten har solgt til - som eier almenningene. Det statens og kjøpernes rett går ut på er ikke en virkelig eiendomsrett, men en rett til overskuddet av almenningen. Han anser eieren, bygdelaget, som en juridisk person som handler gjennom almenningsstyret og dette gir almenningsstyret en utstrakt kompetanse, men også Solnørdal sier uttrykkelig (side 234) at almenningsstyret ikke har rett til å selge rydninger eller tomter i almenningen. De saksøkte har lagt sterk vekt på at det i lang tid har vært solgt og festet bort grunn av almenningen, og disse disposisjoner har almenningsstyret foretatt uten at eierne før nå i det foreliggende tilfelle har forsøkt å gripe inn. Flertallet finner det klart at den omstendighet at de eiendomsberettigede ikke før har grepet inn, ikke kan endre det som foran Side:221 er anført om styrets kompetanse. En såpass langvarig passivitet fra eiernes side er på mange måter forklarlig - det at det er så mange eiere gjør det naturligvis vanskelig for dem å samles om en ens opptreden, i mange av salgene kan alle eller mange ha vært enige eller de har ikke funnet at situasjonen foreløpig var slik at deres interesser var tilstrekkelig truet. En slik passivitet kan ikke medføre noe tap av eiernes rett til å gripe inn både når situasjonen blir slik at deres interesser er påtagelig truet, eller når det er kommet så langt at de synes tiden er inne til å gripe inn for å unngå trusel mot sine interesser i tiden fremover. Selv om det fra eierhold ikke tidligere er anlagt sak for å få spørsmålet rettslig avgjort, er det også helt på det rene at styrets kompetanse til salg har vært bestridt alt fra 20-årene av, og de senere styrer har vært klar over at det har vært manges oppfatning at styret ikke hadde kompetanse til å selge almenningsgrunn og de har til en viss grad vært forberedt på at en rettssak ville komme, jfr. også dissensen ved beslutningen 12. mai 1958. Det har av partene under sakens behandling fra den ene side vært anført at almenningsstyrets salg av grunn har skadet almenningen, og at det salget som saken gjelder, salget til saksøkte Titus Fallingen, var i strid med almenningens interesse. Fra den annen side har det vært anført at almenningens interesse ikke var skadet ved salgene, at disse i det lange løp var til beste både for den enkelte, for bygden og for almenningen, og at salget som saken gjelder var omhyggelig overveiet og på lang sikt til beste ikke bare for Titus Fallingen, men også for bygden og almenningen. Det har særlig vært beitingens skadevirkninger for skogen som har bekymret saksøkerne, mens de saksøkte har hevdet at også de har arbeidet for og har oppnådd å minske skadevirkningen. Flertallet finner det ikke nødvendig å komme nærmere inn på dette, og på hvem av partene som går inn for den riktigste måte å disponere almenningen på, idet flertallet finner at tvisten må avgjøres slik som foran anført og på grunnlag som der nevnt, og ikke ut fra vurderingen om hva som er det beste for almenningen, bygden og den enkelte. Det er fra de saksøkte også anført at en avgjørelse som går dem imot, vil stanse utviklingen i bygden ved å umuliggjøre eller i høy grad å vanskeliggjøre adgangen til å skaffe seg bureisingsjord eller tilleggsjord. Det vil jo bli meget vanskelig å få kjøpt seg jord av almenningen når de eiendomsberettigede - alle eller noen av dem - kan sette seg imot salg og derved forhindre det. Flertallet antar ikke det er grunn til å tro at eierne vil nekte salg hvor gode grunner taler for det, men antar for øvrig at situasjonen vil bli den samme overfor almenningen som overfor en privatmann som eier store grunnarealer - hvis man ikke vil selge må en ty til ekspropriasjon. Rettens flertall kommer etter det anførte til at saksøkerens påstand pkt. 1 og 2 må tas til følge. Retten antar at salg og bortfeste må stå i samme stilling. Retten til bortbygsling har jo også alltid ubestridt tilligget almenningseieren. Saksøkerne har under pkt. 2 nedlagt en prinsipal og en subsidiær påstand. Den subsidiære påstand er ikke så vidtgående, idet det er tatt med visse unntak fra hovedregelen. I realiteten vil det være av liten betydning enten retten tar den prinsipale eller den subsidiære påstand til følge. Den siste er åpenbart formet etter professor Gjelsviks votum i den før nevnte høyesterettsdom av 1917, idet professor Side:222 Gjelsvik her ikke vil ta standpunkt til om det må gjøres et slikt unntak eller ikke. Flertallet antar at professor Gjelsvik hadde gode grunner for å reservere seg som han gjorde, og at rimelighet og praktiske hensyn taler for at almenningsstyrets kompetanse ikke begrenses slik at det ikke kan foreta grensereguleringer, makeskifte eller andre slike disposisjoner i rimelig utstrekning. Flertallet finner derfor at det ikke bør gå lenger enn professor Gjelsvik når han i sitt votum uttaler hva han mener er gjeldende rett og finner derfor å måtte ta den subsidiære påstand under pkt. 2 (pkt. 2 b) til følge. Rettens mindretall, domsmann Ola O. Sveen, kommer til et annet resultat enn flertallet, og stemmer for at de saksøkte frifinnes for så vidt angår påståndens pkt. 1 og 2. Han viser særlig til det som foran er tatt inn av de saksøktes begrunnelse for sin påstand. Han legger ellers særlig vekt på den langvarige praksis med hensyn til almenningsstyrets salg og bortfeste av grunn, og mener det på dette område har dannet seg en sedvane som går helt tilbake til tiden da almenningen ble kjøpt i 1798. Han mener dette stemmer med rettsoppfatningen i bygden - også blant folk som er eiendomsberettiget i almenningen - og viser til forklaringene fra eldre erfarne folk i bygden, særlig vil han nevne forklaring fra 1. vitne Mathias Bruheim og 4. vitne Torstein Steinbakke, henholdsvis 78 og 77 år gamle, og fra saksøkte Hans Teigum. - - - Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde og lagdommerne Arne Jahren og Paul H. Vindhol med domsmenn Erik Wedum, Aksel Blekastad, Tor Løvmo og Olav Steinfinsbø): - - - I tilslutning til herredsrettens fremstilling av de faktiske forhold skal lagmannsretten nevne: Titus Fallingen, som er født xx.xx.1905, begynte å arbeide for almenningen da han var 16 år og har senere arbeidet som skogsarbeider, tømmerkjører og tømmerfløter for almenningen inntil for ca. 10 år siden. I 1929 fikk han kjøpt 30,7 da. av almenningen til nydyrking. I 1930 fikk han kjøpt 2,8 da. og i 1939 ytterligere 10,4 da. tilleggsjord. Av fremlagt referat fra Skjåk almenningsstyres møtebok for tiden 1920-1956 fremgår at det den 15. april 1938 og den 15. september 1938 ble vedtatt å selge 6 à 7 da. tilleggsjord til Titus Fallingen. Det ble under ankeforhandlingen opplyst at dette eller disse salg (det er uklart om det var samme areal det dreiet seg om) ikke er blitt gjennomført. Grunnen hertil er ikke opplyst. Da han i 1957 søkte om tillatelse til i henhold til jordloven av 18. mars 1955 §20 å ekspropriere et areal til byggetomt for uthus og våningshus samt til utvidelse av bruket, var således situasjonen den at han tidligere hadde kjøpt i alt ca. 43 da. av almenningen, et areal som han i alt vesentlig hadde dyrket opp. Som nevnt av herredsretten ble søknaden anbefalt av jordstyret, herredsstyret og skogrådet. Ekspropriasjonsspørsmålet falt imidlertid bort da almenningsstyret traff sin beslutning 12. mai 1958 om salg. Det må ansees på det rene at det ikke var skikket byggegrunn til de nødvendige hus på eiendommen. Fallingen hadde påbegynt utgravning av ny uthustomt; men det viste seg at jorden var så vannsyk at han måtte oppgi det. Den eneste mulighet var å plasere husene utenfor eiendommen, som i sin helhet er omgitt av almenningen. Side:223 Av en rapport om befaring i Skjåk bygdealmenning 1959 fremgår at almenningen bl.a. omfatter: Bruksskog 65 279 da. Skrapskogmark 1 093 da. Vernskog 22 685 da. Løvregionen 11 317 da. 100 374 da. Til belysning av hvilken størrelsesorden driften av denne almenning har nevnes at det fremlagte regnskap for 1960 viser produksjonsinntekter på kr. 3 626 045,59 og produksjonsutgifter kr. 3 180 989,19. Overskuddet utgjorde kr. 291 991,06. Styrets vedtak til bruk av overskuddet var: 1. Avsatt til beitefondet kr. 90 000,- 2. » » kulturarbeidsfondet » 20 000,- 3. » » byggefondet » 32 873,46 4. » » gaver » 3 000,- 5. » » utdeling på eiendomsretten kr. 600 pr. bud » 140 160,- 6. » » driftsfondet » 5 957,60 kr. 291 991,06 Lagmannsrettens flertall, lagmann Lunde, lagdommer Jahren og domsmennene Erik Wedum, Tor Løvmo og Olav Steinfinsbø er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Det er ganske visst så at det primære formål med opprettelse av almenningsstyrer, slik som bestemt i loven av 12. oktober 1857 §1, var å stanse den hensynsløse mishandling som almenningsskogene var utsatt for og å bringe disse inn under forsvarlig skogskjøtsel. For så vidt kan man vel også si at den prinsipale oppgave for almenningsstyrene er å sørge for å bevare almenningens herligheter til beste både for de eiendomsberettigede og de bruksberettigede. De uttrykk som er brukt i lovens §1 angir dog ingen klar og streng begrensning av den myndighet almenningsstyret har fått, til «med bindende virkning for samtlige eiere og bruksberettigede å beslutte og iverksette forholdsregler vedkommende utøvelsen av de felles rettigheter.» Dette gir styret en vidtgående myndighet. Loven av 1857 §1 må sees i sammenheng med skogloven av 22. juni 1863 som i kap. 2 gir styret en utstrakt myndighet under departementets kontroll, se eksempelvis §26 og §31 samt §4 punkt 17 i de med hjemmel i §26 utferdigede bruksregler. Skoglovens §57 viser at i en bygdealmenning er styret i de der omhandlede forhold tillagt de beføyelser som i statsalmenning og privatalmenning tilligger eierne. Som eksempel på styrets myndighet nevnes også lov av 14. desember 1951 nr. 7 §16, særlig dens annet ledd. Almenningsstyret er også det eneste organ som kan opptre og handle på almenningens vegne. Dette gjør det nødvendig for almenningsstyret å besørge den alminnelige forvaltning av almenningen. Med den utvikling som har funnet sted, er dette blitt en oppgave av en helt annen karakter enn da loven av 1857 ble gitt. Som det fremgår av de talloppgaver som er gitt foran, er Skjåk bygdealmenning nå en storbedrift. Dette gjør det naturlig og etter flertallets oppfatning nødvendig og Side:224 berettiget ikke å trekke snevre grenser for den myndighet almenningsstyret må ha. På denne bakgrunn og ut fra nåtidens behov må bestemmelsene i §1 i loven av 1857 fortolkes. Det må også erindres at almenningsstyret er underlagt Landbruksdepartementets kontroll, likesom de eiendomsberettigede alltid vil være i flertall i en bygdealmenning (skoglovens §25) og således vil kunne øve en bestemmende innflytelse på almenningsstyrets sammensetning (l. 10. juli 1936 nr. 4 §1 og §3). De eiendomsberettigede har for øvrig ingen ubegrenset rådighet over almenningens overskudd. Kontantutbytte kan således ikke utbetales uten samtykke fra Landbruksdepartementet (skoglovens §26 j. og bruksreglenes §15). Når det gjelder det i saken omtvistede salg til Titus Fallingen vil flertallet presisere, hva der for øvrig fremgår av de foran gitte faktiske opplysninger, at salget gjaldt tilleggsjord - dels til hustomt, dels til utvidelse av det dyrkede areal - til en mann som hadde arbeidet for almenningen i ca. 30 år. Reelt sett kan salget etter flertallets oppfatning ikke kritiseres. Søknaden om ekspropriasjon var som allerede nevnt anbefalt av jordstyret, herredsstyret og skogrådet, og Direktoratet for statens skoger uttalte i skriv av 4. juli 1958 at det ikke fant grunn til å gjøre innvending mot beslutningen om salg. Etter den foretatte åstedsbefaring er flertallet ikke i tvil om at dette salg ikke kan sies å skade de eiendomsberettigede. Hvorvidt salget har tjent almenningens interesser, er et tvilsomt skjønnsspørsmål. Flertallet antar at salg av denne art vil kunne være av en viss interesse for almenningen på langt sikt, bl.a. ved å skaffe almenningen goodwill. I ethvert fall bør styret i likhet med ledelsen av andre storbedrifter ha en viss frihet i sin vurdering av hvilke disposisjoner bør treffes. Etter det som er anført er flertallet kommet til det resultat, at styret ikke er så sterkt bundet i sin forvaltningsmyndighet at det var avskåret fra å treffe beslutning om salg til Titus Fallingen. Påstanden om at dette salg kjennes ugyldig, tas således ikke til følge. Det fremgår av foranstående at flertallet ikke bygger sin avgjørelse på noen sedvanerettsdannelse eller på passivitet, selv om almenningsstyret gjennom en årrekke har foretatt salg som ikke er blitt angrepet. Heller ikke anser flertallet det avgjørende for sitt standpunkt, at Finansdepartementet i 1920-årene og senere ga samtykke til fremme av skylddelingsforretninger i forbindelse med almenningsstyrets salg av arealer av almenningen, og at disse og overdragelsesdokumenter fra almenningsstyret ble tinglest. Men dette viser dog oppfatningen hos offentlige myndigheter. Flertallet vil også nevne at den finner støtte for en rommelig fortolkning av almenningslovens §1 i de betraktninger som er gjort gjeldende av professor Morgenstierne i hans dissenterende votum i dommen i [[Rt-1917-225]] og av det sterke mindretall i dommen [[Rt-1919-497]]. I og med at flertallet finner at almenningsstyret var berettiget til å foreta salget til Titus Fallingen, er det også avgjort at påstanden i motankens post a, hvoretter almenningsstyret skal kjennes uberettiget til å avhende eller feste bort jord tilhørende Skjåk bygdealmenning, ikke kan tas til følge. Det må etter flertallets oppfatning avgjøres i det enkelte tilfelle om et salg er av den art at det ligger innenfor den myndighet Side:225 almenningsstyret har. Generelle direktiver om hvor en slik grense skal trekkes, ligger det utenfor rettens oppgave å gi. Flertallet vil kun bemerke at grensen ikke kan trekkes så snevert at bare disposisjoner som går ut på grensereguleringer eller makeskifte (domsslutningens punkt 2) skal være tillatt. Salget til Fallingen går jo videre enn dette. Hvilke disposisjoner der er utslag av rimelig forvaltningsmyndighet (fremdeles domsslutningens punkt 2) kan ikke angis generelt og kan ikke uttales i en domsslutning. Punkt 2 i herredsrettens domsslutning kan således ikke stadfestes. Flertallet har vært i noen tvil om det riktige må være å avvise ankemotpartens påstand for så vidt angår dette punkt, men er blitt stående ved at frifinnelse er den rette konklusjon. Etter flertallets resultat har de ankende parter nr. 3-6, det vil si de 4 medlemmer av almenningsstyret som stemte for beslutningen av 12. mai 1958, ikke opptrådt rettsstridig. Det følger herav at de må frifinnes for ankemotpartens påstand i motanken punkt 2 b. De ankende parter blir etter dette å frifinne i alle punkter. Flertallet har funnet avgjørelsen meget tvilsom, hvorfor saksomkostninger ikke blir å tilkjenne hverken for herredsrett eller lagmannsrett, jfr. tl. §172 og §180, begge annet ledd. Lagdommer Vindhol og domsmann Blekastad er med hensyn til spørsmålet om almenningsstyrets kompetanse kommet til samme resultat som herredsrettens flertall og kan i det vesentlige tiltre dets begrunnelse. De skal imidlertid gjøre følgende tilleggsbemerkninger: Almenningsretten i subjektiv forstand (bruksretten) er den opprinnelige - og som det har vært uttrykt - den «best prioriterte» rett. På den annen side er det på det rene at allerede Harald Hårfagre «tilegnet seg all odelen», dvs. dekreterte statens eiendomsrett til all jord - herunder også almenningene, og denne eiendomsrett ble ikke oppgitt ved at bøndene senere fikk tilbake eiendomsretten til sine gårder. Det er unødvendig å gå nærmere inn på enkelthetene i utviklingen. Det er tilstrekkelig å fastslå at Kongens eller statens eiendomsrett - en rett som gikk ut på å kunne anvise rydningsplasser og å disponere det som ble tilbake etter at de almenningsberettigede hadde fått hva de fra gammel tid hadde krav på - ikke senere ble søkt bestridt, og det spiller for så vidt mindre rolle hvor meget eller hvor lite det etter dette faktisk ble igjen. De første almenningssalg ble, så vidt sees, foretatt i 1600-årene og fortsatte i økende utstrekning i 1700-årene. «Ved Salget af Almenningerne er» - sier Brandt: Tingsretten (2. utg. 1878 170) - «Kjøberen indtraadt i Statens Ret, og har saaledes erhvervet Retten til at bortfæste. Pladse, hugge til Salg i Skoven, disponere over Engsletterne m.v.; men Almuens Brugsret er ikke derved undergaaet nogensomhelst Forandring...». Almenningen i Skjåk, eller som den dengang ble kalt: Nordherredsmarken, Nordherreds Almenning eller Nordherredsmarkens Almenning, ble etter auksjon avholdt i 1726 tilskjøtet kjøpmann John Joachim Lonicer i Christiania i 1727. I 1731 overdro Lonicer Nordherredsmarken til Tosten Hjelle; men etter en innførselsforretning i 1743 ble Iver Eliesson og Claus Bendeche eiere. Innen 1748 hadde Eliesson også overtatt Bendeches part. I et fredlysningsdokument (datert 9. november 1748 og tinglyst 3. mars 1749) tilkjennega Eliesson at folk som måtte ha lyst til å rydde Side:226 i almenningen, kunne utse seg sted og «anmelde seg om bevillingsseddel». Eliesson og senere hans enke eiet Nordherredsmarken til i ethvert fall i 1781. Omkring denne tid ble kammerjunker Wilster eier ved kjøp eller arv, og på auksjon i Wilsters bo i 1785 kjøpte kammerherre Bernt Anker strekningen og fikk skjøte i 1789. Anker og hans forgjengere bortfestet etter det opplyste rydningsplasser i almenningen, jfr. Tank: Skyldsætning av almenninger, side 96. Hos Tank gjengis at «der udi denne almenning, fra den tid samme kom udi partikulære folks eie, skal være optagen og opryddet... 8 nye smaa gaarde og 4 rydningspladse...». Disse rydningsplasser, som under nærværende sak med en felles betegnelse er kalt «Anker-brukene», ble solgt i årene 1913-1917, se nedenfor. Ifølge dommer avsagt av sorenskriveren i Nordre Gudbrandsdalen den 10. oktober 1877 og Christiania Stiftsoverret den 10. januar 1881 solgte Anker Nordherredsmarken almenning til prokurator Wiborg, som eiet søndre Andvord i Lom. Skjåkværingene innledet så forhandlinger med ham, og resultatet ble at almenningen ble overdradd til eierne av de almenningsberettigede gårder i Skjåk, dog slik at også eieren av Andvord skulle være medeiendomsberettiget og bruksberettiget. Skjøtet ble utferdiget av Anker direkte til de nye eiere. Det tør være lite tvilsomt at disse skulle ha de samme beføyelser som de tidligere eiere. Almenningens utstrekning, dvs. spørsmålet om hva som ble solgt i 1726/1727, og eiendomsretten til den grunn m.v. som i 1860-årene var tillagt Grotli fjellstue, er behandlet i 2 dommer av Høyfjellskommisjonen den 10. mai 1922. Disse dommer foreligger i særtrykk, og side 17 heter det under avsnittet «Almenningen i bygdens eie»: «- - - I hvilke former de nuværende eiere i den eldste tid forvaltet almenningen er ikke opplyst - i 1800 sees to gårdbrukere å opptre på almuens vegne ved bortskjøtning av en plass (dok. no. 27 2). I 1834 blev nogen regler for almenningens bruk vedtatt (dok. no. 7 12). I 1835 blev almenningen fredlyst for uberettiget hugst, kullbrenning og neverflekning (dok. no. 151). I 1845 inngikk eierne en forening om instruks for forvaltning, bestyrelse og benyttelse av «den av os tilhørende sameieskov og sameiemark Nordherredsmarken kaldet», hvori er inntatt bestemmelse om skogens bruk og bortfestning av plasser (dok. no. 27 4-7)...» Det er imidlertid tilstrekkelig her å si at det hverken i sin alminnelighet eller spesielt for Skjåkalmenningen foreligger opplysninger som tyder på at det forut for loven av 12. oktober 1857 var noen forskjell i kompetansen med hensyn til utøvelsen av eierbeføyelsene ettersom det dreiet seg om statsalmenninger eller almenninger med færre eller flere eiere. Spørsmålet er så om loven av 1857 - eller senere lover - har innført noen endring i dette forhold. Før vi går over til dette spørsmål, skal forutskikkes den bemerkning at det er forarbeidene til loven av 1857 og skogloven av 22. juni 1863 kap. 2 (§25) som har innført betegnelsen bygdealmenning (og privatalmenning) i vårt lovsprog. Tidligere bruktes betegnelsen i noe forskjellig betydning, jfr. Tank: «Om betydningen av ordet Bygdealmenning», og den betydning det senere har fått, er rent positiv-rettslig. I Ot.prp. nr. 49/1857, som ligger til grunn for loven av 1857, heter det side 6 første spalte: «Det foreløbig for Kortheds Skyld benyttede Udtryk Side:227 «Bygdealminding» betegner i sig selv ikke tydelig nok sin gjenstand, men snarere endog leder Tanken udelukkende hen paa Almindinger, der eies av en heel Bygd, og derfor ikke, ialfald uden en nærmere Forklaring i Loven selv, egner sig til at optages i denne. Som bemærket er det ogsaa kun ved en vilkaarlig opstillet Distinction, at de nævnte Almindinger adskilles fra andre, der eies af et større eller mindre Antal Private...». Det kan også nevnes at etter departementets lovutkast (proposisjonen) ble «bygdealmenning» definert som almenningsskog som eiedes av minst 3/4 av de bruksberettigede, mens kriteriet etter loven ble at skogen eiedes av minst halvparten av de bruksberettigede. Det fremgår etter vår mening med all ønskelig tydelighet, så vel av lovens uttrykk («Lov, indeholdende Bestemmelser om Almindingsskove»), som av lovteksten (f. eks. §1, hvor det tales om almenningsskog, som eies av minst halvparten av de hugst berettigede) og Ot.prp. nr. 49/1857 (som f. eks. side 1 taler om «hvad der maatte være at gjøre for at fremme en mere økonomisk Omgangsmande ved Landets Almindingsskove», se også side 1 til 2 og side 5), at formålet med loven utelukkende var å etablere organer og få fastsatt regler til oppnåelse av en forsvarlig skogskjøtsel, idet - som det heter - «faa Skove befinder sig i en saa slet Tilstand og ere udsatte for en saa voldsom og hensynsløs Mishandling, som netop de». (Se også Ot.prp. nr. 1/1863 som ligger til grunn for skogloven, side 19-20). Det kan også bemerkes at den «Fællesbestyrelse» som ifølge loven av 1857 §1 skulle dannes, med den unntagelse som er nevnt nedenfor, ikke skulle ha representanter for dem som bare var bruksberettigede, jfr. lovens §2. I proposisjonen heter det (side 4, første spalte) herom: «De alene Brugsberettigede - til hvilken Klasse de Medlemmer af Formandskabet, der ikke ere Medeiere, i Regelen ville høre, antages nemlig ikke at burde gjøres deelagtige i Almindingens Bestyrelse. De ville stundom repræsentere andre Interesser end deres, der tillige ere eiere af Almindingen. Derhos bør, som nedenfor skal omhandles, de blot Brugsberettigede formeentlig ikke paalægges Bidrag til de Udgifter, Forvaltningen maatte paakræve, og det vilde naturligviis ikke være i sin Orden, at de som Medlemmer af Bestyrelsen skulde have Stemme ved Udligningen af Byrder paa Andre, hvoraf de selv vilde have Fordeel. Misforholdet ved at erkjende de blot Brugsberettigede som competente Medlemmer af Bestyrelsen vil træde iøinefaldende frem naar man tænker sig et Formandskab sammensat saaledes, at Pluraliteten dannedes af Folk, der ikke vare Eiere af Almindingen, i hvilket Tilfælde den afgjørende Stemme i dennes Anliggender vilde ligge hos Folk, hvis Interesser undertiden kan staae i Strid med Eiernes.» Når departementet fant at de som bare var bruksberettiget ikke burde bidra til utgiftene, var begrunnelsen (proposisjonen side 5 annen spalte) at de «dog ikke vilde erholde nogen Andeel i det Udbytte, som Skoven i sin Tid maatte kunne afgive, efterat der er skeet de bestaaende Servitutrettigheders Fyldest, ligesom de, naar Skoven paa Grund af Mishandling ikke længer, hvis den skal bevares for Fremtiden, taaler at afgive de Qvanta, som tidligere ere medgaaede til Gaardsbrug, antagelig vilde komme til at maatte finde sig i en forholdsmæssig Begrænsning i deres Adgang til saadan Forsyning fra samme.» Side:228 I motsetning til departementets lovutkast ble det imidlertid i loven (§3) inntatt bestemmelse om at utgifter også kunne utlignes på de bruksberettigede eller tilveiebringes ved en avgift på avvirket, og i disse tilfelle skulle de bruksberettigede «i Henseende til Bestyrelsen (ha) de samme Rettigheder og Forpliktelser, som Eierne ifølge §2». Ordet «Fællesbestyrelse» innebar etter loven av 1857 altså ikke en bestyrelse med representanter fra begge grupper, men bare betegnelsen for en lovbestemt representasjon til fremme av lovens (begrensede) formål som kunne ivareta de to gruppers felles interesser, «uden at hindres af dens Enkeltes Uvillighed til at følge med», se Ot.prp. nr. 1/1863 19, annen spalte. Skogloven av 22. juni 1863 ga i 2. kap. en del utfyllende og avendrende bestemmelser og opphevet §3, §4, §5 loven av 1857, idet den bl.a. i §31 bestemte at utgiftene skulle bæres av samtlige bruksberettigede selv om de ikke var eiere, og i §32 likestillet de bruksberettigede med eierne med hensyn til bestyrelsen. Noen utvidelse av bestyrelsens kompetanse - i andre henseender enn til fremme av det formål som skogloven på samme måte som loven av 1857 forfulgte - kan imidlertid ikke utledes av endringene, se Ot.prp. 1/1863 21-22. Ser man så på hvorledes det faktisk ble forholdt i tiden etter lovene av 1857 og 1863, finner man for Skjåkalmenningens vedkommende at det ikke var almenningsstyret, men 154 eiendomsberettigede gårdbrukere som i 1867 utstedte et overdragelsesdokument til det offentlige på en større strekning ved Grotli. Det kan allerede her nevnes at da det i 1916/17 ble innledet sak om almenningens grenser (nemlig om salget i 1726/1727 også omfattet det innen Skjåks grenser liggende høyfjell og skogbare fjellstrekninger), opptrådte almenningsstyret «på vegne av almenningens eiere efter bemyndigelse fra disse», se Høyfjellskommisjonens dommer side 2 og 4. I den samtidig verserende sak om den grunn som tillå Grotli fjellstue, sees almenningsstyret bl.a. å ha anført at «det jo erkjennes fra Statens side, at alt som går inn under skogen er privat eiendom og almenningseierne tilhørende», Høyfjellskommisjonens dommer side 39. Videre kan nevnes at staten også i denne sak prinsipalt gjorde gjeldende at de omprosederte strekninger ikke var innbefattet i salget i 1726/1727, og at overdragelsesdokumentet derfor bare var å anse som en oppgivelse fra bruksberettigedes side. Det heter deretter i Høyfjellskommisjonens gjengivelse av statens prosedyre (side 47): «Kontorsjef Krags skrivelse av 23. desember 1870 (dok. no. 53 no. 4) viser, at man fra veivesenets side gikk ut fra, at høifjellet etter almindelige rettsregler er statens eiendom. Denne oppfatning fikk dog ikke alltid i dokumentene og ellers et korrekt uttrykk, idet de bruksberettigede til dels omtales som eiere. Men (heter det videre) aldrig ser man bygdealmenningens styre betraktet som rette vedkommende undtagen forsåvidt angikk tømmer». Subsidiært påsto staten at dokumentene inneholdt eiendomsoverdragelser. Av almenningsstyrets anførsler er av Høyfjellskommisjonen (side 49) bl.a. gjengitt følgende: «Innstevnte kan ikke anerkjenne Staten som eier til nogen av de omhandlede strekninger. Staten har ikke handlet med rette eier, som er bygdealmenningen, og har følgelig ingen beskyttet eiendomsrett. Samtlige almenningseiere må være med, ellers ingen eiendomsrett. Side:229 Stilltiende tilslutning fra de 44, hvis underskrift på dokumentet av 1867 mangler, benektes». Av Høyfjellskommisjonens bemerkninger skal siteres: «Ved bedømmelsen av disse disposisjoners nærmere innhold, må man ha for øie, at bygdealmenningens styre efter loven av 12. oktober 1857 og de i 1858 approberte regler alene hadde myndighet til å forvalte almenningsskogen, og at bygdealmenningen ikke hadde noget organ med myndighet til å treffe forføininger med hensyn til høifjellet. (side 52-53) ... At ikke alle medeiere i bygdealmenningen og spesielt ikke den eneste medeier utenfor bygden (Andvord i Lom) er med blandt underskriverne antas ikke å berettige til den slutning, at det alene er i egenskap av bruksberettigede de underskrivende opptrer. (Side 53) ... Denne (dvs. staten) har sannsynligvis ikke vært uoppmerksom på muligheten av at ikke alle vedkommende har undertegnet dokumentet, men har på den annen side hatt full grunn til å tro at overdragelsen har hatt alles tilslutning og iallfall senere er godkjent også av dem, hvis underskrift måtte mangle. (Side 54)...» Så vidt vi har oppfattet prosedyren, hadde almenningsstyret ikke innlatt seg på bortfeste eller salg av almenningsjord, før de såkalte «Anker-bruk» ble solgt i årene 1913-1917. (Det var i denne forbindelse «Fondet solgte bruk» ble opprettet). Foranledningen var - så vidt det fremgår av opplysninger under ankeforhandlingen - at det sittende almenningsstyret ville bringe de gamle festeforhold til opphør, og at dette avstedkom en reaksjon i motsatt retning - og valg av nytt styre. Det er mulig at det allerede på dette tidspunkt var oppstått en viss uklarhet og noen misforståelse med hensyn til almenningsstyrets karakter og kompetanse, jfr. nedenfor, men det er bemerkelsesverdig at det i de dengang utarbeidede «salgskondisjoner» - som senere har vært benyttet - ble medtatt følgende bestemmelser i pkt. 8: «Almenningsstyret overtar intet ansvar overfor kjøperen i det tilfelle at eiendomsberettigede i almenningen eller noen annen skulle oppnå å få disse kondisjoner omgjort eller annullert. I dette tilfelle trer kjøperen eller innehaveren av eiendommen i leieforhold til almenningen på en leietid av 99 år og erlegger en årlig leiesum svarende til 5 prosent av kjøpesummen.» Med utgangspunkt i salgene av «Anker-brukene», med departementets godkjennelse av nyskyldlegging, med overdragelsesdokumenters antagelse til tinglysing og etter de lovendringer som etterhånden hadde funnet sted, er det i noen grad forståelig at det har oppstått misforståelser med hensyn til almenningsstyrets kompetanse. Allerede ved lov nr. 7 av 3. august 1897 (foranlediget ved et forslag fra stortingsmann Hans Haga) ble det anordnet særskilt og felles valg av almenningsstyre, jfr. nå lov nr. 4 av 10. juli 1936. Videre ble det ved lov av 24. juni 1918 og 17. juni 1937 (nr. 9) foretatt endringer i skogloven (§26), endringer som på grunn av sin utforming var ytterligere egnet til å utviske forskjellen mellom de eiendomsberettigede og de kun bruksberettigede. (Loven av 1937 §4 synes endog å forutsette at almenningsstyret kan erverve eiendommer for «almenningen», uten at det kan sees drøftet vilkårene for at styret etter gjeldende bestemmelser kunne ha en slik kompetanse, om det Side:230 spiller noen rolle at almenningen er en «overskuddsalmenning» eller ikke, og hvem som i tilfelle er å anse som eier. Det er formentlig synspunktet «juridisk person» jfr. professor Morgenstiernes votum i høyesterettsdommen i [[Rt-1917-225]] flg., som for så vidt går igjen.) Etter vår oppfatning kan imidlertid hverken den senere lovgivning eller den praksis som mer eller mindre upåtalt har vært fulgt av Skjåk almenningsstyre fra 1920-årene av, tas til inntekt for en utvidelse av den kompetanse et almenningsstyre etter loven av 1857 har. Det har fra almenningsstyrets side under prosedyren vært fremholdt at et resultat overensstemmende med vår oppfatning vil medføre at jordsalg umuliggjøres, og at resultatet derfor vil være urimelig i sine virkninger. Nå er det imidlertid for det første så at det også eksisterer andre sameieforhold, hvor det er et stort antall eiere og hvor problemet for så vidt kan være det samme. Imidlertid vil det neppe by på uoverkommelige vanskeligheter å organisere eierne med beslutningsdyktige organer, slik det er gjort ved en rekke sammenslutninger ellers innen jord- og skogbruk. Det kan også nevnes at allerede lov nr. 7 av 3. august 1897 påbød at det skulle istandbringes manntall over de stemmeberettigede, jfr. nå lov nr. 4 av 10. juli 1936 §4, slik at man har full oversikt over hvem som hører til eiergruppen. Men om det skulle oppstå vanskeligheter, kan ekspropriasjonsveien benyttes, eventuelt med en tilføyelse om eierne i lov av 9. juli 1851, eller man kan gå veien gjennom tvungen organisering. (For et spesielt forhold har for øvrig loven - lov nr. 5 av 23. juli 1894 - etablert et beslutningsdyktig møte.) Det er også mulig - et spørsmål vi ikke behøver å ta standpunkt til - at almenningsstyret ved krav om ekspropriasjon av skog eller mark beliggende i skog vil kunne ansees kompetent til å representere eierne, idet det vil være «felles rettigheter» som berøres. For ordens skyld skal tilføyes at det ved lov nr. 1 av 6. juli 1905 (jfr. lov nr. 1 av 12. mars 1920) ble gjort en tilføyelse til §38 i lov av 20. august 1821. Hensikten var å myke opp de allerede gjeldende bestemmelser (N.L. 3-12-4, 7 og 8, frdn. av 29. april 1752 og skoglovens §55) om rydning i statsalmenninger, slik at rydningsmannen kunne få kjøpt plassen før den var oppdyrket og at det dessuten skulle kunne avhendes dyrket mark og skog samt byggetomter. Det rådet selvsagt ikke tvil om at det var staten - almenningseieren - som var rette vedkommende til å treffe avgjørelsen, men det heter i Ot.prp. nr. 29/1904-1905 2 1.-2. spalte: «Imidlertid vil administrasjonen ved afhændelse af udyrkede rydningspladse selvfølgelig have at tage ethvert rimeligt hensyn til bygdelagets almenningsret, saaledes at salg endog helt maa bortfalde, hvor afhændelsen vil kunne medføre utilbørligt afbræk i bygdelagets udøvelse af dets almenningsret og hvor derfor bygdelaget ikke behøver at finde seg i, at nogen strækning unddrages almenningen paa anden mande end gjennem rydning». Tilsvarende vil selvsagt også gjelde i bygdealmenningen; men noe forbud utover dette, som antydet av den ankende part under henvisning til Meinich-Olsen: Almenningsrett, side 211-212, kan neppe antas og det kan i ethvert fall ikke være tilstedelig å ta det der anførte til inntekt for at det skulle tilligge almenningsstyret de beføyelser som Kongen (staten) tidligere hadde. Side:231 Vi skal endelig tilføye at det etter vår oppfatning er så meget mindre grunn til å fravike de regler som for så vidt er gjeldende for statsalmenninger - og som også måtte gjelde for privatalmenninger - som situasjonen i Skjåk er den at det lett vil kunne tenkes at almenningen innen overskuelig fremtid vil gå over til å bli en privatalmenning, dette under forutsetning av at definisjonen i loven av 1857 og de dertil knyttede bestemmelser forblir uforandret. Vi stemmer etter det således anførte for at herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens post 1 og at ankemotpartens påstand under post 2 a) tas til følge, idet vi er enige med flertallet i at domstolene ikke kan gi almenningsstyret generelle direktiver. Til nærmere klargjøring av vårt standpunkt for så vidt bemerker vi at vi intet vil ha uttalt om almenningsstyrets kompetanse til å foreta makeskifte eller grenseregulering hvor dette naturlig måtte inngå som et ledd i skogskjøtselen. Noe ledd i forvaltning av almenningsskogen er salget til Fallingen etter vår oppfatning ikke, og det er heller ikke skjedd for å knytte ham eller hans familie til almenningen som skogsarbeidere. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
