Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Heiberg: Oslo skjønnskommisjon II avhjemlet 30. januar 1962 ekspropriasjonsskjønn for ervervelse av grunn til utvidelse av Trondheimsveien på strekningen Brobekkveien-Linderud. Ved skjønnet ble Norsk Brændselolje A/S som eier av g.nr. 88 b.nr. 222 tilkjent erstatning for grunn m.v. og for bygging for bensinstasjon i to forskjellige alternativer. Vedkommende et krav om erstatning for tap i næring - driftstap - traff skjønnskommisjonen særskilt avgjørelse med slutning: «Krav om erstatning for driftstap ved nedlegging av bensinstasjonen fra Norsk Brændselolje A/S som eier av g.nr. 88 b.nr. 222 og fra Jens Johansen som bestyrer og leietager av eiendommen tas ikke til følge.» Norsk Brændselolje A/S og Jens Johansen påanket skjønnet til Eidsivating lagmannsrett, som 20. desember 1962 avsa dom med domsslutning: «Oslo skjønnskommisjons skjønn av 3. januar 1962 stadfestes i den utstrekning det er påanket. I erstatning for saksomkostninger ved lagmannsrett betaler Norsk Brændselolje A/S og Jens Johansen i fellesskap til Oslo kommune 800 kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.» Om saksforholdet viser jeg til de tidligere avgjørelser. Norsk Brændselolje A/S og Johansen har påanket lagmannsrettens dom videre til Høyesterett og har nedlagt påstand: «Oslo skjønnskommisjons kjennelse av 30. januar 1962 oppheves så vidt angår Norsk Brændselolje A/S (takstnr. 15) og Jens Johansen (unummerert takst). Saken hjemvises for så vidt disse takster angår, til fornyet behandling ved Oslo skjønnskommisjon. Norsk Brændselolje A/S og Jens Johansen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.» Oslo kommune har nedlagt påstand: «Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» I ankeerklæringen er bl.a. anført: «Det vil således bli gjort gjeldende at lagmannsretten har Side:257 fortolket punkt 4 i Veivesenets spesielle forutsetninger for lagringstillatelsen feilaktig, idet henvisningen til veilovens §39 og §41 medfører at det kun er i de tilfeller veiloven omhandler at man har hjemmel for å kreve anlegget fjernet. Subsidiært vil det bli gjort gjeldende at det er ulovlig å stille et vilkår som det omhandlede som betingelse for å innvilge en ansøkning om lagringstillatelse, d.v.s. en ansøkning om dispensasjon i medhold av ildsfarlighetslovens §17 annet ledd. Jeg vil i forbindelse hermed gjøre gjeldende at omhandlede vilkår tar sikte på å sikre stat og/eller kommunen økonomiske fordeler, og slike vilkår vil jeg hevde det ikke er adgang til å stille under utøvelsen av de offentlige organers samfunnsmessige dispensasjonsmyndighet. I tilslutning hertil vil jeg gjøre gjeldende at det anførte følger også av prinsippet om full erstatning ved ekspropriasjon. Bensinstasjoner må et moderne samfunn ha, og når myndighetene i og med en lagringstillatelse gir tillatelse til en slik stasjon, vil jeg hevde det er i strid med Grunnlovens §105 å gi tillatelsen på slike betingelser at det som er bygget i medhold av tillatelsen ved ekspropriasjon kan fjernes uten erstatning. Jeg vil hevde at hvis dette skulle være tillatt, ville bensinstasjoner som sådanne komme i en ugunstig særstilling, som jeg vil hevde at Grunnlovens §105 nettopp tar sikte på å etablere kauteler mot. For øvrig vil jeg gjøre gjeldende de samme anførsler og de samme bevis som for skjønnskommisjonen og lagmannsretten, dog således at innsigelsen om at det påklagede forbehold ikke er bindende fordi det ikke er vedtatt av den ankende part frafalles.» Ankemotparten, Oslo kommune, har henholdt seg til skjønnskommisjonens og lagmannsrettens begrunnelser og har gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Ved bevisopptak for Oslo byrett er avhørt som vitner driftsingeniør ved Oslo byplankontor Wilhelm Frøshaug og sekretær i bygningskontrollen i Oslo Erling Aver - begge nye for Høyesterett. Jeg er kommet til samme resultat som skjønnskommisjonen og lagmannsretten. Hovedspørsmålet i saken er tolkningen og gyldigheten av det forbehold som ble tatt i punkt 4 i de vilkår som etter foranledning av Akershus Fylkes Veivesen var inntatt i den første lagringstillatelse av 4. januar 1932. Det heter her: «Tankanlegget fjernes eller flyttes på eierens bekostning, om dette av hensyn til veivesenets interesser blir forlangt, jfr. Veilovens §39 og §41.» Rekkevidden av henvisningen til de nevnte paragrafer i den da gjeldende veilov av 1912 er uklar, idet disse bestemmelser handler om fjernelse av anlegg som er ulovlig oppført, mens det her gjelder lovlig lagring etter innhentet tillatelse. Den mest nærliggende forståelse er vel at det er lovens bestemmelser om fremgangsmåten som skal gjelde tilsvarende. Under ingen omstendighet kan imidlertid henvisningen innebære noen innskrenkning i selve vilkåret. Jeg finner det videre klart at uttrykket «tankanlegget» Side:258 også omfatter pumper m.v., og at uttrykket «på eierens bekostning» nødvendigvis må innebære at han heller ikke kan kreve erstatning for driftstap som følge av at anlegget må flyttes. Om gyldigheten av erklæringen nevner jeg først at Høyesterett i dom i [[Rt-1936-801]], jfr. [[Rt-1934-625]], har tolket §17, 2. ledd i ildsfarlighetsloven av 3. mai 1871 derhen at myndighetene ved avgjørelsen av om lagringstillatelse - dispensasjon - skal meddeles, foruten til ildsfarlighet også skal ta hensyn til reguleringen og likeledes ta i betraktning andre almene hensyn som står i forbindelse med anlegg og drift av bensinstasjoner m.v., f. eks. trafikkhensyn. På den annen side ble i dom inntatt i [[Rt-1939-299]] avgjort, at det ikke var lovlig adgang for kommunen til å nekte å anbefale søknaden fordi søkeren hadde uttalt at han ikke ville betale skatt. Etter dette må jeg bygge på at det ville ha vært full adgang for myndighetene til å nekte å gi tillatelse til anlegg av bensinstasjonen, dersom man i 1932 ut fra regulerings- eller trafikkmessige grunner hadde funnet at det ikke var ønskelig at den ble lagt på dette sted, og det selv om det ikke på det tidspunkt forelå konkrete planer om utvidelse av veien. Av lovens tekst følger videre at myndighetene ut fra de samme hensyn ville ha kunnet gi tillatelsen, men bare for en begrenset tid, jfr. §17 annet ledds annet punktum: «Ved Tilladelsens Meddelelse afgives Bestemmelse om, hvorvidt den kun skal gjælde for bestemt Tid - -.» Denne tilføyelse kom inn ved komitébehandlingen i Stortinget, og det heter om den i Innst. O. nr 6 for 1871 19, første spalte: «I §ens anden Deel har man tilføiet nogle Ord for at klargjøre, at den kongelige Tilladelse til Anlæg af større Oplagsrum selvfølgelig kan knyttes til bestemt Tid, hvilket for lignende Tilfælde i §3 endog er lovbestemt at skulle ske. Tillægget er antaget at ville have sin Nytte, da Lovens Taushed i §17 ganske naturligt kunde lede til, at man havde Betænkelighed ved at bestemme noget om Tiden for den attraaede Ret til at have de deri omhandlede Oplagssteder, især da disses Sløifning ofte kan være til væsentligt Tab for Vedkommende paa Grund af den med Anlægget forbundne større Bekostning. Det vilde imidlertid være ilde, om der ikke ved Rettens Meddelelse blev sørget for at holde Adgang aaben til at faa Oplagsstederne fjernede i ethvert Tilfælde, hvor der fandtes nogen Grund til at befrygte, at de med Tiden kunde komme til at ligge inde i bebygget Strøg.» Av den omstendighet at loven taler om tillatelse for bestemt tid kan man etter min mening ikke trekke den motsetningsslutning at den har villet forby - som i det foreliggende tilfelle - å gi tillatelsen på ubestemt tid. Men det som gjør saken tvilsom, er at plikten til å fjerne eller flytte anlegget her er knyttet til et så omfattende og ubestemt kriterium som at det blir forlangt «av hensyn til veivesenets interesser». Jeg antar imidlertid at det må være riktig å se klausulen på bakgrunn av den foreliggende situasjon, eller rettere sagt situasjonen som den forelå i 1932. Det Side:259 dreiet seg om en bensinstasjon ved en av hovedinnfartsårene til Oslo og i byens umiddelbare nærhet. Det karakteristiske ved en bensinstasjon er nettopp at den normalt legges nær opp til veien for å kunne tiltrekke de veifarende og betjene dem så lett og effektivt som mulig. Under disse forhold må det allerede dengang ha ligget i dagen at med den beliggenhet man hadde søkt om, var det en nærliggende mulighet for at anlegg av en bensinstasjon på dette sted kunne komme til å kollidere med veivesenets interesser, dersom det før eller senere ble aktuelt å utvide eller omlegge veien. Selv om intet er opplyst om at det dengang forelå aktuelle planer i denne retning, finner jeg at forbeholdet, anvendt på den foreliggende situasjon, var lovlig og saklig begrunnet, og at det må føre til at Norsk Brændselolje A/S og Jens Johansen ikke kan kreve erstatning for driftstap. Jeg tilføyer at jeg heller ikke finner det urimelig at den økonomiske risiko for tap i næring ved en mulig flytning som følge av veiutvidelse veltes over på søkeren i et tilfelle som dette, hvor det nettopp er beliggenheten ved veien som bestemmer både næringsinteressen og risikoen for at den kan måtte vike. Noe spørsmål om forholdet til Grunnlovens §105 oppstår ikke, slik jeg ser på saken. Tillatelse nr. 2 ble meddelt i 1947, for øvrig etter at utvidelsen av anlegget allerede hadde funnet sted i 1939/40. Tillatelsen inneholder ikke noen uttrykkelig henvisning til vilkårene for det opprinnelige anlegg. Men den er gitt «inntil videre», og jeg er enig med lagmannsretten i at det er naturlig å se utbyggingen av anlegget i sammenheng, slik at veivesenet også her kan påberope seg forbeholdet i tillatelsen fra 1932. De to siste tillatelser, fra 1953 og 1956, er gitt etter at stadfestet reguleringsplan forelå, og på basis av tinglyste midlertidighetserklæringer fra selskapet - så vidt jeg har forstått i medhold av bygningslovens §8. For den del av anlegget som er oppført i medhold av disse to tillatelser, erkjenner de ankende parter at de ikke har krav på erstatning. På grunn av sakens art og prinsipielle karakter, og også på grunn av de tvil den har frembudt, finner jeg at saksomkostningene for lagmannsretten og Høyesterett bør oppheves. Saksomkostninger for skjønnskommisjonen er ikke påstått. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at saksomkostninger for lagmannsretten ikke tilkjennes. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Rode og Nygaard: Likeså. Dommer Berger: Jeg forstår tillatelsen av 1932 på samme måte som førstvoterende. Side:260 Men jeg mener at det er ulovlig å stille et sådant vilkår som betingelse for å gi lagringstillatelse etter ildsfarlighetsloven, og å benytte dette til å spare veivesenet for en økonomisk utgift som det etter våre rettsregler skal bære ved ekspropriasjon. De av førstvoterende nevnte dommer gjelder alle lovligheten av å nekte å gi tillatelse til anlegg av bensinstasjoner. I det foreliggende tilfelle er tillatelse gitt, og det er ikke opplyst noe om at det forelå trafikkmessige, reguleringsmessige eller andre hensyn som gjorde det ønskelig at stasjonen ikke ble lagt på dette sted. Det er videre ikke opplyst noe om at det i dette tilfelle forelå hensyn som etter det av førstvoterende siterte sted i lovmotivene kunne lede til at tillatelsen bare ble gitt for bestemt tid. Jeg gjør oppmerksom på at det i saken ikke er opplyst noe som kunne medføre at man etter bygningsloven kunne hindre en vanlig bebyggelse av tomten, og følgen av at tomten ble bebygget ville blitt at det måtte betales full erstatning ved ekspropriasjon av eiendommen med hus, og eventuelt driftstap for forretninger i dette. De tilfelle hvor det etter bygningsloven kan nektes eller stilles vilkår for bebyggelse av en eiendom er omgjerdet av spesielle kauteler; de foreligger ikke her, og det er betalt erstatning for bebyggelsen på bensinstasjonen. Jeg kan ikke se at noen alminnelige rettsregler gir hjemmel for å oppstille et sådant vilkår som det her gjelder, og som betegner et meget vesentlig inngrep i eierens rett til sin eiendom. Det dreier seg her om et løst og altomfattende forbehold, og det er ikke påvist at veivesenet hadde noen aktuell eller konkret interesse å beskytte; hvis det virkelig hadde vært så at det var en nærliggende mulighet for at veivesenets interesser kunne bli skadelidende, mener jeg at veivesenet selv, som den fagkyndige instans, var den nærmeste til å opplyse og fremholde dette; det er ikke gjort. Klausulen benyttes her utelukkende til å skaffe veivesenet en økonomisk fordel som det etter våre vanlige rettsregler - således også etter bygningsloven - ikke er berettiget til. Jeg anser derfor klausulen for ulovlig. Jeg tilføyer at jeg ikke finner det rimelig at veivesenet på denne måte skal kunne velte risikoen for sine egne fremtidige disposisjoner over på private grunneiere. Jeg stemmer for at de ankende parters påstand tas til følge. Side:261 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
