Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Stabel: Ved kjøpekontrakt av 16. mai 1964 kjøpte A/S Selvaagbygg av fru Randi Ellingsen eiendommene gnr. 49 bnr. 1 og gnr. 47 bnr. 8 i Tune med sikte på å nytte dem til boligreisning i samarbeid med kommunen. Gnr. 49 bnr. 1 - «Stenrød» - var odelsgods for selgerens slekt. Etter at Tune formannskap i vedtak den 3. juni 1965 hadde erklært at kommunen ville ha søkt om ekspropriasjon av eiendommen til fordel for A/S Selvaagbygg dersom minnelig ordning ikke var kommet i stand, gjorde Kommunal- og arbeidsdepartementet den 14. juni s.å. vedtak om å erklære eiendommen odelsfri i medhold av §9 i oreigningsloven av 23. oktober 1959 jfr. kgl. resolusjon av 2. juni 1960. Selgerens sønn, sivilingeniør Elling Ellingsen, som etter henne er nærmest odelsberettiget til eiendommen mente at den nevnte lovbestemmelse ikke var anvendelig på forholdet siden kjøperen ikke hadde selvstendig ekspropriasjonsrett og ikke kunne gis slik ekspropriasjonsrett i medhold av oreigningsloven. Han reiste søksmål ved Oslo byrett mot staten v/ Kommunal- og arbeidsdepartementet for å få departementets vedtak kjent ugyldig. Byretten - dommer F. A. Zimmer - avsa den 24. februar 1967 dom med denne domsslutning: «1. Staten v/ Kommunal- og arbeidsdepartementet frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Ellingsen har anket over denne dom, og søkt om tillatelse til Side:590 å bringe anken direkte inn for Høyesterett i medhold av tvistemålslovens §6 annet ledd. Slik tillatelse ble gitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 15. juli 1967. Om bakgrunnen for departementets vedtak og sakens sammenheng for øvrig henvises til byrettens domsgrunner. Ellingsen gjør på samme måte som for byretten gjeldende at oreigningslovens §9 rett fortolket ikke kan nyttes til fordel for A/S Selvaagbygg i dette tilfelle. Så vel bestemmelsens ord som dens formål og forhistorie viser at odelsfrigjøring etter minnelig overdragelse er ment som et alternativ til formelig ekspropriasjon og derfor bare kan komme på tale når erververen selv har ekspropriasjonsrett eller kan gis selvstendig ekspropriasjonsrett i medhold av loven. Etter lovens §3 er det bare staten og kommuner som kan gis ekspropriasjonsrett med mindre annet blir bestemt ved kgl. resolusjon. Det er ikke truffet noen slik bestemmelse som kan nyttes til fordel for A/S Selvaagbygg. Etter lovens system ville det da være helt uholdbart om A/S Selvaagbygg skulle kunne oppnå å bli stillet som om selskapet var ekspropriant bare fordi kommunen erklærer at den ville ha ekspropriert til fordel for selskapet. Det innrømmes at odelsretten ville ha falt bort dersom kommunen hadde ekspropriert eiendommen og at odelsfrigjøring lovlig kunne vært bestemt dersom det var kommunen som hadde kjøpt eiendommen for egen regning. Og det bestrides ikke at eiendommen under begge forutsetninger etterpå kunne ha vært overdratt til A/S Selvaagbygg uten at odelsretten våknet til live igjen. Men en slik fremgangsmåte er ikke fulgt, og man har heller ingen sikkerhet for at kommunen ville ha engasjert seg i saken dersom den hadde måttet tre inn som kjøper eller påta seg stillingen som ekspropriant. Usikkerheten omkring den her nevnte vurdering understreker betenkelighetene ved å tolke lovens §9 utvidende til fordel for en erverver som ikke selv vil kunne ekspropriere. Paragrafen er i realiteten en ekspropriasjonsbestemmelse, og den betyr en farlig trusel mot odelsretten. Dette gir en særlig grunn til å vise forsiktighet ved tolkingen. I denne forbindelse pekes på den tvil som synes å ha gjort seg gjeldende i administrasjonen om hvorvidt bestemmelsen kunne brukes i det foreliggende tilfelle, og på at dette hittil er det eneste tilfelle hvor den er brukt til fordel for en erverver som ikke ville kunnet gis selvstendig ekspropriasjonsrett. For Høyesterett har Ellingsen frafalt sin tidligere anførsel om at departementets vedtak også er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil. Ellingsen har nedlagt denne påstand: «1. Kommunal- og arbeidsdepartementets vedtak av 14. juni 1965 om at eiendommen Stenrød gnr. 49 bnr. 1 i Tune erklæres fri for odel, kjennes ugyldig. 2. Sivilingeniør Elling Ellingsen tilkjennes saksomkostninger for begge retter.» Staten ved Kommunal- og arbeidsdepartementet har tatt til Side:591 gjenmæle og gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig. Etter statens oppfatning kan det hverken av ordlyden i oreigningslovens §9 eller av bestemmelsens motiver utledes noen hindring mot å anvende bestemmelsen i det foreliggende tilfelle. Uttrykket «tilsvarande eigedomsinngrep» peker bare hen på inngrepets art og omfang, ikke på noen forutsetning om at vedkommende erverver selv må kunne ekspropriere. Etter lovens system er det ikke noen nødvendig sammenheng mellom retten til å ekspropriere og muligheten for å nyte godt av odelsfrigjøring etter §9. Loven forutsetter som en normal ordning at kommuner eksproprierer til fordel for andre rettssubjekter med den virkning at de erverver vedkommende eiendom fri for odel. På samme måte er det helt i tråd med forutsetningene for §9 å bruke bestemmelsen til fordel for en ikke-ekspropriasjonsberettiget som har ervervet eiendommen i minnelighet, når det må antas at ekspropriasjonstillatelse ville blitt gitt om den minnelige ordning ikke var kommet i stand. Iallfall må dette gjelde i tilfelle som det vi har for oss, hvor det er helt på det rene at nettopp erververen ville blitt tilgodesett ved ekspropriasjonen. For så vidt er henvist til de tilsvarende bestemmelser i den någjeldende jordlovs §30 og til §23 tredje ledd i den tidligere jordlov av 22. juni 1928. Sistnevnte har innholdsmessig dannet mønster for oreigningslovens §9. Noen reell betenkelighet mot denne tolking er det etter statens mening ikke. I et tilfelle som det foreliggende ville det tvert imot være helt urasjonelt å anse odelsretten vernet mot inngrep etter §9 all den stund man må regne med at den under enhver omstendighet vil falle bort etterpå ved at kommunen eksproprierer eiendommen. I denne forbindelse er henvist til uttalelse i høyesterettsdom i [[Rt-1964-12]]. Saksbehandlingsreglene i oreigningslovens §14 gir tilstrekkelig garanti for betryggende vurdering i det enkelte tilfelle. Staten har nedlagt påstand om at byrettens dom stadfestes og om at den tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av den ankende part og 3 vitner, nemlig rådmann Tarald Sira i Tune kommune, konsulent Magne Strøm i Kommunal- og arbeidsdepartementet og advokat Harald Hertzberg. Sistnevnte er ansatt i A/S Selvaagbygg. - Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for byretten. Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i hovedsaken slutte meg til dens begrunnelse. Etter prosedyren finner jeg imidlertid å burde presisere mitt syn nærmere: Det er uomtvistet mellom partene at fru Ellingsens salg til A/S Selvaagbygg ikke var en nødvendig forutsetning for at byggeprosjektet kunne ha vært gjennomført etter de foreliggende planer. Kommunen kunne ha fått - og ville etter det opplyste ha fått - departementets tillatelse til å ekspropriere Side:592 eiendommen i medhold av oreigningslovens §2 nr. 31 jfr. §3, og ved slik ekspropriasjon ville Ellingsens odelsrett uten videre ha gått tapt. Som tidligere nevnt er det også enighet om at loven ikke ville vært til hinder for at eiendommen deretter var blitt overdratt fra kommunen til A/S Selvaagbygg uten at odelsretten våknet til live igjen. At kommunen kan ekspropriere til fordel for andre, er klart forutsatt i lovens forarbeider, jfr. side 103 i innstillingen fra det utvalg som forberedte loven. Dette er etter min mening en viktig bakgrunn for tolkingen av lovens §9. Oreigningslovens §9 lyder slik: «Har nokon friviljug late frå seg alt, eller noko av ei odelsjord, kan Kongen lysa det overlatne odelsfritt når overtakaren søkjer om det, og det må reknast med at vedtak om eller samtykke til eit tilsvarande eigedomsinngrep hadde vorte gjort eller gjeve i fall partane ikkje hadde vorte samde. Til slik jord kan det vinnast ny odel.» Jeg er ikke enig med Ellingsen i at det rent språklig er naturlig å lese bestemmelsen derhen at en eiendom kan lyses odelsfri bare etter søknad av og til fordel for en erverver som selv ville kunnet få tillatelse til å ekspropriere den. På den alminnelige bakgrunn jeg nettopp har nevnt, er det mest naturlig å oppfatte ordet «overtakaren» som siktende til det rettssubjekt som forutsettes å skulle sette i verk ekspropriasjonstiltaket uansett om det er kommunen eller noen annen. Dette blir - mener jeg - særlig klart om man sammenligner lovteksten med den tilsvarende tekst i departementets forslag som lå til grunn for Ot.prp. nr. 43 (1957), og som det hva realiteten angår ikke synes å ha vært meningen å endre under stortingsbehandlingen. I proposisjonsteksten heter det at vedtak om odelsfrigjøring kan treffes etter søknad fra «den som vil sette tiltaket i gang». Ordet «tiltak» er det samme som brukes i lovutkastets §2 i innledningen til oppregningen av de ekspropriasjonsberettigede formål. Mot den her hevdede forståelse av lovens §9 har Ellingsen særlig henvist til at uttrykket «partane» er brukt ikke bare i denne bestemmelse, men også i §12 annet ledd, og der i en betydning som peker direkte hen på partsforholdet under forberedelse av selve ekspropriasjonssaken. Etter min mening kan det imidlertid ikke trekkes noen bindende slutning av denne språkbruk. Ordet «partane» er nokså nøytralt og lite eksakt, og det behøver ikke nødvendigvis å ha samme betydning i de to paragrafer. Også her kan det ha interesse å sammenligne med proposisjonsteksten. Ordet «partane» forekom ikke i lovutkastets §9; det kom først inn i forbindelse med stortingskomitéens overføring av bestemmelsen til nynorsk språkdrakt. Det tolkingsspørsmål saken gjelder, er ikke med rene ord berørt i lovutvalgets eller departementets kommentarer til §9. Men som allerede nevnt mener jeg at min forståelse har støtte i utvalgets utvetydige uttalelse om at kommunen kan nytte sin ekspropriasjonsrett til fordel for andre som forutsettes å sette tiltaket i verk. I denne forbindelse har det også betydning at Side:593 utvalget i omtalen av §9 innledningsvis henviser til odelsfrigjøringsreglene i den daværende jordlovs §23 tredje til sjette ledd slik disse lød etter lovendring av 10. mars 1938. Etter jordlovens kap. 18 kunne kommunene med Kongens samtykke under visse betingelser kreve jord m.v. tvangsavstått til fordel for innvånere som søkte om det. Søkeren kunne ikke gis selvstendig ekspropriasjonsrett. Men vedkommende jordstyre skulle først søke istandbrakt minnelig ordning om direkte overdragelse fra eieren til ham. Kom slik overdragelse i stand, kunne jorden av Kongen erklæres odelsfri til fordel for erververen. Ordningen hadde således flere likhetspunkter med det system som nå er knesatt ved oreigningsloven. Også reelle grunner synes å tale med ganske stor styrke til fordel for den lovtolking jeg har gjort gjeldende. I det vesentlige kan jeg gi min tilslutning til statens anførsler om dette som jeg har referert tidligere. Jeg finner grunn til å tilføye at jeg ikke kan se det er noen motsetning mellom min tolking av §9 og lovens prinsipp om at ekspropriasjonsrett som utgangspunkt bare kan gis til staten og kommuner. Kommunene vil under enhver omstendighet ha en viktig funksjon som formidlings- og avsilingsorgan overfor departementet. Etter dette er det altså min oppfatning at det hverken av oreigningslovens ord eller av dens motiver kan utledes noen forutsetning om at odelsfrigjøring bare kan besluttes til fordel for en erverver som ville kunnet få tillatelse til selv å ekspropriere. Det vil være tilstrekkelig at kommunen - som her - ville kunnet påregne samtykke til å ekspropriere vedkommende eiendom til fordel for erververen om den minnelige ordning ikke var kommet i stand. Det blir min konklusjon at byrettens dom bør stadfestes. Jeg er enig i byrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Saksomkostninger for Høyesterett bør Ellingsen imidlertid betale etter hovedregelen i tvistemålslovens §180. Jeg stemmer for denne dom: Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Elling Ellingsen tid staten ved Kommunal- og arbeidsdepartementet 4 000 - fire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bendiksby, Hiorthøy og Berger: Likeså. Av byretts dom (dommer F. A. Zimmer): - - - Saksforholdet er i korthet flg.: Ved kjøpekontrakt av 16. mai 1964 solgte fru Randi Ellingsen til A/S Selvågbygg eiendommene Stenrød, gnr. 49, bnr. 1 og Bjørnstad-Ødegård gnr. 47, bnr. 8 i Tune for kr. Side:594 1 760 000,- på nærmere vilkår. Eiendommenes areal er på vel 1000 mål, hvorav ca. 400 mål dyrket mark. Det er opplyst at skjøtet er utstedt høsten 1965. Landbruksdeptet ga kjøperen konsesjon den 26. 2. 1965. Konsesjonssøknaden var anbefalt av Tune herredstyre som avsto å nytte seg av kommunens forkjøpsrett. Finansdeptet har gitt selgeren tilsagn om «flat» beskatning i h.t. midlertidig lov av 3. juli 1953 om betinget fritagelse for inntektsbeskatning av gevinst ved erstatning for ekspropriasjon av fast eiendom m.v. I den forbindelse hadde Kommunal- og Arbeidsdeptet i brev av 3. juli 1963 til rådmannen i Tune gitt følgende uttalelse: «På foranledning bekreftes at departementet i medhold av §2 pkt. 31 i lov om oreigning av fast eigedom av 23. oktober 1959 ville ha gitt Tune kommune samtykke til å ekspropriere eiendommene gnr. 49 bnr. 1 Stenrød og gnr. 47 bnr. 8 Bjørnstad-Ødegård i Tune, dersom minnelig ordning ikke var kommet i stand.» De 2 eiendommer skal nyttes til boligbebyggelse, hva Tune kommune er sterkt interessert i. P.g.a. nærværende søksmål er boligreisingen ikke kommet igang. Den største eiendom - Stenrød som er på ca. 900 mål - var odelsgods, mens eiendommen Bjørnstad-Ødegård var odelsfri. I brev av 17. november 1964 til Kommunal- og Arbeidsdeptet tok rådmannen i Tune på vegne av Selvågbygg opp spm. om odelsfrigjøring av Stenrød i h.t. oreigningslovens §9. Av brevet gjengis følgende: «Til bruk under deptets behandling av saken kan jeg opplyse at salget har funnet sted under ekspropriasjonstrussel. Departementet har således i brev av 3. 7. 1963 bekreftet at det i medhold av §2 pkt. 31 i lov om oreigning av fast eiendom av 23. 10. 1959, ville gitt Tune kommune samtykke til å ekspropriere eiendommene gnr. 49 bnr. 1 Stenrød og gnr. 47 bnr. 8 Bjørnstad-Ødegård i Tune dersom minnelig ordning ikke var kommet istand (departementets referanse 2885/63 D MS/GrP). Spørsmålet om utnytting av eiendommene, som har vært et samlet areal på ca. 1100 da. til boligreising, har vært behandlet av jordbruksmyndighetene og av skogutvalget. Jeg viser til vedlagte avtrykk av min innstilling til formannskapet av 25. 8. 1964 i konsesjonssaken. Det søkes om odelsfrigjøring for hele arealet. Overdrageren, fru Randi Ellingsen, er best odelsberettiget, og det er tilsammen etter hva jeg har fått opplyst, ca. 50 odelsberettigede til eiendommene. - - - Deptet besvarte brevet den 10. desember s.å. slik: «Kjøperen av ovennevnte eiendommer har anledning til å søke departementet om odelsfrigjøring etter oreigningslovens §9. - - -» I h.t. hertil sendte Selvågbygg den 22. mars 1965 søknad til deptet om odelsfrigjøring. Av søknaden hitsettes: «Kjøpekontrakten er inngått i samråd med Tune kommune med sikte på at vårt firma skal forestå den påtenkte utbygging av eiendommene i nært samarbeid med kommunen. Kjøpekontrakten er ellers basert på Departementets uttalelse i brev av 3. juli 1963 om at kommunen ville få samtykke til å ekspropriere eiendommene hvis det ikke Side:595 lot seg gjøre å komme til en minnelig ordning, som forutsetningsvis skulle gå ut på at eiendommene ble overdratt til vårt firma. Salget er således skjedd under trusel om ekspropriasjon og betingelsene for odelsfrigjøring etter Oreigningslovens §9 skulle forsåvidt være tilstede. Det har i det hele vært partenes og kommunens forutsetning at forholdene på begge sider såvidt mulig skulle bli de samme som om ekspropriasjon hadde vært gjennomført - - -» Før søknaden ble innsendt hadde Selvågbygg varslet de best odelsberettigede bl.a. selgerens 3 - barn hvorav 2 var myndige og en mindreårig - i.h.t. bestemmelsen i oreigningslovens §14. (Det er opplyst å være i alt ca. 50 odelsberettigede.) Den 16. mars 1965 fremkom H.r.adv. Sven Arntzen på vegne av siviling. Elling Ellingsen og dennes søster Ingeborg Margrethe, selgerens 2 eldste barn, en foreløbig protest mot odelsfrigjøringssøknaden. Protesten ble nærmere begrunnet i ny skrivelse av 19. mai s.å. til Tune kommune, - - - Før deptet avgjorde søknaden forela det for Justisdeptet spørsmålet om oreigningslovens §9 kan anvendes ved eiendomsoverdragelse mellom to private parter, når kommunen avgir erklæring om at den, hvis overdragelsen ikke var kommet i stand, ville ha søkt om ekspropriasjonstillatelse og det for øvrig er på det rene at slik tillatelse ville ha blitt gitt. Justisdeptet besvarte brevet den 18. mai s.å. slik: «Man antar at de beste grunner taler for at det kan gjøres vedtak om odelsfrigjøring i medhold av oreigningslovens §9 også i tilfelle hvor eiendommen ved minnelig ordning er overdratt til noen som ikke selv kunne ha fått samtykke til å ekspropriere eiendommen, forutsatt at det må antas at noen med ekspropriasjonsadgang (kommunen) ellers ville ha søkt og fått samtykke til å foreta tilsvarende eiendomsinngrep til fordel for erververen. Som bevis for at vedkommende kommune ellers ville ha søkt om samtykke til slikt inngrep bør det trolig i alminnelighet kreves en erklæring fra kommunen, vedtatt på samme måte (av samme organ) som eventuelt en søknad om eiendomsinngrep.» Kommunal- og Arbeidsdeptet underrettet deretter rådmannen i Tune om at deptet ville gi erklæring om odelsfrigjøring så snart Tune kommunestyre avga erklæring om at «det ville ha søkt om samtykke til ekspropriasjon av eiendommen i medhold av oreigningslovens §2 pkt. 31, såfremt minnelig ordning ikke var kommet i stand mellom eieren og A/S Selvaagbygg.» Tune formannskap vedtok den 3. juni s.å. enstemmig rådmannens forslag gjengitt i innstilling av 26. mai s.å. sålydende: «I anledning av A/S Selvaagbyggs søknad av 22. 3. 1965 om odelsfrigjøring av eiendommen Stenrød erklærer Tune formannskap herved at Tune kommune ville ha søkt om ekspropriasjon av eiendommen til fordel for A/S Selvaagbygg, dersom minnelig ordning ikke var kommet istand. På dette grunnlaget anbefaler Tune formannskap søknaden fra A/S Selvaagbygg om odelsfrigjøring imøtekommet.» Side:596 Den 14. juni ble eiendommen Stenrød erklært odelsfri. Vedtaket har følgende ordlyd: «I medhold av §9 i lov av 23. oktober 1959 om oreigning av fast eigedom, jfr. kongelig resolusjon av 2. juni 1960, avsnitt V, erklærer departementet eiendommen Stenrød, gnr. 49, bnr. 1 i Tune fri for odel.» Vedtaket ble meddelt Tune kommune og H.r.adv. Arntzen samme dag. - - - Rettens syn: - - - Det prinsipielle spørsmål som foreligger i saken er om ett subjekt som ikke selv har ekspropriasjonsrett til en odelseiendom kan gis odelsfrigjøring etter oreigningslovens §9, når vedkommende eiendom er overtatt direkte etter frivillig avtale med den tidligere eier. Det er på det rene at Selvaagbygg ikke selv hadde ekspropriasjonsrett til eiendommen Stenrød i h.t. oreigningslovens §3, jfr. 2 nr. 31. Selvaagbygg ville bare kunne fått ekspropriasjonsrett av Kongen i h.t. lovens §2, hvilket ikke har vært aktuelt. Derimot er det klart at Tune kommune var ekspropriasjonsberettiget til eiendommen etter de nevnte bestemmelser, og selv kunne kreve odelsfrigjøring etter lovens §9, hvis kommunen hadde overtatt eiendommen ved en frivillig ordning. Det bestrides ikke av saksøkeren at hans odelsrett ville falle bort uten rett til erstatning hvis kommunen etter en gjennomført ekspropriasjon overlot odelseiendommen til Selvaagbygg for utnyttelse til boligbygging. En slik ordning er også forutsatt i lovens motiver, se utkast til lov om ekspropriasjon av fast eiendom m.v. §3 side 103, 3. avsnitt og Ot.prp. nr. 43 (1957) side 26 punkt 6, 3. avsnitt, siste setning, og videre under deptets bemerkning, 4. avsnitt. Det må videre antas at det vil kunne oppnåes odelsfrigjøring etter lovens §9, hvis kommunen i h.t. en frivillig overtagelse av odelseiendommen senere overlot den til det samme ikke ekspropriasjonsberettigede rettssubjekt - her Selvaagbygg. En slik ordning lot seg ikke gjennomføre, da eieren ikke ønsket å inngå minnelig avtale med kommunen. Det avgjørende spørsmål blir således om forholdet blir et annet, hvis odelseiendommen erverves direkte av dette private rettssubjekt etter avtale med eieren. Spørsmålet kan etter rettens mening ikke besvares generelt, men må avgøres på grunnlag av de foreliggende omstendigheter i den konkrete sak. Retten kan ikke se at det skulle være prinsipielle betenkeligheter ved også å gi odelsfrigjøring etter §9 i et tilfelle, hvor overtagelsen av odelseiendommen er skjedd i forståelse med den ekspropriasjonsberettigede, som i tilfelle selv ville overtatt eiendommen for så eventuelt å overlate den ikke ekspropriasjonsberettigede for utnyttelse til det ekspropriasjonsberettigede formål. Selv om lovens konsipister ikke synes å ha forutsett dette tilfelle, og lovens ordlyd gjør det noe tvilsomt, antar retten at det også i et slikt tilfelle må være adgang til odelsfrigjøring etter §9. Den formelle betraktning at den ekspropriasjonsberettigede ikke direkte har opptrådt som part ved eiendomsoverdragelsen, kan ikke være avgjørende, når det som i det foreliggende tilfelle må anses på det rene at den ekspropriasjonsberettigede selv ville gjennomført en ekspropriasjon, dersom en minnelig ordning til fordel for Selvaagbygg ikke var kommet istand. Saksøkeren har vist til dom i [[Rt-1937-79]], hvor rettens flertallsdom ble Side:597 avsagt med 4 mot 3 stemmer - at odelssøksmål ikke var avskåret overfor den som hadde ervervet odelsgodset ved frivillig kjøp ved jordstyrets mellomkomst selv om ekspropriasjon kunne vært iverksatt om salg var nektet. Saksøkeren mener at flertallets syn at det var uvisst om en tvangservervelse ville blitt gjennomført må legges til grunn ved fortolkningen av oreigningslovens §9, idet det heller ikke i det foreliggende tilfelle kan sies sikkert om kommunen ville gjennomført en ekspropriasjon. Selv om tilfellet ikke er analogt vil retten peke på at divergensen i flertallet og mindretallets syn i dommen av 1937 gjaldt spørsmålet om kjøperen kunne ervervet odelseiendommen ved ekspropriasjon etter den daværende jordlovs §49, §50 Mindretallet antok at det var lovens mening at et minnelig kjøp formidlet av jordstyret skulle gi kjøperen samme rettsbeskyttelse som en ekspropriasjon ville gi ham. Det fremgår av de foreliggende opplysninger at kommunen fra et tidlig tidspunkt nøye hadde fulgt saken. Selvaagbygg søkte selv kontakt med kommunen etterat selskapet hadde fått henvendelse fra eieren av Stenrød om et kjøp av eiendommene. Utbygningsplanene er utarbeidet i forståelse med kommunen, som selv var meget interessert i en boligmessig utnyttelse av eiendommene som antas å egne seg utmerket for formålet. Retten viser her til de fremlagte innstillinger fra rådmannen i Tune. I tillegg til det som tidligere er sitert, skal ytterligere nevnes: Den 19. april 1963 vedtok Tune herredstyre mot syv stemmer følgende forslag fra rådmannen til formannskapet: Vedtak: «Tune kommunestyre erklærer seg enig i de synsmåter som er gjort gjeldende av rådmannen forsåvidt angår beskatningen med videre i forbindelse med salg av eiendommene Stenerød og Bjørnstad-Ødegård i Tune. Kommunestyret anbefaler at Kommunal- og Arbeidsdepartementet treffer vedtak om at salget likestilles med ekspropriasjon idet Tune kommune kunne krevd eiendommen avstått ved ekspropriasjon.» (Forslaget var vedtatt enstemmig av formannskapet.) I en innstilling av 7. 11. 1963 - før endelig avtale var inngått mellom eieren av Stenrød og Selvaagbygg uttaler rådmannen blant annet: «I samsvar med enstemmig vedtak i formannskapet i 1962 har jeg forhandlet med firmaet A/S Selvaagbygg med sikte på å etablere en avtale mellom firmaet og kommunen om tilrettelegging av området til boligreising. Til orientering oversender jeg vedlagt avskrift av mitt brev til ing. Olaf Selvaag av 22. 5. 1963 og firmaets svarbrev av 1. 6. samme år. Hensikten med mitt brev var å få oppklart endel momenter som måtte gå inn i en avtale mellom A/S Selvaagbygg og kommunen, men jeg har ikke sett noen grunn til å sluttføre disse forhandlingene på det nåværende tidspunkt. Dette har ingeniør Olav Selvaag og hans juridiske konsulent vært enig i.» Formannskapet vedtok riktignok ikke rådmannens forslag til en Side:598 prinsipputtalelse om utbyggingen av eiendommene, men det er opplyst at herredsstyrets flertall sluttet seg til forslaget på et senere tidspunkt. Videre vises til rådmannens innstilling av 26. mai 1965 vedrørende Selvaagbyggs søknad om odelsfrigjøring av 16. mai s.å. Det anføres bl.a. i innstilling: «Til bruk under behandlingen av saken vil jeg peke på at den kommunale administrasjon har arbeidet med den denne saken siden mars 1962. Jeg ba den gang om at den måtte bli tatt opp med jordbruksmyndighetene med sikte på å få en avgjørelse om hvorvidt §54 i jordloven var til hinder for utnyttelse av eiendommene til utbyggingsformål. Tune jordstyre behandlet saken i møte den 28. 6. 1962 og uttalte «sin interesse for spørsmålet om å legge Stenrød og Bjørnstad-Ødegård ut til boligreising, da man på denne måte kunne løse et tomteproblem på lengere sikt. Forutsetningen må imidlertid være at ikke bare den dyrkede jord blir nyttet til byggeformålet, men også det tilhørende skog- og fjellareal.» Rådmannens forslag om anbefaling av søknaden ble enstemmig vedtatt. Av vedtaket som er gjengitt tidligere, fremgår at kommunen ville søkt om ekspropriasjon av eiendommen til fordel for Selvaagbygg hvis minnelig ordning ikke var kommet istand. M.h.t. deptets vedtak av 14. 6. 1965 om odelsfrigjøring må det anses å være såvel formelt som reelt i orden. Retten har ovenfor lagt til grunn at det her måtte være adgang til odelsfrigjøring etter lovens §9 til fordel for Selvaagbygg. Kommunaldeptet synes heller ikke på noe tidspunkt å ha vært særlig i tvil og fikk støtte i sitt syn av Justisdeptets lovavdeling. Det kan heller ikke ses at det foreligger noen feil ved saksbehandlingen i deptet. Forholdet ble hele tiden likestillet med et ekspropriasjonstilfelle og behandlingen lagt opp etter et slikt mønster. De uttalelser som lovens §14 forutsetter innhentet forelå og deptet var kjent med saksøkerens protest som fremkom ved h.r.adv. Sven Arntzen. Tidligere forelå positive uttalelser fra jordstyret og fylkeslandbruksstyret om utnyttelsen av eiendommene til boligformål for distriktet. Etter hele sakens forløp må herredstyrets vedtak av 3. juni 1965 sies å dekke et reelt forhold og kan ikke for å bruke saksøkerens uttrykk - ansees som «skuebrød». Det foreligger således intet grunnlag for å sette deptets vedtak til side etter en rettslig bedømmelse av forvaltningsakten. Etter dette vil saksøkte bli å frifinne. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
