Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Stabel: Harald Kikut, som drev entreprenørforretning, og blant annet hadde arbeid for Kragerø kommune, bad i et brev av 4. april 1970 Kragerø kommune om å utbetale kr. 50.000,- til firma Stathelle Sag & Høvleri «ved neste avdragsnota». Det ble åpnet akkordforhandling hos Harald Kikut den 14. april 1970. Da akkord ikke kom i stand, ble det åpnet konkurs den 4. august 1970. Saken gjelder spørsmålet om den nevnte transporterklæring er gyldig i forholdet til konkursboet. Ved Skien byretts dom av 6. desember 1971 ble Stathelle Sagbruk & Høvleri frifunnet. Etter anke fra konkursboet avsa Agder lagmannsrett den 13. desember 1972 dom hvorved byrettens dom ble stadfestet og saksomkostninger ikke tilkjent. Sakens faktiske bakgrunn og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for byretten og lagmannsretten, fremgår av de to retters domsgrunner. Harald Kikuts konkursbo har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. På samme måte som for de tidligere instanser hevder boet prinsipalt at transporten til firma Stathelle Sag & Høvleri - i det følgende kalt «Stathelle» - må omstøtes i medhold av konkurslovens §44 første ledd litra a som betaling med usedvanlig betalingsmiddel. Til støtte for påstanden gjøres gjeldende i alt vesentlig samme anførsler som for byretten og lagmannsretten. Det hevdes at lagmannsretten har stilt for små krav til Kikuts aktsomhetsplikt ved vurderingen av hvilken utvikling han burde regnet med da han innlot seg på transportavtalen i november 1969. Og det er en grunnleggende svakhet ved lagmannsrettens dom at retten ikke har vært oppmerksom på betydningen av at Kikuts krav etter avdragsnotaen ikke var opparbeidet ved tilsvarende arbeid på det tidspunkt transporten fant sted. Slike krav er særlig dårlig egnet som betalingsmiddel, og det finnes i rettspraksis intet eksempel på at de er godtatt som Side:632 sedvanlig betalingsmiddel i henhold til konkurslovens §44. Det er videre en grunnfeil ved lagmannsrettens resonnement at retten ved vurderingen av hvilken sammenheng det var, reelt og beløpsmessig, mellom materialleveringene til Kragerø kommunes bygg og de betalinger til Stathelle som transportbeløpet var en del av, har holdt seg utelukkende til det som skjedde fra nyttår 1970, og sett helt bort fra at det i november og desember 1969 var foretatt innbetalinger som langt overskred hva som var levert i dette tidsrom. Det reelle forhold er at Kikuts gjeld til firmaet ved årsskiftet 1969-70 var blitt nedbetalt med over 150.000 kroner i ly av den inngåtte avtale om deltransport på forskuddsnotaer til byggherrer, og dette vel å merke i en periode hvor Kikuts samlede nettogjeld økte meget sterkt. Regnskapene viser at praktisk talt hele nettoomsetningen med fradrag av lønnsutgifter gikk til dekning av gjelden til Stathelle og enkelte andre leverandører som hadde skaffet seg tilsvarende transporter, slik at intet stod til disposisjon for andre kreditorer. Forholdet understreker at ordningen med betalingstransporter førte til forfordeling av kreditorene. Den ting at leveringene til Kikut fra nyttår 1970 og frem til akkordforhandlingenes åpning den 14. april holdt seg så noenlunde innen rammen av innbetalingene i samme tidsrom, må bero på en tilfeldighet. Forholdet gir i alle fall intet holdepunkt for at den enkelte transport eller kontantinnbetaling hadde sammenheng med bestemte - identifiserbare - leveringer til Kragerø kommunes bygg. Alle betalingene skjedde i runde summer som også skulle dekke leveranser til andre byggeforetakender som Kikut hadde. Alt i alt må det anses godtgjort at avtalen om betalingstransporter var foranlediget av den prekære økonomiske situasjon som Kikut var kommet i fra høsten 1969. Den kan ikke forklares som utslag av en naturlig og velbegrunnet forretningsførsel, slik som antatt av lagmannsretten. Som et alternativt grunnlag for omstøtelseskravet hevder konkursboet også for Høyesterett at transporten, om den ikke rammes av konkurslovens §44 første ledd, må kunne omstøtes som sikkerhetsstillelse etter lovens §45 første ledd. Forholdet har mange trekk som ligger nærmere pantsetting enn betaling. Ingen av de transporter som ble gjennomført i henhold til avtalen, er således blitt godskrevet Kikuts konto hos Stathelle før beløpet ble mottatt fra kommunen. Den enkelte transport må, hevder konkursboet, anses skjedd til avskriving på den eldste del av gjelden; det dreier seg altså om sikkerhetsstillelse for eldre gjeld. Subsidiært gjør konkursboet på samme måte som for lagmannsretten gjeldende at transporten i alle fall ikke kan opprettholdes for et større beløp enn svarende til verdien av det som Kikut hadde opparbeidet ved byggearbeider i april 1970 før akkordforhandling ble åpnet den 14. samme måned. Derimot har boet ikke opprettholdt sin tidligere subsidiære påstand om at Stathelle bare kan gjøre transporten gjeldende Side:633 innen rammen av det beløp som kommunen hadde holdt tilbake til dekning av transporterte fordringer. Konkursboet har nedlagt denne påstand: «Prinsipalt: Harald Kikuts transporterklæring av 4. april 1970 til Stathelle Sagbruk & Høvleri kjennes ugyldig. Subsidiært: Harald Kikuts transporterklæring av 4. april 1970 til Stathelle Sagbruk & Høvleri kjennes gyldig med det beløp som var opparbeidet den 14. april 1970. I begge tilfeller: Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Ankemotparten, Stathelle Sagbruk & Høvleri, hevder at lagmannsrettens dom er riktig. Firmaet støtter seg til lagmannsrettens begrunnelse og i alt vesentlig til samme anførsler som for de tidligere instanser. Det understrekes at konkursboets krav om omstøtelse av transporten utelukkende er bygd på de objektive regler i konkurslovens §44 §45. Ingen bebreidelse er rettet mot Stathelle for at transportordningen kom i stand. Og spørsmålet om Kikuts motiver for å gå med på ordningen og om det kan bebreides ham noe for manglende oversikt over sin økonomiske situasjon, er i prinsippet saken uvedkommende. Etter Stathelles oppfatning var transportene uttrykk for reell avdragsbetaling og ikke noe annet. Kikut hadde allerede i november 1969 forpliktet seg til å betale ved deltransporter. Den transport saken gjelder, var han således bundet til å foreta i henhold til en avtale som hadde bestått i ca. et halvt år. Avtalen var en nødvendig forutsetning for at han kunne holde driften i gang og komme over sine økonomiske problemer. Hensynet til en naturlig og velbegrunnet forretningsførsel tilsa nettopp at betalingsproblemet ble løst på denne måte i den situasjon han var. Det er irrelevant for saken om andre entreprenører og materialleverandører i distriktet har praktisert tilsvarende ordninger. I prinsippet er det også irrelevant om de andre kreditorer kan sies å være blitt forfordelt. Etter Stathelles oppfatninger det imidlertid intet grunnlag for å hevde at det foreligger noen slik forfordeling som konkursboet påberoper seg. Det reelle forhold er at etter at den nye betalingsordning var etablert i november 1969, er summen av foretatte innbetalinger fra Kikut til firmaet - kontant eller ved transport - ikke større enn svarende til verdien av leverte materialer. Det ses da riktignok bort fra en innbetaling på kr. 100.000 i desember 1969, men denne innbetaling var allerede ved avtaleinngåelsen i november forutsatt å skulle avskrives på eldre gjeld for at saldoen skulle ligge på et rimelig nivå når den nye ordning tok til å virke. Økonomisk og regnskapsmessig foreligger det således - hevder Stathelle - en nær sammenheng mellom firmaets leveringer til Kikuts byggearbeid for Kragerø kommune og den betaling for materialene som den omtvistede transport er uttrykk for. Den del av leveringene som Side:634 gikk til andre byggeplasser, var bagatellmessig, og kan ikke avsvekke den konklusjon at transportbeløpet er mer enn kompensert ved leverte materialer som er kommet konkursboet til gode. Stathelle er heller ikke enig med konkursboet i at fordringer av den foreliggende art er dårlig egnet som betalingsmiddel. Vanligvis vil det allerede ved begynnelsen av en forskuddsperiode være nedlagt i bygget opparbeidede verdier som av tekniske grunner ikke er kommet med i notaen for foregående periode. 1 det foreliggende tilfelle kan det i alle fall ikke være tvil om at det på transporttidspunktet var dekning for de kr. 50.000 som transporten omfattet, jfr. hva lagmannsretten har sagt om dette. Konkursboets subsidiære påstand er det etter Stathelles oppfatning intet holdepunkt for, verken i lovgivning, teori eller praksis. Det ville også føre til store vansker for booppgjøret om man skulle operere med et skille mellom opparbeidede og ikkeopparbeidede deler av et transportert krav. Firmaet har nedlagt påstand om at det frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter. Til bruk for Høyesterett har Harald Kikuts sønn, Bjørn Kikut, og hans byggeleder, Georg Arntzen, gitt vitneforklaring ved bevisopptak. Disponent Leif Løvstad i Stathelle Sagbruk & Høvleri har forklart seg som part. Det er også lagt frem noen nye dokumenter. Det nye bevisstoff har imidlertid ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn den hadde for lagmannsretten. Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten. På samme måte som begge disse retter ser jeg på transporterklæringene som en form for betaling, hvis holdbarhet etter konkursloven må bedømmes etter lovens §44 første ledd litra a. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å henvise til lagmannsrettens begrunnelse. Spørsmålet blir da om transporten til Stathelle av Kikuts fordring på Kragerø kommune i henhold til forskuddsnota nr. 12 var å anse som et usedvanlig betalingsmiddel sett fra Kikuts eller Stathelles synpunkt. Lagmannsretten har ansett det avgjørende for svaret om den ordning som kom i stand ved avtalen av november 1969, kunne sies å være utslag av en naturlig og velbegrunnet forretningsførsel. Også denne problemstilling kan jeg slutte meg til. Den synes å være lagt til grunn i tidligere rettspraksis, og begge parter har erklært seg enig i den. Konkursboet har ikke angrepet lagmannsrettens vurdering for så vidt den går ut på at transportordningen var naturlig og velbegrunnet sett fra Stathelles synspunkt. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette spørsmål. Avgjørende for mitt standpunkt vil være om materialkjøperen - Kikut - innlot seg på en naturlig og velbegrunnet forretningsførsel ved å akseptere og gjennomføre ordningen med betalingstransport som oppgjørsform overfor leverandøren. I motsetning til byretten og lagmannsretten er jeg blitt stående ved at spørsmålet må besvares med nei. Side:635 Jeg tar da utgangspunkt i at krav etter forskuddsnotaer av den art vi her har å gjøre med, i alminnelighet må anses lite kurante og mindre egnet som betalingsmiddel, i alle fall så lenge det transporterte beløp ikke er opparbeidet ved arbeid fra overdragerens side. I hvilken grad den omtvistede forskuddsnota var opparbeidet på det tidspunkt transporten fant sted, lar seg ikke vurdere ut fra opplysningene i saken. Jeg peker imidlertid på at transporten fant sted på et tidlig tidspunkt i den periode notaen omfattet, slik at kontraktspartene - om de hadde reflektert over spørsmålet - ikke godt kan ha gått ut fra at transporten var jevngod med kontant betaling. Ved vurderingen av om betalingstransporter skal være rettsbeskyttet i konkurs, vil det fra et rettspolitisk synspunkt også være et moment av betydning om det transporterte krav kan identfiseres på en klar og entydig måte med tilsvarende vareleveranser fra cessionaren. Heller ikke i så henseende står den i saken omhandlede betalingsordning særlig sterkt. Det er nok så at en vesentlig del av de materialer som Stathelle leverte til Kikut mens betalingsavtalen stod ved lag, gikk til Kikuts byggearbeid for Kragerø kommune. Men en mindre del gikk også til andre oppdragsgivere. Og alle betalingene - hva enten de skjedde ved transport eller kontant - ble gitt i runde summer som ikke kan identifiseres med noen bestemt levering. I denne forbindelse peker jeg på at det er uomtvistet mellom partene at eldre gjeld til Stathelle ble redusert med kr. 100.000 i desember 1969 gjennom transport av en fordring på Bamble kommune, - i tillegg til at senere leveringer ble noenlunde ekvivalert ved innbetalinger i 1970. Fra Stathelles side er - uten noe forsøk på dokumentasjon - gjort gjeldende at det allerede da novemberavtalen ble inngått, var en forutsetning at den transport det her gjelder, i motsetning til senere transporter, skulle avskrives på eldre gjeld. Selv om dette skulle være riktig, kan jeg ikke se at det har noen betydning for saken. På den annen side har konkursboet søkt å påvise at avtalen førte til at firmaets tilgodehavende ble redusert med ytterligere 50-60 tusen kroner. Dette forhold fremstiller seg imidlertid som uklart, og jeg går ikke nærmere inn på det. Hvis transporter av den art man her har å gjøre med, skal kunne aksepteres som sedvanlig betalingsmiddel i relasjon til konkurslovens §44 første ledd, bør det etter min mening i alle fall stilles strenge krav til ordningens innarbeidelse i praksis. Hva dette spørsmål angår, har lagmannsretten bygd på at slike transporter ikke synes å være utbredt innen bransjen i Telemark, og at heller ikke Kikut eller Stathelle tidligere hadde benyttet seg av slike transporter, til tross for at de hadde stått i forretningsforbindelse med hverandre i over ett år da avtalen ble inngått. Opplysningene for Høyesterett gir ikke grunn til å se dette spørsmål på annen måte. Og det må da være av mindre betydning om transport fra entreprenør til leverandør av fordringer på byggherren er kjent som betalingsmiddel andre steder Side:636 i landet, Jeg må etter det opplyste gå ut fra at så er tilfellet, men tilføyer at det for Høyesterett ikke er legitimert at slike transporter forekommer i større utstrekning også når det gjelder ikke opparbeidede fordringer av den art vi har å gjøre med i denne sak. Når lagmannsretten har opprettholdt transporten av 4. april 1970 som sedvanlig betalingsmiddel kontraktspartene imellom, er dens standpunkt begrunnet med at transporten falt innenfor rammen av den betalingsordning som hadde vært praktisert i nesten et halvt år i henhold til avtalen av november 1969, en avtale som etter lagmannsrettens syn var naturlig og velbegrunnet på bakgrunn av den økonomiske krise Kikut var kommet i samme høst. Denne begrunnelse finner jeg ikke å kunne slutte meg til. Det er helt på det rene at avtalen var foranlediget av Kikuts økonomiske krise høsten 1969. Denne var av meget alvorlig art, hvilket han selv må ha vært klar over, selv om det først gjennom den senere rapport fra konkursboets revisor er skapt klarhet over hvor uopprettelig situasjonen var blitt. Jeg peker på at hans bankforbindelse nettopp hadde stanset kassakreditten gjennom inndragning av hans sjekkhefte, og at Stathelle hadde truet med å nekte fortsatte leveringer hvis det ikke ble funnet frem til en ny betalingsordning. Under disse omstendigheter mener jeg det er dekning for å si at avtalen var preget av muligheten for snarlig økonomisk sammenbrudd. Hvis Kikut ikke hadde følt seg stilt overfor en trusel om dette, er det lite tenkelig at det ville blitt aktuelt for disse to kontraktsparter å gå over til oppgjør av varegjeld ved transport av fordringer. På bakgrunn av formålet med omstøtelsesreglene i konkurslovens §44 - å motvirke forfordeling av kreditorene - kan Kikuts inngåelse av avtalen etter min mening ikke anses som utslag av naturlig og velbegrunnet forretningsførsel. November-avtalen kan under disse omstendigheter - antar jeg - ikke redde den omtvistede transport fra å bli omstøtt etter konkurslovens §44 første ledd. Konkursboets prinsipale påstand må etter dette tas til følge, og det blir ikke aktuelt å ta standpunkt til den subsidiære. Da avgjørelsen har voldt tvil og har prinsipiell interesse, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av de instanser som har behandlet saken. Jeg stemmer for denne dom: Harald Kikuts transporterklæring av 4. april 1970 til Stathelle Sagbruk & Høvleri kjennes ugyldig. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Lorentzen, Endresen og Bendiksby: Likeså. Av byrettens dom (dommer Rolf Solem): Saksforholdet. Den første forretningsforbindelse mellom saksøkte, Stathelle Sagbruk Side:637 & Høvleri og Harald Kikut entreprenørforretning (senere benevnt som Kikut) fant sted sensommeren 1968 og den første faktura ble utstedt 30.9.1968. Til å begynne med betalte Kikut fakturaene etterhvert som de forfalt, men etter hvert, særlig utover høsten 1969, ble innbetalingene stadig forsinket og det endte med at saksøkte varslet Kikut om at han ville stoppe ytterligere leveringer. Bjørn Kikut, sønn av Kikut og kontorsjef i firmaet, oppsøkte da saksøkte for om mulig å komme frem til en ordning. Kikut hadde på den tid byggearbeider for bl.a. Bamble og Kragerø kommune og fikk månedlige oppgjør fra disse på grunnlag av avdragsnotaer. Kikut tilbød da saksøkte en ordning som gikk ut på at saksøkte skulle få transport på første avdragsnota etter hver avregning. Slik ble ordningen og saksøkte fikk på den måte regelmessig oppgjør fra de nevnte kommuner som byggherrer. Den 4.4.1970 anmodet Kikut Kragerø kommune om å utbetale kr 50 000,- til saksøkte ved neste avregning og dette ble bekreftet av Kragerø kommune i skriv av 10/4-70. Dette skulle da skje i forbindelse med avdragsnota 12. - - - - - - Rettens bemerkninger. Når det gjelder det faktiske forløp i saken er det enighet mellom partene. Spørsmålet er da om den transporterklæring det siktes til er å anse som betaling av gjeld med usedvanlig betalingsmiddel, jfr. konkurslovens §44 pkt. a. Etter det som er fremkommet i retten har denne ordning ikke vært noen vaniig oppgjørsform hverken for saksøker eller saksøkte. Når det gjelder forhoÅdene mellom partene er det på det rene at det i alle fall er utstedt slike transporterklæringer den 5/12-69 og den 5/3-70, men begge disse er utbetalt. Ved akkordens åpning forelå det 8 transporterklæringer på tilsammen kr 355 000,- - hvorav den eldste er utstedt 10/12-70, og når det gjelder forholdet mellom sakens parter, en transporterklæring datert 4/4-71 på kr 50 000,- -, bekreftet av Kragerø kommune 10/4-71, og som da tvisten dreier seg om. Det er ikke opplyst noe i retten om andre bedrifter i distriktet som har ordnet sine mellomværender på denne måte, men det er på det rene at det rent unntaksvis, såvidt retten kan skjønne, har forekommet i et såvidt nært område som Larvikdistriktet. Det synes derfor å være på det rene at det ikke har vært noen vanlig måte å ordne sine mellomværender på hverken for partene hver for seg, mellom partene eller i distriktet som sådant. Det finnes hverken i litteraturen eller i praksis noen Klare paralleller til nærværende tvist såvidt retten kan se. Retten er kommet til at det mellom begrepene «vanlig» og «usedvanlig betalingsmiddel» er en viss avstand som gir muligheten for en skjønnsmessig vurdering i det enkelte konkrete tilfelle. Retten er etter en samlet vurdering, om enn under noen tvil, kommet til at den transport som er foretatt i dette tilfelle, ikke kan regnes som betaling med usedvanlig betalingsmiddel. Når retten er kommet til dette resultat skyÅdes det den nære sammenheng det er mellom levering og oppgjørsmåte. De materialer som saksøkte har levert, og som han har betinget seg sikkerhet for når det gjelder oppgjør, er av Kikut brukt til arbeide som Kragerø kommune er byggherre for og som etter transporterklæringen skulle gjøre opp med saksøkte. Hvis denne ordning ikke var kommet istand ville saksøkte stoppet leveransene til Kikut høsten 1969 med de konsekvenser dette ville innebære for såvel Kikut som hans kreditorer. Retten kan forstå at saksøkte ville sikre seg riktig oppgjør på en eller annen måte for ytterligere leveringer og da finner man den etablerte ordning både rimelig og naturlig. Det synes ikke å være noen grunn til å tro at denne ordning kom istand med henblikk på en kommende konkurs. Riktignok fulgte Kikut ikke opp betalingsfristen høsten 1969, men det er i og for seg ikke noe særegent i den bransje hvor hovedentreprenørene ofte utnytter kredittene i relasjon til underentreprenører og leverandører lengst mulig. Rykter om Kikuts økonomiske problemer hadde vært i omløp i lengre tid og det var saksøkte forsåvidt klar over, men han trodde, etter det han har opplyst i retten, og som retten ikke finner grunn til å trekke i tvil, at det ikke lå mer i ryktene nå enn tidligere, slik at akkordåpningen kom som en overraskelse for ham. Det er vel heller ingen særlig grunn til å tro at de andre kreditorer grunnet transporterklæringene har kommet i en vanskeligere situasjon, for uten disse ville, som foran nevnt, saksøkte bare ha stoppet leveransene. Retten er av den oppfatning at en transport hvoretter Kragerø kommune som byggherre og den som skulle gjøre opp med saksøkte, nærmest må bli å betrakte som en betaling og ikke bare som en betinget sikkerhet. Det er liten grunn til å tro at Kragerø kommune ikke skulle greie, eller ville oppfylle sine forpliktelser vis a vis saksøkte all den tid betaling skulle skje for arbeid som var utført i henhold til avdragsnotaene fra Kikut. - - - - - - Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen, lagdommerne Svein Omholt og Odvar Rye): - - - - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Harald Kikut drev i 1960-årene en forholdsvis stor entreprenørforretning, og hadde også en god del større offentlige bygg. I 1968 hadde han blant annet entrepriser på Rugtvedt ungdomsskole og Langesund ungdomsskole i Bamble og senere samme år fikk han byggearbeidet med ny yrkesskole og gymnas i Kragerø. Det var disse arbeider som førte til at han i august/september 1968 kom i forretningsforbindelse med Stathelle Sag & Høvleri. Som nevnt av byretten, innhentet Stathelle Sag & Høvleri kredittopplysning om Kikut, og denne var positiv. Til å begynne med ble fakturaene fra Stathelle Sag & Høvleri stort sett betalt etter hvert som de forfalt. I mai 1969 var således Kikut helt àjour med betalingen. Deretter ble betalingene mer ustabile, og det ble sommeren og høsten 1969 opparbeidet en betydelig gjeld. Hvor stor gjelden var, er ikke klarlagt. Konkursboet opererer med en gjeld på kr. 250.000,- i november 1969. Disponent Leif Løvstad har imidlertid forklart at gjelden På det høyeste var kr. 147.000,-, og dette var 31. januar 1970. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på hvilke tall som er de riktige. Gjelden var i hvert fall blitt så stor at Stathelle Sag & Høvleri, som er en forholdsvis liten bedrift, fant at den ikke hadde ressurser til å yte slike kreditter. Firmaet måtte ha betaling for å kunne Side:639 ha den nødvendige driftskapital. Disponenten i firmaet, Leil Løvstad, ga derfor i november 1969 beskjed om at leveransene måtte stoppes, hvis ikke betalingen kom på noenlunde samme tid som leveringen. Det var da Bjørn Kikut, sønn av Harald Kikut, og den som på den tid vel må sies å ha hatt den daglige ledelse av dette firma, foreslo at Stathelle Sag & Høvleri skulle få transport på Kikuts avdragsnotaer fra Bamble og Kragerø kommuner. Stathelle Sag & Høvleri leverte også varer til Kikut på andre byggeplasser. Når de to kommunene ble valgt, hadde det sammenheng med at den alt overveiende del av leveringene gikk til dem, og vel også at disse var sikre betalere. Den avtale som ble truffet mellom Leif Løvstad og Bjørn Kikut i november 1969 var således at leveringene fra Stathelle Sag & Høvleri skulle fortsette mot at dette firma etter hvert skulle få transportert fordringer - - avdrag - - som Kikut fikk på de to kommuner etter hvert som arbeidet skred frem. Det dreier seg altså om cesjon av fordringer. Men retten legger til grunn Leif Løvstads forklaring om at det ikke var sikkerheten som var avgjørende for ham. Han hadde ikke grunn til å regne med at Harald Kikut ikke kunne oppfylle sine forpliktelser. Grunnen til ordningen var som nevnt at han måtte sikre seg at betalingen kom noenlunde snart etter leveringene. Retten ser derfor de transporterklæringer som ble utstedt i henhold til den nevnte avtale som en form for betaling. At beløpene ikke er bokført hos Stathelle Sag & Høvleri før pengene i henhold til transporterklæringen er overført til firmaet, finner ikke retten kan føre til et motsatt resultat, heller ikke at det selvfølgelig var meningen at det måtte foretas et oppgjør med Harald Kikut når vedkommende bygg var ferdig. Spørsmålet blir så om den cesjon av fordringer som ble avtalt kan sies å være usedvaniige betalingsmidler. Retten skal bemerke at slike transporter av pengefordringer i de senere år synes å ha fått sterkt økende anvendelse, og antas å være nokså vanlig i mange bransjer. På den annen side hadde de parter det her gjelder, ikke tidligere benyttet seg av slike transporter, og de synes heller ikke å være noe utbredt i bransjen i Telemark. Retten finner ikke grunn til å legge avgjørende vekt På noen av de her nevnte forhold. Avgjørende for resultatet bør det være om den ordning som kom istand ved avtalen av november 1969, kunne sies å være utslag av en naturlig og velbegrunnet forretningsførsel. For Stathelle Sag & Høvleri må dette spørsmål uten videre besvares med ja, og det er i denne forbindelse tilstrekkelig å vise til det som ovenfor er anført om begrunnelsen for at dette firma gikk med på en slik avtale. Mer tvilsomt stiller det seg for Harald Kikuts vedkommende. Bjørn Kikut har forklart at firmaet var i økonomiske vansker høsten 1969. Det var vanskelig å få inn firmaets tilgodehavender, og vanskelig å få betalt firmaets regninger ved forfall. Firmaets ledelse regnet imidlertid med at de skulle kunne greie å ri stormen av. Men det var da nødvendig at de største leverandørene fikk betaling slik at leveransen av materialer ikke skulle stoppe opp. Transporterklæringene løste dette problemet, samtidig som Kikut på denne måte faktisk også fikk noe lengere kreditt, også fra disse firmaer. Retten er etter dette kommet til at ordningen var velbegrunnet også fra firmaet Harald Kikuts side. Side:640 Retten finner ikke å kunne bebreide firmaets ledelse for at det mente å kunne komme over vanskelighetene. Og hvis det skulle gjøre det, måtte det sikre seg videre leveranser av de forskjellige materialer. Overensstemmende med avtalen av november 1969 fortsatte Statheile Sag & Høvleri sine leveringer, og firmaet fikk betaling, dels ved bankremisser, men også ved transporter av Kikuts avdragsnotaer på Kragerø kommune og Bamble kommune. Selv om de første av disse transporter i stor utstrekning ble brukt til nedbetaling av eldre gjeld, ble det fra månedskiftet november/desember 1969 levert så meget fra Stathelle Sag & Høvleri at transportene og den annen betaling som ble foretatt, knapt greidde å holde tritt med leveransene. Transporterklæringen av 4. april 1970 er således et ledd i et etablert forretningsforhold som hadde vart i nær et halvt år, som hadde sikret firmaet Harald Kikuts fortsatte drift, og som i hvert fall fra månedskiftet november/desember 1969 hadde tilført firmaet like store verdier som det hadde måttet ut med. Det spiller etter dette etter rettens oppfatning ikke noen avgjørende rolle at transporterklæringen ikke er bundet til noen bestemt levering eller bestemte leveringer fra Stathelle Sagbruk & Høvleri. Men det kan nevnes at leveransene fra Stathelle til Kragerø i 1970 var på tilsammen kr. 108.852,50, mens det i 1970 foreligger 2 transporter på tilsammen kr. 125.000,-. Det er således en noenlunde bra overensstemmelse mellom leveringer til denne byggeplass og transporterklæringene fra Kragerø kommune. Den ankende har anført at transporterklæringene gjaldt et framtidig og betinget krav, idet Harald Kikut på det tidspunkt da erklæringen ble utferdiget den 4. april 1970 bare hadde opparbeidet en del av de kr. 50.000,- - som erklæringen lyder på. Retten finner ikke at dette forhold kan ha noen betydning for spørsmålet om denne transport må ansees som usedvanlig betalingsmiddel. Det vises til det som er sagt foran om at erklæringen må sees som et ledd i et forretningsforhold mellom Kikut og Stathelle Sag & Høvleri som hadde bestått siden høsten 1969, og videre til at i forholdet mellom Kikut og Kragerø kommune utgjorde de kr. 50.000,- - bare en del av ett av de mange månedlige avdrag for et arbeide til over 3 millioner kroner. - - - - - - Side:641 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
