Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Løchen: Gunnar Leiren bortleide i 1973 et lokale i sin eiendom Trondheimsveien 275 til Leievognsentralen A/L. Leieforholdets varighet var 10 år fra 1. oktober 1973. Kontraktens §8 hadde slik bestemmelse om fremleie og rett til overdragelse av kontrakten: «Leietager har rett til å fremleie når fremleietager er godkjent av utleier. Leietageren er berettiget til å overdra sine rettigheter etter kontrakten sammen med andelsobligasjonen samlet til tredjemann som må være skriftlig godkjent av utleier. Utleieren har fortrinnsrett til markedspris å overta lokalene, denne rett må benyttes innen 1 måned. Utleier kan ikke motsette seg fremleie eller overdragelse uten saklig grunn.» Leievognsentralen meddelte i brev av 29. april 1976 til Leiren at man ville fraflytte lokalene fordi de var blitt for små. Leiren ble spurt om han ønsket å overta lokalene selv. Skriftlig svar på dette ble ikke gitt. I brev av 14. september 1976 underrettet så Leievognsentralen Leiren om at man hadde skaffet en interessent som var villig til å overta lokalene på samme vilkår. Det ble bedt om skriftlig godkjennelse av den nye leier, Christiania Dampkjøkken, ved direktør Brenden. Leiren ville ikke godkjenne den nye leier på grunn av den bruk det var tale om. Lokalene var forutsatt fremleiet til bingosalong til erstatning for et leieforhold Christiania Dampkjøkken hadde i en av sine eiendommer. Leievognsentralen hevdet at utleieren var forpliktet til å godkjenne leieren, sluttet å betale husleie fra 15. september 1976 og hevet kontrakten. Leiren fastholdt kontrakten og brakte husleiekravet inn for Oslo husleierett. Leievognsentralen påstod seg frifunnet og reiste motsøksmål med krav om tilbakebetaling av innskudd på kr 100.000 og deponert forskudds husleie, kr 15.617,50. Oslo husleierett avsa 20. oktober 1977 dom med slik domsslutning: «I hovedsøksmålet: Leievognsentralen A/L frifinnes. I motsøksmålet: Gunnar Leiren dømmes til å betale Leievognsentralen A/L 115.617,50 - Side:77 etthundreogfemtentusensekshundreogsøtten 50/100 - kroner med 6% rente fra 6. august 1977 til betaling skjer. I begge søksmål: I erstatning for saksomkostninger betaler Gunnar Leiren til Leievognsentralen A/L 3.677 - tretusensekshundreogsyttisju - kroner.» Gunnar Leiren påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 15. september 1978 avsa dom med slik domsslutning: «I hovedsøksmålet: Leievognsentralen A/L dømmes til å betale til Gunnar Leiren ubetalt husleie og brenselsutgifter i henhold til leiekontrakt med Gunnar Leiren frem til 31/12.77, med 6% årlig rente fra de enkelte terminers forfall til betaling skjer. I motsøksmålet: Gunnar Leiren frifinnes mot å betale Leievognsentralen A/L innskuddet kr 100.000 med 61/2% rente fra 1/1.78 til betaling skjer. I begge søksmål: Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen. Hver av partene bærer sine omkostninger såvel for husleieretten som for lagmannsretten.» Dommen ble avsagt under dissens, idet én dommer stemte for å stadfeste husleierettens dom, så vel i hovedsøksmålet som i motsøksmålet, bortsett fra at han fant at hver av partene burde bære sine omkostninger i saken for begge retter. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til domsgrunnene. Leievognsentralen har påanket dommen til Høyesterett og har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter. Lagmannsrettens flertall hevdes å ha tatt feil når den finner at det var saklig grunn til å nekte å godkjenne Christiania Dampkjøkken som ny leier. Lagmannsretten har bygd på Leirens subjektive vurderinger. Leiren har ikke sannsynliggjort at Bingo-virksomhet etter en objektiv vurdering vil øke risikoen for ungdomsbråk ved bygningen. Lagmannsretten hevdes videre uriktig å ha gått ut fra at Leievognsentralen på forhånd var gjort oppmerksom på de problemer som utleien av kafeteriaen hadde medført. Man var bare gjort kjent med at Leiren ikke ønsket restaurantvirksomhet i lokalene. Noe forbud mot å nytte lokalene til bestemt virksomhet ellers eller utover vanlig kontortid, var ikke nevnt. Hvis utleieren mente å ha grunn til å frykte at slik virksomhet ville føre til ungdomsbråk, burde han ha tatt et forbehold om bruksbegrensning av lokalene i kontrakten. Begrepet «saklig grunn» i kontraktens §8 må i likhet med begrepets forståelse i rettspraksis for boliger etter husleielovens §49 og borettslovens §16 også for forretningslokaler tolkes restriktivt. Retten til overdragelse av kontrakten var en vesentlig formuesverdi for Leievognsentralen, som betalte en høy leie og var bundet i ti år. Leiren var i §8 gitt fortrinnsrett ved overdragelse til å overta lokalene etter markedsverdi. Han hadde dermed full kontroll med ikke å få Side:78 uønskede leiere. Leievognsentralen har nedlagt denne påstand: «1. Husleierettens dom stadfestes såvel i hovedsøksmålet som i motsøksmålet. 2. Gunnar Leiren dømmes til å betale saksomkostninger for Husleieretten, Lagmannsretten og Høyesterett.» Ankemotparten, Gunnar Leiren, hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og har i det vesentlige henholdt seg til dens begrunnelse. Lagmannsretten har på objektivt grunnlag funnet det godtgjort at hans frykt for konsekvensene av en bingosalong i eiendommen var velbegrunnet. Begrepet «saklig grunn» må i prinsippet tolkes på samme måte som i husleieloven, men det blir ikke spørsmål om noen restriktiv tolking. Avgjørende blir i alle tilfelle den konkrete vurdering. Det var en klar forutsetning før kontrakten ble inngått både at det ikke måtte drives restaurantvirksomhet i lokalet, og at det ikke måtte nyttes utover vanlig kontortid. Han har ikke noe å si på bingo-virksomhet i og for seg, men den omstendighet at man får et åpent opplyst lokale om kvelden, vil trekke ungdom dit, og ville ha medført en reell risiko for at ungdomsbråket omkring gården ville ha blusset opp igjen. Det er nå opplyst at bingo-virksomheten også ville ha medført en viss servering. Det foreligger ellers en normal kontrakt som ikke er spesielt tyngende for leieren. Retten til å overta kontrakten for utleieren må ikke blandes sammen med retten til å nekte overdragelse. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett med avhør av partene og ett vitne. Det er fremlagt en del nye dokumenter, særlig om klager på det tidligere ungdomsbråk omkring bygget. En uttalelse fra direktør Brenden, Christiania Dampkjøkken, er dokumentert som vitneforklaring. Jeg er kommet til samme resultat som husleieretten og lagmannsrettens mindretall, og kan på vesentlige punkter tiltre deres begrunnelse. Jeg tar utgangspunkt i kontraktens §8 som gir leieren rett til fremleie eller overdragelse av sine rettigheter etter kontrakten med utleierens godkjennelse. Nektelse kan ikke skje uten saklig grunn. Når det gjelder tolkingen av begrepet «saklig grunn», finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på en sammenligning med begrepets forståelse ved leierett til boliger i husleieloven og borettsloven. Jeg vil bare bemerke at ved forretningslokaler som det her er tale om, vil den type virksomhet som skal drives i lokalet, kunne få større vekt enn ved boliger. Her vil det som regel bare være tale om én form for bruk, og særlige forhold ved overtakerens person vil kunne få størst betydning. For øvrig må spørsmålet om det foreligger saklig grunn bero på en «konkret vurdering». Det er ikke sagt noe i kontrakten om forbud om bestemt virksomhet eller benyttelse utover vanlig kontortid. Det er imidlertid i saken på det rene mellom partene at det skulle være forbudt å drive restaurantvirksomhet i lokalene. Derimot er det uenighet om det var Side:79 forutsatt at lokalene ikke skulle nyttes utover vanlig kontortid. Bestyrer Høieggen i Leievognsentralen har i bevisopptak til bruk for Høyesterett forklart at det under møtet forut for leieavtalen ikke ble nevnt andre begrensninger i utnyttelsen av lokalene enn nektelsen av restaurantdrift, dette gjaldt både det tidsrom virksomheten skulle drives i, og den type virksomhet det dreide seg om. Utleierens representant, revisor Øyhovden, har på den annen side forklart at man ved valg av ny leieboer i 1973 skilte ut alle som skulle holde åpent etter ordinær kontortid. Det er imidlertid ikke opplyst om Leievognsentralen ble orientert om dette, eller om det ble tatt noe forbehold om dette ved inngåelse av kontrakten. Jeg finner det ikke godtgjort at et slikt forbehold har kommet til uttrykk overfor Leievognsentralen. Hvis dette var forutsatt, ville det i så fall vært naturlig at Leiren, som utformet leieavtalen og kjente til de spesielle forhold ved bygget, hadde tatt inn en bestemmelse om dette. Det avgjørende må da være om bingo-virksomhet om kvelden vil føre med seg slik risiko for øket ungdomsbråk at det gav saklig grunn til å nekte overdragelse. Jeg er enig med husleieretten i at det ikke er rimelig grunn til å sammenligne en bingo-salong med den tidligere kafeteria som opphørte ved årsskiftet 1972/73. Det må antas at ølsalget her særlig skapte problemer ved siden av kafeteriavirksomheten, som for øvrig trakk til seg et annet klientell enn bingo-virksomhet. Det erkjennes også av Leiren at bingo-virksomhet i seg selv ikke medfører noe bråk. Jeg kan ikke finne det godtgjort at bingo ville ha medført en reell risiko for at ungdomsbråket omkring gården ville ha blusset opp igjen. Bingospill forutsetter ro, spilles vesentlig av eldre mennesker, og serveringsvirksomheten ville etter det som nå er opplyst, vært bagatellmessig. Det foregår allerede nå virksomhet i gården om kvelden i forbindelse med kommunens fritidsklubb, Deichmanske bibliotek og i Årvoll samfunnshus hvor Årvoll Idrettslag leide lokaler til bingo-virksomhet én gang i uken. Det foreligger ingen innvendinger mot eller opplysninger om bråk i forbindelse med denne bingo-virksomhet som har foregått siden 1970. Det er heller ikke fremlagt noen opplysninger om hvilke erfaringer som generelt måtte foreligge med hensyn til forstyrrelser i forbindelse med bingosalonger. Lokalene i saken har egen inngang i bygget på den motsatte side i forhold til ungdomsklubben og biblioteket. Det er også opplyst at etter at kafeteriaen sluttet, har ungdomsbråket avtatt. Jeg er også enig med husleieretten i at adgangen til overdragelse av kontrakt inngått på 10 år med høy leie, var en vesentlig rettighet for Leievognsentralen. Også den omstendighet at Leiren etter kontrakten hadde rett til å overta lokalene til markedspris, er et moment av betydning. Jeg er etter dette kommet til at leieren ikke hadde saklig grunn til å nekte overdragelse av kontrakten til Christiania Dampkjøkken, selv om firmaet aktet å fremleie det til bingo-salong. Husleierettens dom blir da å stadfeste både i hovedsøksmålet og motsøksmålet. Jeg finner at saken har vært så vidt tvilsom at omkostninger etter omstendighetene ikke bør tilkjennes for noen av rettene. Side:80 Jeg stemmer for denne dom: 1. Husleierettens dom stadfestes bortsett fra avgiørelsen av omkostningsspørsmålet. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Endresen, Elstad og Bølviken: Likeså. Av husleierettens dom (dommer John Grini med domsmenn): Fra 1. oktober 1973 har Leievognsentralen A/L leiet et lokale på ca. 180 m2 i første etasje i Trondheimsveien 275. Denne eiendom tilhører Gunnar Leiren. Kontrakten mellom Leievognsentralen A/L og Gunnar Leiren ble formidlet av revisor Bjørn Øyhovden. Ifølge §2 i kontrakten løper leieforholdet på 10 år med rett for leietakeren til å forlenge det i 10 år. Leievognsentralen A/L betalte kr. 100.000,- i innskudd. Leien var kr 62.470,- pr år med årlig indeksregulering etter konsumprisindeksen. Det ble avtalt et leieforskudd som svarte til leien pr kvartal kr 15.617,50. Fra kontrakten gjengis videre bestemmelsen i §8: (Sitert i Høyesterettsdom.) Før Leievognsentralen A/L leiet lokalet hadde det vært bortleid til en kafeteria eller restaurant. Leievognsentralen A/L benyttet lokalet til kontor og ekspedisjon for sine medlemmer samt noe møtevirksomhet. Den 29. april 1976 skrev advokat Birger Bakke på vegne av Leievognsentralen A/L følgende brev til Gunnar Leiren: «Jeg tillater meg herved å meddele at Leievognsentralen A/L dessverre ser seg nødsaget til å flytte fra de av den leiede lokaler i Deres eiendom Trondheimsveien 275, da lokalene på grund av sentralens stadige ekspansjon, er blitt for små og utilfredsstillende. Flytning vil finne sted ca. 1. juni 1976. Under henvisning til leiekontraktens §8, tillater jeg meg på vegne av Leievognsentralen A/L å forespørre om De kunne være interessert i, eller ønske selv å overta leiekontrakten. I motsatt fall vil Leievognsentralen A/L være nødt til å leie ut/fremleie de leiede lokaler til leietager som de kan godkjenne, og da for gjenværende leietid i henhold til kontrakten. Det ønskelige var selvfølgelig at De kunne overta lokalene selv, og i den forbindelse også overtok de installasjoner som er gjort og som er av verdi. Det er på det rene at Leievognsentralen A/L, så vel de ansatte som medlemmene, har likt seg og trivdes i Trondheimsveien 275, det er derfor ene og alene plasshensyn som tilsier en flytning nu. Nærværende brev er for ordens skyld sendt Dem rekommandert.» Det kom intet svar på dette brev. Leievognsentralen A/L tolket dette slik at Leiren ikke var interessert i å overta lokalet, og i brev av 14. september 1976 søkte sentralen om å få godkjent overdragelse til direktør Stenar Brenden. Om hans bruk av lokalet heter det i brevet: «Foreløbig ønsker han å benytte lokalet som Bingo-salong, og vil i den anledning foreta den nødvendige forandring og oppusning som må til for å få Side:81 en tiltalende salong.» Ved brev av 21. september 1976 svarte Gunnar Leiren ved revisor Øyhovden følgende: «Jeg har mottatt Deres brev av 14/9.76 og nøye bemerket innholdet. I sin tid lot jeg en kafeteria nedlegge og leiet bort «hjørnet» til Leievognsentralen, som skulle bruke lokalene som kontor og ekspedisjon. Årsaken til at jeg foretok denne for meg lite økonomiske rokering var at jeg ønsket å få en rolig bedrift uten for meget publikumstilstrømning. Gården er allerede belastet med ungdomsklubb og samfundshus, noe som har medført store omkostninger for meg. Når så Deres klient vil leie ut lokalet til Bingo-Salong, er jeg meget betenkt over dette forhold, og kan ikke umiddelbart gi mitt samtykke, da dette er en vesentlig bruksendring som vil finne sted. Imidlertid vil jeg ikke ha noe imot at lokalene leies bort til kontorer eller vanlig butikklokaler.» Advokat Bakke tok i brev av 23. september 1976 på ny opp spørsmålet om godkjenning av direktør Brenden og ba Leiren omvurdere sitt standpunkt. På dette brev fikk advokat Bakke ikke noe svar. Ved brev av 2. november 1976 til Leiren kom advokat Bakke tilbake til saken og uttalte blant annet: «Når det gjelder husleien anser Leievognsentralen seg uforpliktet til å betale husleie utover 15. september 1976, idet den fra dette tidspunktet hadde avtale om overdragelse av kontrakten.» Ved brev av 13. januar 1977 fastholdt Leiren kontrakten og krevet leie for siste kvartal 1976 og første kvartal 1977. Han varslet om at søksmål ville bli reist dersom leien ikke ble betalt. - - - Retten ser spørsmålet om Gunnar Leiren hadde saklig grunn til å nekte overdragelse som avgjørende. I denne forbindelse skal først nevnes at meldingen om overdragelse av 14. september 1976 var noe ufullstendig. Den nye leietaker var således ikke direktør Stener Brenden, men det selskap Brenden var direktør for, nemlig Christiania Dampkjøkken. Videre skulle selskapet ikke drive bingo-salongen selv. Tanken var å tilby en bingo-operatør som drev i selskapets gård i Torggaten å flytte til Trondheimsveien 275 Disse opplysningene hadde Leiren et naturlig krav på å bli gjort kjent med. Imidlertid synes disse opplysninger ikke å ha betydd noe for hans avslag, som utelukkende var begrunnet med at lokalet skulle benyttes til bingo-virksomhet. Leiren har heller ikke under saken påberopt seg forhold ved Christiania Dampkjøkken eller vedkommende bingo-operatør som skulle gi saklig grunn til avslag. Retten antar derfor at disse mangler ved meldingen ikke kan tillegges noen vekt. Leiren har ikke hevdet at bingo-virksomhet generelt er uønsket. Det han begrunner avslaget med er de spesielle forhold i og omkring gården, særlig hensynet til den ungdom som trekkes til gården på grunn av ungdomsklubben. Dette syn bygger han særlig på tidligere erfaring med driften av kafeteria. Retten bemerker at det i kontrakten ikke er tatt noen forbehold om bruken av lokalet. Når Leiren vurderte det slik at spesielle forhold i gården tilsa en begrensning i bruken, ville det vært naturlig. Lokalet som opprinnelig var beregnet og innredet til kafeteria, er betegnet som et forretningslokale. Kontrakten stiller heller ikke opp noen vilkår for en fremleiers eller overtakers drift av lokalet. At Leievognsentralen A/L var kjent med at det Side:82 tidligere hadde vært kafeteria som hadde skapt problemer, kan neppe innebære noen begrensning i dens rett til overdragelse. Retten kan heller ikke se at leiens størrelse indikerer noen begrensning i retten til overdragelse. Selv om Leievognsentralen A/L betalte lavere leie enn den tidligere kafeteria, må det tas i betraktning av leien for kafeteriaen også omfattet leie av diverse inventar og utstyr. Leievognsentralen A/L benyttet lokalet som ekspedisjon og kontor for lastebileierne. Dette medførte atskillig virksomhet. Utleieren hadde ingen innvending mot denne virksomhet. Han har også gitt uttrykk for at han kan akseptere butikkvirksomhet i lokalet. Problemet er åpningstiden for bingosalongen, som forventes å bli til kl. 22.00. Annen virksomhet i gården har imidlertid også åpent utover vanligkontortid. Det gjelder Deichman's filial, som tre ukedager har åpent til kl. 20.00 og samfunnshuset. Det er vel sannsynlig at en ny virksomhet med lang åpningstid vil føre med seg større trafikk av personer utover kveldene. Men retten mener at det ikke er rimelig grunn til å sammenligne en bingo-salong med den tidligere kafeteria, idet det etter det opplyste antas at det var ølsalget som her særlig skapte problemer. Bestemmelsen om rett til overdragelse, som utleier bare kan nekte når han har saklig grunn, er meget vanlig ved leierett til bolig, jfr. lov om borettslag §16 og husleielovens §49 samt kontrakter for andels- aksje- og obligasjonsleiligheter. I rettspraksis er det antatt at «saklig grunn» i denne forbindelse må fortolkes forholdsvis snevert. Tilsvarende bestemmelse er så vidt vites ikke så vanlig ved leie av forretningslokaler. Når Leiren etter §8 i kontrakten hadde sikret seg en fortrinnsrett til å overta lokalene til markedspris, synes det etter rettens mening liten grunn til å fortolke uttrykket «saklig grunn» i denne kontrakt mer i favør av utleier. På denne bakgrunn finner retten at Leiren ikke hadde saklig grunn til å nekte overdragelse til en ny leietaker, selv om denne aktet å drive bingo-salong. Retten er enig i at adgangen til overdragelse er en vesentlig rettighet for Leievognsentralen A/L. Når sentralen på en etter rettens oppfatning kontraktsstridig måte er hindret i å utøve denne rettighet, må følgen bli at Leievognsentralen A/L kan fri seg fra kontraktsforpliktelsene. Brevet som tilkjennega hevning, er ikke sendt før 2. november 1976. Da meldingen om overdragelse var gitt 14. september 1976 og direktør Brenden i retten har bekreftet at hans selskap under forutsetning av utleiers godkjenning var rede til å overta Leievognsentralens forpliktelser fra 1. oktober 1976, antar retten at Leiren ikke kan kreve Leievognsentralen A/L for husleie etter denne dato. En konsekvens av dette må også bli at Leievognsentralen har krav på å få tilbake innskudd og forskudd. Etter dette får Leievognsentralen A/L medhold både i hovedsøksmålet og i motsøksmålet. For innskuddet er det ifølge kontrakten utstedt en andelsobligasjon, og denne forutsettes kvittert ved betalingen. Retten kan ikke se at Leievognsentralen A/L har påberopt seg noe annet grunnlag for renter enn vanlig prosess-rente, som dog settes til 6%. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Christian Borchsenius, Jørgen Wilberg og ekstraordinær lagdommer, byrettsdommer Odd Pløen): - - - Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Borchsenius og Wilberg, er kommet til et annet resultat enn husleieretten og skal bemerke: Side:83 Den mellom partene inngåtte kontrakt ses ikke å ha bestemmelser som i særlig utstrekning favoriserer den ene eller den annen av partene. Husleien må antas å være relativt høy, men det er intet grunnlag i saken for å anta at leien ikke er rimelig hensett til byggeomkostningene og husets standard. Det finnes godtgjort at Leirens standpunkt til Christiania Dampkjøkken som leietaker er diktert av frykt for ungdomsbråk m.v. Dette er heller ikke bestridt. Flertallet finner videre godtgjort at Gunnar Leirens frykt rent subjektivt er alvorlig. Den omstendighet at han har valgt å leie lokalet ut til noen annen og derigjennom gitt slipp på høyere husleie, er i så måte illustrerende. Flertallet finner etter bevisførselen å måtte legge til grunn at Gunnar Leirens frykt er velbegrunnet. Det er grunn til å frykte for eller regne med at bortleie til leieboer som vil drive bingovirksomhet utover kvelden, vil slik forholdene ligger an, trekke uønsket ungdom til stedet med nærliggende følge at ungdomsbråk m.v. blusser opp. Flertallet finner videre godtgjort at Leievognsentralen A/L før kontraktsinngåelsen ble gjort kjent med de problemer som utleie av lokalene til kafeteria hadde medført, og at Leiren derfor ikke ville leie ut til slik virksomhet igjen. Under disse omstendigheter finner flertallet at det var saklig grunn for Gunnar Leiren til å nekte å godkjenne Christiania Dampkjøkken som ny leietaker, selv om flertallet er enig med ankemotparten i at årsaken til at denne gård plages med ungdomsbråk m.v., ikke kan søkes i selve bingovirksomheten, og således at man for så vidt kan si at gårdens problemer noe ensidig veltes over på Leievognsentralen A/L. Det er ikke reist annen innsigelse mot husleiekravet enn at Leiren var forpliktet til å godkjenne Christiania Dampkjøkken som ny leieboer. Når denne innsigelse ikke fører frem, vil Leirens krav for så vidt bli å ta til følge. Leiren finnes å ha krav på renter, men bare etter en rentefot av 6% også etter 1.1.1978, idet partene i kontraktens §4 for misligholdstilfelle har avtalt denne rente, jfr. rentelovens § l. Det er uenighet partene imellom hvilket beløp husleien utgjør for tiden fra 15.9.1976 og til 1.1.1978, men denne tvist er ikke innbrakt for retten til prøvelse, idet partene antar at de vil kunne forhandle seg frem til enighet når det spørsmål er avgjort om Leievognsentralen A/L plikter å betale husleie i det omtvistede tidsrom. Under disse omstendigheter finner flertallet å kunne utforme domsslutningen i overensstemmelse med Leirens påstand i hovedsøksmålet med den korreksjon av rentefoten som følger av ovenstående. I motsøksmålet er det nå - etter at Leiren har utleid lokalene fra 1.1.1978 - enighet om at Leievognsentralen A/L skal ha tilbake sitt innskudd. Deponert husleie blir å avregne på skyldig husleie. Etter de nedlagte påstander antas det ikke nødvendig å la denne forutsetning komme til uttrykk i domsslutningen. Under hovedforhandlingen ble klarlagt at det var enighet partene imellom om at innskuddet var rentebærende med 61/2%. Skyldig rente har vært avskrevet mot den løpende husleie. Frem til 1.1.1978 vil derfor renten på innskuddet bare komme til syne ved beregning av den skyldige husleie, som ikke er tvistegjenstand i saken. Fra 1.1.1978 til betaling skjer vil renten komme til syne som egen post og vil komme til uttrykk i domsslutningen. - - - Lagmannsrettens mindretall, ekstraordinær lagdommer Pløen, er kommet Side:84 til samme resultat som Oslo husleierett og stemmer for at Oslo husleieretts dom stadfestes såvel i hovedsøksmålet som i motsøksmålet, bortsett fra omkostningsavgjørelsen. - - - Mindretallet finner, som Oslo husleierett, at nektelsen av å godkjenne overdragelsen av leiekontrakten til Christiania Dampkjøkken ikke er saklig begrunnet. Mindretallet viser til den begrunnelse som er gitt i husleierettens dom og som mindretallet slutter seg til. Mindretallet finner at det ikke er naturlig å innfortolke i kontraktens punkt 8 en begrensning i Leievognsentralens fremleie/overdragelsesrett. Utleieren hadde oppfordring til å innta en uttrykkelig bruksbegrensning i kontrakten hvis han ville forbeholde seg adgang til å nekte godkjennelse av femleie/overdragelse til en spesiell virksomhet eller anvendelse av lokalene utover et bestemt klokkeslett. Bingovirksomhet kan for øvrig etter mindretallets oppfatning neppe likestilles med kafevirksomhet med ølsalg. Utleieren har da også uttalt at han i og for seg ikke har noe å innvende mot selve bingovirksomheten. Mindretallet viser videre til at utleieren gjennom kontraktens punkt 8 hadde betinget seg fortrinnsrett til å overta lokalene, således at han ad denne vei hadde full kontroll over den fremtidige bruk av lokalene. Når utleieren ikke ønsker å benytte seg av denne adgang, finner mindretallet at han ikke hadde saklig grunn til å motsette seg overdragelse til Christiania Dampkjøkken. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
