Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Kst. dommer Rynning: Ved stevning av 18. september 1978 reiste B søksmål mot ektemannen A med krav om separasjon, tilkjennelse av foreldremyndigheten til de to fellesbarna, oppfostringsbidrag for disse og underholdsbidrag til seg personlig. Samtidig med stevningen ble inngitt begjæring om kjennelse blant annet for at B skulle ha foreldremyndigheten til barna så lenge saken varer. Denne begjæring ble etterkommet ved Solør herredsretts kjennelse av 26. september 1978 som ikke er påkjært. Solør herredsrett avsa dom i saken 30. april 1979 med denne domsslutning: «1. B og A separeres i medhold av ekteskapslovens §41,2. pkt. 2. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C født xx.xx.1970 og D født xx.xx.1972. 3. B gis rett til samvær med barna en ettermiddag i uken. hver annen helg, hver annen jul og påske samt 4 - fire - uker i sommerferien. 4. A frifinnes for kravet om underholdsbidrag til B. 5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» B påanket dommen til lagmannsretten for sa vidt angikk domsslutningens punkt 2,3,4 og 5. Eidsivating lagmannsrett avsa dom i saken 4. juli 1980 med denne domsslutning: «1. B tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C, født xx.xx.1970 og D, født xx.xx.1972. 2. A skal ha samværsrett med fellesbarna C og D slik: En ettermiddag i uken, annen hver weekend, annenhver påske, annenhver jul, samt fire uker i sommerferien. 3. a) A betaler med virkning fra 1.7.1980 oppfostringsbidrag til fellesbarna C og D med 800 - åttehundre - kroner pr. måned til hver av dem. b) A betaler med virkning fra 1.7.1980 underholdsbidrag til B med 300 - trehundre - kroner pr. måned. c) Bidragene forfaller til betaling den 1. i hver måned. 4. Punkt 5 i herredsrettens dom stadfestes. 5. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» Side:1155 Det var dissens i lagmannsretten, idet én lagdommer stemte for å tilkjenne mannen foreldremyndigheten. Mot lagmannsrettens dom har mannen erklært anke. Han anfører at selv om barna i dag har det bra hos moren, kleber det seg en viss usikkerhet og tvil med hensyn til fremtiden. Situasjonen under samlivet viste at moren har vanskeligheter med å fungere tilfredsstillende hvis hun skulle komme opp i en personlig krise. På den annen side er det samstemmighet om at A er en sindig og stabil mann som har de beste forutsetninger som barneoppdrager. En flytting av barna til hans hjem på X må være helt ubetenkelig, idet de er kjent med miljøet fra den tid de bodde der og fra senere besøk. Dessuten er avstanden til Y hvor de har oppholdt seg de siste tre år, kort, og det vil ikke være vanskelig å bevare kontakten med lekekamerater der. På X vil de få nær forbindelse med besteforeldrene som de har et varmt og godt forhold til, og barna vil vokse opp på den gården de er odelsberettiget til. Det er ikke grunnlag for å anta at det vil bli lagt vanskeligheter i veien for morens samvær med barna om de flytter til faren. Når det gjelder vurderingen av partenes samboere, anføres at mannens samboer, E, må anses særdeles vel skikket til å ta seg av barna, mens hustruens samboer, F, er noe anonym i sitt forhold til dem. Under ingen omstendighet bør B tilkjennes bidrag til seg personlig. Hun har en samboer, og barna er så store at hun må kunne ta seg arbeid utenfor hjemmet. A har nedlagt denne påstand: «Prinsipalt: 1. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C født xx.xx.1970 og D født xx.xx.1972. 2. B skal ha samværsrett med barna 1 ettermiddag i uken, annenhver weekend, annenhver påske, annenhver jul, samt 4 uker i sommerferien. Subsidiært: A frifinnes for å betale underholdsbidrag til B. I begge tilfelle: B dømmes til å betale A og det offentlige saksomkostninger for alle retter.» B hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og hun har i det vesentlige fremkommet med de samme anførsler som for lagmannsretten. Hun har ingen innvendinger mot det barnebidraget som er fastsatt av lagmannsretten. For så vidt angår bidraget til henne personlig, vil hun være innforstått med at dette tidsbegrenses. Hun har prioritert omsorgen for barna fremfor å ta seg arbeid utenfor hjemmet. B har nedlagt denne påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Den ankende part dømmes til å erstatte det offentliges utgifter i anledning saken.» Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det er opplyst at partene fremdeles ikke er skilt. Begge parter har fått oppnevnt prosessfullmektiger etter tvistemålslovens §423 for lagmannsretten og for Høyesterett. B også for herredsretten. Side:1156 Til bruk for Høyesterett har det ved bevisopptak vært avgitt forklaringer av begge parter og av 20 vitner, hvorav ett ikke ble avhørt av lagmannsretten. Videre er det oppnevnt en ny sakkyndig for Høyesterett, magister Cato Hambro, som har avgitt skriftlig uttalelse. Partene er enige om følgende: Begge parter anses nå skikket til å ha foreldremyndigheten. Ingen av barna kan sies å være lite i lovens forstand, jfr. lov om born i ekteskap §8 annet ledd. Barna skal ikke skilles. Det er heller ingen uenighet om samværsretten eller om oppfostringsbidraget til barna. I spørsmål om hvem av foreldrene skal ha foreldremyndigheten. er jeg blitt stående ved at denne rett bør tilkjennes moren. I enkelte henseender står saken i en noe annen stilling enn for lagmannsretten. B's venn, F, bor nå hos B. Det er imidlertid meningen at de sammen med barna skal flytte til et hus som er blitt ledig etter en avdød tante av F. En fem års leiekontrakt skal inngås i begges navn, men det er også en mulighet for at F kan komme til å kjøpe huset. Huset, som de holder på å modernisere, ligger ca. 21/2 km. fra Y sentrum, men hører under samme skolekrets som der de nå bor. Videre har A fått en venninne, E. De omtales som samboere, men fortsatt har hun sin egen leilighet på Y. Hun har fra tidligere ekteskap to gutter, 13 og 11 år gamle. E er ansatt i en bank på Y, men har sagt at i tilfelle A får foreldremyndigheten, vil hun ta permisjon fra sitt arbeid og flytte til X for å ta seg av barna i overgangstiden. Den sakkyndige, magister Cato Hambro, har den 18. juni 1981 gitt uttalelse i saken. Som grunnlag har han hatt saksdokumentene med blant annet uttalelse fra barnevernsnemnda og fra den oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Cato Bekkevold, og han har vært på en weekendtur til Y og X hvor han har hatt samtaler med barna, foreldrene, besteforeldrene (farforeldrene), F og E. Fra hans konklusjon hitsettes: «Den sakkyndige er av den oppfatning at begge parter må ansees som skikket til å ha ansvaret og omsorgen for fellesbarna C og D. Spørsmålet er hvem av dem som må ansees best skikket, og hva som på kort og lang sikt vil være det beste for barna. Et moment som må taes med i vurderingen er hvor belastende en eventuell flytting fra Y tilbake til X vil bli for barna, som altså har stabilisert seg på Y. Den sakkyndige er av den oppfatning at dette neppe er et særlig alvorlig problem, selv om de nu begge angivelig trives godt på Y. Avstanden med bil er ikke mer i tid enn 10-15 minutter, og A sier at han ikke vil ha noen innvendinger mot at barna fortsetter sin skolegang på Y hvis de skulle ønske det. En slik fortsatt tilknytning til Y vil også gjøre samværet med moren lettere, hvis faren får foreldreretten. Erfaring synes å vise at sinnene faller noe til ro, når endelig dom er falt i saker som denne, og den sakkyndige ser liten grunn til å tvile på at A og E mener det oppriktig når de forsikrer at de ikke vil legge hindringer i veien for bamas besøk hos moren. Side:1157 Det skulle være all grunn til å tro at C og D vil kunne opprettholde en nær og kontinuerlig kontakt med sin mor. Når det gjelder trygghet og tilbørlighet ligger det nær å tro at hjemmet på X - hvor barna fremdeles føler seg hjemme - vil kunne representere noe mer permanent enn B's hjem på Y. Hennes forhold til F byr ikke på samme sannsynlige permanente karakter som forholdet mellom A og E. Sistnevnte gir også inntrykk av å kunne gi barna en meget betydelig grad av varme og kjærlighet. Hun og A forsikrer at forholdet mellom A/B-barna og E's barn er meget godt. Den sakkyndige har ikke forutsetninger for å vurdere dette. På kort og lang siktfinner den sakkyndige under noen tvil at fellesbarna C og D's tarv vil bli best ivaretatt ved at den ankende part, A, blir tildelt foreldreretten.» I innledningen til de avsluttende bemerkninger sier magister Hambro: «Det er uhyre vanskelig på basis av de opplysninger som foreligger og den sakkyndiges observasjoner å gi noe klart råd i denne vanskelige saken.» Jeg bemerker at det ikke synes tvilsomt at B fungerte mindre bra som mor og husmor i de senere år av samlivet med A uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette. Situasjonen i dag er en annen, og jeg legger til grunn at hun nå tar seg av barna slik en mor bør gjøre. En viss usikkerhet representerer hennes tidligere svikt i stabilitet med tanke på hvorledes hun vil komme til å reagere hvis hun igjen skulle få personlige vanskeligheter. Barnas far synes å være mer stabil og sindig. Likevel er også en oppvekst hos ham forbundet med visse usikkerhetsmomenter. E vil, som nevnt, flytte med sine to gutter til X hvor de i tilfelle vil bo alle seks i samme hus som A's foreldre. Selv om forholdet i dag er det beste, kan det bli et annet under daglig samvær med tre generasjoner og forskjellige kull barn. Det er også tenkelig at det kan bli barn i forholdet E og A. Et moment av mindre betydning i dette tilfelle er hvor samværsretten lettest lar seg gjennomføre. Jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at utsiktene for barna til å opprettholde forbindelsen med begge foreldre synes å være bedre om de blir hos moren enn om de flytter til faren. Det er riktignok ikke grunn til å tvile på at faren vil være lojal med hensyn til en besøksordning, men den innstilling hans foreldre hittil har hatt til B kan muligens skape friksjoner. Det jeg legger mest vekt på, er at barna i dag har, en trygg og velordnet tilværelse. De har hele sitt liv bodd sammen med moren, og selv om de også i de tre årene etter at de flyttet fra X til Y har hatt jevnlig kontakt med faren, vil en til ham innebære at de tas ut av et miljø hvor de nå har tilpasset seg godt. Barna trives på den skolen de går. Om D sier den sakkyndige at gutten «gir inntrykk av å være en både fysisk og psykisk velutviklet gutt for sin alder, har et vinnende vesen, gir god kontakt, men ikke på noen måte «klengete». Han virker selvstendig og sikker, trygg og glad». Om C uttales: «Hun virker også veltilpasset og fornøyd, vanlig utviklet for sin alder - og har - etter hva Side:1158 som er opplyst, en god tilpasning både til skole og idrettsmiljø.» Jeg finner det etter dette noe betenkelig med en flytting til X som ligger ca. 121/2 km fra Y, og som hører til en annen skolekrets med kanskje mindre muligheter til de aktiviteter de i dag er opptatt av med sine nåværende lekekamerater. En flytting derimot sammen med moren til en bolig ca. 21/2 km fra Y og i samme skolekrets, antar jeg spiller mindre rolle. Om samværsretten er det, som nevnt, ingen uenighet, og heller ikke om oppfostringsbidraget til barna. Når det gjelder bidraget til hustruen personlig, er jeg av den oppfatning at det nå bør falle bort. Hun bor sammen med en annen mann, og dessuten er barna så store at omsorgen for dem ikke lenger stiller seg hindrende i veien for at hun kan ta seg arbeid utenfor hjemmet. Saken har budt på tvil, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd, og §180, 2. ledd. Jeg stemmer for denne dom: 1. Bidraget til B faller bort fra 1. november 1981. 2. For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom så langt den er påanket. 3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bølviken, Elstad og Blom: Likeså. Av herreåsrettens dom (dommerfullmektig Anders Skjevling): B, født xx.xx.1949 og A, født xx.xx.1946, giftet seg 31.1.1970. Det er to barn i ekteskapet, C født xx.xx.1970 og D født xx.xx.1972. Etter lengre tids uoverensstemmelser mellom ektefellene, flyttet B med datteren fra fellesboligen på X til sine foreldre på Y den 6. august 1978. - - - B har arbeidet som husmor siden ekteskapsinngåelsen. Hun har tidligere arbeidet som syerske på konfeksjonsfabrikk og som hushjelp. Hun har ingen utdanning utenom ungdomsskolen. A er ansatt som sjåfør hos - - -A/S. I tillegg forpakter han farens gård på 120 da. der det drives kornproduksjon. Han skal senere overta gården. - - - Retten skal bemerke:- - - Foreldremyndigheten over fellesbarna: Avgjørelsen om tildeling av foreldremyndighet skal rette seg etter hva som er best for barnet, jfr. lov om barn i ekteskap §8 annet ledd. Det er bare når retten ikke kan fastslå at det er bedre for barnet å være hos faren eller hos moren at moren gis en fortrinnsrett sålenge barnet er lite. Etter rettens begjæring har Z barnevernsnemnd den 22.11.1978 avgitt uttalelse med følgende konklusjon: «Nemnda anser begge foreldrene å være skikket til å ha omsorgen for barna, men finner det vanskelig å peke ut noen av dem til å ha omsorgen og foreldremyndigheten over barna.» Etter at faren hadde fremsatt klage over de forhold barna levde under hos moren traff barnevernsnemnda 28.3.1979 vedtak med følgende konklusjon: Side:1159 «Nemnda kan ikke finne at D født xx.xx.1972 og C født xx.xx.1970 lever under slike forhold hos sin mor B at deres helse (psykisk-fysisk) eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare, jfr. Lov om barnevern av 17, juli 1953 §16a. Nemnda finner derfor ingen grunn til å foreta seg noe slik saken nå står. Nemnda er klar over at barna i den senere tid har hatt det vanskelig. Dette er nokså alment fenomen når foreldrene separeres. Det har i denne sak vært en drakamp om barna og det er rimelig å tro at denne i stor grad har forsterket barnas vansker. Nemnda håper derfor at en endelig dom i barnefordelingssaken vil bidra til en mer avklaret situasjon for barna.» Den 30.3.1979 avga nemnda følgende tilleggsuttalelse: «Nemnda har inntrykk av at A er en mer stabil person enn B.» Retten vil bemerke at faren har gått svært langt for å hindre at barna skulle bli boende hos moren slik rettens kjennelse avgjorde og at det måtte namsrettskjennelse til før D ble bragt til Y. Gutten ble også ved et senere tilfelle ikke bragt tilbake til moren etter besøk på X. Ved å inngi klage til barnevernsnemnda har faren i tillegg rettet en alvorlig anklage mot boforholdene på Y som nemnda ikke har funnet grunnlag for. Selv om det kan reises kritikk mot farens fremgangsmåte kan det etter rettens mening ikke få avgjørende vekt ved barnefordelingen. Det er for øvrig noe uklart i hvilken grad D selv har motsatt seg å reise tilbake til Y. Dels må episodene sees i sammenheng med det sterke følelsesmessige engasjement som partene og deres foreldre har vist i drakampen om barna. Begge parter har uttrykt vilje til å medvirke til en samværsordning for den av foreldrene som ikke får foreldremyndigheten. Retten forutsetter derfor at barna vil få høve til nær kontakt med begge foreldre uansett hvor de bor. Retten legger til grunn at begge parter må ansees skikket til å ha omsorgen for barna. Dersom faren får foreldremyndigheten vil barna flytte tilbake til sitt tidligere hjem i X, der de er oppvokst. trives godt og har lekekamerater. C gikk på - - -skole fram til oktober 1978 i 2. klasse da hun ble flyttet over til Y. D har begynt på førskole samme sted. Etter en del problemer i forbindelse med flyttingen synes nå begge barna å ha falt mer til ro, fått kamerater og begynt å tilpasse seg til det nye miljø. Retten går derfor ut fra at barna vil finne seg godt til rette i skole- og lekemiljø både på Y og X. Dersom faren tilkjennes foreldremyndigheten vil hans arbeid som sjåfør medføre at han reiser hjemmefra i 07.00-tiden og er tilbake ca. kl. 16.30. Det blir derfor hans mor som kommer til å ta seg av barna i det daglige. Retten kan ikke se at dette innebærer noen dårlig løsning for barna slik saksøkeren har hevdet. Retten legger her vekt på at farens foreldre synes å ha spilt en langt viktigere rolle i barnas hverdag enn det besteforeldre vanligvis gjør i våre dager. Barna har under samlivet søkt til å vært vel så mye hos besteforeldrene som hos moren og de har hele tiden hatt et godt og fortrolig forhold til disse. Det virker som om besteforeldrene har representert et fast og trygt holdepunkt for barna i en tid da foreldrenes forhold ble stadig verre. De har begge sagt seg villige til fortsatt å ta seg av barnebarna når faren er på arbeid, noe de som pensjonister har god tid og anledning til. På tross av deres høye alder - hun er 65 år, han er 71 år - mener retten at deres rent personlige egenskaper gjør dem godt skikket til å stå for det daglige stell av barna og at de også vil gi dem varme, kjærlighet og omsorg. Side:1160 Selv om faren som utearbeidende under samlivet ikke var særlig med i stellet av barna er det opplyst at han tok seg av dem i sin fritid og lekte med dem. Han har for retten gitt inntrykk av å ville ta aktiv del i oppdragelsen og omsorgen og ikke overlate ansvaret til sin mor. Sammenfatningsvis er det rettens bestemte inntrykk at barna vil få gode oppvekstvilkår i en stabil og trygg tilværelse hvis de blir boende hos faren på X. Retten legger til at i en situasjon der foreldrene skiller lag er det viktig for barna å ha andre voksne i sine nære omgivelser å kunne støtte seg til. Det alternativ som moren kan by er preget av en rekke usikkerhetsmomenter. Hun har siden samlivsbruddet bodd hos sine foreldre med barna. men vil søke å skaffe seg egen bolig på Y. Det er således uklart hva slags boforhold barna vil få ved å bo hos henne. Om sine egne fremtidsplaner har hun forklart at hun vil være hjemme sålenge barna er små. For øvrig har hun ingen særskilte arbeids- eller yrkesplaner. Det knytter seg likeledes usikkerhet til forholdet til morens nye venn, F, og barnas stilling i denne sammenheng. Han har ikke møtt som vitne og det er lite konkret retten har fått vite om ham. Ved å bo på Y vil barna ha morens foreldre i nærheten. Under samlivet viste de ikke samme nære interesse for barna som farens foreldre. De besøkte dem sjelden, og flere av vitnene har forklart at moren selv beklaget seg over at de aldri ville være barnevakt. I og med at de står barna fjernere er det grunn til å anta at de ikke vil komme til å bety den samme støtte for dem som farens foreldre. Ansvaret for barna vil således falle på moren alene dersom hun får foreldremyndigheten. Sålenge barna var små er det ingen som har hatt merknader til hennes stell og omsorg for barna. Dette faller for så vidt i tråd med de positive uttalelser fra hennes tidligere arbeidsgivere der hun i årene 1969-69 var hushjelp og stelte små barn. På bakgrunn av vitneførselen er det rettens inntrykk at hennes interesse for og tålmodighet med barna er blitt mindre etter hvert som de ble større og stilte andre krav. Hun synes å ha vist liten vilje til å stimulere dem i samvær og lek, og dette synes for en stor del å være forklaringen på at barna så ofte har oppsøkt besteforeldrene som alltid har hatt tid for dem. - - - Etter det som er fremkommet om partene under samlivet sitter retten igjen med et inntrykk av at moren mangler noe av modenhet og ansvarsholdning som oppdrager i forhold til faren. Så langt retten i dag har kunnet bedømme forholdene er den kommet til at barna vil få mer tilfredsstillende oppvekstvilkår og omsorg hos faren og at han må tilkjennes foreldremyndigheten. Retten vil tilføye at avgjørelsen har vært vanskelig og har budt på adskillig tvil. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erik Smedsrud, Georg Lund og ekstraord. lagdommer Petter Koren): - - - Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at B i de siste år før samlivsbruddet har forsømt hjemmet og barna. Hennes forhold synes å ha hatt sammenheng med ensomhetsfølelse, vantrivsel og derav følgende nervøse plager. Etter at hun flyttet tilbake til Y og har løst sine boligproblemer på en tilfredsstillende måte, er hun kommet i en ny og bedre situasjon. Hun trives og tar seg, etter de opplysninger som foreligger for retten, av barna på en tilfredsstillende måte. Side:1161 Lagmannsretten anser det på det rene at barna i stor utstrekning holdt seg til sine besteforeldre i den vanskelige tiden på X, og at besteforeldrene tok seg av dem på en god måte. Etter at barna flyttet til Y, har de uten nevneverdige problemer tilpasset seg skolemiljøet og forholdene på stedet. A er etter det som er kommet frem under ankeforhandlingen, en stabil person med gode forutsetninger for å ta seg av barna. Lagmannsretten ser de gjensidige beskyldninger som partene har fremsatt for å ha baktalt hverandre overfor barna som et uheldig utslag av den drakamp om foreldremyndigheten som har pågått siden samlivsbruddet i 1978. Retten regner med at dette vil endre seg når det er endelig avgjort hvor barna skal bo og finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på forholdet. Lagmannsretten er i det store og hele enig i de synspunkter som den sakkyndige har gitt uttrykk for. Retten er således enig i at begge parter er skikket til å ha foreldremyndigheten over barna. Videre er retten enig i at barna ikke bør skilles. Man legger i denne forbindelse betydelig vekt på at begge foreldre under ankeforhandlingen har gitt uttrykk for at det vil være best for barna om de fortsatt kan bo sammen. Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Lund og Koren, er ut fra en totalvurdering kommet til at det vil være best for barna om de fortsatt blir hos moren. Etter en noe vanskelig tid etter flyttingen til Y, synes barna nå å ha tilpasset seg miljøet der. De fungerer tilfredsstillende i skolemiljøet og har fått nye venner og, for datterens del, også kontakt med idrettsmiljøet på stedet. En flytting tilbake til X vil representere et skifte av tilvant miljø selv om problemene med dette synes mindre vesentlig med den tilknytning barna fra før har til såvel skole - som lekemiljøet på X. Da det ifølge den sakkyndige imidlertid er vesentlig for en normal utvikling hos barn at de opplever stabilitet i de ytre forhold og kontinuitet i menneskelige kontaktforhold finner flertallet det viktig å spare barna for ytterligere flytting. Forholdene under samlivet kan etterlate en viss usikkerhet med hensyn til morens evne til å ta seg av større barn hvis hun igjen skulle bli utsatt for psykiske belastninger. Flertallet er imidlertid av den oppfatning at denne usikkerhet ikke er større enn alle andre usikkerhetsmomenter knyttet til fremtiden og at det derfor er vanskelig å ta hensyn til dette. Barna har åpenbare behov for å kunne beholde kontakten både med far og med mor. Flertallet antar at utsiktene for å gi barna en nær forbindelse med begge foreldre er størst hvis moren blir tilkjent foreldremyndigheten og faren får vanlig samværsrett. Med den innstilling som faren og hans foreldre har til moren vil disse neppe være i stand til på tilfredsstillende måte å medvirke positivt til et godt forhold også mellom barna og moren. Mindretallet, lagdommer Smedsrud, er kommet til at det vil være det beste for barna om A får foreldremyndigheten. Han anser A som en mer stabil person enn B og bygger da på hennes forhold under ekteskapet og på uttalelsene fra barnevernsnemnda og den oppnevnte sakkyndige. A har etter mindretallets oppfatning betydelig bedre forutsetninger enn B til å gi barna den trygghet som de trenger i oppveksten. Også ellers har han gode forutsetninger for å ta seg av barna og gi dem et godt hjem. Begge barna er vel kjent med miljøet på X. De har lekekamerater der og trives på stedet. C har tidligere gått på - - -skole og kjenner miljøet der. Etter det som er kommet frem under ankeforhandlingen, legger mindretallet til grunn at i hvert fall D helst vil bo på X. Mindretallet regner etter dette med at Side:1162 barna ikke vil få tilpasningsvanskeligheter av betydning ved å flytte tilbake til X. Det foreligger etter mindretallets oppfatning ikke holdepunkter for at A vil være illoj al overfor en samværsrett for B. Mindretallet antar at besteforeldrenes holdning til B for en stor del er influert av den drakamp om foreldremyndigheten som har funnet sted og regner med at forholdet vil bedre seg når saken er endelig avgjort. Mindretallet kan ikke se at mulighetene for et godt forhold til begge foreldre stiller seg vesentlig annerledes om den ene eller andre av foreldrene får foreldremyndigheten over barna. Dom vil overensstemmende med flertallets votum bli gitt for at B skal ha foreldremyndigheten over fellesbarna C og D. - - - A er innforstått med å betale et passende oppfostringsbidrag til de to fellesbarna. Sett hen til de opplysninger som partene har gitt om sine inntektsforhold, jfr. deres foran refererte anførsler. finner lagmannsretten at oppfostringsbidraget passende kan settes til kr. 800,- pr. måned for hvert av barna med virkning fra 1.7.1980. For så vidt gjelder underholdsbidrag til B, bemerker lagmannsretten at barna nå er så store at hun må kunne avse tid til inntektsgivende arbeid. A har imidlertid ikke noe å innvende mot å betale et mindre bidrag. Underholdsbidraget fastsettes til kr. 300,- pr. måned med virkning fra 1.7.1980. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
